[saih-promo2002] Tjen Folkets nyhetsbrev #1 – 2016

[Tjen Folket]

--------------------------------------------------------------------------------
Dette nyhetsbrevet har bilder.
Hvis du ser bare tekst og ingen bilder, kan
du se bildeutgaven ved å følge denne lenken:
http://ymlp462.com/zWMDa9
--------------------------------------------------------------------------------


Nyhetsbrev #1  –  2016

I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:

Ny organisasjon i Nederland
Nytt år og rød makt
Behovet for revolusjon er enormt
On what socialism is and about socialism in Norway
Kaderparti eller ”masseparti”?
De forhatte lykkejegerne

Tjen Folkets fane

Rødt flagg med gul hammer og sigd i Tjen Folkets egen design.
160×120 cm. Ved større bestillinger, send epost til
post at tjen-folket.no for rabatt.

Til nettbutikken ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11247 )

Ny organisasjon i Nederland

Tjen Folket hilser den nye nederlandske organisasjonen Revolusjonær
Enhet og legger her fram erklæringer fra dem.

Vi er stolte av å offentliggjøre stiftelsen av en ny
antikapitalistisk, antiimperialistisk, proletær feministisk
organisasjon i Nederland: “Revolusjonær Enhet” (Revolutionaire
Eenheid).

Organisasjonen ble lansert i en festmarkering etter nedtellingen til
det nye året. Medlemmer holdt taler, leste opp skriftlige
støtteerklæriger fra Filippinene, Palestina og Libanon, og så på
videomeldinger fra India og USA.

Vi går med sikkerhet inn i det nye året på en militant måte.

Lenge leve Revolusjonær Enhet!

Engelsk:

“We are proud to make public the construction of a new
anti-capitalist, anti-imperialist, proletarian feminist organization
in the Netherlands: “Revolutionary Unity”. This organization was
launched in a festive event after the countdown to the new year.
Members held speeches, read the written solidarity statements from the
Philippines, Palestine and Lebanon, and watched the video messages
from India and the United States. We will be sure to enter the new
year in a militant fashion. Long live the Revolutionary Unity!"

Points of Revolutionary Unity

Anti-Capitalism:

Build revolutionary organizations and base areas for the total
overthrow of capitalism and all its institutions!

The capitalist system is the main instigator of exploitation and
oppression in the world. The fundamental contradiction in capitalism
is that between the social character of production and the private
character of appropriation. This contradiction is expressed mainly in
the struggle between the proletariat and the bourgeoisie, and can only
be solved through socialist revolution.

Capitalist class-society is defended primarily by repressive
state-apparatuses (police, prisons, army) and reproduced by
ideological state-apparatuses (schools, media, family, culture). For
capitalism the constant reproduction of a disciplined and productive
capitalist work-discipline is essential and people deemed
‘nonproductive’ (for example because of physical or mental
conditions) are dehumanized and stripped of their rights. The plunder,
pollution and destruction of the environment is also an inherent
attribute of capitalism. To challenge the influence and power of
capitalist institutions, it is essential to build political power
amongst the oppressed and exploited masses. For this we need
organization.

Anti-Imperialism:

Fight for the liberation of all peoples from national oppression,
white supremacy and racism!

Imperialism is the social, economic and political system of domination
of human life. It dominates all nations and peoples. Our era is one of
imperialism, the contemporary and highest stage of the development of
capitalism. National oppression, the oppression of nations and
nationalities, has its roots in imperialism and is aided ideologically
by racism. Migrants are victimized twice by both imperialism and
colonial violence.

Imperialism has integrated the world into one global system.
Solidarity with all oppressed peoples and nations for their right to
self-determination are inseparably bound to the liberation of every
nation. This is why we are active members of the Dutch branch of the
international anti-imperialist united front ILPS – the International
League of Peoples’ Struggle.

Proletarian Feminism:

Struggle against patriarchy and the oppression of women, queers, trans
people and all gender-oppressed people!

Patriarchy oppresses the overwhelming majority of women, queers, trans
people and all gender-oppressed people, especially those who are also
nationally oppressed, and places them amongst the most oppressed and
exploited sections of the working class. They are submitted to
structural violence in the workplace, within the family, by the state
and in their neighborhoods. The struggle against patriarchy, just like
the struggle against capitalism and national oppression, will have to
be waged and led primarily by those suffering the most from it.

In the fight against patriarchy, a form of class oppression with its
roots in class-society, it is necessary that the class struggle has a
central role. The interests of the majority of women, queers, trans
people and other gender-oppressed people who are nationally oppressed
or belong to the working class aren’t represented by bourgeois and
petty bourgeois feminism. The theoretical and practical development of
the struggle against patriarchy from the perspective of the
proletariat and revolutionary politics is proletarian feminism.

Tjen Folket
02.01.2016

Nytt år og rød makt

Tjen Folket ønsker alle aktivister, kamerater og venner et godt nytt
kampår – med noen ord om året som har gått.

Tjen Folket arbeider for å skape en revolusjonær bevegelse i Norge
– å etablere et kommunistparti og organisere arbeiderklassen til å
ta makta på alle områder. Vi arbeider for at fattige og undertrykka
skal snu samfunnet på hodet, og at de som i dag er på bunn, blir på
topp i morgen.

Denne kampen er både gammel og ung. Den er gammel, fordi at så lenge
det har vært klasser og undertrykking, så har det også vært
motstand og opprør. Den er ung, fordi den kommunistiske bevegelsen
bare er 150 år gammel – i en verden der det finnes menneskelige
religioner og institisjoner som er 1000 år og 2000 år gamle.

Tjen Folket er en ung organisasjon. Vi ble starta som gruppe i 1998.
Vi har utvikla oss mye siden da, forandra oss mye. Men består
fortsatt mest av unge folk og er fortsatt i forandring.

Den kommunistiske filosofien understreker at forandring er en kamp.
Den går aldri på skinner. Aldri noen gang har bevegelser eller folk
utvikla seg uavbrutt framover. Sånn er det med oss også. Vi har
møtt motgang – både utenfra og innenfra. Og vi vet at det blir mer
av dette i 2016 og lenger inn i framtida.

Sjøl historiens mest framgangsrike bevegelser og partier, har opplevd
enorme tilbakeslag. Vi har også opplevd problemer, men vi utvikler
oss likevel framover.

Et eksempel på framgang i 2015 var vår kampanje for å boikotte
valget. Dette var årets viktigste propgandaoffensiv. Den ga et
rekordantall aktivitetsrapporter fra aktivitet i alle landsdeler.
Aktiviteten i kampanjen var en seier, og var mer profesjonell enn
noensinne. Blant annet med systematisk arbeid på nett og med
gjennomført grafikk og materiell. Vår grafikk ble tilogmed brukt til
boikottkampanje i Canada.

