I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:
Kulturrevolusjonen feiret i Trondheim
Don’t vote – revolt!
FARC-geriljaen legger seg på rygg
Tjen Folket på Pride i Trondheim
Forsvaret: Venstresida som driver med vold
Om marxismen-leninismen-maoismen (MLM)
Tjen Folkets sommerleir 2016
Demonstrasjon til støtte for folket i Kashmir
Fascisme og markedsliberalisme – hånd i hånd?
Experiences from the Norwegian ML Movement
|
|
Regnbueflagget
Flagg i høy kvalitet.
Ved større bestillinger, send epost til post@tjen-folket.no for rabatt.
|
Kulturrevolusjonen feiret i Trondheim
Tjen Folket markerte Kulturrevolusjonen med en Rød minifestival i Trondheim.
Helga 23.-25. september ble det arrangert minifestival med film, foredrag og musikk i Trondheim. Anledningen var 50 år siden starten av Den store proletære kulturrevolusjonen i Kina 1966 til 1976.
En vellykka rød minifestival
Minifestivalen ble åpnet fredag kveld, med en appell om arrangementet og Kulturrevolusjonen, før en annen aktivist opptrådte med sang og musikk. Her ble det også framført egne tolkninger og varianter av klassisk proletær visesang. Etter dette var det rød fest med musikk og god stemning.
Lørdagen var den mest innholdsrike dagen. Programmet startet med frokost, lagd av aktivister som også deltok på festivalen. Under hele helga ble det også servert hjemmelaget pizza som aktivister hadde forberedt og tilberedt før og under festivalen. Deretter holdt en aktivist en innledning om Kulturrevolusjonen i Kina. Grunnlag for innledningen var blant annet kapitlet om Kulturrevolusjonen fra grunnkurs i MLM, som Tjen Folket er i ferd med å oversette.
Etter innledninga fulgte Rød film, der det ble vist en serie utvalgte filmer. De lengste filmene var oppunder 20 minutter, de korteste helt ned i 2 minutter. Filmene varierte fra kinesisk kommunistisk propagandafilm fra tidlig 70-tall, til nyhetsinnslag på Al-Jazeera og populærkulturell film om champagne og yacht-salg i dagens Kina.
Filmene viste utviklinga, fra revolusjonen i 1949, der de kinesiske massene kasta imperialismen ut av landet og begynte den lange kampen mot fattigdom, sult og undertrykking, via borgerlig propaganda mot Kulturrevolusjonen, til kontrarevolusjonen og Deng Xiapings kapitalistiske reformer og dagens moderne Kina, som plyndrer Afrika for ressurser, låser fattige kinesere inne i egne nabolag, må sikre fabrikkene mot bølger av sjølmord og der Kinas nye milliarderer nyter kaviar, og «læres opp» i overveldende forbruk av franske spesialister på luksus. Filmene viste tydelig hva Kulturrevolusjonen ville hindre at Kina skulle bli.
Etter filmene fulgte en debatt, og på kvelden ble det holdt Rødt Forum med innledninger og diskusjon til temaet «Kulturrevolusjon som metode – i dag og i framtida». Etter det politiske programmet var det kulturelt program.
Kulturprogram
Minifestivalen var velsignet med artister som stilte opp frivillig, både fra forbundets egne medlemmer og folk utenfra – som kjenner aktivister fra andre sammenhenger. To av artistene hadde reist svært langt, og kom nærmest rett fra biler til scenen.
Første opptreden på lørdag var med et helt nytt band, danna av revolusjonære aktivister. De spilte revolusjonær salsa som framprovoserte både dans og slagord fra forsamlingen. Deretter opptrådde en profesjonell visesanger, som fikk fram både tårer og latter. Han sang sanger om kjærlighet, mobbing, dårlig hukommelse blant både folk og politikere, og om konforme nabolag der alle hus og biler er like. Sistemann ut var en aktivist og visesanger fra Sverige, som sang om folkekrigen i India, kampen mot imperialismen, om å tjene folket og om kjærlighet mellom revolusjonære.
Det trengs radikal, folkelig, rød og revolusjonær kultur. Arbeiderklassens kulturhistorie er svært rik. Klassekamp, urettferdighet og frihetstrang har inspirert folk til enorm kreativitet. Denne kulturskatten må vi føre videre og dele. Det er derfor utmerka at vi synger gamle sanger. Men vi trenger også ny kultur, kultur som speiler og tjener kampen i dag – i et språk og en form som river med seg folk her og nå. I dette perspektivet er det flott med slike ildsjeler som opptrådde på festivalen. Og det er også flott at deltagerne deltok i allsang under hele festivalen.
Takk for bidrag og deltagelse
De ansvarlige takker alle deltagerne for en flott festival. Dette var første gang Tjen Folket er vertskap for et slikt arrangement. Deltagelsen og tilbakemeldingene viser at det var populært. Vi vil spesielt takke de som reiste mange timer med tog, bil og fly, for å delta på arrangementet – og først og fremst artistene som stilte opp gratis og de som bidro.
Det var god stemning på arrangementet. Og deltagelsen og interessen var en fryd. At en rekke ungdommer setter av en hel helg til å studere og feire Kulturrevolusjonen bør inspirere både deltagere og folk som ikke kunne delta.
Vi takker også de som bidro med penger til å støtte reisen til en del av deltagerne som reiste langt. Det gjorde at flere kunne delta og fikk en hyggelig og lærerik helg.
Åpningsappell
Rød film
Diskusjon
Innledning om Kulturrevolusjonære metoder i dag
Innledning
Musikk av nytt band
Rød salsa
Profesjonell visesanger
Ivrig publikum
Mobilbilder
Artist synger om folkekrigen i India
Tjen Folket
30.09.2016
|
Don’t vote – revolt!
er slagordet til amerikanske maoister i høstens valgsirkus; «Ikke stem – gjør opprør!»
Den maoistiske gruppa Red Guards sprer slagordet, grafikken og et opprop for valgboikott, som kan leses på nyhetsbloggen Red Spark.
Tjen Folket er enig i at valget mellom Trump og Clinton er et valg mellom to ekstreme onder for verdens folk. Valgsirkusets mål er å krone en gallionsfigur for USA-imperialismen. Men selv om bare halve folket gidder å stemme, så er det fortsatt ikke sånn at disse faktisk bestemmer over USAs politikk.
USAs politikk er styrt av USAs imperialistiske interesser. Det finnes nyanser og forskjeller på partier og kandidater, men politikken som føres ligger fast. Det er verdens største økonomi og verdens største militærmakt det er snakk om. Hvordan den skal styres overlates ikke til noe så tilfeldig som et valg – sjøl om monopolene har god kontroll på hvem folk kan velge mellom, gjennom et gjennomkorrupt system for smøring og utplukking av kandidater.
Årets valg er interessant fordi Trump-bølgen har fortsatt den reaksjonære Tea-party-bevegelsen sine angrep på det gamle republikanske partiet. Partiet er nå de facto oppløst, når dets ledelse og demokratiske organer ikke har kontroll og selv folk som Bush den eldre sier de vil stemme på Clinton.
Valget er også interessant fordi Sanders-bølgen har løst opp Demokratene – selv om ledelsen har ivaretatt sin kontroll bedre der i gården. Med korrupsjon og svertekampanjer har de fått Clinton helt fram til oppløpsheatet. Og hun representerer status quo for USAs politiske system.
Uansett vil krigen mot verdens fattigste fortsette. USAs imperialistiske herjinger vil fortsette. Folkemord og okkupasjon vil fortsette. Og den rasisistiske undertrykkinga internt vil fortsette – sjøl om Clinton poserer som «antirasist» mot Trumps banale antimuslimske og antimexicanske retorikk. Systemet dreper svarte folk gjennom systematisk fattigdom og undertrykking, dop og kriminalitet. Det har fortsatt under Obama og vil fortsette uansett om Trump eller Clinton vinner fram.
Den fascistiske tendensen i Trumps bevegelse er reell. Den fantes før Trump også, for eksempel i Tea Party og tilhengerne til folk som Sara Palin. De svært rasistiske tendensene og gruppene der, som fremmer væpna grupper på grensa mot Mexico, som vil internere folk og merke muslimer, er en farlig bevegelse. En populistisk amerikansk fascisme, som vi kan kjenne igjen fra Ku Klux Klan, America First før 2. verdenskrig og sørstats-demokratene på 60-tallet. Denne bevegelsen er farlig, men den kan ikke bekjempes av Clinton. Den kan ikke bekjempes av parlamentariske bevegelser alá Sanders. Den må bekjempes på gata av militant og folkelig kamp og organisering.
Det finnes også en reell fascistisk trussel i den delen av systemet som Hillary Clinton & Co lener seg på. Den imperialistiske fascismen, den sionistiske fascismen og fascismen mot USAs mest undertrykka folk, er virkelighet for mange også under Obama og Clinton. En «enhetsfront» med slike krefter er meningsløs og et svik mot verdens fattigste. Og per i dag kunne de ikke brydd seg mindre om en marginalisert «venstreside» støtter dem eller ikke. De har Sanders på laget, til noen av hans støttespillere sin skuffelse. De kunne ikke brydd seg mindre om andre såkalte venstreorienterte.
De fleste proletarer i USA har gitt opp det bankerotte politiske systemet for lengst. Kommunistenes oppgave er å sette fram et reelt alternativ til hele råttenskapen. Vårt svar er opprør og sosialisme – og oppgaven videre er å konkretisere dette i teorien, og utvikle det i praksis.
MLM-svaret er verken enkelt eller ferdig utforma. Men vi har et alternativ. Vi står ikke med tomme hender foran fiendens karneval. Ikke slik som all slags venstreorienterte reformister. Det er ikke vår oppgave å analysere virkeligheten til bunns i alle dens avkroker. Vi verken kan eller vil bli eksperter på å kommentere utenrikspolitikk. Vår oppgave er å sette fram vårt alternativt og få med flere på laget for å utvikle dette i kamp mot hele det råtne systemet.
I dette perspektivet er det inspirerende at det er oppstått nye MLM-grupper i USA de siste årene og at disse kjemper mot politivold, mot gentrifisering, for frigjøring av transfolk, driver Tjen Folket-programmer og utvikler revolusjonær kommunistisk teori for sine forhold, midt i verdens største og mest aggressive imperialiststat.
Tjen Folket
30.09.2016
|
FARC-geriljaen legger seg på rygg
Norsk diplomati har deltatt i meklingen som likviderte den væpna kampen i Colombia.
Bildet til saken er utenriksminister Børge Brende (t.h.) og geriljaleder «Timosjenko».
FARC står for Colombias Væpna Revolusjonære Styrker og er hæren som ledes av Colombias «Kommunistiske» Parti (PCC). De har nå lagt ned våpnene og inngått en permanent fredsavtale med den colombianske staten.
NRK melder at: «Norge har sammen med Cuba vært tilrettelegger for forhandlingene som førte fram til fredsavtalen.»
Derfor var utenriksminister Børge Brende til stede da FARC og regjeringa signerte de siste papirene som likviderte den femti år lange krigen mot staten. Vi ser dette som de colombianske falske «kommunistene» sitt endelige knefall for det råtne systemet. Det er den logiske enden på visa, for en gerilja med Castro og Bresjnev som ideologiske forbilder. De har tilogmed har hatt en viss støtte fra SVs ungdomsorganisasjon her i Norge.
Hva er den colombianske staten?
Den moderne staten i Colombia ble født ut av borgerkrigen mellom de to borgerlige partiene, de liberale og de konservative. Det er en typisk stat i Latin-Amerika, med brutal undertrykking av landets fattige.
