Nyhetsbrev #7 – 2018

I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:

Kjerna i det norske proletariatet

Ikke snakk med politiet

Gjengkriminalitet og kapitalisme

Fra arkivet, 19.01.2009

Kjerna i det norske proletariatet

Av Ragnar Røed.

Denne teksten må sees i sammenheng med klasseanalysen «Klassene i det norske samfunnet» fra april 2018. Dette er en videreføring av analysen, og de to tekstene hører sammen. Flere kamerater har bidratt i arbeidet med teksten.

AKP(m-l) og industriproletariatet som kjerne

Den forrige kommunistiske bevegelsen i Norge, den marxist-leninistiske bevegelsen og partiet AKP(m-l), prioriterte klasseanalysen høyt – slik andre kommunistpartier også har gjort. I AKP(m-l) var klasseanalysen en del av partiets program.

Dette partiet falt for revisjonismen på slutten av 1970-tallet. De fulgte Kinas ledelse under kontrarevolusjonen 1976-1978, fordømte «firerbanden» og satset for fullt på Rød Valgallianses valgkampanjer. Bare noen få partier i verden gikk videre under forvirringen i den internasjonale kommunistbevegelsen. Det fremste av disse var Perus Kommunistiske Parti som innledet folkekrigen i Peru i 1980 og formulerte maoismen som et tredje og høyere nivå av kommunistisk ideologi. På samme tid gikk mange parti under og la seg ned, eller fulgte Albanias dogmato-revisjonisme og Mao-kritikk. AKP(m-l) var stolte over at partiet fortsatte og ikke ble oppløst eller splitta, men den ideologiske linja forvitret og ble erstatta av opportunisme og revisjonisme. Partiet skifta farge.

Før denne tiden, var AKP(m-l) det norske kommunistpartiet. Det var proletariatets parti i Norge, og deres klasseanalyse var i sin tid den fremste beskrivelsen av klassene i Norge. På 1970-tallet pekte partiets klasseanalyse ut en kjerne av proletariatet – og denne analysen utgjorde en del av grunnlaget for partiets politiske arbeid.

Les hele artikkelen her...

Tjen Folket

25.06.18

Ikke snakk med politiet

Skrevet av en aktivist.

Følgende informasjon kommer hovedsaklig fra Rettshjelpsadvokaten.no, samt fra egne erfaringer med politiet.

Innledningvis: Det viktigste rådet er at du aldri trenger å forklare deg for politiet! Du har rett til å la være. Benytt deg av denne retten!

Hva betyr det? Jo, det betyr at du smiler høflig til politiet, for å unngå problemer, og vennlig sier «jeg vil ikke forklare meg» eller «ingen kommentar». Hvis politiet stopper deg på gata, eller om de kommer hjem til deg på razzia eller om de stopper deg i en bil, så er det bare én ting du har plikt til:

Du har plikt til å identifisere deg.

Det vil si at du enten gir dem ID (førerkort, bankkort, pass e.l.) eller, hvis du ikke har ID, at du gir dem fire opplysninger som de har krav på:

Navn.
Fødselsdato.
Adresse.
Yrke.

Du trenger ikke svare på hva du driver med, hvor du har vært, hva du skal, hvorfor du er ute så sent, hvem du skal møte, hva andre heter og så videre og så videre.

Om du ikke har legitimasjon (ID) og politiet ikke tror på at du er den du sier at du er, eller hvis de vil plage deg, så kan de anholde deg og ta deg med på stasjonen til de har identifisert deg. Derfor kan det være en fordel å ha legitimasjon på seg.

Ikke bry deg om at politiet prøver å skremme deg! Vær forberedt på at de forsøker å lure deg!

Vi er svært mange som har samme opplevelse med politiet: nemlig at de gjerne lurer deg, at de gjerne lyver og at de både prøver pisk og gulrot – at de både prøver å godsnakke med deg og at de forsøker å skremme deg. Faktisk er vi mange som føler det som om politiet alltid gjør dette. Særlig hvis du ikke vil forklare deg. Da sier de gjerne «har du hatt problemer med politiet før, du?» og liknende. De hever gjerne stemmen.

Det viktigste rådet er å holde seg rolig, ikke søke konfrontasjon, men bare holde fast på at du ikke vil forklare deg.

Mange vil være lure og si de lure tingene til politiet. Politiet jobber hver dag med å få informasjon ut av folk. Det eneste de skal bruke informasjonen til, er å arrestere eller bøtelegge folk. De har ingen andre oppgaver – annet enn å skremme folk og vise at de har kontroll («forebyggende arbeid»). Det er jobben deres å snakke med folk for å skaffe seg informanter i miljøer. Er du profesjonell på å snakke med politi? Har du gått skole – slik politiet har? Har du gått på kurs? Har du tatt etterutdanning? Kjører du rundt hele dagen og snakker med folk? Sannsynligvis ikke... Sannsynligvis er du en av oss andre, som fort kan si for mye eller si noe feil eller til og med bli «kompis» med snuten. Så det er nok best å la være...

Er dette råd bare fra aktivister og andre som ikke liker politi? Nei, det er et råd fra advokater også. Folk snakker seg ikke ut av en sak, men man kan fort snakke seg inn i en sak. Altså:

Ikke snakk med politiet!

