Nyhetsbrev #8 – 2015

I dette utvida nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:

Skam over terrorstaten Nato-Tyrkia
Spansk politi arresterer Rojavapartisaner
Hellas er toppen av isfjellet
Hellas folk må kjempe seg fri sjøl
Bort med juridisk kjønn
Rasisme er aldri rød
Fra AUF og RU til Tjen Folket

Khrusjtsjov løy

Med utgangspukt i Khrusjtsjovs hemmelige tale i 1956, slår denne boka tilbake mot anklagene mot Stalin. Engelsk tekst.

Skam over terrorstaten Nato-Tyrkia

Norges NATO-allierte Tyrkia bomber PKK under dekke av krig mot ”terror”. De bomber heltene fra Kobane!

Under dekke av “krig mot terror” har den tyrkiske fascistiske staten (Norges NATO-allierte) trappet opp krigen mot PKK og den kurdiske frihetskampen. I stedet for å slå med all kraft mot IS, så bomber Tyrkia den kurdiske geriljaen som lenge har stått i spissen av kampen mot IS. Så råtne er den norske statens nærmeste venner i Midtøsten. Og bombinga skjer sannsynligvis med norske våpensystemer – rett fra Kongsberg. Den norske staten og Nato-Stoltenberg må regnes som medansvarlige for terroren mot de kurdiske frihetskjemperne.

Tyrkias bombing av PKK-stillinger er ikke noe nytt, og heller ikke fullstendig overraskende. Den tyrkiske staten frykter PKK (Kurdistans Arbeiderparti) er den sterkeste væpna og politiske krafta i landet som kjemper for et fritt Kurdistan. Mesteparten av Kurdistan er okkupert av Tyrkia og områdene er rike på ressurser og det bor over tretti millioner mennesker der.

Det nye er konteksten det nå skjer i. Akkurat nå rives Syria (Tyrkias naboland) i stykker av krig. Irak (et annet naboland) er fra før revet i stykker. I begge tilfeller har NATO, USA, Tyrkia (og Norge!) vær bidragsytere til ødeleggelsene. Spesielt USA, som invaderte Irak i 2003 og som også har pustet på ilden i Syria. I ruinene av disse statene, hjulpet av et sterkt folkelig sinne mot vesten, har fascistgruppa IS (Daesh) nå tatt kontroll over svære områder og rikdommer. Vestlige imperialistmakter som USA og Norge sier de vil bekjempe IS, men de som faktisk har kjempet mot dem på bakken og holdt dem tilbake er kurdiske styrker.

Kurdiske geriljasoldater, først og fremst PKK-vennene i YPG/YPJ i Syria og Peshmerga-hæren fra Nord-Irak, er dem som har ofret og blødd for å stoppe IS-fascismen. Nå setter Tyrkia dem i en voldsom skvis. Og situasjonen i Midtøsten hardner ytterligere. Det ser ut som at tyrkiske makthavere – og NATO-landene – heller vil se hele Midtøsten i flammer, enn risikere at kurderne slår seg fri.

Tjen Folket støtter den kurdiske kampen fullt ut. Vi sender våre tanker til alle som rammes av IS-fascister og NATO-fascister. Og vi holder fram at dette bare er den siste av en lang rekke lærdommer som sier at folket aldri kan stole på makta – som en kurdisk-norsk geriljasoldat sa i en norsk dokumentar; ”fjellene er kurdernes eneste venner”.

Vi vet at kurderne har mange venner, men til syvende og sist er det bare det kurdiske folket som kan slå seg sjøl fri. Og deres eneste faste allierte er folket i andre land – ikke statene, ikke imperialismen.

Biji Kurdistan!

Andre om saken:

Syrisk-kurdiske YPG skriver om at Tyrkia bomber kurdiske styrker nær Kobane.

Aftenposten skriver at den tyrkiske regjeringa bomber PKK for å holde på makta.

NRK skriver om Tyrkias bombing.

Tjen Folket
27.07.2015

Spansk politi arresterer Rojavapartisaner

Arrestert for å kjempe mot IS-okkupasjon.

Morgenen 6. juni arresterte den spanske staten to medlemmer av den internasjonale frihetsbrigaden, som har kjempet mot IS i Rojava. Partisanene er med i Partido Marxista-Leninista (Reconstrucción Comunista) og er beskyldt for å være med i en video av den internasjonale frihetsbrigaden.

