I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:
MLM for rød makt
Politics over economy
Slå tilbake!
India brenner. Hva skjer?
Stille krig i India
Fra arkivet, 18.07.2008
|
|
Lenin: Utvalgte verker 7
«Gjennom Oktoberrevolusjonen vann arbeidarklassen for fyrste gong i soga makta i ein stat. Ein ny epoke i verdssoga var varsla inn – epoken for dei proletariske revolusjonane.»
|
MLM for rød makt
Hovedinnledning holdt av en aktivist på sommerleir i 2016 til studier i temaet «MLM – parti og ideologi». Noe omarbeida for publisering.
A: Maoismen er vår tids marxisme
Marxismen-leninismen-maoismen (MLM) ble formulert på 1980-tallet. Ikke av Mao og de kinesiske kommunistene i hans levetid, men av revolusjonære kommunister som førte folkekrig i Peru – og seinere internasjonalt av Revolutionary Internationalist Movement (RIM) og av de folkekrigførende partiene i Filippinene, Nepal, Tyrkia og India.
Før dette var det mange som sa de bygget på «Mao Zedongs tenkning». Men dette er ikke det samme som MLM. De anerkjente Mao som en stor revolusjonær leder og hans tenkning som en kreativ tilpasning av marxismen-leninismen til Kina, men de snakket ikke om maoismen som et nytt og høyere stadium av marxismen.
Vi sier at maoismen ER marxismen i dag. Maoismen er ikke «en kinesisk marxisme», det er vår tids marxisme for hele vår verden. Marxismen må utvikle seg for å være marxisme. Den kan ikke stivne til religiøst dogme. Akkurat som leninismen var marxismen før, er maoismen marxismen i dag. Før-maoistisk marxisme er i dag stivna dogmer for en annen tid.
B: Tre punkter om hva maoisme er og ikke er
1: Maoismen handler ikke om Mao som person. Den er ikke en dyrking av personen Mao. Mao og hans navn er et symbol for det tredje stadiet i utviklinga av en revolusjonær vitenskap for proletariatet. Derfor er ikke Maos liv og person det sentrale når vi behandler maoismen. Det sentrale er den politiske videreutviklinga av vår ideologi.
Stalin slo fast at teori først blir en materiell kraft når massene griper den, gjør den til sin egen og bruker den til å forandre virkeligheten. Sånn er det også med maoismen. Først når massene grep Maos lære i kampen mot sovjetrevisjonismen, i kulturrevolusjonen og siden omsatte den i folkekriger, ble den en materiell kraft. Og det er som materiell kraft at MLM er interessant for proletariatet.
Vi løfter ikke fram Maos fjes som en avgudsdyrkelse, men som et symbol på en ideologisk retning og for å ærlig vise hvem vi er og hva vi står for.
2: Maoismens kjerne er linja for å etablere proletarisk politisk makt, rød makt, gjennom langvarig folkekrig og kulturrevolusjoner. Spørsmålet om politisk makt, om proletariatets diktatur, er nøkkelspørsmålet i marxismen, i leninismen – óg i maoismen.
Maoismens nye bidrag til marxismens lære om proletarisk makt, er
- Den langvarige folkekrigen som proletariatets politisk-militære strategi, for å rive løs område for område fra borgerskapets kontroll og bygge rød makt og sosialisme der.
- Proletariske kulturrevolusjoner i sosialismen, helt fram til kommunismen, for å utbre proletariatets diktatur på alle områder.
- Masselinja som metode, standpunkt og ståsted – erkjennelsen av at folket og bare folket er drivkrafta som kan forandre historien og å bruke denne erkjennelsen i vårt arbeid.
- De tre verktøyene; partiet, fronten og hæren, som proletariatet trenger for å føre folkekrig, bygge den nye arbeiderstaten og gripe den politiske makta.
Den klare formuleringa av dette er noe fundamentalt nytt, som løfter ML til MLM – og skiller MLM fra alle andre retninger som kaller seg revolusjonære og marxistiske. Det gir en generallinje for utviklinga av proletariatets kamp hele veien fra kapitalismens jammerdal til en kommunistisk verden.
Denne linja gir ikke ALLE svar, men den gir oss de teoretiske verktøyene vi trenger for å finne svarene i både store og små spørsmål.
3: MLM er en vitenskap, og som all annen vitenskap må den testes og prøves mot praksis og utvikle seg. Det er slik den er etablert. En gammel Rødt-politiker sa ved en anledning til meg at dette med å oppkalle ideologier etter folk er en europeisk preste-tradisjon. Men det stemmer ikke. Innafor de fleste vitenskaper er det helt normalt. Vi snakker om Newtons lover og Einsteins relativitetsteori. Vi snakker om darwinisme, og en svær steinstatue av Darwin sitter utenfor naturhistorisk museum i London.
Når MLM-kommunister angripes for å bruke navn og fjes så er det bare retorikk. Folk må utfordres til å heller ta fatt i det politiske innholdet vi setter fram, i maoismens strategi og maoismens linje. Når vi setter fram de fem store og snakker om MLM så er det en fundamentalt ærlig handling der vi lar folk kikke oss i kortene. Vi gjør det mulig for folk å undersøke hva vi står for grundig, ved å se på hvem vi støtter oss på og hvorfor. Dette er en vitenskaplig holdning til politikk – i motsetning til borgerlige retninger og opportunister, som notorisk lyver, bedrar og ubevisst eller bevisst tilslører hvor deres tanker og teorier kommer fra.
MLM er et verktøy for revolusjonær praksis, og det har vist seg å være et bra redskap. I en rekke land er maoistiske folkekriger de mest avanserte revolusjonære kampene i vår tid.
