Nyhetsbrev #7 – 2015

I dette utvida nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:

Bli med på sommerleir
Anarkisme eller rød makt?
Internasjonal frihethetsbrigade i Rojava
Den nødvendige kommunismen
Noen ser skrifta på veggen til Rødt
Fra RU til Tjen Folket
Tyvenes regjering
Polititerror mot tyrkiske revolusjonære
Vi anbefaler litteratur og film
Fra SU til Tjen Folket

“Det er den beste syntesen og oppsummeringa av den kommunistiske verdensbevegelsen i løpet av de siste hundre åra, et mønstereksempel på foreninga av teori og praksis” -Mao Zedong

Bli med på sommerleir

Rød, radikal, revolusjonær? Bli med på Rød Sommerleir 2015 i regi av Tjen Folket med hovedtema “MLM mot sosialdemokrati”!

Ta kontakt med oss i Tjen Folket via nettsidas kontaktskjema, e-post (post@tjen-folket.no) eller via Tjen Folket lokalt, hvis du ønsker mer informasjon (dato, praktisk info) eller vil melde deg på.

Tjen Folkets kontaktskjema

Reportasje med bilder fra Tjen Folkets sommerleir i 2014

Om leir

Tjen Folkets arrangementer

Hvert år arrangerer Tjen Folket og Revolusjonær Kommunistisk Ungdom sommerleir og konferanser. Vi samler kommunister fra hele landet, og fra mange andre land, til studier, arbeid og sosialt samvær. Her deltar både medlemmer og ikke-medlemmer av Tjen Folket og RKU. Alle som skal bli med må melde seg på gjennom en lokal avdeling av disse organisasjonene. Om man ikke kjenner til en avdeling der man bor, kan man ta direkte kontakt på post@tjen-folket.no

Politiske seminarer

I tillegg til studier i grupper, blir det seminarer om forskjellige politiske tema. Deltagerne på arrangementet kan velge mellom mange seminarer. På seminar holder en kamerat foredrag eller innledning til diskusjon. Seminarene har forskjellige tema. For eksempel kan de handle om hvordan Tjen Folket arbeider, om maoistenes kamp i India, om forskjellen på marxisme-leninisme-maoisme (MLM) og andre politiske retninger osv.

Praktiske verksteder

Vi jobber ikke bare med teori. I tillegg til gruppestudier, diskusjoner og seminarer blir det praktiske verksteder. Deltagerne kan velge mellom mange verksteder, for eksempel maling av paroler/bannere, produksjon av jakkemerker, sjablonger for graffiti eller å skape annet materiell til kampen.

Sosialt, kulturelt og sportslig

For mange er det sosiale nesten like viktig som det politiske programmet. Her møter man unge og gamle kommunister fra hele landet og fra andre land. Det blir både organiserte sosiale aktiviteter og uformelt sosialt samvær.

På leir blir det også kultur og idrett. Kamerater som spiller instrumenter vil lære vekk og det blir sang. Det blir organisert idrett med opplæring og øvelser. Der gruppestudier, seminarer og verksteder er obligatorisk, så er disse delene av leiren mye mer opp til deltagerne selv.

About camp

Tjen Folket Summer Camp

The summer camp of Serve the People and Revolutionary Communist Youth is held every year. We gather communists from the whole of Norway and also from other countries, to a week of studies, practical work and social activities. In the camp both members and non-members of our organizations participate. To sign up for camp, you must contact a local branch of Serve the People. If you do not know any branch of our organizations near you, contact us on post@tjen-folket.no

Political seminars

In addition to the group-studies on the main theme, there will also be seminars on different political and ideological topics. The participants choose between these seminars. A comrade will lecture or initiate discussion. The seminars CAN for example be about our methods of political work, about the maoist struggle in India, about the difference between MLM and other political tendencies etc. There are some different seminares every year.

Practical workshops

We do not only work with theory. We organize practical workshops where the participants choose between painting slogans, producing badges, theatre, stencil making for grafitti or making other helpful things for the struggle.

Social activities, culture and sports

For many participants, the social life in the camp is allmost as important as the political program. Here you will meet young and old communists from the whole country, and also from abroad. We organize social activities and there is a lot of informal social activities.

There will aslo be culture and sports. Comrades will teach musical instruments and there will be a lot of singing. The group studies, seminars and workshops are mandatory for all campers, but these activites will be a lot more free.

There is one english speaking group in camp, but the language of the camp is norwegian.

Tjen Folket
15.06.2015

Anarkisme eller rød makt?

Utdrag fra heftet “MLM mot anarkisme” om forskjellen på anarkistenes og kommunistenes syn på arbeiderstaten.

Dette er et kapittel fra Kommunist nummer 7 “MLM mot anarkisme”. Hele heftet kan bestilles fra Tjen Folket.

8. Anarkistene er mot arbeiderstaten

Alle anarkister preker en sterk avsky mot enhver statsmakt. Stirner sier det slik: ”Enhver stat er et tyranni, hva enten det er en enkelts eller fleres tyranni.”

Både kommunister og anarkister har mål om et samfunn uten stat, men kommunistene mener at dette bare kan oppnås etter en sosialistisk overgangsperiode mellom kapitalismen og det klasseløse kommunistiske samfunnet. Kommunistene arbeider for at arbeiderklassen skal knuse borgerskapets diktatur til fordel for arbeiderklassens revolusjonære diktatur. I stedet for den borgerlige staten vil kommunistene opprette arbeiderklassens stat. Dette er en politisk revolusjon. Kommunistene mener den politiske revolusjonen er en forutsetning for den sosiale revolusjonen. Kommunistene mener arbeiderklassen trenger den politiske makta for å bryte i stykker de gamle sosiale forholdene og skape nye sosialistiske og kommunistiske sosiale forhold. Kommunistene mener den sosiale omveltningen er umulig uten at arbeiderklassen har statsmakta.

I Staten og revolusjonen skriver Lenin følgende om marxismens syn på staten: ”I fylgje Marx er staten eit organ for klasseherredøme, eit organ for ein klasse til å undertrykkja ein annan med. Han er å skapa «ordning» som gjer denne undertrykkinga lovleg og varig ved å mildna samanstøyten mellom klassane.”

