[saih-promo2002] Tjen Folkets nyhetsbrev #12 – 2015

[Tjen Folket]

--------------------------------------------------------------------------------
Dette nyhetsbrevet har bilder.
Hvis du ser bare tekst og ingen bilder, kan
du se bildeutgaven ved å følge denne lenken:
http://ymlp339.com/zzhOnO
--------------------------------------------------------------------------------


Nyhetsbrev #12  –  2015

I dette utvida nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:

Den mørkeste tiden av året…
Kurdiske styrker vil skyte ned tyrkiske helikoptre over Rojava
En underbar seglats på den fria marknadens ocean
This is what class society looks like
Mot “idiotenes sosialisme”
Fører flere flyktninger til mer rasisme?
Nytt fra Kommunistiska Föreningen

Kurdisk flagg

Flagg i høy kvalitet. Ved større bestillinger, send epost til
post at tjen-folket.no for rabatt.

Til nettbutikken ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11247 )

Den mørkeste tiden av året…

Om handelsstandens feiring av konsumerismen.

Skrevet av en aktivist.

“Black Friday” er et relativt nytt fenomen som har kommet her til
lands. Med enormt reduserte priser har handelskapitalen funnet en
briljant strategi for å “kickstarte” årets handlefest, og som
forventet er det vanskelig for oss vanlig dødelige å motstå
fristelsen.

Essensen er ganske typisk og ligner de andre importerte, amerikanske
“høytidene” som Halloween og Valentine’s day: «Kjøp masse
dritt, fordi vi har en merkedag på kalenderen». Strengt tatt er ikke
denne forbrukerorienterte tankegangen noe nytt i Norge heller — bare
se på oppløpet til jula.

Hovedforskjellen er derimot at Black Friday skrur opp denne
tankegangen til nye høyder. Se bare på USA. Du har kanskje sett
videoklipp av store folkemengder som dytter og knuffer for å komme
seg inn i butikkene. Det bryter til og med ut slagsmål over varer som
i desperasjon blir revet bort. Det er et hjertelig syn for
grossistene. De nærmest gnir seg i hendende av tanken på de enorme
summene som fyller deres lommebøker når det usleste av menneskelig
adferd lokkes fram. Marx snakka om varefetisjisme under kapitalismen.
Black Friday er en fetisjering av en vanlig handledag — opphøyd til
en kapitalismens høytidsdag.

Denne kampen mellom kunder er ikke overraskende. Kapitalismen dyrker
fram egoisme og fiendtlighet mellom mennesker i kampen etter profitt,
i kampen om mer. Så lenge vi danser etter herskernes toner vil dette
bare fortsette og fortsette.

Men det finnes håp. Den mørkeste tiden av året vil før eller siden
snu. Før eller senere vil et glødende rødt lys komme over
hårsårheten. Det vil endelig forvise dette ulmende mørke til
historiens søppeldynge og fylle menneskehetens hjerter med de
verdiene vi i dag mangler: Samhold, raushet og fellesskap. Denne nye
årstida vil komme som et resultat av folkets egen kamp, og bli
folkets egen makt. Legg Black Friday på hylla og bli med og kjemp med
oss.

Tjen Folket
27.11.2015

Kurdiske styrker vil skyte ned tyrkiske helikoptre over Rojava

Etter at to Tyrkiske helikoptre fløy over byen Qamishli i Rojava
(kurdisk nord-Syria) truer de kurdiske styrkene YPG i Rojava med at
alle fly som har til hensikt å bryte inn i sitt Rojava sitt luftrom
vil bli mål.

“Vi i YPG advarer om at hvis denne uansvarlige handlingen gjentar
seg vil vi gjennomføre alle nødvendige prosedyrer med mål om å
stoppe hvilket som helst overgrep”, sier YPG sin talsmann Redur
Khalil (bildet) i en uttalelse.

Tyrkia har flere ganger truet med å angripe YPG på grunn av
koblinger til den kurdiske frigjøringsbevegelsen PKK som kjemper mot
Tyrkia på den andre siden av grensen. En grense kurderne ikke
anerkjenner, fordi den skjærer gjennom den kurdiske undertrykka
nasjonen. Tyrkiske bomber har flere ganger truffet YPG i Rojava, men
Tyrkia benekter selv dette.

Tyrkia har også lenge blitt beskyldt fra flere holdt for å støtte
IS når det passer dem. YPG og PKK har stått i spissen i krigen mot
IS og det har for eksempel vært vanlig at IS sine styrker slipper
fritt gjennom Tyrkia sin grense for å kjempe mot Kurderne. Når IS
bombet kurdere i Istanbul ble Tyrkisk politi beskyldt for å forhindre
hjelpen i å komme fram.

Tjen Folket
27.11.2015

En underbar seglats på den fria marknadens ocean

Bilde fra Liten men väldigt arg (
https://www.facebook.com/Liten-men-v%C3%A4ldigt-arg-1388638561439759
).

Tjen Folket
26.11.2015

This is what class society looks like

Det vestlige borgerskapets terrorisme mot muslimske land har nok
engang ført til tapte liv — ikke i Kabul, ikke i Bagdad, ikke i
Tripoli, men i Paris.

Vestens media og ledere uttaler seg nå oppgitt over terrorangrepene i
Paris. Hykleriet flammer opp nok en gang. Verken de eller deres media
sier at angrepene er resultatet av vestlig, imperialistisk terrorisme
mot Midt-Østen og omliggende land.

IS sin tilblivelse kan kobles direkte til vestlige invasjoner og
bombing av flere stater, og først og fremst ødeleggelsen av Irak. En
vestlig politiker advarte tidlig mot å angripe Irak. Han sa dette
ville skape 1000 nye Bin Laden’er. Tanken er at hvis man sår
terror, så er sjansen god for at man høster terror. Advarselen hans
runger nok engang ut som en ondskapens sørgemarsj. Denne typen
hendelse bør ikke komme overraskende. Det svimlende sjokket og
dirrende sinnet mange føler i dag, er nemlig følt av millioner før
oss… i Kabul… i Bagdad… i Tripoli.

Borgerskapets desperate kamp etter makt, ressurser og profitt, er et
spill med hele folkets sikkerhet. Og kanskje vil angrepene i Paris nå
føre til en økning av rasistisk vold og hets. Det er derfor viktig
at vi alle står sammen med flyktninger og muslimer, som rasistene vil
gjøre til syndebukker for angrepet. Til tross for at muslimer og
flyktninger i Europa nettopp har flyktet fra IS (Daesh) sine brutale
herjinger. Nå risikerer de igjen å bli offer for denne bevegelsen.

IS vet at angrepet vil så splittelse i Vesten. Det vet også
europeiske fascister, som gnir seg i hendene når islamistisk terror
utføres. Slike hendelser pisker opp stemningen, og “rasekrigen”
eller “religionskrigen”, som IS og nazistene hungrer etter, kommer
nærmere. Alt dette i kjølvannet av de store imperialistiske krigene
som føres av vestlige land – først og fremst USA, men også
Frankrike… og Norge.