På landsbygda lever bøndene i dyp fattigdom. De som gjør motstand møtes med terror fra staten eller paramilitære. I Colombia har paramilitære grupper herja lenge. Under dekke av å slåss mot FARC og andre geriljaer, har de drept titusenvis av politiske aktivister, fagforeningsfolk og journalister.
I tillegg har Colombia vært prega av en stor kriminell industri, med dyrking, prosessering og eksport av kokain. Dette har gitt USA et påskudd til å sende «militære rådgivere» og våpen i stor stil. Colombia er med andre ord et land prega av vold og brutalitet – noe som selvsagt rammer landets fattigste hardest.
I en slik situasjon er det kriminelt av en bevegelse som hevder den vil tjene folket, å legge ned sine våpen og la folk stå ubeskytta igjen i møtet med narkokarteller, paramilitære, staten og hæren.
Hva er FARC?
FARC er en geriljahær, ledet av det såkalte Colombias «Kommunistiske» Parti (PCC). Det er et parti som alltid har sett seg som en del av den breie revisjonistiske bevegelsen, som lenge var leda av Sovjet. De har også vært Cuba-venner og har fulgt en såkalt focoistisk eller guavaristisk politisk linje.
Vi kan kalle dem væpna sosialdemokrater. De har hatt som mål å ta makta for å gjennomføre visse sosiale reformer. Vi kan grovt sett plassere dem i samme kategori som Chavez i Venezuela, Morales i Boliva og Castro-brødrenes Cuba. Men også i samme kategori som en rekke historiske regimer i andre Latin-Amerikanske land, for eksempel militærregimet i Peru som på 60- og 70-tallet framstilte seg selv som «venstre».
Vi hevder at disse ikke står for et reelt alternativ til kapitalismen. Deres politiske retorikk er antikaptialistisk, men deres praksis er i beste fall bare kapitalistisk og i verste fall fascistisk. På samme måte som Indias «Kommunistparti» – Marxist bruker terror mot fattige bønder og maoister, har slike regimer også slått hardt ned på folket, når de først er i posisjon.
Denne væpna reformismen kan ikke avskaffe kapitalismen, fordi den begrenser seg til sosiale reformer og ikke knuser borgerskapets makt. Fordi den ikke klarer å skille mellom kapitalisme (som i den sovjetiske statskapitalismen) og virkelig sosialisme, der proletariatet har makta. Og det er den logiske følgen av denne ideologien at de til slutt gir opp den væpna kampen og likviderer seg selv i det parlamentariske systemet.
Vårt alternativ er marxismen-leninismen-maoismen (MLM) som ideologisk rettestnor, og den langvarige folkekrigen som politisk generallinje. Dette som alternativ til reformisme og focoisme.
Ikke første gang FARC forsøker å gi opp
Det er ikke første gangen FARC og PCC gjennomfører slike svikefulle grep. På 80-tallet under fredsforhandlinger med staten oppretta de det parlamentariske venstrepartiet Union Patriotica (UP). Men i løpet av dette tiåret ble mellom 2000 og 5000 av deres medlemmer drept i attentater, utført av narkokarteller, paramilitære og ukjente mordere. Dette legale partiet ble regelrett utrydda av krefter som frykta at de skulle true deres interesser. Dermed ble de tvunget til å fortsette den væpna kampen, selv om deres ønske var å bli et vanlig politisk parti innafor den parlamentariske svinestien.
I dag er det kanskje ingen av disse som frykter FARC lenger, og dermed lar dem bli integrert i den colombianske statens valgsirkus. Eller så er de så svake at de ikke har noen tro på egne krefter lenger.
Folk flest ønsker seg fred. Kommunister forstår det utmerka godt. Ingen friske mennesker liker krig og død. Men det eneste som kan skape en varig fred, det eneste som kan garantere en slutt på brutal undertrykking og terror, er en verden uten kapitalisme. Og det eneste som kan fjerne kapitalismen er langvarig revolusjonær kamp – en kamp der man ikke legger ned våpnene for å la seg integrere i fiendens system.
Problemet med den væpna revisjonismen er at den i lengden ikke kan forsvare de lidelsene en krig krever, fordi målet til syvende og sist ikke er et kommunistisk samfunn, men bare en ny byråkratkapitalisme som ikke kan løse folkets problemer. Det kan bare virkelig rød makt og virkelig kommunisme.
Tjen Folket
28.09.2016
|
Tjen Folket på Pride i Trondheim
I Trondheim dannet Tjen Folket Rød Blokk under årets Pride-markering.
Med parolen «Stonewall viser vei – det er rett å gjøre opprør» satte forbundet fokus på at inspirasjonen til Pride var en gatekamp mot politiet i New York i 1969. Farga transfolk gikk den gangen i spissen for et opprør som viste at skeive folk kan og vil kjempe for frihet. Det viste igjen at det ikke er lidelse som inspirerer folk til å reise seg, men gnister som viser at det er mulig å slå tilbake.
Tjen Folket og venner gikk i paraden for skeiv makt mot patriarkat og homohat – mot transfobi og fascisme, for full frigjøring av alle gjennom revolusjon og kommunisme.
Tjen Folket
20.09.2016
|
Forsvaret: Venstresida som driver med vold
Illustrasjonsbildet viser folk som minnes 28 år gamle Jimi Joonas Karttusta som nylig ble drept av nazister i Finland.
- I Norge er venstreekstreme mer voldelige enn høyreekstreme, og selv om konflikten ikke er er så stor som på nittitallet, blir aktivister fra høyresiden angrepet av aktivister fra venstresiden med ujevne mellomrom, sier Jacob Ravndal, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt.
Ord blir fattige i møte med hva som passerer som forsker i Forsvaret. Og kommentator i media. Dette sier han til Dagbladet, uten at kloakkorganet klarer å følge opp med et eneste kritisk spørsmål. Slike spørsmål er det mange av:
Hva med Breivik? Hva med Hadelandsdrapene? Hva med Benjamin? Hva med at Tommy Olsen som er avbilda og navngitt i artikkelen knivstakk en afrikaner? Hva med at Ole Nicolai Kvisler som drap Benjamin Hermansen er en del av samme organisasjon? Hva med at organisasjonens stifter og mangeårige leder, Klas Lund, er dømt for drap?
Nazister har drept folk ved flere tilfeller i Norge og Skandinavia, samt angrepet med bomber og skutt etter demonstrasjoner. Flyktningemottak og flyktningers hjem har blitt påtent. Mange har blitt angrepet på gata. Og så kaller forsvarsforskeren venstresida for «mer voldelige»? Verken påstanden eller mangelen på kritiske spørsmål kan skyldes uvitenhet. Det er ideologi. Forsvarets forskere har en ideologisk overbevisning om at venstresida er verre enn nazistene. Eller snu på det: nazistene er bedre enn venstresida. Greit å få det så åpenlyst. Det er en ideologisk, nær religiøs, overbevisning som gjør fakta irrelevant for «forskeren».
I helga drap de igjen
28 år gamle Jimi Joonas Karttusta ble nylig drept av nazistene i Finland. Dette fordi han var antirasist. Dette er ikke første gang nazistene dreper – tvert imot føyer dette seg inn i rekka. Dette drapet er grunnlaget for artikkelen. Hvorfor i alle dager skal Dagbladet lage en slik artikkel som legitimerer dette drapet? Hva er poenget? Hva vil de oppnå med det?
I samme artikkel lar avisa nazistene framføre sin propaganda. Leder for den svenske naziterrororganisasjonen, Haakon Forwald, taler uimotsagt. De får unnskylde sine drap med «selvforsvar», og artikkelen tjener til å reinvaske nazistenes vold og drap. Volden festes verken til nazismens menneskefiendtlige ideologi eller til historia til nettopp denne bevegelsen disse representerer. Krona på verket er at saken «prydes» med nazistenes egne propagandabilder. Slik reklame ville mange firmaer og organisasjoner måtte betale hundretusener for, men nazistene får det gratis – rett i fanget.
Folk må organisere seg sjøl
Ser man disse sakene i sammenheng er det gode argument for at folk sjøl må organisere seg og ikke bare protestere, men aktivt knuse nazistorganisasjonene – før de dreper flere.
PS: Breiviks største inspirasjon, bloggeren Fjordman, skrev nylig kronikk på nrk.no.
Tjen Folket
20.09.2016
|
Om marxismen-leninismen-maoismen (MLM)
Fra Perus Kommunistiske Partis (PKP) grunnleggende dokumenter. Oversatt til norsk av Tjen Folket.
I en varm smeltedigel av klassekamp, oppsto ideologien til det internasjonale proletariatet først som marxisme. Den utviklet seg senere til marxismen-leninismen og så til marxismen-leninismen-maoismen. Den vitenskapelige proletariske ideologien, allmektig fordi den er sann, har tre stadier eller milepæler i sin dialektiske utviklingsprosess: 1) marxismen, 2) leninismen og 3) maoismen. Disse tre stadiene er en del av samme helhet. Den begynte med Det kommunistiske manifest for ett hundre og førti år siden – et epos av heltemodig klassekamp. Den utviklet seg i hard og fruktbar tolinjekamp innenfor de kommunistiske partiene selv. Den ble til av det enorme arbeidet, både teoretisk og praktisk, som bare arbeiderklassen bært fram. I dag skiller tre uslukkelige lys seg ut spesielt: Marx, Lenin og Mao Zedong, som gjennom tre store sprang har bevæpnet oss med den uovervinnelige ideologien marxismen-leninismen-maoismen, i dag først og fremst maoismen.
Selv om marxismen-leninismen har fått en anerkjennelse av sin universelle gyldighet, er ikke maoismen helt anerkjent som den tredje etappen. Noen fornekter den helt, mens andre bare kaller det «Mao Zedongs tenkning». Tross de åpenbare forskjellene mellom de to synene, har de til felles at de nekter for at formann Mao Zedong har gjort en universell utviklingen av marxismen. Fornektelsen av «isme»-karakteren til maoismen, er å avvise dens universelle gyldighet og dermed dens tilstand som det tredje, nye og overlegne stadium av ideologien til det internasjonale proletariatet: marxismen-leninismen-maoismen – hovedsakelig maoismen, som vi støtter, forsvarer, og bruker.
Som en innledning, for bedre å forstå maoismen og nødvendigheten av å kjempe for den, ser vi til Lenin. Han lærte oss at revolusjonen avanserte østover til nye særegne forhold marxismen ikke kunne ignorere. Sjøl om nye forhold ikke avkreftet marxismens prinsipper eller lover, var det en risiko for nederlag hvis den ikke utviklet seg videre. Tross oppstyr og protester fra pedantiske og bokdyrkende intellektuelle, fulle av liberalisme og falsk marxisme, er det eneste rette å bruke marxismen på de konkrete forholdene og til å vurdere nye situasjoner og løse nye problemer som hvert nytt skritt nødvendigvis fører til. Dette må skje mot skrekkslagne og fariseiske «forsvar av ideologien, klassen og folket» ved revisjonister, opportunister og forrædere, eller mot rasende angrep mot marxismen fra demoraliserte akademikere og den gamle ordens tjenere, som er fordervet av råtten borgerlig ideologi og blindt forsvarer det gamle samfunnet som de lever på ryggen av. Lenin sa også at revolusjonen i øst ville overraske mange, og spesielt store ville overraskelsene bli for bokdyrkere og de som bare følger velkjente stier og er ute av stand til å se de nye; og som vi vet, stolte han på at kameratene i øst ville løse de spørsmålene som marxismen ennå ikke hadde svar på.
