I dette utvida nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:
Når folk settes opp mot hverandre
Vi glemmer aldri Kobane
Kritikk av sosialistisk feministisk strategi
استالین و ماجرای کشتارهای اخیر در پاریس
Grunnkurs i MLM – kapittel 1 og 2
Arbeidervern mot reaksjon
Stalin and the massacre in Paris
22. januar – startskudd for ny folkekrig?
Dårlig med plass for Steigan i Rødt
Stalin og massakren i Paris
Stalin om religion i sosialismen
|
|
Engels: Sosialismens utvikling
Denne boka forteller om utviklinga av den sosialistiske teorien fra de første sosialistiske teoretikerne oppsto i kjølvannet av de borgerlige revolusjonene, til oppdagelsene av den historiske materialismen og de grunnleggende lovene for den kapitalistiske produksjonen.
|
|
Foto: Kiryd/Martin Litwicki
Når folk settes opp mot hverandre
Bare kapitalistene og regjeringa tjener på at sjuke og arbeidsløse settes opp mot fast ansatte fagorganiserte.
Det kjøres nå en kampanje fra regjeringspartiene og deres allierte for å endre arbeidsmiljøloven. I kampen om disse endringene så setter de fast ansatte arbeidere opp mot sjuke og arbeidsløse. Regjeringa hevder at endringene skal gjøre det lettere for sjuke og arbeidsløse å komme inn i arbeidslivet gjennom midlertidige ansettelser.
Og de får hjelp av folk som Eddie Eidsvåg (som bl.a. er kursholder for NAV), som hevder at midlertidige ansettelser er veien inn for mange som er falt ”utafor”. Men samtidig sier Eidsvåg: ”Vi har en slik ordning allerede; fordekte midlertidige ansettelser, som, praksisplass hos NAV i realiteten er.”
Og han sier at disse praksisplassene fører til faste ansettelser for mange. Men det han ønsker er at bedriftene sjøl skal betale disse praksisplassene, i stedet for NAV. Det høres ikke logisk ut at dette skal gjøre det lettere for folk å komme seg å få slike plasser. Tvert om – dette legger opp til at de som virkelig trenger slike plasser fortsatt må gå til NAV, mens en rekke folk som i dag får fast ansettelse risikerer lengre ”prøveperioder”.
De som streiker mot endringene streiker ikke mot sjuke og arbeidsløse. Men verken regjeringa eller LO-toppene eller Eidsvåg griper fatt i røttene til problemet. De setter faste ansatte opp mot arbeidsløse, de setter friske folk i arbeiderklassen opp mot sjuke folk fra samme klasse. Men er det noen som tror at noen av dem vil løse de virkelige utfordringene til folk? Er det noen som tror at hvis noen av disse får viljen sin, vil vi ha færre sjuke, flere faste ansatte og færre arbeidsløse om 5, 10 eller 20 år?
Verken regjering, arbeidsmiljølov eller NAV-prosjekter endrer systemet grunnleggende. Og det er grunnleggende utviklinger i systemet sjøl som river opp det gamle arbeidslivet og presser hundretusenvis av folk ut av arbeid.
I flere tiår, og kanskje spesielt de siste 10 årene, har vi sett en utvikling der:
- Boligprisene har økt dramatisk, og gjør folk mer og mer avhengig av 100% stilling for å klare boliglån eller husleie. Folk sine utgifter bare til å leve har økt, og dermed øker presset på å være helt arbeidsfør eller helt ufør – og sistnevnte alternativ betyr fattigdom livet ut.
- Kravene til effektivitet i arbeidslivet øker stadig. På tross av fine ord om ”inkluderende arbeidsliv”, var arbeidslivet i praksis mye mer inkluderende for femti år siden. Nå er det større krav til utdanning og større krav til produksjonen. De sier at produktiviteten på en norsk arbeidstime er svært høy, men en viktig forutsetning for dette er det økte presset.
- Sosial dumping i en rekke bransjer, gjør at de jobbene som fortsatt ikke krever utdanning blir særdeles dårlig betalt. Arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa jobber i norsk bygg, anlegg og industri. Papirløse flyktninger tar det arbeidet de kan få, og nye underklasser danner seg.
- Mye tyder på at psykiske problemer, den mentale krisa i vesten, øker. Folk blir ikke friskere av den materielle velstanden. Folk blir sjukere av alle kravene om å være vellykka som forbrukere, ”arbeidstagere”, barn, foreldre, elskere – til kropp, personlig utvikling, familie og karriere. Og folk blir sjukere av individualismen og ensomheten som griper om seg.
Fortsatt er Norge i familie med land som Sveits og Luxemburg. Vi skal ikke lenger enn til Sverige før utviklinga har gått lenger på mange områder, og krisa i kapitalismen vises mye tydeligere.
Disse tendensene vil på ingen måte stoppes av verken ”rød” eller ”blå” regjering. Den vil ikke stoppes av NAV-prosjekter, foredragsholdere eller LO-toppen. Dette er en kapitalistisk samfunnsutvikling, og bare radikale løsninger – løsninger som går til rota av problemene – kan løse dem.
Det er tilsynelatende en gåte hvordan arbeiderklassen både kan produsere mer og mer verdier, og samtidig blir arbeidslivet mer usikkert og mange av de grunnleggende tilbudene dårligere. Men ”gåten” ble løst av de første marxistene på 1800-tallet: den kapitalistiske produksjonens mål er å øke overskuddene, øke profitten, slik at kapitalistenes totale kapital blir større. For å klare dette må arbeiderklassen jobbe mer ”effektivt” (hardere og raskere) og det er en fordel med ”reservearbeidskraft” i form av arbeidsløse folk, klare til å overta når noen blir for sjuke til å holde tempoet oppe. Og for å øke kapitalen, holdes utgiftene nede ved at regjeringa kutter i uføretrygdene.
En av grunnene til at Norge ikke har kjent utviklinga like hardt som mange andre, er at norske selskaper henter ”hjem” enorme verdier fra fattige land. Men dette er i endring. Det er vanskelig å spå om framtida, men vi vet med sikkerhet at alt forandrer seg. Og ser vi på utviklinga de siste femti årene, så er tendensen tydelig; mer press, mer usikkerhet, lavere trygder, lavere lønn i flere bransjer, flere arbeidsløse, mer psykisk sjukdom, strengere krav om effektivitet – og alt dette virker negativt sammen i en nedadgående spiral. Ser vi over kjølen til det europeiske kontinentet, så ser vi den samme utviklingen, bare svært mye sterkere og mer dramatisk.
I Hellas har millioner gjort opprør mot denne tendensen, sannsynligvis fordi det greske folket har måttet betale hardere enn alle andre. De har streiket og marsjert i gatene. De gamle partiene rakner og folk stemmer på partier som feirer med røde faner. Håpet ligger i massenes aktivitet, i protestene og demonstrasjonene.
Skal vi stoppe utviklinga, nytter det ikke å stoppe klokka eller prøve å skru den tilbake. Vi trenger en utvikling i en annen retning. I retning folkemakt og sosialisme. Vi trenger et radikalt brudd med kapitalismen – vi trenger revolusjon.
Nøkkelen til enhver framgang ligger i folkets kamp, og da må vi bekjempe splittelsene. De som har makta prøver helt bevisst å sette sjuke opp mot friske, arbeidsløse opp mot faste ansatte, hvite nordmenn opp mot ”islamisme”. De vifter med Krekar og truer med polsk lønn. De skyver fattige folk foran seg, for å gjøre flere folk fattige.
Mot dette trenger vi organisasjon, bevegelse og politikk for samhold, fellesskap og enhet på klassekampens grunn. Gjennom klassekamp mot den felles fienden – den klassen av kapitalister og politikere som driver fram og ønsker denne utviklinga – kan vi overvinne den spliden som de forsøker å så blant oss.
