Nyhetsbrev #9  –  2016
 
I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:
Om borgerlige historikere
Yankee Go Home!
Nytt podkast-avsnitt om India
Når de ansvarlige hører stemmer
Sammenstøtet i Malkangiri – Undersøkelsesrapporten fra CDRO
Interseksjonalitet
Helt til Skagen. Og bortenfor
Trump 2016
Proletariat eller arbeiderklasse?

 
 
 
Tamil Eelams flagg

Flagg i høy kvalitet. Ved større bestillinger, send epost til post@tjen-folket.no for rabatt.
 
 
 
 
 

Om borgerlige historikere

Et poeng angående historia.


Borgerlige og anti-kommunistiske historikere har en tendens til å se på historien til sosialistiske land bakvendt. Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina er de to mest åpenbare eksemplene på dette. En vestlig anti-kommunistisk historiker vil si at i dagens kapitalistiske Kina og Russland er ikke hungersnød et problem, men når disse to statene var sosialistiske så sultet millioner av mennesker. Dette er å snu den historiske tidslinjen på hodet. Sannheten er at folket i både Russland og i Kina sultet i tusenvis av år, men takket være kollektiviseringen av jordbruket klarte det kommunistiske lederskap i både Sovjetunionen og Kina å få slutt på hungersnød og sult innen et par tiår. De demografiske forandringene og forbedringene i periodene 1930-1939 i Sovjetunionen og 1959-1961 i Kina kan ikke benektes.

Når anti-kommunistiske historikere blir konfrontert med Hungersnøden i Bengal i 1943 eller sultkatastrofen i Irland i fra 1845 til 1852, skylder de plutselig på klima, de skylder på folkene som bodde der, ja, de skylder på alt annet enn kapitalisme. Rollen til historikere er å rettferdighetsgjøre det kapitalistiske og imperialistiske systemet ved hjelp av historisk kontekst. Det er de som forandrer på historisk sannhet, og alt de sier bør tas med en klype salt.


Tjen Folket
06.12.2016
 

Yankee Go Home!

Ingen amerikanske baser på norsk jord.


USA er verdens eneste supermakt og verdens største terrorist. De har baser over hele verden.

Ifølge magasinet Politico har USA over 800 militærbaser i over 70 land.

USA er et imperium. Det har en enorm økonomisk, kulturell og politisk innflytelse over hele kloden. Men denne innflytelsen, denne makta, hviler til syvende og sist på deres våpenmakt. USA har verdens største militærvesen. De har atomvåpen – og er den eneste staten som noensinne har brukt slike. NATO er de facto yankee-imperiets utvida militærapparat, der europeiske væpna styrker blir forent med USAs.

Norge er en liten imperialist sammenliknet med USA. Men den norske staten og kapitalen er aggressivt imperialistisk, som da de deltok i den militære ødeleggelsen av Libya. Som regel opptrer likevel den norske militærmakta som en juniorparter i felles innsats under ledelse av USA. Et morderisk USA, som torturerer mennesker og bomber barn.

Nå får US Marines etablere en fast base for over 300 marinesoldater på Værnes, en halvtime fra Trondheim. Slik styrker staten USAs tilstedeværelse i Europa, slik blir Norge enda tettere involvert i USAs krigerske maktpolitikk. En slik etablering har ingen legitimitet. Og det har heller ingen støtte i folket. Det er to gode grunner til å stoppe deres planer!

Tjen Folket vil ha Norge ut av NATO, Tjen Folket vil ha Norge ut av Afghanistan, Tjen Folket vil ha norske selskaper og fond ut av en økonomi som driver rovdrift på mennesker og miljø over hele planeten. Og ikke minst, vi vil bekjempe yankee-imperialismen fra USA, som er hovedfienden til all verdens folk.

Ingen USA-baser i Norge – Yankee Go Home!

Bli gjerne med oss i arbeidet mot denne basen og generelt mot imperialismen.


Les mer:


Tjen Folket
25.11.2016
 

Nytt podkast-avsnitt om India

Om hindufascismen i den indiske staten og folkets kamp i India.


Tjen Folket Media har publisert et nytt podkastavsnitt:


I India er det skrikende behov for revolusjon, nytt demokrati og sosialisme. I verdens nest mest folkerike land, lever hundrevis av millioner i dyp fattigdom. Folk sulter i det som i propagandaen kalles «verdens største demokrati». I podkastavsnittet stikker vi hull på denne myten. Den indiske staten er ikke demokratisk – den bruker fascistiske metoder for å undertrykke folk.

Det indiske kommunistpartiet CPI leder en geriljahær og enhetsfronter, i forsvar av Indias fattigste og mest undertrykka folk – til kamp for revolusjon.

Mer bakgrunn om India kan man lese i denne teksten av det Fillipinske Kommunistpartiet (MLM):



Tjen Folket
23.11.2016
 

Når de ansvarlige hører stemmer

Vi publiserer her et dikt om utplasseringen av amerikanske styrker på Værnes. Forfatter: Jan Wilsberg.


Oktober 1944.
Operasjon Nordlys innledes,
og den tyske hær begynner tilbaketrekningen
fra Russland, Nord-Finland og Nord-Norge.
Så går Den Røde Hær over grensen
den 18. oktober,
og mister 6 084 av sine egne
på veien vestover mot Lyngen
innen overgivelsen neste år
lenger sør i Europa.

Det sovjetiske flagget,
ja, til med portrettet av Stalin
hang på Karl Johan under frigjøringsdagene.
‘Norge takker dere.’
Hver eneste soldat ble trukket ut.

