Nyhetsbrev #9 – 2015

I dette utvida nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:

Forward to battle, comrades! Electoral battle?
Støtt boikott-kampanjen!
NRKs meningsdiktatur
Hva er alternativet?
Støtt asylopprøret i Lunner!
Til minne om kamerat Behrooz Navaii
SUKP(b)s historie – En lærebok for revolusjonære

Proletariatets demokratiske diktatur

Hva er proletariatets diktatur? Fins det en fredelig veg til sosialismen? Hva skjedde i Sovjet under Lenin og Stalin? Er det demokrati i Norge? Hva er kulturrevolusjonen? Disse og andre spørsmål tas opp i dette heftet. Heftet bygger på et foredrag som ble holdt i Studentersamfundet i Oslo høsten 1970.

Forward to battle, comrades! Electoral battle?

Since 1923 the social democratic Labour party has been a spearhead for electoralism and bourgeois politics.

Martin Tranmæl was the leading ideologue of the Labor Party (Arbeiderpartiet) from before World War I to the 50s. He was the spearhead of the Trade Union Opposition of 1911, who won the majority on Arbeiderpartiet's (AP) National Congress in 1919.

Back then he claimed to be revolutionary and radical. He was known to agitate for dynamite in drill holes, that the road workers who went on strike should put dynamite in the drill holes so that the scab literally would be blown to the sky – or alternatively to hell.

The radicalism of Tranmæl was just a phase. In 1923 he spearheaded the campaign to have AP leave the Comintern. The withdrawal from the Comintern led to communists breaking out from AP and forming NKP (Norwegian Communist Party). Already during the Iron strike in 1923 the Labour party revealed themselves, they were no longer revolutionary. The split in the party that created the NKP was not fundamentally an expression of anti centralism, as Tranmæl expressed when he spoke in Moscow in the spring of 1923, but an expression of the historical rift between Social Democrats and Communists were completed in Norway. The attached article from Materialisten 1-79 (from the study booklet of the red summer camp in 2015) is documenting the systematic attempts to crack the organized fighting spirit of the Norwegian working class after 1923.

From then on AP followed the line of Tranmæl: “Forward to battle, comrades! Election battle!” The struggle wasn't supposed to come directly from the working class, but from them putting a ballot in a ballot box. The revolutionary spirit of the working class and the willingness to fundamentally change society were to be broken by any means.

Lenin wanted defeat for the rulers in the First World War, and the socialist parties of Europe had committed to this position when the organized working class saw the clouds of war threatening the continent.

But once war was declared, most of the worker parties fell into the bourgeois, imperial, royal fold – they supported their own rulers, they voted for war credits and sent 18 million young men out to die on the battlefields. Some dared to agitate against the warmongers and voted against continued war credits to their own rulers. Two of these were Rosa Luxemburg and Karl Liebknecht. They were killed by the reactionary Freikorps, which operated on the orders of the Social Democratic Interior Minister Gustav Noske.

In the summer camp booklet you will find parts of an article by Rosa Luxemburg, written before World War I, where she reveals Bernstein's attempts to create a peaceful and reformist path towards socialism. We quote from this article:

“Therefore Bernstein's* political opinions leads to the same conclusion as his economic theories: Basically, they do not aim at realizing the socialist idea, but only to reform the capitalist, they do not aim to abolish the wage system, but only to achieve more or less within the framework of exploitation; they will in other words remove the capitalist outgrowths and not capitalism itself.”

(* Bernstein is the leading social-democratic theoretician.)

Social Democracy/AP in Norway has been and remains the strongest political force in this country. It is a political force that has established itself as one of the two main forces in the bourgeoisie. They deny the possibility of thinking outside the box, to imagine a society where capitalism no longer controls us. The two main forces within the bourgeoisie, AP and The Right Party (Høyre) is set up every time as main opponents, as if reality can be reduced to a rooster fight arena where the red and blue cock is fighting against each other periodically. However, unlike real rooster fighting, both roosters survive every time and can be recycled for the next performance. These battles are not the reality and both the roosters are just blue. Politics has now become so empty of content that AP now has a party leader who has been voting Høyre and who does not hoist the flag on the 1st of May. There aren't even any symbols left.

Stalin wrote; “It is impossible to put an end to capitalism without putting an end to Social Democracy in the labor movement.”

We believe that he is quite right in this.