Når imperialister og fascister fører krig, er det folket som må
betale regninga med sitt blod. Fattigfolk, arbeidsfolk, ja, til og med
de bedre stilte i middelklassen, må lide for de politiske og
økonomiske ambisjonene til griske herskere. Vi er fulle av sorg for
alle de som må lide, men det fyller oss også med kamplyst for å
fjerne hele dette systemet av vold og undertrykking.

Å holde hodet kaldt under slike forhold er ikke lett, men det er noe
vi må klare. Vi må ikke falle for propagandaen og fordommene i en
sådan stund. Vi må se hvem som er den egentlige fienden og hvem som
er ofrene. Ofrene er folkets masser – ikke bare mennesker i Vesten,
men først og fremst de som lider under terror ikke bare én eller to
dager, men hver eneste dag i land som Syria, Afghanistan og Palestina.
Og fienden er borgerskapet, kapitalismen og klassesamfunnet, som ikke
bare har skapt IS, men en hel verden av smerte.

Angrepene viser igjen og igjen at politikerne slett ikke kan gi folket
sikkerhet. Politikerne jobber først og fremst for borgerskapet, og
fører borgerskapets kriger. Dermed vil politikerne igjen og igjen
skape grunnlag for ny terror. Det hjelper ingenting å gå i deres
sørgemarsjer og støtte deres angrep mot IS. For disse politikerne
– i Norge og i Frankrike – er like skyldige i forbrytelser mot
menneskeheten som IS-fascistene og de som tenner på asylmottak.

Stå sammen mot borgerskapet og deres lek med liv! Knus rasismen og
imperialismen!

Tjen Folket
16.11.2015

Bilde: plakat fra Kulturrevolusjonen i Kina.
Mot “idiotenes sosialisme”

Innvandringsmotstand fra ”venstre” er et reaksjonært blindspor
– sjåvinismen må bekjempes også når den forkles som sosialisme.

Heller ikke røde folk er vaksinert mot rasisme

Visesangeren Hans Rotmo var en periode kanskje Norges mest kjente
radikale artist. De siste årene har han vakt oppsikt med sine
rasistiske utspill mot muslimer. Ikke bare muslimer, men også trygda
folk har fått smake den skarpe tunga som tukta direktører og pamper
på 70-tallet.

Noen av kommentatorene sier at den eldre Rotmo egentlig ikke har brutt
med den yngre, men bare fører videre Vømmøl Spellmannslag sin
hyllest til norsk landsbygd og jordbruk, og deres motstand mot
kapitalistisk ”modernisering”. Sånn forsøker de å brunskvette
den norske ML-bevegelsen på 70-tallet. De forsøker å kople rasisme
og reaksjonære holdninger til ”venstresida”.

Dette er både feil og rett. Men det som er riktig i kritikken, er det
samme som gjør det til en fullstendig skivebom. ”Venstresida” og
radikale folk har aldri vært – og er heller ikke i dag –
vaksinert mot rasisme og skepsis til innvandring. Men det gjelder jo
alle politiske tendenser, og andre retninger er mye mer prega av dette
enn ”venstresida”.

Sjåvinisme er normen i imperialistlanda

Sjåvinisme er ikke et avvik i dette samfunnet, det er normen. Den
norske staten og overklassen fremmer hver dag en grov sjåvinisme. Det
må den rett og slett for å forklare hvorfor akkurat denne staten er
rik og ”vellykka”, mens de fleste land og folk i verden er fattige
og undertrykka. Sjåvinismen (”vi er bedre enn dem”) dekker over
sannheten; at den norske kapitalens rikdom kommer fra imperialistisk
utbytting og undertrykking.

Sjåvinismen preger tenkninga til folk i de fleste politiske leire,
fra Arbeiderpartilederen Gro Harlem Bruntlands ”det er typisk norsk
å være god” til Frp-ledernes muslimhat og kamp mot
”snikislamisering”. Vi ser rasister rettferdiggjøre sin
sjåvinisme med all slags forskjellig retorikk. Noen bruker
rasebiologi og noen bruker bibelsitater. Men det er til og med mulig
å bruke ordene til feminismen og humanismen til å drive rasistisk
hets.

Staten fører en rasistisk innvandringspolitikk og den fører en
sjåvinistisk politikk når den hevder at afghanere trenger militær
innsats fra Norge for å skape ”demokrati” (et rent påskudd for
imperialisme). Hele veien framstilles det som om den norske staten er
en giver og en fredsmegler, men dette snur virkeligheten helt på
hodet. Den norske staten er en røverstat som tjener enorme rikdommer
på utbytting av andre land, og som har terrorbomba en rekke suverene
stater uten å ha blitt angrepet sjøl.

Sjåvinisme og imperialisme går hånd i hånd og de gjennomsyrer
samfunnet. Man blir ikke fri fra sjåvinisme bare ved å erklære seg
som ”venstre”. Og også venstreorienterte og antirasistiske
bevegelser må jobbe med og trekke til seg folk som ikke er fri for
tenkninga som dominerer i samfunnet for øvrig.

Å fri seg fra sånn tenkning krever stadig ideologisk kamp. Det
krever at man ser rasismen som et strukturproblem. Og det krever at
man har en tjen folket-holdning til alle verdens fattige og
undertrykka folk, ikke bare til dem i eget land eller egen nasjon.

Breivik “en av oss” – samme verdensbilde som Siv Jensen

Ingen liberalere, konservative eller sosialdemokrater skal slå seg
på brystet for at det finnes sjåvinister som kaller seg røde eller
”venstre”. Det finnes nok av eksempler på jødehatere,
muslimhatere, innvandringsmotstandere og alle slags sjåvinister i de
fleste norske partier. I rasistiske Frp er grov sjåvinisme den
offisielle linja. I AP og Høyre skjules sjåvinismen med et tynt lag
av ”humanisme”, samtidig som de bomber fattigfolk og stenger
grensa for flyktninger med statlig rasisme. Og også i de mindre
partiene er det slett ikke langt mellom skepsisen og antipatiene mot
minoriteter og flyktninger. Sjøl i SV ble det avslørt tillitsvalgte
som var medlem av fascistiske SIAN. Det finnes en rekke små og store
skandaler der politikere har opptrådt eller formulert seg grovt
rasistisk – fra alle kjente norske partier.

Når borgerlig media skulle forklare Breiviks terror, var det helt
gjennomgående å framstille Breivik som en total avviker. Og sjøl om
han som person, og hans brutale handling, åpenbart var
ekstraordinær, så er en rekke av hans grunntanker innafor det som
daglig fremmes i norske medier og debattforum. Han framstilte seg
blant annet som en frontkjemper ”mot nazisme, kommunisme og
islamisme”. Det er egentlig et helt usannsynlig trekløver, men er
samme tenkning som Frp-leder Siv Jensen står for, når hun uttalte
følgende til avisa Klassekampen:

”Gjennom historien har vi klart å bekjempe totalitære ideer som
nazismen og senere kommunismen. Som liberalist vil jeg alltid kjempe
mot slike ideer og bevegelser. Radikal islam er en mørk og skummel
ideologi, og bekjempelsen av den er vår tids viktigste kamp,”

Dette er i tråd med vanlig tenkning blant ”liberale” av all slags
farger – og det er grunnlaget for den såkalte
”totalitarisme-forskninga” på universitetet.

