I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:
Stopp USAs krigshandlinger mot Syria
Revolusjonen blir ikke TV-sendt
Tjen Folkets nye nettsider
Om NKPs feil da Norge ble invadert
Hva må gjøres med ulikheten?
Ungdomsforbundet må ta omsyn til særtrekka ved ungdommen i arbeidet sitt
Seks år siden bombingen av Libya
Nytt podkast-avsnitt om Kulturrevolusjonen
«Maos lille røde» på nett
|
|
Klistremerker: Knus sexismen
Klistremerker fra Tjen Folket. Ett A4-ark med 4 stykk merker.
|
Stopp USAs krigshandlinger mot Syria
Tjen Folket fordømmmer USAs rakettangrep mot Syria.
To amerikanske marinefartøy avfyrte natt til fredag 7. april, 59 tomahawk-raketter mot en syrisk flybase. En håndfull er drept og den militære flybasen er meldt totalødelagt. Angrepet er ifølge USA et svar på et påstått kjemisk angrep fra den syriske hæren mot en by som holdes av opprørere mot regimet.
Norske politikere – som utenriksminister Brende og AP-leder Støre – sier de «forstår USA», og gir slik igjen norsk støtte til USAs aggresjon.
Angrepet bryter mot internasjonal rett. USA er ikke i krig med Syria, men slår likevel til med militære midler – i strid med folkeretten. Det er altså en kriminell krigshandling.
Det påståtte kjemiske angrepet er ikke ferdig etterforska. Det er helt typisk at USA bruker slike påskudd for å legitimere angrep. Invasjonen av Irak i 2003 ble rettferdiggjort med påstander om masseødeleggelsesvåpen – påstander som seinere er bevist som løgn. Også bombinga av Jugoslavia (1999) og angrepene på Libya (2011) ble legitimert på samme vis: som forsvar av sivile og menneskerettigheter.
Spørsmålet er ikke om de nevnte regimene, eller regjeringa i Syria, selv bryter menneskerettigheter og undertrykker folk. Det var for eksempel ingen tvil om at Saddam Husseins regime i Irak undertrykka det irakiske folket og spesielt den kurdiske minoriteten. Og Assad er ikke bedre enn Saddam. Men spørsmålet her er om USA har noen rett til å angripe land, drepe folk, avsette regjeringer og sette inn sine egne allierte.
Spørsmålet er også hvorfor USA gjør dette. For oss er det åpenbart at det ikke er for menneskerettigheter og sivilbefolkning – da USA ikke tar hensyn til disse hos noen av sine allierte, som i Saudi Arabia, eller i sitt eget land. USA har imperialistiske interesser, politiske og økonomiske ambisjoner, og det er utelukkende for å tjene disse at de slipper løs den amerikanske terrormaskinen.
Hendelsen er også en brutal oppvåkning for de som hadde illusjoner om at Trump ville føre en fredeligere utenrikspolitikk enn Clinton. Slike spørsmål som krig og interesser i utlandet, overlates ikke til noe så tilfeldig som hva folket mener og vil. USA-imperialismen er et svært apparat som driver fram aggresjon i andre land, uansett hvilken gallionsfigur som holder pressekonferanser fra Det hvite hus.
Stopp USAs krigshandlinger – ingen krig mot Syria! Bekjemp de norske krigspartiene og deres støttespillere!
Lenker:
|
Revolusjonen blir ikke TV-sendt
Om offentlighet, ekte og uekte nyheter.
Skrevet av en aktivist i Tjen Folket.
Mediene sier de er redde for «fake news», men er det sånn at deres nyheter faktisk viser virkeligheten på en riktig måte? I realiteten er den borgerlige offentligheten så innfiltra i kapitalisme og liberalistisk utopisme, at den aldri kan fungere virkelig sannferdig og demokratisk.
For ikke lenge siden lanserte Dagbladet, VG og NRK deres faktasjekkende samarbeidprosjekt Faktisk. På initiativets hjemmesider hevder de å være et «unikt, historisk og ikke-kommersielt samarbeid», med mål om å «faktasjekke det offentlige ordskiftet og avdekke falske nyheter som sprer seg i det norske samfunnet». Et tiltak som skal bøte på «tillitskrisa» som tilsynelatende har oppstått som følge av trumpismen og de nye, digitale mediene, og som formodentlig vil kunne fungere som sutteklut for (små-) borgerlige politikere og kommentatorer med bekymring for det «postfaktuelle».
|
Tjen Folkets nye nettsider
Aktivister i Tjen Folket har designet og programmert nye nettsider.
Arbeidet er gjort på dugnad, der svært mange arbeidstimer er lagt ned for å lage best mulig sider som kan tilfredsstille de forskjellige behovene for Tjen Folkets arbeid med egne medier.
Den største forandringen er at sidene er responsive, slik at de kan brukes på alle plattformer – både mobil, nettbrett og PC. «Denne forandringen var sidene overmodne for,» sier Josef, en av de som programmerte den nye sida.
En annen forandring er at både artikler og andre medier, som film og podcast, får mer plass på forsida.