Og senere?
Begjærer russerne Barentshavets iskalde vann?
Lengter de seg syke etter isbjørner
og kullgruver på Svalbard?
Vil de kanskje enda lenger vest,
og overta fisken utenfor Islands og Grønlands kyst?

Russland truer verken Polen eller Baltikum;
likefullt sendes tropper så langt opp
mot den russiske grensen som mulig.
Regjeringen vet å sanse.
‘Den sikkerhetspolitiske situasjon er endret.’
De vil omgjøre Værnes til Sør-Vietnam
ved å legge en stasjonær amerikansk enhet der.

Psykose er når man oppfatter ting
som ganske enkelt ikke er der.
John Lennon skrev navnet sitt
utenpå et album
en smilende mann stakk til ham.
Men bare dager senere befalte stemmer
i den unge mannens hode ham
å skyte musikeren;
senere har han sittet på bevoktet asyl.

Men når de ansvarlige hører stemmer,
er det ingen på Stortinget
som sperrer ansiktet opp,
og de møter knapt motstand.

Imens er luften stille,
stille og tom.
Ikke en eneste radiobølge
vitner om den minste trussel.

Oslo, den 1. november 2016


Tjen Folket
20.11.2016
 

Sammenstøtet i Malkangiri – Undersøkelsesrapporten fra CDRO

Den 24. oktober ble 18 personer drept av indiske sikkerhetsstyrker i en samarbeidsoperasjon mellom Odishas og Andhras statlige etater.


25. oktober ble 4 personer til drept. Innen den 27. var 32 drept tilsammen. Disse drapene førte til sterke reaksjoner og nasjonal oppmerksomhet i India. Media skrev ulike versjoner av hendelsene, noe som skapte forvirring. CDRO (The Coordination of Democratic Rights Organisations) startet en undersøkelsesgruppe for å undersøke hendelsene. (På bilde: CDRO team snakker med foreldrene til Jayram Khila i landsbyen Khajuriguda.) CDRO-lag fra statene Punjab og Haryana, Vest-Bengal, Odisha, Tamil Nadu, A.P. og Telengana deltok i teamet. Den 5. og 6. november besøkte teamet stedene hendelsene skjedde, samt åtte nærliggende landsbyer, og snakket med Adivasi- og stammeledere. Gruppemedlemmene møtte også politilederen i Vishakhapatnam, og en av lagets medlemmer besøkte Malkangiri 26. oktober for å identifisere de døde kroppene og hjelpe med å overlevere de døde kroppene til de pårørende.


Politiets versjon

Politidirektøren i Andhra Pradesh uttalte i elektroniske medier at tidlig på morgenen den 24. oktober var det avfyring av skudd mellom maoistene og politiets sikkerhetsstyrker, A.P. Greyhounds. Maoistene hadde samlet seg til et plenumsmøte. Den øverste ledelsen i det maoistiske partiet hadde muligens dødd i skuddvekslingen. Uten å avsløre identiteten til de avdøde, spredde han nyheten på grunnlag av hva slags våpen som fantes på stedet, som rifler, AK-47er osv. Det var også 50 reisevesker med mat på stedet. Politileder Rahul Sharma sa dette betydde at maoistene hadde samlet seg der for militær trening. Igjen, på den 25. oktober, ble fire til drept, og 26. oktober nådde antallet drepte maoister 32. Politidirektøren benektet at de ble fanget først og så drept etterpå. Men drapene foregikk slik: maoistene jaktes på, blir fanget, torturert og drept dem på forskjellige steder. (Per FIR arkivert i ChitraKonda PS Crime nr 80/2016 under seksjoner 121, 307, 16 (b) i ES loven, 25 og 27 av våpen og sprengstoff loven og §§ 16b, 18, 18A, 19, 20 av UAPA har blitt registrert.)


Folkets versjon

Men da undersøkelsesgruppa skulle undersøke adivasienes versjon, fikk de informasjon som var i strid med den offisielle versjonen. Slektninger til avdøde i fire landsbyer, informerte teamet om at maoistene inviterte landsbybeboerne til et møte for å diskutere de lokale problemene. Noen av familiemedlemmene til de døde deltok på møtet, noe som er vanlig praksis i området. Teamet møtte familiemedlemmer av Syamala Pangi, Sona Dasya Kumulu, Khillo Jairam, Sindhe Khillo, Bhumli, Amala, Malkum, Laksha Mudali, og Kaveri Mudali. Faren til Sindhe Khillo informerte teamet om at han søndag hadde gått sammen med datteren til markedet for å handle. Datteren tok med seg dagligvarene og gikk på møtet til maoistene mens han gikk hjem. Neste morgen hørte han skudd i flere timer langs fjellsiden og ventet bekymret på at datteren skulle komme hjem. Da hun ikke kom tilbake mandag kveld, gikk han tirsdag rundt sammen med landsbyboerne og lette etter henne. På kvelden gikk de til Malkangiri. Der fikk han utlevert datterens døde kropp. Han brakte deretter kroppen hennes tilbake til landsbyen på egen bekostning, noe som kostet mer enn Rs. 10.000. Politiet nekta å transportere kroppen til landsbyen med egne midler. Liket av Sindhe Khilo var gjennomboret av to kuler på begge sider av brystet. Teamet møtte familiene til Jairam Khilo fra Khajuriguda. Deres fortelling var lik fortellingen til familien til Sindhe. Jairam Khilo var bare 16 år gammel, og kunne på ingen måte bli stemplet som en hardcore partiaktivist eller en stridende.