Vi avviser bestemt at lagerarbeideren med fast ansettelse er noen fiende av den unge psykiatriske pasienten. Vi avviser bestemt at somaliske flyktninger er fiendene til de hvite hjelpepleierne. Men de som stadig legger mer press på oss alle, dem som stadig krever mer effektivitet, mer avkastning, lavere lønninger, mer vikariater, færre faste stillinger – DE ER VÅRE FELLES FIENDER. De har objektivt satt seg selv i en situasjon, der deres handlinger gjør folk mer slitne, mer pressa, sjukere – ja i verste fall driver de folk inn i sjølmord.
De gjemmer seg bak hjelpetiltak og NAV-prosjekter, men når de gir litt med den ene hånda, så tar de desto mer med den andre. Systemproblemet vedvarer, og forverres. Og mer press på individet med moralske pekefingre om ”stå opp om morran” eller ”lønne seg å arbeide” er åpenbart ingen løsning på systemproblemer, like lite som vi kan løse klimaproblemene ved at folk tar kortere dusjer.
Tjen Folket arbeider for å løse systemproblemer gjennom felles folkelig kamp, ikke splittelse. Gjennom organisasjon og rød makt, ikke individuelle løsninger. Gjennom revolusjon, ikke rein forsvarskamp for gamle lover.
Tjen Folket
29.01.2015 |
Vi glemmer aldri Kobane
Tjen Folket feirer frigjøringen av Kobane og minnes martyrene fra frigjøringskampen.
Etter flere måneder med hard kamp mot IS har denne fascistgruppen nå blitt drevet helt ut av byen Kobane. Kampene fortsetter på landsbygda rundt byen, men over hele verden feirer kurdere og kurdernes venner denne seieren.
Bildet av martyrer fra de kurdiske sjølforsvarsgruppene YPG og JPG spres på internett med følgende tekst: ”Mens disse feiringene pågår la oss huske og hedre våre martyrer i Kobane som forsvarte byen med livet sitt. Forsvarerne av Kobane var frie menn og kvinner som ga alt de hadde for å redde håpet om frihet, og ofret sine liv for å sikre menneskelige verdier som var under angrep av de mørke kreftene.”
Tjen Folket hedrer også martyrene – fra YPG, JPG, Peshmerga og ikke minst de kommunistiske martyrene. Og vi feirer kampviljen og seieren mot fascismen. Det kurdiske folket har allerede gått en lang vei og det er fortsatt en lang vei til et selvstendig Kurdistan. Men nasjonen lever gjennom kampen og de kurdiske organisasjonene.
Kurdernes kamp bekrefter tesen om langvarig folkekrig som folkets militærstrategi og nydemokratisk revolusjon som tredje verdens første steg mot sosialismen. Det er bakgrunnen for at de reaksjonære mørkets krefter er så ivrige etter å knuse kurdernes sjølstyrte områder. Og derfor hyller vi deres kamp.
Mot ISIL og deres støttespillere
Fortsatt støtte til Kobane og Rojava
Solidaritet med kurdiske kjempende
Om det kurdiske spørsmålet er et foredrag med en lengre innføring om Kurdistan og hvordan Tjen Folket ser på kurdernes kamp.
Solidaritet med det kurdiske folkets frigjøringskamp
Solidaritet med det kurdiske folket mot den kolonialistiske fascisttrusselen!
Appell på vegne av Tjen Folket i demonstrasjon i Trondheim 2011
Tjen Folket
28.01.2015 |
|
Kritikk av sosialistisk feministisk strategi
Her følger et utdrag fra Avantis hefte om filosofiske retninger innen feminismen som nå kan bestilles på norsk fra Tjen Folket.
Aktivister i Tjen Folket har oversatt teksten “Filosofiske retninger i den feministiske bevegelsen” skrevet av Avanti. Avanti var et av dekknavnene til Anuradha Ghandy som satt i sentralkomiteen til det indiske maoistpartiet. I denne kritiske oversikten over hvordan feministiske retninger har analysert kvinneundertrykkinga, kan vi se hvordan feil i deres teori har ført dem inn på et blindspor.
Avanti selv var aktiv og ledende i oppbygginga av en revolusjonær kvinnebevegelse i India, som skal være en av landets største fronter av fattige og arbeidende kvinner.
Heftet kan bestilles i Tjen Folkets nettbutikk.
Teksten ble brukt i studiene på Tjen Folkets røde sommerleir i 2014.
Her følger et av kapitlene i heftet:
Kritikk av sosialistisk feministisk strategi
Hvis vi ser på de viktigste teoretiske skriftene innenfor den sosialistiske feminismen så kan vi se at de forsøker å kombinere marxisme med radikalfeminisme og at de legger vekt på å bevise at kvinneundertrykking er den sentrale drivkrafta i kampene om samfunnet. Deres skrifter har stort sett blitt produsert i USA og Europa og har fokusert på situasjonen i de utvikla kapitalistiske landene. All deres analyse er knytta til kapitalismen i deres egne land. Til og med deres forståelse av marxisme er begrensa til studiet av dialektikken i en kapitalistisk økonomi. Det er en tendens til å gjøre erfaringer og strukturer i utvikla kapitalistiske land til gyldige for hele verden. Dette til tross for at vi kan se at kvinneundertrykkinga var mye mer alvorlig i for eksempel Kina og Sør-Asia i den samme epoken.
Det maoistiske synet på kvinnespørsmålet i India ser også patriarkatet som en institusjon som har undertrykka kvinner gjennom alle klassesamfunn. Men maoismen ser den ikke som et adskilt system med sine egne lover og sin egen uavhengige utvikling. Maoismen forstår patriarkatet som et fenomen som tar forskjellige former og har forskjellig innhold i forskjellige samfunn, avhengig av deres utviklingsnivå og den særegne historien og situasjonen til det enkelte samfunn; og at patriarkatet har blitt og blir brukt av herskerklassene til å tjene deres interesser. Dermed er det ingen egen patriarkalsk fiende. De samme herskerklassene, enten de er imperialister, kapitalister, føydalherrer – eller statsapparatet disse klassene kontrollerer – er kvinnenes fiender, fordi det er disse som opprettholder og viderefører den patriarkalske familien, kvinneundertrykkinga og den patriarkalske ideologien. De kan hente støtte fra mange vanlige menn som har absorbert de patriarkalske ideene til herskerne og som undertrykker kvinner. Men posisjonen til menn flest kan ikke på noe vis sidestilles med posisjonen til herskerklassene.
Sosialistiske feminister undervurderer kvinner sin plass i den sosiale produksjonen når de legger størst vekt på reproduksjon. Det avgjørende spørsmålet vi må stille er hvordan kvinneundertrykkinga noensinne kan avskaffes uten at kvinner sjøl får kontroll over produksjonsmidlene og rikdommen de skaper? Dette er ikke bare et økonomisk spørsmål, dette er et spørsmål om makt, dette er et politisk spørsmål. Selv om dette spørsmålet kan sees i sammenheng med den kjønnsbaserte arbeidsdelinga, vil sosialistfeministene i praksis legge mest vekt på forhold i den heteroseksuelle familien og på patriarkalsk ideologi. På den andre sida har marxismen lagt vekt på kvinners rolle i den sosiale produksjonen og på at kvinner har vært stengt ute fra å spille en viktig rolle i denne og at dette har vært grunnlaget for hennes underordning. Dermed er vi opptatt av å forstå hvordan herskerklassene har undertrykka og utbytta kvinner gjennom arbeidsdelinga, organiseringa av arbeidet og forholdet til produksjonsmidlene i et gitt samfunn. Patriarkalske normer og regler har bidratt til å øke utbyttinga av kvinner og redusere verdien av arbeidskrafta deres.
