I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:
Uansett hva staten sier så er betjent Darren Wilson skyldig!
Stalin og deportasjonene
Politivenstre
75 år siden Norman Bethune døde
Nei til salg av Norge
Møt nederlag med et smil
|
|
Kommunist nummer 10
MLM mot trotskisme – del 2. Inneholder blant annet kritikk av det trotskistiske overgangsprogrammet og gjennomgang av trotskismens historie etter 2. verdenskrig og litt om trotskisme i Norge. Også i dette heftet settes trotskisme opp mot MLM for å avsløre trotskismens negative konsekvenser.
|
|
Uansett hva staten sier så er betjent Darren Wilson skyldig!
Tjen Folket støtter massene som gjør opprør i Ferguson mot rasistisk politi og overgrep og har oversatt en tekst om saken fra amerikanske kommunister.
Vi har oversatt følgende tekst fra New Communist Party – Liaison Committee. Teksten kan leses på engelsk på deres nettsider.
Uansett hva staten sier så er betjent Darren Wilson skyldig!
Gårsdagens nyheter (24. november) om at en storjury i St. Louis fylke ikke vil reise tiltale mot den hvite politimannen Darren Wilson for drapet på den ubevæpna 18-år gamle afroamerikaneren Michael Brown, kommer ikke som noen overraskelse. På tross av flere vitner, blant annet Browns venn Dorian Johnson som var med ham på tidspunktet for drapet, så Brown med hendene opp i lufta før han ble skutt, til tross for video og lydopptak rett etter skytingen som strider med politibetjentens rapporter, på tross av en uavhengig obduksjon utstedt av Brownfamilien som motsier opprinnelige påstander om at Brown ble tatt opp som et resultat av slåsskamp med betjent Wilson, på tross av at det tårner seg opp med bevis som motsier Ferguson Politistasjon sine uttalelser og rapporter, så har St. Louis fylke besluttet ikke å tiltale betjent Wilson.
På tross av Ferguson-politiets ondskapsfulle forsøk på karakterdrap av Michael Brown når de har spredd en overvåkningsvideo av en mann de hevder var Brown som nasker fra en butikk, har massene i Ferguson og deres allierte ikke latt seg lure av disse hvit-makt-taktikkene. Det som er blitt gjort med så mange andre unge menn av afrikansk avstamning i dette landet, inkludert Oscar Grant, Trayvon Martin og mengder av andre, ble nok en gang oppskriftsmessig forsøkt på Michael Brown.
I stedet har St. Louis fylke, staten Missouri og det undertrykkende statsapparatet i USA bevist nok en gang for flere og flere av de undertrykte og utbyttede massene i USA at vi faktisk blir mishandla, jaget, forfulgt, systemisk diskriminert og systemisk myrdet.
Det faktum at betjent Wilson, som utallige andre før ham og sikkert hundrevis av andre etter, er i stand til å slippe unna med kaldblodig drap uten tiltale, ryster samfunnene til de undertrykte nasjonene i USA. Samtidig som de sliter med fattigdom, arbeidsløshet og mangelfull skolegang; diskriminert i nesten alle fasetter av det amerikanske samfunnet, blir vår kamp ytterligere forverret av en politistyrke som tjener borgerskapet og håndhever en rasistisk, nasjonal undertrykking som er klar som dagen for det blotte øye. Det er særlig tydelig når vi ser Missouris guvernør Jay Nixon erklære en statsomfattende krise i forkant av storjuryens avgjørelse, der Missouri National Guard, Missouri Highway Patrol, St. Louis County Police Department og St. Louis Metropolitan Police Department ble samla i Ferguson under en felles kommando under dekke av å skulle “beskytte sivile rettigheter”.
Men massene blir lei av undertrykking.
Det som vil skje, og som har skjedd, er fortsatt uro og opprør i Ferguson og over hele USA. Det er rett av undertrykte å gjøre opprør. Men det som trengs nå mer enn noen gang er den revolusjonære forståelsen av noen lærdommer:
1) USA er et nybyggerkolonialistisk kapitalistisk imperium med indre kolonier/undertrykte nasjoner, som inkluderer Den svarte nasjonen; denne motsetningen er voldelig og dødelig og arbeiderklassen i disse undertrykte nasjonene må gå sammen med arbeiderklassen fra den euroamerikanske nasjonen og danne en enhetsfront for å bekjempe ikke bare nasjonal undertrykking og euroamerikansk sjåvinisme, men mot selve kapitalismen, og denne prosessen omfatter etableringen av den flernasjonale arbeiderklassens marxist-leninistiske-maoistiske parti.
