I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:
Far din tar feil
Den éne prosentens tyranni!
Intervju med svensk kommunist
Himmlers 100.000 kvinner
Er kapitalismen et mindre onde?
Rød makt!
Flertall mot fredsavtale i Colombia
|
|
Mao T-skjorte
T-skjorte med Mao-motiv og sitat. De fem store og «tjen-folket.no» bak. Finnes i størrelsene S, M og XXL.
|
Far din tar feil
– kvifor eg er mot kapitalisme
For eit barn er det sjølvsagt at vaksne veit kva dei driv med. Og på mange måtar er det riktig; alle som lev er etterkomarar av vaksne som i alle fall klarte å holde dei i live. Som ein biverknad stolar ein på vaksne så sant ein ikkje har åpenbar grunn til å ikkje gjera det.
Eg hadde i utgangspunktet ingen interesse av økonomi og, som dei fleste tilsynelatende gjer, gjekk eg ut frå – umedvite – at dei som sysla med økonomi og sånt visste kva dei dreiv med. I ettertid er det lett å sei eg var naiv, men sjokket var stort når eg innsåg at kapitalismen er avhengig av kontinuerleg økonomisk vekst og at alle med «peiling» tilsynelatande syns der er ok – til og med bra.
For meg er det åpenbart at kloden sin fysiske avgrensing set rammer eit økonomisk system er nøydd til å folholda seg til. Kapitalismen gjer ikkje det; skreller ein vekk nok, innser ein at den er sjølvrefererande og sjølvrettferdiggjerande. Poenget med kapitalismen er at kapitalen skal veksa.
I sin sjølvforaukande prosess treng kapitalen arbeidskraft og råvarer som kan forvandlast til produkt som kan selgast. Desto meir arbeidskraft som kan utnyttast, og jo meir råvarer som kan forbrukast, desto bedre. Liv i seg sjølv har ikkje verdi; ting det ikkje kan settast ein pris på er «usynleg» for kapitalismen. Resultatet er at alt vert gjort om til kapital – naturverdiar og samfunnsverdiar. Ein måte å sjå det på er at kapitalen på kloden er konstant viss ein deler kapital inn i naturkapital, sosial kapital og økonomisk kapital; kapitalisme gjer dei to førstnemnde om til sistnemnde. Kapitalisme gjer alt fint og bra om til død kapital – det er ingen plass for kjærleik i kapitalismen.
Denne teksten ble skrevet på skriveverksted av en deltager på rød sommerleir i 2016.
Tjen Folket
01.11.2016
|
Den éne prosentens tyranni!
For deg som er opptatt av konsekvensene av en skeivt fordelt verdensøkonomi.
Skrevet av en aktivist i Tjen Folket.
Hvilke konsekvenser fører sosial ulikhet med seg? I sammenheng med dette vil det bli sett på hva som kan gjøres for å forbedre situasjonen for arbeiderklassen og undertrykte i alle land.
Rapporten An economy for the 1%
Oxfam er en global frivillighetsorganisasjon hvis spesialfelt er global fattigdom og nød. Oxfams nyeste rapport fra 18.01.2016, som går under det passende navnet An economy for the 1% – How privileges in the economy drive extreme inequality and how this can be stopped, poengterer sjokkerende funn over verdens store ulikheter. I den følgende teksten vil vi presentere Changemakers fremstilling av hovedfunnene ved nevnte rapport, fra Changemakermagasinet nr. 01, 2016.
De rikeste
Et spørsmål man kan stille ut ifra funnene til denne rapporten er hvem, og ikke minst hvor mange, som eier verdens ressurser. I dag er vi kommet til det stadium at de 62 rikeste individene i verden, hvorav 53 personer er menn, eier like mye som den fattigste halvdelen av verdens befolkning tilsammen. Dette er et tall som fortsetter å synke.
De 62 rikeste individenes samlede formue beregnes videre til å være på 1760 milliarder dollar, noe som tilsvarer mer enn det dobbelte av verdens største statlige fond, nemlig Norges Oljefond.