«Det har vært flere utfordringer med å lage en ny side,» forteller Josef. «Å lage en fin og enkel side er ikke så vanskelig, men våre sider skal tilfredsstille mange behov. For det første er det nettportalen for Tjen Folket, som skal presentere forbundet for nye folk, gi et godt førsteinntrykk, formidle forbundets politikk og vise hva forbundet står for – og hvilke aktiviteter Tjen Folket gjør. For det andre er det en slags nettavis, som oppdateres flere ganger i uka og gjerne har aktuelle saker på topp. For det tredje er det en portal for kommunistisk teori, med tekster fra klassikere, studietekster og ressurser som kan og bør brukes. Sidene er et svært arkiv – som et kommunistisk oppslagsverk – der man kan søke seg fram blant tusenvis av artikler, og arkivet måtte videreføres på nye sider. For det fjerde skal sidene føre folk videre til film, lyd, nettbutikk og sosiale medier. I tillegg skal sidene tilfredsstille grunnleggende krav til sikkerhet, basert på åpen programvare, og være nettsider vi sjøl har kontroll over. Det var altså mange behov å ta hensyn til, noe som gjorde det komplisert å lage sidene.»
Tjen Folket takker aktivistene som har lagt ned mange arbeidstimer på å lage sidene. Og vi ber alle brukere av dem om å tipse oss om eventuelle bugs etter omleggingen – lenker som ikke fungerer eller liknende.
Vi ber også kommunister og aktivister om å bruke sidene. Ikke bare som et sted for å lese aktuelle saker, men som et oppslagsverk og en ressurs for studier og for å informere folk gjennom å dele med andre. Bruk søkefunksjonen flittig, og utforsk temasider og samlinger av ressurser.
|
Om NKPs feil da Norge ble invadert
Nazi-Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, men ledelsen for Kommunistpartiet gikk ikke inn for motstand før årsskiftet 1941/1942.
Skrevet av en aktivist i Tjen Folket.
Kommunister mest aktive mot Tyskland
Under okkupasjonen av Norge sto kommunister i spissen for den mest konsekvente og effektive motstanden. Osvaldgruppa, under ledelse av kommunisten Asbjørn Sunde (dekknavn Osvald), var den mest aktive sabotasjeorganisasjonen mot den fascistiske okkupasjonen. Men Sunde jobba ikke under ledelse Norges Kommunistiske Parti. Hans organisasjon sprang ut av Wollweber-organisasjonen, et illegalt internasjonalt anti-fascistisk nettverk som var oppretta av Sovjetunionens sikkerhetstjeneste NKVD. Denne ble oppretta allerede i 1935 for å angripe nazi-Tysklands skipsfart.
I løpet av krigen ble kommunistene kjerna i den aktive motstanden i Norge. Mens den norske regjeringen hadde reist til London, og oppfordra folk til å unngå væpna motstand, bygget kommunister opp illegale grupper som angrep tyske interesser og norske forrædere.
|
Hva må gjøres med ulikheten?
Er ønsket om likhet et godt nok utgangspunkt for å forebygge ulikhet? Hvordan påvirker strukturelle forhold, og hva kan være de djupere konsekvensene av, ulikhet i et samfunn?
Denne teksten er skrevet av en aktivist i Tjen Folket.
Om man overfokuserer på fattigdom og enkeltgrupper i befolkningen, står man i fare for å ende opp med å tenke at problemene ligger hos de fattige selv. Man overser hvordan fattigdommen hos svært mange henger nøye sammen med rikdommen til noen få andre.
Skifte av fokus for mer omfattende resultater
I en viss grad kan fattigdomsgrensene hjelpe oss å forstå omfanget og karakteren av fattigdommen, men disse grensene er oftest satt nokså tilfeldig. Ifølge FN er man fattig dersom man tjener under 12kr dagen, noe som tilsvarer 2 dollar. Man regnes som ekstremt fattig dersom man tjener under 6kr dagen, tilsvarende 1 dollar. Fattigdom måles også i forhold til prisen på et utvalg varer man trenger for å kunne overleve. Hvilke varer som regnes med her, avgjør om man kan betegnes som fattig eller ikke. Fattigdomsgrensene gir imidlertid ingen forståelse for hva som skjer dersom man befinner seg rett over denne fattigdomsgrensen. Om man kun tjener 14kr dagen, vil man garantert fortsatt oppleve seg selv som fattig – ihvertfall hvis naboen din i tillegg er søkkrik!
Et ensidig fokus på fattigdom og kunstig satte fattigdomsgrenser går ikke til rota av de økonomiske skillene mellom folk. Om vi heller retter søkelys på ulikhet, så omfatter dette den totale omfordelingen av ressursene i hele befolkningen. Derfor kan det argumenteres for at økt fokus på (og problematisering) av ulikhet vil gi et langt bedre grunnlag for å fremme utvikling for alle, fremfor fokus på fattigdom i snever forstand.
Strukturelle problemer oppfattes som individuelle problemer
Noen hevder at fordelingen av ressurser i samfunnet er rettferdig så lenge folk ikke blir diskriminert og har like muligheter og rettigheter til skole og helse. Deretter vil den enkeltes talent og anstrengelser avgjøre hvordan ressursene fordeles. Ut fra en slik argumentasjon kan ulikhet ses på som noe positivt, fordi den stimulerer folk til å anstrenge seg mer. Denne måten å tenke på tar dog ikke hensyn til at sosial ulikhet gjerne er noe som arves gjennom generasjoner.
Like muligheter til utdanning og helsetjenester er bra, men dette er ikke nok i seg selv. Man må kunne nyttegjøre seg av utdanningen gjennom arbeid, og med en inntekt som er til å leve av. Tilgang til arbeid og levelig inntekt handler om atskillig mer enn kun den enkeltes egne anstrengelser!
Mange av ungdommene som har protestert mot styresmaktene i Egypt og Tunis de siste årene, har hatt muligheter til utdanning, men fant allikevel ikke arbeid, og hadde liten, eller ingen, grad av innflytelse på samfunnet.