Sosialistiske feminister støtter teoretikeren Firestone når de bygger hele sin argumentasjon på kvinners rolle i reproduksjonen. De bruker følgende sitat fra Engels: ”I følge den materialistiske oppfatning, er den avgjørende faktoren i historien til syvende og sist produksjonen og reproduksjonen av livet. Dette igjen har to sider: på den ene siden produksjon av eksistensmidler, av mat, klær og husly og av verktøy nødvendig for denne produksjonen, og på den andre siden produksjonen av mennesker selv, videreføring av arten. Den sosiale organiseringa av folk i en særegen epoke avgjøres av begge former for produksjon.” (Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse). På grunnlag av dette sitatet gjør de et poeng ut av at marxistenes analyse bare har sett på produksjonen og ignorert den andre sida – reproduksjonen. Engels sitat gir det grunnleggende rammeverket av samfunn generelt. Historisk materialisme, vårt studie av historien, gjør det klart at en side kan ikke isoleres eller i det hele tatt forstås på egenhånd, uten å ta den andre siden med i beregningen. Faktisk er det slik at kvinner gjennom historien har spilt en viktig rolle i den samfunnsmessige produksjonen, og å ignorere dette og å hevde at kvinner først og fremst har spilt en rolle i reproduksjonen og at reproduksjon derfor er det som må legges vekt på, er faktisk å akseptere de patriarkalske herskerklassenes ideologi som sier at kvinnens rolle først og fremst er å føde barn og ta hånd om familien, og ingenting annet.
De sosialistiske feministene forvrenger begrepene basis og overbygning og gjør dem meningsløse. Firestone (og sosialistiske feminister som Hartmann) sier at reproduksjon er en del av basis i samfunnet. Ut av dette følger at alle sosiale forhold knytta til reproduksjon, som familien og andre kvinne-mann-relasjoner, også må regnes som en del av basis. Om alle økonomiske og reproduktive forhold er en del av basis, blir begrepet basis så omfattende at det mister helt mening og slutter å være det analyseredskapet det skulle være.
Kjønnsbasert arbeidsdeling har vært et nyttig verktøy for å analysere patriarkalske skeivheter i den økonomiske strukturen i et gitt samfunn. Men de sosialistiske feministene setter fram en påstand om at fokus på kjønnsbasert arbeidsdeling er mer nyttig enn fokus på privateiendom og skaper således forvirring rundt historie og analyse. Den første arbeidsdelinga var mellom kvinner og menn. Og det skjedde på grunnlag av biologiske forskjeller – at kvinners rolle var å føde barn. Men dette betydde i seg sjøl ikke ulikhet mellom dem og det ene kjønnets dominans over det andre. Kvinners betydning for gruppas overlevelse var svært viktig. Sanking av mat, oppdagelsen av hvordan man kan dyrke planter, temming av dyr, dette var avgjørende for at grupper av mennesker skulle overleve og utvikle seg framover. Samtidig fant det også sted en ytterligere arbeidsdeling som ikke var basert på kjønn. Oppfinnelsen av nye verktøy, bevisst avl av dyr med bestemte egenskaper, keramikk, metallarbeid, jordbruk, alle disse og mer til har bidratt til en mer kompleks arbeidsdeling.
Alt dette må undersøkes i sammenheng med samfunnet for øvrig og dets struktur – utviklingen av klanen og organisering av slekta, samarbeid og sammenstøt med andre grupper og kontrollen over produksjonsmidlene som ble utvikla. Med akkumulasjonen av overskudd, med kriger og undertrykking av andre grupper for å bruke dem som arbeidskraft, ser det ut til at prosessen med å skyve kvinner ut av den samfunnsmessige produksjonen begynte. Dette førte til at produksjonsmidler og overskudd fra produksjonen ble samlet i hendene på lederne for klaner og stammer og mannsdominansen begynte. Om kontrollen over produksjonsmidlene fortsatte å være felles i formen, eller om de utvikla seg til former for privat eiendom, om klasser danna seg fullt ut eller ei, er forskjellig i ulike samfunn. Vi må studere de enkelte samfunna særegent. På grunnlag av tilgjengelig informasjon i sin tid, så Engels på utviklinga i antikkens Vest-Europa og det er opp til oss å undersøke utviklinga i våre egne samfunn. Den fullstendige institusjonaliseringa av patriarkatet kunne bare komme seinere, og det ideologiske forsvaret (overbygninga) for at kvinner skulle skyves ut av den samfunnsmessige produksjonen og først og fremst ha en rolle i reproduksjonen innafor monogame forhold, kunne bare utvikles etter etablering av klassesamfunnet og staten.
Dermed kan vi slå fast at kjønnsbasert arbeidsdeling ikke forklarer ulikhetene. Å hevde at kjønnsbasert arbeidsdeling er grunnlaget for kvinneundertrykking i stedet for klassedelinga er en form for ulogisk sirkelargumentasjon. Hvis vi ikke finner materielle og sosiale årsaker til ulikheten blir vi tvunget til å akseptere påstanden om at menn har en iboende trang til makt og dominans. Et slikt standpunkt er å skyte seg selv i foten, fordi det betyr at hele kvinnekampen er dødfødt. Likestilling av kvinner kan aldri realiseres om det er slik. Oppgaven å føde barn kan ikke i seg selv være rota til undertrykkinga, for som vi har sagt tidligere var dette en rolle som ble hyllet og sett opp til i primitive samfunn. Det må ha oppstått andre årsaker og dette er et spørsmål som radikalfeminister og sosialistfeminister ikke fordyper seg i.
Innafor ideologi har de sosialistiske feministene derimot gjort svært detaljerte analyser av den patriarkalske kulturen, for eksempel mytene om morsrollen. Men den ensidige vektlegginga av ideologiske og psykologiske faktorer som noen av dem har gjort seg skyldige i, gjør at de ikke ser de videre sosioøkonomiske strukturene (basisen) som er grunnlaget for ideologi og psykologi.
I organisatoriske spørsmål er sosialistiske feminister haleheng for radikalfeministene og anarkafeministene. De har satt fram en klar strategi, men det er ikke en strategi for sosialistisk revolusjon. Det er en komplett revisjonistisk strategi fordi den ikke behandler spørsmålet om hvordan man kan innføre sosialismen. Hvis det er slik som de tror, at sosialistiske eller kommunistiske partier ikke kan legge fram en strategi for å styrte monopolborgerskapets menn, da burde disse kvinnegruppene gjøre det. I stedet begrenser de sin praktiske aktivitet til organisering av smågrupper, alternative samlivsformer og småsamfunn og generell mobilisering rundt enkeltsaker. Dette er en form for økonomistisk praksis. Disse aktivitetene i seg sjøl er nyttige for å organisere folk på grasrota men de er utilstrekkelige for å styrte kapitalismen og føre kvinnefrigjøringa videre. For å gjøre dette kreves et storstilt organisasjonsarbeid for å konfrontere staten og dens etterretning og våpenmakt. Sosialistiske feminister har overlatt dette spørsmålet fullstendig til de revisjonistiske eller revolusjonære partiene – som de selv kritiserer. Dermed er de i hele sitt vesen reformistiske og begrenser seg til organisering og propaganda innenfor rammene av dagens system. Et stort antall fra radikalfeminismen og den sosialistiske feminismen har blitt sugd opp i godt betalte småborgerlige jobber, spesielt innenfor universitet og høyskole og dette får uttrykk i en elitisme som har sneket seg inn i deres forfatterskap og en isolasjon fra massebevegelsen. Det gjenspeiles også i deres teori. En marxistisk feminist har hevdet: ”I løpet av 1980-åra hadde mange feminister som jobba innenfor eller nært knytta til universiteter og høyskoler ikke bare blitt grundig integrert i den akademiske middelklassen, men de forlot også den dialektiske materialismens klasseanalyse…”
Tjen Folket
24.01.2015 |
|
استالین و ماجرای کشتارهای اخیر در پاریس
“… چرا به احساسات مذهبی نباید بی حرمتی کرد.”
Fra revolusjonær kommunistisk nettavis på farsi.