Men det viktigste er den politiske linja i kampanjen. Vi er de eneste
i Norge som driver organisert politisk valgboikott. Vi gjør ikke
dette fordi vi ikke ser noe alternativ, men fordi vi HAR et virkelig
alternativ. Vi har utvikla ei boikottlinje som er basert på
marxismen-leninismen-maoismen og vår strategi for å bygge rød makt.
Istedet for å tigge om smuler fra de som har makta, vil vi bygge ny
makt og en ny stat. Vi har tro på våre egne krefter og på folkets
krefter – vi har null tro på politikere, uansett om de kaller seg
røde og grønne.

Hva skjer når man har tro på politikere? Før valget var det en
såkalt grønn bølge og mange folk som er mot kapitalismen stemte på
partiet De grønne. Mange alternative folk i Oslo blant annet. Men
etter valget bestemte det nye såkalt rødgrønne flertallet seg for
å likevel selge Hausmania, et alternativt økologisk og anarkistisk
kultursted. En STOR skuffelse for mange folk som stemte på De
grønne. Men ingen stor overraskelse for oss. Det kommer ikke av
ondskap eller dumskap fra politikerne, men av en borgerlig politisk
linje.

I motsetning til okkuperte hus og alternative miljøer som bryter med
den gamle staten og borgerskapets makt, som skaper lommer av motstand,
er den politiske linja til partiene å arbeide først og fremst
innafor det borgerlige systemet. Dette systemet har sin helt egne
logikk der partiene på kort sikt må velge mellom ”pest og
kolera” og ”det minste ondet”, men der de på lang sikt alltid
ender med å ta parti for det aller største ondet; nemlig det
kapitalistiske systemet som ødelegger mennesker og miljø på
høygir.

Utviklinga av en politisk-ideologisk linje og av arbeidsmetoder i
tråd med denne, er grunnlaget for vår valgboikott. Og denne
utviklinga har tatt nye skritt i 2015. Vi har systematisert vårt
standpunkt og satt fram et tydelig alternativ til borgerskapets
valgsirkus og deres gamle stat; vårt alternativ er rød makt og en ny
stat i arbeiderklassens hender.

Vår linje er at alle undertrykka folk og grupper av folk, først og
fremst arbeiderklassen som klasse, skal gripe etter makta der de kan.
Makt er organisering og en egen makt må være egenorganisering utafor
den politiske kontrollen til borgerskapet.

Vår oppgave er å organisere folk og spre den politikken vi mener er
rett. Vi vet at det å organisere folk og vinne oppslutning for en ny
politikk er et svært langvarig arbeid. Det krever tålmodighet og
langsiktighet, det krever hardt arbeid og at folk ofrer tid og
krefter. Det krever å velge vekk noen bekvemmeligheter og ta en del
valg som man spontant ikke vil ta.

2016 står for døra. Flere ledende antifascister som står vårt
forbund nært vil bli stilt for retten i den såkalte SOS
Rasisme-saken. Dette er statlig undertrykking av politisk opposisjon,
igangsatt av politikere fra partier som forvalter et totalt korrupt
system – der byråkrater skor seg på andre.

2016 er også året der det er femti år siden Den store proletære
kulturrevolusjonen i Kina. Verdenshistoriens største politiske
revolusjon, starta og leda av blant annet Mao Zedong. En enorm
mobilisering av massene mot kapitalisme og undertrykking, for
altomfattende arbeidermakt.

La ånden fra kulturrevolusjonen inspirere oss til å stå mot
forfølgelse av våre kamerater, og til å ta nye skritt framover i
kampen for et nytt Norge og en ny verden.

Tjen Folket
31.12.2015

Behovet for revolusjon er enormt

Nå ved slutten av året kan vi oppsummere at også i 2015 er behovet
for revolusjon enormt.

Saken er skrevet jula 2015.

Enda et år har vist at kapitalismen ikke kan gi massene fred, frihet
eller trygghet.

Syria er i sitt fjerde år med opprivende krig. En krig som i dag
virker kaotisk for de fleste, siden den innvolverer så mange grupper
og stater med forskjellige motiver og mål. NATO med USA i spissen er
en av kreftene som er dypt innvolvert, med bombefly, militære
rådgivere, etterretningstjenester og våpenleveranser til sine
allierte. Norge og generalsekretær Stoltenberg er blant de ansvarlige
for den tragiske situasjonen som har jagd millioner på flukt og tatt
over hundre tusen liv. Den norske statens krigsforbrytelser fortsetter
med andre ord inn i 2016.

Hele stater og land kan rives i filler av de kapitalistiske maktene og
deres mål om mer makt og mer profitt. NATO ødela Libya i 2011, og i
dag regjeres landet av to regjeringer i kamp mot hverandre, og et
tosifret antall militsgrupper. Det er ingen lovmessighet i at orden
skal bli oppretta. USA rev Irak i stykker med invasjonen i 2003, og
per i dag er denne staten delt opp og deler av landet er så kaotisk
at en del folk ønsker ISIS velkommen for å opprette en form for
forutsigbarhet i hverdagen.

Land som Somalia og Afghanistan viser at det er fullt mulig at slike
kaotiske krigssituasjoner kan vare i flere tiår – ja, hundre år
også. Folket betaler for ambisjonene til de kapitalistiske lederne.
Vi får se kapitalismens rovdrift i sin reneste form.

Likvel er det heller ikke noe ønskelig med varig kapitalistisk
”normalitet”. For denne normaliteten innebærer at havområder
like fordømt støvsuges for liv – av svære fabrikktrålere. Den
innebærer arbeidsløshet, kriser, ensomhet, fattigdom, angst og
fortsatte klimaødeleggelser. Det har ingen hensikt å vente på at
”folk får nok” eller å tro at ”om bare folk får det ille nok,
så…” – i store deler av verden så har folk fått nok.
Hundrevis av millioner lider daglig. Behovet for revolusjon er enormt
– i dag!

Det er en hån når maktas folk forsøker å innbille oss at
Regnskogsfondet eller klimaavtalen i Paris kan løse noe. I flere
tiår har alle visst at miljøet ødelegges av kapitalistene. Men
ødeleggelsene har fortsatt og de har økt i omfang. Disse
miljøødeleggelsene er ikke bare en krise for kloden, det er en
dødelig daglig trussel for svært mange mennesker. Hver dag dør folk
på grunn av forurensing og rovdrift på naturen.

Det er regelrett å spytte disse menneskene i fjeset, når
privilegierte folk sier at hjelpeorganisasjoner eller noen kroner til
Regnskogsfondet skal ”redde verden”. Det er for sent for svært
mange mennesker. Og kronene til Regnskogsfondet er like lite effektive
som kronene til Frelsesarmeen. De kan hjelpe noen enkeltskjebner, men
de løser ikke et eneste problem. Og i verste fall gir de folk håp om
løsninger uten å endre systemet som er rota til problemene.

Bare revolusjon og kommunisme løser de grunnleggende problemene som
rir verden i dag. Bare sosialistiske revolusjoner kan stoppe krigene.
Bare planøkonomi kan stoppe miljøødeleggelsene. Bare kommunistisk
fellesskap kan gi massene full råderett over sine egne liv.