I praksis har ikke folk like muligheter i land der ulikhetene er store. Det er viktig å forstå hvordan strukturelle forhold som ressursfordeling, arbeids- og familieforhold lager forutsetninger for menneskets handlinger. Vi må forstå de strukturene som skaper ulikheter i samfunnet for å kunne endre dem.
Ulikhetens effekter
Stor ulikhet i et samfunn har mange negative effekter. Selv borgerlige økonomer kan dokumentere at store inntektsforskjeller reduserer økonomisk vekst, og øker fattigdom, arbeidsløshet og konflikter i samfunnet (se eks.: Norsk Folkehjelps rapport Inequality Watch – Mind the Gap).
Høy grad av økonomisk ulikhet gir seg også utslag i ulik politisk innflytelse. Situasjonen legger til rette for herskernes totalkontroll over statsapparatet, og gir dem mulighet til å føre en politikk basert på rene egeninteresser.
Stor ulikhet i fordelingen av makt og økonomiske ressurser undergraver likeverd og rettigheter. Ulikhet innebærer undertrykkelse av store deler av befolkningen. Det er dypt urettferdig at noen samler enorme rikdommer på andres bekostning. Folk med lite makt og ressurser har liten eller ingen innflytelse på politiske beslutninger. Mindre ulikhet vil derfor bidra til å fremme både rettferdighet og demokrati, og bør derfor være det uttalte målet for ethvert samfunn.
Å endre systemet
Det kapitalistiske samfunnet vi lever i er imidlertid basert på klasseforskjeller og ulikhet. Det er innebygd i systemet at noen få selskaper, stater og mennesker blir rikere og rikere på bekostning av andre. Noen «må» være arbeidere i de rikes fabrikker og bedrifter, og noen land «må» være fattige for at det skal være mest mulig lønnsomt for bedriftene å produsere varer der. En rekke institusjoner forsterker forskjellene aktivt og med vilje. Det gjelder selskaper, stater og internasjonale institusjoner.
I et samfunn med klasser vil det alltid være ulikhet. Kapitalisten som eier bedriftene vil alltid ha både mer penger, frihet og politisk makt enn arbeideren. Hele systemet er lagd for kapitalistenes og borgerskapets interesser og krav om økt profitt og makt. For å fjerne ulikheten må vi avskaffe hele klassesystemet, som er basert på at noen kan tjene penger på andres arbeid.
Hva er vel et samfunn med mindre sosial ulikhet enn nettopp det kommunistiske, klasseløse samfunnet? Et samfunn er altså ikke kommunistisk fordi det er mindre sosial ulikhet, det er kommunistisk fordi det ikke lengre eksisterer noen klasser, hvorpå noen gjør seg rike på andres fattigdom.
Bli med og riv ned systemet som fører til ulikheten! Bli med og kjemp for et klasseløst samfunn!
|
Ungdomsforbundet må ta omsyn til særtrekka ved ungdommen i arbeidet sitt
Tjen Folket har scannet og korrekturlest denne talen av formann Mao fra da han mottok presidiet i Nye Demokratiske Kinas Ungdomsforbunds andre nasjonale kongress, den 30. juni 1953.
Ungdomsforbundets hevding av sjølstendighet i forhold til partiet er allerede noe som hører fortida til. I dag er problemet med ungdomsforbundet at det mangler sjølstendig virksomhet, ikke at det hevder sjølstendighet.
Ungdomsforbundet må samordne virksomheten sin med de sentrale oppgavene til partiet, men samtidig må det ha sin egen sjølstendige virksomhet og ta omsyn til særtrekka ved ungdommen. l en samtale med kameratene i ungdomsforbundets sentralkomite i 1952, satte jeg fram to spørsmål som den skulle tenke over: For det første hvordan partiet skal lede arbeidet til forbundet, og for det andre hvordan forbundet skal gjøre arbeidet sitt. Begge innebærer omsyn til særtrekka ved ungdommen. På ulike steder har partikomiteene sagt seg fornøyde med ungdomsforbundet, fordi det har samordna arbeidet sitt med de sentrale oppgavene til partiet. Nå er tida inne til å uttrykke misnøye, det vil si misnøye med at ungdomsforbundet mislykkes i å planlegge sjølstendig virksomhet som høver for særtrekka ved ungdommen. De ledende organene i partiet og forbundet må lære hvordan de skal lede forbundet i arbeidet det gjør, og for å organisere og skolere massene av unge mennesker må de være flinke til å samordne virksomheten til forbundet med de sentrale oppgavene til partiet og ta omsyn til særtrekka ved ungdommen.
Under partiets ledelse har ungdomsforbundet vært aktivt på alle områder av det revolusjonære arbeidet og har mye å være stolt av. Den revolusjonære saka vår, enten den gjelder fabrikkene, gardene på landsbygda, enhetene i hæren eller skolene, kan ikke lykkes uten unge mennesker. Kinas ungdom har god disiplin og de har oppfylt alle oppgavene som partiet har gitt dem. Nå som krigen er i ferd med å ta slutt i Korea og jordbruksreformen er fullført, skifter vekta i arbeidet vårt hjemme over til sosialistisk omforming og sosialistisk oppbygging. Dette gjør at studier blir tvingende nødvendig. Ungdomsforbundet må vite hvordan det skal lede unge mennesker til å gjøre felles innsats med eldre folk for å gjøre godt arbeid i jordbruket på landsbygda, i industrien i byene, i studiene på skolen, i å utføre pliktene sine på kontora, såvel som i treninga i hærenhetene for å skape de nasjonale forsvarsstyrkene våre om til en modernisert hær.