Sjåvinismen avles fram av imperialismen

Det er en kortslutning å tro at massemordere er ideologiske avvikere.
Ofte er deres utgangspunkt strømninger som står sterkt i samfunnet
– eller i alle fall i deres miljøer eller sosiale grupper. Når
seriemordere i USA som regel er hvite menn og kvinnehatere, homohatere
og/eller rasister, så er dette et uttrykk for at sånn tenkning står
STERKT i samfunnet, ikke at disse folka er ideologiske avvikere. Dette
er holdninger som fremmes gjennom patriarkat, kapitalisme og hvit
dominans.

Rasisme og annen sjåvinisme er ikke noe som beveger seg i UTAKT med
samfunnsånden eller herskende ideologi – tvert i mot, det er helt i
tråd med den ideologien som fremmes av herskerne. Når disse folka
diskuterer flyktninger, er det hele veien en debatt om kostnadene ved
flyktninger kontra ”vår godhet”. Motsigelsen går igjen og igjen
mellom ”humanistene” som sier ”vi har råd til å hjelpe” og
”realistene” som er skeptiske til utgiftene, vil holde igjen og
heller foreslår å ”hjelpe i nærområdene”. Begge er rotfesta i
den eldgamle imperieholdninga om ”den hvite manns byrde”. Og begge
står i grell kontrast til virkeligheten, der norske bombefly og den
norske statens allierte myrder og lemlester for fote i Libya og Syria.

Disse tankene oppstår ikke tilfeldig. Tankene oppstår heller ikke
fordi herskerne legger onde planer. Dette er tanker som avles fram av
dagens system, av kapitalisme og imperialisme. Så lenge Afrika holdes
nede i voldsom fattigdom og preges av sult, nød og krig – så avler
dette tanker om at de er ”svake” som ikke klarer seg sjøl eller
en trussel mot ”våre velferdsgoder” eller at europeere er bedre
og mer siviliserte. Akkurat som rike folk ser ned på fattigfolk på
grunn av sin borgerlige klasseposisjon, preges Europa av historien –
og nåtida – der disse statene dominerer andre.

Motsigelser og innvandring

Like falskt som overklassens sjølgodhet, er deres syn på folk. En av
Marx’ viktigste oppdagelser var merverdiloven, der han avdekka at
bare menneskelig arbeid skaper mer verdi enn den koster i
kapitalismen. Nye mennesker i Norge betyr ikke først og fremst mer
utgifter, det betyr først og fremst flere mennesker som kan utføre
menneskelig arbeid som skaper mer verdier. Et par år med hjelp og
støtte til å etablere seg, er ingenting sammenlikna med 10 års
obligatorisk skole, barnehageplasser og alle ”utgifter” som
knytter seg til alle som fødes i Norge. Men folk er ikke utgifter for
kapitalistene, folk er den eneste kilden til deres rikdom. Når
kapitalistene ikke nyttiggjør seg alle folk, men lar mange gå uten
arbeid, så er det fordi de tjener på å ha en reserve av mulige nye
arbeidere. Dette tjener til å holde lønna nede, siden det da står
folk klare til å overta jobben hvis folk krangler for mye. Videre
ønsker de ikke bare å utnytte folk, men å utnytte folk maksimalt og
hele tida øke utbyttinga. Derfor er det ikke plass til de sjuke eller
de som ikke kan yte 100% hele tida.

Når vi likevel ser at kapitalistene stenger ute mange flyktninger, og
den norske staten innførte innvandringsstopp i 1976 (som fortsatt
gjelder) og lager politisk rollespill når det er snakk om noen tusen
syriske flyktninger, så er det sammensatte årsaker til dette.

* For det første har de siden krisa på 70-tallet systematisk flytta
industriarbeidsplasser ut av Europa og til regioner med billigere
arbeidskraft, som Kina og India, slik at behovet for arbeidskraft er
mindre i en rekke sektorer.
* For det andre har de siden Sovjetunionens fall i 1991, skaffa seg
tilgang på billig arbeidskraft i ”nærområdene” (Øst-Europa).
Industriproduksjonen ble halvert i Russland i løpet av få år,
arbeidsledighet økte dramatisk i hele Øst-Europa, kjøpekraft sank
og det ble etablert en svær reserve av arbeidskraft som kunne
utnyttes for fullt når mange av disse landa ble innlemma i EU. Det er
ingen grunn for kapitalen til å importere asiater når de har tilgang
på polakker og estlendere.
* For det tredje har ikke alle deler av borgerskapet felles interesse
av importen av utenlandsk arbeidskraft. Mange små kapitalister går
konkurs, eller trues av dette, fordi større selskaper importerer
arbeidskraft og selger tjenester på billigsalg. De små har ikke
samme muligheter til å holde seg med kontraktsarbeidere og vikarer.
Disse småkapitalistene har også sine politikere som forsøker å
arbeide for deres særskilte interesser.
* For det fjerde er det ikke usannsynlig at mange kapitalister og
politikere frykter at flere flyktninger vil øke konfliktene og
kampene i Europa. Det er i forstader til store europeiske byer, prega
av mange folk med flyktninge- eller innvandrerbakgrunn, at de mest
militante opprørene har funnet sted de siste tjue åra i Europa
(London, Paris, Svenske forstader), ikke på industriarbeidsplassene.

Her nevnes bare fire faktorer, uten å forsøke å prioritere hvilke
som er mer eller mindre viktige. Men det kan være nyttig å dvele mer
ved det fjerde punktet. Enkelte krefter innafor borgerskapet frykter
konsekvensene av innvandringa til arbeiderklassen i europeiske land.
De snakker med tunga til folk som Frps Tybring-Gjedde og Per Sandberg.
Borgerskapet er – som alle andre ting og forhold – en enhet av
motsigelser. På ei side har borgere ønska velkommen billig
arbeidskraft, folk som må ta de jobbene de får og som tvinges inn
på dårligere vilkår og med lavere lønn enn det som er blitt
etablert i disse samfunna. På den andre sida frykter de
Husby-kravaller (opptøyer i den svenske forstaden Husby) og såkalte
”parallellsamfunn”. Kort sagt – de er redde for å miste
kontrollen over arbeiderklassen, sjøl om de også ønsker å redusere
inntektene til den samme klassen.

Dette er et av mange politiske uttrykk for den grunnleggende
motsigelsen i den kapitalistiske produksjonsmåten; motsigelsen mellom
samfunnsmessig produksjon og privat tilegnelse. Kapitalistene er
avhengig av å omsette varene sine i et samfunn der alt henger sammen
med alt, de trenger mange folk med kjøpekraft til å kjøpe varene
deres, men de er også avhengig av å presse ned kjøpekrafta til sine
egne arbeidere – sånn at de sitter igjen med et overskudd når
varene er solgt og lønna er betalt. Dette er en motsigelse som ikke
kan løses under kapitalismen og den vil stadig føre til
overproduksjonskriser og politiske konflikter.