Sona Dasya Komulu var 32 år og gift med tre barn. Han hadde også gått på møtet sammen med sin familie. Han fortalte moren sin at han skulle komme tilbake mandag kveld. Men da familien hørte skytelyder og han ikke kom tilbake neste dag, gikk de til Malkangiri for å spørre etter ham. Kroppen hans ble overlevert etter at foreldrene identifiserte han post mortem. Skadene fra kula viste at skytingen foregikk på kloss hold og at det var tortur involvert. Det var lignende detaljer i historiene til familiene til Syamala Pangi. Syamala Pangi var 14 år da hun døde av skuddskader. Jairam Khilo hadde kuleskader på venstre side av brystet. Kuleskadene på de drepte landsbyboerne viser et gjentagende mønster: skyting på kloss hold og over hoften av kroppen, med intensjoner om å drepe og ikke å pågripe dem i live. Teamet møtte også kona til Lycona Gollari fra Khajuraguda, som fortsatt er savnet. Kona hans Sombia Gollari dro til politistasjonene i Malkangiri for å finne ham etter at hun hørte nyheten om at Lycona ble plukket opp i et helikopter av et polititeam. Hun så politiet skyve Lycona ut av en politijeep inn på politistasjonen. Da hun ville at han skulle bli løslatt og en klage fra henne registreres, ble hun forbigått, og fikk beskjed om ikke å insistere på det, ettersom han var i live og ikke død. Hun fortalte teamet om den useriøse holdninga politiet hadde til mannens forsvinning.


Offisiell versjon

Undersøkelsesgruppa møtte politilederen for å plukke fra hverandre hans versjon av hendelsene. Han benektet å ha etterrettelig informasjon om maoistenes møte, bortsett fra noen spekulasjoner om et plenumsmøte eller militær trening eller treningsleirer. Men han motsa dette ved å si at det var konkret informasjon om maoistene i Odisha, og at de hadde informert politiet i Odisha om dette, samt tilbudt hjelp fra Grey Hounds og A.P. politiet. Han ville ikke røpe hvor mye makt som var involvert i operasjonene, men han informerte undersøkelsesgruppa om at selv om Grey Hounds var under A.P. politiets kontroll, kunne de gå utenfor grensene av loven i selvforsvar og i operasjonsområdet. Han informerte teamet om at den første skytinga skjedde fra maoistenes side og at politiets felles styrker handlet i selvforsvar. Da han ble spurt om savnede personer og adivasier, fortalte politilederen at detaljer og klager skal registreres hos nærmeste jurisdiksjon, og at siden hendelsen skjedde i Malkangiri sin jurisdiksjon så hadde han ikke noe å si om saken.


Observasjoner
  1. Undersøkelsesgruppa bemerker at sammenstøtet bestod av en rekke drap gjort av politiet – koordinert over tre dager og ikke i én enkelt hendelse.
  2. Vi ser at det var et reelt sammenstøt med maoistene og at det fant sted mandag morgen, i nærheten av Ramguda. Senere på tirsdag og onsdag fanget, torturerte og drepte styrkene landsbyboerne og skadde maoister, uten å etterlate noen øyenvitner til brutaliteten.
  3. Skader på de avdøde viste at styrkene angrep landsbyboerne og maoistene med intensjon om å drepe – ikke med intensjon om å pågripe dem levende.
  4. Kuler på skulder, bryst og buk indikerer avfyring på kloss hold, samt tortur påført de skadelidende.
  5. Hugging og skjemming av ansikter, hoder og vitale organer på de avdøde, viste brutaliteten i torturen og drapene.
  6. Ulike rapporter utgitt av myndighetene har klart påpekt at problemene med maoistene ikke kan løses uten å ta tak i de sosioøkonomiske forholdene for mennesker. Det kan ikke løses som et lov og ordens problem.
  7. At folk må ty til våpen for å løse sine samfunnsøkonomiske problemer, viser den patetiske tilstanden til den «demokratiske republikken».

Krav

Vi krever...
  1. At en rettslig undersøkelse av hendelsen bestilles av en sittende dommer/pensjonert høyesterettsdommer, siden det var en felles operasjon som involverte to stater, AP og Odisha, med hjelp av sentrale styrker.
  2. At straffesaker blir reist mot dem som var involvert i drapene. Undersøkelsene skal overvåkes av høyesterett.
  3. Oppløsning av AP Greyhound-styrken, da dette er en ulovlig styrke som opererer utenfor loven og kriminalrettslige regler.
  4. Umiddelbar tilbaketrekking av paramilitære styrker.
  5. Umiddelbar implementering av FRA (Forest Rights Act) og PESA (Panchayat Raj og Utvidelse av det regulerte området loven).
  6. At regjeringen bør betale erstatning på minimum Rs. 10 lakhs til ofrenes familie og opprette saker mot politiet involvert i disse drapene etter SC/ST grusomheter loven.
 
Deltakende organisasjoner

R N Pal (DSO Punjab)
Preetpal Singh (AFDR Punjab)
Lenin (Nissan Janabadi, Odisha)
Prabhat Singh Roy (APDR West Bengal)
Gopal (CPDR – TN, Tamilnadu)
Raja (CPCL, Tamilnadu)
R Yesu (OPDR, AP)
Narendra Mohanty (Committee against Fabricated Cases, Odisha)
Choton Das (Bandi Mukti Committee, West Bengal)
Arun Kumar (Reporter)
Balwant Singh (AFDR, Punjab)
Adv. Gurunadhan (CPDR-TN, Tamilnadu)
Adv. Murugeshan (CPCL, Tamilnadu)
Hanumantha Rao (OPDR, AP)
Lakshman (TS, CLC)
Narayana Rao (TS, CLC)
Chitubabu (APCLC)
Chandrasekhar (APCLC)
S. Seshaiah (CLC)
K P Subba Rao (CLC)
Kumar Swamy (TS, CLC)
V. Raghunadh (TS, CLC)
N Purushottam (TS, CLC)
Raghuram (APCLC)
G. Sivaramakrishna Reddy (Advocate)
E. Venkateswarulu (APCLC)
Principal Rajasekhar
Sommaiah (APCLC)
VV Balakrishna (CRPP)
J Suryanarayana (APCLC)
Bisai Damodhar Tilak (OPTCR)

Dette er del av en internasjonal kampanje for å sette søkelys på den indiske statens brutale militærangrep på befolkninga.
 