Unge mennesker mellom fjorten og femogtjue må studere og arbeide, men ettersom ungdommen er alderen for fysisk vekst, blir mye satt på spill hvis en overser helsa. De unge må studere mye mer, for de må lære mange ting som eldre folk allerede veit. Men de må ikke overlesses verken med studier eller arbeid. Og særlig må en ikke sette fjorten- til attenåringene til å arbeide like hardt som voksne. Fordi unge mennesker er unge, trenger de mer tid til leik, rekreasjon og sport. Ellers vil de ikke være lykkelige. Og i sin tur kommer de til å forelske seg og gifte seg. Alt dette gjør dem forskjellige fra eldre folk.
Jeg vil gjerne si noen få ord til våre unge mennesker: For det første ønsker jeg dem god helse, for det andre ønsker jeg dem framgang med studiene sine og for det tredje ønsker jeg dem framgang i arbeidet sitt.
Jeg foreslår at all studerende ungdom får en time ekstra søvn. De skulle ha åtte timer søvn, men i virkeligheten sover de bare seks eller sju timer og føler vanligvis at de ikke får nok søvn. Unge mennesker i skolen har tendenser til nervøse spenninger og har svært ofte vansker med å sovne og dermed vansker med å stå opp. Ta alvorlig på at ni timer søvn blir en regel. Det må sendes ut en ordre om dette og den må settes i verk, og det skal ikke være noen diskusjon om dette. La unge mennesker få nok søvn, og lærerne også.
Revolusjonen har brakt oss mange bra saker, men også ei sak som ikke er så bra. Alle er alt for aktive og entusiastiske, og de blir ofte utslitte. Nå må vi sikre at alle, også arbeidere, bønder, soldater, studenter og kadrer, holder seg i form. Sjølsagt betyr ikke det nødvendigvis at hvis du har god helse så er du dyktig i studiene, for studiene må gjøres skikkelig.
For øyeblikket tar timene i den lavere rniddelskolen for mye av tida til elevene, og det vil være å foretrekke at de blei kutta ned til høvelige mengder. Aktivistmøtene er for hyppige og må også skjæres ned. En må ta tilstrekkelig omsyn både til studier på den ene sida, og rekreasjon, hvile og søvn på den andre. Unge arbeidere, bønder og soldater lærer mens de arbeider, og derfor må en også ta tilstrekkelig omsyn til arbeid og studier så vel som til rekreasjon, hvile og søvn.
Vi må ta et fast grep om saka i begge ender, med studier og arbeid i den ene enden og søvn, hvile og rekreasjon i den andre. Tidligere tok vi et fast grep i den ene enden, og greip ikke den andre enden i det hele tatt eller vi gjorde det halvhjerta. Nå er det nødvendig å sørge for noe rekreasjon, og det krever tid og muligheter, og vi må ta et fast grep om denne enden også. Sentralkomiteen i partiet har vedtatt å kutte ned antallet møter og studietimer, og dere må sørge for at dette vedtaket blir satt ut i livet. Gå skarpt imot alle som nekter å gjøre det. Kort sagt, unge mennesker må få høve til å holde seg i form, studere godt og arbeide bra. Noen ledende kamerater er bare interessert i å få arbeid ut av unge mennesker og bryr seg ikke om helsa deres. Dette kan dere si rett opp i ansiktet på dem. Dere er nemlig på trygg grunn, dere verner den yngre generasjonen slik at den kan vokse seg sterk. Vi i den eldre generasjonen blei fratatt vår rett, for de voksne brydde seg ganske enkelt ikke om barna sine. De voksne hadde et bord å spise ved, mens barna måtte greie seg uten. Barna hadde ikke noe å si i familien, og hvis de gråt, var de sikre på å få seg en lusing. l det nye Kina av i dag må vi endre holdninga vår og tenke mer til fordel for barna og ungdommene våre.
Unge kadrer må velges til sentralkomiteen i forbundet. l tida med de tre kongedømmene førte Tsao Tsao den svære hæren sin til Yangtze-elva for å angripe kongedømmet Wu i Øst-Kina. Chou Yu, som da var et «ungdomsforbundsmedlem» etter alderen, blei pekt ut til kommanderende general i Wu-hæren. Cheng Pit og andre generaler som hadde erfaring fra mange slag protesterte, men blei seinere overtalt til å godta kommandoen hans, og til slutt blei slaget vunnet. Nå ønsker vi at dagens «Chou Yu’er» skal sitte i sentralkomiteen i forbundet, og likevel vil ikke folk høre snakk om det! Bare eldre folk er kandidater til sentralkomiteen i forbundet – svært få unge. Duger det? Sjølsagt kan vi ikke dømme bare etter alder, dyktighet teller også. Opprinnelig var det bare ni personer under tredve år på lista over kandidatene til sentralkomiteen i forbundet, men etter diskusjon i partiets sentralkomite er dette tallet blitt økt til mer enn seksti, og likevel utgjør det bare litt over en fjerdedel. De over tredve år utgjør fortsatt nesten tre fjerdedeler av helheten, og likevel klager noen kamerater over at dette tallet ikke er stort nok. Jeg trur det er fullstendig nok. Noen kamerater sier de ikke er sikre på om alle disse noen og seksti unge menneskene er kompetente på alle vis. Vi må ha full tiltru til de unge folka våre, de fleste av dem vil vise seg voksne til jobbene sine. Noen få kan komme til å vise seg udugelige, men det er ingen grunn til å engste seg, de kan erstattes gjennom seinere valg. På dette viset vil ikke den grunnleggende innrettinga bli feilaktig. De unge er ikke underlegne oss. Eldre folk har mer erfaring, som sjølsagt er et sterkt punkt, men på den andre sida går det nedover med den fysiske styrken deres, synet og hørselen er ikke så skarpe som før og lemmene deres ikke så ledige som de unges. Dette er en naturlov. Del er nødvendig å overbevise de kameratene som er uenige.