Verden forandrer seg alltid. Marxismen ble utvikla på 1800-tallet. Leninismen ble formulert på 1920-tallet. Vi har hatt snart 100 år med klassekamp, revolusjoner, kontrarevolusjoner, kulturrevolusjoner og folkekriger siden Lenin – og over 150 år siden Marx og Engels skreiv «Det kommunistiske manifest». Likevel finns det folk som mener vi må «finne tilbake» til marxismen til Marx, eller at marxismen-leninismen stort sett var ferdig utvikla i 1922. Dette er dogmatisme som ikke tar opp i seg de svære sprangene framover som folk har tatt etter dette – og heller ikke de svære nederlagene. Sånne feil kan vi ikke gjøre hvis vi mener alvor med å knuse kapitalismen.
C: Kan vi skynde oss lenge?
Tjen Folket har stilt vår hovedoppgave slik: Vi må skape forutsetningene for å etablere et ekte kommunistparti i Norge. Et sånt parti vil tjene og lede proletariatet og hele folket til kamp mot kapitalismen og imperialismen.
Vi lever i spennende tider. Folk gjør opprør i Frankrike mot forverra arbeidslover, briter vil melde seg ut av EU, selv borgerlige økonomer frykter svære kriser i framover, Ukraina er i lavintensiv borgerkrig, Syria rives i stykker av krig og imperialisme, Libya er bombet i filler av NATO-bombing, politikerne i vesten har rekordlav tillit, de gamle partiene mister innflytelse og stemmer, tusenvis av vestlige ungdommer blir jihadister for IS – verden brenner og verden skriker fortsatt etter revolusjon. Det kommer ikke til å slutte!
Kapitalistene kommer ikke til å bli grønne. De kommer ikke til å frivillig slutte å drepe livet i havet og legge skogen øde. De kommer ikke til å gi alle mat, jobb og hjem. De kommer til å fortsette å utøve vold og terror for å holde folk nede og splitte og utbytte proletariatet.
Det vil fortsette til proletariatet stopper det. Ingen andre. Og vi kan bare gjøre det med en revolusjonær vitenskaplig politisk linje og ekte kommunistpartier i ledelsen. Men kanskje må vi bryte med to farlige tenkninger – den som sier at vi har god tid, og den som sier vi skal seire raskt. Kanskje må vi både insistere på at vi har ekstremt dårlig tid, ikke et sekund å miste, men at det likevel vil ta svært lang tid å motivere, mobilisere og organisere proletariatet på nytt og på nytt for revolusjon og kommunisme. Kanskje kan MLM være et redskap for å kunne skynde oss lenge.
Det kommer til å bli knallhardt! Det kommer ikke til å bli lett! Sjøl det beste verktøy i verden krever svette, blod og tårer fra de som skal bruke det til så omfattende saker som vi vil. Men uten et slikt verktøy er det umulig å nå målet, et mål som er verdt alt slit og all innsats; en kommunistisk verden på ruinene av kapitalismen.
|
Politics over economy
Serve the People have been criticised for focusing too much on political, social and cultural questions, and not enough on economy and class.
Firstly we don’t agree fully with this criticism, because economical and class struggles are often concentrated in political and social questions. Secondly, it’s obvious that we don’t have the resources necessary to work with every question. Therefore, no matter how large we become, we can always be criticised for focusing on the “wrong” issues. We can never concentrate on all issues, which is why we have to choose. Some of the issues we have to opt out of are going to be important questions we would have liked to work with.
We have to prioritize
Serve the people has commented on several different questions on our webpages. We have written articles and pamphlets on capitalist economy and the crises it leads to. We have written about imperialism, taxes, strikes and the environmental crisis. But there are two questions we’ve prioritized especially highly, namely
- struggle against imperialism and the wars of the norwegian state
- the work against fascism and racism
Choosing to prioritize certain cases over others has been an entirely conscious choice on our part. Not because they’re more important than all other, but because only concentrated and protracted work can lead to success.
But are these questions “only” political or social? We think that Norwegian imperialism is first and foremost an expression of class and economy. Norwegian imperialism is a political-military expression of the capitalist class’ economic interest to spread throughout the world. Together with Norwegian bombers and troops come Statoil, Statkraft, Telenor and other Norwegian huge companies.
With Lenin against economism
Lenin’s classic “What Is to Be Done” is written in opposition to economism. Economism is a tendency in the workers movement that only focuses on economic struggle – struggle for wages, welfare and rights in the workplace – and that limits itself to union work. As a resistance to this, Lenin puts the versatile political struggle and the revelation of the state and the bourgeois. He writes:
“Class political consciousness can be brought to the workers only from without; that is, only from outside the economic struggle, from outside the sphere of relations between workers and employers.”
He also writes:
“that the Social-Democrat’s (communist ed.note) ideal should not be the trade union secretary, but the tribune of the people, who is able to react to every manifestation of tyranny and oppression, no matter where it appears, no matter what stratum or class of the people it affects; who is able to generalise all these manifestations and produce a single picture of police violence and capitalist exploitation; who is able to take advantage of every event, however small, in order to set forth before all his socialist convictions and his democratic demands, in order to clarify for all and everyone the world-historic significance of the struggle for the emancipation of the proletariat”
And:
“Trade-unionist politics of the working class is bourgeois politics of the working class”
Political struggle over economic struggle
In the article “Once Again On The Trade Unions” Lenin writes:
“I said again in my speech that politics is a concentrated expression of economics, because I had earlier heard my ‘political’ approach rebuked in a manner which is inconsistent and inadmissible for a Marxist. Politics must take precedence over economics. To argue otherwise is to forget the ABC of Marxism.”
To put politics first – to prioritize the so-called “political” questions in front of “economical” questions – is actually in line with Lenin’s recommendations. The question about the state power and what the bourgeoisie uses this for, are incredibly important to reveal capitalism. We can’t reveal capitalism if we only tail behind the union struggle – it can only be done through lifting our eyes and looking at imperialism as a world system. And the question about racism is a democratic struggle that affects many, and that easily can be used to reveal how rotten this system is.