Videre må vi huske at at når kamerat Stalin rett og riktig slo fast at vi hadde gått inn i leninismens stadium, som en videreutvikling av marxismen, var det i kamp mot de som tilsynelatende gjorde alt for å forsvare marxismen. Også da var det de som sa at leninismen var bare aktuell for tilbakeliggende land. Men gjennom kampen har leninismen blitt konsentrert i praksis som en storslagen utvikling av marxismen, og dermed kunne den proletariske ideologien stå lysende fram i møte med verden som marxisme-leninisme.
I dag står maoismen i en liknende situasjon. Alle nye ting, som marxismen selv var en gang, må alltid etablere seg gjennom kamp. På samme måte, vil maoismen tvinge seg fram og til slutt bli anerkjent.
I forhold til konteksten der formann Mao Zedong utviklet og smidde maoismen, skjedde det på grunnlag av imperialismen, verdenskrigene, den internasjonale proletariske bevegelsen, de nasjonale frigjøringsbevegelsene, kampen mellom marxismen og revisjonismen, og gjeninnføringen av kapitalismen i Sovjetunionen. Tre store historiske landemerker må vektlegges i dette århundret. For det første er det Oktoberrevolusjonen i 1917, som åpnet æra av verden proletariske revolusjon. For det andre, seieren i den kinesiske revolusjonen i 1949, som endret styrkeforholdet i favør av sosialismen. Og for det tredje; Den store proletariske kulturrevolusjonen, som begynte i 1966 som en videreføring av revolusjonen under proletariatets diktatur, for å opprettholde den revolusjonære kursen mot kommunismen. Det er nok å understreke at formann Mao ledet to av disse enorme historiske bragder.
I Kina, som senter for verdensrevolusjonen, ble maoismen konkret formulert innenfor en enormt kompleks sammenfiltring av motsigelser. Det skjedde i den intense og hensynsløse klassekampen, preget av imperialistmaktenes forsøk på å rive opp og dele Kina mellom seg etter sammenbruddet av det Mandsjuriske riket (1911), den antiimperialistiske bevegelsen i 1919, bondemassenes opprør, tjueto år med væpnet kamp i den demokratiske revolusjonen, den store kampen for å bygge og utvikle sosialismen og ti års revolusjonær storm for kulturrevolusjon, samt de skarpeste tolinjekamper i kommunistpartiet i Kina, spesielt mot revisjonismen. Alt dette ble rammet inn av den internasjonale situasjonen beskrevet ovenfor. Det er ut fra denne samlingen av historiske hendelser vi må trekke ut fire som er av særlig stor betydning: Opprettelsen av kommunistpartiet i Kina (KKP) i 1921; Høstopprøret i 1925, som var starten på veien fra landsbygda til byen; opprettelsen av Folkerepublikken i 1949; og Den store proletariske kulturrevolusjonen (SPKR) fra 1966 til 1976. I alle fire spilte formann Mao en hovedrolle og var anerkjent som leder for den kinesiske revolusjonen.
Vi kan fra formann Mao Zedongs biografi fortelle at han ble født 26. desember 1893 og åpnet øynene til en urolig verden, svidd av krigens flammer. Han var sønn av bønder og syv år gammel da «Boxeropprøret» begynte. Han studerte ved en lærerhøyskole og var i sitt attende år da imperiet kollapset og han vervet seg som soldat. Senere ble han en viktig bonde- og ungdomsorganisator i hjemprovinsen Hunan. Han var en grunnlegger av kommunistpartiet og den røde armé av arbeidere og bønder, han uforma strategien med å omringe byene fra landsbygda og utviklet folkekrigen som den proletære militærteorien. Han var teoretikeren bak nydemokratiet og grunnlegger av Folkerepublikken. Han tok initativ til det store spranget og sto i spissen for utvikling av sosialismen. Han ledet kampen mot den moderne Krustsjov-revisjonismen og Krustsjovs håndlangere, og var leder av og gallionsfigur for Den store proletariske kulturrevolusjonen. Dette er milepælene i et liv som var fullt og helt viet til revolusjonen. Proletariatet har hatt tre gigantiske seiere i dette århundret. To av dem tilhører formann Mao, og hvis én er ærerik nok, så er to enda mer.
Om innholdet i maoismen, om dens vesen, må vi peke ut følgende grunnleggende punkter:
1. Teori
Marxismen har tre deler: marxistisk filosofi, marxistisk politisk økonomi, og den vitenskapelige sosialismen. Utvikling av alle disse tre bestanddelene er opphav til store kvalitative sprang i marxismen som en helhet, som én enhet på et overordnet nivå, og fører til et nytt stadium. Derfor er det viktig ting å vise at formann Maos teori og praksis har lagt til rette for et slikt kvalitativt sprang. La oss belgge dette med følgende punkter:
I marxistisk filosofi utviklet han kjerna i dialektikken, loven om motsigelsen og etablerte dette som den eneste grunnloven i dialektikken. Hans dype dialektiske forståelse av kunnskapsteorien, der kjerna er de to sprangene som utgjør dens lovmessighet (fra praksis til kunnskap og fra kunnskap til praksis – der spranget fra kunnskap til praksis er det viktigste). Vi vil også legge vekt på mesterlig bruk av loven om motsigelsen i politikk; og at han dessuten brakte filosofien til folkemassene, og således løste han den oppgaven som Marx etterlot seg.
Innenfor marxistisk politisk økonomi, brukte formann Mao dialektikken til å analysere forholdet mellom basis og overbygning. Han fortsatte kampen for marxismen-leninismen mot den revisjonistiske «produktivkraft-teorien» og konkluderte med at overbygningen, bevisstheten, kan føre til endringer i basis, og at produktivkreftene kan utvikles med politisk makt. Ved å videreutvikle den leninistiske tesen om at politikk er et konsentrert uttrykk for økonomi, slo han fast at politikken må ha kommandoen (på alle nivå), og at politisk arbeid må lede økonomisk arbeid. Dette fører oss fram til den korrekte håndteringa av politisk økonomi, ikke bare en enkel økonomisk politikk.
Til tross for sin betydning, er det særlig én ufordring avdekket av maoismen som blir oversett, spesielt av de som står i de demokratiske revolusjonene, nemlig den maoistiske tesen om byråkratkapitalisme. Dette er den kapitalismen som utvikles i de undertrykte nasjonene av imperialismen, sammen med ulike grader av underliggende føydalisme og tilogmed førføydale forhold. Dette er et viktig problem, hovedsakelig i Asia, Afrika og Latin-Amerika, siden en god revolusjonær ledelse vokser fram av sin forståelse av dette, spesielt når beslagleggelse av byråkratisk kapital utgjør det økonomiske grunnlaget for sosialistisk revolusjon som neste etappe (av den nydemokratiske revolusjonen, red.anm.).
Men det viktigste er at formann Mao Zedong har utviklet sosialismens politiske økonomi. Hans kritikk av den sosialistiske oppbygginga i Sovjetunionen er av stor betydning, så vel som hans teser om å utvikle sosialismen i Kina. Han forsto landbruket som grunnlag og industrien som ledende økonomiske kraft, fremmet industrialisering på grunnlag av nært forhold mellom tungindustri, lett industri og jordbruk og så tungindustrien som kjerna i økonomisk oppbygging uten å forsømme lett industri og landbruk. Det store spranget, og betingelsene for gjennomføringa av dette, bør fremheves. For det første den politiske linjen som ga kampanjen en rettferdig og riktig kurs. For det andre de små, mellomstore og store organisasjonsformer henholdsvis fra en større til mindre kvantitet. For det tredje; et svært driv, en gigantisk innsats fra massene for å sette kampanjen i gang og føre den fram til suksess. Det var et sprang fremover der resultatene bør verdsettes enda mer for de nye prosessene de satte i bevegelse og den historiske betydnigen, enn de umiddelbare resultatene, og for forbindelsen med kollektivisering av landbruket og etablering av folkekommuner. Avsluttningsvis må vi ta med oss hans lære om objektivitet og subjektivisme i forståelsen og håndteringen av sosialismens lover. Dette fordi noen tiår med sosialisme fortsatt ikke har latt oss se dens fullstendige utvikling, og dermed en bedre forståelse av dens særegne lover. Og først og fremst forholdet mellom revolusjon og den økonomiske utviklingen, formulert i slagordet «grip revolusjonen og frem produksjonen». Til tross for sin overskridende betydning, har denne utviklingen av marxistisk politisk økonomi fått lite oppmerksomhet.
Innenfor den vitenskapelige sosialismen, videreutviklet formann Mao teorien om sosiale klasser ved å analysere dem på både det økonomiske, politiske og ideologiske plan. Han førte revolusjonær vold videre som en universell lov uten noen unntak; at revolusjon en den voldelige fortrengelsen av en klasse av en annen, og etablerte med dette den store tesen om at «politisk makt vokser ut av geværløpet». Han løste spørsmålet om erobringen av den politiske makta i undertrykte nasjoner med strategien for å omringe byene fra landsbygda, og påviste de allmenne lovene for dette. Han formulerte og utviklet teorien om klassekampen innenfor sosialismen, der han briljant påviste at den antagonistiske kampen mellom proletariatet og borgerskapet, mellom den sosialistiske veien og den kapitalistiske veien, og mellom sosialisme og kapitalisme, fortsetter i sosialismen. Han påviste at i sosialismen var det ikke forutbestemt hvem som skulle beseire hvem, og at dette var et problem som bare kunne løses over tid gjennom en prosess med oppbygging og nedrving, for at proletariatet skulle sikre sin politisk makt definitivt gjennom proletariatets diktatur. Og sist, men ikke minst, den storslagne og historisk overskridende løsninga av dette sprsmålet; Den store proletariske kulturrevolusjonen som en videreføring av den sosialistiske revolusjonen under proletariatets diktatur.
Disse grunnleggende spørsmål, oppgitt kort og enkelt, kjente og ubestridelige, viser formannens utvikling av marxismens forente bestanddeler, og løftet av marxismen-leninismen til et nytt, tredje og bedre stadium: marxismen-leninismen-maoismen, først og fremst maoismen.
I fortsettelsen av denne korte framstillingen vil vi se på noen andre særlig viktige punkter, som selv om de er utviklet på grunnlag av det ovennevnte, burde vektlegges og vurderes for seg.
2. Den nydemokratiske revolusjonen
Dette er en videreutvikling av den marxistiske teorien om staten, som påviser tre typer diktaturer:
1) Borgerskapets diktatur, i de gamle borgerlige demokratier som USA, en type diktaturer som de undertrykte nasjonene som de latinamerikanske kan bli en del av;
2) Proletariatets diktatur, som i Sovjetunionen eller i Kina før revisjonistene tok makta; og
3) Nydemokrati, et fellesdiktatur basert på en arbeider-bonde-allianse, ledet av proletariatet under kommunistpartiets ledelse. Dette som i Kina, der det oppsto i løpet av landets demokratiske revolusjon, og også konkret uttrykt i Peru i dag i Folkekomiteene i baseområdene og i den nydemokratiske Folkerepublikken under konstruksjon. Det er viktig å understreke at det i denne videreutviklingen av teorien om staten, skilles skarpt mellom statsform som et diktatur av en klasse eller klasser som har den politiske makta, og regjeringsform, som forstås som en organisasjon for å utøve denne politiske makta. Statsform er det primære og regjeringsformen sekundær.