Det er en myte at folk gjør revolusjon når de har det jævlig nok.
Da hadde verden vært kommunistisk for lenge siden. Nøklene er
motivasjon og organisasjon. Bare folk som er dypt motivert vil ofre
tid, krefter og potensielt hele livet på å bekjempe kapitalismen.
Bare sterk organisering som kan utfordre kapitalismen politisk,
kulturelt og militært, kan bekjempe kapitalistenes stater og hærer.
Dette er kommunistenes oppgave og behovet brenner under føttene på
oss – i år, og neste år, og året etter.

Tjen Folket
22.12.2015

On what socialism is and about socialism in Norway

Communism is the goal of communists; a classless society based on
common ownership and community. The intermediate society between
capitalism and communism is socialism.

Written by an activist and translated by a friend of the league.

Norsk versjon ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11682 )

Moving from primitive communism to the communism of the future

Human history shows us many examples of communist ways of life. For
the majority of human history, people lived under a sort of
“primitive communism”. In most prehistoric times, tools were
usually shared commonly among all the members of the tribe. There were
no classes of people, where some worked and others made the decisions.
There are still people that live this way today, for example in the
Amazon. They live relatively isolated from more developed societies.

This period – which Marx calls primitive communism – was good in
many ways but had a fundamental weakness. This weakness was the low
level of productivity. Knowledge and tools were so primitive or
difficult to make, mend, systematize and use that people largely lived
at the mercy of mother nature. One bad summer and the entire tribe
died of hunger. One bad winter and the entire tribe would have to
flee. The lack of systematized knowledge led most people into
mysticism and supestition.

This type of communism is not the goal of communists today, but rather
a modern communism. A communism based on the advanced production,
knowledge and technology that humanity has developed – and continues
to develop under a class society.

But also within class societies – or alongside them – people still
need to solve a series of problems in a communist way. In
congregations, peasant cooperatives, between friends and within
families, people usually organize around mutualism and cooperation. No
one keeps score of friendly favors and volunteer work is very popular.
The goal of the communists is quite simply to release these
cooperative ways of life and build a society from top to bottom, on
the base of this truly human cooperation.

Marx and Lenin define socialism as a necessary transitional phase

The path from capitalism of today to a communist society, is through
socialism. Between capitalism and communism there must be a
transitional phase. Perhaps we can liken this to all the transitional
forms we see in nature, for example when a new species evolves from a
previously existing one. Marx systematized our knowledge of the
current society. In Marxism, communists have collected his teachings,
which are just as relevant in the present day:

* Class struggle is the driving force – the motor – that drives
human society forward and has the power to uproot old societal forms
and bring in new ones.
* Capitalism itself creates the class that is capable of ending
capitalism – namely the modern working class; the proletariat.
* Between capitalism and the classless society there is a
transitional state that can only be the political dictatorship of the
working class.

Dictatorship, as it is commonly understood, is something exercised by
a single person. But dictatorship can – and usually is – exercised
by a class of people. Since the emergence of class society, with
private property and the division of labor; priests, kings and
warriors have ruled over slaves and peasants. Here, the ruling class
has always exercised its dictatorship over other classes through the
state. The state is an instrument of political power. According to
Marxism, communism is stateless in the sense that without classes,
there will be no political class-dictatorship. But Marx believes that
in order for this to happen, the working class must first establish
its own state which, with its new-found power, crushes the old
capitalist relations and builds new communist relations. Socialism
therefore, has proletarian class-dictatorship as its precondition.

Lenin expanded upon this in the book, “The State and Revolution”
and while Marx and Engels often speak of a transitional phase as the
first phase of communism, Lenin spoke of this phase as socialism.

Stalin and Mao enriched and expanded upon Marxism’s theory of
socialism

Stalin carried the theory of socialism forward by concretizing what
Marx, Engels and Lenin also had described, namely that socialism must
not only build a political class dictatorship, but also a class
dictatorship within production. Stalin says socialist production must
build on two forms of socialist property: collective property and
state property. An example of collective propety is an enterprise
owned by the workers or an agricultural cooperative owned by the
peasants. Furthermore, he wrote that the main economic law of
socialism is the maximum satisfaction of the needs of the people. The
Marxist-Leninist definition of socialism is thusly working class
dictatorship where production is mainly state or collectively-owned
and serves the people.

Mao enriched this theory and developed it further to
Marxism-Leninism-Maoism, in part by the method of Cultural Revolution.
Lenin and Stalin had written about class struggle under socialism and
Stalin said that even though the working class had state power, class
struggle would not diasppear – it would in fact intensify – but
they did not develop methods for this struggle such as Mao did. Mao
did a great service to Marxism by showing that class struggle
doesn’t just happen in society or in production, but within the
communist party itself and the socialist state. Mao showed that under
socialism the working class is not only threatened by imperialist
invasions or foreign spies. After the consolidation of the workers
dictatorship, socialism is first and foremost threatened from within
by capitalist roaders in the Communist Party and state organs; the
same people Lenin and Stalin called “red bureaucrats”.

Marxism-Leninism defines socialism as a transitional phase between
capitalism and communism – but it is initially with Mao, the mass
line and the cultural revolution that we get highly developed tools
for carrying this process forward. Just as Marx had said that class
struggle drives society forward, so it is for the class society of
socialism.

Some of the major changes under socialism

In the “Communist Manifesto”, Marx and Engels list a series of
initiatives which the modern socialist countries must perform
immediately:

* Expropriation of land property and the use of the basic rate for
funding state initiatives.
* A very progressive income tax.
* Abolition of the right of inheritance.
* Confiscation of property from all emigrants and rebels (meaning the
property of capitalists that leave the country during the revolution
or revolt against socialism).
* Centralization of credit in the hands of the state through a
national bank with state capital and an absolute monopoly.
* Centralization of the transportation sector in the hands of the
state.
* Increased nationalization of factories and means of production;
growth and development of the earth according to a central plan.
* Equal coercion to work for all, establishment of indsutrial armies,
especially for agriculture.
* Joining initiatives in agricuture and industry to overcome the
contradiction between town and country.
* Free and public child care for all. Abolition of child labor in
factories in its current form. Harmony between upbringing and material
production, etc.

The Manifesto was published with these points in 1848. Over one
hundred and fifty years later, several of these measures are still
relevant in many countries. But in all countries, regardless of their
level of development, the communists must develop national programs
for the revolution and socialism. Our actions must be based on the
specific circumstances in the specific countries.