Den politiske arbeiderrevolusjonen fjerner borgerskapets organ for å undertrykke andre klasser, men denne revolusjonen kan ikke direkte og fullstendig frigjøre hele arbeiderklassen og menneskeheten. De sosiale forholdene, delinga av mennesker i klasser som står mot hverandre, er vokst fram gjennom århundrer. De kan ikke endres fullstendig over natta. Etter at arbeiderklassen har tatt den politiske makta, mener kommunistene det vil følge en periode der klassekampen fortsetter – kanskje enda mer innbitt enn før. Denne klassekampen har vi sett i både Sovjet og Kina, og det var som resultat av klassekamp at sosialismen i disse landene ble erstatta av byråkratborgernes diktatur og statskapitalisme.

Lenin skriver følgende om statens rolle etter en revolusjon: ”Staten er ein særskilt tvangssamskipnad: Han er ein valdsorganisasjon til å undertrykkja ein eller annan klasse. Kva klasse må proletariatet undertrykkja? Sjølvsagt berre utbyttarklassen, dvs borgarskapet. Det arbeidande folket treng staten berre til å undertrykkja motstanden frå utbyttarane med, og berre proletariatet kan styra denne undertrykkinga og setja ho ut i livet. For proletariatet er den einaste klassen som er prinsippfast revolusjonær, og den einaste klassen som kan samla heile det arbeidande og utbytta folket i kampen mot borgarskapet, og fjerna det heilt.”

Tjen Folket skriver følgende om arbeiderklassens diktatur i sitt program: ”Den sosialistiske statsmakta må være proletariatets demokratiske diktatur, der arbeiderklassen og det arbeidende folket har makta og imperialismen og kapitalistklassen blir undertrykt. Arbeiderklassens diktatur retter seg mot:

restene av det gamle borgerskapet og andre som holder fram med å kjempe for å utbytte andre
representanter for utenlandske imperialistiske makter i Norge
nye kapitalister
statsbyråkrater og andre som vil prøve å gjøre seg til en ny kapitalistisk utbytterklasse. Disse klassene og gruppene er fiender av sosialismen.”

Som i spørsmålet om partiet er den avgjørende forskjellen på anarkister og kommunister i synet på arbeiderstaten, at anarkistene undervurderer fienden på det groveste. Sosialismens fiender, kapitalistene og deres politikere, generaler og leiesoldater, forsvinner ikke etter en revolusjon. På grunn av den sprangvise og ujevne utviklinga i verden, seirer revolusjonene i ett land av gangen. I tillegg til at de indre fiendene består, vil revolusjonære land møte en fiendtlig omverden. Borgerskapet i resten av verden vil rotte seg sammen og gi all hjelp de kan til de avsatte kapitalistene. Etter revolusjonen i Sovjetunionen ble landet kastet ut i en fireårig borgerkrig der USA, England, Tyskland og en rekke andre kapitalistiske land sendte soldater og våpen til kampen mot kommunistene og revolusjonen.

Under hele den sosialistiske oppbyggingen i Sovjet, arbeidet utenlandske makters sikkerhetstjenester på spreng for å underminere sosialismen. Pengene strømmet til opposisjonsgrupper og sabotører i Sovjet. Arbeiderstaten hadde verdens mektigste fiender, slik sosialismen alltid vil og må ha. Dette er fiender som aldri har nølt med å drukne revolusjoner i blod og bruke alle metoder for å holde arbeiderklassen og verdens undertrykte nede. Det er umulig å stå imot disse kreftene uten en sentralisert ledelse og det voldsapparatet en stat innebærer.

Mao Zedong stiller anarkistenes spørsmål for dem: ”Ønsker dere ikke å avskaffe statsmakta?” og svarer for kommunistene: ”Jo, det gjør vi, men ikke akkurat nå. Vi kan ikke gjøre det ennå. Hvorfor? Fordi imperialismen fortsatt fins, fordi reaksjonen i Kina fortsatt fins, og fordi det fortsatt fins klasser i landet vårt.”

For kommunistene er statens eksistens knyttet til delinga av mennesker i klasser. Kommunistene er også mot staten, men slår fast at så lenge det finnes klasser må det også finnes en stat. Om arbeiderklassen ikke etablerer sin statsmakt, vil borgerskapet gjenopprette sin egen.

Lenin siterer Fredrich Engels om at staten må forsvinne i framtida: ”Staten har såleis ikkje vore til i all æve. Det har vore samfunn som har greidd seg utan, og som ikkje hadde nokon tanke om staten og statsmakta. På eit visst steg i den økonomiske utviklinga, som var nøydd til å hengja nær saman med at samfunnet vart kløyvt i klassar, vart staten naudsynt på grunn av denne kløyvinga. No nærmar vi oss raskt eit steg i produksjonsutviklinga der det ikkje berre er slik at klassane ikkje lenger er naudsynte, men der dei vil verta eit røynleg hinder for produksjonen. Dei vil falla like uunngåeleg som dei oppsto på eit tidlegare steg. Saman med dei er staten nøydd til å falla. Det samfunnet som då kjem til å omorganisera produksjonen på grunnlag av ei fri og lik samanslutning mellom produsentane, kjem til å setja heile statsmaskinen der han då vil høyra heime: i oldsaksamlinga, ved sida av rokken og bronseøksa.”

Denne visjonen er på overflata til forveksling lik anarkistenes visjon om et statsløst framtidssamfunn. Men kommunistene mener det er umulig uten at klassene forsvinner, og at dette ikke kan skje over natta. Selv om man tar eiendommen fra borgerskapet, vil disse fortsatt hate sosialismen intenst og jobbe for å knuse den. Borgerskapet vil ha ressurser og erfaringer som gir dem fordeler i klassekampen, også under sosialismen. De vil ha allierte i utlandet, og de vil kunne få støtte fra folk som er misfornøyd med det ene eller det andre. De og deres venner kan bruke alle metoder for å sabotere og undergrave sosialismen. I tillegg vil det lenge etter en revolusjon, fortsatt være en rekke sosiale og økonomiske forhold som er kapitalistiske. Disse vil avle ny kapitalisme, og utgjøre en konstant trussel mot den kommunistiske utviklingen.