Videoen de arresterte angivelig skal ha vært med i: https://www.youtube.com/watch?v=yXEZqVlJemg

De er beskyldt for å delta i ei væpna konflikt utenfor Spania uten tillatelse fra staten, for å samarbeide med en “terrororganisasjon” (sannsynligvis PKK), for bruk av militære våpen og eksplosiver, og for å undergrave den spanske statens interesser.

På 30-tallet kom folk fra hele verden for å kjempe mot fascistene i Spania. Det er denne internasjonalismen som nå inspirer folk rundt om i verden til å kjempe i Rojava og som nå blir angrepet av den spanske staten. Dette angrepet er et utrykk for at den spanske staten ønsker å slå ned på revolusjonære, for den francoistiske arven til Spania og for at Spania er et imperialistisk NATO-land alliert med Tyrkia.

Frigjør de politiske fangene!

Leve den antifascistiske kampen i Rojava!

Leve internasjonalismen!

For ett fritt Rojava!

Tjen Folket
14.07.2015

Hellas er toppen av isfjellet

Det er ikke den direkte konsekvensen av konkurs i Hellas som bekymrer EU lederne, men eksemplet på hva vi har i vente for resten av EU.

Tirsdag 2. juli klarte ikke Hellas lenger å betale avdrag på lån fra det internasjonale pengefondet (IMF). Det var bare ett tidsspørsmål før dette ville skje, og det er bare ett tidsspørsmål før det samme vil gjelde for flere andre land i vesten.

Bakgrunnen for krisen

Statistikken viser oss at kapitalismen ris av overproduksjonskriser i en syklus som varer på 8-12 år. Slik har det vært i hele kapitalismens levetid, og slik er det fortsatt idag. Marxismen gir oss forklaringen på hvorfor disse krisene oppstår, og at løsningen på krise er destruksjon av kapital. Marx skrev at løsningen på krisa er krisa selv, men storskala krig gjør også samme nytten – jo mer global og blodig, dess bedre for kapitalismen som så får en «ny frisk start» til å bygge alt opp igjen etter destruksjonen. Slik la 2. verdenskrig grunnlaget for en langvarig kapitalistisk gullalder som iallfall for Norges del varte til utpå 1970-tallet.

Det er kapitalistenes jakt på profitt som sørger for at det blir produsert varer og tjenester under kapitalismen. Kapitalisten vil selge flest mulig av sine varer, samtidig som han vil holde kostnadene så lave som mulig. Det er kun de som lykkes best med dette som overlever, siden effektiviseringen og den stadig høyere produksjonen fører til at prisene minker. De som ikke klarer å redusere sine utgifter per produserte vare vil følgelig bli utkonkurrert.

En av faktorene for effektiv produksjon er å produsere i stor skala. Store fabrikker produserer mer effektivt enn mange små. Med andre ord blir produksjonen stadig mer sentralisert, og kapitalistene flytter sine fabrikker til de stedene i verden hvor utgiftene er lavest – og da er utgiftene til lønninger spesielt vesentlig.

Resultatet av denne utviklingen er at arbeiderklassen globalt får en stadig minkende andel av verdiskapningen, samtidig som ett stadig minkende antall kapitalister suger til seg en stadig økende mengde penger.

Før i tiden førte overføringen av penger fra arbeiderne til kapitalistene til at produksjonen i større grad ble endret fra å produsere nødvendighetsvarer til arbeiderne til luksusvarer til kapitalistene. Men idag dreier dette seg om en så voldsom mengde penger at kapitalistene ikke lenger forbruker annet enn en liten brøkdel av denne. De resterende pengene blir plassert i eiendom, aksjer, obligasjoner osv. Dette fører blant annet til en overflod av pengekapital og ett oppblåst finansvesen.

Boble økonomi

Overfloden av pengekapital fører til at prisene på en rekke finansielle produkter (aksjer og obligasjoner – herunder statsobligasjoner) øker over den virkelige verdien på produktene. Dette fører til bobler som sprekker når overproduksjonskrisene kommer. Men boblene spiller også inn på krisene ved at de utsetter og forøker krisene.

