Nyhetsbrev #3  –  2017
 
I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:
 
Hvordan den kinesiske revolusjonen gjorde slutt på rusavhengighet
Rød blokk 8. mars 2017
Ulikhet er ingen naturlov!
Knus norsk utbytting av kvinner – kvinnefrigjøring krever revolusjon
En klassebasert feminisme?
Norge ødelegger Kongos skog
Indias største feministbevegelse
Fagbevegelsens ekskluderende praksis
Ga alt for revolusjonen

 
 
 
Plakat: Yankee go home

Plakat i størrelsen A3.
 
 
 
 
 
 
 

Hvordan den kinesiske revolusjonen gjorde slutt på rusavhengighet

9 av 10 var rusavhengige, men ved hjelp av massenes kraft var rusavhengigheten iløpet av få år borte. Hvordan skjedde det?


Målet om å gjøre slutt på rusavhengighet virker umulig. Reaksjonære verden over påstår at de «bekjemper narkotika» med politi, religion og all mulig slags former for terapier og nytteløse «Si nei til narkotika»-kampanjer. På tross av alt dette, forsvinner ikke narkotikaproblemet verden opplever. Hvorfor ikke? Svaret er enkelt; fordi reaksjonære krefter i systemet profiterer på narkotikahandel, og en slik handel er en naturlig konsekvens av kapitalismen.



Tjen Folket
12.03.2017
 

Rød blokk 8. mars 2017

Flere steder i landet dannet aktivister og venner av Tjen Folket «Rød Blokk» under årets 8. mars-markering, med hovedparole «Knus norsk utbytting av kvinner i 3. verden – Kvinnefrigjøring krever revolusjon!»


I forkant av markeringa har aktivister landet over jobba iherdig med forberedelser, plakatklistring og bannermaling.

På dagen samlet aktivister seg for å gjøre klart lokaler for arrangement og etterarrangement, som å lage mat og gjøre klart faner og materiell. Etter forberedelsene holdt lederne for Rød Blokk en orientering om program og aktivitetsplan for dagen.



Tjen Folket
12.03.2017
 

Ulikhet er ingen naturlov!

Hvordan slåss mot den ulike fordelinga av jordas ressurser?


Skrevet av en aktivist.

Ulikhetene i verden er ekstremt høye, uavhengig av hvordan de måles. 0,5% av verdens befolkning eier nesten 40% av verdens rikdom. Dette er ingen naturlov! Ulikheten øker, og kommer til å fortsette å øke om det ikke settes igang altomfattende tiltak.

Kommunister ønsker en slutt på verdens fattigdom, men da er det på høy tid å rette oppmerksomheten mot den ekstreme rikdommen, som også har økt dramatisk de siste årene. De rike har tatt til seg en stadig større del av verdenssamfunnets pott. Den eldgamle problematiseringen av økonomisk ulikhet er fortsatt høyaktuell.


Politisk fokus på ulikhet

Faktisk slo Verdens Økonomiske Forum i 2012 fast at ulikhet er den største risikofaktoren for en stabil økonomisk utvikling. De siste årene har grasrota i alle verdensdeler mobilisert mot urettferdig fordeling. Et eksempel på dette er Occupy-bevegelsen i USA. Dette viser oss at folk er sinte, men ikke vet hvordan de skal organisere seg eller rette sinnet. Kapitalismen er problemet, og stadig flere ressurser vil samle seg hos monopolkapitalister som stadig øker sin makt og eiendom, og som blir stadig færre. Vi trenger revolusjonær organisering – ikke flere bønner om rettferdighet til politikere.

Etter det arabiske opprøret sa den kenyanske journalisten og forskeren John Gotongo: «Hvis de arabiske revolusjonene har lært oss noe, så er det at ulikhet og oppfatningen av ulikhet i fattige land har erstattet fattigdom som den viktigste utfordringen for utvikling i verden. I motsetning til fattigdom blir ulikhet lettere politisert. Ulikhet skaper en identifiserbar fiende: en klasse med uforholdsmessig store fordeler fordi de også har solid tilgang på folk med makt.»
(sitat hentet fra Norsk Folkehjelps Inequality Watch – Mind the Gap).

Norske og internasjonale politikeres utviklingspolitikk har lagt vekt på å «fremme vekst og redusere fattigdom», men det fører i praksis til svært lite. Det er altfor sein brannslukking, eller å fordekt legge til rette for imperialistiske selskapers utbytting i mer fredelige områder. At opprør og arbeiderbevegelser blir slått ned er en viktig forutsetning for at imperialismen skal kunne fortsette eller i det hele tatt fungere – utviklingen og lønninger må holdes kunstig tilbake.

Verden er i rask endring og vi trenger å se framover og tenke nytt. Men kapitalismen har vist at dette systemet er til hinder for frigjøringen av verdens folk, og at kapitalismens vekst ikke kommer alle til gode. Vi kan ikke lenger late som om fattigdom bare er et resultat av mangel på ressurser. Da hjelper det ikke med bønner og trygling – det trengs revolusjonær organisering og mobilisering for å bygge folkemakt mot kapitalistenes makt.