In a country like Norway, it is very important to expand land for
agriculture. It is unacceptable for a socialist country to rely on
imports as much as the current imperialist Norway. In Norway, most of
the food is imported, and most of the industrial goods are as well.
Cultivated land per capita has declined dramatically over the last
fifty years. A workers’ state in Norway must take control of all the
land that today is unused and develop a diverse and modern
agriculture. Where good soil today is left untilled and is being
overgrown, the land must be cultivated and grown so that Norway will
be as self-reliant with food as possible. This is a question both
concerning self-determination, confidence in the people and solidarity
with the world’s poorest countries that through social revolutions
will free themselves from the perils of producing for consumption in
the imperialist countries.

It has almost always been difficult for Norway to feed its people.
Even in the Middle Ages it was necessary to import food to Norway. A
socialist Norway will not be hermetically sealed, and can of course
trade goods with other countries. But the goal of maximum
self-sufficiency can, in today’s modern world, with highly developed
tools, technology and knowledge, be more possible than ever.

In a socialist Norway the working class will be the ruling class and
the tax system must reflect this. The government must not seize all
businesses and all major property in one action, but the workers’
state will tax the ones that can afford it most, the hardest.
Socialism will not be like today, where the richest companies with
their lawyers and auditors can avoid taxation.

All banks and all bank capital will be taken over by the state, and
thus the working class will be able to make an indebted people
debt-free. It makes no sense that one should be in debt for life
simply to have a roof over one’s head. The new Norway would imply
that one can live by one’s own work without putting oneself in
bottomless debt to foreign or domestic financial capital, or to the
state.

Marx and Engels speak about equal employment coercion – i.e. no
longer being able to live off the work of others. This primarily
concerns capitalists and paper pushers. It must not be read as an
attack on those who due to illness cannot work or cannot work as much
as others. But socialism will abolish unemployment and the degrading
NAV system (Norwegian welfare and unemployment institution). Everyone
in Norway should have the opportunity to contribute through productive
work. Those who can not work full days will work shorter days or fewer
days. In the current extreme competitive economy, capitalists would
rather have people be unemployed than having employees who are not
running at peak performance. Within socialism, it will be seen as
better that people do a little, than people doing nothing at all.

Learn from the people’s communes and build people’s power

Otherwise, we can learn from the Chinese people’s communes in the
organization of society. The Chinese people’s communes pointed
towards communism, since they collected and organized all aspects of
human society. People’s communes were political organs of power,
they were social welfare institutions and economic production
communities. They were a kind of municipality, health care and
business, all in one – controlled by the people. The Chinese
people’s communes would consist of between four and twenty thousand
households – perhaps between ten and a hundred thousand people. The
commune was divided into smaller units and work groups.

Under socialism and in the march towards communism, politics and
manufacture will increasingly fall into the people’s own hands. In
today’s society a big point is made out of sharing power. But the
consequence is that the responsibility is shared so much that no-one
has responsibility any longer. People are sent around in endless
circles when dealing with the public sector. Nobody can answer
questions, and they constantly push tasks and responsibilities around
so that some decisions take months and years. In such systems, class
oppression and bourgeois power are hidden in a mist, while the
bourgeoisie get enormous benefits and the poorest with the least
resources are left to the bureaucracy’s faceless violence.

Under socialism, the principle is people power and workers’ power,
and legislative and executive power will be one. Those elected to
represent the people may be withdrawn by the voters, but as long as
the people trust them, they have the power both to decide and to act.
In people's wars in Nepal, India and the Philippines, we have seen how
people have established people’s governments and people’s courts
that can exercise people’s power directly.

When such a system as described here works, people cannot evade work
and bureaucrats cannot evade responsibility. Individuals can not abuse
their power through corruption and to serve their own interests. For
this to work the masses must continually be mobilized to criticize the
leaders, to replace the bad bureaucrats and make cultural revolutions
against all forms of capitalist and bureaucratic domination.

What is red power and dictatorship of the working class?

A key question is of course what the working class dictatorship
actually entails. If a company is state-owned or not, is easy to
determine. But whether the state is a working class dictatorship or a
bourgeois dictatorship (or bourgeois bureaucracy in red disguise) is
more complicated. We often see people who call themselves communists
that simply are not able to see this difference. Thus we get parties
and individuals who call the Soviet Union up until 1991 socialist or
socialists who believe North Korea is socialist today. It is therefore
crucial that we can create clarity on this.

Serve the People has expressed itself as Mao did, in his theory on the
Protracted People’s War – we must build red power. Red power is
the starting point for the revolution and the new state; the
dictatorship of the working class. Red power is workers’ power and
people’s power, red power is revolutionary power – in other words
a power that will overthrow the present capitalist system by
challenging the bourgeoisie in all areas; in production, in the
relations between people, culture and politics.

The core of the working class dictatorship is state power. The first
states arose with the first class societies. These were the power
organs of the ruling class – primarily their armed power and the
administration of this armed power. Through the ages there have been
many different states, but the core has always been what the bourgeois
call “monopoly of violence within a given area”. This is also the
core of the working class state – to create its monopoly on force.
Engels writes that the state is simultaneously part of the class
struggle and stands outside it. He describes the state organ as an
instrument of the ruling class, but also standing above it. The
government’s task under capitalism, as the political form of the
dictatorship of the bourgeoisie, does not always side with the
individual capitalist, but takes joint responsibility for the
bourgeoisie as a whole and capitalism as a whole. This is how we get
bourgeois states that occasionally run contrary to the immediate
interests of the bourgeoisie – and especially certain groups within
the bourgeoisie. The bourgeoisie itself – like all things – is a
unity of contradictions. The bourgeois are fighting all the time among
themselves. We can affirm that class dictatorships hitherto have
usually been exercised by representatives of the ruling class, which
are both part of the ruling class and “above it”. Officials,
politicians, bureaucrats, parties – have all been given the job of
executive political dictatorship on behalf of the ruling class. When
we say “above it” we do not mean that they actually stand over the
ruling class. Politicians who do not serve the bourgeoisie will not
have a long career in a capitalist society.

Although the working class dictatorship must differ radically from the
bourgeoisie and even though the workers’ state must be different
from top to bottom – and from bottom to top – it will in essence
also be both a part of the class struggle and above it. It will
consist of representatives and administrators, who although they
basically represent the working class, will also develop their own
perspectives and interests. They’ll in essence be representatives.
As a result of the divisions of labor in society, the state will not
be a so-called “direct democracy”. Although the Communists will
and must mobilize the masses for their own interests, leaders and
administrators will still have to make certain decisions.

The Anarchist notion of direct democracy without any state presupposes
a world where classes are already completely gone, where there are no
capitalist states and no bourgeois military apparatus. A state where
all production is directly in the producers hands and where there are
no labor divisions between for example intellectual work and manual
work. Or in other words – anarchism assumes a direct transition to
communism in one stroke and therefore is just a utopia.