Her er en tekst fra Rettshjelpsadvokaten.no om å forklare seg for politiet (avhør):

«Ingen har plikt til å forklare seg for politiet (straffeprosessloven § 230). Dette gjelder både for deg som er vitne, mistenkt eller siktet.»

«Før du forklarer til politiet, er det lurt å snakke med en advokat. Dette for å avklare hvordan du skal forholde seg til om du skal forklare eller ikke.»

«Politiet vil ofte vise til at en har plikt til å møte for å avklare om en skal forklare seg eller ikke (straffeprosessloven § 230 tredje ledd). Dette stemmer ikke helt. Dersom det er klart at du vil nekte å forklare deg, kan du si fra om dette til politiet. Da har du heller ikke møteplikt.»

Tjen Folket

20.06.18

Gjengkriminalitet og kapitalisme

Gjengkriminaliteten kalles «svenske tilstander» og brukes, som kriminalitet ellers, både til å selge aviser og til stemmefiske. Det er mange absurde tilnærminger ute og går.

Av en kommentator for Tjen Folket Media

Så lenge kapitalismen har eksistert, har det eksistert gjengkriminalitet. Vi finner det på alle kontinenter og i alle land. Mest sagnomsust er den italienske mafiaen, som vokste fram sammen med boomen i kapitalistisk sitrusproduksjon på Sicilia. Men man har karteller og triader og én-prosent-motorsykkelklubber og russisk mafia og alle slags variasjoner over samme innhold: kriminalitet som lukrativ business og organisert som en bande med egen kultur.

Kilden til kriminaliteten av denne typen er dobbelt kapitalistisk. For det første kreves en pengeøkonomi som både skaper muligheter og etterspørsel etter de kriminelle varene, om det er dop eller prostitusjon eller svart arbeid. For det andre kreves fotsoldater som må rekrutteres først og fremst fra randsonene, fra periferien av samfunnet, fra marginaliserte som ser dette som en mulighet til å bli rik raskt – eller i det minste tjene til livets opphold. Dette er forhold man finner i alle kapitalistiske land.

De kan ikke fjerne marginalisering eller fattigdom, i et system som baserer seg på utbytting. Selve kretsløpet i kapitalismen krever fattigdom og marginalisering. Og de enorme pengesummene vil uansett kunne motivere selv relativt bedre stilte til å ta en risiko. De som tror dette kommer fra Sverige eller fra rapmusikk (slik Arbeiderpartiets klovn Jan Bøhler ser ut til å tro) vil få store problemer med å forklare de kinesiske triadene eller japansk yakuza eller Colombias karteller. Kriminelle miljø, uansett kultur, vet å utnytte lokale særkulturer eller å bygge sin egen kultur for å rekruttere og å binde miljøet sammen.

Politiet kan sjølsagt knuse enkelte gjenger, men de kan ikke fjerne problemet – ikke innenfor dette systemet. Og de som betaler regningen er som vanlig proletariatet. Det er de som er bosatt i bydeler der de kriminelle rekrutterer og har sine oppgjør. Og også mange av de ungdommene som lokkes av fellesskap eller raske penger, blir i realiteten ofte de største taperne i denne kyniske og farlige bransjen.

Løsningen er sosialistisk planøkonomi, arbeid til alle, avskaffelse av pengeøkonomien og fullstendig avskaffelse av narkohandel og kriminelle nettverk. Det er mulig under en arbeiderstat, men ikke i det kapitalistiske systemet. Det eneste de kan oppnå er å begrense det noe i enkelte perioder, og slå maktesløst ut med hendene i andre. Det ligger på andre krefter å løse problemet i framtida!

Tjen Folket

19.06.18

Fra arkivet, 19.01.2009

Politi satt inn mot arbeidere i Kina

Nå har det kommet enda et eksempel på at Kina ikke er en stat for arbeidsfolk, men en stat hvor kapitalismen har gjenoppstått og hvor arbeidere blir undertrykka på det groveste. Rundt to tusen arbeidsfolk blokkerte i forrige uke ei bru som går over Yangtze-elva i provinsen Anhui.

Grunnen til aksjonen var at de ikke hadde fått hverken lønna si eller ekstragasjen de er lovet i sammenheng med den kinesiske nyttårsfeiringa som er forestående. Fem hundre bevæpna politimenn blei satt inn mot de protesterende arbeiderne, noe som førte til ti skadde protesterende.

Det finnes de som mener Kina er et kommunistisk land. Særlig blir landet nevnt som det når det er negative sider ved utviklinga i landet som trekkes fram. Vi i Tjen Folket mener at Kina ikke har vært sosialistisk de siste tredve årene og har belagt dette rimelig godt tidligere. Går vi litt tettere inn på utviklinga i Kina nå om dagen, ser vi at den kinesiske økonomien lider av akkurat det samme som de nasjonale økonomiene til andre land i disse krisetider.

For å unngå protester og sosial uro har kinesiske myndigheter gått inn med ei krisepakke verdt tjue milliarder US-dollar. Selskapet som arbeiderne demonstrerte mot, skyldte på banken sin for at pengene ikke hadde blitt utbetalt. Det er ikke første gang finanskrisa og myndighetenes håndtering av denne fører til protester blant kinesiske arbeidsfolk. Både drosjesjåfører, oppsagte industriarbeidere og politi (!) har protestert mot manglende lønnsutbetalinger de siste månedene. Slikt foregår ikke i en stat hvor arbeiderklassen har makta.

Tjen Folket

19.01.09