Teksten er fra:
 

Les mer:


Tjen Folket
18.11.2016
 

Interseksjonalitet

Hva er interseksjonalitet og hvordan burde kommunister forholde seg til det?


Teksten er skrevet av en aktivist i Tjen Folket.

Interseksjonalitet baserer seg på at folk har flere identiteter som fungerer sammen. Noen av disse kategoriene er undertrykka, andre er privilegerte. For eksempel kan man være hvit (privilegert), men samtidig trans (undertrykka) og kvinne (undertrykka). Man kan være svart (undertrykka), men middelklasse (privilegert) og heterofil (privilegert). Disse ulike kategoriene virker sammen og danner identiteten. Noe av det positive interseksjonalitet fører med seg er et økt fokus på undertrykkelsen disse ulike kategoriene medfører. Interseksjonalitet er ikke en sammenhengende teori som forklarer all undertrykkelse eller har løsninga på det. Det er mer en tendens og retning for fokus på ulike typer for undertrykkelse. Det startet delvis som en kritikk mot at feminisme bare skulle drives av hvite middelklassekvinner. Det var et krav om at rasisme på tas på alvor i kvinnekampen, og at behovene til kvinner som opplever annen undertrykkelse enn de som dominerte kvinnebevegelsen i USA må tas seriøst. Jeg skal ta opp noen deler av interseksjonalitet som kritiseres og debatteres.


Fokus på språk

Interseksjonalitet setter ofte fokus på språkbruk – at man skal unngå å bruke ord og begreper som undertrykker folk. Kritikken mot dette er at dette kan medføre ydmykelse av folk uten akademisk bakgrunn som ikke bruker riktige ord, uten at de nødvendigvis er mer sjåvinistiske enn akademikerne som lærer seg ordene. Det er lett å se for seg tilfeller der rasismen skjules bedre blant akademikere, men er der like fullt. Likevel, noe kritikk tar det så langt som at dette ikke er «noe annet enn en selvrettferdig øvelse og moralisme». Jeg syntes dette er en grov forenkling. I alle fall dersom det blir praktisert på en fornuftig måte. Det finnes uten tvil undertrykkende språkbruk, og dersom man ønsker å arbeide sammen med folk som undertrykkes av språkbruken så må man ta hensyn til det. Kritikken går også på at man «bare» blir sittende å diskutere ord. På et møte der vi diskuterte rasisme var det en ganske lang debatt om ordet neger. Ordet undertrykker åpenbart mange, og folk sier i fra om at å bruke dette ordet ikke er greit. Ofte brukes da unnskyldninger som «jeg mener det ikke rasistisk». Det er vanskelig å se for seg at en arbeider eller en hvilken som helst annen ikke-akademiker skal ha problemer med å slutte å si neger eller andre undertrykkende ord. Det skulle bare mangle at man argumenterer mot undertrykkende ord, og jeg syntes det er direkte undertrykkende å behandle det som om det ikke har noe å si at man bruker undertrykkende ord, og at arbeidere ikke liksom klarer å slutte med det. Samtidig er det alltid lurt å ha litt tålmodighet og å snakke til folk på en høflig måte. Det gjelder generelt sett når man vil overtale folk, og har man problemer med stilen så kan ikke det bare skyldes på interseksjonaliteten eller språkfokuset. Vi må alltid huske på masselinja og på at vi må overtale folk på en hyggelig måte. Det kan være vanskelig når man er forbanna, men det er det vi prøver i alle fall.

Like fullt, selv om man arbeider mot undertrykkende språkbruk så må man aldri tro at språket er grunnlaget eller årsaken til undertrykkelsen. Undertrykkelsen er der uansett om språket endres. Undertrykkelsen er basert på et rasistisk system, et hierarki der store deler av verden holdes nede i avhengighet og undertrykkelse. Hvit makt opprettholder det systemet. Noe av kritikken mot språkfokuset kan være basert på at noen ikke er bevisst på dette – at de tenker at dersom vi alle slutter å bruke undertrykkende ord og behandle hverandre dårlig så vil undertrykkelsen ta slutt. Det vil den ikke. Undertrykkende språkbruk er et resultat av et undertrykkende system.