We must expose AP as the driving force for NATO membership, for trying to force Norway into the EEC/EC/EU in 1963, 1972 and 1994, for the EEA Agreement, for developing an aggressive Norwegian imperialism around the world, in Libya, in Afghanistan. As a reward for the redgreen coalition government's 8 years of spearheading the development of Norwegian imperialism, the warmonger Stoltenberg was offered the position as Secretary General of NATO.

AP perceive themselves as the core of the Norwegian capitalism. They work all the time to break all opposition which is fundamentally opposed to capitalism. For example combating NKP before and after World War II. The Kråkerøy speech by Gerhardsen in 1948 gave the go-ahead for a systematic ostracism of all communists. When the new communist movement grew up in the 60s and 70s, this was repeated with harassment, attempted isolation, personal attacks and surveillance. The same methods are being attempted against the communist movement which we organize today.

AP surround themselves with support parties. These have been reduced to satellites that orbit around AP. As The Socialist Left Party (SV) leader Lysbakken said after he had published his book: He was in total agreement with everything Støre stood for. Or, like the reviewer in Morgenbladet wrote:

“In the final chapter of his book” A new way to power " SV leader Audun Lysbakken praises Jonas Gahr Støre as “honest and innovative” and “a partner it is possible to rely on.” I wish for Jonas Gahr Støre as new prime minister, writes Lysbakken, the rationale is: Støre is a politician who is “rooted in visions and values.” A new socialism for a new era consists in clinging to the Minister's pants. The message will probably pass more enthusiasm in AP than in SV, could not this just as easily have been written in a book that justified the closure of the SV?"

And Red’s (Rødt) leader Moxnes is just waiting for the Governing Mayor candidate Raymond Johansen of AP to call him, so that Red can be a part of the management foundation for City parliament.

A red line

Serve the People stands for something completely different, as the excerpt from this electoral summary from 2013 shows:

"To boycott elections is not a principle for communists. It is a tactic that we use because we believe that in the conditions we work, and with our organization, this is the method that gives the most "bang for the buck". There are examples of communists who, in different ways, are participating in elections. But elections or not, revolutionary communists always attempt to disclose the system and the parliamentary circus. And real communists will not glorify bourgeois phony democracy. In this election a ruthless campaign has been run to get people to vote. This is nothing new – at all pollings the parties say that the important thing is that you vote. This has been more aggressive this year than before. The chair of the so-called Revolutionary Party Red (Rødt) has said – several times – that it is important that everybody vote. And many of us have seen 7-Eleven's strange use your vote campaign. We rarely see such strong unity between the state capital and a party like Red – which this time takes form as election propaganda. This pressure to get people to vote is essentially a movement to tie the people as closely as possible to the current system. They say that if you do not vote you cannot complain – but in reality it is rather so that if you vote for the current parties, it is really your own fault when you voted for it and complain about incompetent politicians after the election …

To break with this pressure, like we do with a boycott campaign, is a liberating process. Imagine, you can care, engage and work actively to change society – without voting! It is a thought that the system’s elite don’t like at all. For Serve the People this campaign has several levels. We want to plant this liberating idea amongst as many people as possible. The more people contemplating to boycott as an alternative to the parties, the better. One does not have to agree with us in everything, but if one considers the boycott as a real alternative, one has already taken an important step towards disentangling the thinking from the grip of 7-Eleven and Olav Thon, Stoltenberg and Solberg. Our main approach to reveal how awful capitalism and their parties are is the wars of Norway. NATO-Norway have now participated in several sharp missions. And the redgreen coalition have done more than any former Norwegian government to make Norway an active and aggressive military power. Twelve years as occupier in Afghanistan. God knows how many parents and children have been killed by Norwegian troops in this country. Hundreds of bombing raids over Libya in 2011. Large quantities of weapons sold to the United States, Turkey and Israel – where did these bullets and missiles end up?

The Norwegian capitalism is a predatory capitalism. It is a parasite that sucks the lifeblood out of people in Africa and Asia. It is this exploitation Norwegian bombers and soldiers are really sent out to defend. The so-called democracy and the vaunted human rights are lower in price than the current dollar. All parliamentary parties are accomplices in Norway's wars and all of them accept a world where Norway belongs to an exclusive club of sponging powers. Little Norway is an economical superpower, and will violently fight to preserve and strengthen this position. Just from Angola alone, Statoil earns more money than Norway gives in aid to the whole of sub-Saharan Africa – of course Norway can afford to bomb countries that come in the way of this plundering.