I Sovjetunionen vokste kapitalismen fram under dekke av røde faner. Den vokste fram av sosiale og økonomiske forhold som avlet en ny herskerklasse, et nytt borgerskap i rød forkledning. Anarkistene tror dette må skje på grunn av partiet og staten. For anarkistene er arbeiderklassens diktatur like ille som eller ”enda mer forferdelig” enn borgerskapets diktatur. De har blikket rettet stivt mot overbygninga i samfunnet, mot statsmakta, og mot overflaten. Deres blikk trenger ikke ned i samfunnet og ser ikke de underliggende årsakene til at sosialisme kan snus til kapitalisme.

Anarkistene har sterk kritikk av byråkratiet i Sovjet og Kina – og mye av kritikken kan maoister langt på vei være enig i. MLM innebærer rasende kamp mot ”røde byråkrater” som vandret på den kapitalistiske veien. Både Lenin og Stalin, men spesielt Mao, var klar over denne faren, så at den utviklet seg under sosialismen i deres land og kjempet mot den. Anarkistenes lettvinte løsning på dette helt reelle problemet er å avvise både parti og stat, og legge alt i hendene på den direkte organiseringen av arbeidere i økonomiske organisasjoner – som fagforeninger, fabrikkråd og kooperativer. På den måten unngår de problemene i det sosialistiske samfunnet, fordi man aldri vil komme til noe slikt samfunn med anarkismen som rettesnor.

Mao Zedong tok i 1966 initiativ til Den store proletære kulturrevolusjonen. Denne rettet seg mot dårlige byråkrater som med sin arbeidsstil og ideologi la til rette for ny kapitalisme. Maos metode var å mobilisere massene i en enorm revolusjonær prosess. Et prakteksempel på samspillet mellom ”ovenfra” og ”nedenfra”. Kulturrevolusjonen er den største revolusjonen i menneskehetens historie og omfattet hele det kinesiske folket som talte flere hundre millioner mennesker. Kampen for kommunisme i Kina har gitt erfaringer om sosialisme og massenes frigjøring til hele verdens folk, erfaringer som anarkistene bare kunne drømme om å oppdage.

Alternativet anarkistene setter fram til arbeiderklassens diktatur, er å organisere hele samfunnet etter føderalistiske prinsipper. Proudhon kalte seg etter hvert heller føderalist enn anarkist. Og Bakunin bygget videre på hans føderalisme. Det framtidige anarkistiske samfunn skulle få en dobbelt struktur; økonomisk og administrativt. Økonomien skulle organiseres gjennom føderasjoner av selvstyrte arbeidersammenslutninger, det administrative skulle organiseres gjennom kommunene og føderasjoner av kommuner.

Proudhon raste mot sentralisering og samling av mindre enheter i et udelelig hele og kalte det ”det virkelige tyranni for det moderne samfunn”. Proudhon mente dette var et system for imperialisme, kommunisme og absoluttisme, som i følge ham var synonymer. Føderalismens prinsipp er fri tilslutning, og uttredelse. Individene slutter seg frivillig til kommunen, kommunene slutter frivillige forbund til regioner, de regionale føderasjonene danner nasjonale føderasjoner, og de nasjonale føderasjonene samles i en verdensføderasjon. Dette var Bakunins idé, og han slo fast at ”retten til den frie sammenslutning og til den like frie uttreden er den første, den viktigste av alle politiske rettigheter.” Det betyr i prinsippet at ethvert individ når som helst kan tre ut av kommunen, kommunen kan når som helst tre ut av regionen og så videre.

Folkekommunene i Kina pekte framover mot det kommunistiske samfunnet. Folkekommunene hadde både politiske og økonomiske oppgaver. De organiserte produksjonen og alle produksjonsredskaper tilhørte folkekommunen. De hadde også folkekjøkken i stedet for at familiene hadde individuelt ansvar for mat. Denne formen for kollektivisme, desentralisering og folkemakt er i sitt vesen kommunistisk. Folkekommuner svarer til menneskets sosiale behov. Men i den sosialistiske overgangsfasen, der klassekampen fortsetter med uforminsket styrke, kan ikke folkets samla makt pulveriseres ved at kommuner og regioner trer inn og ut av fellesskapet fullstendig fritt. I arbeiderklassens diktatur, må man bruke prinsippet om demokratisk sentralisme – frihet til kritikk og diskusjon, men enhet i handling.

Videre er det mange spørsmål som kan reises mot Bakunins idé om en dobbel struktur og lag på lag med parallell føderalisme. Hvorfor er dette systemet mer motstandsdyktig mot byråkratisering? Hvorfor skulle et slik, relativt uoversiktlig system, ikke legge vel så mye til rette for maktmisbruk som et sentralisert arbeiderdiktatur? Vi ser i dagens verden at de kapitalistiske statene er organisert på hundrevis av forskjellige måter, med alle mulige slags ”demokratiske” tiltak. Dette er på ingen måte til hinder for at borgerskapet har den reelle makta. Jo flere regler, jo flere komiteer og valgordninger, jo mer innvikla systemet er, desto bedre passer det for borgerskapet og deres småborgerlige lobbyister.

Hva skjer om produksjonskollektivene i et område trekker seg fra føderasjonen, mens det administrative nivået blir der? En administrasjon uten økonomi? Hva skal de administrere? Bakunins ideer løser ingen virkelige problemer. Bare klassekamp i virkelighetens verden kan løse motsigelsen mellom styrende og styrte. Og bare den beste og mest kampdyktige organisering og ledelse kan legge grunnlaget for at arbeiderklassen og deres allierte seirer i denne kampen.

(...)

Hele heftet kan kjøpes for 30 kroner i Tjen Folkets nettbutikk.

Tjen Folket
24.06.2015

Internasjonal frihethetsbrigade i Rojava

Vi har oversatt følgende tekst fra kurdishquestion.com

Original versjon

En internasjonal frihethetsbrigade av kjempere fra hele verden er blitt stiftet i Rojava. Den internasjonalistiske frihetsbrigaden vil kjempe mot ISIS og lignende okkupasjonsstyrker.