Undervurdering av klasse

Marxister kritiserer interseksjonalitet for å gjøre klasse til bare én av mange kategorier, når den i virkeligheten er den materielle basisen – ikke bare én av flere identiteter som er likestilt. Man kan ikke regne det å være overvektig som likestilt det å være arbeiderklasse. Det gjør nok ikke de fleste som er tilhengere av interseksjonalitet heller, men de har ikke noe klart system for hvordan det fungerer. Interseksjonalitet er ikke en sammenhengende teori. Dette er en helt riktig kritikk dersom man regner interseksjonalitet som en konkurrent til marxisme. Det gjør ikke jeg. Jeg har ikke sett at interseksjonalitet byr på noen løsning på undertrykkelsen i verden, eller har en strategi for revolusjon eller lignende. Interseksjonalitet kan brukes både innafor kapitalismen, som holdningsendring innafor systemet eller i antikapitalistiske bevegelser, som en del av organiseringa mot det. Akkurat som arbeid mot homofobi eller rasisme. Man kan bruke interseksjonalitet til å forstå undertrykkelse som er relevant for revolusjonært arbeid. Det gjør vi allerede når vi beregner hvor mottakelig noen er for revolusjonær agitering og hvilke folk som ønsker en samfunnsomveltning. Jeg tror det er fullt mulig at folk som har familie i undertrykka land er mer mottakelig enn folk som ikke har det, sånn generelt sett. Eller at folk som er undertrykka på grunn av rasisme er mer sint på staten i Norge enn andre. Det samme kan gjelde andre undertrykka grupper, selv om det ikke er noen garantier her. Jeg ser at interseksjonalitetorienterte nettsteder deler saker om mental helse, funksjonshemmedes utfordringer, hetsen overvektige blir utsatt for, transfolks utfordringer, homofiles utfordringer, klasseprivilegier og rase. Jeg har sett disse artiklene om temaer som vanligvis ikke snakkes mye om, og om negative konsekvenser ved kapitalismen, som forfriskende. Det kan godt være at folk som driver med dette har hatt noen meget spesielle teorier om dette som sidestiller helt forskjellig type undertrykkelse. Men mange er veldig jordnære og veldig tydelige på de store forskjellene. Jeg tror ikke Erna Solberg er en god alliert for kommunismen, selv om hun er overvektig og kvinne og derfor utsatt for hets (til tider). Men jeg tror fint det går ann å peke på negative konsekvenser av systemet, privilegier og undertrykkelse, og samtidig ikke miste bakkekontakten og forståelsen for klasse. Klasseundertrykkelse er i en særstilling i et revolusjonært perspektiv, men perspektivet blir beriket av forståelse for andre undertrykkelser. Det er heller ikke bare klasseundertrykkelsen som har et materielt grunnlag – både rasisme, kvinneundertrykkelse og hvite privilegier har det, sikkert flere typer undertrykkelse også.


Subjektive følelser?

Noen sier interseksjonalitet bare sier noe om subjektive følelser. Men interseksjonalitet ble utvikla for å forklare tilgangen til makt, penger og posisjoner i samfunnet. Jeg syntes at vi allerede på flere måter praktiserer deler av det som er regna som interseksjonalitet. For eksempel er vi fullt klar over at folk undertrykkes på ulike måter i samfunnet – homofile, transfolk, sexisme, skjønnhetshysteri og lignende. Det betyr ikke at man setter det å være utsatt for skjønnhetshysteri i samme boks som det å være en del av proletariatet, eller at det skal erstatte klasseanalyse. Vi er klar over at de lyseste slavene i USA fikk jobbe i huset og ble ansett som mer privilegerte enn andre. Det har blitt brukt for å forklare hvorfor noen forsvarer systemet og undertrykkerne. Det burde ikke være kontroversielt. Noen sier at vi «allerede» veit at ulike former for undertrykkelse eller privilegier kan ramme en person. At det er åpenbart og ikke tilfører oss noe nytt. Og det kan jo mange av oss si at, ja, det veit vi på et aller annet plan. Men denne teorien og fokuset her er retta nettopp mot at folk ikke opplever det sånn. Når svarte kvinner har gått til feministgrupper har de fått høre «her er temaet kvinnekamp – vi er alle i samme båt som undertrykka kjønn, hvorfor må vi snakke om rase eller politivold», og lignende i kommunistgrupper «det er klasse som er viktig – vi sitter i samme båt, fordi vi er i arbeiderklassen». Dette er tendenser som går igjen i mange kommunistgrupper. I det hele tatt vil de fleste organisasjoner ha mest lyst til å ha på dagsorden det de selv er mest opptatt av. Det er lett å avfeie eller bagatellisere andre ting uten å tenke nøye igjennom det. Jeg er helt enig i at (mange) kommunister veit eller burde vite en del om dette i utgangspunktet. Det er ikke som om ikke dette er en del av vår ideologi og praksis. Men det betyr ikke at vi ikke har noe å lære.


Metoder for å takle undertrykkelse

Én på antirasistisk studiesirkel snakka om hvordan det koster å ha hvite venner. Man må gå igjennom mye rasisme, og det er en påkjenning for den mentale helsa. Jeg har hørt andre si lignende ting. At folk forklarer at de isolerer seg og kun er i kontakt med folk fra eget land på internett, fordi det er en for stor mental påkjenning å takle rasismen de møter i samfunnet. Dette er en utfordring generelt sett. Jeg ser noen marxister avfeier metoder for å takle rasisme og undertrykkelse som bare individuelle reformer, som ikke vil føre til revolusjon. Nei, det vil ikke føre til revolusjon å takle rasismen bedre, men det er likevel viktig både for enkeltmenneskene og bevegelsen. Uansett hvilken undertrykkelse det gjelder, så er det bra som menneske å finne sin verdi når man har blitt behandla som verdiløs, og å lære seg mestringsmekanismer sånn at man orker å være ute i samfunnet og takle de påkjenningene det medfører. Å ha et fellesskap som støtter opp om dette, kan trekke folk ut av isolasjon. En av folka på et møte om rasisme kalte møtet en trygg sone, fordi det var lov å kritisere rasisme der og det skulle bli tatt seriøst. Hva er galt med det? Våre steder skal ikke tillate undertrykkelse. Samtidig er vi klare på at målet vårt ikke bare er å være den perfekte bevegelse i selg selv.