2) Massene kan ikke stole på politiet (eller noen annen statlig myndighet) for virkelig vern og hjelp; det er ikke i det kapitalismelojale politiets interesse å beskytte og betjene våre lokalsamfunn.
3) Undertrykte nasjonaliteter, først og fremst folk av afrikansk avstamning, har alltid blitt mishandla og undertrykka; Michael Brown er ikke et unikt fenomen i den nybyggerkoloniale kapitalistisk-imperialistiske historien til USA.
4) Massene trenger sin egen proletariske beskyttelse, våre egne baser, våre egne styrker, vår egen bevegelse for mothegemoni: vår egen dobbeltmakt. Massene trenger en folkehær, og denne hæren kan bare bli ledet av kommunistpartiet, og vi må altså bygge det marxist-leninist-maoistiske kommunistpartiet. I kampene i ulike lokalsamfunn bør det dannes selvforsvarsgrupper for å danne et forsøk på motstand, for eksempel dannelse av Cop Watch, til å fungere som en motvekt mot politibrutalitet, med erkjennelsen av at disse organisasjonsformene er begrenset både i innflytelse og omfang, men er nødvendige for å gi praktisk hjelp til massene som lider under brutale former for vold og utenomrettslige drap.
Vi står i solidaritet med massene i Ferguson, og massene over hele USA som organiserer seg mot politiets terror. Vi støtter fullt ut opprør fra de undertrykte massene som roper på grunnleggende forandring. Vi står for utvetydig støtte til alle de som ser disse urettferdighetene som ytterligere bevis, som en tiltale mot USAs natur som kapitalistisk-imperialistisk og dominert av hvite.
Lenge leve Fergusons opprørske masser!
Lenge leve de undertrykte folkene i USA!
Ned med kapitalismen og imperialismen!
Opp med henda! Motstand mot staten!
Tjen Folket
25.11.2014 |
Stalin og deportasjonene
Antikommunister bruker ofte behandlinga av krimtartarer og andre nasjonale minoriteter mot Sovjet og Stalin, men hva skjedde egentlig og i hvilken kontekst?
Skrevet av en gjesteskribent.
Mange antikommunister som vil sverte Sovjetunionen og Stalin sin politikk overfor nasjonalitetene, gjør ofte et stort nummer ut av deporteringa av noen av disse under andre verdenskrig. Det er godt mulig det blei gjort overgrep under denne prosessen, men om man bare henger seg fast ved dette glemmer man både kontekst og de faktiske hendelsene. Ettersom dette er en påstand som slenges mot kommunismen så ofte bør det være på sin plass å se nærmere på omstendighetene og begrunnelsene for deporteringene.
Anklagene og hetsen mot Stalins politikk overfor nasjonalitetene har sin opprinnelse i Krustjovs hemmelige tale i 1956 på den 20. partikongressen til kommunistpartiet i Sovjetunionen. Her anklaga Krustjov Stalin for å ha deportert alle som én – “kvinner og barn, og medlemmer av Komsomol”. Han sier også at “ingen marxist-leninist kan stille seg bak dette”. Både Krustjovs tale og seinere bruk av påstandene fra denne, overser totalt detaljene bak dette.
1) Det var eksempler på unntak fra deporteringene. Det er altså en rein løgn at “alle” blei deportert.
2) Den militære begrunnelsen var ganske enkel den sterke viljen til samarbeid med nazistene som rådde i store deler av disse mindre nasjonene. Deporteringene skjedde etter at den røde armé avanserte vestover. Her var det ekstremt viktig at man sikra den bakre flanken fra dolkestikk fra opprørske elementer i tidligere tyskokkuperte områder. Man kunne heller ikke være sikker på at tyskerne ikke kom på offensiven igjen, og gjorde bruk av de tyskvennlige i Sovjet.