Sosialdemokrati, innvandring og sjåvinisme

I oppsvinget etter krigen på femtitallet, klarte sosialdemokratiet å
etablere en svært sterk kontroll i arbeiderklassen. Sånn kunne den
borgerlige ideologien om klassesamarbeid og arbeidsfred, om samhold
mellom kapitalister og arbeidere, og det tverrpolitiske prosjektet
”velferdsstaten”, lamme klassekampen og kampen for revolusjon.
Gjennom flere bølger siden dette, er sosialdemokratiets innflytelse
blitt svekka. Ikke blant den organiserte ”venstresida” – der
står reformismen og konformiteten sterkere enn kanskje noensinne –
men blant de mest utbytta og undertrykka lagene av arbeiderklassen har
sosialdemokratiet nå en svakere stilling enn på svært lenge.

Den sosialdemokratiske innflytelsen i dag kommer i større grad fra
akademikerne, fra media og byråkrater, og ikke fra en
gjennomorganisert bevegelse med sosialdemokratiske lokallag,
kooperativer, idrettslag og fagforeningsklubber. Denne organiseringa
er nå en skygge av fordums storhet, og har ingen solid base i nabolag
og på arbeidsplasser. Det er også i tråd med at ryggraden i de
sosialdemokratiske partiene har skifta fra å være
arbeideraristokrater – fagforeningspamper, byråkrater og politikere
rekruttert fra arbeiderklassen – til å være akademikere og
byråkrater mer knytta til staten enn til LO.

Den sosialdemokratiske ideologien er likevel ekstremt sterk blant de
som kaller seg ”venstre” i denne delen av verden. Ikke i den
forstand at disse alltid knytter seg til det åpne sosialdemokratiet
eller til klassiske sosialdemokratiske tenkere som Bernstein (en
sosialdemokratisk pioner som de færreste sosialdemokrater har lest
eller hørt om), men i den forstand at vi ser et nesten fullstendig
knefall for den snevre dagskampen, for reformisme og det Lenin kalte
økonomisme og spontanisme. Kjerna i den revolusjonære teorien, fra
Marx til Lenin og til Mao – fra Thrane til det unge Arbeiderpartiet
via NKP og til AKP(m-l) – har vært å organisere arbeiderklassen i
kamp mot den bestående, for en ny stat og et nytt samfunn. Og kjerna
i den reformistiske sosialdemokratismen har like lenge vært å
arbeide innafor det bestående, der spontan motstand fra arbeidsfolk
og undertrykka blir leda inn i – for kapitalistene – trygge
rammer.

Siden kapitalismens morgen har deler av arbeiderklassen – og andre
lag av det arbeidende folket – gjort spontant motstand mot sider av
denne. Men den har ikke alltid retta seg mot kapitalismen eller
kapitalistene. De såkalte ”maskinknuserne” angrep den nye
teknologien, de nye maskinene, som truet småproduksjonen. Det skjedde
også at mannlige arbeidere hindra kvinner i å ta arbeid innafor
deres fag, fordi de frykta at lønna ville gå ned. Bygutter slåss
mot gutter som kom fra landsbygda for å søke arbeid, og kanskje tok
til takke med lavere lønn. Utlendinger kunne bli sett på som en
trussel, av samme årsak. Borgerskapets ideologier, de herskende
tanker, har hele veien lagt opp til falsk bevissthet og splittelse av
arbeiderklassen. Kvinneundertrykking, rasisme, sjåvinisme, bondehat
– dette har bevisst og ubevisst vært nyttige redskaper for å holde
folk splitta og nede.

Reaksjonær sosialisme og laugsvesen

I Det kommunistiske manifestet skrev Marx og Engels om ulike former
for sosialister som i ord utfordra kapitalismen, men som i vesen og
praksis slett ikke ville føre arbeiderklassen til makta. Her
beskriver de blant annet reaksjonær sosialisme, småborgerlige og
borgerlige strømninger som gjorde motstand mot kapitalismens
utvikling – men på grunnlag av en tilbakeskuende (reaksjonær)
holdning om at ting var bedre før.

De skriver:

”I de landene hvor den moderne sivilisasjonen har utviklet seg, har
det dannet seg et nytt småborgerskap, som svever mellom proletariatet
og borgerskapet og stadig danner seg på nytt, som en komplettering av
det borgerlige samfunnet. Men konkurransen slynger hele tida
medlemmene av småborgerskapet ned i proletariatet. Ja, med utviklinga
av storindustrien ser de sjøl et tidspunkt nærme seg da de helt
forsvinner som sjølstendig del av det moderne samfunnet og i
handelen, manufakturen og jordbruket blir erstattet av
arbeidsoppsynsmenn og tjenerskap. I land som Frankrike, hvor
bondeklassen utgjør langt mer enn halvparten av befolkninga, var det
naturlig at skribenter som opptrådte til fordel for proletariatet mot
borgerskapet anla småborgerens og småbondens målestokk i sin
kritikk mot borgerregimet, og tok parti for arbeiderklassen ut fra
småborgerskapets standpunkt. Slik dannet den småborgerlige
sosialismen seg.”

Marx og Engels konkluderer slik:

”Denne sosialismen dissekerte høyst skarpsindig motsigelsene i de
moderne produksjonsforholda. Den avslørte økonomenes hyklerske
skjønnmaling. Den påviste ugjendrivelig de ødeleggende virkningene
av maskineriet og arbeidsdelinga, konsentrasjonen av kapitalene og
grunneiendommen, overproduksjonen, krisene, småborgernes og
småbøndenes nødvendige undergang, proletariatets elendighet,
anarkiet i produksjonen, de skrikende misforholda i fordelinga av
rikdommen, den industrielle utslettelseskrigen nasjonene imellom,
oppløsninga av de gamle sedene, de gamle familieforholda, de gamle
nasjonalitetene. I sitt positive innhold vil denne sosialismen likevel
enten gjenopprette de gamle produksjons- og kommunikasjonsmidlene, og
dermed de gamle eiendomsforholda og det gamle samfunnet, eller den vil
med makt igjen sperre de moderne produksjons- og kommunikasjonsmidlene
inne i de gamle eiendomsforholdas rammer, som ble sprengt av dem, og
som måtte sprenges. I begge fall er den reaksjonær, og dertil
utopisk. Laugsvesen i manufakturen og patriarkalske bruksmåter på
landet, det er dens siste ord.”

Det er en treffende beskrivelse også av en rekke av vår tids
sosialister, som avslører kapitalismens skyggesider, men som ikke
setter opp andre alternativer enn laugsvesen og et ønske om å stoppe
eller skru tilbake klokka. Drømmen om velferdsstaten, om det svenske
”folkhämmet”, skjønnmalinga av 50-tallets sosialdemokrati –
dette er uttrykk for den småborgerlige frustrasjonen og for deres
motvilje mot kapitalismens utvikling. Det såkalte
”klassesamarbeidet” etter krigen framstilles som en seier for
arbeiderklassen, når dette egentlig var et historisk nederlag for det
revolusjonære proletariatet i Vest-Europa.

Glansbildet er også løgnaktig – det var mange fattige på
50-tallet også, og det fantes rein slum i norske byer. Her er det nok
mye uvitenhet kombinert med nostalgi ute og går.