De rikeste vs. de fattiges økninger
Over kun de siste fem årene har formuen til disse 62 individene hatt en 45% økning de siste fem årene. Det tilsvarer hele 542.000.000.000 dollar, som er over en halv billion.
Samtidig har den fattigste halvdelen av verdens befolkning opplevd 38% nedgang i sine samlede ressurser, og tapt over 1 billion. Det er her mye som tyder på at noens brød er den andres død og at noens død er den andres brød…
Miljø og klima
Det pekes videre på at den rikeste 1% sitt utslippsfotavtrykk i snitt er 175 ganger større enn de fattigste 10% i verden. Da forstår man hvorfor konsekvensene av de rikes overforbruk går verst utover de fattigste.
Skatteflukt
Ifølge Changemakermagasinets fremstilling av Oxfams rapport, gjør skatteparadiser det mulig å skjule over 7 milliarder dollar, nærmere bestemt 7.600.000.000.000 dollar. Pengene gjemmes offshore, utilgjengelig for verdens skattemyndigheter og utilgjengelig for statistikkene.
Videre pekes det på at hele 9 av 10 selskaper har plassert penger i minst ett skatteparadis. Disse funnene baserer seg på undersøkelser av de 200 selskapene Oxfam undersøkte, som inkluderer verdens største bedrifter, samt World Economic Forums strategiske partnere.
Det setter ting i perspektiv når man måler lønnsveksten for den fattigste 10%, som siden 1990 kun har fått økt sin dagslønn med 1 cent årlig. På denne måten forstår man at det ikke nødvendigvis drypper på klokkeren om det skulle regne på presten.
Hvorfor kommunisme?
Hvor langt er vi som verdenssamfunn villig til å gå? Hvor mange personer skal vi som verdenssamfunn la få eie verdens ressurser til slutt? En håndfull? Én person? Når kommer verdenssamfunnet til å reagere ved å sette inn direkte tiltak som forhindrer en slik utvikling videre? Hvem er verdenssamfunnet? Det er oss – alle sammen!
Som vi ser er verdenssamfunnet, som altså innbefatter oss mennesker, i stort trøbbel. Den eneste måten å redde planeten vår, én gang for alle, er å komme til livs sosial urettferdighet. Det gjøres best ved den kommunistiske ambisjon om et klasseløst samfunn – en menneskehet som lever i solidarisk fellesskap og tar vare på naturen. Er det utopisk å organisere oss slik at vi tar vare på naturen fremfor på bekostning av den? Nei!
Makt og avmakt
De kapitalistiske landene organiserer seg som borgerlige demokratier, men hvilken makt har egentlig menneskene i disse landene? At en klasse bestående av få folk eier produksjonsmidlene og ressursene, er diktatorisk og sikrer deres politiske makt; det er borgerskapets diktatur.
Opp mot dette setter vi fram kravet om arbeiderklassens frigjøring gjennom revolusjon. En revolusjon som knuser borgerskapets makt, hvor arbeiderklassen sikrer de undertryktes makt gjennom proletariatets diktatur. Vi vil skape et sosialistisk Norge hvor arbeiderklassen har makta, hvor målet er vår kollektive frihet og et klasseløst samfunn. Der ting blir organisert ut ifra nytte og behov, og ikke gjennom det fordervende målet om noen få kapitalisters profitt. Borgerskapet profiterer på arbeiderklassen og jordas naturressurser som en parasitt – til hvilket annet formål enn deres behov for profitt, bindes menneskeheten i lenker?
En slik samfunnsorganisering som vi har i dag er meningsløs. Den er menneskefiendtlig, og ødelegger livene til svært mange mennesker. Det er et system som aldri kan tjene menneskeheten, men som for alltid vil tjene kapitalistene – i stadig større grad.