I krimtartarenes tilfelle var det i 1939 så mange som 218 000 av dem. Dette bør innebære om lag 22 000 våpenføre menn – om lag 10 % av befolkninga. I 1941 hadde 20 000 krimtartarer desertert, og i 1944 var et tilsvarende antall på nazistenes side. Vi kan altså slå fast at det var massivt samarbeid med tyskerne og forræderi mot Sovjetunionen, spørsmålet bør være; hva skulle egentlig Sovjetmyndighetene gjort?
De kunne ha skutt alle sammen. De kunne også valgt å deportere bare de 20 000 våpenføre mennene. Begge deler ville i realiteten betydd slutten for krimtartarene som nasjon. Det ville tross alt ikke vært noen menn som blei igjen. Kommunistenes politikk overfor nasjonene hadde alltid vært å ivareta nasjonenes egenart, og sørge for at de fikk utvikle seg og sin kultur under sosialismen. Det blei klart at en splittelse av befolkninga ville betydd dødsstøtet for en slik politikk.
I stedet for dette valgte sovjetregjeringa å deportere hele nasjonen til sentral-Asia i 1944. Her fikk de land, og noen års skattefritak i kompensasjon. Tartarnasjonen forble intakt, og økte i antall i etterkrigstida. Mange valgte også ikke å flytte tilbake igjen da de fikk tillatelse til dette.
Bildet viser krimtartarer i tyske Waffen SS i 1942:
To andre grupper det kan være verdt å nevne er tsjetsjenerne og ingusjene. I 1943 var det rundt 450 000 av disse i den Autonome Tsjetjensk-ingusje sosialistiske republikk. Dette bør tilsvare om lag 40-50 000 våpenføre menn. Av disse blei 14 576 menn innkalt til tjeneste, hvorav 13560, eller hele 93 % deserterte og/eller gjemte seg og tilslutta seg bandittgrupper i fjellene. Også her var altså samarbeidet svært djuptgripende. Disse blei også deportert, og sjøl om dette foregikk under den ekstreme russiske vinteren trur man dødsraten lå så lavt som på 0,25 % av de deporterte – et svært lavt tall tatt forholda i betraktning.
Vi kan med dette i bakhodet slå fast tre kjensgjeringer:
1) Det fantes unntak 2) Det fantes militære grunner og 3) Det var massivt, og ikke bare individuelt forræderi blant gruppene.
Som sagt, så forekom det antakelig stygge overgrep på lokalt plan. Ting kunne sikkert blitt gjort annerledes – men de fantastiske påstandene om målretta forsøk på “folkemord” og etnisk rensing holder ikke vann. At begge disse folkegruppene eksisterer i beste velgående den dag i dag og har fått ivaretatt både kultur og språk bør eliminere alle slike påstander for framtida.
Kilde for teksten er boka Khrushchev Lied av Grover Furr. Se foredrag her på Tjen Folkets kanal på Youtube.
Man kan også lese mer i denne artikkelen.
Tjen Folket
24.11.2014 |
Politivenstre
Aslak Sira Myhre sier ”gjør din plikt, krev din rett”, men hva er plikt og hva er rett i et kapitalistisk samfunn?
Karl Marx og Fredrich Engels behandla slike spørsmål for 150 år siden da fagforeninger krevde ei rettferdig lønn. I en artikkel om fagforeningsparolen ”En rimelig dagslønn for et rimelig dagsverk” konkluderer Fredrich Engels slik: ”La derfor den gamle parole være begravet for alltid og erstatt den med en annen: Arbeidsmidlene, – råstoffer, fabrikker, maskiner – skal gå over i selve det arbeidende folks eie!”
Aslak Sira Myhre skriver om sjukelønn når han sier ”gjør din plikt, krev din rett” og han moraliserer over arbeidsfolk som ”tar en tredager”. Dette er like ille som å betale rørleggeren svart eller snyte på skatten, sier han.
Vi klarer slett ikke å mobilisere den samme moralske forargelsen. Han rettferdiggjør dette med erfaringer fra Rosenbergverftet i Stavanger og den sosiale kontrollen i arbeiderklassen. Sammenlikningen strekkes alt for langt. For han snakker ikke her om forpliktelser overfor sine arbeidskamerater, men om forpliktelser overfor ”fellesskapet” (staten). Han snakker om å skatte til en røverstat, som om dette kan sammenliknes med å være en belastning for andre arbeidere.