Fokus på fordeling av makt og ressurser

Tross høy økonomisk vekst det siste tiåret har ikke fattigdommen i Mosambik gått ned. Det er et av verdens eksempler på at kapitalistenes økonomiske vekst ikke kommer alle til gode. Det hevdes ofte at så lenge de rike tjener på veksten, vil også alle andre tjene på den. Dette er i beste fall overdrevent, og i de fleste tilfeller direkte feil. At noen få samler store rikdommer på sine hender er verken en nødvendig eller tilstrekkelig forutsetning for økonomisk vekst. Tvert imot vil et utbytta lands økonomiske vekst bestå av imperialistlakeiers vekst, mens forutsetningen for denne veksten bygger på den dårlig betalte arbeidskrafta og at forholda ligger til rette for rovdrift på folk og natur.

For 20 år siden bodde de virkelig fattige primært i fattige land. Dette er ikke lenger tilfelle. Nå bor rundt 72% av verdens fattige ikke lenger i de fattigste landene. De bor i land som har greid å vokse slik at den totale «kaka» har blitt større, men hvor denne kaka er stadig svært ujevnt fordelt.


Rettferdig fordeling kommer ikke av seg selv

Over hele verden organiserer folk seg i fagbevegelser, sosiale bevegelser og i andre organisasjoner. De mobiliserer for en rettferdig fordeling, ofte med utgangspunkt i krav om bedre lønninger, retten til et sted å bo, og for like vilkår for kvinner og menn. Men hva er vel mer ambisiøst og verdt å kjempe for enn et klasseløst samfunn? Folket trenger revolusjonær teori for å kunne klare å fremme en slik kamp, og vi trenger å bryte med systemet som avler fattigdom. Lavtlønte arbeidere er en forutsetning for kapitalismen.

Mobilisering og deltakelse er helt avgjørende for å greie å skape endringer. Folkets egen organisering og aktive deltakelse gir grunnlag for å kunne fremme krav om rettferdig fordeling gjennom innføringen av proletariatets diktatur, som er arbeiderklassens og andre undertrykte klassers demokratiske samfunnsform. En sosialistisk politikk som tar makta og ressursene fra borgerskapet, gjennom å kollektivisere privat eiendom av produksjonsmidlene og gi makta til den store majoriteten av folk. Det er gjennomslag bak folkemakten! Bli med i Tjen Folket i dag!


Tjen Folket
11.03.2017
 

Knus norsk utbytting av kvinner – kvinnefrigjøring krever revolusjon

Innledning på Rødt Forum 8. mars i Trondheim.


Hovedtema i dag er kvinnekamp og kampen mot imperialismen. Vi sier at den norske staten og kapitalen er en fiende av verdens kvinner, og jeg skal si litt om dette nå. Etter denne innledninga håper jeg at folk vil stille spørsmål, komme med kommentarer og si meninga si om tema og hva vi kan gjøre med det.


Del 1: Norsk utbytting av tredje verden

De tre største norske selskapene er: Statoil, Telenor, Norsk Hydro.

På topp-10-lista finner vi også Norgesgruppen og Reitangruppen, som eier nesten alle butikker og kiosker som ikke eies av Coop, og banken DNB. Samtlige av disse selskapene har svært stor og lønnsom virksomhet i den tredje verden.


Hva er den tredje verden?

Mao er en av de som delte verden i tre. Han og vi regner det meste av Asia, Afrika og Latin-Amerika som den tredje verden. Dette er de land og nasjoner som er undertrykt – de holdes nede som fattige, samtidig som de har mest folk, flest arbeidere, gjør det meste av arbeidet i verden og har de fleste ressursene.


Statoil

Norges største selskap er Statoil, og den norske staten er Statoils hovedeier med 67% av aksjene. Selskapet er aktivt i 36 land og er blant verdens 50 største selskaper(!).

Statoils primære inntekter er fra olje- og gassproduksjon på norsk sokkel, men NRK skriver: «Statoils engasjement i Angola er selskapets største i utlandet. Statoil betaler mer i skatt til Angola enn Norge gir i bistand til hele det afrikanske kontinentet til sammen.»

Fattigdommen og forskjellen på rik og fattig er grotesk i Angola. Halvparten av angolereserne lever på under 2 dollar dagen og er underernært. Forventa levealder er 52 år. Samtidig kan en kald cola koste 10 dollar i de rike områdene i hovedstaden. Statoils profitter kommer også Angolas rike byråkrater og kapitalister til gode.

Hvor mye har Statoil tjent på å utbytte Angola? Forskere og journalister har prøvd å finne det ut, men de klarer det ikke. Statoil holder dette hemmelig. Men man kan finne ut at i 2014 ga de penger og olje til en verdi av 23 milliarder kroner i skatt til staten i Angola…

De er også avslørt for å ha betalt 420 millioner til et mystisk forskningssenter som bare finnes på papiret – altså et skalkeskjul for korrupsjon.

De fleste kvinnene i Angola jobber med jordbruk. Oljerikdommen skulle gjort deres liv bedre. Den kunne vært brukt til å utvikle egen industri i Angola og modernisere jordbruket i landet. Imperialistene og byråkratene får sine hender fulle av rikdom fra Angolas jord – mens Angolas kvinnelige proletarer og fattigbønder, sliter sine hender til blods på utdaterte redskaper.