Marx og Engels skriver om ”laugsvesenet” – og dette er også
verdt å dvele ved. Før den moderne arbeiderklassen og dens
fagforeninger, var det laugene som organiserte de arbeidende klassene
i byen. Håndverkerne organiserte seg i faglige laug, og bare
medlemmer av slike kunne bli mestere og ta inn lærlinger. Disse
laugene hadde som oppgave å etablere monopol på arbeid innafor
fagene sine, redusere konkurransen og øke betalinga. Vi ser restene
av laugsvesen den dag i dag, for eksempel når norske leger holder
antallet leger nede og lønna si oppe gjennom sin innflytelse på
antall studieplasser og legeansettelser.

Når sosialister i dag hevder at fagforeningenes oppgave var – og er
– å etablere monopol på arbeidskraft, så kunne dette like gjerne
vært en beskrivelse av laugsvesenet. Denne tenkninga smitter over i
synet på innvandring, der denne sees som en trussel mot velferd eller
lønninger, og svaret er å styrke laugspreget i fagforeningene. Dette
er stikk i strid med det som historisk har vært den radikale og
revolusjonære linja i fagbevegelsen, nemlig å forene de som kan
forenes til klassekamp. Ikke først og fremst å etablere et
økonomisk monopol for å slåss om lønn, men å etablere et
kampfellesskap for å bekjempe kapitalismen. Ikke for å kjempe for
deler av klassens interesser MOT andre deler av klassen, men for å
kjempe mot en felles fiende. I de såkalte Strasburgertesene til Den
kommunistiske internasjonalen (Komintern), tok kommunistene til orde
for å forene arbeidere uavhengig av fagskiller – ja, uavhengig av
medlemskap i fagforeningene – og opprette streikekomiteer utafor
sosialdemokratenes kontroll. I grell kontrast til enkelte moderne
venstresosialdemokrater som har krevd at bare fagorganiserte skal få
tarifflønn (for å tvinge folk inn i fagforeninga).

Fagforeningsbevissthet og sjåvinisme, eller organisere opprør?

I boka ”Hva må gjøres?” sa Lenin at arbeiderklassen ikke kan
utvikle en revolusjonær sosialistisk bevissthet spontant, men at
denne må tilegnes gjennom vitenskap, studier og organisert politisk
kamp. Spontant vil arbeiderklassen bare utvikle
”fagforeningsbevissthet”, en enkel forståelse av at det er lurt
å stå sammen for sine felles interesser. En sånn
fagforeningsbevissthet er ingen vaksine eller beskyttelse mot
sjåvinisme eller laugsvesen. Hele veien gjennom arbeiderklassens
organisasjonshistorie har det vært kamp mellom linjer som øker eller
minsker fagskiller innad i klassen. Den revolusjonære linja har som
hovedregel vært å forene alle som kan forenes mot hovedfienden, mot
kapitalistene. Mens ulike sosialdemokrater og sjåvinister har fremma
hat mot bønder, kvinneundertrykking, motstand mot utlendinger eller
de har fremma sitt eget fag, sin egen yrkesgruppe, mot andre og på
bekostning av andre.

Spontant kan det virke logisk å finne sammen med de som likner en
sjøl, og fremme sin gruppeinteresse mot andre – også innafor
klassen. Men dette er usedvanlig skadelig om målet er å forene hele
arbeiderklassen og alle undertrykka folk mot én felles fiende, og
isolere denne fienden mest mulig. Ulikheter, forskjeller og flere lag
med undertrykking kan brukes av fienden til å splitte arbeiderklassen
– men det kan også like gjerne brukes til å skape svært sterk og
mangfoldig krig mot kapitalismen fra utallige fronter.

Fattige flyktninger i dagens Norge er ingen trussel mot den norske
arbeiderklassen – tvert i mot, dette er folk som har enda større
grunn enn innfødte arbeidere til å gjøre opprør mot kapitalismen.
Og dette har man sett konkret, for eksempel i Hotell- og
Restaurantarbeiderforbundet (HRAF), der det er blitt oppsummert at
mange medlemmer med utenlandsk bakgrunn bringer med seg militant
fagforeningskultur og mer sosialistisk bevissthet, hit til Norge og
norsk fagbevegelse, fra land der klassekampen er mer skjerpa enn den
er her.

Også opptøyene i forstadene er et uttrykk for noe av det samme.
Virkelige revolusjonære frykter ikke disse kampene eller opptøyene,
men vil arbeide for å organisere disse, organisere deltagerne og
sørge for at disse ikke bare blir spontane blaff av misnøye – men
kan utvikles til en varig kamp mot det kapitalistiske systemet og en
del av grunnlaget for en revolusjonær bevegelse.

Moderne reaksjonær sosialisme

I denne konteksten finner man ”venstreorienterte” sjåvinister som
ikke nøyer seg med å fremme laugsvesen, men som adopterer
vokabularet til Frp og Sverigedemokratene når de snakker om
”masseinnvandring” som strategi fra ”eliten” for å ødelegge
skandinavisk og europeisk kultur og velferd, og føler seg undertrykka
av ”PK-mafia” (PK = ”politisk korrekt”) i media. Her finner
man gjerne mer intellektuelle formuleringer av samme tenkning som Hans
Rotmo legger fram på en vulgær måte. Disse vil sjølsagt ikke se
seg sjøl som sjåvinister eller rasister. Men i facebookgruppa ”Vi
som bryr oss om avisa Klassekampen” så florerer det av utsagn mot
innvandring, men også voldsomt fokus på ”jødisk makt”. Franske
Nasjonal Front og Marine Le Pen omtales som dyktige politikere som tar
opp saker venstresida burde tatt opp (innvandring vs velferd).

Så langt kan den reaksjonære ”sosialismen” gå, at den etablerer
felles verdensbilde med konspirasjonsteoretikere, rasister og
fascister. Det er på ingen måte typisk for folk som står til
venstre, men dessverre heller ikke noe helt nytt eller fremmed. På
begynnelsen av 1900-tallet skrev tyske August Bebel at antisemittismen
er idiotens sosialisme; fordi den knytter utbyttinga som må være en
del av kapitalismen, til en spesiell folkegruppe eller særskilt
religiøs minoritet. Like idiotisk er det å knytte organisert
kriminalitet, fattigdom og marginalisering – forhold som MÅ oppstå
i kapitalismen, spesielt kapitalismen i krise – til spesielle
minoriteter.

Marx og Engels beskrev den reaksjonære sosialismen, ikke som et
uttrykk for noens ondskap eller uvitenhet, men som uttrykk for
tenkninga til småborgerlige grupper som trues av kapitalismens
utvikling. Det er uttrykk for Marx' tese ”bevissthet følger
væren” – altså at hva man driver med og hvor man står i
samfunnet, preger bevisstheten til grupper og klasser.

Innafor det mangfoldige småborgerskapet er det et mylder av grupper
som lever av å lese, skrive og prate. Der vi finner alle de ansatte
ideologiprodusentene i dagens samfunn, finner vi også et mylder av
tanker som er prega av småborgerskapets stilling mellom
arbeiderklassen og borgerskapet.