Representasjon

En annen sak som debatteres er fokuset på representasjon. Det at for eksempel skeive kun kan representeres av skeive eller at kun kvinner burde fronte kvinnesaken. Kritikken går ut på at personens kjønn, legning, hudfarge osv. blir viktigere enn hva personen faktisk sier. I et klassesamfunn har folk ofte mer tillit til herskerklassen. Eller man er redd dem eller tror de er veldig smarte eller man forbinder gode sider med disse folka. I tillegg har man ofte mer tillit til dem som har gått i samme sko som seg selv. Hvis dette sistnevnte dyrkes, gjerne med utgangspunkt i en sunn motreaksjon på hvem som har definisjonsmakt og politisk makt i dag, er mekanismen at man ikke stoler på andre enn «sine egne», deres motiver eller deres evner. I USA virker det som om det politiske systemet er ganske gjennomsyra av at man representerer «sine» folk. Det er bygd et borgerlig politisk apparat som tar utgangspunkt i representasjon av «sine egne». Dette er ikke noe nytt eller unikt med skeive eller med innvandrere eller med damer. Arbeiderpartiet og lignende sosialdemokratiske bevegelser perfeksjonerte tidvis kunsten sanke stemmer og støtte fra «sine» ved hjelp av veldig arbeideristisk retorikk. Mekanikken er sånn at man blir med i partiet fordi det er sitt parti (arbeidernes parti) og støtter de kandidatene som har mest lik bakgrunn som seg. Og man blir behandla som stemmekveg av disse. Som en personlig maktbase, en politisk kapital, der folk sine interesser er totalt underordna de personlige interessene til de borgerlige lederne. Det skjer i fagbevegelsen, og det skjer i identitetspolitiske bevegelser. Vi har sett hvordan det har blitt brukt i de amerikanske valgkampene, for å få mørkhudete til å stemme på Obama, kvinner på Hillary, hvite på Trump. Vi må finne svar på hvordan særegen organisering kan dyrkes og fremmes, men på en revolusjonær måte, ikke en reformistisk måte som ender i konform «representasjon». For vi lever i et klassesamfunn, og småborgerlige og borgerlige kvinner eller svarte eller skeive er gjerne de som blir anerkjent av systemet som «representanter». Og sånne representanter kan bli med på å undertrykke de fleste folka de hevder de representerer.


Systemet er problemet

Faren med interseksjonalitet er at den ikke nødvendigvis griper tak i årsakene til problemene og derfor heller ikke har en løsning på de. Politikken kan bli redusert til at «folk må være greie og ikke diskriminere de som er lavere på rangstigen» i det sosiale hierarkiet. Men dette i seg selv vil ikke endre et grunnleggende undertrykkende system. Hva er årsaken til rasismen eller undertrykkelsen? Man kan tro at rasisme skyldes ignoranse, dumhet, fremmedfrykt eller manglende kunnskap. Rasisme og hvite privilegier skyldes at kapitalismen er bygd opp på en undertrykkende måte. Kapitalister vil ha ressurser, billig arbeidskraft osv. Den eneste måten å fjerne det på er å styrte kapitalismen og innføre et helt nytt system. Men dette betyr ikke at den daglige antirasistiske kampen ikke betyr noe. Den er viktig for folks liv, og antirasisme og anerkjennelse av hvite privilegier er en forutsetning for å samle arbeidere og undertrykte i samme parti. Rasismen splitter oss, antirasismen samler oss.


Linker:
 


Tjen Folket
16.11.2016
 

Helt til Skagen. Og bortenfor

Vi publiserer her et dikt av Jan Wilsberg


På et passasjerskip møter man mange,
også de verste av de verste.
De som med ett ser en blankt inn i blikket,
uten antydning til bevegelse og liv.
Det er som var vi i de ytre utmarker,
i loven vest for Pecos,
blant cowboyer og revolvermenn.
Det er som om de frykter å bli robbet.
Rank strangers to me, som Bob Dylan
lærte meg å si i en sang i 1988.
Men fremmede kan man glemme.
En trenger ikke krysse dem
når vinden driver de hvite bølgetoppene forbi
som rastløs krem ute på det mørkeblå vannet.
Pengene er den valuta
som åpner veier og dører.
De tar en til Skagen med tog.
De gir en et hotellrom i Skagen.
De gir en adgang til Skagenmalernes museum.
De gir en åpen dør
til å stå i den heftige blesten
der ute på tuppen av landtungen.
De tillater at man kan velte seg inn
i en drosje, og be den dra dit en vil.
En kan gå inn på ethvert vinutsalg
og komme ut med fargerike flasker under armen,
som barn fra en leketøysbutikk.
En kan komme helt til Skagen havn.
Et hav venter i vest.
Den som vil, kan søke dit.
Men der det er kapitalisme,
er der ingen kjærlighet.

Kattegat, øst for Jylland, den 5. oktober 2016


Tjen Folket
10.11.2016
 

Trump 2016

Mange er sjokkert etter valget og valgkampen i USA.


Tjen Folket forsøkte aldri å spå utfallet. De fleste som spår tar feil, og mange har tatt feil både denne gangen, og for 8 år siden da Obama starta sin valgkamp. Eller for 12 år siden, da den historisk upopulære Bush ville bli gjenvalgt (og lyktes).

Det er mange saker som gjør det vanskelig å spå. Og én av dem er medias framstilling av kandidatene og virkeligheten. Media representerer ikke folk. De representerer dels sine rike eiere og selskapene som reklamerer hos dem og dels snevre kretser av journalister, andre mediefolk og deres venner. De har sine egne favoritter og er derfor partiske.