Any support for such parties and such a government is morally obscene. It doesn’t matter if they call themselves red, blue or green. Their policy is black with dried blood. Neither more kindergardens, lower fees or all the world’s bike paths can justify any kind of support for those who manage the Norwegian government’s belligerent imperialism.

Taking such a moral stance is important, but for Serve the People it is not crucial how many people vote. When we say that people's use of the vote actually do not mean anything, we mean it. Most people who vote are not our enemies. And we do not measure success in the number of people who vote. What is crucial for us is to link several contacts and organizing people for rebellion and socialism – for red power and revolution.

To detach our thinking from the system is important, but not enough. To create a real alternative, a truly human society, you have to act revolutionary here and now. We need to be active and be important to people’s lives. We must build people power – red power – which is independent of the system. Power on the side of the power elite with their play democracy and their system. Power that is not just standing next to, but that challenges and confronts capitalism's hatred of humans everywhere and in all its forms.

Fighting against police harassment, to chase the Nazis from streets and squares, to build alternatives to the State's options, youth clubs and schools – this is to build red power. When a neighborhood solves their problems and those who work determine the workplace – then we are building red power in practice. When we create places where young people can be themselves, where red thoughts dominate – then we are building a counter-power which in time can actually be a real alternative. When people go to red parties and reject capitalism, competition and commercialism – the red power grows, and the brown and gray, cold and dark bourgeois power shyes away slowly but surely.

For us this is the key. Red power against capitalism. Red power for a human society, for revolution and communism. Through the campaign against elections, we have taken some several steps in this direction."

Tjen Folket
26.08.2015

Støtt boikott-kampanjen!

En av metodene du kan bidra på, er å bruke grafikken i sosiale media og spre våre boikottsaker.

Vi har to bilder som egner seg for Facebook – et forsidebilde med slagord for kampanjen og et profilbilde som er et utsnitt av det større bildet.

Vi oppfordrer også til å dele våre saker systematisk med venner og gå i diskusjon om vår politikk og vårt alternativ til borgerskapets valgsirkus.

Trykk på bildene i denne saken for å få riktig størrelse og last dem ned til bruk i sosiale medier.

Ta gjerne kontakt med Tjen Folket på post@tjen-folket.no om du ikke har kontakt med oss fra før og ønsker å bidra. Alle kan gjøre noe for kampen!

Tjen Folket
24.08.2015

NRKs meningsdiktatur

I forbindelse med borgerskapets valgsirkus viser statskanalen (NRK) realityserien “Diktaturet”. Er dette prosjektet et diktatur verdig?

I forbindelse med “Diktaturet” er NRK.no er så vennlige å gi oss en liste med de 10 mektigste massemorderne gjennom nyere tid. Mao Zedong topper listen med opptil “70 millioner menneskeliv” (!) som følge av hans “sosialistiske eksperimenter”. På en god andreplass kommer Josef Stalin. Også han kan skryte på seg “flere millioner tapte menneskeliv”.

Som alltid prøver borgerskapets propagandaapparat å vri og vende på sannheten eller lyve rett ut når det kommer til de enorme prestasjonene under sosialismen i Kina og Sovjetunionen. Faktumet at hundrevis av millioner mennesker er dømt til evig fattigdom, sultedød, slit og imperialistisk krig for å fylle de “vestlige demokratiers” lommer (inkludert staten Norge) ser ut til å gå dem hus forbi.

Dagens kapitalisme er den store folkemorderen. Dagens ledere – som NATO-Stoltenberg og statsminister Solberg – er slike folk som hører hjemme på en virkelig liste over ledere som dreper. Den norske staten bombet Libya og okkuperer Afghanistan. Og under kapitalismen i dag har 1 milliard mennesker for lite mat, selv om det lages nok mat i verden til alle!

I Sovjet og Kina ble den verste sulten raskt avskaffa under sosialismen. I Kina ble levealderen doblet under Mao, fra omlag 35 år i snitt til over 70! Virkelighetens Mao ledet et system som reddet mange titalls, kanskje hundrevis av millioner mennesker fra sult og nød og undertrykking. Og virkelighetens Norge viser sitt diktatoriske vesen, når statskanalen NRK produserer propaganda for den kapitalistiske staten og lyver om kommunismen.

Saken er et utmerka eksempel på at vi lever i borgerskapets diktatur – subtilt, men reelt.

Mer informasjon om Mao og Stalin

Spørsmål om Stalin og Mao

Mao hvem?

Gale massemordere?