Her finner man de tekniske funksjonærene, de som studerer og arbeider
med tekniske løsninger – og dermed lett får en teknologifiksert
innstilling til hele samfunnet. Framskritt i samfunnet følger
mekanisk framskritt i teknologien. Og utvikling skjer tilsynelatende
planmessig, ut fra organiserte systemer – når deres arbeidshverdag
og gjerne fritid er prega av teknologi, ser de fort for seg at også
samfunnet fungerer som teknologi, mekanisk årsak-virkning og gjerne
noen som trykker på knappene. Sånn tenkning åpner døra på vidt
gap for konspirasjonsteorier.

I småborgerskapet finner man også disse tekniske småborgernes
kulturelle motstykker, som med sosiologiske og sosialantropologiske
forklaringsmodeller, ender med å se all systematikk som resultat av
kultur, ideologi, tanker og følelser. Dette er tilsynelatende to
svært forskjellige tendenser, men de lar seg også kombinere – de
bevisste elitene som styrer verden, gjør dette ut fra forskjellig
kulturell gruppetilhørighet. Rett rundt hjørnet ligger den
borgerlige teoretikeren Huntingtons ”Clash of civilizations”,
russiske Dugins ”nasjonalbolsjevisme” eller norske Brendbergs
”den jødiske lobbyen styrer USAs utenrikspolitikk”.

Brendberg skriver sjøl i en artikkel om jødisk innflytelse at ”de
store konspirasjonene” ikke finnes, men at de jødiske
”nettverkene” blir en ukoordinert, spontan, konspirasjon i kraft
av sin felles identitet:

”Bytt ut konspirasjonen med nettverk, og du nærmar deg realitetane.
Nettverk og konspirasjonar er to ulike ting. Nettverket har berre ein
liten, om nokon, koordinerande sentral. Det blir ikkje styrt gjennom
ordrar og tenestekjede, men gjennom improvisasjon, førebilete, sams
forståing, sams tabu og sams identitet. Nettverksorganisering var den
tradisjonelle organisasjonsmodellen for den jødiske minoriteten. Slik
utveksla dei europeisk-jødiske bankfamiliane kapital og ekteskap.”

Brendberg ble i sin tid drevet ut av partiet Rødt på grunn av sitt
monomane kjør mot jøder. Og her gir han altså et godt eksempel på
hvordan tilsynelatende ulike måter å se verden på, finner sammen.

Det er også et godt eksempel på Bebels ”idiotenes sosialisme”,
der en allmenn kapitalistisk organisering (i dette tilfellet nettverk
mellom de mektige) gjøres til noe særegent jødisk.

Konspirasjonsteorier mot marxistisk metode

Dette er andre måter å se utviklinga av samfunnet på, enn den som
følger av den marxistiske metoden. Engels mente at Marx sin største
oppdagelse var den historiske materialismen, altså marxismens
dialektiske materialisme anvendt på historien. (Den nest viktigste
mente han var oppdagelsen av merverdiloven i kapitalismen.) Denne
marxistiske historieforståelsen er en forståelse av samfunnets
utvikling der de tekniske nyvinningene, produksjonsmidlenes utvikling,
krever endringer i hvordan produksjonen skjer – men at disse
endringene hemmes, hindres eller holdes tilbake av de klassene som
dominerer i det bestående. Marx tese er så at bare klassekampen,
leda av klassen(e) som har interesse av videre utvikling og
avskaffelse av de bestående forholda, kan tvinge gjennom de
nødvendige revolusjonene.

Engels skriver følgende i forord til Det kommunistiske manifest:

”Den gjennomgående grunntanken i Manifestet: at den økonomiske
produksjonen og den samfunnsmessige inndeling som med nødvendighet
følger av den, i enhver historisk epoke danner grunnlaget for denne
epokens politiske og intellektuelle historie; at som en følge av
dette har hele historien (siden oppløsninga av det urgamle felleseiet
til jord og mark) vært en historie om klassekamper (...) men at denne
kampen nå har nådd et trinn, hvor den utbyttede og undertrykte
klassen (proletariatet) ikke mer kan frigjøre seg fra den utbyttende
og undertrykkende klassen (borgerskapet) uten samtidig å befri hele
samfunnet for alltid fra utbytting, undertrykking og klassekamper”

Og i et annet forord til samme verk sier han at denne teorien etter
hans mening ”er bestemt til å gjøre det samme for historien som
Darwins teori har gjort for biologien”.

Marxismen ser altså ikke historien først og fremst som en kamp
mellom kloke hoder som konspirerer, etniske gruppers nettverk eller
”eliten mot massen” – men som kampen mellom klasser med
forskjellige klasseinteresser. Den viktigste og styrende systematikken
Marx og Engels avdekka var ikke konspirasjoner fra oven, men
motsigelser i dypet av den kapitalistiske produksjonen som presser seg
opp og fram og virker gjennom klassekampen. En sånn forståelse kan
sjølsagt bli mekanisk og flat,

* hvis man BARE ser klassekampen og ingen andre motsigelser,
* eller hvis man bare ser påvirkninga oppover (fra basis til
ovebygning) og ikke påvirkninga nedover (når overbygninga griper inn
i basisen),
* eller hvis man tror at klassene ikke sjøl er enheter av
motsigelser, men enkle og ensidige grupper som alltid har felles
interesser innad.

Med en mekanisk og ikke dialektisk forståelse blir det vanskelig å
skjønne hvorfor enkelte grupper i borgerskapet strekker seg langt for
liberale friheter, mens andre raskt griper til fascismen. Eller
hvordan deler av borgerskapet tilsynelatende ønsker en liberal
innvandringspraksis, mens andre vil ”stramme inn”.

Kommunister er ikke fremmed for å utnytte disse motsigelsene, spille
på motsigelsene og til og med alliere seg med borgerlige demokrater
mot borgerlige fascister. Men vi må hele veien bekjempe alle tilløp
til sjåvinisme. Når enkelte liberalere pisker opp hat mot muslimer
(for eksempel i tilknytning til Charlie Hebdo-massakren), kan
sekulære sosialister fristes til å hive seg på hylekoret mot
reaksjonær religion – men vil da raskt ende med å trampe på en
forfulgt religiøs minoritet. Og enda verre om man aksepterer
Frp-agendaen med å angripe Groruddalens arbeiderungdom eller skylde
på innvandrere for borgerskapets angrep på velferd og sosiale
rettigheter.

Reaksjonær sosialisme eller framoverskuende kommunisme

Kommunistenes alternative politikk er ikke å kjempe for glansbilder
av fortida. Det er typisk å kle fortida i et slør av glemsel.
Sterilisering av romanifolk, assimilering av samer, NATO-logring og
kommunistjakt forsvinner i en idyllisert framstilling av den trygge
velferdsstaten og et homogent samfunn.