Ungdomsforbundets organisasjoner må ta omsyn til særtrekka ved ungdommen og ha sitt eget arbeidsområde, men samtidig må de underordne seg ledelsen til partikomiteene på tilsvarende plan. Dette er ikke noe nytt, men noe som har stått ved lag lenge, og har alltid vært ei grunnsetning i marxismen. Dette er å ta utgangspunkt i virkeligheten. Tross alt, ungdom er ungdom, hvorfor ellers bry seg med å ha et ungdomsforbund? Unge mennesker er forskjellige fra voksne og Iikeens unge kvinner fra unge menn. Overse disse særtrekka og dere kommer til å fjerne dere fra massene. Nå har dere ni millioner forbundsmedlemmer, og hvis dere overser særtrekka ved ungdommen, vil kanskje bare én million støtte dere og åtte millioner vil ikke.
Ungdomsforbundet må ta omsyn til flertallet av medlemmene i arbeidet sitt, og samtidig gi akt på de framskredne. Dette vil kanskje ikke tilfredsstille enkelte av de framskredne elementene, for de ønsker at forbundsorganisasjonen skal sette strengere krav til alle medlemmene. Dette er ikke helt riktig, dere må prøve å overbevise dem. Utkastet til vedtekter for forbundet setter opp alt for mange plikter og for få rettigheter. Det må være en del spillerom, slik at flertallet kan holde tritt. Dere må samle oppmerksomheten om de mange, og ikke bare om de få.
I utkastet til vedtekter er det fastsatt at et medlem vil bli rekna som automatisk utmeldt av forbundet hvis han ikke deltar i de regelmessige cellemøtene på fire måneder. Dette er altfor strengt. Sjøl partivedtektene tillater seks måneder, kan ikke dere gjøre det samme? Ikke ta inn i forbundsvedtektene det som er umulig å gjennomføre eller det som bare er mulig for en million medlemmer og ikke for de andre åtte millionene. Det kreves tøyelighet når en skal anvende prinsipper. Det er ei kløft mellom det som bør være og det som faktisk er. Det tar år for noen lover blir satt fullstendig ut i livet. For eksempel er mange av artiklene i ekteskapsloven programmatiske, og det kommer til å ta minst en periode på tre femårsplaner før de er skikkelig gjennomført. Artikkelen om «ikke å sladre bak ryggen på folk», er riktig i prinsippet, men behøver ikke bli tatt inn i forbundsvedtektene. Å bekjempe Liberalismen er ei langsiktig oppgave, og den fins til og med i partiet i ikke liten grad. Dere kan forby baksnakk, men i virkeligheten kommer det ikke til å fungere. Ikke tving gjennom for snevre grenser. Den viktgiste saka er å trekke et klart skille mellom oss sjøl og fienden.
Ry bygges opp gradvis. Det var ei tid da noen folk i hæren dikta opp visestubber for å skjelle ut andre. Vi tvang ikke gjennom noe forbud og satte heller ikke i gang noen etterforskning, likevel blei ikke hæren vår ødelagt. Vi hadde et fast grep om bare noen få hovedsaker, slike som de tre hovedreglene for disiplin og de åtte påbuda, og de væpna styrkene våre blei fast Ieda ut på den riktige vegen. Den ekte beundringa massene føler for lederne sine skriver seg fra det de får vite om dem gjennom revolusjonær praksis. Tillit vokser ut av virkelig forståelse. Nå har sentralkomiteen i ungdomsforbundet allerede ganske stort ry. Sjøl om noen mennesker ennå ikke beundrer den, kommer de til å gjøre det i tidas løp. Når en ung mann for første gang får et verv og ikke blir høyt vurdert, er det ingen grunn til å engste seg, for det er bare å vente at det vil være en del kritikk og utskjelling. «Tisking og hvisking» eksisterer fordi det ikke fins noe «åpent utløp for synspunkter». Hvis det er fullt demokrati og dere lar andre få klemme til på ømme punkter hos dere sjøl i åpne konfrontasjoner, da kommer folk til å si – sjøl om dere ønsker at de skal fortsette å sladre – at de ikke har tid til slikt nå, og at det får være nok for i dag. Men likevel kommer det alltid til å dukke opp problemer, og ikke innbill dere at de kan løses én gang for alle. Det er problemer i dag, og det kommer til å være problemer i morgen.
Hovedoppgava for partiet i overgangsperioden er å gjennomføre sosialistisk industrialisering og den sosialistiske omdanninga av jordbruk, handverk og kapitalistisk industri og handel i det vesentlige i løpet av tre femårsplaner. Tre femårsplaner dekker en periode på femten år. Ta et lite skritt hvert år og et stort skritt hvert femte år, og med de tre store skritta er arbeidet nesten gjort. «Gjennomføre i det vesentlige» betyr ikke «gjennomføre fullstendig». Å si at det er gjennomført i det vesentlige er en forsiktig talemåte. Det er alltid best å være forsiktig i alt vi gjør.