Til minne om Mao Zedong

(Video) Mao Tse-Tung: The Greatest Revolutionary of Our Time

Da folket hadde makta

Did Mao Really Kill Millions in the Great Leap Forward?

Slik blei narkotika-avengigheten kasta ut av Kinas maoistiske revolusjon

Tjen Folket
24.08.2015

Hva er alternativet?

Når Tjen Folket sier at folk bør boikotte valget så spør mange hva som er alternativet.

Da denne teksten ble skrevet var det få uker siden mange nordmenn fikk valgkort i posten. Ikke valgkort til kommune- og fylkesvalget, men til kirkevalget i Den norske kirke. Svært mange fikk et slikt kort selv om de ikke noensinne har ønsket å være med i kirka. Det ble noen saker i media der folk var forbanna over dette fordi de ikke tror på Gud og aldri har blitt døpt en gang.

Borgerskapets gamle stat

Men den norske staten er like lite min og din, som kirka er ei kirke for ateister. Den norske staten ble utvikla av det norske borgerskapet. På Eidsvoll i 1814 ble Riksforsamlingen holdt. Denne var innkalt av prinsen Christian Fredrik. For å få fortgang i sakene ble Nord-Norge ikke engang representert i denne. 112 MENN fra resten av landet ble valgt etter gudstjenester (!) i landets viktigste kirker – valgt av menigheter og avdelinger i hæren.

Prinsens hovedmål var sjølstendighet fra Sverige og støtte til seg sjøl som konge for Norge, så valgreglene favoriserte bønder og embetsmenn (statsansatte) som var lojale til kongen og færre av kjøpmenn fra byene som ofte var mer svenskvennlige.

På Wikipedia kan vi lese at ”av de 112 medlemmene av riksforsamlingen var 33 valgt spesielt blant de militære, mens 25 var valgt fra byene og 54 fra landdistriktene i amtene. Embetsmennene dominerte forsamlingen med 57 representanter, mens det var 37 bønder, 13 kjøpmenn og 5 var bruks- og godseiere.”

Det er verdt å understreke at de nevnte bøndene ikke var fattige bønder, men bønder med en viss eiendom. Med andre ord var de 112 eidsvollsmennene i all hovedsak representanter for forskjellige deler av Norges overklasse – først og fremst det framvoksende norske borgerskapet som var i ferd med å etablere seg som herskerklasse.

Disse skrev Norges grunnlov – rammen for den norske staten og det norske borgerlige demokratiet. Og helt siden den gangen har disse folka, deres familier og deres klassebrødre og -søstre, helt til våre dager sørget for at loven og staten fortsatt er helt og fullt i deres hender.

På Eidsvoll i 1814 delte de seg i Unionspartiet (for union med Sverige) og Selvstendighetspartiet. Siden har representantene for borgerskapet delt seg i Venstre og Høyre. Venstre har også født oss KrF og Senterpartiet – for de sentrumsorienterte som vil ha mer Gud eller mer landbrukssubsidier.

Arbeiderpartiet ble dannet av arbeiderklassen – på utsiden av og mot den bestående staten. Men de ble i løpet av 20- og 30-tallet innarbeidet i den samme staten. Embetsmenn var det gamle ordet for statsansatte – for byråkrater og saksbehandlere. Og Embetsmannspartiet hadde vel i dag vært et mye mer passende navn på dette partiet som mer enn noen andre har smelta sammen med den norske staten og dens byråkrati.

Fra 1814 til 2015 – gjennom 200 år – har det norske ”demokratiet” vært et system som tjener seg selv og herskerne. Det har vært embetsmenn og rikfolk som har lagd reglene og rammene – og hele veien også har lagt fram endringsforslag til disse, eller stått i veien for endringer som har vært i strid med deres interesser. Akkurat som Den norske kirke har en helt spesifikk funksjon, å tjene Gud (eller i alle fall presteskapet), så har Den norske stat en spesifikk funksjon, nemlig å tjene Borgerskapet (eller i alle fall embetsmennene).

For arbeiderklassens nye stat

Når Tjen Folket oppfordrer folk til å boikotte valget så er det flere som anklager oss for ikke å ville påvirke, men deltar disse i å påvirke i kirkevalget? Når vi sier at folk bør boikotte, så er det noen som mener at da hjelper vi ”høyresida”. Men deltar disse i kirkevalgene for å støtte prester som er mindre homofiendtlige enn andre? Eller har en rekke av disse folka for lengst bestemt seg for at kirka ikke er deres, og at de derfor ikke engasjerer seg i disse sakene?