Borgerskapet kommer aldri til å gi fra seg makta frivillig. Makta gis ikke, makta tas. Sosialismen –proletariatets demokratiske diktatur – er nødvendig for å undertrykke borgerskapets makt; for å strippe disse for makt, utjevne de sosiale skillene og bygge den nye sosialismen og den klasseløse sosialismen. Intet borgerskap, intet utbytting. Ingen utbytting, en fri og derfor rettferdig verden!
Til kamp, kamerater! Tjen Folket i dag!
Tjen Folket
26.10.2016
|
Intervju med svensk kommunist
Kommunistisk veteran forteller om sine erfaringer fra organisering i Sverige.
Rickard B. er en kamerat fra Sverige som har kjempet mot kapitalismen siden søttitallet. I dag er han med i Kommunistiska Föreningen (kommunisten.nu) som jobber for kommunistisk organisering i Sverige, og han har vært i kontakt med Tjen Folket de siste par årene. Vi stilte han noen spørsmål knyttet til hans bakgrunn som kommunist, kommunisme i Sverige og hvordan han ser på framtiden for MLM-bevegelsen. Svarene er parafrasert og oversatt fra svensk.
Rickard har føttene godt plantet i arbeiderbevegelsen. Både hans far, farfar og oldefar var skogsarbeidere. Faren var syndikalist og brukte å si at han ikke likte prester, kapitalister eller storbønder. I 1962 ble Rickard, som hovudperson i en sketsj på den videregående skolen han gikk på, portrettert som skolens eneste ivrige lytter til Radio Moskva. Men det var ikke før i 1968 han ble organisert gjennom ungdomsforbundet til Vänsterpartiet Kommunistarna (som i dag er blitt et SV-parti). Han gikk derimot ganske raskt i mer marxist-leninistisk retning og var en av de som ledet utbrytelsen i 1970 da KFML (seinere SKP) ble startet.
TF: En kamerat fortalte oss at du har vært utsatt for overvåkning, kan du fortelle litt om det?
Rickard: På 80- og 90-tallet ble det mulig å få innsyn i tidligere hemmeligstemplede overvåkningsdokumenter, og som mange andre kommunister ba jeg om å få se «mappa mi». Det viste seg at de ikke visste så mye – av de 7-8 arkene de hadde på meg, var det meste fra åpne kilder. Men et dokument var veldig interessant. Det viste at jeg i 1968 hadde kjøpt enn brosjyre med tittelen «Hva betyr KFML?» Overvåket de bokhandelen der jeg kjøpte den? Var noen som jobbet i bokhandelen en agent? Det fikk jeg aldri vite. Etter splittelsen med SKP opererte man med dekknavn og så videre, så SÄPO (Sikkerhetspolitiet) hadde bare kjennskap til rundt 10% av organisasjonen, den åpne delen.
TF: Fikk overvåkningen noen følger for deg?
Rickard: Det er ikke godt å si, men en gang når jeg tok meg en vaskejobb på Phillips (innen våpenindustri) kom arbeidslederen etter en måned og sa at jeg ikke kom gjennom sikkerhetskontrollen, og jeg mistet jobben.
TF: Kan du fortelle litt om de største opp- og nedturene du har vært med på som en del av kommunistbevegelsen i Sverige?
Rickard: Sverige fikk en av de største solidaritetsorganisasjonene i verden under Vietnamkrigen da de ulike FNL-organisasjonene forente seg, og sammen tvang de regjeringen til å gå imot USA. Et annet høydepunkt var skogsarbeiderstreiken, som er den største i moderne svensk historie. Vi hadde medlemmer i streikekomitéen – jeg hadde selv ansvaret for kontakten med dem – som stod i spissen for 13-15.000 streikende skogsarbeidere. Mellom 1978 og 1980, etter Maos død, var det hard kamp i SKP. En partidelegasjon kom tilbake fra Kina og sa at Soviet var et sosialistisk land. Det trodde ikke gruppen jeg tilhørte noe på. De fleste kameratene føyde seg etter autoriteten til den nye ledelsen i Kina, men vi gjennomskuet Deng Xiaoping helt fra starten av.