På dette stadiet har Kinas jordbruksøkonomi i det store og hele en individuell karakter, og den trenger skrittvis sosialistisk omforming. Prinsippet med frivillig deltaking må fastholdes for å fremme bevegelsen for gjensidig hjelp og kooperasjon i jordbruket. Å ikke fremme den vil føre inn på den kapitalistiske vegen, og det vil være et høyreavvik. Å drive den fram for hardt duger heller ikke, for det vil være et «venstre»avvik. Bevegelsen må gå framover skritt for skritt etter skikkelige forberedelser. Vi går alltid mot å utkjempe et slag uten å være forberedt og sikre på seieren, eller å utkjempe et slag når vi er forberedt, men ikke sikre på seieren. I den tida vi kjempa mot Chiang Kai-shek vingla noen personer over til subjektivismen i begynnelsen. Men seinere da denne subjektivismen var overvunnet gjennom korrigering, gikk vi seirende ut av kampen. Vi står nå oppe i slaget om sosialismen og kjemper for å gjennomføre sosialistisk industrialisering og den sosialistiske omforminga av jordbruket, handverket og den kapitalistiske industrien og handelen. Dette er hovedoppgava for hele nasjonen. Når det gjelder hvordan ungdomsforbundet skal sette denne hovedoppgava ut i livet, må dere fastsette høvelige retningslinjer i lys av særtrekka ved ungdommen.
|
Seks år siden bombingen av Libya
Hva har vi lært?
Denne måneden er det 6 år siden bombingen av Libya startet. Det var første gang Norge bomba et afrikansk land. Det var 100 år siden de første bombene i historien ble sluppet, også da over Libya, av kolonimakta Italia i 1911. I 2011 slapp Italia igjen bomber over Libya, men da i samarbeid med blant annet Storbritannia, Frankrike, USA, Norge, Danmark og Qatar.
Hva har skjedd i Libya?
I juli 2012 var det første valget i Libya etter Gaddafis fall. Det førte til dannelse av en nasjonalkongress. Flere voldshandlinger varslet at situasjonen ikke ville stabilisere seg. Den amerikanske ambassaden ble angrepet, ambassadøren drept. [1] Attentater og militser som nektet å gi fra seg våpnene, eller underlegge seg myndighetene, gjorde situasjonen spent. De lokale og regionale forskjellene hadde stor betydning, og opprørere på bakken ville ikke underlegge seg regjeringen. I 2014 var det nytt valg for et nytt parlament. Volden økte og deltakelsen var lav. Væpnede tilhengere av Nasjonalkongressen okkuperte Tripoli, og tvang det nyvalgte parlamentet til å flykte til Tobruk i øst. FN støttet å opprette enda en ny regjering i 2015. Det er altså i praksis tre regjeringer, i tillegg til en rekke militser, som kontrollerer hver sine områder, og som særlig kjemper om de stedene med oljeproduksjon. Flere militser forsvarer sine lokale områder og vil ikke underlegge seg sentralmakt. Også IS var aktive og tok makta over noen byer, men er nå drevet tilbake. Konflikten påvirka også Mali, der franske styrker intervenerte. I Libya i dag eksisterer ikke en statsmakt og situasjonen er utrygg og ustabil. Nyhetsbildet er prega av manglende informasjon, blant annet fordi å oppholde seg i Libya, og å reise fra sted til sted og stille spørsmål, er farlig.
Konsekvensene for Europa er blant annet økt immigrasjon. Libya fikk betalt av vestlige land for å begrense innvandringen fra Afrika til Europa. Vi ser at noen på «venstresiden» bruker det som et slags argument mot krigen – at nå som Gaddafi er borte så blir det synd for Europa at de får all denne innvandringen. Det er ikke progressivt å hindre immigranter å dra over landegrensene. Det var ikke progressivt av Gaddafis regime å hindre det og det er ikke progressivt å bruke det som årsak til at samarbeidet med Gaddafi var bra.
Stopp SViket
Vi har lært at SV i regjering ikke på noen måte hjelper mot krig. Aldri før har Norge gått så offensivt til angrep på et annet land. Siden andre verdenskrig er ca. 7 bomber sluppet fra norske bombefly, alle i Afghanistan. I Libya ble 569 bomber sluppet. [2] Den rødgrønne regjeringa var altså den mest aggressive krigsregjeringa i norsk historie. I SV er det svært mange som ikke lenger har noen forståelse av imperialisme. SV vil ha en «FN-styrt verden». En verden styrt av de største imperialistmaktene: Storbritannia, USA, Frankrike, med Kina og Russland på si. Ledelsen i partiet tror på at imperialistmaktene går til krig for å redde et par hundre libyere, mens atter hundrevis av libyere drukner i havet like utenfor de militære skipene. Ingen ble reddet. SV har byttet ut forståelsen av at imperialistmaktene intervenerer i andre land på grunn av kamp om kontroll, makt, ressurser og innflytelse, mot en teori om at de vestlige statene bare er interessert i menneskerettigheter og demokrati. Det er ingen unnskyldning for å ha en så dårlig forståelse av verden når du sitter i regjeringa og autoriserer bombing. I debattene om Libya på Stortinget så vi at SV fortsatte med sin dårlige analyse selv etter avsløringer om at norske bombefly bomba Gaddafis kontor, og etter at huset til sønnen og barnebarna hans ble bombet. Selv om ledere fra de ledende statene i angrepet sa offentlig at regimeskiftet var nødvendig så nektet SV og regjeringen for det. SV var helt ukritisk i Stortinget, og kritikken enkelte fra partiet kom med offentlig og i media ble ikke på noen måte brukt for å påvirke hendelsene i de politiske organene. SV brukte ikke sin innflytelse til å hindre vestlig imperialisme og bombing. Da SV ville trekke styrkene ut var oppdraget allerede fullført fra norsk side. SV er ikke lenger et antiimperialistisk parti.