Communists believe that the working class dictatorship is given
political form by a workers’ state, acting on behalf of the working
class, even though it must rely on the working class’
self-organization and participation. Marx and Engels write that this
state is the working class organized as the ruling class. But because
of the division of labor, necessary bureaucracy, military apparatus
and the like, there will be a state bureaucracy that partly stands
outside the working class. Therefore, this state from the outset will
have some of its own interests, as a separate entity distinct from
others. It will develop its own evolutionary laws, and its elected
officials and bureaucrats will separate themselves, as a group, from
others. These aspects of the government cannot be, as some hope,
easily removed by the rotation of elected positions and limitations on
how long people may keep a position. In Russia, Putin and the forces
around him circumvented such restrictions simply by putting Putin's
friend Medvedev in power after his own eight years were up. He even
took a tenure as prime minister. And few will assert that the US'
restriction on presidential terms, for a maximum of eight years,
really changes much in the character of this bourgeois and imperialist
state.

Communists are not in principle against rotating leaders, but this is
a mechanical paper solution that in no way prevents the bourgeois
forces from gaining influence. History seems to suggest that it is the
bourgeoisie who benefit from intricate and complex political
structures. They have far more means to learn the loopholes and
exploit laws and regulations than most working people.

The Communist Party has a definitive role in the working class’
dictatorship

According to Lenin and Stalin, the main institution for ensuring
working class power and that the state serves its interests is the
Communist Party. The Leninist party should act as the working class’
political general staff. The goal is to be the working class’
highest form of organization, a single organization consisting of the
most active and selfless in this class. Leninism developed the theory
of the party as a party of a new type, not a wide-open mass party but
a party whose members must apply for membership and undertake to work
actively for the party’s political line. This party has not only a
critical role in the class struggle before the revolution and in the
leadership of the revolution, but has a very important task under
socialism. The party has a special position as an institution to lead
the class struggle also under socialism. The party must ensure that
the state not only follow its own or the people’s short-term
interests, but in all areas have a revolutionary and communist
perspective.

Under Stalin there developed a culture of viewing the party as
infallible. There was much talk of “monolithic unity”. Cadre
presented the party as an unbreakable unity with no class struggle in
the Party itself. Meanwhile, Stalin led a fierce battle against
bureaucracy and capitalist roaders in the state and party, which may
seem like an irreconcilable contradiction to some. Stalin used largely
“administrative measures” – through courts and secret police –
to crack down on bourgeois tendencies. He also called for control from
below, for example through purges in party branches where all members
of the party participated in criticism and self-criticism and were
encouraged to expell the most incompetent elements. The masses
attended open criticism meetings against party members in Stalin’s
time. But only with Mao’s theories about unity-criticism-unity and
the two-line struggle in the party, coupled with the mass line and the
Cultural Revolution, did an advanced method to treat these
contradictions emerge. Mao stood in the Leninist tradition of the
vanguard party, but broke with ideas of monolithic unity and a party
without infighting. He introduced a highly developed theory of
cultivation of the masses and mass control of the party.

Maoism also represents a more developed understanding of the military
side of the revolution and the working class dictatorship. Engels
wrote part of the working class military strategy and Lenin expanded
on it slightly, but Mao developed the strategy of Protracted
People’s War and upheld the famous thesis that “political power
grows from the barrel of a gun”. Derived from this we got the
People’s Liberation Army and the people’s militia, which breaks
with the armies of the old class dictatorships; the conventional
armies which, like the old class states, breed professionalization and
alienation from the people. For the bourgeoisie, it is generally
advantageous that the army is not too close to the people – except
in situations where other states are invading the areas they control.
In connection with invasions we often observe the development of
national guards and arming of the people, as was the case after World
War II in Norway. But normally in the imperialist countries, states
develop professionalized armies for hire which they can send anywhere
in the world. So it is with the Norwegian government’s army today.

The socialist state and the socialist army can develop military
experts and professional soldiers, but Mao stressed how important it
was that the army was a People’s Army and that the people themselves
were armed. He formulated it as “without a People’s Army, the
people have nothing”. Under socialism the masses will be
systematically organized in rifle associations and other means of
self-defense, in socialist national guards and the people’s army.

A concentrated description of working class dictatorship

We can summarize part of the Marxist-Leninist-Maoist theory of working
class dictatorship as follows:

* Socialism presupposes a workers’ state based on the working class
organs of power, elected by the working class and the rest of the
working people.
* The workers’ state must serve the people and primarily the
working class short-term and long-term interests through socialization
(collectivization or nationalization) of production and an economy
that will meet people’s needs to the fullest.
* The worker’s state rests on the people’s army, the direct
arming of the people, the organization of people’s militias, and the
working class' and people’s monopoly on violence within state
borders.
* To lead the working class in the class struggle under socialism, to
correct the state and the bureaucracy’s tendency to serve their own
interests and develop their own privilege, the Communist Party plays a
crucial role. The Communist Party must lead this fight and not leave
it to government bodies, trade unions or other forms of organization.
The Communist Party is a distinctive and specialized organization for
class struggle in all areas and for revolution, even under socialism.
* The masses’ own activity, their control from below, the struggle
for criticism of bad leaders and bureaucrats, rectification campaigns
and cultural revolutions – these are prerequisites for socialism’s
survival and evolution. This battle cannot be fully institutionalized
through the state or the party or electoral laws; it cannot be
resolved through legal texts and regulations. The masses must often
circumvent conventional state organs to avoid having their wings cut.
Communists must, like Mao, spearhead such a struggle and not act as
conservative or reactionary administrators.

These points are useful for understanding the working class
dictatorship and socialism but they can not constitute a complete
definition. Indeed, an exhaustive and final definition is impossible
to formulate. Lenin said that the concrete analysis of the concrete
situation is Marxism’s living soul. We must never define ourselves
out of the work of making concrete analysis. Instead, we can use the
concentrated lessons of Marxist classics; from Marx, Engels, Lenin,
Stalin and Mao, to separate the wheat from the chaff today.

What socialism is not

When certain individuals define Cuba and North Korea as socialist
countries today, their evaluation is mainly based on four factors:

* That these states and their state leaders say that they are
socialist. They use red flags, they use Marxist jargon (at least to
some extent) and they link themselves to Marxism-Leninism.
* That these states are in competition with Western imperialism,
mainly US imperialism.
* That production in these countries is mainly based on state or
collective ownership.
* That laws and regulations in these countries guarantee
“socialist” property and people taking part in elections to state
bodies with the right to criticism and participation enshrined in law.

Despite all this, Serve the People says that these countries are not
socialist. How can that be?

The first two points can be dismissed quickly as criteria for
socialism. That a head of state calls himself something means little
or nothing. Hitler called himself National Socialist, but were neither
national nor socialist. America’s leaders call themselves democrats
and Norwegian leaders call Norway a peace nation. To stand against the
United States is not enough either – on a good day, the Iranian
regime, Russia’s Putin, today’s capitalist Chinese leaders and Al
Qaeda all stand “against the US”. Various bourgeoisies fight over
the same resources, markets and political control. One bourgeoisie is
not in essence better or worse than the other, just more or less
effective, large or strong. US imperialism is the greatest enemy of
the peoples of the world. Nevertheless, it is not the case that all
who stand against it represent the future and socialism, although it
is good that they resist.