Kapitalismens gullalder etter 2. verdenskrig

Som nevnt la 2. verdenskrig grunnlaget for en gullalder for kapitalismen. I mange år etterpå var de sykliske overproduksjonskrisene knapt merkbare. Men fra 70-tallet ble de merkbart kraftigere, og tendensen var at kraften i krisene var økende. Frykten for en ny depresjon alá den store depresjonen i 1929 kom krypende.

Desperasjonen

Når krisene kommer vil kapitalistene velte mest mulig av byrdene over på arbeiderklassen gjennom senking av lønningene, svekkelse av rettighetene og senking av statens utgifter til eldre, helse, skole osv.

Kraften i krisene nådde etterhvert ett punkt hvor omkostningene for arbeiderklassen nådde en smerteterskel hvor de truet den «sosiale stabiliteten» – kapitalistene begynte å frykte for opprør og revolusjon.

Det hele startet med krisen i 2000. I 2000 hadde vi den såkalte «dot-com boblen». Aksjene i internettselskaper hadde økt til langt over sin virkelige verdi, og overproduksjonskrisen stakk hull på den. Krisen ble alvorlig og svetten begynte på piple på de kapitalistiske statsledernes panner. Sentralbanksjefen i USA kom opp med en løsning: Få folket til å shoppe mer! Når folk kjøper mer varer, så kommer hjulene i gang igjen. Men hvordan kan en få folk til å handle mer enn før? Jo, ved å gi de tilgang på mere penger: Finanslovene ble endret slik at bankenes vilje til å låne ut penger til folk økte. Gamle lover som kom i kjølvannet av erfaringene fra 1929 ble fjernet slik at bankene kunne selge sine lån videre til større banker. På denne måten ble den banken som lånte ut pengene ikke sittende på risikoen dersom låntager ikke klarte å betale tilbake lenger.

De store bankene kjøpte opp mange lån fra småbankene og slo disse lånene sammen til en stor kake, som de så solgte kakestykker (obligasjoner) av til dem som var interessert. Siden obligasjonene var en liten del av ett hav av lån, ble det solgt inn som ett veldig trygt spareprodukt («Global securization» ble det kalt). Men hele denne pakken ble råtten – den ble en ny boble hvor prisene igjen var høyt over verdien, for svært mange låntagere klarte ikke lenger å betale sine avdrag da den neste overproduksjonskrisen kom i 2008. Det hele kollapset og en rekke banker holdt på å gå konkurs. Dette skapte en svært alvorlig situasjon hvor pengesirkulasjonen stoppet opp og truet med sende hele den kapitalistiske økonomien inn i ett depressivt helvete av hittill ukjente proposjoner. Situasjonen var desperat, og løsningen like desperat.

En ny boble skapes

For å få hjulene igang igjen stablet statene opp redningspakker som gjorde at de store bankene kunne velte tapene sine over på staten. Men statene hadde ikke disse pengene – pengene skaffet de ved å selv ta opp lån. På denne måten ble boblen fra lån til private husholdninger i USA flyttet til lån til statene i Europa og USA.

Når sprekker den siste bobla?

En rekke av disse landene som tok opp lån for å redde sine banker, hadde fra før av høye lån. I 2004 hadde Hellas ett lån tilsvarende 110,6% av BNP [1]. Dette var i utgangspunktet krevende, men dette har nå økt til over 177% (Eurostat 2014) [2].

I 2010 holdt Hellas på å gå konkurs, men ble «reddet» av «troikaen» bestående av Det internasjonale pengefondet (IMF), EU og den europeiske sentralbanken. Disse ga på strenge vilkår lån til Hellas for å hindre en konkurs.

Hvorfor reddet EU Hellas i 2010?

Lån til Hellas i 2010 var ikke god butikk. Spesielt ikke til så lave renter som troikaen ga til Hellas. Hvorfor «investerte» de sine skattebetaleres penger i en slik høyrisiko sak som ett lån til Hellas? Var dette rein alturisme?

Det var selvfølgelig ikke alturisme som var årsaken. Årsaken var av en langt mer desperat karakter: Hellas er ikke det eneste EU landet med lån til langt over pipa. I 2010 var det mye snakk om de såkalte «PIIGS» landene (Portugal, Irland, Italia, Hellas og Spania). Dersom Hellas startet å stryke gjeld – hvilke andre land ville være de neste som ville gjøre det samme? Resultatet de fryktet var at disse landene ikke lenger ville får lån, av frykt for konkurs også i disse landene. Hellas er en relativt liten økonomi, og resten av EU kan klare seg greit selv om Hellas bryter sammen. Dersom derimot Spania eller Italia bryter sammen så vil bobla sprekke og kreditorene vil se at statsobligasjonene er en boble på lik linje med «subprime bobla» fra 2008.