Den norske staten er en kapitalistisk stat som røver verdier fra arbeiderklassen i Norge – og i enda større grad i andre land. En stat som bomber fattige folk, suger oljeprofitt fra verdens fattigste land og som i tillegg tråkker på norske trygda og fattigfolk. Ingen norsk arbeider skylder denne staten noe som helst.
I samme moralbåt som Sira Myhre, sitter Mimir Kristjansson også ved årene. I 2013 tok han til orde for mer lov og rett på ”venstresida”. Blant annet skrev han:
Selv reagerer jeg når venner med hjertet på venstresiden unnskylder asylsøkere som oppgir falsk identitet, som om det ikke er noen sak at folk lyver for myndighetene.
Moralen til Sira Myhre og Kristjansson er helt mainstream. De kan helt sikkert med rette påberope seg utbredt støtte blant ”folk flest” for sine syn. Men dette skyldes først og fremst sannheten i Marx sin tese om at herskernes tanker er de herskende tanker. Overklassens moral dominerer offentligheten, og har stort sett overtaket blant folk. For denne hyllesten til politi og plikt er i sitt vesen gjennomborgerlig. Det er ikke marxisme, men protestantisme som gjør seg gjeldende i slagord som ”gjør din plikt og krev din rett”.
Og dette er noe så umusikalsk som et politivenstre – en ”sosialisme” som hegner om staten og dens lover og regler. Vi kjenner det godt fra 100 år med sterkt sosialdemokrati i dette landet, og det har røtter tilbake til den tyske ”jernkansleren” Bismarck. Et klassesamarbeid – der kapitalister tar ”sosialt ansvar” og arbeiderklassen ”gjør sin plikt”. Det er i sitt vesen ideologi for ”status quo”. Det er herskerideologi med et tynt lag rødmaling.
Revolusjonære sin oppgave er å avsløre makta, ikke tilsløre den. Og river vi vekk noen av slørene – som Kristjansson og Sira Myhre gjerne draperer makta i – så har verken flyktninger eller arbeidsfolk noen plikter overfor den norske staten. Denne staten lyver gjennomført om sine handlinger og sine hensikter. Den hevder å bombe folk for demokrati og menneskerettigheter, men passer egentlig bare sine egne maktpolitiske interesser. Den hevder å ta vare på sjuke folk, men har som hovedoppgave å reprodusere borgerskapets makt og den kapitalistiske produksjonen.
På samme måte som man ikke har noen plikt til å betale mafiaen ”beskyttelsespenger” for å unngå å få rutene sine knust, har man ingen forpliktelser overfor en slik stat. Men kanskje Kristjansson og Sira Myhre har en del å være takknemmelige for? Stort sett har jo begge fått lønna si direkte eller indirekte fra denne staten. Lønna for å synse og moralisere i offentligheten. Er det ”plikten” som kaller, når de betaler tilbake med hyllest av ”lov og rett”?
Tjen Folket
22.11.2014 |
75 år siden Norman Bethune døde
12. november i 1939 døde kommunisten og internasjonalisten Norman Bethune. Mao Zedong skrev følgende tekst til hans minne.
Til Norman Bethunes minne
Kamerat Norman Bethune [1] var medlem av Canadas Kommunistiske Parti. Han var omkring femti år da han ble sendt til Kina av kommunistpartiene i Canada og USA, og han gjorde ingenting av å reise tusenvis av mil for å komme og hjelpe oss i vår motstandskrig mot Japan. På vårparten i fjor kom han til Yenan og gikk så til arbeid i fjellområdet Wutai, der han til vår store sorg døde på sin post som martyr. Hvilken ånd er det som får en utlending til uselvisk å betrakte det kinesiske folkets frigjøringssak som sin egen sak? Det er internasjonalismens ånd, kommunismens ånd, som alle kinesiske kommunister må lære av. Leninismen lærer oss at verdensrevolusjonen bare kan seire så sant proletariatet i de kapitalistiske landa støtter folkenes frigjøringskamp i koloniene og halvkoloniene og så sant roletariatet i koloniene og halvkoloniene støtter proletariatets frigjøringskamp i de kapitalistiske landa. Kamerat Bethune har satt denne leninistiske linja ut i praksis. Vi kinesiske kommunister må likeledes følge denne linja i praksis. Vi må forene oss med proletariatet i alle kapitalistiske land, med proletariatet i Japan, England, USA, Tyskland, Italia og alle andre kapitalistiske stater. Bare da kan vi styrte imperialismen, bare da kan vi nå fram til frigjøring av vår nasjon og vårt folk og frigjøring av alle verdens nasjoner og folk. Dette er vår internasjonalisme, som vi bruker til å bekjempe både snever nasjonalisme og snever patriotisme.