Partiet Rødt har gått langt i denne sammenhengen, når de trykker
opp gamle Arbeiderpartiplakater med parolen ”bygg landet”. Og det
er noe litt trist over Rødt sine siste forsøk på å slå seg opp
mot ”arbeidslivskriminalitet” – og sånn forsøker å ta opp den
politiske kampen på favorittområdene til både AP og Frp. De kunne
hatt en sjangs om de gjorde seg sjøl til fattigfolk sitt fremste
parti, for trygda folk, tiggere og folk med rusproblemer – men i
stedet forsøker de å bli ”lov og orden”-partiet i norsk
arbeidsliv. Lett tragikomisk, men også et uttrykk for den
småborgerlige sosialismen – den som ender opp som reaksjonær og
derfor utopisk. Det nytter ikke å meisle ut en rød arbeiderpolitikk
for framtida, med glansbildet av femtitallets Norge og DNA-staten som
ideal. Da kommer man like langt (eller kort) med religiøse visjoner
om utopiske framtidssamfunn.

Revolusjonære kommunister ser ikke innvandrere eller flyktninger som
en trussel mot vår klasse eller mot vår kamp. Vi ser dem som del av
folket vi vil tjene. Og vi ser ikke femtitallets velferdsstat som noe
godt alternativ for dette folket – ikke da, og ikke nå. Vår visjon
er ikke reaksjonært tilbakeskuende, men revolusjonært
framoverskuende. Vi ser ingen idyll i framtida heller. Vi vet at det
kriseramma Europa ikke vil by noen varig trygghet verken for de som er
her allerede eller våre kamerater som kommer hit fra andre
verdensdeler. Men vi møter ikke disse utfordringene med å støtte
reaksjonens murer og piggtrådgjerder.

Innvandringsmotstand og sosialdemokrati

Omtanken for innvandringspolitikken er en svart variant av
sosialdemokratismen, der radikale folk trygler om å få være med å
administrere kapitalismen. I festtalene snakker de om sosialismen, men
fra dag til dag forsøker de å appellere generelt til fornuft og
følelser for å få en snillere kapitalisme. De tåkelegger gjerne
egen analyse, for å nå litt breiere ut med politikk de tror kan
bremse kapitalismens utvikling eller dens dårlige sider.

I Europa kuttes det i velferd over hele linja. Disse kuttene er ikke
avhengig av innvandring. Å tro at det er slik det henger sammen er å
forveksle hvordan verden ser ut på overflata med hvordan den henger
sammen innad. Det er verken sånn at kapitalistene MÅ ha utenlandsk
arbeidskraft for å redusere kjøpekrafta, eller sånn at velferden
ikke kan opprettholdes samtidig som flyktninger kommer hit. Krisene i
kapitalismen kommer som følge av dette systemets egne motsigelser,
som Marx avdekka allerede for 150 år siden. Tida etter har igjen og
igjen bekrefta avsløringene hans. Og selv om kutt kan bremses av
kamp, så er det bare når klassekampen føres til ende gjennom
revolusjoner, at krisene kan stoppes. Inntil da kommer krisene – mye
sikrere enn banken – og med krisene kommer ødeleggelse av kapital,
konkurser, arbeidsledighet og lønnsnedslag. Å tro at begrensninger
av innvandring kan stoppe dette, er like fånyttes som krisepakker til
kapitalistene. Krisene kommer uansett, så lenge systemet er
kapitalistisk.

Det er mye mer sannsynlig at faglige aktivister som begynner å snakke
i slike baner, ender med å dyrke sjåvinismen blant småborgere,
filleproletarer og de mest tilbakeliggende av de hvite arbeiderne –
enn at de lykkes i å forsvare disse gruppene mot sosial dumping.
Kapitalistene er slett ikke avhengig av innvandring for å dumpe
lønninger eller sosiale rettigheter. Og dyrker de sjåvinismen blant
disse, så øker rekrutteringsgrunnlaget for fascistene. Spesielt når
sosialdemokrater slett ikke kan stoppe krisene, sjøl om de ”tar
innvandringsproblemene på alvor”.

Imperialistenes kriger og norske bomber skaper flere flyktninger enn
det noensinne vil komme til denne kanten av verden. Bare
nydemokratiske og sosialistiske revolusjoner kan stoppe dette
barbariet. Og fram til dette står kommunister skulder ved skulder med
alle dem som bombes ut av sine hjem, mot ”vårt eget” borgerskap.
Og det gjør vi uten å ende opp i sumpen av konspiratoriske
nettkrigere som snakker om å ”heller hjelpe dem der de er”. Den
beste hjelpen vi kan gi, er å organisere folk til klassekamp og kamp
mot fascisme og imperialisme her hvor vi er. For å klare det er det
avgjørende at vi ikke lar oss lede inn i reformismens eller
reaksjonens mørke myr.

Tjen Folket
10.11.2015

Fører flere flyktninger til mer rasisme?

Nei, det er helt andre årsaker til rasismen.

Det er lange tradisjoner for å klandre ofre for overgrep de utsettes
for. Jenter med korte skjørt klandres for seksuelle overgrep og
homser må ”regne med” vanskeligheter hvis de er åpne homofile. I
samme tradisjon er det mange som skylder på økt innvandring og flere
flyktninger når rasistiske angrep øker. Kan det belegges med fakta?

Det er lite som tyder på at flere flyktninger eller innvandrere
fører til mer rasisme. I så fall skulle Oslo, byen med størst andel
flyktninger og innvandrere, vært et eldorado for
antiinnvandringspartiet Frp. Men Oslo er en svært dårlig by for Frp.
Det samme gjelder andre storbyer med relativt stor andel innvandrere
og flyktninger (Bergen, Trondheim og Tromsø). Derimot gjør Frp det
bra i Møre og Romsdal, et fylke med relativt liten andel folk med
bakgrunn fra Asia og Afrika.

Også nazistgruppene har tradisjonelt hatt størst problemer med å
få fotfeste i de store byene, og gjort det best i innlandskommuner og
mindre byer – der også innvandrerbefolkninga har vært mindre.

Samme tendens viser seg i sammenlikning mellom land. Et av Europas
største og mest ytterliggående rasistpartier er Jobbik i Ungarn –
et land med mye lavere andel innvandrere og flyktninger enn andre
land. Spania, et land der mange afrikanske flyktninger ankommer, har
ikke noe stort høyrepopulistisk antiinnvandringsparti.

Det er altså ikke sånn at mange flyktninger og høy innvandring
fører til mer oppslutning om rasistpartier.

Men det er all grunn til å tro at DISKUSJONEN om
”flyktningekrisa”, og spesielt ordbruken og måten den føres på,
bidrar til mer rasisme. Når statsledere og de største mediene
framstiller det som om Europa oversvømmes av potensielle islamister
så har det en effekt. Spesielt sammen med internettpropagandaen som i
tjue år er blitt pumpet ut av rasistiske og særlig muslimhatende
nettsider. Sosiale medier florerer av ”nyhetssaker” om utlendinger
som voldtar, dreper og stjeler, og konspirasjonsteorier om elitens
forsøk på å utslette hvite mennesker.

Og helt forutsigbart setter politikere velferd opp mot flyktninger.
Dette er ikke noe nytt på noe vis. Politikerne vil sjølsagt ikke
angripe borgerskapet, de rike folka som har makt og penger, for deres
snylting på arbeiderklassen og samfunnet. Istedet settes fattige
flyktninger opp mot fattige ikke-flyktninger. De har råd til at
kapitalister ikke betaler skatt, men ikke råd til å hjelpe de som
flykter fra krig – uten å kutte i velferden.