FN
Hvis du ikke visste det før, så veit du det nå: FN er ikke et organ som representerer verdens folk, men et organ der de mektigste imperialiststatene i verden bestemmer reglene. Alle de mektige imperialiststatene i verden var i praksis for krigen. FN fungerer som et organ som legitimerer stormaktsinteresser og imperialistiske kriger.
Norsk «fredsmekling»
Det er all grunn til å være skeptisk til den norske fredsmeklinga. Med bomber i bakhånd meklet norske politikere om Libyas skjebne. Tidligere har de samme folkene lurt PLO trill rundt og tjent Israels interesser i det som ble Oslo-avtalen. I følge Hillary Clintons offentliggjorte e-poster var norske myndigheters krav hele tiden at Gaddafi måtte gå. Dette var samtidig som norske bomber ble sluppet over Libya og norske myndigheter beroliget offentligheten med at målet ikke var regimeskifte. Det er en ganske opplagt løgn. Dersom en stat bomber et land og samtidig krever at myndighetene skal trekke seg, så er målet regimeskifte. Den norske regjeringa latet hele tiden som om den ikke skjønte dette. Verken norske myndigheter eller de ledende imperialistmaktene bak krigen – Frankrike, Storbritannia og USA – viste interesse for reelle fredsforhandlinger. Norske myndigheter rapporterte antakeligvis all viktig informasjon videre til blant annet USA, for slik å få en viktigere rolle selv, som dermed kan utnyttes i Norges interesse i framtiden. Norsk fredsmekling har ingen fin historie. Norske politikere bruker fredsmeklingen for å få informasjon som kommer den norske stat til gode. Informasjonen meklerne får tilgang til i fredsprosessene brukes til å få innpass i viktige internasjonale beslutningsprosesser, til å få avtaler om olje eller fisk, eller andre næringer som er viktige for Norge. Det kyniske med dette er at informasjonen Norge tilegner seg fra partene brukes til å kjøre over partene Norge liksom skulle hjelpe. Det er kjent fra den kjente Oslo-avtalen, der norske utsendinger fikk informasjon fra palestinske utsendinger, bare for å gi det videre til israelerne slik at de kunne presse palestinerne enda hardere. Resultatet ble en fryktelig dårlig avtale for palestinerne, men feiret som en seier for Norge.
Også politikerne får fordeler av å delta i krigføringa. Jens Stoltenberg ble i 2013 utnevnt til generalsekretær for NATO. Dette henger utvilsomt sammen med den norske interessen for å spille en større rolle i internasjonal krigføring, vist ved deltakelsen i Libya. Det var USA som drev «valgkampen» i NATO for å fremme kandidaturet. Dette var både en premie for innsatsen i Libya og omleggingen av forsvaret til et intervensjonsforsvar, med kampfly som raskt kan settes inn i internasjonal krigføring.
Geopolitisk
Frankrikes interesser ble avslørt blant annet i Hillary Clintons e-poster. Frankrikes innflytelse og ønske om kontroll og makt i Afrika, kolliderte med Gaddafis ambisjoner om det samme. Andre årsaker som ble trukket fram var ønske om økt andel av oljeproduksjonen, forbedring av interne forhold og øving for det franske militæret. [3] Også Kina var negativ til myndighetene i Libya. Libya hadde blant annet nektet å delta på konferanser om kinesisk-afrikansk samarbeid og anklagde også Kina for å okkupere Afrika. Bakgrunnen for det er at Kina har ekspandert som den største imperialisten i Afrika de siste ti årene. Også USA ønsket innflytelse i Afrika. De siste 10 årene hadde det amerikanske arbeidet for økt innflytelse i Afrika økt, særlig på grunn av den kinesiske konkurrenten. Africom ble oppretta i 2007, under det amerikanske forsvarsdepartementet. Africom skulle fungerer som en militærving for å forsvare USAs interesser i Afrika. USA begrunnet selv dette med Afrikas økte betydning i verden. I tillegg til dette driver amerikanerne en rekke prosjekter der sivile organisasjoner læres opp i amerikanske prinsipper og markedsliberalisme. Prosjekter som støtter amerikanske interesser støttes, og både grupper og enkeltindivider finansieres. Både Africom og slike sivile prosjekter var aktive i Libya. Det var altså mange imperialistiske makter som ønsket kontroll over Libya. Frankrike var den fremste blant disse, og den staten som hadde ledelse og tok initiativ til hele intervensjonen. Det er ikke unormalt at de vestlige statene likevel samarbeider om imperialistisk krig. Normalt sett er det likevel strid mellom noen imperialiststater om militære intervensjoner. Russland og Kina har ofte motstridende interesser enn vestlige imperialistmakter. Denne gangen var det ikke uenighet. Hvorfor ikke? Antakeligvis fordi såpass mange stater så for seg at de kunne få mer ut av både Afrika og Libya uten Gaddafi. Gaddafi hadde få venner, mange fiender og han kjempet om innflytelse over et rikt kontinent der mange ville ha en del av kaka. De fleste imperialistiske makter så for seg bedre betingelser uten Gaddafi enn med han.