Den ånd som preget kamerat Bethune – hans ubetingede tjenestevillighet overfor andre uten tanke på seg selv – fikk uttrykk i den store ansvarsfølelsen han hadde overfor sitt eget arbeid og hans absolutt varme kjærlighet til kameratene og folket. Alle kommunister må lære av ham. Det finnes ikke så reint få som opptrer ansvarsløst i arbeidet sitt, som bare tar lette oppgaver og viker unna for de tunge, som legger de tunge byrdene på andres skuldrer og selv tar de lette. I alt dette tenker de først på seg selv framfor andre. Har de fått gjort noe småtteri, svulmer de opp av stolthet og skryter fordi de er redde for at det ellers ikke ville bli kjent av andre. De føler ingen varm kjærlighet overfor kameratene og folket, men er kalde, likegyldige og følelsesløse. I grunnen er ikke slike mennesker kommunister, i hvert fall kan en ikke regne dem som ekte kommunister. Ingen av dem som vendte tilbake fra fronten, unnlot å gi uttrykk for sin beundring for Bethune hver gang navnet hans ble nevnt, og overhodet ingen kunne unngå å føle seg rørt over den ånd han la for dagen. I grenseområdet Shansi-Chahar-Hopei fantes det ikke en eneste soldat eller sivilist som selv var blitt behandlet av doktor Bethune eller som hadde sett ham i arbeid, som ikke var beveget. Enhver kommunist må lære denne ekte kommunistiske ånd av kamerat Bethune.
Kamerat Bethune var lege, hans yrke var medisinsk behandling av mennesker, og han arbeidet til stadighet for å forbedre sin kyndighet og viten, som lå på et meget høyt plan innen Den åttende rute-armes sanitetstjeneste. Dette er en utmerket lærdom for alle som vil skifte yrke så fort de ser noe som er annerledes, og for alle som forakter teknisk arbeid og som betrakter det som betydningsløst og uten framtidsutsikter.
Jeg hadde ikke anledning til å treffe kamerat Bethune mer enn en gang. Etterpå skrev han mange brev til meg. Jeg hadde meget å gjøre, så jeg svarte ham bare med ett eneste brev, og jeg vet ikke engang om det nådde fram til ham. Jeg sørger dypt over at han er død. I dag ærer vi alle hans minne, og det vitner om i hvor høy grad hans ånd har inspirert oss alle. Vi må alle lære den absolutte uselviskhetens ånd av ham. Med en slik ånd, kan ethvert menneske bli svært nyttig for folket. Et menneske kan være mer eller mindre dyktig, men er det preget av denne ånden, da er det edelt og rent, et moralsk og rettskaffent menneske hevet over lavtliggende interesser, et menneske som kan være folket til nytte.
Mao Tsetung – 21. desember 1939
Noter:
1: Norman Bethune var medlem av Canadas Kommunistiske parti og en kjent lege. Da de tyske og italienske fascistbandittene rykket inn i Spania i 1936, dro han til fronten og arbeidet for det anti-fascistiske, spanske folket. Han kom til Kina i spissen for ei sanitetsgruppe for å hjelpe det kinesiske folket i dets motstandskrig mot Japan, og ankom til Yenan våren 1938. Gjennomsyret av en brennende internasjonalisme tjente han armeen og folket i de frigjorte områdene i nesten to år. Han pådro seg blodforgiftning under operasjoner på sårede soldater og døde i Tanghsien, Hopei den 12. november 1939.