Telenor

Telenor er også aktive i tredje verden. Staten eier over halve Telenor også. Og Telenor har også vært involvert i skandaler. For eksempel i 2008 da norsk media avslørte omfattende barnearbeid hos Telenors underleverandører i Bangladesh.

Barn under 14 og folk som sveiser uten verneutstyr, har levert de billige varene som Telenor bruker for å oppnå superprofitt i Sørøst-Asia. Bare toppen av isfjellet dekkes av media. Og bare når det er snakk om barnearbeid eller korrupsjon – den vanlige utbyttinga av fattige kvinner i tredje verden, får ikke store overskrifter.


Norsk Hydro

Norsk Hydro har virksomhet i 50 land. Staten eier 43% av aksjene og selskapet driver gruvevirksomhet, produserer aluminium, produserer strøm og en rekke andre produkter.

I 2011 kjøpte Norsk Hydro aluminumsvirksomheten til Brasils største gruveselskap Vale. De er verdens største eksportør av jernmalm. Vale ble privatisert i 1997, mot store protester fra arbeidere i Brasil. Norsk Hydro har kjøpt det brasilianske folkets aluminum.

I 2012 ble Vale utnevnt av blant annet Greenpeace til det selskapet i verden som har «mest forakt for miljø og menneskerettigheter».


Oppsummering

Dette er bare noen av eksemplene på norsk utbytting av tredje verden. Store norske selskaper regelrett raner verdens fattigste for ressurser. For smøring til byråkrater og korrupte kapitalister, kan norsk kapital – privat og statlig – vokse seg feitere på bekostning av miljø og mennesker i verdens fattigste land.

Kort sagt er norsk stat og kapital en integrert del av et imperialistisk verdenssystem som plyndrer tredje verden – og rammer verdens fattigste kvinner hardest.


Del 2: Hvordan utbyttes og undertrykkes kvinner særegent av imperialismen?

Imperialismen er et system. Eksemplene er bare eksempler, men de viser et mønster. Mønsteret er systematisk undertrykking og utbytting av tredje verden – fra de imperialistiske statene og kapitalene. Og det verste er ikke avvikene, korrupsjonen eller brudd på etiske regler – det verste er hvordan imperialismen fungerer i sitt vesen. Det verste er kjerna i imperialismen, imperialistenes makt over tredje verden og deres plyndring av jord, vann og mennesker i verdens fattigste land.

Imperialismen gjør i hovedsak to ting mot tredje verden: For det første: Den organiserer plyndring av den tredje verden. Først og fremst ved å superutbytte arbeidskrafta til proletarer i de fattigste landene. Dernest ved å rane til seg råvarer og ressurser til underpris. I begge tilfeller dreier det seg om ulikt bytte, at de kjøper arbeid og ressurser fra tredje verden til langt under sin verdi. Marxismen viser at imperialistene raner til seg superprofitt fra disse landene – et større utbytte enn de ville fått ved å investere samme kapital i de imperialistiske landa sjøl.

For det andre: Den kuer utviklinga i tredje verden og holder den nede i kunstig tilbakeliggenhet, i halvføydale og halvkoloniale forhold. De nektes å utvikle en sjølstendig nasjonal produksjon. Korrupte og reaksjonære politikere blir kjøpt opp som partnere for imperialistiske selskaper og stater. Revolusjonære ledere, sosialister og nasjonalister blir systematisk fjerna med kupp og militærmakt, de avsettes og myrdes – eller jages inn i eksil. Økonomien holdes nede i gammeldags jordbruk, kulturen holdes nede i gamle føydale og undertrykkende strukturer. Misjonærer som preker homohat og kvinneundertrykking får sin virksomhet sponset med milliarder fra vesten.


Hva er halvføydal?

Landa i tredje verden er fortsatt delvis føydale. Føydalismen er produksjonssystemet før kapitalismen. Den baserer seg på jordbruksproduksjon og direkte utbytting, i stedet for industri og mer indirekte utbytting via lønnsarbeid.

Underutvikling er en forutsetning for superutbytting. Imperialistene er avhengig av at den tredje verden holdes nede i en form for tilbakeliggenhet politisk, økonomisk og sosialt. Dette er en forutsetning for å holde prisen på arbeidskraft nede, for å sørge for billige proletarer til imperialistene og for å slå ned all organisering som kan true profitten.

Samtidig kan de ikke unngå å bidra til noe infrastruktur, til urbanisering og til det som kommer til å bli deres bane – hundretalls millioner fattige proletarer som bare har sine lenker å miste på å drive imperialismen ut av sine land.

Det er kvinner som betaler den største prisen for superutbyttinga og underutviklinga. Det er de som dør i barsel, av mangel på medisiner eller rent vann. De reaksjonære regimene holder kvinnene nede. I imperialistenes fabrikker er det kvinner som gjør det dårligst betalte arbeidet. I fabrikkene er menn direktører og formenn, der kvinner er underordna proletarer. Det føydale patriarkatet er en nyttig støttespiller for å holde kvinnelige proletarer nede.