استالين در سال ١٩٤٩ خطاب به مردم آلبانى گفت: شما آلبانيایی.ها يك ملت هستيد، دقيقا همانند ايرانی.ها و اعراب، كه داراى دين مشترك با ترك.ها هستند. اجداد شما قبل از رومى.ها و ترك.ها وجود داشته.اند. دين هيچ ربطى با مليت و دولت ندارد با اين حال ما بايد در مورد مسائل دينى مردم آگاهى داشته باشيم و در مورد آن با دقت رفتار كنيم، چرا كه احساسات مذهبى مردم نبايد زير پا گذاشته شود. اين.گونه احساسات در طى ساليان سال در افكار مردم گنجانيده شده و ريشه دوانده و بايد در اين موارد صبر و بردبارى زيادى از خود نشان داد چرا كه موضوعات اين.چنينى براى فرد فرد مردم مهم است.
مجله چارلى ابدو دقيقاً بر خلاف پيشنهادات استالين عمل كرده. آنها نه تنها احساسات مذهبى مردم عادى را زير پا گذاشته، بلكه پا را از اين هم فراتر گذاشته اند.
اينگونه تصاوير و همچنين تصاوير مشابه در مورد ساير گروه.هاى مذهبى در فرانسه مانند يهودى.ها و كاتوليك ها، بخشى از محتواى اين مجله است. يهوديان و كاتوليك.ها جزو گروه.هاى هستند كه به صورت منسجم.ترى در جامعه فرانسه حضور دارند. و اينچنين طنزهايى كمتر در مورد آنها ساخته مى.شود گرچه كه يهودى ستيزى يك معضل واقعى در جامعه.ی این کشور است.
بعضى.ها معتقدند آزادى بيان وقتى معناى واقعى به خود مى.گيرد كه درد ايجاد كند!
ما مى.پرسيم كه در بين چه كسانى بايد ایجاد درد كند؟ براى حكومت يا براى فردى بى.دفاع و ضعيف كه در گوشه.ی اجتماع به كنارى زده شده است؟ پس طنز هم داراى محتوای طبقاتى است.
چارلى ابدو هميشه اينطور نبوده، فرانسوى.هاى راديكال به خوبی نقاشى.هاى ولينسكى رو بياد دارند، زمانى كه او با كارهایش به گوليست.ها(Gaullists) و كابوهاى راسيست حمله كرد. حالا اين مجله تبديل به نمادى از بخشى از خرده.بورژوازى شده كه از جهانى شدن ترسيده و با هم به دنبال “هراس ديگران” است.
كسانى كه به طرز نفرت انگيزى به اتاق خبر اين مجله حمله كرده و ١٢ نفر را به قتل رساندند به هيچ وجه نمى.توانند با قرار گرفتن در پشت ديگران این را توجيه كنند كه اين يك عمل عادلانه بوده، و صد البته كه نيست. آنها به هيچ وجه اين كار را براى بهبودى شرايط مسلمانان در اروپا انجام نداده.اند، بلكه هدف آنها افزايش فشار بر روى مسلمانان بوده است. آنها فاشيست هستند و دقيقاً از همان تاكتيكى استفاده مى.كنند كه فاشيست.هاى ايتاليایى در بمب گذارى ايستگاه راه آهن بولونيا در ٢ اوت ١٩٨٠استفاده كردند كه منجر به كشته شدن ٨٥ نفر و زخمى شدن ٢٠٠ تن گرديد. خواسته.ی آنها هم بالا بردن میزان ستم بر روى جامعه ايتاليا بود.
افزايش فشار بر روى مسلمانان موجب به افزايش جوانان خشمگينى خواهد شد كه خواهان پيوستن به داعش و ديگر گروه.هاى افراطى و مرتجع هستند. استفاده از اين حادثه بر عليه مسلمانان اشتباهى دقيقاً شبيه اين است كه همه نروژی.ها را مسئول قتل عامى كه به دست اندرس بريويك در ٢٢ ژويه سال ٢٠١١ در نروژ افتاد، بدانيم.
Tjen Folket
23.01.2015 |
Kapittel 1 – Innledning
De fleste av oss revolusjonære aktivister er “praktiske” folk. Vi tenker, “Hvorfor bry seg om ideologi, og teori, og andre slike ting, … det er for de lærde og “intellektuelle”, … det viktigste er å komme i gang med jobben". Aktivister og medlemmer på grunnplanet føler at det er tilstrekkelig at sentralkomiteen og andre høyere komiteer studerer og gir veiledning; og ofte, føler mange medlemmer i de høyere komiteer også at annet arbeid er for presserende til at man kan sette av mye tid til teori.
På den andre sida, er det noen som føler at det er nødvendig å kjenne hvert eneste verk av de store lærerne for å jobbe “ordentlig”. De tilbringer en stor mengde tid på å prøve å lese alt. De har også en tendens til å behandle alt de leser som dogme.
Det er nødvendig å unngå begge disse holdningene i våre studier. Alle kamerater bør sette av tilstrekkelig tid og oppmerksomhet til å studere for å forstå kjerna i vår ideologi – marxismen-leninismen-maoismen (MLM). Snarere enn å kunne et stort antall bøker utenat, er det nødvendig å forstå de essensielle og grunnleggende aspekter av vår ledende ideologi. Hvis vi gjør dette, og lærer å bruke den i vårt daglige arbeid så kan vi forbedre vår praksis, både som enkeltaktivister, og partiet som helhet. Svært ofte vil vi forstå og analysere verden rundt oss kun i henhold til våre egne begrensede erfaringer og derfor komme til feil konklusjoner. En riktig forståelse av MLM kan hjelpe oss å overvinne slike feil. Andre ganger kan en overfladisk forståelse føre til at man følger partiets vedtak bokstavtro, men ikke forstår essensen og ånden i dem. Slike feil kan også unngås ved en dypere forståelse av MLM. Gjennom våre studier av MLM, lærer vi av de positive og negative erfaringene fra Verdensrevolusjonen; vi lærer å føre videre det gode fra denne, og vi lærer å skille mellom det gode og det dårlige i vår egen praksis. Vi lærer å gjenkjenne, kritisere og bekjempe alle typer opportunisme. Kort sagt, MLM er nødvendig for å forme vår praksis i lys av teori.
Dette grunnkurset i MLM er ment å gi aktivister en forståelse av de viktigste sidene av vår ideologi. Vår ideologi er først og fremst en “praktisk” teori, lagd for å settes ut i praksis. Teorien selv oppsto i løpet av mange klassekamper. Det er derfor viktig å forstå de konkrete materielle forhold og den sosiale praksisen der de store lærerne til proletariatet – Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao – oppdaget og formulerte sine grunnleggende prinsipper. Dermed har denne boken blitt lagd slik at den viser den historiske prosessen med vekst og utvikling av MLM. De grunnleggende konseptene legges kortfatta fram etter å, der det er mulig, knytte disse til sosioøkonomiske forhold, viktigste politiske hendelser og klassekampen som fødte dem. For å forstå en hvilken som helst teori i detalj, er det nødvendig med et grundigere studium. Men dette grunnkurset er ment å gi et viktig grunnlag for å forstå den dynamiske prosessen med utviklingen av vår ideologi og i hvilke historiske forhold og omstendigheter visse standpunkter og teorier ble til.
Kom; la oss begynne våre studier.
Kapittel 2 – Hva er MLM?
Partiet som leder revolusjonen er det kommunistiske partiet; og ideologien som gir veiledning til kommunistpartiets tenkning og praksis er marxismen-leninismen-maoismen. Dette er kjent for oss alle. Men mange av oss er ikke så sikre på hva som menes med kommunistisk ideologi eller MLM og hva som utgjør dens ulike deler eller sider. Ganske mange forstår det rett og slett som ideene til Marx, Lenin og Mao. En slik forståelse er ufullstendig, mangelfull og overfladisk. Det som trengs er å gå dypere inn i saken og forstå den indre kjerna. La oss først derfor prøve å forstå denne kjerna i MLM.