Marxist-Leninistisk Kommunistparti (MLKP) har vært involvert i stiftelsen av brigaden siden januar, og Rekonstruksjon(Spania), Tyrkiske Bønder og Arbeideres frigjøringshær(TIKKO), De Forente Frihetstyrkene(BÖG), MLSPB Revolusjonsfronten og greske revolusjonære er blant brigadens styrker. Brigaden støtter kommandant Rubar Qamişlo sitt initativ som begynte 6. juni, og har sluppet ut følgende uttalelse:

“Midtøsten har vært et blodbad på grunn av imperialistiske vampyrer og utbyttere. Dette er de samme kreftene som har samlet ISIS slik at folk i regionen kan bøye seg for okkupasjon og undertrykkelse. ISIS-banden massakrerer Kristne, Yazidier, Assyriske og Muslimske folk. Banden selger kvinner og barn på slavemarkeder og organiserer massehenrettelse på måter som kan sammenlignes med metodene deres imperialistiske hærer har brukt i århundrer.

Folkets organiserte motstand mot disse kreftene som ødelegger deres språk, tro, liv og identitet har vært ledet av Folkets og Kvinnenes forsvarsenheter (YPG-YPJ) med suksess i steder som Kobanê, Şengal, Til-Hemis og Serekaniyê.

Rojava-revolusjonen kom på dagsorden i global politikk og YPG-YPJ sin motstand er beundret og støttet av de fattige massene. Med internasjonale kjemper er Rojava dagens Bekaa og Palestina. Rojava-revolusjonen er Pariskommunen under Tysk beleiring, Madrid under den Spanske borgerkrigen og Stalingrad under 2. verdenskrig.

Rojava-revolusjonen har rystet maktbalansen i nabolandene, spesielt Tyrkia og har blitt hjertet av verdensrevolusjonen og en fyrtårn av motstand for undertrykkede folk.

Som en kvinnerevolusjon har Rojava styrket kvinners vilje og blitt et symbol for kampen mot patriarki og fordommer globalt.

Revolusjonære rundt om hele verden har snudd oppmerksomheten sin mot Rojava og har ikke tvilt på å kjempe og dø for seieren her for å spre revolusjonen.

Revolusjonære fra Tyrkia og forskjellige deler av verden har kommet til Rojava for å styrke revolusjonen og spre krigen til landene de kommer fra.

Vi kjemper i Rojava, vi dør som martyrer og løfter motstandens faner…

Vi kjemper på frontlinjen mot imperialisme og undertrykkere i regionen…

Vi konfronterer ISIS-bandens brutale angrep mot revolusjonen…

Vi lever revolusjonen og kjenner den i våre årer og celler…

Vi er folket i Kurdistan som laget Rojava-revolusjonen, arbeiderne, undertrykkede folk, kvinner og internasjonalistiske revolusjonære som kjemper under YPG-YPJ sine faner…

Vi er spanjoler, tyskere, grekere, tyrkere, arabere, armener, lazere, tsjerkessere og albanere.

Vi er revolusjonære styrker og organisasjoner fra forskjellig deler av verden som stifter den internasjonalistiske frihetbrigaden.

Alle undertrykkede folk, arbeidere, kvinner, ungdom, religiøse grupper, økologister, anti-imperialister, anti-fascister, anti-kapitalister, demokrater og revolusjonære fra hele verden; Vi oppfordrer deg til å kjempe under fanen av de internasjonalistiske frihetsbrigaden for å forsvare Rojava-revolusjonen og spre den for å spre brorskap blant folkene i midtøsten og resten av verden…

Tjen Folket
14.06.2015

Den nødvendige kommunismen

En bokanmeldelse av ”The Communist Necessity” skrevet av J. Moufawad-Paul.

Illustrasjonsbildet er fra “bokbad” i Trondheim der blant annet denne boka ble presentert.

J. Moufawad-Paul – JMP som han kaller seg – driver bloggen M-L-M Mayhem!. Han er en kanadisk filosofilærer og han støtter MLM-partiet Revolutionary Communist Party.

Kommunismens nødvendighet

Forfatteren – JMP – mener kommunismen er nødvendig fordi den tyske kommunisten Rosa Luxemburgs uttalelse ”sosialisme eller barbari” ikke er tom retorikk. Han mener det er en konkret beskrivelse av våre alternativer. Enten sosialisme og kommunisme, eller en verden der sivilisasjon rakner til fordel for krig, krise, sult og miljødød.

JMP skriver at kommunismen er en vitenskap og han definerer i boka både vitenskap og nødvendighet.

JMP sier nødvendig er ikke uunngåelig. At noe er nødvendig betyr ikke at det vil skje av seg selv eller uavhengig av alt annet. Kommunismen er nødvendig fordi den kan løse de grunnleggende motsigelsene i kapitalismen. Og bare kommunismen kan gjøre dette. Derfor er kommunismen en nødvendighet, og ikke bare en mulighet.

Samtidig understreker JMP at kommunismen bare er mulig gjennom organisering og kamp, og at alternativet – barbariet – er et reelt eksisterende alternativ.

Oppgjør med to blindspor

Boka legger opp til en kritikk mot to moderne venstreretninger.

Den Intellektuelle akademiske ”kommunismen”, representert blant annet av Slavoj Zizek, Alain Badiou og Jodi Dean.
Den spontanistiske bevegelsen, det han kaller ”movementism”, representert ved de store demonstrasjonene mot toppmøter på 90-tallet og 2000-tallet, for eksempel Seattle i 1999 og av Occupy Wall Street-bevegelsen nå nylig.

Jeg leser boka slik at JMP setter opp alternativer til disse to retningene, at han ser dem som blindspor fordi de bare kan gjøre motstand mot kapitalismen, men ikke kan utfordre den praktisk.

JMP er for linjekamp med disse retningene. En linjekamp mot å glemme historien. De som ”glemmer historien”, de som vil være frigjort fra denne, ender opp med å gjenta ”gamle synder”. De lanserer nye tanker eller nye former for motstand, men egentlig er det ingenting nytt ved dette. De moderne spontante bevegelsene mot kapitalismen skiller seg ikke vesentlig fra de spontane opprørene på 1800-tallet. Og de kommer akkurat like mye til kort i møte med den godt organiserte herskerklassen. De moderne akademiske ”kommunistene” som snakker om kommunismen som ”hypotese” og ”horisont”, men løsrevet fra praksis, historie og dagens revolusjonære bevegelser – skiller seg ikke vesentlig fra de utopiske sosialistene på 1800-tallet.