Tjen Folket
12.11.2014 |
|
Nei til salg av Norge
Tjen Folket har mottatt dette diktet.
NEI TIL SALG AV NORGE
Langsomt ble landet vårt eget
Med fjorder og fjell og fossekraft
Med havner, fabrikker og arbeidsplasser
Nå selger de ut det som folket eier -
og alt det som folket har skapt
Med ERNA og SIV i spissen
gjør de landet vårt om
til en Markedsplass.
NEI TIL SALG AV NORGE
“Poesi og finans”
RN
Tjen Folket
03.11.2014 |
Møt nederlag med et smil
Det finnes ingen endelig seier, bare en uendelig strøm av kamper.
I en tekst sier Mao at nederlag er mor til framgang. La oss se litt på nederlag og kampen for arbeiderklassens frigjøring.
Ofte møter kommunister påstander som at “det gikk til helvete i Sovjet”. Og mange kommunister tenker kanskje selv på samme måte. Det er fort gjort å tenke at sosialismen led nederlag i Sovjet og Kina – den ble jo tross alt avskaffet.
Men bak sånne tanker ligger et håp om “evigheten”. En tro på at revolusjonen en gang skal løse alle problemer – for alltid.
Det er ikke rett å tenke sånn. Vi tenker jo ikke sånn om andre forhold. Noen barn prøver seg med “ingen vits i å rydde rommet, det blir jo rotete igjen uansett”, men en slik logikk forsøker de fleste foreldre å bekjempe. Og skjelden hører man i en begravelse at “hun levde et rikt liv, men det gikk jo til helvete til slutt! hun ble jo bare 80 år…”. Ingen mener at et liv er bortkasta fordi det tar slutt. Man kan være lei seg for at det ikke varte lenger – og noen ønsker å leve evig selv om det er umulig – men det ville vært merkelig å hevde at liv var bortkasta fordi de tok slutt.
Marxistisk filosofi har et prinsipp om at alt har en begynnelse og en slutt. Dette gjelder alle ting – ingenting varer evig. Slik er det med sosialismen også. Mao viste at klassekampen fortsetter i sosialismen, og at kampen tilogmed kan bli hardere etter revolusjonen enn før. Han utvikla metoden med kulturrevolusjoner til kommunismen, som i dag er en del av vår teori (MLM).
I dette perspektivet – hva da med nederlag?
I historien om folkets kamp, har noen av de største seierne vokst ut av nederlag. Vendepunktet for Vietnamkrigen var Tet-offensiven – en offensiv der de vietnamesiske styrkene angrep USA hardt, og tapte. Pariserkommunen i 1871 var et stort nederlag, men også arbeiderklassens første virkelig store seier. Oktoberrevolusjonen ville nok ikke vært mulig uten nederlaget i 1905-revolusjonen. Kamper får ringvirkninger, og i kampene skapes historier og strukturer som lever videre. Det skapes erfaringer og det skapes organisasjoner.
Dette betyr ikke at veien er alt og målet ingenting. Det er fullt mulig å få til store framskritt for menneskeheten. Det er mulig å utrydde sult, gjøre teknologiske framskritt, knuse undertrykkende strukturer og så videre. Det er mulig å knuse imperialismen og avskaffe delinga av menneskeheten i klasser. Men forestillingen om et evig paradis kan være en trussel mot kampen for å oppnå disse målene.
Forestillingen om “evigheten” og den endelige seieren – dette er religiøse forestillinger som vi finner i Bibelen. Der finner vi himmel og helvete, der finner vi Armageddon. I virkeligheten finner vi bare nye kamper. Dette gjør ikke kampene verdiløse. Tvert om – det er dette som gjør kampene verdifulle. Hvis alt bare handla om Den Ene Seieren – så ville alt blitt meningsløst. Siden denne aldri kommer. Men når selv nederlag kan føre til framgang, det er da det virkelig blir spennende…
Gi mig de brendende hjerter, som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag med det samme
usårlige smil.
- Rudolf Nilsen
Tjen Folket
30.10.2014 |
|
|
© 2014 Tjen Folket – kommunistisk forbund
|
|
|
|