For det andre viser nydemokratiet, en av de store utviklingene formulert av formann Mao, på mesterlig vis en borgerlig revolusjon av ny type, som bare proletariatet kan lede. Kort sagt er dette den demokratiske revolusjonen i den nye æraen av proletarisk verdensrevolusjon som vi er en del av. Den nydemokratiske revolusjonen innebærer ny økonomi, ny politikk, og ny kultur, som knuser den gamle orden og innfører den nye med våpen; den eneste måten å forandre verden på.
Til slutt er det viktig å understreke at nyemokratiet er en demokratisk revolusjon som i hovedsak oppfyller de demokratiske oppgavene, men også tar fatt på enkelte sosialistiske oppgaver, slik at spørsmålet om to stadier, et demokratisk og et sosialistisk, som begge står på dagsorden i et land som vårt, løses skikkelig ved å slå fast at når den demokratiske fasen er avsluttet vil revolusjonen fortsette som en sosialistisk revolusjon, uten noen pause.
3. De tre verktøyene
Spørsmålet om å skape verktøyene for revolusjon, stiller partiet foran problemet med å forstå sammenhengen mellom partiet, hæren og enhetsfronten; og å forstå og behandle den parallelle oppbyggingen av de tre verktøyene midt i krigen eller i forsvaret av den nye staten basert på krafta til det væpna folket, og på denne måten utføre sin ledende oppgave på rett og rettferdig vis. Oppbygginga styres av prinsippet om at en rett og riktig ideologisk linje avgjør alt, og det er på grunnlag av denne at den organisatoriske oppbygginga utvikles parallelt og midt i kampen mellom den proletariske og den borgerlige linja, og i en storm av klassekampen, og først og fremst i krig; den høyeste form av nåværende eller framtidig kamp.
I forhold til partiet tar formann Mao utgangspunkt i nødvendigheten av kommunistpartiet, et parti av en ny type, et proletariatets parti. I dag ville vi sagt et marxist-leninist-maoistisk parti: et parti der målet er å erobre den politiske makta og holde på den, og derfor er det uløselig knytta til folkekrig for å starte den, utvikle den eller føre den for å forsvare seg selv. Et parti som må stole på folkets masser, det være seg i form av folkekrig som er en massenes krig, eller i en enhetsfront som ved å være en samling av klasser, er basert på de breie massene. Partiet utvikler seg og endrer seg i henhold til stadier av revolusjonen og understadier av disse. Drivkraften i denne utviklingen er motsigelsen i dets hjerte, som viser seg i tolinjekampen mellom den proletariske linja og den borgerlige eller generelt ikke-proletariske linja, som i hovedsak og hovedsaklig er en kamp mot revisjonismen. Dette fører til den avgjørende betydningen av ideologi partiets liv og til utviklingen av korrigeringskampanjer som tjener til å justere kursen til alle medlemmer, systemer og organisasjonsledd i partiet til å følge mer korrekte ideologiske og politiske linjer, for at den proletære linja skal dominere og holde partiledelsen i et jerngrep. Partiet tjener etableringa av proletariatets politiske makt, som den ledende klassen i nydemokratiet, og først og fremst etablering, styrking og videreutvikling av proletariatets diktatur, og gjennom kulturrevolusjoner nå fram til det store, endelige målet: kommunismen. På dette grunnlaget må partiet lede alt på en god og allsidig måte.
Den revolusjonære hæren er også av en ny type. Det er en hær med det formålet å oppfylle de politiske oppgavene som partiet setter, i samsvar med interessene til proletariatet og folket. Dens vesen er konkret uttrykt i tre oppgaver: Å føre krig, å produsere slik at den ikke blir en byrde for folket og å mobilisere massene. Dette er en hær som baserer seg på den politiske utviklingen av proletariatets ideologi, på marxismen-leninismen-maoismen (i dag), og på den politiske samt militære linja som partiet fastslår. Det er en hær basert først og fremst på folk og ikke på våpen, en hær som vokste ut av massene, som den alltid har vært nært knyttet til og tjener helhjertet, noe som gjør at den kan bevege seg blant folk som fisken i vannet. Uten en folkehær har folket ingenting, sa formann Mao. Samtidig lærte han oss at det er nødvendig at partiet har kontroll over hæren, og hans viktige prinsipp: Det er partiet som må styre geværet, vi vil aldri ha det på noen annen måte. Foruten å ha etablert fundamentale prinsipper og retningslinjer for å bygge en hær av en ny type, gikk formannen selv også inn for å forebygge at hæren kunne brukes til å gjeninnføre kapitalismen gjennom kontrarevolusjonært statskupp, der han utviklet Lenins tese om folkemilitsen og gikk lenger enn noen før i politikken for allmenn folkevæpning, og skapte en åpning for og pekte ut veien til et hav av væpna masser som vil føre oss til den endelige frigjøringa av folket og proletariatet.
Det var formann Mao som for første gang utviklet en helhetlig teori om enhetsfronten og etablerte lovene for dennes utvikling. En front av sosiale klasser basert på arbeider-bondealliansen som en garanti for proletariatets hegemoni i revolusjonen, ledet av proletariatet representert av kommunistpartiet. Kort sagt; en enhetsfront under ledelse av kommunistpartiet, en enhetsfront for folkekrig, for revolusjon, for proletariatets og folkets erobring av makta. Kort sagt; enhetsfronten er en samling av de revolusjonære kreftene mot de kontrarevolusjonære kreftene, for å føre framover kampen mellom revolusjon og kontrarevolusjon i hovedsak gjennom den væpna folkekrigen. Enhetsfronten er selvsagt ikke den samme gjennom alle faser av revolusjonen, og har dessuten sine særtrekk på de ulike historiske periodene for hvert stadium. På samme måte er enhetsfronten i en konkret revolusjon ikke lik den på verdensnivå, selv om begge følger de samme allmenne lover. I tillegg til dette, er det viktig å understreke sammenhengen mellom fronten og staten som formann Mao etablerte da motstandskrigen mot Japan var under utvikling, der han beskriver enhetsfronten som en form for fellesdiktatur, et spørsmål som bør studeres grundig av de som står foran demokratiske revolusjoner.
4. Folkekrigen
...er det internasjonale proletariatets militærteori; som for første gang oppsummerer i en systematisk og fullstendig form de teoretiske og praktiske erfaringer fra kamper, militære handlinger og kriger ført av proletariatet, og kinesernes langvarige erfaring med folkets væpna kamp, og spesielt fra krigene i landet. Det er med formann Mao at proletariatet får sin militære teori; Likevel er det mye forvirring og misforståelser i denne saken. Mye av forvirringen kommer fra hvordan folkekrigen i Kina blir vurdert. Vanligvis nedvurderes det bare som geriljakrig, noe som betyr en mangel på forståelse. Formann Mao påpekte at geriljakrig får en strategisk funksjon; men at den på grunn av sin flytende karakter er utviklingen av geriljakrigføring ikke forstått som den er, som hvordan den utvikler mobilitet, en bevegelig krig, en posisjonskrig, hvordan den utfolder seg etter store planer for den strategiske offensiven og erobringen av små, mellomstore og store byer, med millioner av innbyggere, som kombinerer angrep utenfra med opprør innenfra. En oppsummering av de fire hovedetapppene av den kinesiske revolusjonen, og hovedsakelig fra bondekrigen til folkets frigjøringskrig, uten å glemme den anti-japanske væpna motstanden i begge, viser mange ulike sider og den store kompleksiteten i den revolusjonære krigen som ble ført gjennom mer enn tjue år, midt i en svært stor befolkning og med en enorm mobilisering og deltakelse av massene. I denne krigen finnes alle slags eksempler; og hva som er hovedsida har vært usedvanlig grundig studert. Dens prinsipper, regler og lover, strategi og taktikk og så videre, er mesterlig formulert. Det er derfor i denne fantastiske smeltedigelen og på grunnlag av marxismen-leninismen, at formann Mao utviklet proletariatets militærteori: folkekrigen.
Vi må i ettertid huske godt på at formann Mao, fullt klar over utvklinga av atombomber og raketter som Kina selv utviklet i hans tid, holdt fast på og utviklet folkekrigen for å føre den under de nye forholdene med atomvåpen og krig mot stormakter og supermakter. Kort sagt er folkekrigen proletariatets og folkets våpen, også til å bekjempe atomkrig.
Et sentralt og avgjørende spørsmål er forståelsen av folkekrigens universelle gyldighet og ut fra denne tillempinga til den konkrete situasjonen for ulike typer revolusjon og de særegne betingelsene for hvert skrtt fram. For å komme til bunns i dette viktige spørsmålet må man vurdere det at ingen opprør som den russiske Petrograd-typen, eller de antifascistiske motstands- og geriljabevegelsene i Europa under andre verdenskrig, har blitt gjentatt seinere, samt se på de væpna kampene som i dag blir ført i Europa. Til syvende og sist var ikke Oktoberrevolusjonen bare et opprør, men en revolusjonær krig som varte i flere år. Som følge av dette må vi også, i de imperialistiske landene, oppfatte revolusjonen som en revolusjonær krig, og i dag; rett og slett folkekrig.
Til slutt, i dag mer enn noensinne, vi kommunister og revolusjonære, proletariatet og folket, må slå tydelig fast at «Ja, vi er talsmenn for den revolusjonære krigs allmakt. Det er ikke en dårlig ting, det er en god ting, det er i samsvar med marxismen.»; noe som i dag betyr at man slutter seg til folkekrigens uovervinnelighet.
5. Den store proletære kulturrevolusjonen
...er i et historisk perspektiv den mest grenseoverskridende utviklingen av marxismen-leninismen av formann Mao. Det er løsningen på det store og påtrengende problemet med å videreføre revolusjonen under proletariatets diktatur. «Den er en ny etappe i utviklingen av den sosialistiske revolusjon i landet vårt, en etappe som griper dypere og er meget vidtrekkende.»
Hva var situasjonen som de sto oppe i? I Kinas Kommunistpartis vedtak om Den store proletariske kulturrevolusjonen heter det: «Selv om borgerskapet er blitt styrtet, prøver det fremdeles å bruke utbytterklassens gamle ideer, kultur, skikker og vaner til å korrumpere massene, få et grep over deres sinn og gjøre alt de kan for å gjøre et come-back. Proletariatet må gjøre akkurat det motsatte: det må straks møte enhver utfordring fra borgerskapet på det ideologiske område og bruke proletariatets nye ideer, kultur, skikker og vaner til å omdanne det åndelige livssyn i hele samfunnet. For tiden består vårt mål i å bekjempe og knuse de personer i maktstillinger som slår inn på den kapitalistiske vei, kritisere og tilbakebevise de reaksjonære borgerlige akademiske «autoriteter» og borgerskapets og alle andre utbytterklassers ideologi og legge om undervisningen, litteraturen og kunsten og alle andre deler av overbygningen som ikke står i samsvar til det sosialistiske økonomiske grunnlaget, for på denne måten å gjøre det lettere å befeste og utvikle det sosialistiske system.»
Det var under disse forholdene at et jordskjelv av en politisk prosess, den største mobilisering av massene verden noensinne har sett, brøt ut. Og målet var klart formulert av formann Mao: «Den nåværende Kulturrevolusjonen er helt nødvendig og svært betimelig for å konsolidere proletariatets diktatur, for å hindre gjeninnføring av kapitalismen og bygge sosialismen».