Valgfella

Lenge har mange vært svært opptatt av valget i USA. Tjen Folkets venner i USA har boikotta valget. De har sagt «ikke stem – gjør opprør i stedet». Valget mellom Trump og Clinton var aldri et reelt valg for proletariatet. Uansett president fortsetter USAs imperialisme og krig i utlandet, og USAs undertrykking av svarte og andre farga folk i USA. Og uansett president fortsetter problemene i økonomien, usikkerheten, arbeidsløsheten og fattigdommen. Sånne problemer løses aldri med stemmesedler.

Valgsirkuset lokker radikale folk med smuler, på samme måte som en musefelle lokker mus med en ostebit. Fella har for lengst klappa igjen rundt store deler av venstresida. Vi oppfordrer folk som vil ha virkelig forandring om å ikke gå i fella igjen om fire, åtte eller tolv år.

En aktivist skriver i dag (dagen etter valget) på Facebook:

«Tida for sosialdemokratiske reformer er ugjenkallelig forbi. Det er jo derfor sosialdemokratene ikke kan stille valgbare kandidater, og derfor venstre-sosialdemokratene (som Syriza) heller ikke kan levere varene. Sikre trygge stabile og faste arbeidsplasser og utjevning er en umulighet i dagens kapitalistiske system. Tror du ikke disse folka ville levert dette om de kunne? Tror du ikke Obama hadde innført masse velferd om det var mulig? De er jo ikke nødvendigvis verken onde eller dumme disse folka. Det er bare sånn at den kapitalistiske økonomien ikke er en booming vekstøkonomi som 1945 til 1970 lenger. Den er en stagnerende økonomi som knapt klarer seg fra krise til krise. Problemet med Sanders og Corbyn og Syriza og Podemos – og SV og Rødt – er at OM man kommer i posisjon til å ta ansvar for denne økonomien, så vil de mislykkes akkurat like grundig som Obama, Clinton, Stoltenberg osv.»


Noen ord om resultatet

Trumps kampanje har vært en rasistisk kampanje. Den har også vært en sexistisk kampanje. Det er ingen tvil om at Trumps bevegelse er en reaksjonær og råtten bevegelse. De svært få løsningene han har snakka konkret om, har vært sjåvinistiske.

Men kampanja har også vært en opprørsk kampanje, mot en politisk elite og mot storfinansen. Valgkampvideoer og taler har handla mye om dette. Om at Clinton var Wall Street sin kandidat. At Clinton representerer den politiske korrupte eliten i Washington. Og dette har også vært sannheten. De største kapitalistene, finanseliten og til og med topp-republikanere har foretrukket den forutsigbare Clinton framfor Trump. I intervjuer med Trumps velgere, går misnøyen med systemet og systemets toppsjikt oftere igjen enn rasismen.

USA-imperiet har lenge vært i en fase av stagnasjon. Deres konkurrenter og utfordrere, først og fremst Kina, har vokst mye raskere. USA-imperialismen har følt seg tvunget til å gå tungt inn i en rekke militære konflikter, først og fremst Afghanistan og Irak – men også Jugoslavia i 1999, Syria, Libya, Jemen og en lang rekke proxykriger og intervensjoner. Flere av disse har ikke vært noen stor suksess for USA, men mer en dyd av nødvendighet for å holde på posisjonen som verdens eneste supermakt. Rota til desperasjonen er gjentatte svære kriser («dot-com» i 2000 og finanskrisa i 2008) og stagnerende produksjon og manglende vekst før, mellom og etter disse krisene – parallelt med stabilisering i Russland, sterk økonomisk vekst i Kina og konkurrerende økonomiske allianser (som BRICS-samarbeidet mellom Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika).

Det politiske systemet i USA har fått dødelige sår i denne valgkampen. Verken Sanders eller Trump vil avskaffe kapitalismen eller snu opp ned på USA-imperiet, men begge har vunnet oppslutning på enorm misnøye med status quo. Derfor har det vært et opprørsvalg. Men opprøret har gått i reaksjonær og horribel retning, med Trump som maskot.

For dette har ikke vært flertallets opprør. Flertallet av USAs voksne stemmer ikke ved valg! Bare halvparten er registrerte velgere. Og svært mange som har sittet i fengsel, først og fremst svarte menn, er fratatt stemmeretten. Og millioner av papirløse eller nyankomne latinamerikanere har heller ikke stemmerett, selv om de bor og arbeider i USA. Det store flertallet av fattigfolk, av proletariatet, har ikke stemt i det hele tatt. Trump har bare en knapp fjerdedel av voksne amerikanere bak seg.

En stor andel av disse er hvit «middelklasse». Og svært mange deklasserte. Folk som har mista de økonomiske privilegiene eller den tryggheten som de hadde før. Det er et middelklasseopprør når disse velger Trump, fordi de hater banker og politikere. Som fascismen har appellert først og fremst til småborgerlige sjikt, og deres frykt for å falle i status, appellerer trumpismen til de samme folka og de samme følelsene.

Dette i tillegg til rasismen, sexismen og sjåvinismen som avles av USA-imperialismen og statsapparatet. Clinton sjøl spilte ivrig på USA-sjåvinismen når hun sa at USA allerede var «The Greatest» (mot Trumps «Make America Great Again»). De spiller de samme melodiene både til høyre og «venstre» – og dermed forsterker de det verste hos hverandre…

Men tross det reaksjonære og håpløse i bevegelsene i dette valget, må vi se at det har flere sider. Nesten ingen tror på systemet lenger. Det er avslørt. Trua på en løsning innafor rammene av det gamle finnes ikke. Og sannsynligheten er stor for at Trump vil skuffe mange av sine mest desperate velgere. Det vestlige politiske systemet er inne i en historisk tillitskrise uten sidestykke etter 2. verdenskrig. I en sånn situasjon nytter det ikke med parlamentarisme og reformisme. Folk higer etter reelle og radikale alternativer. Og det er alle radikale folk sin oppgave å strebe etter dette.