Dette er ikke ulikt hvordan nazistene ga jødene skylda for den
økonomiske krisa i Tyskland i mellomkrigstida. Konspirasjonsteoriene
mot muslimer er til forveksling lik konspirasjonsteoriene mot jøder.
Og akkurat som de på den tida spredde rykter om ekstreme jøder som
ofra barn og drakk blod, framstilles alle muslimer i dag som
kjønnslemlestere og fanatikere.

Rasismen har årsaker, men årsakene her noe helt annet enn at antall
asylsøkere øker. For eksempel at det er politiske krefter som vil
bevare kapitalismen og trenger noen å skylde på når de må kutte i
velferden for at kapitalistenes profitter ikke skal stagnere. Eller at
enkelte hvite menn føler at deres makt og privilegier er truet. Eller
at misfornøyde folk som møter motstand i livet, ønsker lettvinte
løsninger og svar på problemene sine.

Men den viktigste rota er den imperialistiske kapitalismen der de
europeiske hvite landa (inkludert europeiskdominerte USA, Canada og
Australia) i hundre år har dominert og utnytta det meste av verden
– og trenger rasismen for å forklare hvorfor hvite folk er
priviligert mens svarte og brune ofte leve i dyp nød. Det kan bare
forklares enten med at Europa bruker vold og makt til å tvinge
gjennom et urettferdig system – eller med at svarte og brune er
dummere og mindre siviliserte. De europeiske lederne kan sjølsagt
ikke innrømme at den første forklaringa er sann, og dermed vinner
den rasistiske forklaringen gjennom – sjøl om det er mellom
linjene.

Borgerskapet i de vestlige landa trenger rasismen, enten de vet det
eller ikke. Og de og deres politiske og økonomisske system er
hovedårsaken til rasismen i vesten. Og i krisetider trenger de også
rasistpartiene og nazigruppene for å rette folk sin frustrasjon mot
noen andre enn seg sjøl. Også dette gjelder enten de vet det sjøl
eller ikke.

Den logiske konklusjonen vår er dermed følgende:

1) Rasisme kan ikke bekjempes med ”strengere innvandringspolitikk”
eller ”mer realisme i flyktningespørsmålet”, siden antall
flyktninger og innvandrere har liten eller ingen sammenheng med
utbredelsen av rasisme.

2) Rasisme må bekjempes med antirasisme, ikke alternative former for
rasisme (som rasisme eller ”innvandringskritikk” fra
”venstre”). Man må kle av rasistenes løgner og vise arbeidsfolk
at de har felles interesser på tvers av hudfarger, kulturer og
religion, ikke la rasistene sette dagsorden med å gjøre all
flyktningediskusjon til debatt om kostnader på folk og alle
problemene utlendingene fører med seg i følge disse.

3) Det er en rekke former for rasisme, som alle bør bekjempes – fra
statens rasistiske innvandringspolitikk til rasistisk mobbing og
organisert og ideologisk rasisme. Det er de sistnevnte som får sette
dagsorden for mange, og utvikler folk fra å ha noen fordommer til bli
overbeviste rasister. Disse gruppene må møtes aktivt og jo mer man
kan desorganisere dem og begrense dem, jo bedre. Det er en total
feilslutning at disse møtes best med stillhet eller ved å ignorere
dem eller ved å slippe dem fram slik at de kan ”sprekke som trollet
i sola”.

4) Rasismen kan bare utryddes om man knuser det imperialistiske
kapitalistiske systemet der hvite europeere har priviliegier og makt
som andre ikke har, fordi rota til rasismen får næring i dette
blodstenkte jordsmonnet.

Tjen Folket
05.11.2015

Nytt fra Kommunistiska Föreningen

Våre kamerater i Sverige har fått ny nettside og rapporterer fra en
rekke aktiviteter.

For en tid tilbake ble svenske Kommunistiska Föreningen etablert.
Organisasjonen skriver i plattformen at de inspireres av Marx, Lenin
og Maos ideer (plattform ( http://kommunisten.nu/plattform/ )). Vi
hadde glede av å styrke båndene mellom oss på årets sommerleir og
vi er glade over framgangen i nabolandet.

Foreningens nye nettside ( http://kommunisten.nu/ ) har den siste
måneden rapportert om flere typer aktivitet.

Solidaritet med Kobane og TKP/ML

Første november rapporter de fra demonstrasjon til støtte for
gjenoppbygging av byen Kobane i det kurdiske distriktet Rojava – der
de kurdiske styrkene lenge har kjempet mot IS og, tross store
ødeleggelser, har klart å slå IS-fascistene tilbake.

Demonstrasjonen ble arrangert i Stockholm av Rojavakomiteene.
MLM-studiesirkelen Präriebrand (nettside (
https://prariebrand.wordpress.com/ )) deltok med eget banner med
støtte til MLM-partiet TKP/ML og dets folkehær TIKKO.

Saken på kommunisten.nu er fyldig med mye informasjon om maoistene i
Tyrkia og lenker til interessante dokumenter. (
http://kommunisten.nu/2015/11/01/demo-till-stod-for-ateruppbyggnaden-av-kobane/
)

Gjør fagforeningene til kamporganisasjoner!

Kommunistiska Föreningen driver en propagandakampanje for å gjøre
fagforeningene til kamporganisasjoner. Plakatteksten lyder (oversatt
til norsk):

Fagforeningene ble danna som kamporganisasjoner men har blitt stadig
mer byråkratiske. Det er på tide at vi begynner å kjempe for at
fagforeningene igjen skal bli kjempende kollektiver.

Kampanjebilder fra Stockholm (
http://kommunisten.nu/2015/10/26/kampanjbilder-fran-stockholm/ )

Plakatklistringen har begynt (
http://kommunisten.nu/2015/10/22/affischeringen-har-borjat-i-stockholm/
)

For et sunt nærmiljø mot Förbifarten

Kommunisten.nu legger også ut oppfordringer og invitasjoner til
arbeid mot prosjektet Förbifart Stockholm som er et svært
omkjøringsveiprosjekt som skal lede 140 000 bilpasseringer daglig
gjennom arbeiderstrøk.

Motstanden er miljøbegrunna og går inn for en forbedra
kollektivtransport som alternativ til mer forrurensende motorvei
gjennom boligstrøk.

Opprop mot Förbifart Stockholm (
http://kommunisten.nu/2015/10/23/upprop-vakna-jarvabor-vill-vi-verkligen-ha-forbifart-stockholm-en-sexfilig-motorled/
)

Tjen Folket
05.11.2015

© 2015   Tjen Folket – kommunistisk forbund

_____________________________
Meld ut / Oppdater e-postadresse: http://ymlp339.com/ugbeuwsjgsgmubegqqqggembqh
Powered by YourMailingListProvider

-------------- next part --------------
An HTML attachment was scrubbed...
URL: <http://lists.copyleft.no/pipermail/saih-promo2002/attachments/20151130/9347e43b/attachment-0001.html>