The most important thing is to build red organization
The most important question both in Lenin’s time and our time, is to develop the working class’ own revolutionary politics and own revolutionary organization. This never develops spontaneously from class struggles, but has to be organized consciously with revolution as a goal. We have to build red power and communist organization step by step. This means that it’s necessary to start relatively small, that one do not develop advanced politics in some important areas, and that one does not take part in all parts of the working class or all its struggles. That means sticking to ones priorities, even when its tempting to push them aside for more popular struggles or “new struggles” or struggles that are seemingly more “typical” communist (strikes, union work), than anti-imperialism and anti-racism.
The alternative is to never develop ones own praxis and ones own organization, but to tail after others and comment on the events that are happening, without creating any events themselves.
|
Slå tilbake!
Bekjemp medias løgner om våre folk og politiets trakkasering der vi bor.
Nylig slapp NRKs nettsider en nettdokumentar i to deler. Selv beskriver de den slik: «Siden januar 2016 har NRK forsøkt å komme nærmere de harde ungdomsmiljøene i sentrum av hovedstaden, der knivstikkinger, slåsskamper og narkotikaomsetning er en del av hverdagen.»
Leker katt og mus i en by de er redd for…
Innledningsvis skriver de: «Han leker katt og mus med hasj-selgende ungdommer år ut og år inn. De kommer tilbake like fort som de bortvises. Hvorfor gir ikke politibetjent Jan Erik Bresil bare opp?»
Og: «De er unge, de selger dop og har våpen ment for å knuse ansiktet til folk de ikke liker. Hvor trygt er det egentlig i landets hovedstad?»
Bare fra artikkelseriens første setninger er vinkelen klar. Reportasjen er noe politiet eller justisminister Anders Anundsen ikke kunne regissert bedre selv. Dette er en propagandakampanje som glorifiserer politiets arbeid, og som skal hjelpe med å legitimere politiets brutale undertrykking ovenfor «hasjselgende ungdom med våpen for å knuse trynene på folk de ikke liker». Det er slik disse journalistene (med et nesten overraskende spissborgerlig hat mot undertrykka folk) velger å beskrive de unge guttene politiet «leker katt og mus med».
Politiets arbeid framstilles som den rene godhjerta idealismen. «Hvorfor gir ikke politibetjent Jan Erik Bresil bare opp?» står det retorisk i artikkelens innledning, med det klare formål om å skape sympati med svinet. Men selv med artikkelens totalt subjektive holdning ovenfor politiet, så lyser det igjennom at Jan Erik Bresil nyter å trakkassere disse ungdommene. Politiet med alle sine ressurser, og med loven på sin side, ønsker å både spille rollen som «rettferdig, men hard» og offer om hverandre. Skammen har ingen grenser når den illegitime klassejustisen skal legitimeres.
Politiet er rasister og angriper ungdom
Det som høres ut som politiets innsatsleder i et lydklipp, tatt i forbindelse med en knivstikking på Grønland t-banestasjon, sier: «Alle som har den uniformen – parkas, caps, pololue og er somalier, unge i tidlig tjueåra – de må kontrolleres.»
Slik rasisme stilles det heller ingen spørsmåltegn ved av journalistene.
Snutesvinet og hans kollegaer, som trakasserer ungdommer som en del av sitt levebrød, framstilles som helter. Og det egentlig uten at de forsøker særlig hardt å framstå som sympatiske heller. Likevel er hovedrollen i reportasjen en mann media maler som en med ærlige og til og med hederlige intensjoner – en slags idealist. Dog en idealist med ansettelse i politiet, og som betales for å trakassere, fengsle og jule opp unge gutter som bor i arbeiderklasseområder. Men hvorfor skal en journalist bry seg med slike detaljer?
Gjennom hele serien prøver de å gi oss et personlig forhold til hovedrolleinnehaverne fra politiet. De staute, «harde, men rettferdige» mannfolka fra politiet, som drømmer om et Grønland der de kan skue utover Vaterlandsparken uten å måtte se ungdommer i parkas, caps eller pololue, som er somalier, unge tidlig i tjueåra.
Det hele er en skamløs og kvalmende hylling av statens rasistiske vold mot ungdommer fra arbeiderklasseområdene i bydel Gamle Oslo. Gjennom hele artikkelserien er det politiet som har regien. I en av videoene, som man kan se innimellom de forskjellige tekstene i artikkelen, kan det høres dramatisk musikk i bakgrunnen når NRKs undercoverhelter fra politiet gir den ene skyhøye bota etter den andre på 10000 kroner til ungdommer. De fleste av disse i de tidlige tenårene, bare avbrutt av politiets egne voldstrusler og hånlige flir, når de latterligjør noen ungdommer som ikke har forlatt sentrum og som av den grunn sendes direkte på glattcella.
Vi må slå tilbake mot politiets trakassering
Politiet eksisterer fordi enhver klassestat trenger en voldsmakt som utøver klassestatens vilje til enhver tid. Politiets offensiv og mediestunt på Grønland og Tøyen er noe politiet gjør for å skape legitimitet og støtte til politiet. At det er noen av de mest undertrykka laga av befolkninga de velger å skryte av at de kriger mot, det stilles det ingen spørsmål til av journalistene fra NRK.
Hva er resultatet av dette politiarbeidet? Bekjempelse av kriminalitet på Grønland? En bedre framtid for ungdommene som bor der? Hvis frihetsberøvelse i fengsel, rasistisk trakassering, politivold og skyhøy gjeld til Statens Innkrevningssentral hjelper ungdommene, så kanskje. Men selvfølgelig er det ikke sånn, og det er heller ikke på noen måte i politiets interesser.
Politiets oppgave er å opprettholde deres orden, statens orden, status quo. Det betyr at de trakkaserer, stopper folk på grunn av klesstil og hudfarge, skaper uro og skremmer folk, slik at det på overflata ser ut som om politiet holder kriminalitet unna områdene i sentrum øst, på samme måte som de jager narkomane, installerer pigger på benker for å holde hjemløse unna og raserer alternative arenaer skapt av folk som bor i byen, til fordel for luksusrestauranter og sjelløse kontorbygninger.