TF: Hva er din oppfatning av tilstanden til kommunismen i Sverige i dag?
Rickard: For å låne et begrep fra Mao: Vi befinner oss i en strategisk defensiv; vi må gjennoppbygge et virkelig revolusjonært kommunistisk parti og være innstilt på at det blir et langt og møysommelig arbeid. Det fins ingen snarveier. Objektive forhold og samfunnsutvikling har stor betydning for revolusjonær tilvekst –man kan ikke tvinge fram revolusjon. Fram til det må man føre korrekt prinsippolitikk, drive dagskamp og bygge ut partiet. Så kan det plutselig gå veldig fort. Under Oktoberrevolusjonen eksploderte medlemstallet til bolsjevikene på kort tid, i Kina gikk KKP fra 10 000 medlemmer i 1937 til 1 million i 1945, den røde arme vokste fra 30 000 til 2 millioner. Det går fort under rette forhold. Men jeg tror Norge og Sverige dessverre blir blant de siste landene – omveltninger vil komme først og fremst i nykoloniale land i den tredje verden. Men det betyr ikke at vi skal vente!
Dette intervjuet ble gjennomført og skrevet i forbindelse med skriveverksted på rød sommerleir i 2016. Vi takker kamerat Rickard B for intervjuet, og ønsker lykke til med den videre kampen for revolusjon i Sverige.
Tjen Folket
24.10.2016
|
Himmlers 100.000 kvinner
En norsk kommunists vitnesbyrd om motstandskamp under andre verdenskrig.
Bokanmeldelse skrevet av en aktivist i Tjen Folket.
Himmlers 100 000 kvinner er skrevet av Annalise Urby. Boka er utgitt i 1946, og handler om Urbyes opplevelser i den tyske konsentrasjonsleiren Ravensbrück de siste månedene før de norske fangene ble hentet av Røde Kors sine hvite busser. Sykdom, kulde og sult er alltid nærværende i Ravensbrück, og boka starter da fangene i desember 1944 innså at krigens slutt ikke var så nær som de hadde trodd. Det måtte minst være noen måneder til å vente. Uten håpet velter sykdommer fram og mange gikk hen og «ble døde», som tyskerne sa. Med slutten nært forestående forsøkte tyskerne å bli kvitt så mange fanger som mulig, og alle kom i umiddelbar fare, særlig syke, godt voksne og andre uønskede.
I dette forferdelige kaoset bringer Urbye fram ikke bare hvordan det var å leve i slike forhold, men hvordan fangene deltok, tok valg og vurderinger i en slik situasjon. Livskraften og samarbeidet fortsetter. Etter netter som er så kalde at nesten alle babyene døde på en gang, starter dagen, da en må organisere seg for å gjøre så godt en kan.
Denne nye situasjonen medførte at leiren i større grad måtte styres av kvinnene selv. Ett av temaene i boka er konflikten mellom å arbeide for tyskerne med organiseringa av leiren eller med produksjonen av krigsmateriell – og slik delta i nazismens krigsmaskineri – satt opp mot å kunne få betydning for de man klarte å redde fra dødsleirer og gasskamre dersom man var i posisjon i leiren. Enigheten var stor omkring å gjøre så godt en kunne for å kunne hjelpe en person en dag, og omkring å sabotere alt en hadde mulighet til.
Sårbare temaer tas opp. Fangene støttet hverandre solidarisk, men samtidig ble de behandlet helt forskjellig av tyskerne. Det sier også tallene noe om: av 103 norske kvinner i leiren døde 9 stykker. For jøder og romfolk var det noe helt annet. Når det gjelder norske jøder ble 773 jøder deportert fra Norge, de fleste direkte til Auschwitz. Bare 38 av disse overlevde. 66 norske romfolk ble deportert, og kun fire overlevde. Totalt i Ravensbrück overlevde ca. 40 000 av ca. 130 000 kvinner og 20 000 menn.