Det føydale patriarkatet råder i storfamiliene, vold mot kvinner er svært utbredt og kvinner er ikke bare underlagt imperialisme, kapitalisme og halvføydal makt – de er underlagt sin far eller sin mann. I nasjonale og antikoloniale revolusjoner har kvinner i tredje verden vunnet en rekke rettigheter, men disse blir slått tilbake overalt der imperialismen har slått tilbake de nasjonaldemokratiske revolusjonene – eller der reaksjonære og jihadister har penset disse inn på sine blindspor.

Kvinner spiller ingen birolle i tredje verden og den imperialistiske produksjonen og arbeidsdelinga. De bærer hovedbyrden i familiene, som igjen bærer hovedansvaret for å reprodusere arbeidskrafta og oppfostre barna. De gjør det ubetalte eller dårligst betalte arbeidet i det meste av samfunnet. De er reservearbeidskraft for en rekke industrier, og de utgjør en stor del av arbeidsstyrken i en rekke industrier som produserer direkte for vestlige markeder – som jordbruksprodukter, klær og elektronikk.

I tillegg er kvinner ofre for velstående sexturister, kvinner selges som sexslaver til prostitusjon og stripping, og det arrangeres ekteskap mellom fattige kvinner i tredje verden og velstående menn fra imperialistiske land.

Jeg mener vi kan oppsummere fem viktige forhold som gjør at kvinner i tredje verden rammes særegent av imperialismen, i tillegg til utbytting og undertrykking av hele proletariatet og folket i disse landene: Halvføydale produksjonsforhold på landsbygda, der kvinner har særegne oppgaver. Den patriarkalske familien, der menn har makta og kvinner passer hjem og barn. Den halvføydale kulturen, som behandler kvinner som annenrangs. Ekstra dårlig lønn og arbeidsvilkår for kvinner, i den kapitalistiske produksjonen. Seksualisert utbytting, kjøp og salg av kropp, sexindustri og trafficking.


Del 3: Hvorfor krever kvinnefrigjøring revolusjon?

Marxismen hevder at opprinnelsen til privateiendommen, familien og staten, også innebar den historiske underordninga av kvinnen under mannen. Opprettelsen av klassesamfunn førte direkte til opprettelsen av patriarkatet.

Kapitalismen har ikke avskaffa patriarkatet. Den har vevd den kapitalistiske og imperialistiske produksjonen, kulturen og politikken tett sammen med patriarkatet. De kan i dag ikke skilles fra hverandre.

Bare kommunisme er et alternativ til dette systemet. Kommunismen baserer seg på felleseie til ressurser og produksjon. Det er et klasseløst samfunn og vil oppheve staten som klasseorganisering. Og det er et kollektivistisk samfunn som ikke overlater byrdene med reproduksjon, oppfostring av barn og folks helse til individer og familier. Det er kort sagt et samfunn som kan fjerne alt som patriarkatet er avhengig av.

Kommunisme kan bare etableres gjennom folkekriger. I den tredje verden er det første skrittet nasjonal-demokratiske revolusjoner, der folket kaster ut imperialismen og knuser alle rester av føydalisme. I alle land må kvinner, først og fremst proletariatets kvinner, være en del av den harde kjernen i de revolusjonære styrkene. Slik har det vært i tidligere revolusjoner – den sosialistiske Oktoberrevolusjonen i Russland, for 100 år siden i år, ble innledet av arbeiderkvinnenes demonstrasjoner og kamp.

Folkekrig og revolusjon er ikke teselskap. Det er ikke lettvint, fort gjort eller engang morsomt. Det er slitsomt, langvarig, hardt og farlig. Revolusjoner møtes med blodig undertrykking, og krever militant kamp, disiplin og autoritet fra de revolusjonære. Den hardeste kampen står tredje verdens kvinner i, de bærer de tyngste byrdene også i de revolusjonære kampene – men det er vår plikt å stille oss solidariske med dem ikke bare i ord, men også i handling.

Vær en del av denne kampen. Delta, les, studér, diskuter, ta ansvar, ta oppgaver, bygg organisasjon, bygg rød kultur og rød makt.


Kilder:














Tjen Folket
10.03.2017
 

En klassebasert feminisme?

Vi er for en proletær feminisme. Men det er kanskje et begrep som er litt uklart for folk. Hva er proletær og hva er egentlig forskjell på proletær feminisme og bare «feminisme»?


Hva slags kvinnekamp skal vi kjempe? Kvinnekamp, og det meste annet, er knytta til klasse. Den måten vi lever livene våre på, hvordan vi arbeider, tjener penger og hvor vi er i det samfunnsmessige hierarkiet, påvirker tenkninga vår og hva vi mener om ting. Det påvirker også hva slags kvinnekamp vi ønsker. Det finnes en kvinnekamp knytta til alle hovedklassene i samfunnet: en kvinnekamp knytta til borgerlig feminisme, småborgerlig feminisme og proletær feminisme.