På den tida da Marx og Engels først utviklet og propaganderte for teorien om kommunismen, utarbeidet Engels i 1847 et hefte som heter “Kommunismens grunnsetninger”. I denne definerte han hva kommunisme er på følgende svært enkel måte, “Kommunismen er læren om forutsetningene for frigjøring av proletariatet.” Dermed har Engels, i denne svært korte definisjonen forklart at kjerna i den kommunistiske ideologien er å skape teorien for hva som er nødvendig for å oppnå den endelige frigjøringa av arbeiderklassen (proletariatet). Denne frigjøringa vil endelig oppnås gjennom å etablere et kommunistisk samfunn.
Stalin forklarte det samme på følgende måte: «Marxismen er vitenskapen om de lovene som styrer utviklingen av natur og samfunn, vitenskapen om revolusjonen til de undertrykte og utbyttede massene, vitenskapen om seier for sosialismen i alle land, vitenskapen om å bygge et kommunistisk samfunn."Her forklarer Stalin det store omfanget av marxismen. For det første er det en vitenskap, som gir svar på de spørsmål om ikke bare samfunnet, men også hele naturen. Dermed er marxismen en altomfattende vitenskap. For det andre er det en vitenskap om revolusjon; ikke en revolusjon utført av de rike (som i tidligere borgerlige revolusjoner utført av kapitalistklassen), men av de fattige og arbeidende masser. Og for det tredje er det vitenskapen om å bygge sosialistisk og kommunistisk samfunn.
Denne vitenskapen er i dag gitt navnet marxismen-leninismen-maoismen etter de tre lærerne som spilte størst rolle i å etablere og utvikle den – Karl Marx, Vladimir Lenin og Mao Zedong. Foruten disse tre, erkjenner vi to andre viktige lærere som spilte en stor rolle – Friedrich Engels og Josef Stalin. Engels var kamerat av Marx og de samarbeidet tett for å legge grunnlaget for marxismen, og han fremmet den iherdig etter Marx’ død. Stalin forsvarte og utviklet marxismen-leninismen etter Lenins død.
Marxismen ble først utarbeidet av Marx, med hjelp av Engels, for mer enn 150 år siden. De viktigste delene av marxismen er: filosofien dialektisk materialisme og oppdagelsen av den materialistiske historieoppfatning (historisk materialisme); Marxistisk politisk økonomi som oppdaget utviklingslovene til kapitalismen og dens motsigelser og læren om merverdien som avdekket utbyttinga; og teorien om vitenskapelig sosialisme grunnlagt på læren om klassekampen og skissering av prinsippene for proletariatets taktikk i klassekampen.
Leninismen er marxismen i imperialismens og den proletariske revolusjonens æra. Den ble først utviklet av Lenin rundt århundreskiftet i løpet av den russiske revolusjonen, mens han bekjempet opportunismen i Den andre internasjonalen, og den ble fremmet i den internasjonale kommunistiske bevegelsen gjennom Den tredje internasjonalen (Komintern). Leninismen, samtidig som den forsvarer og utvikler marxismen, har gjort følgende betydelige bidrag: Oppdagelsen av bevegelseslovene av kapitalismen under imperialismen og hvordan disse uunngåelig fører de imperialistiske maktene til krig; den kvalitative utviklingen av teori og praksis for proletarisk revolusjon i både den borgerlige demokratiske revolusjonen og den sosialistiske revolusjonen; en klar forståelse av proletariatets diktatur, samt de første prinsippene for sosialistisk oppbygging; teori og retning for nasjonale bevegelser og bevegelsene i koloniene og for å knytte de nasjonale frigjøringsbevegelsene til den sosialistiske verdensrevolusjonen; utviklingen av de organisatoriske prinsippene i det leninistiske partiet – partiet av en ny type. Stalin har, samtidig som han forsvarer og utvikler leninismen, særlig bidratt til prinsipper og lover for perioden med sosialistisk oppbygging.
Maoismen er en utvidelse og utvikling av marxismen-leninismen for vår tidsepoke. Den ble utviklet av Mao i løpet av den kinesiske revolusjonen, i den sosialistiske oppbygginga, i kampen mot moderne revisjonisme og spesielt under Den store proletariske kulturrevolusjonen. Maoismens bidrag inkluderer: teorien om motsigelsen, utvikling av kunnskapsteori og utformingen av masselinja "fra massene, til massene”; teorien om nydemokrati, utforming av revolusjonær strategi for koloniene og halvkoloniene, og formuleringen om de tre magiske våpen for revolusjonen - partiet, folkehæren og enhetsfronten; teorien om langvarig folkekrig og utviklingen av prinsippene for militær krigføring; utviklingen av de organisatoriske prinsipper for arbeiderklassens parti gjennom forståelsen av tolinjekampen, korrigeringskampanjer og kritikk-sjølkritikk; utviklingen av den sosialistiske politiske økonomien på grunnlag av sovjetiske og kinesiske erfaringer og den dialektiske forståelsen av prosessen med sosialistisk oppbygging som riktig håndtering av motsigelser i prosessen med overgang til sosialismen; og til slutt og viktigst, teori og praksis av å fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur for konsolidere sosialismen, bekjempe den moderne revisjonismen og hindre gjeninnføring av kapitalismen, og teoriens konkrete praktiske uttrykk i Den store proletariske kulturrevolusjonen.
Marxismen, leninismen, og maoismen er derfor ikke adskilte ideologier, men representerer sammenhengende vekst og utvikling av én og samme ideologi. Vi skal på de følgende sidene prøve å følge historien til denne prosessen i sin utvikling. Mens vi gjør dette, skal vi også prøve å forstå kjerna i dens forskjellige stadier og sider som er nevnt ovenfor. Listen kan synes å være lang og vanskelig, men det trenger ikke være slik. Hvis vi konsentrerer oss og prøve å forstå den grunnleggende kjerna i hver del i sin historiske sammenheng, så vil vi kunne forstå svært mye.
Tjen Folket
20.01.2015 |
Arbeidervern mot reaksjon
På 30-tallet dannet arbeiderklassen permanente arbeidervern i Norge mot reaksjon og terror, spesielt mot det borgerlige ”reservepolitiet” Samfundsvernet.
Bildet på topp er fra en riksmønstring i 1927 av Rødt Frontkjemperforbund (RFB) – det kommunistiske arbeidervernet i Tyskland. I spissen går kommunistlederen Ernst Thällmann som døde i nazistenes konsentrasjonsleir Buchenwald.
I 1920-årene fantes det situasjonsbestemte ordensvern som fungerte under demonstrasjoner og massemøter. Men etter at det halvfascistiske ”Samfundsvernet” fikk status som kontrarevolusjonært reservepoliti, vedtok Arbeiderpartiet og LO å danne permanente arbeidervern som forsvarsorganer — «så lenge den herskende klasse opprettholder militærvesenet og de hvite garder».
Også kommunistene opprettet permanente forsvarsorganisasjoner, oppdelt i tropper og garder. Stiftelsen ble proklamert på et møte i Trondheim 11. mars 1931 der en representant fra NKP slo fast at dette var et vendepunkt og en ”praktisk erkjennelse av klassekampens bitre, men uundgåelige konsekvens: kampen med fysiske maktmidler”.
I bladet Arbeiderhistorie nr 1 fra 1981 finner vi en artikkel om Arbeidervern og det borgerlige Samfundsvernet, samt om det blodige Menstadslaget. Artikkelen begynner på side 131 i bladet og ligger på nett.
Vi har klippet ut deler av artikkelen og satt sammen til en den forkorta versjonen som følger her. Overskriftene er våre egne.
NB! Teksten er altså ikke skrevet av Tjen Folket sjøl.
Samfundsvernet – fascistisk politireserve
I 1923 ble Samfundsvernet dannet, med utgangspunkt i de samme kretsene som sto bak Samfundshjelpen. Samfundsvernet var en halvmilitær kamporganisasjon rettet mot arbeiderbevegelsen, til forskjell fra Samfundshjelpen som i første rekke hadde som oppgave å skaffe arbeidskraft til erstatning for streikende arbeidere. I Samfundsvernets ledelse satt folk fra forskjellige deler av næringslivet. Den daglige drift var overlatt til profesjonelle militære. Samfundsvernet var delt opp i regimenter, bataljoner og kompanier. «Soldatene» ble utstyrt med stålhjelmer, armbind, bandolær og skytevåpen og batonger. På landsbasis skal organisasjonen ha hatt vel 10.000 medlemmer, hvorav ca. halvparten i Oslo. Det offisielle mål var å beskytte samfunnet mot revolusjonære framstøt.