JMP sin bok kan således leses som et oppgjør med to gamle strømninger – utopismen og spontanismen – som har oppstått innafor og rundt arbeiderbevegelsen og sosialistiske bevegelser. Utopismen og spontanismen er til syvende og sist uttrykk for det samme, nemlig bruddet mellom teori og praksis. Utopismen er teori uten praksis og spontanismen er praksis uten teori.

Boka er altså et oppgjør med spriket mellom teori og praksis. Og kommunister er slett ikke fri for denne feilen. Forfatteren legger fram eksempler på dette, med kommunister som er for revolusjon i teorien, men som bare arbeider i fagforeninger eller med valgkamper og skjuler sin kommunisme.

Og han gjør et like sterkt oppgjør med de kommunistene som ikke skjuler sin teori, men som dukker opp i større forsamlinger og holder innlegg om at ”arbeiderklassen må organisere seg og gjøre revolusjon”, men som ikke gjør noe for å organisere og forberede noen revolusjon. Altså de som er revolusjonære i ord, men som i handling ikke gjør noe revolusjonært.

En kritikk av vestlige venstreintellektuelle og radikale

Intellektuelle venstrefolk som ikke er viktige for massene er en gammel tradisjon. At noen tenkere er store i akademia, trenger ikke bety noe for folk utafor akademia. Historien er full av ”glemte” akademiske storheter. Noen av dem blir huska vagt av noen få folk, men bare fordi folk som Marx, Engels og Lenin skrev bøker og artikler mot deres teorier.

Et eksempel på slike er Eugene Dühring, som ikke huskes av noen – bortsett fra oss marxister som har lest eller iallfall hørt om boka Anti-Dühring som Engels skreiv på slutten av 1800-tallet.

JMP mener at revolusjonære i vesten har gått seg bort fra den revolusjonære kommunistiske veien. Radikale antikapitalister i disse imperialismens sentere, i de store byene og rike landene, har lenge distansert seg fra historien til sosialismen og den virkelige revolusjonære kampen i tredje verden.

De som distanserer seg fra historia, de som vil lage teorier som er ”frigjort” fra historia, er dømt til bruke alle sine krefter på å finne opp hjulet på nytt. Det er lenge sida det kom noe nytt, kreativt og konkret ut av de akademiske sirklene. Det nye, det nyttige, har kommet fra den revolusjonære bevegelsen – fra Peru, Fillippinene, Nepal og India. Den har kommet fra revolusjonær praksis og teoriutvikling tett forbundet med denne, ikke fra kretser av akademikere som er løsrevet og ”fri” fra disse.

I motsetning til de ”frie intellektuelle” så siterer JMP flere ganger fra RCP sitt dokument How We Intend To Fight og fra andre RCP-dokumenter. Og han siterer fra Perus Kommunistiske Parti (kalt ”Lysende Sti”). Han knytter seg altså direkte til en spesifikk bevegelse og til en spesifikk ideologi – marxismen-leninismen-maoismen (MLM).

En kritikk av ”kommunistiske” sjåvinister

Boka tar også for seg forholdet mellom kommunister og såkalte ”identity politics”. Identitetspolitikk er politikk som tar utgangspunkt i grupper med forskjellige interesser basert på for eksempel kjønn, hudfarge, kultur, seksualitet og så videre. JMP sier at disse ikke kan erstatte kommunismen, fordi de ender i ”sosial reformisme”. De ender med å kjempe for reformer innafor systemets rammer.

Samtidig sier han at en viktig grunn til at radikale folk har grepet til denne identitetspolitikken er sjåvinisme innafor kommunistiske bevegelser. Mange kommunistiske bevegelser har svikta disse gruppene. Slike ”kommunister” snakker ”bare klasse” og hevder at kvinnekamp, kamp mot nasjonal undertrykking, seksuell frigjøring og så videre ”splitter arbeiderklassen”.

Et eksempel på dette fra vår egen del av verden kan være framveksten av partier som Miljøpartiet De Grønne (MDG) og Feministisk Initativ (FI). Mangelen på en sterk kommunistisk bevegelse som setter fram et radikalt alternativ til miljødød og kvinneundertrykking, er iallfall en faktor når man skal forklare hvorfor slike partier kan oppstå. Vi ser for eksempel at De Grønne i dag er den politiske bevegelsen som i ord går lengst i å kritisere dagens system. De snakker nå høyt om radikale kutt i forbruket, for kortere arbeidsdag og krever ting som egentlig forutsetter avskaffing av kapitalismen. Det samme gjelder utviklinga av kvinneorganisasjoner og feministiske grupper, som opplever sjåvinisme i de såkalt røde organisasjonene.

JMP er knallhard mot slik sjåvinisme, og mener kommunistenes oppgave ikke er å undertrykke sånne kamper, men å knytte dem sammen med de større målene og bevegelsen for revolusjon og kommunisme.

For revolusjonær kommunistisk organisering og strategi

JMP slår slag mot ”antiorganisering”, mot en gruppe som kalte seg ”The Invisible Committee” og mot akademikerne Hardt og Negri som erstatta arbeiderklassens kamp og organisering med ”The Multitude” og nettverk av ”masser”. Disse snakker ikke om arbeiderklasse mot borgerskap, men om ”mylderet mot eliten”.

Boka slår ikke bare et slag for organisering, for kommunistisk organisering, men for en særegen form for revolusjonær strategi. Som partiet RCP mener forfatteren at veien framover er strategien for langvarig folkekrig (PPW). Ikke bare i fattige land undertrykka av imperialismen, men i alle land. En gradvis oppbygging av revolusjonær organisering og rød makt, som river område for område ut av hendene på borgerskapet.