De norske kvinnene fikk Røde Kors-pakker, og var ikke blant de som ble behandlet verst. Urbye selv lå lenge på sykestua mens hun bevitnet at for eksempel jødiske kvinner ikke slapp inn til legen før de var så sjuke at de døde på veien inn. Andre, som «bibelforskerne» (Jehovas vitner), ble behandlet bedre, og de andre fangene klarte ikke å tilgi dem. I en leir der solidaritet og samhold var viktig, ble denne splittelsen viktig for tyskerne. De kunne stole på de gruppene som ble behandlet bedre.
Urbye var kommunist og var derfor tilknytta et internasjonalt nettverk av kommunister. På grunn av dette blir vi kjent med både kvinner fra mange andre land i Europa og de spesielle forholdene der. Å lese om hvordan kvinner organiserte seg i leiren er et vitnesbyrd om hvor viktig organisering er. For, som hun skriver, de som tenkte på seg selv, de klarte seg ikke. Samholdet må ha reddet mange.
Ellers blir vi minnet på at Siemens brukte krigsfanger som arbeidere og at de produserte krigsmateriell til nazistene.
Urbyes vitnesbyrd fra den tyske konsentrasjonsleiren Ravensbrück er lett å leve seg inn i. Det er prega av kvikkhet, klarhet og også av humor, og det var derfor noe helt annet enn forventet, og annerledes fra mange andre beretninger fra konsentrasjonsleirer. Som lesere blir vi invitert inn i leiren, ikke bare som følende menneske, men som tenkende. Hvordan gjør vi det beste ut av denne situasjonen? Hvilke konflikter og såre temaer gnager meg i sjelen her? Hvordan løftes vi opp av andre mennesker og overlever situasjoner der det så ut som om vi var dødsdømt? Hvordan motivere noen som har mista håpet?
Dette er en beretning om folk som blir fratatt livene sine, men som fortsetter alt de kan for å ta makta over egne og andres liv – selv en dråpe makt er bedre enn ingen makt.
Annalise Urbye var en norsk journalist. Hun ble med i en kommunistisk motstandsgruppe og ble i 1943 tatt til fange og sendt til Grini, før hun ble sendt videre til Ravensbrück.
Tjen Folket
19.10.2016
|
Er kapitalismen et mindre onde?
Noen sier kapitalismen er et mindre onde. Er dette rett? Det sies at sult, krig og fattigdom uansett vil eksistere. Er det slik? Må vi nøye oss med dette og bare lindre symptomer?
La oss se på hva kapitalismen gjør med verden.
Milliarder av mennesker lever i fattigdom og hundrevis av millioner sulter. Flere land er lagt i ruiner av kriger for at imperialister skal tjene seg rike på å rane fattige land for ressurser. Kulturen som hersker i dag, dyrker å trampe på andre. Kvinnehat, rasisme og sjåvinisme dominerer samfunnet vårt. Planeten vår og levegrunnlaget vårt ødelegges av profittjaget.
Er sosialismens historie bare mer av det samme?
Både Sovjet og Kina fjerna omfattende sult på få tiår. Vilkårene for kvinner og undertrykka nasjoner ble forbedret. En ny, rød kultur av folket for folket ble skapt, en kultur hvor folket jobba for å forbedre livene sine sammen i stedet for å trampe på andre. Folket slo nazi-Tyskland og Japan. Og sosialistiske stater ble en base for revolusjonære bevegelser rundt om i hele verden, som førte til frigjøringen av flere kolonier i Afrika og Asia.
Selv om sosialismen falt i Kina og Sovjet, ble det gjort store framskritt. Hvis vi kjemper for revolusjon og sosialisme i Norge og resten av verden, og ser på de historiske erfaringene, så ser vi at vi kan komme enda lengre og gjøre enda større fremskritt.
Denne teksten ble skrevet på skriveverksted av en deltager på rød sommerleir i 2016.