Vi sier til helvete med alle deler av den norske staten og hele det imperialistiske systemet! Vi må sammen slå tilbake mot dette systemet, som er det samme systemet som trakasserer våre brødre og søstre på gata i Oslo, som bomber våre brødre og søstre i Syria og Palestina, det er det samme systemet som holder folket i Asia, Midtøsten og Afrika nede i fattigdom, og det samme systemet som skyter tusenvis afroamerikanere og andre mørhuda mennesker i USA hvert år. Dette systemet fortjener ingen respekt fra oss, kun vår innsats for systemets sikre død!
Kjemp og gjør motstand – organiser deg med oss!
Tjen Folket
16.08.2016
|
India brenner. Hva skjer?
Unntakstilstand i Kashmir, militære angrep på aktivister og urfolk, fengsling av, og trusler mot, journalister og akademikere: India brenner.
Krig mot folket
Staten og kapitalen i India har lenge utført terror og trakassering av egen befolkning i skogsområdene i Chhattisgarh, Bihar, Jharkhand, Madhya Pradesh, Maharashtra, Odisha, Telangana, Uttar Pradesh, Vest-Bengal og Andhra Pradesh. Ofte kalles disse områdene «det røde beltet» på grunn av den sterke kommunistbevegelsen i området. Det har foregått en lavintensitetskrig mellom myndighetene og det som kalles naxalittbevegelsen i mange år. Nå intensiveres krigen fra myndighetenes side og det forberedes til luftangrep.
Bakgrunn
Naxalittbevegelsen (opprørsbevegelse) startet i 1967, med opprør for jordomfordeling i Naxalbari (derav navnet naxalitt, i betydningen opprører). De siste årene har kampen særlig stått mot at den indiske staten gir konsesjoner til selskaper som blant annet vil starte gruvedrift og andre industrielle prosjekter i områder der det bor urbefolkning. Det er en rekke mineralressurser i områdene, som for eksempel kull og bauxitt. Myndighetene har allerede solgt rettighetene til utvinning til ulike selskaper. Utvinning ødelegger både leveforholdene og økologien blant annet gjennom forurensing, demninger som oversvømmer områder og overbruk av vann. Mange av de som har blitt fordrevet til fordel for selskapene, har blitt eiendomsløse omvandrere. Befolkningen protesterer derfor mot prosjektene og vil ikke flytte seg. Mange av disse er urbefolkning som i generasjoner har bodd i skogene og dyrka jorda. Disse områdene er noen av Indias fattigste, og myndighetene har aldri før løftet en finger for å dra disse opp av fattigdom. Mange barn i området er underernært, og sultedøden er fremdeles en trussel. For å tvinge folket til å forlate hjemmene sine har sikkerhetsstyrker i årevis voldtatt kvinnene, brent ned landsbyer, skremt, truet og drept folk i falske sammenstøt. Den økonomiske krisa gjør situasjonen verre. Den gjør at de indiske myndighetene er enda mer bestemt på å fjerne befolkningen med alle midler, om det så er med vold og drap. Den indiske statens brutalitet har samlet flere grupper i protest.
I 2004 ble Indias kommunistiske parti (maoistene) etablert etter samling av «Peoples War Group» og «Maoist Communist Centre». Også andre kommunistiske grupper tilslutta seg. Det er den nåværende naxalittbevegelsen, som myndighetene har stempla som en terroristgruppe. Maoistene kjemper mot myndighetenes undertrykkelse, for frigjøring og en ny sosialistisk stat uten utbytting.
«Oppdrag 2016»
Noen har kanskje hørt om «Operasjon Green Hunt». Det var en militær offensiv mot folket i det røde beltet og mot maoistene, urfolk, aktivister, og alle andre som kritiserte myndighetenes brutalitet. Nå har «Oppdrag 2016» blitt satt i verk, noe som er en intensivering av det militære angrepet mot folket. Det har foregått på flere områder. På den ene siden foregår en knebling av journalister og akademikere som står i solidaritet sammen med det undertrykte folket og som rapporterer om statens overgrep. Professoren Saibaba ved universitetet i New Delhi ble fengslet, mistenkt for å være maoist. Han er 90% ufør, sitter i rullestol og klarer seg ikke uten assistanse. Hans forbrytelse var å være kritisk til myndighetenes undertrykkelse av folk. En rekke lokale journalister har blitt fengslet, andre skremt til å flytte eller slutte å skrive, mens mange av journalistene fra de store nasjonale avisene overser saken. Også aktivister fengsles. Mange lokale blir drept av sikkerhetsstyrker i falske sammenstøt, der politiet hevder de ble angrepet. Kvinner blir voldtatt og seksuelt trakassert.
Mye tyder på en kraftig opptrapping av krigen i disse områdene. Ved å rydde vekk potensielle kritikere og alle som kan spre informasjon om statens overgrep, legger staten forholdene til rette for en storoffensiv mot folket i disse skogene. Myndighetene har hatt flere øvelser på angrep fra lufta. I følge flere maoistiske løpesedler så har myndighetene bomba i Bastar, Sukma, Dantewada og Bijapur de siste seks månedene.
Indias regjering
Partiet BJP (Indias folkeparti) er i regjering i India. Partiet er en del av Hindutvabevegelsen, en hindunasjonalistisk bevegelse. Denne bevegelsen trakasserer og oppildner til hat mot minoriteter og lavkaste-indere. Ved flere massakrer mot både muslimer og lavkaste-indere har det blitt avslørt at BJP-politikere har vært del av det. Statsministeren fra BJP, Narendra Modi, ble nekta innreise til USA av utenriksdepartementet da han var mistenkt for å ta del i massakrer i Gujaratopprørene. Partiet har tydelige fascistiske tendenser. Breivik brukte 102 sider på India i sitt manifest, og anså den hindunasjonalistiske bevegelsen å være folk som kjempa samme kamp som han. Han nevnte også BJP som et av de partiene som gjør det.