Tjen Folket
03.03.2017
 

Norge ødelegger Kongos skog

U-hjelp som raserer regnskog, imperialisme mot Afrika og voldtekt som våpen.


Leon Bafondoko skriver i Agenda Magasin at norske millionbeløp går til korrupte regnskogsprosjekter i Kongo.

I stedet for å bidra til utvikling eller å bevare regnskogen, går pengene til å støtte store selskaper fra Europa og Asia, slik at de kan hogge skogen lovlig. De subsidierer imperialisme, under dekke av å bekjempe «ulovlig hogst». Bafondoko skriver at hogsten ødelegger ikke bare skogen for klima og miljø, men gjør det også umulig for urbefolkningen å leve av regnskogen – slik de har rett til.


Utbyttingshjelp og imperialisme

Under dekke av «miljøvern» og «bistand», går staten inn og smører imperialistisk utbytting av landet. Dette er ikke et avvik eller noe usedvanlig – dette er normalen for norsk «u-hjelp». Kommunister i Norge har derfor brukt å kalle denne «utviklingshjelpa» for «utbyttingshjelp» istedet.

Imperialismen i Kongo, som norske miljøvernpenger smører, rammer urbefolkning og fattigbønder. Og imperialismen og utbyttinga er hovedårsaken til at Kongo og andre land i tredje verden er så fattige – og at kvinner undertrykkes så grovt.


Voldtekt som våpen

Kvinneundertrykkinga er hard i Kongo. Dinastiftelsen sier at 1100 kvinner blir voldtatt i Kongo – hver dag! Voldtekt brukes som våpen mot hele samfunn i krigen mellom forskjellige stater, militser og andre aktører. Dette kan ikke sees isolert fra imperialismen. Jakten på mineraler og makt, kampen om innflytelse, er de direkte årsakene til krigen i Øst-Kongo – og dermed en direkte årsak til voldtekt som våpen. En støtte til Kongos kvinner blir fort meningsløs dersom den er blind for imperialismen.

DR Kongo er på mange lister blant de ti verste landene for kvinner. Men måten vestlige bistandsorganisasjoner omtaler afrikanske land på, kan ofte være motivert av at de ønsker flere penger til sine prosjekter. Bistandsorganisasjonenes feminisme er borgerlig feminisme. Ikke fordi de som jobber der er onde mennesker, men fordi de samarbeider med imperialismen i stedet for å konfrontere den.


Et av verdens rikeste og fattigste land

Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) er et av verdens største land. Det er Afrikas nest største land i areal og fjerde største i folketall (nesten 80 millioner). Og det er et av verdens rikeste land når det kommer til naturressurser. Det meste av koltanen som er nødvendig i mobiltelefoner, graves opp i Kongos gruver.

Kongos folk er blant verdens fattigste. Faktisk mente FN i 2011 at DR Kongo var verdens fattigste land. Hvordan kan et land rikt på ressurser ha et så fattig folk?

Hovedårsaken er at Kongo de siste 200 årene har blitt herjet med og plyndret av utenlandske stater og selskaper. Belgias Kong Leopold koloniserte landet og myrdet millioner av mennesker i grotesk undertrykking.


Imperialistene vil ha korrupte regimer

Etter et folkelig opprør i 1960 ble det etablert en regjering ledet av Patrice Lumumba, som jobba for sosial og nasjonal frigjøring. Men i 1965 støtta USA et kupp mot han. Lumumba ble drept. Og et USA-vennlig despotisk regime ble oppretta under navnet Zaïre. Dette har skjedd systematisk i Afrika – utenlandske stormakter fjerner de lederne de ikke liker med vold. Og det skjer den dag i dag! Libyas statsleder Gaddafi ble bombet vekk fra makta i 2011, og han ble etterpå brutalt drept på gata.

Hver gang vestlige bistandsorganisasjoner, medier og myndigheter snakker om korrupsjon i Afrika, så er det dypt dobbeltmoralskt. De representerer imperialistene som har valgt de korrupte regimene. Våpnene til militsene kommer fra vesten. Despotene kom til makta med stormakter i ryggen. Vestlige selskaper gir milliarder i smøring til byråkrater og politikere. De mest korrupte regimene i verden, er nettopp imperialiststater, som den norske. Som gir bistandsmidler til selskaper som hogger ned trær, som via Statoil betaler hundretalls millioner i nesten åpne bestikkelser for kontrakter og som gjerne holder hender med verdens mest reaksjonære regimer, som Saudi Arabia. Imperialistene bare hykler – for de vil sjølsagt ha korrupte regimer. De jobber gjerne med politikere som selger folkets ressurser mot bestikkelser.


Diamanter og koltan lokker til seg gribbene

Siden kuppet i 1965 har også Kongo opplevd en rekke uroligheter, maktskifter, kuppforsøk og store kriger. Kongos svære naturressurser, for eksempel diamanter, kopper, zink og koltan, lokker en rekke andre makter og selskaper inn i landet.