Vi legger også vekt på to forhold:
1) Den store proletære kulturrevolusjonen er en milepæl i utviklingen av proletariatets diktatur og kampen for å befeste proletariatets politiske makt, konkret uttrykt i revolusjonskomiteene; og
2) Gjeninnføringen av kapitalismen i Kina etter det kontrarevolusjonære kuppet i 1976 gjør ikke Den store proletære kulturrevolusjonen ugyldig, men er kun den andre sida i motsigelsen mellom gjeninnføring og kamp mot gjeninnførng, og viser oss tvert imot den grensesprengende historiske betydningen av kulturrevolusjonen i menneskehetens ubønnhørlige marsj mot kommunismen.
6. Verdensrevolusjonen
Formann Mao understreker viktigheten av verdensrevolusjonen som en enhet, på grunnlag av at revolusjon er hovedtendensen, mens imperialismens forråtnelse øker for hver dag og den rollen massene spiller vokser i innflytelse hvert år. Massene som gjør, og skal gjøre, sine omstyrtende og ustoppelig styrke merket, bekrefter den store sannheten: «Enten når vi alle kommunismen ellers gjør ingen av oss det». Innenfor dette tidsperspektivet i imperialismens epoke, tidfestet han det store historiske øyeblikket i løpet av de «neste 50 til 100 år». I denne sammenhengen ser vi kampen mellom yankee-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, papirtigre som kjemper om hegemoni og truer verden med atomkrig. For det første må vi fordømme denne, og for det andre må vi forberede oss på å bekjempe den med folkekrig og revolusjon. På den andre siden, fra den historiske betydningen av de undertrykte nasjoner og dessuten fra deres synspunkt på det økonomiske og politiske forholda som utvikler seg på grunnlag av prosessen der imperialismen brytes ned, formulerte formann Mao sin tese om at «verden deler seg i tre». Alt dette fører til nødvendigheten av å utvikle strategi og taktikk av verdensrevolusjonen. Dessverre vet vi lite eller nesten ingenting om formann Maos skrifter og uttalelser på dette viktige området. Likevel viser det lille som er kjent de store perspektivene som han fulgte tett, og den grove skissen vi må følge for å forstå og tjene den proletariske verdensrevolusjonen.
7. Overbygning, ideologi, kultur og utdanning
Disse og andre liknende spørsmål har vært nøye og dypt studert av formann Mao. Derfor er dette også et grunnleggende spørsmål som fortjener vår oppmerksomhet.
Vi konkluderer med at innholdet i disse punktene viser tydelig til den som ønsker å se og forstå, at vi nå har fått et nytt, tredje og overlegent stadium av marxismen – maoismen – og skal man være marxist i dag må man være marxist-leninist-maoist, først og fremst maoist.
Alt som har blitt forklart i disse punktene fører oss til to spørsmål:
Hva er kjerna i maoismen? Politisk makt er kjerna i maoismen. Politisk makt for proletariatet, makta til proletariatets diktatur, makt som støtter seg på væpna styrke under ledelse av kommunistpartiet. Mer eksplisitt:
1) Politisk makt under ledelse av proletariatet i den demokratiske revolusjonen;
2) Politisk makt for proletariatets diktatur i sosialistiske revolusjoner og kulturrevolusjoner;
3) Politisk makt basert på væpna styrke ledet av kommunistpartiet, erobret og forsvart gjennom folkekrig.
Og hva er maoismen? Maoismen er marxismen-leninismen som løftes til et nytt, tredje og overlegent stadium i kampen for proletariatets ledelse av den demokratiske revolusjonen, utvikling av sosialismens oppbygging og videreføring av revolusjonen under proletariatets diktatur gjennom proletarisk kulturrevolusjon; i epoken der imperialismen går dypere ned i sin nedbrytning og revolusjon har blitt den historiske hovedtendensen, midt blant de mest komplekse og omfattende krigene sett til dags dato, og i midt i den uforsonlige kampen mot moderne revisjonisme.
Om kampen om maoismen. Kort fortalt begynte kampen for å etablere Mao Zedongs tenkning i 1935 på Tsunyimøtet, da formann Mao overtok ledelsen av kommunistpartiet i Kina. I 1945 ble den 7. partikongressen enig om at KKP ble veiledet av marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning, en klargjøring som ble undertrykket av den 8. partikongressen, der en høyrelinje vant fram. Den 9. partikongressen i 1969 fortsatte Den store proletære kulturrevolusjonen og slo igjen fast at KKP sin rettesnor var marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning. Så langt kom de.
På det internasjonale planet, fikk denne retningen innflytelse fra 1950-tallet og fremover. Men det var med Kulturrevolusjonen at den vokste eksplosivt i utbredelse og prestisje. Formann Mao ble anerkjent som leder av verdensrevolusjonen og opprinnelse til et nytt stadium i marxismen-leninismen. Dermed tok et stort antall kommunistiske partier opp marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning. På verdensbasis tok maoismen opp kampen mot den moderne revisjonismen og avslørte den grundig og uforsonlig. Kampen ble også tatt i KKP sine egne rekker. Alt dette hevet formannens storslåtte røde fane enda mer; Det nye, tredje og overlegne stadiet i det internasjonale proletariatets ideologi. I dag (1988) står maoismen under angrep på tre fronter, fra sovjetisk, kinesisk og albansk revisjonisme. Men selv blant de som anerkjenner formannens store bidrag og videreutvikling av marxismen, er det noen som tror at vi fortsatt bare er i marxismen-leninismens stadium. Andre godtar Mao Zedongs tenkning, men ikke maoismen.
I dette landet tar revisjonistene selvsagt opp stafettpinnen fra sine ulike førere, Gorbatsjov, Deng, Alia eller Castro, og de har hele tiden angrepet maoismen. Blant dem må vi fordømme, avsløre og bekjempe resolutt Del Prados skruppelløse revisjonisme og gjengen hans, det såkalte «Perus Kommunistiske Parti»; de ynkelige lureriene til det sjølutnevnte «Perus Kommunistiske Parti – Patria Roja» som etter å ha posert som «gode maoister», ble Deng Xiapings tjenere. Dette etter å først ha fordømt ham da han ble avsatt i 1976. Vi nevner også antimaoismen til det såkalte «Izquierda Unida» (Forente Venstre), der det vrimler av revisjonistiske og selverklært anti-marxistiske posisjoner og falske marxister og opportunister av mange slag. Vi må holde fram maoismen som et avslørende speil for revisjonistene for å bekjempe dem skikkelig, når vi jobber for å utvikle folkekrigen og for at den pågående demokratiske revolusjonen skal seire; en uunngåelig og ufravikelig oppgave av strategisk karakter.
Kommunistpartiet i Peru, gjennom fraksjonen ledet av president Gonzalo, som drev fram rekonstruksjonen av partiet, vedtok marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning i 1966. I 1979 vedtok partiet slagordet «Oppretthold, forsvar og bruk marxismen-leninismen Mao Zedong tenkning!». I 1981 vedtok partiet «Fram til maoismen!». I 1982 vedtok partiet at maoismen er en integrert del og overlegen utvikling av ideologien til det internasjonale proletariatet: marxismen-leninismen-maoismen. Det er med folkekrigen at vi har fått en enda dypere forståelse av hva maoismen innebærer, og vi har gjort det høytidelige løftet å «Opprettholde, forsvare og bruke marxismen-leninismen-maoismen, først og fremst maoismen!» og å arbeide utrettelig for å gjøre den til rettesnor og veiviser for verdensrevolusjonen. Å gjøre den til den alltid like røde og skinnende fanen som garanterer triumf for proletariatet, de undertrykte nasjoner og folkeslag i verden i deres ubønnhørlige og kjempende marsj av stålsatte legioner mot det strålende gyldne målet om kommunismen.
Tjen Folket
19.09.2016
|
Tjen Folkets sommerleir 2016
Tidligere i sommer arrangerte Tjen Folket sin årlige sommerleir. Gjennom en hel uke har kamerater fra Norge, Sverige, Tyskland, Polen, Wales, Syria, Iran og en rekke andre steder deltatt i et tettpakket program, og delt erfaringer om organisering og kamp for rød makt.
Blant de mange aktivitetene som har blitt satt opp for årets leir, er førstehjelpskurs, kampsportkurs, verksteder for podcast-produksjon, bannermaling og grafitti, samt seminarer om rød organisering og baseområder, norsk nazisme og fascisme, og mye, mye mer.
– Det ene er det sosiale, å bli bedre kjent gjennom å jobbe i grupper og jobbe i fellesskap, forklarer Endre, som er en av de mange som har stått på for å lede og organisere årets leir. Det andre er at vi får produsert masse nyttige ting, som eksempelvis bannere, skilt, nettartikler og reportasjer.
På denne måten tjener seminarene og verkstedene til å diskutere forskjellige aktuelle temaer og å løse mange av de samme oppgavene som inngår i det lokale arbeidet.
Grafittiverksted: Formålet med grafitti-verkstedet har vært å lære folk å lage sjablonger og forskjellige sprayeteknikker, slik at de enklere kan ta initiativ selv, forteller verkstedholder Are. Det praktiske har gått veldig greit. Deltakerne har vært veldig dedikerte og flinke, og vi har fått til mye.
Blant de mange spørsmålene som har blitt diskutert, er norske myndigheters imperialistiske krigføring i Libya, og hvordan skape bevissthet om imperialisme og agitere for anti-imperialisme. Seminarleder Silje utdyper:
– Det er noe nytt med Norge som aggressiv krigfører. Helt nytt er det jo ikke – hvis man sjekker lista over alle krigene Norge har deltatt i, får man bakoversveis. Men det er nytt på den måten at norske politikere her har tatt et valg om at «nå skal vi vise hva vi er gode for i krig» – de bidrar fordi de er en del av en imperialistisk militærallianse.
Et vesentlig problem som flere av deltakerne peker på, er manglende bevissthet om hva imperialisme er for noe. Det finnes ingen sterke kommunistiske partier eller anti-imperialistiske organisasjoner i Norge, noe som også betyr svekket krigsmotstand. Målet må være å bygge et slikt kommunistparti, og en sterk folkefront mot imperialistisk krigføring.
SUKP-seminar: Seminar om Sovjets Kommunistparti, også kjent som Bolsjevikene.
Et annet tema for leiren har i så måte vært organisering og bygging av røde baser og rød makt.
– Hvordan bygge baser og hvor, er alltid et vanskelig spørsmål. Men vi har lest på flere gode tekster, og delt erfaringer, forteller Paul, en av de internasjonale deltakerne.
Blant de mer praktisk retta aktivitetene har eksempelvis vært podcast-verksted, grafitti-verksted og kampsport-kurs.
– Praktisk aktivitet og idrett har i alle tider vært en viktig del av kulturen til den organiserte arbeiderklassen, forteller Terje. I løpet av de siste årene har kampsport blitt en sentral del av fritidsprogrammet vårt. Det holdes av oss aktivister som har erfaring fra forskjellige kampsportformer, hvor vi trener på bruk av teknikker fra brasiliansk Jiu Jitsu, thai-boksing og MMA. Én ting er det fysiske – det er lurt å trene sånn at så mange som mulig er i god fysisk form. Det andre er at det er viktig å lære seg selvforsvar – det har en praktisk funksjon, også i den politiske aktivismen.
Podcast-verksted: Podkast-produksjon er et viktig middel for å nå ut til folk, også for folk som kanskje ikke liker å lese, forteller verkstedholder Henriette. Arbeidet har gått bra, vi har tatt masse opptak og har en del råmateriale som vi skal klippe og redigere til å bli flere podkaster som vi forhåpentligvis kan legge ut på Soundcloud-sida vår.
I tillegg til dette kommer en rekke andre aktiviteter, både dugnadarbeid og fritidsaktiviteter, for både store og små.