Vi forstår og respekterer frykten og tårene til en del, over at en slik kandidat kan vinne fram. Men tårer hjelper like lite som å stemme Obama eller Clinton. Imperialismen fortsetter, krisene fortsetter, utryggheten, rasismen, sexismen – alt dette fortsetter i dette systemet. Det kan ikke stemmes vekk. Sørg ikke – organisér deg!


Mer lesning og lytting:





Tjen Folket
09.11.2016
 

Proletariat eller arbeiderklasse?

En aktivist i Tjen Folket mener proletariat og arbeiderklasse ikke er direkte synonymt, og at proletariat er et bedre navn på vår klasse.


Skrevet av en aktivist i Tjen Folket.

Da Tjen Folket diskuterte og vedtok sitt første program i 2008, var jeg en tilhenger av å konsekvent erstatte «proletariat» med arbeiderklasse. Jeg oppfatta disse ordene som synonyme, og siden jeg mente de betydde det samme så foretrakk jeg «arbeiderklasse» siden det var lettere og mer norsk.

Jeg har skifta syn på dette nå. Marx og Engels skriver at proletariatet er den moderne arbeiderklassen. Men i sin beskrivelse av denne klassen, og hva som er spesielt med den, så legger de ikke mest vekt på at den arbeider. Som Engels skriver i «Kommunismens grunnsetninger», et slags første utkast til «Det kommunistiske manifest»:

«Fattige og arbeidende klasser har det alltid vært, og de arbeidende klasser var som regel fattige. Men slike fattige arbeidere som levde under de nettopp nevnte omstendigheter(se sp.mål.2), altså proletarer, har det ikke alltid vært»

Omstendighetene han sikter til, er at proletariatet «er den samfunnsklasse, som skaffer sig sitt livsopphold ene og alene ved salget av sitt arbeide» og at proletariatet ble til fordi de nye maskinene i den industrielle revolusjonen «overga (...) industrien fullstendig i de store kapitalisters hender og gjorde arbeidernes lille eiendom (verktøy, vevstoler o. s. v.) helt verdiløse, slik at kapitalistene snart fikk alt på sine hender, mens arbeiderne ikke hadde noenting igjen.»

Engels legger altså vekt på at proletariatet er skapt fordi alle vesentlige og verdifulle produksjonsmidler er helt og holdent i hendene til kapitalen, og proletarer er de som står ribba tilbake. Proletariatet er den moderne arbeiderklassen, men først og fremst er de eiendomsløse. Vel å merke, ikke helt uten eiendeler, men uten produksjonsmidler – uten de redskapene, lokalene og maskinene som trengs for å produsere varer.

Videre er det også sånn at proletariatet ikke er den eneste arbeidende klassen. Også i de andre klassene utføres det arbeid, spesielt i det produktive småborgerskapet.

Hvorfor er det viktig hva slags ord vi bruker? Hvorfor er det viktig å presisere at klassen vår ikke bare er en arbeiderklasse, men et proletariat? Jeg tenker sånn, fordi en relativt stor del av denne klassen går i mange land arbeidsløs. Og noen går uten arbeid i lang tid. Noen er sjuke og vil kanskje aldri komme i vanlig arbeid i et kapitalistisk system. Disse er like mye proletarer – ja, kanskje enda mer proletarisert – enn de fleste arbeidere som står i fast jobb. Utviklinga i den vestlige verden er også mer usikkerhet, mer vikariat, mer deltid – utviklinga av det som er blitt kalt «prekariat» av enkelte. Dette er relativt nytt i Norge og en del andre vestlige land, men det har vært svært vanlig i den tredje verden. Og dette er nytt i det moderne Norge, men i mellomkrigstida var arbeidsløsheten svært høy også i Norge, og løsarbeid og dagsverk utbredt. Det er mer presist å beskrive vår klasse som proletariat enn arbeiderklasse, når så mange står uten arbeid eller er langvarig slått ut av arbeidslivet.

Lenin og Mao har med sine definisjoner supplert Marx og Engels. Lenin legger til at ikke bare forholdet til produksjonsmidlene skiller klassene fra hverandre (i eiere og eiendomsløse). Han skriver at også stillingen i produksjonen, andelen man får av samfunnets rikdom og hvordan man får denne, er kriterier. Proletariatet er ikke bare eiendomsløse, det er de som er nederst i produksjonen og får minst andel av rikdommen.

Marxismens klassikere bruker altså verken som kriterium at man står i en jobb (altså gjør et arbeid i kapitalistisk forstand) eller at man produserer merverdi (i kapitalistisk forstand). Dette er helt korrekt de to oppgavene proletariatet har som klasse i den kapitalistiske produksjonen, men å bruke dette som kriterier er å spenne kjerra foran hesten. Det ene er en følge av det andre, ikke omvent. Proletariatet må arbeide for kapitalen fordi det er eiendomsløst – man er ikke eiendomsløs fordi man jobber for kapitalen.

Kommunistene har alltid inkludert tjenestefolk, hjemmeværende «husmødre» i arbeiderfamilier, pensjonerte arbeidere og arbeidsløse i vår klasse – proletariatet. De som i det moderne samfunnet tilsvarer slike grupper som ikke direkte deltar i produksjonen, er fortsatt også del av vår klasse. Og dermed virker det mer logisk å bruke det marxistiske begrepet «proletariat» om denne, framfor det noe mindre presise «arbeiderklassen».


Tjen Folket
06.11.2016
© 2016   Tjen Folket – kommunistisk forbund

Meld ut / Oppdater e-postadresse
Powered by YMLP