Bondepartiet, Frisinnede Venstre og Høyre så hovedsakelig positivt på Samfundsvernet, i motsetning til Venstre som var ambivalent.
Til tross for den vemmelse som Mowinckel og andre med han i Venstre følte overfor Samfundsvernet, ble det legalisert i 1928 og gitt status som reservepoliti – med Venstres velsignelse.
Byråsjef Lassen, som ledet Justisdepartementets politikontor 1929, sa følgende:
”Samfundsvernets virkeområde bør begrenses til det å tre til som en yderste reserve, når situasjonen er blitt i den grad ekstraordinær og faretruende, at man står overfor noget som med rette kan anskues som revolusjonsforsøk eller revolusjonsartede optøier. Man bør m.a.o. reducere S.V.s rolle til å være en slags «revolusjons-politireserve».”
Wikipedia om Samfundsvernet
Organisasjonen ble fra 1925 ledet av den norske offiseren og politikeren Ragnvald Hvoslef, tidligere forsvarsattaché til Washington D.C. og sjef for HM Kongens Garde. Medlemmene var vanlige borgere som ikke nødvendigvis hadde militær eller politi-bakgrunn. Det var knesatt et celleprinsipp der hvert nytt medlem måtte ha to faddere. Organisasjonen var basert på frivillige økonomiske bidrag, og ble støttet av både bankvesenet og næringslivet. Offiserer meldte seg for å trene medlemmene. Instruksjon i skyting og gatekamp foregikk på øyer i Oslofjorden og i Nordmarka. Medlemmene ble utstyrt bl.a. med Mauser 7.65 mm automatpistoler. Etter to års aktivitet hadde organisasjonen ca. 3000 medlemmer over hele landet. Forsvarsminister Quisling tok Samfundsvernets deltagelse i beregningen da han la sine tidlige planer for statskupp i 1932. Organisasjonen besto da av en reservepolitistyrke på hele 12-15000 mann. Hvoslef var medstifter av Nasjonal Samling og fra starten del av partiets politiske komité.
Arbeiderpartiets svar – inspirert av erfaringer i Europa
Arbeidet med å danne arbeidervern ble intensivert etter legaliseringen av Samfundsvernet. Fra både Arbeiderparti- og kommunisthold ble det gjort klart at arbeiderbevegelsen ville gå til et slikt skritt, som svar på at Samfundsvernet var blitt gjort respektabelt. Allerede i mai 1928 reiste Oscar Torp, Trygve Lie, Finn Moe og Einar Gerhardsen rundt i Europa for å studere hvordan arbeiderbevegelsen i Belgia, Tyskland og Østerrike hadde bygget opp sine arbeidervern. I Oslo begynte de praktiske forberedelsene i 1929.
Einar Gerhardsen begrunnet forslaget med at erfaringene ute i Europa, blant annet Østerrike, viste hvor viktig det var at arbeiderbevegelsen hadde et vel utbygget og kraftig arbeidervern. Dersom arbeiderne i Østerrike ikke hadde hatt sterke økonomiske organisasjoner og velutbygde arbeidervern «vilde det idag kan hende ikke ha eksistert noen arbeiderbevegelse i det land». Den norske arbeiderbevegelsen sto ubeskyttet overfor trusselen fra reaksjonen. Det var derfor nødvendig å danne arbeidervern for å beskytte arbeiderbevegelsens aviser, forsamlingslokaler og kooperasjoner: «De står åpne idag, fordi arbeiderne ingen evne har til å forsvare dem overfor de organisasjoner som står parat og som alltid har vilje til å foreta sig hvad som helst til skade for arbeiderbevegelsen.»
Nødvendige maktorganer
Også på sikt var arbeidervernet nødvendig. «Når arbeiderklassen skal overta makten i landet, må vårt parti og de institusjoner som er utgått av partiet, ha de nødvendige maktorganer å støtte sig til.» Sitat fra Protokoll for landsmøtet 1930 (Det norske Arbeiderparti).
I 1930 og våren 1931 pågikk det forhandlinger mellom LO, AIF og arbeiderskytterne om å opprette et eget selvstendig Arbeidernes Skytterforbund. I en begrunnelse som representantene for arbeiderskytterne la frem den 28. november 1930, nevnes først de vanskelighetene arbeiderne hadde med å være med i de borgerlige skytterforeningene, praktisk som politisk.
I slutten av januar 1930 understreket Martin Tranmæl i Arbeiderbladet at Arbeiderpartiet helst ville full avrustning, men arbeiderne kunne ikke alene frasi seg alle forsvarsmidler. Dersom avrustning var umulig «må arbeiderne sette sig i forsvarsstand, slik at de kan nøitralisere mulige fascistiske anslag fra det reaksjonære borgerskaps side».
Borgerpressa mot arbeidervern og ”asiatiske horder”
Adresseavisen manet fram borgerkrigens redsler. «Arbeidervernene skal brukes til angrep på det borgerlige samfund – det er borgerkrigen som skal slippes løs! Arbeiderpartiets avebningsprogram er rett og slett borgerkrigsprogram.»
Aftenposten presenterte Arbeiderpartiets landsmøtevedtak som «krigserklæringen», og kalte til forsvar mot «de asiatiske horder og deres revolusjonære venner».
Handlingsprogram vedtatt av LO-kongressen
Arbeidervernkomiteens handlingsprogram ble vedtatt mot få stemmer på LO-kongressen i 1931: «Arbeidervernkomiteen vil foreslå for partiet og Landsorganisasjonen: 1. At der på de steder hvor forholdene gjør det mulig og nødvendig organiseres ordensvern som skal ha til opgave å fungere under arbeiderorganisasjonenes møter, stevner, demonstrasjoner og andre lignende foranstaltninger. 2. Gjennem komiteer valgte av de lokale faglige og politiske organisasjoner foreta en registrering av de arbeidere som er villige til å delta i et arbeidervern. Arbeidervernet skal være en nødvergeorganisasjon som skal tre i funksjon i det øieblikk det er nødvendig for å beskytte arbeiderklassen og dens interesser ved a) å forsvare de norske arbeidere og arbeiderorganisasjoner mot ethvert ulovlig voldelig angrep som truer deres virksomhet og uavhengighet. b) å beskytte arbeiderorganisasjonenes eiendommer (Folkets Hus, avistrykkerier, kooperative forretninger o.l.). c) å forhindre fascistiske anslag og statskup.»
Kommunistenes røde arbeidervern
Arbeidervernsaken var oppe på Kommunistpartiets landsmøte i 1929, og tanken ble senere holdt varm i partiets aviser. Vinteren 1931 intensiverte kommunistene agitasjonen for arbeidervern. De syntes at Arbeiderpartiets profil i arbeidervernspørsmålet var altfor defensiv.
«Opbygningen av antifascistiske kampgarder, som er påbegynt i Trondheim må nu stilles som en viktig organisatorisk og politisk opgave i landsomfattende målestokk, og i første rekke i Oslo, Hedmark og Bergen, hvor de vebnede fascistorganisasjoner er sterkest, og hvor faren for overfall på den revolusjonære arbeiderbevegelse er størst.» Fra NKP-avisa Arbeideren 27. februar 1931 Den 10. mars 1931 ble arbeidervernet innviet i Trondheim. Ny Tid skrev at det var «en vakker og minnerik begivenhet». Møtelokalet i Folkets Hus var pyntet til fest, det ble holdt flammende appeller og forsamlingen sang Internasjonalen. Forarbeidet hadde pågått de to siste årene. Medlemmene var spesielt rekruttert fra idrettsbevegelsen. Arbeidervernet, som var delt i 10 mannstropper og 50 mannsgarder, hadde de førrevolusjonære russiske arbeidergardene og det tyske Frontkjemperforbundet som forbilde.