Kashmir
Kashmir er et område hvor én del er okkupert av India, én del av Pakistan. Det finnes en populær uavhengighetsbevegelse der, som kjemper for at Kashmir skal bli en selvstendig stat. Med ca. 700 000 væpna og paramilitære styrker er Kashmir et av de mest militariserte områdene i verden. Vilkårlig bruk av arrestasjoner, forvaring, drap på mistenkte og lignende er lovlig gjennom de drakoniske lovene. Det har nå blitt innført unntakstilstand i Kashmir. Etter at myndighetene drepte frigjøringslederen Burhan Muzaffar Wani, kommandant i «Hibz-ul Mujahideen» (væpna opprørsgruppe som ble opererer i Jammu og Kashmir), brøt det ut protester og opptøyer. Sikkerhetsstyrker og militære har til nå i opptøyene drept 42 og skadet mer enn 2000. Og tallet stiger hver dag. Det er rapportert at de bombarderer sykehus med tåregass før de går inn og tar folk som ligger til akutt behandling. Media har blitt slått ned på og det er portforbud. Til og med facebookkontoene til folk som rapporterer fra stedet blir sensurert.
Motstanden øker
India sliter med en rekke protestorganisasjoner og -bevegelser. En stor del av folket i India har reist seg mot statens undertrykkelse. India blir kalt verdens største demokrati, men hvor er demokratiet for folket i Kashmir som ønsker å være selvstendige? India vil ikke la en folkeavstemning avgjøre spørsmålet. Hvor er demokratiet for inderne i skogene i sørøst-India, som blir skremt fra sine hjem med vold, som ender opp som jordløse omstreifere, enda fattigere enn før? Hvor er demokratiet for alle som skriver og snakker om dette, og derfor blir fengsla og sensurert? Hva med opprørere og aktivister som blir drept i falske sammenstøt?
En kamp foregår i det indiske samfunnet, i skogene, på universitetene og i gatene. Kommunistpartiet i India (maoistene) kjemper en rettferdig krig mot de undertrykkende myndighetene i India. Mot den indiske staten og både indiske og utenlandske kapitalister som vil tjene penger på bekostning av det indiske folket. De bygger ikke bare opp en geriljabevegelse, men en egen stat. De bygger egne demokratiske institusjoner, egne departementer for helse, utdanning, jordbruk osv. De har kvinneorganisasjoner og kulturorganisasjoner. De ønsker en annen utvikling, en utvikling som er til gode for folket i stedet for på bekostning av det. I tillegg til dette finnes det en rekke andre bevegelser, organisasjoner og frigjøringsbevegelser som kjemper mot statens undertrykkelse med forskjellige midler.
Tjen Folket
09.08.2016
|
Stille krig i India
«Myndighetene har mista tilliten til folket. Myndighetene har bestemt seg for å oppløse folket og utpeke et nytt.»
Dette sitatet av Bertolt Brecht virker å være vår tids virkelighet. Den økende militariseringen av skogsområdene i Chattisgarh, Jharkhand, Maharashtra, Odisha og Vest-Bengal, massedrap på folket i Kashmir, den tøylesløse bruken av den koloniale loven for oppvigleri, samt forfølgelsen av studenter, intellektuelle, journalister og aktivister. Knusinga av alle stemmer som er uenige viser fascismen den nåværende regjeringa i India sprer.
Oppdrag 2016: brutale angrep
De siste månedene har adivasienes (urbefolkning) kjerneområder i det sentrale India sett en brutalitet og innblanding av militær aggresjon i hverdagslivet til folk under den uformelle kampanjen «Oppdrag 2016». Den indiske staten har lenge vært forpliktet til å gi de mineralrike områdene i regionen til de store selskapene, mens de har fjernet de mest grunnleggende rettigheter til adivasiene og ødelagt økologien i regionen. Forbindelsen mellom staten og selskapene har blitt enda mer intens med den fascistiske sentrale regjeringa. De vil eliminere alle vitner før de lanserer et enda mer brutalt angrep på adivasiene i landet. Det foregår en bevisst innsats fra den indiske staten for å skape en situasjon med absolutt terror i Bastar-delen av Chattisgahr, som omfatter distriktene Bastar, Kanker, Dantewara, Sukma og Naraynpur.
Det at den indiske staten fører krig mot sitt eget folk er ikke noe nytt – den har brutalisert folket siden starten, fra Kashmir til Nagaland. Men det som foregår nå i Chattisgarh har nådd nye høyder i brutalitet og ondskap. På den ene siden angripes aktivister, advokater og journalister som står på side med det marginaliserte folket, og på den andre siden økes intensiteten av militariseringen og det forberedes til luftangrep.
Endeløse angrep med plyndring og seksuelle overgrep
Drap i falske trefninger, massiv seksuell vold begått av de paramilitære styrkene og plyndring av landsbyer har vært relativt vanlig i disse områdene. Men fra siste del av 2015 har det foregått en alarmerende eskalering. De lokale mediene ble stilnet av de drakoniske lovene og myndighetenes annonseringsmakt. Mens de nasjonale mediene bevisst ignorerer saken, er det kun en håndfull journalister og aktivister som rapporterer den virkelige brutaliteten. De har rapportert om jevnlige massevoldtekter begått av paramilitære siden oktober 2015 i landsbyene Pedagellur, Chinagellur, Burgicheru, Gundam og Pegdapalli. Mange kvinner rapporterer å ha blitt avkledd, slått, fått de nedre delene av klærne løftet opp og blitt truet med ytterligere seksuell vold. Mellom 11. og 14. januar 2016 ble hele landsbyen Bellamnendra i Bijapur distriktet holdt fange av de paramilitære i en operasjon som innebar plyndring, seksuell vold, gjengvoldtekter og fysiske angrep på mer enn 15 kvinner. Det var klager på seksuelle angrep fra landsbyen Kinna i Sukmadistriktet den samme måneden, men i hver av disse tilfellene snudde myndighetene ryggen til stammefolkets forsøk på å anmelde det i flere dager. Den 13. januar måtte kvinner fra landsbyen Pedras i Sukma gjennomgå en forhatt seksuell voldshandling for å «testes for Naxalisme». Patruljerende tropper ville klemme på brystene til kvinnene, med den antakelsen at dersom de ikke var ammende mødre var de naxalitter, ettersom naxalitter ikke gifter seg eller får barn.