The greatest source of theoretical confusion regarding socialist
countries is property relations. Many who see themselves as communists
think the main difference between capitalism and socialism is property
relations. With that kind of view, state or collective property is
synonymous with socialism. So that with more state production, more
welfare and higher taxes, a country becomes “more socialist”. With
such a view, social democrats are more socialist than liberal
democrats, and the understanding of socialism becomes reformist rather
than revolutionary. Marx, Engels and Lenin do not say that the
revolution and socialism are initiated by state property but instead
by the working class dictatorship. This is the key question and the
watershed between capitalism and the socialist era. You can not have
socialist property relations without a working class dictatorship.
State property without the working class dictatorship is just another
form of bourgeois property – directly under common capitalist
(state) control instead of private capital.

Laws and regulations can mean as little as what the state calls itself
and what flag is lifted on national holidays. Under capitalism,
private ownership is seemingly sacred but the bourgeois state and the
capitalist monopoly companies can suppress it and even put it
completely aside. In fact, this happens all the time – primarily
against workers, peasants and poor people but also towards individual
capitalists.

Neither the people’s participation in elections to assemblies, nor a
formal right to withdraw elected officials, proves that a country is
socialist. In Norway, the majority participate in elections and have a
number of formal rights to express themselves, gather and organize.
The same applies to a great many countries that no one will call
anything but capitalist. The question is not who votes or who gets a
position but rather what policy is chosen, what political line is
adopted, what perspectives it has and where it leads – or more
succinctly; the class interests it serves in the short and long term.

There is no working class dictatorship in Cuba or North Korea –
their systems are variations on the bureaucratic state capitalism of
the Soviet Union from 1956 to 1991. This is a system developed by and
for a bureaucracy that has constituted itself as a new bourgeoisie.
Mao concentrated this insight in the phrase, “revisionism in power
is the bourgeoisie in power”. Neither Cuba nor North Korea have seen
cultural revolutions. They were developed by the Soviet model, and
were wholly or partially linked to Soviet social-imperialism. The
regimes in these countries expose themselves primarily in the weakness
of the Communist Party, the leading ideology and the political line of
the state. Some examples:

* The leadership of the Cuban revolution was basically not communist.
After the revolution they merged with the admittedly small
Moscow-loyal Communist Party, but the leadership was from the start
politically weak.
* After the revolution in Cuba, the country was quickly integrated
into part of the Soviet Union’s “socialist division of labor”
and made to focus on trading raw materials – primarily sugar. A line
of dependence instead of independence was cultivated. This policy
showed its immense weakness when the Soviet Union disintegrated and
parts the Cuban economy had to be rebuilt from scratch.
* North Korea’s ideology has little in common with Marxism. Juche
is idealistic and has a religious character. The leadership is not
working to spread revolution in the rest of the world. It has a
friendly relationship with Chinese state capitalism and was strongly
against the Cultural Revolution in Mao’s time.
* North Korea’s “military first” policy (Songun) and its
inability to feed its own people reveal a distorted set of priorities,
as production is not geared to satisfy people’s needs. Mao says that
weapons are important in a war, but people are more important.
Economic, political and military displays of force and an “army
first” attitude reveal a non-marxist political line.
* There has been no cultural revolution or similar mobilization of
the masses in either Cuba or North Korea. The masses’ participation
are clearly marked by institutionalization within “safe” limits
set by the state and the party.
* Both countries have developed an almost hereditary leadership
cycle, where Raul Castro took over from Fidel Castro, and where Kim Il
Sung was succeeded by his son and then his grandson. People are
obviously free to choose anyone as leader, but hereditary privilege is
a feudal custom that has no place in socialism.

Use MLM and the lessons of socialism for concrete analysis and praxis
in Norway

Socialism in Norway must build on the general teachings systematized
by the Communist classics and on our own assessment of good and bad
experiences from socialist countries. These lessons and experiences
must be applied to the specific circumstances we find here. Not
mechanically transferred as blueprints but used creatively and
virulently. This must be done both in theory and practice, primarily
in praxis.

Tjen Folket
15.12.2015

Kaderparti eller ”masseparti”?

Vi mener at et parti er nødvendig for å organisere og lede en
sosialistisk revolusjon. Men hva slags parti?

Tjen Folket arbeider for å etablere et kommunistparti i Norge. Vi
mener at et slikt parti må bruke marxismen-leninismen-maoismen (MLM)
som veiledning til handling og organisere seg som et kaderparti.

MLM har en partimodell som bryter med andre måter å organisere
partier på. De vanlige borgerlige partiene er valgpartier. De er bare
organisert for å samle stemmer til sine politikere. Et kommunistparti
har helt andre oppgaver, og må derfor organiseres på en annen måte.

Partiet som ledelse

Siden Marx har kommunistene villet være de mest målbevisste innafor
arbeiderbevegelsen. En forutsetning for dette var teoretisk innsikt i
hvordan arbeiderklassen må organisere seg for å avskaffe
kapitalismen. Kommunistenes Forbund, der Marx var med, organiserte seg
med sikkerhetspolitikk.

Reformismen i arbeiderbevegelsen har derimot omfavnet
”massepartiet” som organisatorisk linje. Fra mensjevikene i
Russland til Det Norske Arbeiderparti, har disse vært mot å stille
krav til medlemmer verken om aktivitet og deltagelse eller politisk
skolering.

Mao sier folk kan deles i tre – de relativt mest aktive, de relativt
mellomliggende og de relativt tilbakeliggende. Et kommunistparti må
først og fremst være en organisasjon av de mest aktive. De relativt
tilbakeliggende vil ikke gå i spissen for bevegelsen, men heller
dilte etter andre.

Oppgaven med å organisere de breie massene er også partiets oppgave
– men verktøyet partiet må bruke til dette er revolusjonære
enhetsfronter. Et eksempel fra i dag er Fillippinenes
Nasjonaldemokratiske Front (NDFP) – en paraplyorganisasjon for
revolusjonære masseorganisasjoner på Fillippinene – under ledelse
av kommunistpartiet.

Enhetsfronten er en metode for å organisere massene og forene alle
som kan forenes til kamp mot den felles fienden. I enhetsfronten
finner vi også kimene til en ny stat, slik Russlands arbeiderråd,
bonderåd og soldatråd ble grunnlaget for den nye sovjetstaten. For
å gi disse masseorganisasjonene en retning trengs en målbevisst
ledelse; et kommunistisk parti.

I partier som ikke er kaderpartier, der de fleste er passive
medlemmer, blir det uansett en elite innad. De tillitsvalgte,
byråkratiet og eventuelle parlamentarikere og regjeringsmedlemmer,
vil bli et ”parti i partiet”. Om målsetningen er å motvirke
elitisme så er ”massepartiet” en dårlig modell. Er man i tvil
kan man se på Arbeiderpartiets utvikling.