Oppsummering

En stadig minkende andel av superrike kapitalister har fått en stadig økende del av verdiskapningen. Denne forskyvingen av verdier har ført til at store mengder penger blir sprøytet inn i et oppblåst finansvesen, i stedet for at de blir forbrukt på varer i markedet. Statene i hele verden kjemper om å trekke til seg denne kapitalen så den blir investert i deres land. Kapitalen søker mot de landene som gir best vilkår i form av lave lønninger, fleksibel arbeidskraft og lave skatter. Resultatet er at dette skaper et race mot bånn for arbeiderklassen, mens de rike blir enda rikere, samtidig som finansvesenet blåses stadig mere opp og skaper ett globalt misforhold mellom størrelsen på finanskapitalen og den faktiske underliggende fysiske kapitalen. Den uvirksomme pengekapitalen blir så satt i produksjon, først ved å få privatpersoner til å låne mer enn de har vært i stand til å betjene, og deretter ved å få stater til å låne penger. Til en viss grad har dette ført til at deler av de verdiene kapitalistene har ranet fra arbeiderklassen gjennom den stadig grovere utbyttingen av arbeidskraften har gått tilbake til arbeiderklassen gjennom lån og senere ved at staten har hatt høyere utgifter enn inntekter – men fortsatt kun som lån. Alternativet til disse lånene har innenfor kapitalismen samfunnslover vært at den økonomiske overproduksjonskrisen hadde fått utfoldet seg til det fulle og destruert både finanskapital og produktiv kapital, slik at kapitalismen hadde fått en full opprenskning og skapt ett grunnlag for ny vekst.

Kapitalismens løsning

Allerede dagens innskjæringer i Hellas har ført til at barn har blitt innlagt for underernæring i Hellas, og at foreldre har satt fra seg sine barn på grunn av at de ikke har vært i stand til å økonomisk forsørge dem – og dette er altså i en situasjon hvor en nettopp ikke har latt krisen destruere kapital. Røde Kors forbereder idag matutdeling i Hellas. De kan antagelig redde de fleste grekere, men kan de redde resten av Europa og USA i tillegg?

Veien ut av kapitalismen

Stadig flere grekere tenker at løsningen på problemet finnes utenfor kapitalismen. Når krisen sprer seg til resten av Europa vil stadig flere også i resten av Europa mene at kapitalismen må erstattes. Men med hva? Den «arabiske våren» har i stor grad blitt kuppet av islamske fascister. Det er den politiske kampen i samfunnet som avgjør om folkemassene får kunnskap om at det finnes en vei til ett nytt klasseløst samfunn uten undertrykking, nød og fattigdom. Om ikke dette skjer vil revolusjonen bare erstatte en form for kapitalistisk undertrykking med en annen. Den avgjørende faktoren er om det finnes ett kommunistparti med kraft nok til å vinne oppslutning for kommunismen.

Referanser

[1] http://www.aftenposten.no/okonomi/Slik-forstar-du-krisen-i-Hellas-8081981.html
[2] http://ec.europa.eu/eurostat/tgm/table.do?tab=table&init=1&language=en&pcode=teina225&plugin=1

Tjen Folket
09.07.2015

Hellas folk må kjempe seg fri sjøl

Tjen Folket støtter folket i Hellas sin kamp mot EU og kapitalismens krise, men har null tillit til Syriza.

Den politiske krisa i Hellas fortsetter. At det er en politisk krise i Hellas er ikke dumt. Tvert om – det er bra. For Hellas er uansett i en dyp økonomisk og sosial krise. At folk kjemper på gata, at gamle partier mister innflytelse og at regjeringa sliter er en bra ting. For bare ut av et sånt opprør kan et virkelig alternativ vokse fram.

At folk mister jobber, får mindre lønn og får velferden kutta er derimot en svært dårlig ting. Dette er typisk under kapitalismen. Kapitalistene og deres politikere vil alltid forsøke å velte krisene over på folket. Folket må betale for en bankerott system.