Ny bølge antirevisjonisme

JMP beskriver de forrige venstrebølgene i vesten. Han sier at på 50/60-tallet var det en venstrebølge innafor akademia, en utvikling av et ”nytt venstre” som brøyt med de gamle partiene. Eksempler på slike var Ernest Mandel og en rekke franske filosofer. Disse sto ikke i en klassisk kommunistisk eller marxistisk tradisjon, men lanserte nettopp en ”fri” venstrebevegelse. Positiv til klassekamp og opprør, men uklar på strategi og ideologi.

Etter denne bølgen vant antirevisjonismen fram. En venstrebølge som forsøkte å knytte seg sjøl tett til nettopp den klassiske kommunismen og marxismen. Det fremste eksemplet i Norge er AKP(m-l), men i alle vestlige land var det slike partier og bevegelser som vokste fram på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet.

Denne bølgen kritiserte ikke de gamle kommunistpartiene for å være for kommunistiske, men for å være for lite kommunistiske. De anklaga Sovjetunionen og dens støttespillere for å ha forlatt kommunismen, for å ha blitt antikommunister. Og de så opp til Mao og kulturrevolusjonen i Kina. Dette var en bølge av antirevisjonisme – altså en bølge for å ta opp igjen den nødvendige kommunismen, den vitenskaplige kommunismen og den revolusjonære praksisen.

JMP trekker paralleller til i dag og hevder at bevegelsen innafor akademia som igjen bruker ordet ”kommunisme” som noe positivt – er en form for gjentagelse av femtitallets ”nye venstre”. Og han tar til orde for en ny bølge antirevisjonisme som går mye lenger enn 70-tallets antirevisjonister. Han ser utviklinga av MLM-grupper og folkekrigene i land som Peru, Nepal, Filippinene og India som noe som peker fram mot en slik ny antirevisjonisme. Og han ser et mye større potensial i denne bølgen, enn de skvulpene vi ser innafor enkelte akademiske kretser.

Han ser denne antirevisjonismen som et alternativ til det moderne ”nye venstre”, den nye utopiske ”kommunistiske” hypotesen og horisonten – på samme måte som marxismen var et alternativ til utopien på 1800-tallet.

Min vurdering av boka

Når man hører eller leser en presentasjon av ei bok, vil man sjølsagt ikke bare høre hva boka handler om, men om den er bra, om man sjøl bør lese den. Jeg kan absolutt anbefale The Communist Necessity – men med noen forbehold.

For det første er boka skrevet på et ganske akademisk engelsk. Allerede i introduksjonen kommer ord og begreper som jeg ikke har vært borti før. Og måten boka er formulert på er hele veien prega av det jeg tror er en måte å skrive på som jeg tror kommer fra akademia generelt og filosofifagene spesielt. Det vil si at den er ganske tung å lese. Det virker som forfatteren bruker flere ord og vanskeligere ord enn nødvendig. Sånn sett skiller boka seg fra tekster jeg har lest fra for eksempel India eller fra engelskspråklige partier. Dette tror jeg vil gjøre stoffet mindre tilgjengelig for en norsk leser. Jeg savner mer klarhet og flere punktvise oppsummeringer.

For det andre gjelder ikke dette bare formen på boka, men også innholdet. Boka er i stor grad en kritikk av bevegelser som virker fjerne i dagens Norge. Jeg var aktivist på begynnelsen av 2000-tallet, så jeg husker den såkalte ”antiglobaliseringsbevegelsen”. Jeg husker da mange miljøer og grupper gikk sammen om å fylle busser med aktivister for å delta på demonstrasjoner mot toppmøter i Praha, Göteborg og København. Jeg husker Attac – som ble importert til Norge fra Frankrike. Men Occupy-bevegelsen tok aldri av i Norge på samme måte som i USA eller Kanada. Og dermed blir den såkalte ”movementismen” fremmed i dagens norske politiske kontekst.

Også de akademiske venstreintellektuelle som boka tar for seg er nok relativt ukjente selv blant radikale aktivister i Norge. Av disse er nok Slavoj Zicek den mest kjente, men han er en personlighet som amerikanere og briter har sett på store konferanser – men som vi verken har sett eller hørt så mye til her ”på bjerget”.

Jeg tror likevel at kritikken av begge disse retningene er svært relevant – hvis vi bare ”oversetter” til vår egen kontekst.

Det interessante som denne boka utfordrer oss til, er å ta kommunismen på alvor ikke som drøm eller utopi, men som praktisk, konkret og vitenskaplig alternativ til kapitalismen. Kommunismen som nødvendighet. Og den utfordrer leseren til å søke kunnskap om de konkrete revolusjonære bevegelsene i Peru, Nepal, Filippinene og India – som har reist den røde fana etter at den kinesiske sosialismen ble avskaffa i 1976 og kommunismen ble erklært død i 1990.

Den svenske organisasjonen Arbetarbildning la på 1. mai fram en tale som var tydelig inspirert av boka til JMP

Her legger JMP ut lenker til og vurderinger av bokanmeldelser av The Communist Necessity

Tjen Folket
11.06.2015

Noen ser skrifta på veggen til Rødt

Kritiske røster med analyse om NRKs utestenging av Rødt.

Som en del har fått med seg så er Rødt blitt stengt ute fra partilederdebatten til NRK og deres Valgomat.

Det er noen sinte for, men det finnes også røster i Rødt som har en annen analyse av hvorfor dette har skjedd. Denne saken er fersk fra den indre debattlista i Rødt:

“Dette antar jeg ikke jeg blir spesielt populær av å si, men helt ærlig syns jeg ikke det er noe mistenkelig med NRKs begrunnelse. Det finns en grense for hvor mange av småpartiene som praktisk kan være med i debatter, og i tidligere år har MDG ikke kommet med fordi de var mindre enn Rødt. Sakene vi markerer oss på, og måten vi markerer oss, er også så kloss opp til SV at det nesten vil være umulig for NRKs valgomatprodusenter å finne spørsmål som faktisk skiller de som burde bli Rødt-velgere fra de som burde bli SV-velgere. Realiteten er at klart de fleste som i valgomaten har endt opp som Rødt-velgere, tenker på seg selv som SV-velgere. Jeg skulle ønske det faktisk var noe suspekt med begrunnelsen, fordi det hadde fortalt oss historien om et revolusjonært parti som staten og borgerskapet frykter og forsøker å kneble, men realiteten er jo at vi bare har blitt for irrelevante.