Partiet må tilføre bevissthet

Kommunister mener arbeiderklassens politikk må utformes ved hjelp av
vitenskaplige metoder, ikke ved følelser eller fordommer. Gjennom
sanser kan vi danne oss et bilde av verden, men dette vil alltid være
ufullstendig og overfladisk, ja ofte helt feil. Lenge trodde man sola
gikk rundt jorda, fordi det er slik det ser ut herfra, fra vår
posisjon på jorda.

Lenin mente at arbeiderklassen på grunn av sin posisjon i
produksjonen, spontant ville utvikle bevissthet om at det er lurt å
stå sammen og organisere seg. Men dette var fagforeningsbevissthet og
ikke bevissthet om nødvendigheten av sosialismen. Den sosialistiske
bevisstheten ble tilført arbeiderklassen ”utenfra” fra
sosialistiske intellektuelle, der Marx og Engels var de fremste.

Marxismen er en praktisk filosofi som hevder at all virkelig kunnskap
har rot i praksis, men før denne praksisen skaper virkelig innsikt
så må den vurderes vitenskaplig. For eksempel må man studere svært
mange praksiser – fordi én erfaring alltid er ensidig og begrensa,
og vil derfor føre til begrensa og ensidige konklusjoner. Og man må
forkaste de forestillingene som ikke holder vann. En forutsetning for
å lære noe, er å sortere vekk mange feilaktige inntrykk og tanker.

Lenin mente at tilførelsen av bevissthet ikke skulle være en oppgave
for grupper av intellektuelle, men et parti der industriarbeidere og
intellektuelle organiserte seg sammen, studerte sammen og utvikla
politisk taktikk og strategi i et kampfellesskap. Om et slikt parti
hadde dype røtter blant massene, kunne det gi mange en innsikt i
nødvendigheten av sosialisme.

Alle folk har et hverdagslivsperspektiv. Alle har sine egne erfaringer
og tanker som er viktige for seg. Disse kan ikke erstatte en
vitenskaplig forståelse av verden. De gir innsikt i hvordan man
opplever samfunnet sjøl, men ikke hvordan samfunnet oppleves av andre
eller hvordan det faktisk er. Og undertrykking i seg sjøl gir ikke
innsikt i hva som må til for å fjerne undertrykking. Tvert om: mange
undertrykte lærer å bøye nakken og holde kjeft, fordi dette er
virker tryggere på kort sikt.

Kampmoralen, strategien og framtidsperspektivene må komme fra et
annet sted; fra et kommunistisk parti. Og partiet kan bare utvikle
dette om medlemmene er aktive og studerende folk. Det er ikke
tilfeldig at studiene i de sosialdemokratiske partiene raskt ble noe
for eliten av tillitsvalgte og ikke for ”fotfolket” i partiene.

Partiet som revolusjonær generalstab

Kapitalismen kan bare avskaffes hvis arbeiderklassen tar makta fra
borgerskapet. Det kan den bare gjøre om den ødelegger borgerskapets
viktigste redskap for å utøve makt; staten. Det er umulig og nesten
utenkelig at dette skulle skje gjennom reformer der arbeiderklassens
parti vant fram gjennom valg og avstemminger i parlamentet innafor den
samme staten.

Denne strategien, reformismen, har vist igjen og igjen at den ikke
fører til sosialisme. Arbeiderpartiet har hatt regjeringsmakt i lange
tider og resultatet er et av verdens mest kapitalistiske land som
plyndrer og kriger for profitt i de fattigste verdensdelene.

Mot dette setter vi innsikten om at politisk makt vokser ut av
geværløpet og at arbeiderklassen må kjempe for å kunne gripe
makta. Det krever langvarig revolusjonær folkekrig. Et kommunistisk
parti må derfor ikke bare være en politisk ledelse, men en
revolusjonær generalstab. Uten dette er det ikke mulig for
arbeiderklassen å ta makta.

Borgerskapet har sine generalstaber – de har NATO, politidirektorat,
forsvarsstab, forsvarskommando, forsvarsminister og
forsvarsdepartement. De har også et overvåkingsapparat i PST og
Forsvarets etterretning, samt samarbeid med andre lands
etterretningstjenester. De har gjennom det meste av 1900-tallet og
fram til våre dager, brukt enorme ressurser på å overvåke og
sabotere statens politiske fiender.

Staten og dens mange redskaper for overvåking, undertrykking og vold
har som viktigste oppgave å forsvare det politisk-økonomiske status
quo. De skal forsvare dem som har makta i dag, deres system, deres
eiendom og deres lover.

Det er med andre ord sånn at revolusjonære møter undertrykking og
at en sosialistisk revolusjon ikke kan være et teselskap. En
revolusjonær ledelse kan altså ikke organiseres som en teklubb.
Kommunistpartiet må organiseres for kamp og for illegalitet, fordi et
virkelig revolusjonært kommunistparti må møte undertrykking og
forfølgelse.

Derfor må kommunistene praktisere en form for sikkerhet og gjøre det
vanskeligere å overvåke partiet og medlemmene. Det må føre
radikale kamper med radikale midler, ikke bare bevege seg innenfor
rammene av det godtatte. Det må kjempe og utfordre, ikke tilpasse seg
systemet. Det revolusjonære er ikke bare en politisk teori, det må
også vises i praksisen til og organiseringa av partiet.

For å oppsummere – et kommunistisk parti må være et kaderparti,
et kjempende parti, fordi det har tre helt særegne oppgaver:

* Partiet skal bli en ledelse, en fortropp for arbeiderklassens
bevegelse, og ikke et haleheng for denne.
* Partiet skal tilføre den vitenskaplige sosialismen, en
revolusjonær bevissthet, til proletariatet og massene.
* Partiet skal være en generalstab for å etablere proletariatets
politiske makt gjennom langvarig folkekrig.

Et kaderparti er ikke et elitistisk parti

Kommunistpartiet av MLM-typen kalles et kaderparti – som motsetning
til ”massepartiet” som ikke stiller spesielle krav til medlemmene.
Men det er en farlig politisk feil om dette blir en form for borgerlig
elitisme. Borgerskapet fremmer idealer om sterke enkeltindivider og om
førere. De framstiller massene som sauer som må gjetes.

Dette er fremmed for MLM og Maos masselinje. Vi sier at massene er de
virkelige heltene. Når Mao deler massene i tre, så deler han ikke
etter elitens idealer om styrke eller mentale evner, men han deler
etter hvor relativt aktive og revolusjonære de er.

Et kommunistisk kaderparti stiller krav til medlemmer om aktivitet,
lojalitet og deltagelse, men utover dette må det ikke bli en klubb
for en spesiell type veltilpassa folk. En rekke ML-partier i vesten
på 60- og 70-tallet stilte krav om kort hår og formell klesstil,
noen dyrka ideal om ekteskap og ”revolusjonær kjernefamilie” og
noen, som RCP i USA, gikk så langt som å forby medlemmer å leve som
homofile(!). Sexisme og homofobi har blitt rettferdiggjort med
borgerlige normer om hva ”folk flest” liker eller ikke liker og
hva som er ”vanlig”. Dette er ikke proletær ”masselinje”. Det
er borgerlig sjåvinisme.