Medias dekning er fortsatt skandaløs. Krisa i Hellas er en krise i kapitalismen. Den har ingenting med gresk arbeidsmoral, svart arbeid, skatt eller pensjonsalder å gjøre. Slike “forklaringer” kan ikke forklare hvorfor den økonomiske krisa i 2007/2008 ramma HELE EU, og de fleste land i verden. De skylder nå på gresk “umoral” eller latskap. Men hvordan forklarer de at regimer falt i hele Midtøsten, og de gamle spanske partiene mister all tillit? Og hvordan forklare hvorfor man hadde krise rundt år 2000 også, og på slutten av 80-tallet. Og på 80-tallet. Og 70-tallet.

De borgerlige økonomene og politikerne kan ikke forklare krisene, men det kan marxismen! Krisene skyldes ganske enkelt et innebygd problem i det kapitalistiske systemet. Det skyldes at kapitalistene må øke sin kapital. Det kan de bare ved å øke profitten. Og det får det bare til ved å selge fler varer, samtidig som de holder lønna til folk nede. Dermed er det ikke nok kjøpekraft til å kjøpe varene og overproduksjon er et faktum. Dette må skje under kapitalismen, og det har skjedd hele tida gjennom kapitalismens historie. Derfor er det bare å fjerne kapitalismen som kan fjerne krisene.

Hellas sin frihet kan ikke vinnes i forhandlinger med EU. Den må vinnes i gatene av de greske folkemassene. Våre hjerter er med alle de tapre og ivrige greske folk, som fyller gatene med sinne og med håp.

Våre kamerater i Democracy and Class Struggle skriver om Hellas, blant annet denne saken: “Tsipras must go and people must vote NO”

Våre greske kamerater i partiet KKE(m-l) (Hellas Kommunistiske Parti - Marxist-Leninistene) skriver ABSTENTION FROM THE REFERENDUM! People speak through their struggles!

Tjen Folket
04.07.2015

Bort med juridisk kjønn

Nå blir det enklere å skifte juridisk kjønn, men Tjen Folket mener det burde fjernes helt.

Det er ikke noe behov for et juridisk kjønn. Like lite som vi trenger juridisk legning, seksuelle preferanser eller juridisk etnisitet, trenger vi to eller tre båser for kjønn som staten skal bry seg med.

Vi mener det er positivt at det nå blir lettere å endre dette for folk som føler seg fanga i feil kjønn. Og vi ønsker velkommen andre skritt på veien mot frigjøring av transfolk og andre som i dag opplever de trange kjønnsrammene. Men tida er overmoden for å fjerne hele kategorien “juridisk kjønn”.

Staten og jussen bør som hovedregel holde seg lengst mulig unna kjønnet vårt.

Amerikanske kamerater skriver om transfrigjøring og revolusjon:

TRANS LIBERATION IS ONLY ACHIEVABLE THROUGH REVOLUTION!

Tjen Folket
02.07.2015

Rasisme er aldri rød

Det er ingenting “rødt” eller “venstre” med å ville stenge grensene og støtte innvandringsstopp.

Vi ser med bekymring på det som virker som en økende trend; folk som kaller seg røde eller venstreorienterte og vil stoppe innvandringa.

Det er gammelt nytt at sjøleerklærte sosialister vil stoppe sosial dumping med strengere grensekontroll. Denne holdninga har blitt bekjempa av fagforeningsaktivister som ikke har bekjempet innvandrere, men arbeida for å fagorganisere disse og sammen slåss mot lønnsdumping.

Men det ser ut til at trenden vokser, iallfall om diskusjoner og utspill i media og på internett er representative. Hans Rotmo sine vulgære rasistiske utrop mot muslimer kommer ikke fra tomme intet. Det virker som det er flere som deler hans grunnholdning.

Tjen Folket har ingen sympati for dette. EU og Schengen-statene har bygd en mur rundt Europa mot verdens fattigste og mest desperate mennesker. Det er regelrett drap på flyktninger, når disse ikke ser andre utveier enn å risikere livet i små båter over middelhavet. Og politikernes hets mot tiggerne og forsøk på å trakassere disse vekk fra gatene, viser at også innad i Europa skal ikke bevegelsen være helt fri – for fattigfolk.