Humanetikernes metode for å frigjøre seg fra kirkas dominans over folk sine liv har ikke vært å ta kampen innad i kirka, men å lage egne organisasjoner og egne seremonier. Slik fikk vi humanetiske begravelser og navnefester og konfirmasjoner.

Om målet ditt er et radikalt mål som arbeiderklassens frigjøring og avskaffelse av kapitalismen, er det vel logisk at metoden din ikke er mindre radikal enn Humanetisk Forbund?

Alternativet er like enkelt som det også er vanskelig. I stedet for å suges inn i den gamle staten av embetsverkets partier (av alle slags farger) – er alternativet en Ny Stat. Ny Stat er alternativet til Gammel Stat. Den gamle staten ble skrudd sammen av embetsmenn og rikfolk for å tjene deres egne interesser, og den er fra topp til bunn konstruert slik at den skal tjene dette formålet. Like lite som Den norske kirke kan overtas fra innsida for å tjene ateismen, så kan den norske staten endres innafra. Ja, faktisk ville det vært mye lettere med kirka, siden denne verken har et overvåkingspoliti eller en stående hær eller et oljefond til disposisjon.

En ny arbeiderstat er målet – og den kan verken nå eller i framtida bygges opp innenfor rammene av den gamle borgerstaten. Det er logisk at det må få konsekvenser for hvordan revolusjonære jobber. Det er merkelig om man er enig i dette, i teorien, men bruker det meste av sitt politiske arbeid på å bidra til den gamle statens valgsirkus og styre og stell.

Noen hevder at Den norske staten tross alt er lovlig og legitim, at vi må respektere denne legitimiteten. Men ingen spurte de norske kvinnene om lov til å stifte denne staten. Og hvordan kan en forsamling av 112 menn, der nesten halvparten var embetsmenn, kalles legitim? Var det legitimt når (danske) prins Christian Fredrik sørget for å sette sammen en forsamling av 112 menn langt på vei slik han selv ville?

Arbeiderklassen og de fattige bøndene, samt hele den kvinnelige befolkninga, hadde ingen innflytelse på stiftelsen av denne gamle staten. Og først over hundre år seinere fikk disse lov å velge mellom partiene som borgerskapet allerede hadde etablert. Da arbeiderklassen dannet sitt eget parti, tok det ikke mange år før embetsverket overtok partiet innenfra. Det er nemlig langt vanligere at folk som går inn ”for å forandre” sjøl blir forandra, enn omvendt.

Tjen Folket arbeider for å skape et ekte kommunistparti i Norge. Men vi har også mål om å bidra til at det skapes en ny stat for et nytt Norge. En arbeiderstat som i motsetning til den gamle staten vil søke legitimitet ikke bare hos én klasse, men fra alle deler av det arbeidende folket – og som i motsetning til den gamle staten vil representere en klasse som er i flertall. Vi trenger en ny Riksforsamling som ikke kalles inn av en prins, men av arbeidere av begge kjønn og der embetsmenn og rikfolk ikke dominerer totalt.

Dette er vårt alternativ – en stat som tjener folket og på lenger sikt en verden uten embetsmenn og klassestater i det hele tatt; en kommunistisk verden. Vi vil bruke all vår energi på å nå dette målet, og ikke distraheres inn i den gamle statens metode for å suge opp opposisjon.

Tjen Folket
18.08.2015

Støtt asylopprøret i Lunner!

Det er rett å gjøre opprør mot umenneskelig asylpolitikk og politivold.

Minst 20 ungdommer ble i går arrestert etter et opprør på et asylmottak i Lunner. De hadde barrikadert seg inne i en gymsal for å støtte en 17-åring som skulle omplasseres. For å forsvare seg mot politiet kastet de steiner og traff flere politimenn. En politimann og en politibil ble skadet.

Asylsystemet i Norge idag er umenneskelig. Voksne, barn, ungdom og eldre blir behandlet verre enn sauer og flyttes rundt slik det passer UDI best. De har ikke mulighet til å jobbe. Ungdom og barn blir flytta fra mottak til mottak, vekk fra venner og familie. Forholdene er kummerlige og ofte mangler folk grunnleggende behov. Snuten kaster folk ut til land hvor de blir forfulgt. Land som blir utsuget av norske imperialister og hvor den norske stat slipper bomber. På veien ut blir de satt i såkalte “transittmottak” som i praksis er fengsel. Og det er rasistene som har fått satt agendaen til både “røde” og blå regjeringer når det kommer til asylpolitikken.