Det må vaskes, ryddes og lages mat. Mye av det praktiske arbeidet er lite synlig, men kjempeviktig for at leiren skal fungere. Endre oppsummerer:
– Man får brukt både hodet og hendene. Det er sunt, og reflekterer hva vi ønsker å være – et praktisk forbund.
Tjen Folket
15.09.2016
|
Demonstrasjon til støtte for folket i Kashmir
Tjen Folket deltok lørdag 10. september på demonstrasjon i Bergen, mot Indias okkupasjon av Kashmir og den brutale aksjonen de nå har satt i verk for å undertrykke den kashmirske frigjøringskampen.
Roger Solsvik, offentleg talsperson for Tjen Folket i Bergen, holdt denne appellen:
Venner, Kameratar. «Myndighetene har mista tilliten til folket. Myndighetene har bestemt seg for å oppløse folket og utpeke et nytt.» Dette sitatet fra Bertolt Brecht er ein veldig god beskrivelse av dagens situasjon i India. Fra Nagaland i aust til Kashmir i nord driv den indiske staten såkalla anti-terror operasjoner. «Anti-terror» – begrepet er velkjent også her til lands. Det kjennetegnes for oss vanligvis av norske kampfly som slepp bomber over uklare mål i andre verdensdeler. Det kalles imperialisme, uansett kor fine ord dei set på det. I Kashmir i dag er den imperialistiske trusselen mykje meir direkte. 700 000 militære og paramilitære okkupasjonssoldater er utplassert for å holde folk i konstant frykt og spre fatalisme, følelsen av at makta er uovervinnelig.
Men, okkupasjon og undertrykkelse har alltid og vil alltid føre til motstand. Det er dette vi ser no, og det er dette vi er her idag for å løfte fram. Mens vi står her, demonstrerer tusenvis av kashmirere mot statens undertrykking, portforbudet, terrorisering av lokale medier, sensurering av internett og generell vold mot sivile. I motsetning til oss blir desse demonstrantane møtt med kuler. Riktignok kuler av såkalla «ikkje dødelig» karakter, men dei som har sett resultatene av denne ikkje-dødeligheten veit at det er til å grøsse av… Aktivisten i Bergen støtter det kashmirske folkets kamp for frigjering!
Styresmaktene i India viser idag sin desperasjon i Kashmir. Gjennom utstrakt bruk av brutal vold mot sivile viser dei at dei frykter folket, frykter makta som ligg i folkemassane, frykter folkets organisering og motstand. Vår oppgåve her i Norge, på den andre sida av kloden, er å gjere folk oppmerksom på at dette skjer. Den indiske staten forsøker å sensurere alle nyheter fra området som ikkje taler deira sak. Dei fleste i vår del av verden veit ikkje ein gong at den største konflikten i verden i dag utkjempes innad i vestlige makters bestevenn i Asia, det landet vi på skulen fekk lære var «verdens største demokrati».
Kvar er demokratiet for folket i Kashmir, som blir pepra med haglpatroner for å seie meininga si? Kvar er demokratiet for folk som blir fengsla uten tiltale? Eller dei som tilfeldigvis berre forsvinn etter å ha blitt satt i varetekt? Staten mot folket. Avisene skriv ikkje om det, nyhetene snakkar ikkje om det, det er ein skjult konflikt. Det foregår ei hemningslaus sensurering på sosiale medier, først og fremst på Facebook. Innlegg som viser brutaliteten i den indiske okkupasjonen av Kashmir blir fjerna. Sterke Kashmirske stemmer blir sensurert og får sine innlegg som fordømmer den indiske volden i Kashmir fjernet.
Dette er den største imperialistiske konflikten i vår tid. Den indiske staten beleirer sin eigen befolkning i massive militære operasjoner i store deler av landet. Dei driv fram eit korstog mot fattigfolk og nasjonale minoriteter. Dei beordrar tortur og drap på uavhengighetsaktivister og folk som flagger si støtte til seperatistbevegelser. Den indiske staten viser her tydelege fascistiske tendenser.
Våre kamerater i India, våre likemenn og -kvinner kjemper. Dei kjemper i gatene, på universitetene, og dei kjemper i jungelen. Dei kjemper med penn, sang og gevær. Og aller fremst; Dei kjemper for sin rett til å kalle seg folket, og folket lar seg ikkje bytte ut!
Les mer om India her:
Les om situasjonen i Kashmir på Indiasolidaritet:
Tjen Folket
13.09.2016
|
Fascisme og markedsliberalisme – hånd i hånd?
Kapitalisme og markedsliberalisme fremstilles ofte som «frihet». Likevel ser vi i flere land at markedsliberalisme og autoritære regimer med fascistiske tendenser går hånd i hånd.
Markedstilhengerne hevder ofte at liberalisme og fascisme ikke kan forenes, fordi markedsliberalisme handler om «frihet», mens fascisme handler om undertrykkelse. Men i flere land er det en skremmende utvikling der fascistiske partier styrer en brutal og folkefiendtlig liberalisering av økonomien. Dette gjør at en kan stille spørsmål om hva fascisme egentlig er og om det går hånd i hånd med markedsliberalisme.
Det er mange som sier at fascisme kun er fascisme dersom det er helt likt som det var på 30-tallet. Den økonomiske politikken i fascismen må være en sterk stat som bygger opp og ut økonomien. Det har vært en seigliva myte at arbeidsfolk fikk det bedre under nazismen i Tyskland før krigen. Arbeidsledigheten i Tyskland gikk drastisk ned fra midten på 30-tallet. Det hang sammen med militariseringa av Tyskland: 22 % arbeida med krigsindustrien i 1939. Også obligatorisk militærtjeneste fikk ned arbeidsledigheten. Andre tiltak var jobbnekt for jøder, og oppfordring til kvinnene om å holde seg i hjemmet. I tillegg ble det innført tvangsarbeid og konsentrasjonsleirer. Til tross for at arbeidsledigheten sank, var lønningene dårligere enn de hadde vært før Wall Street-krakket. Lønningene til arbeidere i Tyskland var lavere enn de var i USA, Storbritannia, Frankrike og Sverige. Lavere arbeidsledighet så bra ut på papiret, men hørte ikke nødvendigvis sammen med bedre forhold for arbeiderne. [1]
Men i dagens verden ser vi flere steder at markedsliberalistisk kapitalisme går hånd i hånd med stater med fascistiske trekk. Vi så det allerede i Chile, da Pinochet tok makta gjennom et USA-støtta kupp. Det ble innført markedsliberalisme, mens tusenvis av motstandere ble massakrert og undertrykt. Den nyliberale politikken gikk ut på deregulering, å minske statens rolle i økonomien og kraftig undertrykkelse av arbeidernes rettigheter. Fagforeningsaktivister, sosialister og kommunister ble forfulgt. Det er ikke nødvendigvis noen motsigelse mellom på den ene siden å gjøre statens rolle i økonomien mindre, og på den andre siden utvide statens volds og undertrykkelsesapparat. Statens rolle blir å tilrettelegge for markedet, og med politi og militære slå hardt ned på protester og krav. Dette så vi da nyliberalismen ble innført på 80-tallet av Pinochet i Chile, Thatcher i Storbritannia og Reagan i USA. Slike regimer har bredt seg i verden, og i hele den tredje verden har folkelig motstand vokst opp mot nyliberal politikk, etter at autoritære regimer har begrensa arbeideres rettigheter og gitt store selskaper fritt leide for å utbytte billig arbeidskraft. Friheten markedsliberalismen tilbyr gjelder først og fremst kapitalistenes frihet til å spre sine bedrifter utover verden, kjøpe billig arbeidskraft over grensene og eksportere og importere som de vil. Menneskenes frihet og rett til et verdig liv, mat på bordet, rett til jorda si og muligheter i livet er mindre viktig, og når de er i strid med kapitalistenes friheter og behov så vil det overses og undertrykkes. Der markedsliberalismen utfordres og kritiseres, ser vi at regimene ikke nøler med å slå ned på protestene med vold og makt.
Fascisme og det frie marked gikk hånd i hånd i Chile. Vi ser det også i dagens verden, blant annet i India. Der styrer regjeringspartiet BJP (Bharatiya Janata Party, eller Indisk folkeparti) som er en del av en hindunasjonalistisk bevegelse (Hindutva). De innfører en skruppelløs liberalisering i India, der ressurser og arbeidskraft blir solgt ut for en slikk og ingenting, mens opposisjonelle stadig slås hardere ned på. Å være kritisk til statens politikk er farlig: en kan fort anklages for å være antinasjonal eller kommunist, og lynsjes av fascistmobber, eller fengsles eller drepes av politiet i falske sammenstøt. Minoriteter og folk som tilhører lave kaster er utsatt for grov diskriminering, vold og ydmykelse. Sentrale medlemmer av BJP har flere ganger blitt avslørt å delta i sjåvinistiske drap og massakrer på minoriteter og lavkastefolk. Dette blant annet i Gujarat-opprørene. I opprørene brukte flere politikere retorikk som oppildnet motsetningene, og i tillegg til dette ble statlige registre brukt for å angripe muslimer. Narendra Modi (statsminister i India for BJP) fikk ikke dra til USA (av det amerikanske utenriksdepartementet) på grunn av hans mistenkte rolle i angrepene. [2] [3] Det foregår et fanatisk forsøk på å skape en eneste kulturell identitet i India, og å slå ned på de som ikke passer i denne – et kjennetegn som også gjaldt i Tyskland og Italia på 30-tallet. Grunnleggerne av den radikale hindunasjonalismen så på Hitler og Mussolini som forbilder.
Breivik skrev ifølge thehindu.com om den hinduistiske nasjonalistbevegelsen som en viktig alliert, og han nevnte også BJP. Han nevnte faktisk India i mer enn 100 sider. Manifestet støtter «nasjonalistene i den indiske borgerkrigen og deportering av alle muslimer fra India». Han nevnte også Russland, Filippinene, Kina og Thailand som land der han håper nasjonalister vil kjempe. Selv om han oppfordrer til en felles nasjonalistisk-fascistisk kamp på tvers av grenser, ønsker han ikke påvirkning av andre folk i Europa. Han ønsker en tjenerklasse av ikke-muslimer fra Bangladesh, Pakistan og India, som skal jobbe 12 timer om dagen og leve i segregerte samfunn. [4] Til tross for at Breivik ønska seg samarbeid mellom ulike fascistiske bevegelser i verden, anså han tydelig disse som laverestående. Til tross for at fascismen er internasjonal og finnes i så godt som alle samfunn med klasser, så er den aldri internasjonalistisk, den er alltid sjåvinistisk i sitt vesen.
Den økonomiske krisa øker mulighetene for fascismen. De politiske partiene reklamerer med at de skal få til bedre vekst med en sterkere stat. Den folkelige misnøyen kanaliseres mot minoriteter og lave kaster eller klasser. Den sterke staten skal sikre selskapenes rettigheter. I India for eksempel må staten sikre at selskapene får tilgang til de feltene og ressursene de vil. For å få til det må de rydde de folkelige bevegelsene av veien – fagforeninger, urfolksorganisasjoner, kommunister og befolkningen i områdene. Slik sikres undertrykkinga og markedsliberalismen. Det man ser i India er en nyliberal politikk støtta av radikale hindufascister. Man ser at en autoritær stat med fascistiske tendenser fungerer som en viktig alliert for nyliberalismen. [5]
I den tredje verden er fascisme heller regelen enn unntaket. Borgerskapet har ikke interesse av å fullføre den demokratiske revolusjonen i den tredje verden. Kompradorborgerskap og føydalherrer kan i hovedsak ikke bruke borgerlig-liberalt demokrati som sin regjeringsform. Hvis folk får organisere seg, samle seg og drive bevegelser rundt valgene, vil de raskt rette sitt sinne mot kompradorene (imperialistlakeiene) og føydalherrene, som tjener på at landet ligger under imperialismen. Ikke bare de fattigste folka vil vekk fra tilstanden som halvkoloni, også småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet vil det. Så hvis de får organisere seg og bruke demokratiske friheter og rettigheter relativt fritt, så blir det fort problemer for kompradorene. Derfor er ikke fascisme uvanlig i den tredje verden.