Kaderpartiet er ikke for én type folk, eller for de særskilt begava
superproletarer. Mao formulerte denne innsikten da han sa:

”Massene er de virkelige heltene. Sjøl er vi ofte barnslige og
uvitende, og uten denne forståelsen er det umulig å tilegne seg den
enkleste kunnskap.”

Et kaderparti må være en form for lederkollektiv, ikke såkalt
sterke individer. Det vil lede ikke gjennom medlemmenes fantastiske
individuelle evner, men gjennom en vitenskaplig politisk linje,
gjennom organisatorisk styrke og gjennom revolusjonær entusiasime,
aktivitet og målbevissthet.

Noen sitater om partiet

Våre egne uthevinger.

Marx og Engels:

”Kommunistene er altså i praksis den mest målbevisste og
pådrivende delen av arbeiderpartiene i alle land; de har framfor den
øvrige massen av proletariatet en teoretisk innsikt i betingelsene
for, forløpet og de allmenne resultatene av den proletariske
bevegelsen. Kommunistenes nærmeste mål er de samme som de øvrige
proletariske partienes: Å konstituere proletariatet til en klasse,
styrte borgerskapets herredømme, proletariatets erobring av den
politiske makta.”

Fra Det kommunistiske manifest (
http://tjen-folket.no/Sentralt/view/10653 )

Lenin:

”Den politiske klassebevissthet kan bare tilføres arbeideren
utenfra, dvs., fra et område utenfor den økonomiske kamp, utenfor
den sfære som består av arbeidernes forhold til arbeidsgiverne.”

Fra Hva må gjøres? ( http://tjen-folket.no/Sentralt/view/10196 )

”For deltakelse i vår bevegelse må det eneste alvorlige
organisatoriske prinsipp være: den strengeste konspirasjon, det
strengeste utvalg av medlemmer, utdannelse av yrkesrevolusjonære.
Når først disse egenskaper er til stede, vil noe langt større enn
«demokratisme» være sikret: full kameratslig tillit mellom de
revolusjonære.”

Fra samme sted.

Stalin:

”Jeg har allerede behandlet vanskelighetene i arbeiderklassens kamp;
de kompliserte forholdene i kampen, om strategi og taktikk, om
reserver og manøvrering, om angrep og retrett. Disse forholdene er
ikke mindre kompliserte, heller tvert om, enn forholdene i krig. Hvem
kan se klart i disse forholdene, og gi riktig veiledning til millioner
av proletarer? Ingen hær i krig kan klare seg uten en erfaren
generalstab, hvis den ikke vil bli dømt til nederlag. Er det ikke
klart at proletariatet enda mindre kan unnvære en slik generalstab,
hvis det ikke ønsker å å bli slukt av sine dødsfiender? Men hvor
er denne generalstaben? Bare det revolusjonære proletariatets parti
kan tjene som denne generalstaben. Uten et revolusjonært parti er
arbeiderklassen en hær uten generalstab.”

Oversatt fra Foundations of Leninism (
https://www.marxists.org/reference/archive/stalin/works/1924/foundations-leninism/ch08.htm
)

Mao:

“Et disiplinert parti bevæpna med den marxist-leninistiske teorien,
som bruker metoden med sjølkritikk og er knytta til folkets masser;
en hær under et slikt partis ledelse; en samla front av alle
revolusjonære klasser og alle revolusjonære grupper under ledelsen
av et slikt parti – dette er de tre viktigste våpnene som vi har
brukt til å beseire fienden.”

Oversatt fra Quotations from Mao Tse Tung (
https://www.marxists.org/reference/archive/mao/works/red-book/ch01.htm
)

Tjen Folket
06.12.2015

De forhatte lykkejegerne

Er det virkelig så ille at noen “søker lykken”?

Skrevet av en aktivist.

Plutselig ble det noe suspekt å forsøke å skape en trygg
tilværelse for seg sjøl og sin familie.

I norsk offentlighet er det noen mennesker som få liker. De kalles
”lykkejegere” og ”økonomiske flyktninger”. Disse er ikke bra
nok for Norge. De ødelegger for de ”reelle flyktningene” – som
forsåvidt heller ikke er spesielt velkommen blant enkelte i dette
landet.

Hvorfor er disse folka suspekte? I FNs menneskerettighetserklæring
står det:

Artikkel 3. Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.

Og:

Artikkel 25. 1. Enhver har rett til en levestandard som er
tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som
omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale
ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom,
arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på
eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.

Saker som trygghet og inntekt er altså regna som så viktig at FN har
skrevet det inn i menneskerettighetene.

Og i USAs grunnlov står det at de regner ”liv, frihet og å søke
lykke” som gudegitte og ukrenkelige rettigheter.

Det virker som om media og politikere og mange kommentatorer her og
der er helt uenige i disse gamle liberale tankene. Nå sees det på
som noe falskt og feigt med å forsøke å komme seg ut av nød,
ufrihet og fattigdom. Det regnes som svært suspekt når unge menn
reiser ut på lange og farefulle ferder for å skaffe en inntekt eller
et bosted til sin familie.

Og spesielt hvis de reiser fra ”trygge” land – som Gambia eller
Nigeria eller Tyrkia. Man er ikke verdig nok hvis man ”bare”
rømmer fra en håpløs situasjon uten arbeidsmuligheter,
utdanningsmuligheter eller framtidsmuligheter. Å søke trygghet for
barna sine er liksom ikke godt nok for enkelte eksemplarer av Ola og
Kari Nordmann.

Cirka 800 000 nordmenn forlot Norge til fordel for ”Amerika” på
1800-tallet. Men ingen snakker om disse som feige lykkejegere. Sjøl
om disse faktisk deltok i å kolonisere og stjele landet til den
amerikanske urbefolkningen…

Alt er relativt. Det meste kan rettferdiggjøres i rett (eller feil!)
perspektiv. Og plutselig ble perspektivet på folk som søker trygghet
fullstendig pervertert; Folk er farlige, spesielt de som søker
lykken, unntatt oss da. Noen av oss som er hvite og velstående og
velmenende. Vi gir jo noen kroner til Redd Barna, så vi vil gjerne
hjelpe folk. Bare de holder seg til helvete vekk fra våre liv…

Tjen Folket
30.11.2015

© 2016   Tjen Folket – kommunistisk forbund

_____________________________
Meld ut / Oppdater e-postadresse: http://ymlp462.com/ugbeuwsjgsgmubegyjjggembqh
Powered by YourMailingListProvider

-------------- next part --------------
An HTML attachment was scrubbed...
URL: <http://lists.copyleft.no/pipermail/saih-promo2002/attachments/20160106/c5c8ed81/attachment-0001.html>