Vi sier at det er rett å gjøre opprør. Vi støtter ungdommens rett til å gjøre opprør mot snut og et urettferdig asylsystem! Vi støtter alle som blir en kasteball for et urettferdig asylsystem! Og vi støtter alle som blir kastet ut til elendighet, krig og forfølgelse!

Tjen Folket
10.08.2015

Til minne om kamerat Behrooz Navaii

Den iranske maoistgruppen Shouresh har skrevet et minneord om den avdøde aktivisten Behrooz Navaii.

Bildet er fra et solidaritetsmøte i Los Angeles. Kamerat Behrooz er nummer 2 fra venstre.

English version

Til minne om kamerat Behrooz Navaii

Dessverre fikk vi høre den 21. juli, etter noen dager i uvisshet om situasjonen til kamerat Behrooz Navaii (Kamran Mahjoob), at han har forlatt den virkelige verden. Men Behrooz ga oss en enorm arv av kommunistisk kunnskap og revolusjonær praksis.

Kamerat Behrooz var en av den kommunistiske bevegelsens aktivister som bodde i cirka 30 år i Los Angeles og kjempet for å bringe seier for det internasjonale proletariatets revolusjon til siste sekund av livet sitt.

Han var medlem i Fadaei Geriljaens Ungdom etter Irans 1979-revolusjon. Han var aktiv i den væpnede kommunistiske bevegelsen mot Irans islamistiske regime som i denne perioden drepte tusenvis av kommunister og revolusjonære.

Etter noen år i væpna kamp mot reaksjonære soldater som beskyttet klassesamfunnet og privateiendom, ble vår kamerat skutt i hodet, derfor hadde han store hodesmerter i 30 år og brukte sterke medisiner for å redusere disse. Legene hadde ingen mulighet for å operere ut kula og han hadde den i hodet i hele resten av sitt liv.

Den 21. juli døde altså kamerat Behrooz som en martyr. Etter den væpna kampen, dro han fra Iran til USA og ble aktiv der på politiske områder som hadde med i Iran og USA å gjøre.

Behrooz hjalp oss til å skille vår politiske linje fra den postmoderne revisjonismen og det var han som oversatte flere artikler om folkekrigen i India som blir ledet av maoister der. I tillegg aktiviserte han folk, spesielt ungdommer til å stå mot imperialismen i USA.

Behrooz var en kjent støttespiller for folkekrigen i India og han organiserte appeller, skrev for nettsider og magasiner for å opplyse folk om krigen mot undertrykking av folk i India, og han oversatte flere tekster og artikler til farsi om Indias MLM-bevegelse.

Du kamerat Behrooz drømte folkekrigen i Iran, og derfor sverger vi at når vi avfyrer de første skuddene i den iranske folkekrigen, gjør vi det i ditt navn.

Lal salam kamerat Behrooz

Shouresh online

Tjen Folket
07.08.2015

SUKP(b)s historie – En lærebok for revolusjonære

Bokanmeldelse av den klassiske boka fra 1939 om partiet som leda den russiske revolusjonen.

Boka kan bestilles fra Tjen Folkets butikk.

Sovjetunionens kommunistiske partis (bolsjevikenes) historie – eller SUKP(b)s historie – forteller oss om hvordan marxister og andre russiske revolusjonære gikk fra små sirkler og grupper på tampen av 1800-tallets tsar-Russland, til å bli det store kommunistpartiet som ledet arbeideklassen og bondestanden under Oktoberrevolusjonen i 1917. Boken om SUKP(b)s historie er gjengivelsen av alle de utfordringene som kommunistene og deres tilhengere sto overfor i opprettelsen og byggingen av den første sosialistiske staten verden til da hadde sett: Sovjetunionen. Den går gjennom og analyserer disse erfaringene, i tillegg til å forklare det ideologiske fundamentet som bolsjevikene bygde sin politikk på.

Kampen mot de ytre og indre fiendene

For å få en helhetlig forståelse av SUKP(b)s historie må man først og fremst forstå de bakenforliggende hendelsene som gjorde at boken ble skrevet.

Helt siden Sovjetunionen ble til var dens eksistens truet av ytre og indre fiender. Etter Oktoberrevolusjonen kom den massive motreaksjonen fra det russiske borgerskapet og adelen – godt hjulpet av verdens imperialistiske stater – for å knuse kommunistene og deres sosialistiske revolusjon. Det resulterte i en mangeårig blodig borgerkrig og senere flere utenlandske militærintervensjoner der bolsjevikene og det arbeidende folk til slutt seiret.