De som hevder nazismen var annerledes fordi den bygde ut økonomien med statlige midler, overser viktige poenger. Hitler drev en grunnleggende kapitalistisk stat, en grovt utbyttende stat som var hyperimperialistisk. At en stat bruker imperialismens profitter direkte til å bygge ut for eksempel jernbane, er ikke det viktigste kjennetegne til fascismen. Typisk for fascismen er voldsromantikk, antikommunisme og førerkult. Fascismen vokser typisk opp ved kriser, og fungerer som en bevarer av samfunnssystemet gjennom å slå ned på og undertrykke kritiske stemmer, kommunister, minoriteter og statlig sett gjennom å innføre en brutal, undertrykkende stat.
«Kamerater, Eksekutivkomiteen for Den Kommunistiske Internasjonale karakteriserte ganske riktig fascismen ved makta som det åpne terroristiske diktaturet til finanskapitalens mest reaksjonære, mest sjåvinistiske og mest imperialistiske elementer.» -Dimitrov [6]
Kilder:
5: Towards a new Dawn, editorial, mai-juni 2016.
Tjen Folket
05.09.2016
|
Experiences from the Norwegian ML Movement
Pål Steigan was in the leadership of the Norwegian Marxist-Leninist movement. Now he has written an autobiography, with an emphasis on the best years of the ML movement.
This text is translated from a earlier text in Norwegian. The Norwegian version is available here.
Steigan’s account of his upbringing in post-war Norway is interesting to those who have not lived through it, and probably nostalgic for those readers who remembers the 50s and 60s. Steigan writes well about this, and the book clearly shows how enormously Norway has changed over the past 60 years. He writes about at least three time periods: the social democratic post-war era, the tumultuous 60s and 70s, and the yuppie 80s.
This is not a book review, nor a complete summary of Steigen’s book. Rather it is an attempt to draw out some educational keypoints for those attempting to build a communist party.
Pål Steigan yesterday and today
Pål Steigan was the leader for the Worker’s Community Party (Marxist-Leninist) from 1975 to 1984. Before that, he was a leading member of its predecessor, SUF and SUF (M-L).
Today, Pål Steigan is connected to the party Rødt (Red). Rødt is a remnant of AKP (M-L), but has drifted far from its roots. Steigan is nonetheless no enthusiast for the party—he devotes most of his time to independent projects, for instance his blog, where he writes about the contradictions of capitalism, ecology and more. In the book, he writes that the AKP movement has not been particularly relevant since around year 1990.
Pål Steigan is also not exactly excited about Rødt, but has not endorsed any other group either. He has been quite negative in his comments about Tjen Folket—he claims that the organization disgraces communism. His alternative is “Communism 5.0”—a communism he describes in his earlier book, Sammenbruddet [The Collapse]. The new communism is “open source,” says Steigan, and separates itself from the old forms of communism because nobody has a monopoly on what is the right or wrong communism.
Regardless of where Steigan stands today, his insights to the Norwegian ML movement has been important. Despite some failures and gaps, it was an extremely successful communist movement from 1970 to 1980. It was one of the largest in the world. In sheer numbers alone, there were quite few—if any—ML parties in Europe that had nearly as many activists, members and friends as the Norwegian AKP (M-L). He (and all the thousands of grassroots activists) deserve respect for this, both from those of us who maintain that the ML movement was very valuable and those who despise it.
Learn from the ML movement
The most interesting thing in the book for the modern day communist is probably Steigan’s analysis of their methods—both the good and the bad. Regardless of whether or not one agrees or disagrees with his analysis, they can learn from them. Unfortunately, it appears that he puts more weight on their failures than their recipes for success. Perhaps it is only human to be self-critical, or maybe we can also find this error within the reader.
It is not like Steigan besmirches the movement—there is a lot of joy and pride to find there—but in places like his book, På den himmelske freds plass [In the square of heavenly peace, the Norwegian name for the Chinese Tiananmen square], the tone is occasionally sharply defensive and self-critical.
The Norwegian ML movement was completely dominant in Norway’s answer to the international communist movement in the 1960s. In 1966, Steigan was enlisted in Sosialistisk Ungdomsforbund [The Socialist Youth Organization] (SUF)—or a “enrolled Maoist Communist” as he himself describes it—by the older Tron Øgrim. As an ambitous teenager, his plan was clear: he was going to use the reformist organization as a springboard to create the true communist movement in Norway. It was inspired by Mao, his struggle against Soviet revisionism and eventually the Great Proletarian Cultural Revolution—but also by the communist oppositional struggle during WWII nazi occupation and Norwegian workers’ history.
In the start, Øgrim and Steigan’s political environment was first and foremost the local Bryn/Hellerud SUF on the eastern edge of Oslo. However, they had relations with several other environments: radical members of the Norwegian Communist Party (NKP), a Marxist bookstore run by a left-oriented member of the same party, Swedish Marxist-Leninists, radical students and other radical SUF chapters. All these environments were more or less characterized by the leftist wind that blew over the west—the world, in fact—during that time. The Black Panthers’ struggle against American racism and apartheid, the Vietnam War, the Cultural Revolution, the 1968 uprising in France—these were the global movements that rocked Norway as so many other nations.
After political struggle, studies, and practical work, SUF became a Marxist-Leninist organization. They broke with the moderated SF (Socialist People’s party) in 1969 and in 1973, and they established the Arbeidernes Kommunistparti (ML) [Workers’ Communist Party]. During the 70s, many thousands of people joined the movement. At its highest stage, the party and their youth organizations, Red Youth and the Norwegian Communist Student Union (NKS)) had a few thousand members. Marxism-Leninism led the anti-Vietnam War movement, was critical in the struggle against the EU, organized workers’ strikes, dominated university politics, and was eventually a powerful oppositional force in the labor movement.
Steigan points to three virtues that were crucial for the success of the ML movement:
1. Hard Work
Steigan describes how a relatively small political youth environment used huge amounts of time in the work of building up the organization from a small youth environment to a large national apparatus, all in just a few years. They used all their savings and wages from summer jobs to finance their political activites. They worked, sometimes day and night, to build their own publishing company, print flyers and organize meetings, actions and demonstrations. They studied, discussed and were passionately dedicated to their work.
He describes a lively environment with large projects that never stood still. And yet, without a doubt, these activists found much joy in what they were doing. Not least, it’s obvious that this true work gave true results. The ML movement found work both for young bookworms and writers, as well as practical and technical people that could devote themselves to keep the presses running. This can be seen clearly in the accounts of the SUF publishing house – how quickly they went from ideas to action and became a local chapter with their own printing press. The movement also had projects ready for artists, organizers, economists, athletes and so on.
It is wonderful to read Steigan’s writing about the SUF press. It was a breakneck affair that was expensive and demanded facilities for the equipment. Nonetheless, they counted on it’s success and kept on driving forward. That the Marxist-Leninists in SUF had their own press was of course an advantage in the internal struggle. It is also tempting to think that they must have been made of gold to be able to develop such an active and diverse setting. At the time, running a printing press was no simple endeavor. It demanded a lot of work and practical sense. This is why the movement had ample room for all types of members, not just those that liked to write and talk.
There existed, according to Steigan, and this is completely true, hardly any organization in Norway with people who were more willing to work than AKP(m-l).
2. A collected and organized leading core
Steigan says that the ML movement’s young leaders were conscious of how damaging splinter groups were for the ideology of movements in other countries. They saw the ML movement in Germany, France and other countries fragment themselves into new parties and groups in conflict with each other. Steigan says that they were always aware of this and entered a pact to keep the leading core indivisible, despite a number of conflicts throughout the years. He calls this a fellowship that agreed to always stand together, regardless of what might happen.
He claims that this core also could have a negative side—that the leadership could appear monolithic to the members and that this was not at all always positive.
Steigan also describes how they also consciously fought against competition and potential splintering. But the most important thing was the unit in the leading core. This unit held itself together from 1965 to 1980. There were of course replacements during this time, but a few key people were there during the whole time – these were Øgrim and Steigan, as well as Sigurd Allern and Sverre Knutsen. The leadership never split—even through the resolution with right deviation in 1976—before the party crisis hit in 1980.
3. The Mass Line
Steigan also writes about the mass line, formulated by Mao Zedong. He writes about how important some of Mao’s writings were for him and many others in the movement. Mao’s most popular texts was read over and over again. The mantra about serving the people and that the masses were the true heroes challenged Steigan’s individualist tendencies. Already as young Marxist-Leninists, they wanted to be important for the people and to make a difference. They wanted to be amongst the people, hold discourse with them and participate where the people were having a movement.
Although they were just a small organization, they were not afraid to take initiative. When the Soviet Union invaded Czechoslovakia in 1968, Sosialistisk Folkeparti [The Socialist People’s Party] held demonstrations that suggested similarities between Socialism and Nazism. SUF(M-L) instead took the initiative to demonstrate against the Soviet invasion with a message that said “no to revisionism, yes to socialism”. They also worked against the industrialists, for the class struggle and workers’ strikes. The new spring for socialism was also a new spring for striking and an active worker’s movement. Marxism-Leninism participated here from the very earliest point to the best of its ability.
Steigan devotes space to point out the errors of the movement:
1. Too much focus on history and foreign struggles?
Steigan writes that the movement used a lot of time splitting hairs in the history of Portugal, Spain, Germany, Albania and Indonesia. He claims that this could be both interesting and relevant, but not for a political party. According to Steigan, they placed themselves in an impossible situation when they set out to have a position on everything.
2. Bet on a base that disappeared?
Steigan writes about how the ML movement depended on building organizational bases within industry. The movement’s analysis was classically Marxist in that the industry workers are seen as the core of the proletariat. They encouraged their activists to search there to establish the worker’s party within this setting. They planned to build their base within large factories. Oslo, Bergen, Trondheim and Stavanger had large shipbuilding factories and other industrial zones in central locations in the 1970s. They no longer exist today. Additionally, a large portion of workers today are migrants.
The ML movement went far in winning positions in industry, but almost paralell to the crisis in the party, Norwegian industry was radically changed.
3. Blinders and lighthouses
Despite the fact that the ML movement was influenced and inspired by China, Albania was much closer. They sent some delegations to China, but thousands of people flocked to Albana, “the lighthouse of socialism in Europe”. Steigen claims that the party leadership was implicated in a lot of the impacts there, and that they had blinders over Albania for quite some time. They did not want to see Albania’s errors and eventually had disagreements among themselves. Steigan maintains that the “resolution with right deviation” was influenced by the Albanian leadership’s stiff-armed and dogmatic interpretation of Marxism.
4. The resolution with right deviation
Steigan is extremely critical of the party’s 1975 correction campaign, “resolution with right deviation.” He portrays how Tron Øgrim—after conversations with Albanian communists—caught Steigan and the party leadership off guard with a long and comprehensive paper called “Theses on right deviation”. Despite the fact that Steigan and the rest of the party leadership felt that it was a slap in the face, the document was accepted unanimously by the central committee.