I mars ble Soni Sori, en nådeløs stemme mot statens forbrytelser i området, angrepet med syre, og hennes familie ble trakassert og truet i en slik grad at nevøen hennes, en fryktløs journalist og filmprodusent, Lingaram Kodopi, erklærte at han ville ta sitt eget liv dersom ikke sikkerhetsstyrkenes terror tok slutt.
For ikke lenge siden omtalte NCST (Nasjonal kommisjon for stammefolk) sin talsperson Rameshwar Oraon de nylige beskyldningene om seksuelle overgrep mot stammekvinner, begått av sikkerhetspersonell: «Vi har snakket med syv ofre for voldtekt og de har alle bekreftet hendelsen til meg, og på grunnlag av medisinske uttalelser og rapporter kan jeg si at det er rikelig med bevis.»
Journalister og aktivister blir truet
Det er kanskje unødvendig å påpeke at det som blir rapportert kun er toppen av isfjellet. Den faktiske situasjonen i området er mye verre. Like etter at disse rapportene kom, starta regjeringa og dens lokale torpedoer å jage de som har hevet stemmene og støttet stammefolket. Journalister som Malini Subhramaniam og Alok Putal ble trakassert, skremt og tvunget til å forlate regionen, mens lokale journalister som Deepak Jaiswal, Prabhat Singh, Santosh Yadav og Somaru Nag ble arrestert og stemplet som maoister. På samme måte ble advokater som Shalini Gera og Isha Khandelwal fra Jagdalpur Legal Aid Group (opprettet i 2013 for å gi juridisk støtte til aktivister og vanlige folk som blir forfulgt av staten) tvunget ut av Jagdalpur etter press fra «Samajik Ekta Manch», en lokal gruppe som tar loven i egne hender og samarbeider nært med politiet. Gruppa ble oppløst etter en operasjon der det ble avslørt at gruppa, i samarbeid med politiet i Chattisgarh, utførte ulovlige aktiviteter. Aktivist og forsker Bela Bhatia ble også trakassert på samme måte, og huseieren hennes ble skremt til å kaste henne ut. Seinere kom Bela med en kraftfull offentlig uttalelse der hun sa at hun ikke hadde noen intensjon om å forlate Bastar under noen omstendigheter. Hun flyttet til en landsby i området, selv om hun fortsatt trues.
Økende militarisering og forberedelser til et større angrep
Den 1. april utførte de indiske luftstyrkene (IAF) sine Garud-kommandoer, hjulpet av tre MI-17 helikoptre, en spesiell luft-til-bakke-, live-fire-øvelse i Sukmadistriktet. En lignende luftskytingsøvelse ble utført i Bijapuri i oktober forrige år. Det var også en til slik øvelse i Bastar med Sukmapolitiet som personell i helikoptrene. Selv om politiet sa at IAF utførte en redningsaksjon og bisto med logistisk støtte til politiet og de sentrale væpna politistyrkene i Bastar, hevder en maoistisk løpeseddel at «de siste seks månedene har luftstyrker sluppet bomber i Sør-Bastar, Sukma, Dantewada og Bijapur.» Samtidig stasjoneres stadig flere væpna styrker i Bastar-regionen. I juli 2015, mens han svarte på et spørsmål fra opposisjonen, sa Chhattisgarhs innenriksminister Ramsevak Paikara at 58 772 paramilitære leiesoldater var stasjonert rundt i delstatens maoist-påvirkede områder. Befolkninga i de seks distriktene i Bastar, som er påvirka av konflikten, er på 2 341 887 ifølge en telling fra 2011. Det betyr at det er 1 paramilitær per 40 sivile – muligens blant de høyeste ratene i verden – og de siste månedene har antallet bare økt.
Som en del av den alvorlige, pågående eskaleringa av statlig vold, ble det erklært i februar 2016 at et team med «lokale kampgrupper» (militser) – for det meste avhoppere fra maoistbevegelsen – skulle trenes, væpnes raskt og utstasjoneres for opprørsbekjempelse. Dette viser hvordan en «Salwa Judum»-lignende situasjon (Salwa Judum: milits som ble erklært ulovlig av høyesterett) fortsetter – som en hån mot Høyesteretts dom.
Samarbeidet mellom staten, selskapene og jakten på mineraler
Den indiske staten fører tydelig en modell for opprørsbekjempelse ala «rydd området, etabler kontroll og utvikle», og gjør forberedelser til et storstilt angrep på adivasifolket i området, i den hensikt å tjene den herskende føydal- og kompradorklassen. Oppsettet er ganske klart: sikre at media er tause ved å bruke penger og statsmakt, mens man fjerner «bråkmakere» og isolerer stedet fra resten av landet... knuse all motstand med stor brutalitet ved å bruke hele statsapparatet... rydde området... sikre seg jorda, mineralene og naturressursene, og gi de til de store selskapene.
Grådigheten etter naturressurser, den ekstreme aggresjonen og brutaliteten for å ta dem, og motstanden mot den påfølgende undertrykkelsen, er ikke alt. Dette er en strålende historie om stammefolkets og andres kamp for å sikre og etablere sine rettigheter over Jal-Jangal-Zameen. De kjemper for jorda si, levebrødet sitt, verdigheten sin og eksisten sin.
Tidligere har også UPA-regjeringa brukt samme brutalitet. Da var det under navnet «Salwa Judum» (militsgruppe) og «Operation Green Hunt», som erklærte at Naxalisme er den største utfordringen for den interne sikkerheten og at å kontrollere venstresideekstremisme er nødvendig for landets videre vekst. Nå følger BJP-regjeringa samme oppsett, men med langt mer aggressivitet og desperasjon.