En ikke navngitt representant for Kommunistpartiet hold innvielsestalen. Han slo fast at dannelsen av arbeidervernet var et historisk vendepunkt: «Vi står ved innledningen til et nytt avsnitt i den norske arbeiderbevegelses historie: Praktisk erkjennelse av klassekampens bitre, men uundgåelige konsekvens: Kampen med fysiske maktmidler, kampen med våben i hånd – vi danner et arbeidervern, hvis hensikt det er, foruten å forsvare arbeiderklassen mot streikebryteri, fascisme, socialfascisme og borgerskapets klassehær, også å være kjernen til den røde hær. (. . .) Valget står mellem underkastelse og – kamp også med våbenmakt. Nuvel. Vi vil ikke underkastelse, vi vil revolusjon, socialismen, seiren. Så tar vi konsekvensene av det.» Fra NKP-avisa Ny tid, 11. mars 1931.
Menstadslaget og Statspolitiet
23. mars 1931 møtte representanter for regjeringen Mowinckel ledende stortingsrepresentanter fra de andre borgerlige partiene. Stortingsrepresentantene ba om skjerpet militær beredskap på grunn av Arbeiderpartiets og kommunistenes planer om å opprette permanente arbeidervern.
Den store arbeidskonflikten som utviklet seg våren 1931 etter at NAF gikk til lockout, var en bitter og langvarig konflikt. Konfliktens omfang og varighet tatt i betraktning kom det likevel til få sammenstøt mellom arbeidere og politi. Menstadkonflikten i Skiensfjorden var et av unntakene. Arbeiderne ved Menstad lager og losseplass streiket fra midten av april. En gjeng kontraktarbeidere sørget for at en del av utskipningen fortsatte. De andre arbeiderne så på dette som streikebryteri, og konflikten utviklet seg til en av de mest tilspissede og ekstreme arbeidskonflikter i mellomkrigstiden. Samfundsvernet ble ikke benyttet. Allerede våren 1929 hadde Justisdepartementet bestemt seg for å holde dette borgervernet utenfor. Det var også kjent at politimester Roll Hansen i Porsgrunn tilhørte den fløy innen politiet som stilte seg skeptisk til å bruke Samfundsvernet som reservepoliti. Soldater og marinegaster ble utkommandert etter at lokalpoliti og utenbys politireserve var satt på plass av arbeiderne. De militære styrkene ble mobilisert i et slikt omfang at det var overflødig å tilkalle «Samfundsvernerne», og dersom myndighetene hadde trengt et enda større oppbud er det temmelig usannsynlig at de ville ha tilkalt avdelinger fra Samfundsvernet i stedet for flere soldater. Arbeiderne organiserte arbeidervern. Strand Johansen ble sendt av Kommunistpartiet for å bistå partiavdelingene i Porsgrunn og Skien. Den største trefning sto mandag 8. juni mellom arbeidervernet og utenbys politistyrker på jordene utenfor Menstad lager og losselag. Det var den episoden som senere ble husket som Menstadslaget.
Proposisjonen om statspolitiet kom opp i Stortinget mandag 8. juni 1931, samme dag som Menstadslaget. Det opprinnelige forslaget gikk ut på et budsjett på kr. 50.000 til et korps på 72 mann. Etter forslag fra Hambro ble budsjettet økt til kr. 100.000. Det var situasjonen på Menstad som var årsaken til den ekstraordinært store forøkningen. Ved opprettelsen av statspolitikorpset ble en rekke ulike behov imøtekommet. I 1920-årene, som under Menstadkonflikten, viste det seg gang på gang at lokalpolitiet ikke klarte seg alene under de sosiale konfliktene. Statspolitiet var en forsterkning rent mannskapsmessig for lokalpolitiet, i tillegg til at korpset ble spesielt øvet opp i å fungere som urolighetspoliti. I motsetning til det kommunale politi var statspolitiet uavhengig av lokale bånd. Det kunne lettere følge en hard linje. Statspolitiet representerte knyttneven, og tiltrakk seg aggresjon, samtidig kunne det kommunale politi konsentrere seg om sitt tradisjonelle arbeid. Derved ble de lokale politistyrkene også prestisjemessig avlastet.
Dersom et politisk regime først velger den harde linjen overfor den politiske opposisjon, blir det av makthaverne ofte ansett som en fordel å bruke spesialiserte politistyrker framfor lokalpoliti, soldater og borgervern.
I juni 1931 ble det opprettet et statspolitikorps, som sto under direkte kommando av Justisdepartementet. I 1935 ble både Arbeidervernet og Samfundsvernet forbudt.
Tjen Folket
15.01.2015 |
|
Stalin and the massacre in Paris
“…must be handled with great care, because the religious feelings of the people must not be offended.”
Stalin said in 1949 the following: “You [Albanians] are a separate people, just like the Persians and the Arabs, who have the same religion as the Turks. Your ancestors existed before the Romans and the Turks. Religion has nothing to do with nationality and statehood… Nevertheless, the question of religious beliefs must be kept well in mind, must be handled with great care, because the religious feelings of the people must not be offended. These feelings have been cultivated in the people for many centuries, and great patience is called for on this question, because the stand towards it is important for the compactness and unity of the people.”
The magazine Charlie Hebdo has done exactly the opposite of what Stalin proposed. They have trampled on ordinary people’s religious feelings. They have gone very far in doing so.
The text of the illustration says: “Boko Haram’s sex slaves are angry: DO NOT TOUCH OUR CHILD WELFARE”
These and similar illustrations also against other religious groups in France, as Jews and Catholics, is part of this magazine profile. Jews and Catholics are groups that are more firmly established in French society. How satire touches them somewhat less, although anti-Semitism is a real social problem in the country.
Some believe that freedom of speech only works when it hurts. We ask, for whom does it hurt? For the power or for the little man located on the very edge of society? Also satire has class character. Charlie Hebdo has not always been like this, french people remember with pleasure the drawings from Wolinski when he attacked the reactionary gaullists and Cabuenes’s work where he attacks racists. Now the magazine has become an example of that part of the petty bourgeoisie is scared of globalization and seek together in fear of “the other”.
Those whose despicable attack killed 12 in the newsroom can not hide behind that it is a fair action, it is of course not.
They did not do this to improve conditions for Muslims in Europe, they did this in order to increase the oppression of Muslims. They are fascists and using exactly the same tactics as the fascists used in the bomb attack at the train station in Bologna 2nd of August 1980, there were 85 people killed and 200 hurt. They also wanted to increase repression in Italian society. Increased repression of Muslims will lead to more angry young men who in turn will increase recruitment to the IS and other groups. To use this event against Muslims is just as wrong as to keep all Norwegian Christians responsible for ABB’s massacre on 22 July 2011.
Tjen Folket
14.01.2015 |
22. januar – startskudd for ny folkekrig?
Nepals Kommunistparti (Maoistene) varsler væpna kamp om Nepals parlament kunngjør en ny grunnlov 22. januar.
11. januar ble det holdt nasjonal kongress i Communist Party of Nepal (Maoist). Kongressen ble avslutta på lørdag i Tulsipur med å velge Netra Bikram Chand (Biplav) til partiets generalsekretær. Kongressen vedtok at “folkets enhetlige revolusjon” skal være partiet grunnleggende strategi.
Kongressen vedtok partiets politikk for å starte et væpnet opprør umiddelbart i landet dersom ny grunnlov blir kunngjort den 22. januar som en del borgerlige partier varsler. Partiet bestemte seg for å vedta en to-delt strategi; En undergrunnsfront under ledelse av generalsekretær Chand og en åpen front ledet av Tilak Pariyar.