Nok selvpisking: Hva skal vi gjøre med det? Jeg er helt sikker på at vi ikke kommer til å bedre folks forståelse av nødvendigheten av å bryte fullstendig med USA og erstatte kapitalismen med et sosialistisk samfunnssystem, av å bruke mye tid og krefter på å sutre over at vi ikke behandles som et vanlig stortingsparti av statskanalen. I stedet bør vi utnytte det at vi er det største utafor-partiet strategisk.

Valgkampstrategien bør være så provokativ at vi blir snakka OM, selv om vi ikke blir snakke MED. Samtidig bør vi satse tungt på å styrke våre direkte kommunikasjonskanaler, utafor mainstream-media. Jeg snakker ikke bare om en langt mer aktiv og offensiv nettside og Facebooksider, men også om den gode gammeldagse, men svært effektive, kommunikasjonsformen som heter plakater og klistremerker med organisert plakatklistring. Særlig blant ungdom er det en stadig større andel som aldri ser nyheter og i hvert fall ikke valgdebatter på NRK, men alle går forbi en lyktestolpe på vei til skolen eller jobben…Vi bør også bli langt flinkere til å utnytte organisasjonen til å oppsøke folk direkte på ulike måter."

Det siste kommer ikke til å skje, Moxnes er sterkt opptatt av å komme i byråd med Ap i Oslo, det krever pen oppførsel.

Tjen Folket
05.06.2015

Fra RU til Tjen Folket

Tjen Folket har intervjuet flere medlemmer av Tjen Folket som tidligere har vært med i andre politiske organisasjoner.

Intervjuene blir presentert i en serie på Tjen Folkets nettsider. Her kommer det femte intervjuet, som er gjort med Anna.

Hvor var du med før Tjen Folket?

Før jeg ble med i Tjen Folket var jeg medlem av Rød Ungdom.

Hvorfor ble du med hos dem?

Da jeg ble med i Rød Ungdom var jeg egentlig bare klar over at jeg var på venstresiden i politikken, og jeg avveide lenge om jeg skulle bli med i Sosialistisk Ungdom eller i Rød Ungdom. Jeg ble til slutt med i Rød Ungdom fordi de prata med meg på et skolebesøk, og tok meg med på aktiviteter.

Hvorfor ble du med hos oss i stedet?

Jeg ble med i Tjen Folket fordi jeg var uenig i den politikken Rød Ungdom førte. Jeg følte det var mer show enn det var politikk, og at Rødt ikke var en reell opposisjon til makta. Jeg var med på Tjen Folkets studiesirkler lenge før jeg meldte meg inn. Jeg ville vite hva jeg gikk inn i.

I Tjen Folket fikk jeg ta del i spennende diskusjoner og møte folk som delte mange av de synene jeg hadde. Det var under et seminar om kvinnekamp i Rød Ungdom, jeg bestemte meg for å bli medlem av Tjen Folket. Ett kvarter senere var jeg medlem.

I Tjen Folket blir man tatt på alvor og det er en kultur hvor man dytter hverandre oppover, utvikler organisasjonen og seg selv politisk og personlig. Til min families store frustrasjon, er det å bli med i Tjen Folket, et valg jeg aldri har angret på.

Tjen Folket
03.06.2015

Tyvenes regjering

Regjeringa tramper på uføre og arbeidsløse og snakker om “naving”, men de virkelige snylterne er regjeringa sjøl, politikerne og deres venner.

Regjeringa vil ta feriepengene fra arbeidsløse (mottakere av dagpenger). Fra før har de senka realpensjonen til pensjonistene og hakker stadig på trygdemottakere.

De ønsker også “aktivitetsplikt” for sosialhjelpsmottakere. Aktivitet er bra, Tjen Folket mener alle mennesker trenger aktivitet. Men ikke som en straff for at man er havna utafor arbeidslivet av forskjellige grunner. Aktivitet i regi av NAV er fint om det leder til arbeid, men ikke som straff for å være sjuk eller utslått.

Kjøret er velkjent – fra både AP, Høyre og Frp. De stjeler fra de fattigste og gir til de rikeste. Smålighet, gjerrighet, uanstendighet – dette er “dydene” som dyrkes på Stortinget.

Tjuvene lever på andre sitt arbeid. De lever på arbeidet til fattige folk i andre land, på arbeiderklassen i Norge. Og de lever av å trampe på de som blir sjuke eller slås ut av kjøret.

Dette gjelder folk som har betalt skatt hele eller deler av livet og solgt sitt arbeid til kapitalistene. Det gjelder folk som ble svikta som barn eller ungdommer eller som voksne. Det gjelder folk som kunne jobba og bidratt en del, men som ikke kan jobbe 100% i stressende arbeidsliv.

Og lønna til politikerne, gjerne millionlønner, betales av slike folk. Og politikernes beste venner, de med milliardkapitaler, ler hele veien til banken – på ryggen til arbeidsfolk i inn- og utland.

Vekk med tyvenes regjering og tyvenes storting – fram for en ny sosialistisk arbeiderstat!

Tjen Folket
30.05.2015

Polititerror mot tyrkiske revolusjonære

Politiet angriper revolusjonære fra DHF i tyrikiske Istanbul og Kocaeli.

I dag, 27.05.2015, har 18 aktivister fra DHF (Forbundet for demokratiske rettigheter) blitt arrestert i et politi- og “antiterror”-raid i Istanbul og Kocaeli. De arresterte blir beskyldt for å være med i det forbudte Maoistisk Kommunistparti (MKP) og for å ha deltatt på 1. mai- og Berkin Elvan-demonstrasjoner.

800 politi- og “antiterror”-folk deltok i raidet mot revolusjonære. Det ble gjort minst 18 arrestasjoner i 10 distrikter i Istanbul og Kocaeli. Disse er: Çağlar Fakir, Sinan Candan, Erdem Taş, Erdal Sönmez, Özge Tanır, Cihan Soyaktaş, Veysel Yıldız, Cagla Göçebe, Halil Ibrahim Seker, Kadir Çelik, Sinem Yaşar, Özgür Han Memiş, Jes Yalçın, Fırat Onal, Eren Sayilgan, Akin Odabaş og Taylan Erdogan (Kocaeli).