Tjen Folket kjemper konsekvent mot alle holdninger som setter arbeidsfolk mot arbeidsfolk, fattige mot fattige. Vi er ikke redd for flyktninger – vi kjenner dem, vi lever sammen, vi er flyktninger. Vi er ikke redd for arbeidsinnvandrere, de er våre arbeidskamerater. Og vi kjemper ikke for å bevare “velferdsstaten”, men for å knuse kapitalismen og skape virkelig trygghet og velferd for alle – ikke bare dem som bor innafor Norges grenser.

Den røde holdninga, den radikale holdninga, er grunnleggende antirasistisk. Den er tufta på proletarisk internasjonalisme, på solidaritet og samhold.

Vi tror sjølsagt ikke at innvandring løser samfunnsproblemer. Vi tror ikke at 8000 flyktninger fra Syria løser problemet med krig og fordervelse i Midt-Østen. Bare revolusjoner, bare kommunisme, kan løse disse systemproblemene. Men for 8000 mennesker vil dette bety langt mer trygghet enn de kan få om de “hjelpes der de er”. Å kunne flykte fra krig og forfølgelse er ikke noe privilegium, men burde være en sjølskreven menneskerettighet. Å stenge ute mennesker på flukt er en rein forbrytelse.

Vi tror sjølsagt ikke at norske politikere er humanister. Tvert om – de er ansvarlige for sine groteske overgrep mot andre folk (Afghanistan, Libya) og for den inhumane asylpolitikken; den statlige rasismen. Vi ser det forferdelige hykleriet i at politikere som lar tusener dø, forhandler om at noen få skal få flykte fra krigen de sjøl bidrar til (Syria).

Men like lite som innvandring og 8000 flyktninger løser kapitalismens problemer, kan stengte grenser eller rasisme føre oss en centimeter nærmere løsningene. Sjøl sosial dumping kan man ikke stoppe. Privatisering, lavere trygder, krise og liberalisme kommer ikke fra innvandring eller flyktninger. Og kapitalistene trenger ikke en eneste innvandrer for å senke reallønna til folk. Men det er saktens nyttig for disse, at folk retter sinnet sitt mot innvandrere istedet for mot borgerskapet…

Rasisme er aldri rød – det finnes ingen “innvandringskritisk” sosialisme. Det er i beste fall et blindspor, i verste fall en dypt reaksjonær og forferdelig farlig politikk som bare er egna for å splitte folk og bevare kapitalismen.

Tjen Folket
29.06.2015

Fra AUF og RU til Tjen Folket

Tjen Folket har intervjuet flere medlemmer av Tjen Folket som tidligere har vært med i andre politiske organisasjoner.

Intervjuene blir presentert i en serie på Tjen Folkets nettsider. Her kommer det sjette intervjuet, som er gjort med Donya.

Hvor var du med før Tjen Folket?

Jeg var med i RU, og før det AUF.

Hvorfor ble du med hos dem?

Jeg ble med i RU fordi jeg ble spurt av en RUer under valgkampen om jeg hadde lyst, og jeg hadde ikke noe bedre å gjøre. Jeg var allerede med i AUF så jeg lå ikke langt vekk politisk, og det virket mer spennende å være med i RU.

Hvorfor ble du med hos oss i stedet?

Jeg hadde hatt litt kontakt med noen TF medlemmer, og ble invitert med på studiesirkel. Studiesirkelen var veldig overbevisende, og når jeg ble spurt om jeg ville bli medlem så forsto jeg at jeg ikke kom til å få til noe ved å bli værende i RU. Dagen etter meldte jeg meg ut av RU, og ble medlem i TF.

Aktiviteten i RU besto nesten utelukkende av teori. Vi hadde ett møte i uka, hvor vi diskuterte forskjellige temaer i en time eller to, også gikk vi hjem og venta til neste uke, også hadde vi konferanser et par ganger i året. Det som var av praktisk arbeid var bare å delta på demonstrasjoner som andre arrangerte.

Studiesirkelen med TF fikk meg til å forstå at teori ikke var arbeid. Jeg så også at selv om det var en del færre medlemmer i TF enn i RU så var det mye større aktivitet, spesielt praktisk, som arbeidet mot nazisme for eksempel.

Tjen Folket
24.06.2015