Hele Bastar-regionen, og andre regioner i sentral og Sør-India som er rike på mineralressurser og der det bor adivasier, har blitt ettertrakta og allerede solgt av myndighetene til ulike imperialistiske og indiske selskaper gjennom tusenvis av MoU'er. Det finnes nå en lang liste med kommende gruve- og industri-prosjekter, blant annet jernåre-gruven Bailadila, prosjekter for å øke kapasiteten, fabrikkprosjektet Dilmili Ultra Mega Stål, Kerwa kullgruve-prosjektene (hvor arbeidet er stanset på grunn av den storstilte folkemotstanden som stammefolket står bak).
I januar avlyste regjeringa i Chattisgarh stammefolkenes rett til jorda – en rett som ble gitt dem av Skogsrettloven (Forest Rights Act). Grunnen var at de ville starte gruvedrift på kull i Ghatbarra i Surgija-distriktet. Blokka har blitt tildelt Rajasthan Vidyut Utpadan Nigam Limited (RVUNL) og Adani Minerals Private Limited. Sistnevnte er et datterselskap av Adani Enterprises, og RVUNL er et selskap som tilhører Rajasthan-regjeringa. «The Business Standard» rapporterer at «det er den første slike ordninga som har kommet i stand i India, hvor rettighetene til stammefolket har blitt stoppet etter at de allerede er vedtatt gjennom prosessen i FRA (Forest Right Act).» Loven og de medfølgende reguleringene gir myndighetene rett til å bruke skogen til noe annet, etter å ha fått tillatelse av stammefolket gjennom deres landsbyråd. Gjennom FRA kan stammefolk kreve individuell og kollektiv rett over skogsområder de tradisjonelt sett er knytta til. Landsbyrådet i Ghatbarra gjorde det, og 3. september 2013 ble de gitt jorda fra den sentrale staten.
Etter det ble landsbyen klar over at kullblokken kunne fortsette gruvedrift til tross for Høyesteretts bestemmelser, som hadde stanset tidligere tildelinger. I oktober 2014 vedtok landsbyrådet i Ghatbarra, sammen med 19 andre landsbyer, en formell resolusjon mot gruvedrift på deres jord. Under FRA er landsbyrådet den eneste autoriteten som har makt til å bestemme fremtiden for de tradisjonelle stammeområdene.
Nylig kom avisa «The Hindu» ut med en rapport som beskrev hvordan myndighetene tøyer reglene for å la selskapene få tilgang til mineraler. Rapporten sier: «Forsvarsdepartementet har besluttet å endre retningslinjer gitt i 1967 […] for å muliggjøre raskere utforskning av mineralrikdommene.»
Rapporten siterer sekretæren i Union Mines, Balvinder Kumar, som sier «Forsvarsdepartementet har sagt seg enig i å endre sine retningslinjer som forhindrer å dele informasjon med offentligheten. Retningslinjene vil bli mykere, slik at til og med geologisk data fra tidligere utforskning kan bli tilgjengelig.» Rapporten sier videre at skogsrådkomiteen, under departementet for miljø, skoger og klimaendring, har godkjent et forslag fra gruvedepartementet om å gjøre det enklere å få grønt lys til utforskning, ved å koble tillatelser til hvor stor andel trær det er i et område. Tillatelser vil ikke være nødvendig der trær dekker mindre enn ti prosent av området, mens områder der trær dekker mer enn 70 % vil være områder der det ikke er lov å utforske.
Global økonomisk krise og nyliberal Hindutva
Alle disse regel- og lovendringene passer perfekt sammen med det større prosjektet å selge naturressurser til de store selskapene. Hvis vi forsøker å se situasjonen i Bastar i et større perspektiv er det tydelig at de herskende klassene i India vakler på grunn av den globale økonomiske krisa som traff det imperialistiske systemet hardt. For å gjenopplive en vekstøkonomi er den indiske staten desperat etter å gi naturressursene til utenlandske eller innenlandske selskaper. Med andre ord er det avgjørende for den imperialistiske kapitalen å få tak i naturressursene og mineralene for å komme ut av krisa. Her kommer viktigheten av den «nyliberale Hindutva», som kombinerer Hindutva kommunalisme med en utviklingsmodell drevet av selskapene, forplantet av Sangh Parivar og leda av Mr. Narendra Modi. La oss ikke glemme at Sangh Parivar har en historie med å bruke skiftende politiske og ideologiske masker og aggresjonstaktikker, enten det er folkemordet på muslimer i Gujarat eller angrep på kristne i Odisha. Disse passer perfekt som den imperialistiske kapitalens agent i denne krisa, og i den kommende tiden vil aggresjonen bare øke.
Motstand og adivasiene
Den sterke motstanden fra det undertrykte flertallet i landet har blitt det største hinderet for å realisere utbytting og plyndring i utviklingens navn. Folk organiserer seg i ulike deler av landet mot denne undertrykkelsen og de kjemper med overbevisning og mot, til og med når døden truer. Folket i Bastar har ikke bare stått imot statens angrep og plyndring av ressurser, de har avvist den imperialistiske utviklingsmodellen som den indiske staten promoterer. Hvert initiativ staten har tatt for å undertrykke adivasiene strukturelt, eller gjennom fattigdomsbekjempelsesprogrammer og de enorme utviklingsprogrammene – som mega-demningene, gruvedrift og industri i stammeområdene – har gjort at hundretusener har måtte forlate sine hjem. Dette har bare gjort adivasiene mere bestemt på å organisere seg for å bygge opp en alternativ modell for utvikling, uten undertrykkelse og utbytting. Den politiske bevisstheten til adivasiene i sentral- og øst-India har blitt manifestert i opprettelsen av «Janatha Sarkars» – deres egne regjeringer med departementer som helse, jordbruk, utdanning, forsvar osv. Adivasienes driv til å ta fremtiden i egne hender og å nekte å være ofre i en utbyttende utviklingsmodell, har gjort de til den største trusselen mot hele det utbyttende apparatet i den indiske staten.