I tillegg til å arrestere aktivister fra organisasjonene DHF, DGH og DKH, så konfiskerte politiet laptopen til DHF-aktivist Erdal Atas, som er kandidat til valget for partiet HDP.

Ifølge opplysninger fra politiet kan det komme flere raid mot DHF, spesielt mot Senol Akdag, Helin Felekoglu og Soner Gündüz. Politiet etterforsker også Ali Yildiz og Ceylan Cagir. Men disse to ble ikke funnet av politiet.

Barrikader ble bygget under raidet mot aktivistene for å forsøke å stoppe politiet. Etter korte sammenstøt klarte politiet bryte gjennom barrikadene.

I dag vil det være demonstrasjoner i Istanbul og andre byer mot polititerroren.

Oversatt fra: http://halkingunlugu.net/index.php/g%C3%BCncel/item/5185-istanbul%E2%80%99da-dhf%E2%80%99ye-y%C3%B6nelik-polis-bask%C4%B1nlar%C4%B1.html

Police Terror and arrests against revolutionaries of DHF in Istanbul and Kocaeli (Turkey)

Today, 27.05.2015, 18 activists of DHF (Federation of democratic rights) get arrested by an police and anti-terror raid in Istanbul and Kocaeli. The arrested people are accused to be member of the Maoist Communist Party (MKP) and to participate on 1. May and Berkin Elvan demonstrations.

800 Police and Anti-Terror members take part during this raid against revolutionaries. There were at least 18 arestments in 10 districts of Istanbul and Kocaeli. These are: Çağlar Fakir, Sinan Candan, Erdem Taş, Erdal Sönmez, Özge Tanır, Cihan Soyaktaş, Veysel Yıldız, Çağla Göçebe, Halil İbrahim Şeker, Kadir Çelik, Sinem Yaşar, Özgür Han Memiş, İsa Yalçın, Fırat Önal, Eren Sayilgan, Akın Odabaş and Taylan Erdogan (Kocaeli).

Except the arestments of the DHF, DGH and DKH activists the police also confiscate the laptop of the DHF – HDP candidate for the elections Erdal Atas.

According to information of the police there could more raids against the DHF especially against Senol Akdag, Helin Felekoglu and Soner Gündüz. The Police investigates also against Ali Yildiz and Ceylan Cagir. But the two of them could not be found by the police.

Barricades were build during the raids against the activists to stop the police. After short clashes the police managed to destroy the barricades.

Today there will be demonstrations in Istanbul and other cities against these police terror.

Translated from: http://halkingunlugu.net/index.php/g%C3%BCncel/item/5185-istanbul%E2%80%99da-dhf%E2%80%99ye-y%C3%B6nelik-polis-bask%C4%B1nlar%C4%B1.html

Tjen Folket
27.05.2015

Vi anbefaler litteratur og film

Vi samler på lesestoff og film som kan inspirere og informere.

Her kan man finne litteratur og film som vi anbefaler: Anbefalt litteratur og film

Markus fra nettredaksjonen forteller:

- Medlemmer og venner av Tjen Folket anbefaler lesestoff og film for oss og vi bringer dette videre til våre lesere.

Dere skriver at noe av det dere har lagt ut er direkte antikommunistisk, hvorfor har dere lagt det ut da?

- Vi foretrekker selvsagt å anbefale tekster og filmer som har et best mulig politisk budskap. Men for eksempel et foredrag av en indisk professor om maoistene i India, er såpass interessant at vi legger det ut, sjøl om vi absolutt ikke deler hans vurderinger av bevegelsen. Uansett hva man leser, ser eller hører, må man uansett gjøre en egen kritisk vurdering. Selv om en kommunist er forfatter eller regissør, så må man jo sjøl vurdere om innholdet er bra eller dårlig.

Er lista komplett?

- Absolutt ikke, vi ønsker å fylle på og legger gjerne til flere kategorier også. Målet er at folk skal kunne finne alt de trenger for en lærerik kveld. Derfor oppfordrer vi alle til å sende inn tips til oss:

Tjen Folkets kontaktskjema

Tjen Folket
27.05.2015

Fra SU til Tjen Folket

Tjen Folket har intervjuet flere medlemmer av Tjen Folket som tidligere har vært med i andre politiske organisasjoner.

Intervjuene blir presentert i en serie på Tjen Folkets nettsider. Her kommer det fjerde intervjuet, som er gjort med André.

Hvor var du med før Tjen Folket?

Etter valget i 1989 så meldte jeg meg inn i SV sin ungdomsorganisasjon Sosialistisk Ungdom (SU).

Hvorfor ble du med hos dem?

Det var fordi SV var for miljøvern og for et mer rettferdig samfunn.

Hvorfor ble du med hos oss i stedet?

Jeg vokste opp i et miljø uten noen som helst befatning med kommunisme og kommunister. Mine forestillinger om kommunisme var derfor forma av hva jeg hadde «lært» på skolen og hørt av foreldre o.l. Da jeg ble aktiv i SU og Ungdom mot EF (som det het den gang) så kom jeg i kontakt med kommunistisk ungdom som hadde ett mildt sagt litt annet bilde av kommunisme og hva det sto for. Alle mine innvendinger mot kommunismen ble verbalt slått til jorda og jeg måtte derfor vurdere om mine kunnskaper om kommunismen var korrekte.

Jeg gikk derfor på biblioteket og begynte å lese hva Marx og Engels egentlig mente, og fant ut at det hørtes fornuftig ut. Jeg diskuterte argumentene jeg fikk fra kommunistisk litteratur med mange, og fant ut at det var ingen som hadde gode motargumenter og etter det har jeg holdt meg på den revolusjonære kommunistiske veien.

Jeg meldte meg etter en tid ut fra SU og over til RU. I RU/RV/AKP miljøet så ble jeg etter hvert stående stadig lengre til venstre i tråd med at AKP mfl. dreide mot høyre – det var derfor bare ett tidsspørsmål før det måtte bli ett brudd. Vi var en liten gjeng som så i 1998 startet Tjen Folket.

Tjen Folket
26.05.2015