Den andre Kongokrigen ble kalt «Afrikas verdenskrig», på grunn av det store antallet involverte stater og grupper. Kongos regjering, med støtte av Angola, Tsjad, Namibia, Zimbabwe, og en rekke militser og krefter retta mot Rwanda og Uganda, sto mot Rwanda, Uganda, Burundi, rwandiske militser, Uganda-militser og anti-angolesiske krefter. Det er usikkert hvor mange som døde som følge av krigen, men sannsynligvis flere hundre tusen.

De største importørene fra Kongo er Kina (soleklar førsteplass), Zambia, Italia, Sør-Korea og Finland. Råvarene er grunnlag for en rekke varer som selges på vestlige markeder.

Kontrollen over varene og eksporten av dem, ligger i følge BBC i hendene på eventyrere, skruppelløse selskaper, krigsherrer og korrupte regjeringer, og de har splitta landet i nasjonaliteter og folkegrupper, med grunnlag i de økonomiske interessene.


Krig og frigjøring

Krigene og plyndringa av landet, holder folket nede i fattigdom. Og kvinnene er de som betaler den største prisen, i et land der voldtekt er et av de viktigste våpnene i krigføringa og der kvinner bærer de tyngste byrdene i hjem og jordbruk.

Først når proletarer, fattigbønder og Kongos kvinner reiser seg og kaster korrupte kapitalistlakeier og imperialister ut av landet, kan de sette en endelig stopper for fattigdom og kjønnsbasert vold.


Tjen Folket har skrevet om Kongo før:





Nyhetssaker om Kongo:






Tjen Folket
02.03.2017
 

Indias største feministbevegelse

Medlemmene kan bli skutt på stedet.


Indias største feministiske bevegelse er karakterisert som en terrororganisasjon av den indiske staten. KAMS (de revolusjonære kasteløses kvinneorganisasjon) har blitt utviklet hånd i hånd med den væpna kampen mot den indiske kapitalismen.

«Jeg dro med en klar fordom. At i en væpna konflikt var kvinnene de som ble utsatt for vold. Men jeg tok feil. Jeg så at 48 % av de i geriljaen var kvinner. De ble med etter å ha sett sine mødre og søstre bli voldtatt, husene sine brent ned eller de flykta fra patriarkatet i deres egne samfunn. Krantikari Adivasi Mahila Sangathan (KAMS – Revolusjonære kasteløses kvinneorganisasjon) har 90 000 medlemmer og er antakeligvis den største feministbevegelsen i India. Men de blir alle kalt terrorister og kan skytes på stedet.»

– Arundhati Roy, om KAMS og kvinnenes deltakelse i geriljaen i India (PLGA) [1]

Den indiske statens unntakslover gjør at tilhengere av maoistpartiet kan skytes uten lov og dom, og KAMS anses som en frontorganisasjon for Indias kommunistiske parti (maoistene).


Kvinnebevegelsen og den væpna kampen gikk hånd i hånd

Vi publiserer her et utdrag fra Anuradha Ghandy om utviklingen av en kvinnebevegelse i India:

Idet vi nærmer oss 8. mars tidlig i begynnelsen av dette nye århundret skjer en bemerkelsesverdig utvikling på kvinnefronten i India. Dypt inne i skogene og slettene i det sentrale India, i de tilbakeliggende landsbyene Andhra Pradesh og opp i åsene blant urbefolkningen i skogene og slettene i Bihar og Jharkhand, organiserer kvinner seg aktivt for å bryte lenkene til det føydale patriarkatet og å lage den nye demokratiske revolusjonen.

Det er en kvinnefrigjøringsbevegelse av bondekvinner i det landlige India, en del av folkekrigen som føres av de undertrykte bøndene under revolusjonær ledelse. De siste årene har tusenvis av kvinner samlet seg i hundrevis av landsbyer for å feire 8. mars. Kvinner samles for å marsjere gjennom gatene i en liten by som Narayanpur for å motsette seg skjønnhetskonkurransen Miss World, de marsjerer med sine barn gjennom byer og landsbyer i det tilbakeliggende Bastar for å kreve skikkelig skolegang for sine barn. De blokkerer veier for å protestere mot voldtektssaker, og konfronterer politiet for å kreve at salget av brennevin stenges.

Og hundrevis av unge kvinner blir geriljasoldater i hæren av de undertrykte, de bryter lenkene som holdt dem nede i slit i deres tradisjonelle liv. Kledd i uniformer, med en rød stjerne på de olivengrønne capsene, og med en rifle over skuldrene, er disse unge kvinnene fulle av tillit til at kampen mot patriarkatet er knyttet til kampen mot de herskende klasser i det semiføydale, semikoloniale India, og for å kjempe denne kampen utstyrer de seg med den militære kunnskap til å gå mot den tredje største hæren av utbyttere. Dette er en sosial og politisk oppvåkning blant de fattigste av de fattige kvinnene i det landlige India. Det er et scenario som har dukket opp langt fra de blinde øynene til de borgerlige mediene, langt fra lyset og glitteret til TV-kameraer. De er tegn på en endring av livene til de fattige på landsbygda som deltar i den store kampen for revolusjon.