Tjen Folket
17.10.2016
|
Rød makt!
Tjen Folket kjemper for rød makt overalt.
Hva er rød makt?
Rød makt er all makt til folket.
Hvem er folket?
Folket er alle unntatt fienden.
Hvem er fienden?
Fienden er den lille klassen av parasitter som lever på andre. Det er kapitalistene som eier de største selskapene og bankene. De som tjener milliarder på andres arbeid. Det er politikerne og de øverste byråkratene som forvalter pengene og staten til disse parasittene. Fienden er dette borgerskapet og deres nærmeste tjenere og voldsmenn.
Rød makt er å ta makta fra fienden og samle makta først og fremst hos proletariatet.
Hvem er proletariatet?
Proletariatet er de som jobber i vanlige og lavtlønte jobber, de som har inntekt først og fremst fra sitt eget arbeid, de som er nederst på rangestigen på jobben – med sjefer og mellomledere over seg. De som jobber i bygg og anlegg, industri og skogbruk, helstjenester og butikk, lager og transport. Arbeidsfolk som ikke står over andre og har lite frihet i jobben. Og alle dem som er slått ut av arbeidslivet på grunn av sjukdom eller arbeidsledighet. Proletariatet holder hele samfunnet oppe med sitt arbeid, men holdes samtidig nede av borgerskapet.
Rød makt er også makt til alle andre undertrykka.
Hvilke andre grupper er undertrykka?
Rød makt er makt til kvinner, så kvinner slipper å leve i frykt for vold eller må bære hovedansvaret for at forholdet og hjemmet går rundt. Det er makt til den samiske nasjonen, som lenge er blitt undertrykka av den norske staten. Det er makt til skeive folk, så skeive folk slipper å møte mobbing og trakassering. Det er makt til transfolk, så transfolk kan leve slik de vil og fri fra snevre kjønnsroller og regler.
Rød makt er makt til flyktninger og innvandrere og mørkhuda folk, så de kan frigjøre seg fra utestengelse, mobbing, arbeidsløshet og fattigdom. Rød makt er makt til ungdom, så ungdom kan frigjøre seg fra kjøpepress, karakterpress og kroppspress. Rød makt er makt til fattigfolk og andre som blir plaga av politi, barnevern og NAV. Rød makt er makt til uføre og sjuke, som gjøres sjukere istedet for friskere av den fattigdommen, avmakta og tvangen systemet tilbyr.
Rød makt er makt til dem som ikke har makt i dag.
Hva er rød makt ikke?
Rød makt er ikke makta til et rødt parti eller røde politikere. Slike er falske røde. De kler seg i rødt for å få støtte fra mennesker som vil ha rettferdighet. Men når de får makta, så fortsetter urettferdigheten.
Hvor og hvordan kan vi skape rød makt?
Rød makt er nye kommuner der folket har makta, ikke ansiktsløse systemer og byråkrater. Folkekommuner som garanterer alle å kunne gjøre nyttig arbeid, å få helsehjelp, utdanning, trygghet, mat og tak over hodet – og som legger til rette for et meningsfylt liv.
Rød makt er å bestemme, sammen med andre, hva slags liv vi skal leve på denne planeten.
Rød makt er et ekte kommunistparti. Proletariatets eget parti. Ikke et parti slik som dagens partier, som jobber innenfor fiendens system. Kommunistpartiet er en ny type parti. Et revolusjonært og kjempende parti, som gjør seg fortjent til folkets tillit. Tjen Folket jobber for å skape et slikt parti.
Rød makt er en folkehær. Ikke dagens liksom-forsvar, som forsvarer de rikes interesser. Dagens forsvar er et angrep, et angrep mot verdens fattigste mennesker som i Afghanistan og Libya. Rød makt betyr et forsvar av en ny type. Et virkelig folkets forsvar som hele folket deltar i. Uten en folkehær har folket ingenting.