Granskning
Norske politikere er ikke interessert i en granskning av prosessen. I Storbritannia har de hatt en slik granskning. [4] På den ene siden var dette positivt. Rapporten pekte på mange kritikkverdige forhold, blant annet trakk den fram Frankrikes motivasjoner som ble diskutert i de offentliggjorte e-postene til Hillary Clinton. Her kom det fram at Frankrikes mål var kontroll over «fransk» Afrika, større andel av olja og lignende. I norsk sammenheng er det oppsiktsvekkende. I den norske offentligheten legges virkelige årsaker til krigføring lokk på, og kun ideelle hensikter som menneskerettigheter og beskyttelse av sivile trekkes fram som årsaker. Samtidig la den britiske rapporten ansvaret på Frankrike, og hevdet at Storbritannia bare slang seg på og stolte på dem. I «god tro». Frankrike var uten tvil hovedinitiativtaker, men Storbritannia arbeidet nært med Frankrike. Det er lite trolig at dette foregikk uten noen seriøs vurdering fra britisk side, og også lite trolig at ikke britiske myndigheter forstod Frankrikes interesser av krigen. Frankrikes interesser i regionen er velkjent, og begge statene er store imperialistiske makter som er kjent med hvordan vurdere interesser og innflytelse ved intervensjon i andre land. Det er lite trolig at en norsk granskning ville vært banebrytende på noe vis. Allikevel ville det vært positivt å få en debatt basert på mer seriøse kilder enn kun vurdering av «beskyttelse av sivile» og «menneskerettigheter», som åpenbart ikke er de eneste årsakene til krigen. Alt som kan gjøre norske politikere litt mer forsiktig med å gå til krig, eller avsløre noe av overgrepene, er bra. Samtidig veit vi, basert på fortiden, at slike granskninger dessverre ikke hindrer hverken krig eller andre overgrep. Derfor må den største delen av arbeidet vårt legges ned i å organisere folk anti-imperialistisk, ikke påvirke parlamentariske organer.
Les mer om Libya her:
|
Nytt podkast-avsnitt om Kulturrevolusjonen
To aktivister holder innledninger om Kulturrevolusjonen på rød minifestival i Trondheim høsten 2016 – et kort overblikk over Kulturrevolusjonen i Kina 1966 til 1976.
Tjen Folket Media har lagt ut sitt 13. avsnitt av Tjen Folkets Podkast. Denne gangen er det opptak fra Rød minfestival i Trondheim, høsten 2016. I beskrivelsen av festivalen skreiv Tjen Folket:
«I 1966 gikk startskuddet for Den store proletære kulturrevolusjonen i Kina. Kina var allerede sosialistisk, men innenfor partiet og staten var det krefter som ville gjeninnføre kapitalismen. Den kinesiske ungdommen gikk i spissen for å utvide arbeiderklassens makt på alle områder. Det fattigste og mest undertrykka, de som i århundrer hadde vært nederst – skulle nå være på topp. Kulturrevolusjonen pågikk mer eller mindre i 10 år og var verdenshistoriens største og mest omfattende revolusjon. Flere hundre millioner mennesker var involvert. Metoden med kulturrevolusjon er ikke bare for Kina i 1966, men en metode for alle som vil knuse kapitalismen og bygge kommunismen. Vi feirer at kulturrevolusjonen er 50 år med rød minifestival.»
|
«Maos lille røde» på nett
For første gang på norsk på nett – boka med utvalgte sitater fra formann Mao Zedong.
- Skaffet et eksemplar fra antikvariat.
- Skannet inn hele boka.
- Korrekturlest alle kapitler.
- Lagt ut på nettsida.
Noen feil er det fortsatt, og vi setter pris på om folk kan tipse oss hvis de finner slike.
Kinesiske statsfabrikker skal ha trykket 6,5 milliarder eksemplarer av Sitater fra formann Mao Zedong mellom 1966 og 1976, på svært mange forskjellige språk. Den er en av verdens mest trykte, omsatte og leste bøker. Tjen Folket er de første til å legge boka ut på norsk på internett.
Boka er i selskap med Bibelen og Koranen som en av de mest omsatte og leste bøkene. Og den ble det fremste symbolet på Kulturrevolusjonen i Kina – der rødegardister holdt boka oppe på arrangementer og i propaganda. Boka består av 33 kapitler om forskjellig tema, og kapitlene er fylt av sitater fra Maos artikler, taler og nedskrevne samtaler.
Mao Zedong var i sin tid verdens største marxist-leninist. Han var leder og symbol for den kinesiske folkekrigen som førte til opprettelsen av Folkerepublikken Kina i 1949. Han var leder og symbol for den sosialistiske oppbygginga i verdens mest folkerike land, og for Kulturrevolusjonen 1966-1976 for å hindre Kina i å bli kapitalistisk.
Fortsatt er Mao populær blant folket i Kina, men lederne hater han og drar navnet hans ned i søla. De har gjort den kinesiske staten til en som utøver fascistisk undertrykking av massene, imperialisme i Afrika og ekstrem kapitalistisk utbytting av sitt eget proletariat som i hovedsak produserer for vestlige markeder.
Maos bidrag er resultatet av kampen til Kinas Kommunistiske Parti for å organisere Kinas folkelige klasser for revolusjon og utvikle landet til kommunismen. Det er et produkt ikke av Mao alene, men av millioner av menneskers strev, innsats og vurderinger.
Mao bør leses og studeres av alle som virkelig ønsker at folket skal ta makta fra kapitalistene og løse de brennende problemene dette systemet skaper.
«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti. Uten et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxistisk-leninistiske revolusjonære teori og som er av marxistisk-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.»
- Revolusjonære krefter i verden, foren dere, kjemp mot imperialistisk aggresjon! (november 1948)
|
|
© 2017 Tjen Folket – kommunistisk forbund |
|
|
|