Men denne revolusjonære kvinnebevegelsen har ikke dukket opp over natten, og heller ikke har den dukket opp spontant bare som et resultat av propaganda. Kvinnebevegelsen har vokst med veksten av væpnet kamp. I motsetning til den generelle mening, så førte starten på væpnet kamp tidlig på 1980-tallet som de kommunistiske revolusjonære krefter i ulike deler av landet ledet, den militante kampen mot den føydale undertrykkelsen, til at bondekvinner fikk tillit til å delta i kamper i stort antall og deretter å stå opp og kjempe for sine rettigheter. Kvinner som utgjør de mest undertrykte blant de undertrykte, fattige jordløse bondekvinner, som ikke bare har manglet en identitet og stemme, men også et navn, har blitt aktivister for kvinneorganisasjoner i sine landsbyer og blitt geriljasoldater. Med spredningen og veksten av den væpnede kampen har kvinnenes mobilisering og kvinneorganisasjonene også vokst, noe som fører til fremveksten av denne revolusjonære kvinnebevegelsen, en av de sterkeste og mest kraftfulle kvinnebevegelsen i landet i dag. Men den er ukjent og ignorert, et spill i regi av herskerklassene, som vil forsøke å undertrykke nyheter og anerkjennelse om den så lenge de kan. [2]

– Anuradha Ghandy

Fritt oversatt av Tjen Folket.




Tjen Folket
19.02.2017
 

Fagbevegelsens ekskluderende praksis

Noen betraktninger om anarkismens ideologiske utgangspunkt i underklassen.


Skrevet av aktivist i Tjen Folket.


Splitting av de undertrykte – svakere kollektivt samhold

Som elev og student kan man få billig medlemskap i en fagforening, men hvorfor gjelder ikke også dette uføre, arbeidsløse, og lignende grupperinger i samfunnet som det Marx betegnet som filleproletariatet? Proletariatet består også av disse gruppene. Alle undertrykka grupper må stå sammen mot undertrykkinga til borgerskapet. Hva slags syn er det at de som har falt utafor arbeidslivet ikke bør eller skal få være med i denne kampen?

LO bidrar med å bygge opp under den rådende politiske føring om å kjempe for økonomistiske tiltak blant lønnsarbeidere, og ikke reelt sett samle folket for å slå tilbake borgerskapet. Det er dette som er reformismens mål i praksis; prosessen er deres mål. Dersom filleproletariatet ikke opplever tilhørighet til arbeiderklassens kollektiv er det ikke rart at grupperinger som regnes som underklasse, henfaller til anarkistiske tendenser, da de ikke får muligheten til å oppleve positive ting i forhold til en sterk ledelse i spissen for fellesskapets kamper.


Betraktninger om anarkismens grobunn blant underklassen

Under slike splittende og isolerende forhold gror den anarkistiske tanken om at det er hierarkiet i seg selv som er årsaken til urettferdighet, fremfor den konkrete klasses bruk av denne makten som er årsaken til undertrykkinga. Underklassens kamp blir et opprør mot de autoriteter som undertrykker og holder de nede. Ut ifra denne logikken forsvinner kapitalismen dersom hierarkiet som definerer kapitalismen forsvinner. Om man kun har negative opplevelser med autoriteter og sentraliserte løsninger er det en naturlig følge at man vil kjempe mot all form for autoritet, noe som også inkluderer arbeiderklassens styre i et samfunn – proletariatets diktatur. Det på tross av at proletariatets diktatur er arbeiderklassen (de undertrykte) sitt eget styre. Vi må bekjempe de som utbytter oss for å kunne bli sosialt frigjort, og det bør gjøres gjennom innføringen av arbeidernes diktatur.

Det er i en slik sammenheng synd å se hvordan fagbevegelsen har frastøtt seg underklassene ved å kun fokusere på organisering av lønnstakende arbeidere, noe som i sin konsekvens har frastøtt dem underklassens sympati og kampkraft.


Fagbevegelsens konservative side

LO har gjennom et slikt perspektiv en konserverende effekt ved at de opprettholder arbeiderklassens stadige klassekompromiss, fremfor kvalitativ forandring i form av en revolusjon med mål om å frigjøre arbeiderklassen. Slikt sett tjener LO på å ikke organisere de ulike delene av underklassen, da en svakere stilt, samt mer velstående (i form av at de faktisk har arbeid), utbyttet klasse er mer medvillig til å inngå klassekompromiss fremfor en samlet fagbevegelse bestående av alle undertrykka grupperinger.


Hva må gjøres?

Underklassen trenger å oppleve fellesskap og se hvordan ledelse og organisering i kameratslig fellesskap kan føre til den endelige frigjøringen av alle klasser ved å kjempe på de undertryktes premisser. Men en slik holdning ville krevd en fagbevegelse med revolusjonær glød; det er ikke LO man skal se til om man ønsker frigjøring fra klassesystemet.

Kommunister trenger å søke fellesskap med alle undertrykte i samfunnet dersom vi skal ha håp om å forandre samfunnet kvalitativt gjennom en revolusjon og innføring av proletariatets diktatur. Vi må ikke se oss blinde på organisering av lønnsbetalte fagarbeidere, lik fagbevegelsen gjør, da alle grupperinger i samfunnet, forutenom borgerskapet, vil ha utbytte av en revolusjon og innføring av proletariatets diktatur!