I de akademiske diskursene og i media blir adivasiene ofte fremstilt som hjelpeløse ofre, fanget i kryssilden mellom den indiske staten og maoister. Men disse fremstillingene overser den politiske organiseringa til adivasiene og deres modige kamp mot det utbyttende systemet. En slik forklaring er ikke bare uholdbar, det er også en fornektelse av de store massene som kjemper mot den indiske staten for å beskytte landets ressurser og bygge opp en alternativ modell. For å forstå kampen i Bastar og kampen i hele sentral- og øst-India, må man forstå de politiske ambisjonene til adivasiene og anse de som en politisk enhet, ikke bare som noen stakkars skapninger.
Motstanden blir sterkere og sterkere
La oss ikke leve i en illusjon. I de kommende dagene vil India se en kvelende terror og fascistisk undertrykkelse. Herjingene til, og forgreiningene til, den verdensomfattende økonomiske krisa blir manifestert gjennom den økende volden. Statlige, så vel som private, militser utøver vold mot de mest undertrykka og diskriminerte seksjonene av folket, som adivasiene (urfolk), daliter (kasteløse), arbeiderklassen, religiøse minoriteter og kvinner. Den økonomiske krisa gjør imperialismens agenter mer desperate for hver dag som går – desperate etter å fjerne alle hindre for utbyttinga og plyndringa av landets naturressurser. På den andre sida viser ikke folket noen intensjon om å gi opp – de kjemper med nebb og klør. Den folkelige misnøyen vokser for hvert tilfelle av den grusomme, statlige plyndringa. Jo mer staten forsøker å manipulere den offentlige opinionen, ved å bruke nasjonalisme-oppvigleri-debatten, jo flere folk vil bli med for å bekjempe systemet, enten det er adivasiene, dalitene, arbeiderklassen, studentene, kvinnene eller folk med ulike seksuelle orienteringer. Den indiske staten har skapt en sterk polarisering som bare blir sterkere.
Denne teksten er oversatt fra indiske magasinet Towards a New Dawn. Forfatter: Sananda Dasgupta, fritt oversatt til norsk av Tjen Folket.
Tjen Folket
02.08.2016
|
Fra arkivet, 18.07.2008
Nei til Nato-rakettskjold i Tsjekkia!
Vestleg imperialisme, med USA i spissen, ynskjer å oppretta eit rakettskjold i Tsjekkia. Grunnen til dette er visst at skjoldet skal vera eit forsvar mot land som Iran og Nord-Korea.
Men rakettskjoldet møter sterk motstand i Nato-landet Tsjekkia. To tredelar av folket seier at dei er i mot planane om eit rakettskjold. Eit slikt prosjekt er berre med på å auka spenningsnivået internasjonalt. Mellom linene ligg det også at det skal vera eit teikn til Russland og andre land i det eurasiske grenseområdet om å lyda vestlege ordrer.
Den konservative tsjekkiske regjeringa har sagt ja til planane om rakettskjold av di dei vonar det amerikanske nærveret vil leia til «økonomisk vekst» (!), og dei samanliknar situasjonen no med den dei vesteuropeiske landa gjekk gjennom etter andre verdskrigen då USA tilbaud Marshall-hjelp for å få landa på fote att. Ten folket meiner at dette, i likskap med Marshall-«hjelpa» etter krigen, berre er imperialisme med eit anna andlet.
Imperialismen er mangefasettert
For imperialismen har mange uttrykksformer. Det er ikkje berre med direkte militære middel eit land kan sikra seg herredøme over andre land. Imperialismen kan også vera kulturell eller økonomisk. Ten folket er mot alle former for imperialisme. USA er i dag den verste imperialisten i verda, men jamvel om landet er den sterkaste imperialisten og deira selskap dominerer verdsmarknaden, har dei også store veikskapar. Igjen er den amerikanske økonomien inne i ei krise, gjelda har hopa seg opp og den amerikanske staten er den institusjonen pr i dag med størst gjeld.
Mao Zedong sa i si tid at USA, på same vis som alle andre reaksjonære, er papirtigrar. Som alle andre tigrar kan dei sjå skumle ut, men dei brenn lett opp. Alle imperium har falle. Dette kjem til å skje også med USA.
Imperialisme tyder krig
Det var Lenin som kalte tida me lever i for imperialismens tidbolk. Imperialismen er det høgste stadiet i kapitalismen, og i denne tidbolken har statar stått mot kvarandre og leia til krig. Første verdskrigen (1914-18) var ein krig om koloniar og marknader. Andre verdskrigen starta som ein krig kor Tyskland sloss for «Lebensraum» («Livsrom», altså ei utviding av sine område), og dei tallause krigane og konfliktane i Afrika, Asia og Latin-Amerika dei siste 50-60 åra har stormaktene vore tungt inne i.
Før USA invaderte Irak i 2003, hadde dei lenge messa om at det var krig mot terror og uskadeleggjering av såkalla masseøydeleggjingsvåpen som var årsaka til aggresjonen. Propagandaen om masseøydeleggjingsvåpen viste seg å vera bløff etter at regimet fall og dei kunne setja inn sitt eige quislingregime.
Motstand er riktig!
All motstand USA møter gagner folket i verda. Jamvel om motstand er bra og riktig, er det diverre ikke nok til å avskaffa sjølve imperialismen og okkupasjonane og invasjonane som den skaper. Krig og liding er naudsynte konsekvensar av kapitalisme og imperialisme. Det me treng, er kamp mot systemet! Me treng eit anna system. Me treng revolusjon og kommunisme for endeleg å bli kvitt krig og imperialisme.
Tjen Folket
18.07.2008
|
|
© 2016 Tjen Folket – kommunistisk forbund |
|
|
|