Rød makt er en rød front for en ny stat. Det er å samle alle som vil vekk fra dette systemet, alle som vil fjerne fattigdom, kriser, kriger og miljøødeleggelser – og skape frihet, folkemakt og fellesskap. Det er å samle alle undertrykte for å skape en ny stat som undertrykker undertrykkerne. Det er en organisering av folkets makt. Det er all makt til folket.
Hva er målet med rød makt?
Rød makt er ikke et mål i seg sjøl. Rød makt er et verktøy for å forandre verden. Det er et middel for å nå et større mål; en kommunistisk verden. En verden der alle har alt og ingen har ingenting. En verden uten klasser og undertrykking. Kommunismen er ikke et paradis, det er ikke en perfekt verden, men det er et menneskelig samfunn som gjennomsyres av fellesskap, uten fattigdom, sult, krig og miljøødeleggelser.
Når kan vi skape rød makt?
Rød makt må begynne nå, for å bli en realitet i framtida. Rød makt må opprettes på skoler, på arbeidsplasser, i nabolag, i gater, på torg, i foreninger, i forsamlingslokaler og så videre. Litt rød makt overalt der vi kan, helt til vi kan skape mye rød makt overalt. Det er en langvarig kamp. Men arbeidet startet allerede for 150 år siden med kommunistiske forbund, arbeiderpartier, fagforeninger, kooperativer og korporasjoner. Vi begynner ikke helt på nytt, men bygger videre på lang erfaring med både store seire og store nederlag.
All makt har vi først når proletariatet har fortrengt borgerskapet på alle områder og med alle midler. Men rød makt begynner i dag.
Tjen Folket
06.10.2016
|
Flertall mot fredsavtale i Colombia
FARC og regjeringa må forhandle fram ny avtale.
NRK skriver: «50,2 prosent sa nei og 49,8 prosent sa ja etter at over 99 prosent av stemmene fra valglokalene var talt opp.»
Både Guardian og NRK er uhyre partiske her. De snakker om krigsforbrytelser og overgrep, men «glemmer» alt blodet som regjeringa har på sine hender. Den colombianske staten og paramilitære grupper, har myrdet, kidnappet og torturert titusenvis av mennesker de siste femti årene. Narkokarteller har vært vevd sammen med det politiske Colombia og fascistiske grupper. Tjen Folket er ikke venner av FARC, men NRK og Guardian viser tydelig at de er venner av det bestående – og ikke av folket.
FARC ledes av det såkalte Colombias Hemmelige Kommunistiske Parti (PCCC) – et falskt kommunistparti. Slike partier som dette, er maoistenes dødsfiender historisk, men også i en rekke land i dag. For eksempel driver et slikt parti, CPI-Marxist, væpna undertrykking av fattigbønder og maoister i India. Vi har ingen varme tanker for FARC.
Men også maoistiske parti har gitt opp tidligere. I Nepal la maoistpartiet ned den væpna kampen, avvæpna folkehæren og gikk inn i den parlamentariske kampen. De har endt opp som et vanlig borgerlig parti, som tilogmed har hatt ministerposter uten å true kapitalismen det minste.
Vi må altså lære av erfaringene, sjøl når de gjøres av falske kommunister. De samme feilene kan gjøres av folk som kaller seg maoister eller ser seg sjøl som maoister. Forhandlinger med fienden er en taktikk for å skape pusterom og flytte fram posisjoner. Men hvis man forhandler vekk folkets våpen så har man svikta. Og man har sløst med folkets blod. Å føre krig for å forhandle seg til parlamentariske posisjoner, er ikke det å la unge mennesker ofre livet for at lederne skal få posisjoner i parlamenter og stat?
Den revisjonistiske bevegelsen er blitt svakere, og viser nå igjen at den verken kan eller vil kjempe kompromissløst mot kapitalismen. Det er nå opp til maoistene å vise at vi både kan og vil fortsette kampen til seier.
Tjen Folket
03.10.2016
|
|
© 2016 Tjen Folket – kommunistisk forbund |
|
|
|