Til kamp, kamerater! For frigjøring av individet gjennom frigjøring av fellesskapet!


Tjen Folket
14.02.2017
 

Ga alt for revolusjonen

I 2008 døde Anuradha Ghandy, gerlijasoldat, og i spissen for kampen mot kastesystemet og kvinneundertrykkelse i India. Hun var den eneste kvinnen i Indias Kommunistparti (maoistene) sin sentralkomite.


Anuradha var født i 1954 og var ung i en tid med store politiske konflikter og sosiale protester. Hun vokste opp i et privilegert og progressivt hjem. Faren var advokat som hjalp siktede kommunister. Både moren og faren var aktivister i kommunistpartiet. På 70-tallet gjorde blant annet kulturrevolusjonen og motstanden mot Vietnamkrigen at politisk engasjement spredde seg over Sør-Asia. I India vokste naxalittbevegelsen. Unge folk, studenter, bønder og arbeidere la fra seg arbeidet og studiene og ble med i geriljabevegelsen, for revolusjon og kommunisme. Anuradha ble dypt påvirket av sultkatastrofen i det landlige Maharashtra på 70-tallet. Hun arbeida med ofre for sult og det var noe som påvirket henne til militant politikk. Hun var på den tiden med i Progressive Youth Movement, som var inspirert av naxalittbevegelsen. Anuradha var en av mange studenter som forlot en privilegert tilværelse til fordel for kampens vei.

I 1977 giftet hun seg med kommunisten Kumud. I 1980 var naxalittgrupper i ferd med å etablere en geriljabase i Dandakaranja, en region som omfatter deler av Andhra Pradesh, Chhattisgarh, Maharashtra og Orissa. I 1981 ba grunnleggeren av People’s War Group, Kondapalli Seetharamaiah, om å møte Kobad under en konferanse i Andhra Pradesh. People’s War Group ville gå inn i Gadchiroli i Maharashtra. Naxalittideologen Varvara Rao sier møtet mellom de to banet vei for etableringa av folkekrig i Maharashtra. Anuradha var hele veien nært på utviklingen av den militante kampen for revolusjon. På 80-tallet arbeida Anuradha i Nagpur, Chandrapur, Amravati, Jabalpur and Yavatmal med å organisere arbeidere, særlig bygningsarbeidere og gruvearbeidere. Dette gjorde at hennes forståelse for de kasteløses bevegelse økte og hun bygde opp et grunnlag for sin analyse av kastesystemet.

På slutten av 90-tallet dro hun til Bastar, gikk under jorda og bodde i skogene i Dandakaranya med PLGA (Peoples Liberations Guerilla Army – maoistenes geriljahær). Hun arbeida blant annet med å styrke kvinnebevegelsen, som kanskje er den største i India. Krantikari Adivasi Mahila Sanghatan (KAMS – de kasteløses revolusjonære kvinneorganisasjon) har mer enn 90 000 medlemmer. Livet i jungelen var hardt. En kunne aldri bli værende lenge på et sted, og dagene besto av vandring med tung last, trening og til tider lite og dårlig mat. Anuradha fikk malaria flere ganger, noe som til slutt førte til hennes død.

På den niende kongressen til Kommunistpartiet i India (maoistene) i 2007 ble Anuradha medlem i sentralkomiteen. Hun bidro blant annet i propagandaarbeid, med oversettelser og i arbeidet med å utvide bevegelsen til urbane strøk. Det var Anuradhas arbeid som la grunnlaget for naxalittenes første politikk når det gjaldt kastespørsmålet. Hun bidro til å endre den mangelfulle forståelsen av kaste blant de dogmatiske kommunistene som hadde oppfatningen «kaste er klasse», noe som kunne gjøre de blinde for den særegne undertrykkelsen de kasteløse opplevde. Hun skrev også om marxisme og feminisme, og kritiserte patriarkalsk oppførsel og kvinnediskriminering i partiet. Hun fikk også partiet til å få øynene opp for arbeiderkooperativer i jordbruksområder i Dandakaranya og slik utvide bevegelsen.

Mens hun var i Jharkhand og hadde seminarer med urbefolkningen om kvinneundertrykkelse i 2008 fikk hun malaria. Hun hadde allerede systemisk sklerose (en bindevevssykdom som angriper de indre organer) og var flere ganger blitt angrepet av malaria og andre sykdommer. Til slutt brøt organene hennes sammen. Tjen Folket har oversatt Anuradha Ghandys «Filosofiske retninger i den feministiske bevegelsen» til norsk. Teksten selges i nettbutikken og studeres i våre studiesirkler rundt i landet. Ta kontakt på post@tjen-folket.no hvis du ønsker å være med.
 

Til minne om Anuradha:

It’s thousands of years old
their anger
thousands of years old
is their bitterness
I am only returning their scattered words
with rhyme and rhythm
and you fear that
I am spreading fire.

av Gorakh Pandey
 

Les mer:





Tjen Folket
09.02.2017
© 2017   Tjen Folket – kommunistisk forbund

Meld ut / Oppdater e-postadresse
Powered by YMLP