Kampen var ikke over av den grunn. Sovjet lå svært langt tilbake i utvikling, sammenlignet de vestlige stormaktene. Levestandarden var lav, det var relativt få som hadde noe form for utdannelse, landbruket var veldig arbeidsintensivt og ineffektivt. Det var heller ikke mye tungindustri å snakke om, og militæret i liten grad modernisert. I tillegg fantes det elementer innad i landet som aktivt motarbeidet og saboterte sovjetmakten. Dette var restene av tsar-Russlands gamle herskerklasser som var nært knyttet til konspiratoriske grupper både innenfor og utenfor kommunistpartiet. Med god hjelp fra utenlandske etterretningstjenester ville disse styrte det eksisterende regimet, erstatte det med et fascistisk diktatur og atter sette Sovjetunionen med dets folk under kapitalismens åk.

Det var derfor av avgjørende betydning for Sovjetunionens overlevelse å bekjempe og knuse alt som kunne fungere som statens og folkets fiender. Det betydde bl.a. å ha et ideologisk overtak for å hindre fiendenes fremvekst og for å bygge opp støtten rundt bolsjevikenes sak.

På tampen av tredveårene avgjorde sentralkomiteen til Sovjetunionens kommunistparti å danne et eget utvalg som skulle skrive SUKP(b)s historie. Utvalget bestod av av flere historikere, ideologer og andre framtredende skikkelser innen partiet under ledelsen av Josef Stalin. SUKP(b)s historie skulle gi den offisielle versjonen av landets revolusjonære historie og av partiets ideologi. Dette skulle brukes i kampen mot bolsjevikenes, folkets og kommunismens fiender ved å konsolidere enheten innad i partiet og løfte den revolusjonære bevissthet i Sovjetunionen. Til sist var målet å styrke den internasjonale kommunistiske bevegelsen ved å dele praktiske og teoretiske erfaringer med andre revolusjonære.

Bare reinspikka propaganda?

En ting som er lett å påpeke er at denne boken ikke er en nøytral fremstilling av partiets historie, politikk og ideologi. Det er forsåvidt riktig. SUKP(b)s historie er i bunn og grunn et verk ment for å framstille bolsjevikene og deres handlinger mest mulig positivt. Bolsjevikene selv skulle framstille sin egen historie, som en motvekt til fiendtlig og fascistisk propaganda. Derfor angriper boken – til tider med harde ord – alle dem som blir oppfattet som kommunistenes og folkets fiender.

Akkurat det blir fint illustrert når man leser gjengivingen av de såkalte Moskvaprosessene:

«Året 1937 brakte nye beviser mot umenneskene fra den bukharinsk-trotskistiske bande. (...) Prosessene viste at dette menneskehetens bunnfall sammen med folkefiendene – Trotski, Sinovjev og Kamenev – hadde inngått en sammensvergelse mot Lenin, mot partiet, mot sovjetstaten allerede fra den sosialistiske Oktoberrevolusjonens første dager. (...) Disse hvitegardistiske tusseladder, hvis kraft i det høysete kunne sammenlignes med kraften hos et elendig kryp, anså seg, som det synes, – komisk nok – for landets herrer… Disse hvitegardistiske kryp glemte at herren til sovjetlandet er sovjetfolket, mens herskapene Rykov, Bukharin, Sinovjev, Kamenev ikke var annet enn folk som midlertidig var i tjeneste hos staten, som i hvilket som helst øyeblikk kunne kaste dem ut av sine kontorer som nytteløst skrap. Disse betydningsløse lakeier for fascistene glemte at sovjetfolket bare behøvde å løfte en finger for at det ikke engang skulle bli spor igjen av dem.» (SUKP(b)s historie s. 337 og 338)

Noe annet som det er verdt å bemerke i denne boken er den gammeldagse skrivestilen. Setningene er ofte lange med mange tegnsettinger for å markere kortere pauser eller mindre innskytelser. Med mange gamle og – til tider – rare ord som ikke nødvendigvis dagens lesere har kjennskap til. Dette gjør boken kan være veldig vanskelig og tung å lese. Alt dette bidrar til at bokens form blir veldig storslått og høytidelig, som igjen forsterker det man kan kalle dens “propagandistiske preg”.