Steigan says that this resolution was an “earthquake” and that it opposed concessions and compromises with social democrats and revisionists. The thesis was 200,000 characters long. In typical “Øgrim” fashion, says Steigan, it was poorly supported by facts or analysis. Steigan claims that the treatment of the “right deviation” had much in common with the concept of guilt seen in Protestantism, and that the right deviation was “given a soul” (“the right deviation did this” and “the right deviation made me do that”). To put it concretely, the campaign was against collaboration and alliance with SV [Socialist Left] and NKP (Norwegian Communist Party).
Steigan writes that this settlement was the closest they ever came to a cultural revolution within the movement, and that the period from 1976-78 was plagued by sectarianism, ultra radicalism and dogmatism. He concludes it was damaging to any flexible tactics because it divided them from revolutionaries in other parties and environments. He says they cut off a fire gate between them and NKP and SV. Steigan points out that when one isolates oneself from damaging influence from revisionists and opportunists, one also often end up isolating these people from revolutionary influence. If one makes it too hard to go over from one side, it will probably be difficult going the other way too.
This campaign led to Sigurd Allern’s resignation as chairman, replaced by a strictly reluctant Pål Steigan. Steigan is – despite intense bitterness over what he saw as a damaging settlement – not only negative. He believes that a firming of the party was necessary, seeing the first two years (1973-75) as too relaxed. In the aftermath of the settlement the party undertook big tasks, amongst them a campaign to transform Klassekampen (the Class Struggle) into a daily newspaper.
It may be a small paradox that the party had it’s peak, regarding membership numbers and most likely also in the amount of working effort dedicated to the party, in this period which both Steigan and others has summarized as most dogmatic and sectarian. But isn’t it impossible to imagine this type of sacrifice and dedication without a strong zeal and conviction? Maybe the leadership became overconfident as a result of steady progress, and could have averted the crises if they had taken better care of both effort and dedication?
5. The meeting grinder
Steigan calls the meeting culture in AKP (M-L) a “meeting grinder” and thinks that there were far too many meetings. Steigan’s young son used to call him “the meeting man”. According to Steigan’s own notes, in 1976 alone, he took part in: 50 meetings with the worker’s committee, 25 meetings in the central committee (three of which lasted for the entire weekend), 2 political meetings that lasted 2-3 days, a congressional meeting that lasted 3-4 days, 22 small team meetings, and at least 50 miscellaneous meetings, union meetings. This is not to mention a few meetings that dealt with assorted topics, like the Albanian party congress (which lasted for 14 days), meetings with foreign parties, guest meetings and so on.
A large majority of the meetings were the internal party meetings. Steigan claims that the ML movement had a very strong belief in meetings, but that most of the time spent in these meetings was in reality wasted.
6. Debating style
Steigan says that the ML movement had an unfortunate debating style. According to him, it was cocky, very tough and unforgiving. Often in a style referred to as “the style of hard strikes”. Steigan suggests that it would have been a lot better if it had been less arrogant and more relaxed.
7. The hamster wheel
Steigan says that the leadership style in AKP (M-L) was defined by many directives and very little flexibility for the local chapters. He calls these directives a “hailstorm of papers over the chapters”. Each month, a thick manual was sent to the party chapters.
This is why Steigan now sees that a Maoist organization ought to have a greater degree of operational freedom and flexibility as its basis. He envisions a leadership style that to a large degree summarizes experiences and inspires through examples, rather than firm directives from the center. Steigan describes an AKP calendar full of duties through a long line of special days, obligatory meetings, discussions and campaigns. Instead, says Steigan, a small organization with powerful enemies should not bind its forces, but rather strike quickly here and there, chosing times and places and being flexible. To bind forces is opposed to what Mao outlined in his guerrilla strategy.
Early in 1978, Steigan received a report that they had recruited 1000 new members in 1977, but a third of these recruits were gone within one year.
8. To dig down the party
From 1976, AKP (M-L) started a movement that would make parts of the party go underground. Ever since the party congress in 1976, the party only had one official spokesperson, the party chairman Pål Steigan. Motivated by the threat of a new world war and the goal of leading a national revolutionary peoples’ war, the party was prepared for illegality and persecution.
Steigan claims he agreed that security politics were the correct way to go, but he said that it was idiotic to make parts of the party go underground. He hits especially hard against classified directives where the members were divided into four categories: 1. Known members and the spokesperson, 2. Known member, normal members, 3. Closeted members, who sympathized with the movement, and 4. Closeted members who never openly sympathized with the party.
Steigan writes that a few in the party wanted 90% of the members to be in the fourth category, while his own suggestion was to recruit more people as spokespeople and create more order within the mass membership.
In the book, Steigan writes that this classification was one of the silliest things they could do. He claims that if there would be war, the classification would not have helped AKP (M-L). On the contrary, he said that this would isolate the party from the people and all but a few of the closest contacts with the masses could have supported the party. He also claims that this would have made it easy to round up and crush a party that was so isolated from the people, regardless of how good security they upheld.
Steigan further describes that he thought this system recreated the conditions for sectarianism. When people could be secret communists and never held accountable for the party’s politics, it became easy to take sectarian positions. The fourth category never needed to expose their politics publicly, so they did not need to worry about what people in the street or their colleagues thought about the party. According to Steigan, people also used this as an easy excuse to simply disappear when they decided they were “tired of being communists”.
9. The economic crisis
Steigan devoted a great deal of his book to the huge economic crisis that afflicted AKP (M-L) in 1978. It is still not clear what the causes of this were. Steigan was—as the chairman—taken by surprise when the party’s financial officers presented a budgetary deficit of 20 million (in 2016 kroners). They had used way too much money here and there. Steigan mentions a few examples, without getting to the bottom of the matter.
The newsletter Klassekampen was a big drain on the ML movement’s economy. The party leadership had said no to state funding (“the enemy’s sugarcoated bullets”) of the newsletter on principle and had insisted that the members’ money and labor should remain free. Additionally, Oktober Forlag (The October Publishing Company) was also a large drain on resources—under Tron Øgrim’s leadership, many books were printed without anybody buying them.
Steigan depicts a large party economy with several party businesses and varieties that in the grand scheme worked as independent machines. There was very little control and some of the leading people (including Tron Øgrim and Sverre Knutsen) had their own political hobbies that demanded large expenses with little outcome and that had not reflected on the bigger picture.
Steigan says that while he wanted to step down as the chairman after the economic crisis, he was simply not allowed to. The party’s treasurer, on the other hand, was allowed to step down and was replaced by an incredibly reluctant Sverre Knutsen. Three years later, Knutsen left the party with a critique of the party for having been too disinterested in the struggle, for their critical perspective of Stalin, and for the support of Deng revisionism in China. Steigan believes that Sverre Knutsen betrayed the leftists in AKP (M-L) when he would have been the natural choice for their leadership. In 1984, a stream of members left the party, citing revisionism, but they never organized any concrete projects after leaving.
Steigan claims that the leadership lost its authority in 1978. This was the end of Marxism-Leninism as a “charismatic movement”.
10. Dependence on and views of China
Steigan writes that AKP(M-L) developed a dependence on China and Albania which they would quickly regret. Shortly after Mao’s death, the so called “Gang of Four” was deposited in an organized coup in China. Tron Øgrim and the AKP leadership bought most of the rhetoric surrounding the “Gang of Four”. In the transition period under Hua Guofeng, China had a showdown with the Gang of Four, but did not attack the Culture Revolution.
Steigan considers Øgrim’s two long articles about the Gang of Four in the party’s newspaper, Røde Fane [The Red Banner] as “intellectual acrobatics” and “a house of cards” that ought to be torn down. He also claims that Øgrim’s (unsigned) articles tied AKP(M-L) to the leadership of China’s communist party in the fall of 1976.
Steigan asks the question of whether or not it would have been possible to “take it easy” and wait a little before taking a position on the party struggle in a country on the other side of the planet. Steigan’s goal in the party congress of 1980 was to have no major discussions on China. In the final analysis, the party appeared to have a friendly relationship with China up until the massacre at Tiananmen Square in 1989—which Klassekampen and AKP(M-L) denounced as a fascist oppression on the part of the Chinese state. He does not even discuss the possibility that what had happened in 1976 was a bourgeois counterrevolution.
Conclusion
In addition to organizing Steigan’s view on the 3 positives and 10 negatives of the party, there are also a few other issues to consider:
It is interesting to see that of all the leaders in the party during the time Steigan writes about, nobody wanted to be the front-leader. Tron Øgrim flatly refused. Steigan was more or less forced and wanted to step down from the start. Sigurd Allern stepped down freely after the resolution with right deviation and not even Sverre Knutsen sought the position. Steigan writes that the women’s movement in 1984 kicked in unlocked doors. Steigan happily gave up his position as the chairman.
If nothing else, it dismantles the myth of power hungry and corrupt “Stalinists”. It shows also that there was a collective group that held power in the party and not a single “party owner”—unlike most foreign parties. But doesn’t it also reveal a weakness in the party when the most active people in it are not willing to step forward or hold responsibilities?
It is also interesting that Steigan writes that in 1984, the party’s most important properties were no longer directly control by the party. The paper Klassekampen took in millions in donations and was edited according to so-called “editorial discretion”—wherein the editor was given full freedoms in daily operations and content control. All of the sudden, it was Klassekampen’s editor—former chairman Sigurd Allern (!)—who controlled the majority of human and economic resources in the movement. This set the stage for the large struggles over Klasssekampen in the 90s, which culminated in open war over the editorship in 1997.
Steigan also describes how important election work was for him and that his prioritization of Rød Valgallianse [Red Election Alliance] and the election struggle 1979 to a large degree happened without the engagement of the rest of the party leadership. Steigan writes that at the time, he claimed that the way out of the party crisis was with more external political work, while the rest of the leadership wanted to prioritize “internal work”.
There is a clear contradiction in Steigan’s account of AKP(M-L) in the 80s. On the one hand, he portrays a deep crisis within the party: economic crisis and a nearly bankrupt and broken leadership unit (“fellowship destroyed”), many leaving the party with passive critiques from “the left”. >From outside, the upheavals in China and the collapse of the international ML movement must have had a strong influence upon the situation in AKP(M-L). The party reached it’s peak just four years after its foundation, at a time that coincided with what Steigan calls the sectarian period.
On the other hand, Steigan seeks to frame the AKP of the 80s as a more mature party: a party that has resolved its issues with “sectarianism”, was anchored in the everyday Norwegian experience, and took part in important struggles. Steigan nearly suggests a “friendly” feminism politics that met open doors when the old “diamond gang” in the leadership was on the way out of the machine of their own making.
Steigan deals first with a comprehensive crisis when restructuring politics and it appears that he wants to convince readers that he was satisfied with the changes and developments—but then declares that by 1990 the party had lost all relevance for him. This description has a poor grasp of the situation. He gives no explanation as to why what he describes as a largely positive development has ended with him saying that the party is no longer relevant. How is it that a positive development and maturation led to the party being unimportant? Or does Steigan mean that these were just two different processes operating independently from one another?
It is tempting to think that Steigan neither can nor wants to answer these questions. Steigan’s book is his conclusion for the movement. He seems finished with the ML movement, and that’s OK.
All experiences can be helpful for today’s communists, but the road we must take cannot be identical to the road anyone else has taken before us. New communists are probably eager to listen to as many stories from earlier struggle as possible, but to paraphrase Marx: it’s about creating new histories, not interpreting that which has already been written.
Tjen Folket
03.09.2016
|
|
© 2016 Tjen Folket – kommunistisk forbund |
|
|
|