Partiet bestemte seg for å gjenopplive “folkets regjering” – den strukturen som det tidligere maoistiske partiet (i dag UCPNM) bygget opp under folkekrigen. Den folkelige makta utfordra den borgerlige staten under det ti år folkekrig i Nepal. Chand foreslo også å danne en folkehær.
Partiets talsperson Khadka Bahadur Bishwakarma sa at kongressen hadde erklært indisk ekspansjonisme og dets kompradorer i Nepal som partiets hovedfiender. Kongressen valgte en sentralkomite på 65 medlemmer, 58 ble valgt som fullverdige medlemmer. Noen av medlemmene av ledelsen er hemmelige.
Tillegg
CPN (Maoist) ble dannet i 2014 ledet av Chand (Biplav) som gikk ut av partiet CPN-Maoist. CPN-Maoist ledes av Mohan Baidya (Kiran) som gikk ut av det gamle partiet (Prachandas UCPNM) i 2012, men som i ettertid har vurdert å gå tilbake til UCPNM.
Maoistene i Nepal ledet folkekrig i Nepal i 10 år. De oppretta rød makt i 80% av landet og fikk kongen avsatt, men i 2006 gikk maoistene inn i fredsforhandlinger og parlamentarisme. De la i den forbindelse ned folkehæren og de røde maktorganene på landsbygda. Denne utviklingen har ført til kamp og splittelser i det gamle partiet og ledet til de to nye partiene CPN-Maoist og CPN (Maoist).
Tjen Folket
13.01.2015 |
Dårlig med plass for Steigan i Rødt
Rødt-ledelsen bruker byråkratiske metoder for å begrense Pål Steigans bidrag til intern e-postliste.
Ledelsen i Rødt har laga nye regler for den interne epostdiskusjonslista i Rødt. En av de nye reglene er at det ikke lenger er lov å poste linker til blogger. Den eneste som systematisk har gjort dette er Pål Steigan. Denne listeregelen er dermed skreddersydd for å stoppe disse linkene fra Steigan.
Dette reagerer han sterkt på og skriver: “Hvis det er sånn at mine synspunkter i artikkelform er uønsket på Rødts debattliste, hva skal jeg da med medlemskap i Rødt?”
En annen veteran i Rødt, Terje Valen, skriver: “Eller er det noen i partiet som ikke liker det politiske innholdet i eventuelle blogginnlegg og gjerne vil ha det vekk fordi det ikke passer med deres mening?”
Det at ledelsen vil ha bort linkene til blogginnlegg fra Steigan på diskusjonslista blir det argumentert for på en slik måte: “Regelendringen kommer etter at mange av listas deltakere har klaget til listemoderator på innlegg som ikke inneholder annet enn linker til andre sider, uten noen videre bidrag til debatten. Mange har gitt uttrykk for at dette er slitsomt og har meldt seg av lista fordi de føler det kommer for mye post uten relevans for diskusjonene i partiet.”
Hele debatten er bemerkelsesverdig, siden det er svært få innlegg på denne diskusjonslista, som en skriver: “Sidan 1/9 har det vore 135 e-post-emne på lista.” Det er gått 130 dager siden 1.9.14, med andre ord knapt mer enn ett e-post-emne pr. dag. Pål Steigan har hatt 69 av disse 139, dvs over halvparten. Når hans innlegg nå faller bort vil det komme 3 innlegg på lista hver uke.
Denne lista er den eneste muligheten for kontinuerlig debatt som finnes i Rødt, i regelverket for lista står det følgende: “Hverken ledelsen eller andre er forplikta til å svare på innlegg her.”
Ledelsen deltar heller ikke i debatten på lista. Det er vanskelig å oppsummere denne diskusjonen på noen annen måte at de ønsker ikke å forholde seg til medlemmene, de har ikke bruk for medlemmene og de ser ikke på medlemmene som en ressurs. Tvert imot, diskusjon er plagsomt. Lista inneholder 200 av Rødts 2000 medlemmer.
Tjen Folket har for lengst oppsummert at Rødt er blitt et sosialdemokratisk valgkampparti. Denne prosessen fortsetter, nå er det de siste aktivistiske medlemmene som skal fratas illusjonene om at de betyr noe.
Tjen Folket
12.01.2015 |
|
Stalin og massakren i Paris
“…fordi de religiøse følelsene til folk ikke må bli krenket.”
Stalin sa i 1949 følgende: “Dere [albanere] er et eget folk, akkurat som perserne og araberne, som har samme religion som tyrkerne. Forfedrene deres eksisterte før romerne og tyrkerne. Religion har ingenting å gjøre med nasjonalitet og stat… Likevel må vi være bevisste på spørsmålet om religiøs tro og håndtere det med stor forsiktighet, fordi de religiøse følelsene til folk ikke må bli krenket. Disse følelsene har vært dyrket i folket i mange århundrer, og det må utvises stor tålmodighet i dette spørsmålet, for holdninga til dette spørsmålet er viktig for enheten i folket.”
Bladet Charlie Hebdo har gjort akkurat det motsatte av det Stalin foreslo. De har tråkka på vanlige folks religiøse følelser. De har gått svært langt i å gjøre det.
Teksten til illustrasjonen sier følgende: “Boko Haram’s sex slaves are angry: DON’T TOUCH OUR CHILD WELFARE!” “Sexslavene til Boko Haram er sinte: Ikke rør barnetrygda vår!”
Slike og lignende illustrasjoner også mot andre religiøse grupper i Frankrike, som jøder og katolikker, er en del av dette magasinets profil. Jøder og katolikker er grupper som i større grad er godt etablert i det franske samfunnet. Slik satire berører dem derfor noe mindre, selv om jødehat er et reelt samfunnsproblem i landet. Noen mener at ytringsfriheten bare virker, når den gjør vondt. Vi spør, for hvem gjør den vondt? For makta eller for det lille mennesket som befinner seg helt i utkanten av samfunnet? Også satire har klassekarakter.
Charlie Hebdo har ikke alltid vært slik, radikale franske folk husker med glede tegningene til Wolinski da han angrep de reaksjonære gaullistene og Cabu’s arbeider der han angrep rasister. Nå har bladet blitt et eksempel på at deler av småborgerskapet er skremte av globaliseringen og søker sammen i redselen for “de andre”.
De som på avskyelig vis angrep og drepte 12 i redaksjonen kan på ingen måte skjule seg bak at dette er en rettferdig aksjon, det er det sjølsagt ikke. De gjorde ikke dette for å gjøre forholdene bedre for muslimer i Europa, de gjorde dette for å øke undertrykkelsen av muslimer. De er fascister og bruker nøyaktig samme taktikk som de italienske fascistene brukte i bombeangrepet på jernbanestasjonen i Bologna 2. august 1980, der ble 85 mennesker drept og 200 såra. De ønska også å øke undertrykkelsen i det italienske samfunnet.
Økt undertrykkelse av muslimer vil føre til flere sinte unge menn som igjen vil øke rekrutteringen til IS og andre grupper. Å bruke denne hendelsen mot muslimer er akkurat like galt som å holde alle norske kristne ansvarlig for ABBs massakre 22. juli i 2011.
Tjen Folket
09.01.2015
|
|
Stalin om religion i sosialismen
Stalin mente at Sovjetunionen måtte behandle religiøse med respekt.
“Dere [albanere] er et eget folk, akkurat som perserne og araberne, som har samme religion som tyrkerne. Forfedrene deres eksisterte før romerne og tyrkerne. Religion har ingenting å gjøre med nasjonalitet og stat… Likevel må vi være bevisste på spørsmålet om religiøs tro og håndtere det med stor forsiktighet, fordi de religiøse følelsene til folk ikke må bli krenket. Disse følelsene har vært dyrket i folket i mange århundrer, og det må utvises stor tålmodighet i dette spørsmålet, for holdninga til dette spørsmålet er viktig for enheten i folket.” – Stalin
Oversatt fra engelsk av en aktivist for tjen-folket.no.
Oversatt herfra.
Tjen Folket
06.01.2015 |
|
© 2015 Tjen Folket – kommunistisk forbund |
|
|
|