Foreningen av teori og praksis

Som vi har sett ble SUKP(b)s historie produsert og utgitt som en del av en større kampanje for å utradere de som truet sovjetmakten og kommunismen. Hvorfor er denne over 70 år gamle boken i det hele tatt ennå relevant for oss?

Når man leser SUKP(b)s historie finner man at kommunistene i Russland sto overfor mange av de samme utfordringene som dagens kommunistiske revolusjonære gjør. Siden bolsjevikene klarte å gjennomføre sin sosialistiske revolusjon og bygge et nytt samfunn, må man innse at deres strategi for å håndtere disse utfordringene hadde noe for seg. Der SUKP(b)s historie virkelig viser sin betydning for oss er:

Bolsjevikenes kritikk av den 2. Internasjonale og sosialdemokratiet.
Viktigheten av å forstå og bruke historisk og dialektisk materialisme i vårt arbeid.
Analysen av drivkreftene bak imperialismen, spesielt bakgrunnen for 1. Verdenskrig.
Hvordan man skal bygge et masseparti med hjelp av demokratisk sentralisme.
Generelt om hvordan man skal løse motsigelser innad i partiet og blant folket.

Spesielt bokas siste slutninger er svært nyttige. De oppsummerer på en fin måte de viktigste lærdommene som bolsjevikene mente andre kommunistiske partier og grupper burde notere seg. For den saks skyld vil også den enkelte leseren få mye interessant ut fra denne delen av boken.

Når det er sagt er manglene hos bolsjevikene også en kilde til lærdom. De klarte ikke å kvitte seg med alle de konspiratoriske elementene i landet, som førte til at nye krefter kom til makten etter Stalins død. Noe av forklaringen skyldes den nokså mekaniske og deterministiske tankegangen som gjennomsyret tenkningen i partiet, noe som vises veldig tydelig i boken.

De sto fast ved at siden Oktoberrevolusjonen hadde knust borgerskapets diktatur og at den sosialistiske oppbygningen av Sovjetunionen hadde seiret, var de materielle forholdene for kapitalismens tilbakekomst borte. Dermed var klassekampen over, de opportunistiske elementene kunne derfor tas hånd om gjennom diverse statlige prosesser.

Disse manglene hos bolsjevikene ble senere påpekt av kinesiske revolusjonære. Deres egne erfaringer viste at det var avgjørende å engasjere folkemassene i kampen for å avsløre og få bort med de opportunistiske elementene i et kommunistparti, gjennom Kulturrevolusjoner og Masselinja. Bolsjevikenes overmåtelige tiltro på de godt etablerte “borgerlige” byråkratiske institusjonene – det statlige rettsvesenet og hemmelig politi – var dermed ikke tilstrekkelig. På den tiden hadde de rett og slett ikke dagens forutsetninger for å håndtere disse motsigelsene, som førte til at Sovjetunionen sakte men sikkert gikk bort fra sosialismen og inn på statskapitalismens vei.

Siste slutninger

Med alle dens feil og mangler, som gammeldags språk og skrivestil, ensidighet og “propagandistiske preg”, er boken om SUKP(b)s historie ennå relevant for oss kommunister, nettopp fordi den gir en klar og tydelig fremstilling av Sovjets revolusjonære historie med alle de erfaringene, analysene og konklusjonene bolsjevikene trakk ut av den. Den gir et bilde av de store utfordringene det faktisk er å ta statsmakta i et land med indre og ytre fiender, samtidig som man forsøker å bygge opp en ny sosialistisk stat.

Boken gir en brukbar innføring av de teoretiske fundamentene som bolsjevikene benyttet seg av. Marxisme-leninisme, pluss historisk og dialektisk materialisme, blir forklart, i tillegg til hvordan disse teoriene utarter seg gjennom praksis.

Til sist – om ikke noe annet – er SUKP(b)s historie et godt utgangspunkt for de som er interessert i å se dette temaet belyst fra et helt annet synspunkt enn den borgerlige historieskrivingen. Med det kan man lettere sammenligne og reflektere over annen litteratur som finnes for å danne for seg selv et større bilde over de historiske hendelsene som formet Sovjetunionen og bolsjevikene.

Sovjetunionens kommunistiske partis (bolsjevikenes) historie er verdifullt lesestoff for alle ettersom boken nyanserer og utvider leserens perspektiv, samtidig som den deler viktige erfaringer og analyser som dagens kommunister kan dra nytte av selv.

Tjen Folket
04.08.2015