93% av unge irakere ser USA som sin fiende
Hvorfor er det sånn?
93 prosent av unge irakere ser USA som sin fiende. Det viser en undersøkelse Arab Youth Survey publiserte i april 2016. 250 ungdommer mellom 18-24 år er blitt intervjuet i tre irakiske byer. Undersøkelsen er dårlig for imperiet… Kun 6 prosent ser USA som en alliert, og den resterende prosenten hadde ikke et klart standpunkt. Dette er en knusende dom over de imperialistiske landas herjinger i landet.
Når undersøkelsen ble gjennomført hadde ingen under 25 år opplevd en dag uten USAs bombeangrep, omfattende sanksjoner eller okkupasjon. Mye er sagt og skrevet om krigen, men undersøkelsen taler klart – ytterst får ser USA som en alliert, og krigen som påstått skulle «frigjøre» irakerne etterlot hat og desperasjon.
Operation Iraqi Freedom
20. mars 2003 ble «Operation Iraqi Freedom» iverksatt. Målet: å invadere Irak, fjerne landets myndigheter ledet av Saddam Hussein og okkupere Irak. USA inntar landet med 250 000 soldater. Storbritannia, Australia og Polen blir med i koalisjon og bidrar med ytterligere tropper – henholdsvis 45 000, 2000 og 200 soldater hver.
Bombene smeller hardt. Med brutale midler viser NATO-landene overlegenhet mot landets myndigheter, og i løpet av kort tid har USA tatt kontroll over strategisk viktige områder og bygninger. Etter kun 28 dager rives en statue av Saddam Hussein ned i Bagdad (se bildet). Bildene av nedrivingen fyller TV-skjermer og avisforsider, og symboliserer at koalisjonen har fullført overtagelsen av landet.
Krigen endte ikke der, og først i 2011 trakk de amerikanske troppene seg ut. Det er ingen som vet nøyaktig hvor mange som ble drept som følge av krigen. Ifølge Wikipedia varierer anslagene på mellom 600 000 og 1 000 000 menneskeliv. Det finnes ingen tall på hvor mange som mistet sine kjære, eller hvor mange som fikk livene sine ødelagt. Mange millioner har flykta fra landet. Terror skulle bekjempes sa de, men de vestlige okkupasjonslandas terror sto for langt flere drepte og langt større konsekvenser. I dag hersker borgerkrig i landet og staten kriger mot IS om kontrollen av områder. Stadig utløses bomber mot folkemengder.
Å regissere motiver for krig
Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen og irakernes frihet måtte sikres, sa USA. I dag er det som kjent avslørt at de påståtte bevisene for masseødeleggelsesvåpen var produserte av de amerikanske myndighetene sjøl. En vel så stor løgn var selvfølgelig også de gjennomskuelige frigjøringsmotivene, og bekjempelsen av terror har heller styrka de militante islamistiske gruppene i regionen.
Irakkrigen er ikke et unntak, men en av mange enorme katastrofer i regionen hvor imperialistene USA og NATO-landene har skylda, enten direkte eller indirekte.
I media er det stille, og mens media og politikere enten støtter imperialistisk krigføring, spiller dumme eller er ute av stand til å se selv de mest åpenbare mønstre – lærer vi noe? Har vi for alvor lært at de imperialistiske landene begår gigantiske overgrep mot mennesker i den tredje verden, og har vi lært å avsløre krigsherrenes løgner og bedrag?
Gulfkrigen som aldri tok slutt
Krigføringa mot Irak starta ikke med «Operation Iraqi Freedom». Krigen kan ses som en gjenopptrapping av Gulfkrigen som mellom 1991-2003 har vært ført som en lavintensiv krig med sporadiske angrep fra USA og Storbritannia.
At de imperialistiske landene kriger for menneskerettigheter er løgn. Verken i Irak, Libya eller Afghanistan har menneskerettighetene blitt styrka. Landene har tvert imot blitt utsatt for enorme overgrep, og undersøkelsens avsløringer om det sterke hatet mot USA forklarer mye. Fellesnevneren er at landene er attraktive i de imperialistiske statenes søken etter ressurser som olje, makten over disse ressursene, og mest mulig innflytelse over strategiske områder for kontroll og makt for å forsvare dem. Irak er søkkrikt på oljeressurser, og mens mange kapitalister har tjent seg søkkrike på okkupasjonen av Irak og maktskiftet der – ble den svært upopulær blant amerikanske skattebetalere. Mange sammenlignet den med Vietnamkrigen. Området er også strategisk viktig, med mange omkringliggende militærbaser og nabostater som er viktige allierte oljeleverandører for amerikanerne. Noe som gjelder veldig mange stater i regionen. At krigen var en fiasko på grunn av feilet frigjøring og fred, bygger på et grunnlag om at dette var de reelle interessene bak krigen.
Terrorstaten USA – men hva med Norge?
USA er en terrorstat, og vi må lære å se tvers igjennom imperialistenes propaganda og forklaringer. Overalt levner de kaos, desperasjon og hat bak seg. Fascistiske bevegelser støttes for å slå ned opprør som truer imperialistenes ressurser og politiske innflytelse, men så skifter disse bevegelsene raskt til å forsvare og slåss for egne interesser. Ikke bare Taliban, Al Quaida og IS har blitt fora opp av USA. Også militærjuntaene og Pinochet i Latin-Amerika har hatt deres støtte. Israel har levd på USAs støtte. Ja, også Saddam Hussein blei støtta for å sikre amerikanernes interesser i Iran. Det er svært mange eksempler som kan trekkes fram, og lista viser et tydelig mønster om at tyranni benyttes for å tjene imperialistenes interesser.
Men hva med Norge? Offisielt var Norge aldri en del av Irakkrigen, men både staten og norske kapitalister støtta den groteske krigen og profiterte på den. Dette ble blant anna avslørt i en dokumentar av Erling Borgen. Dokumentaren ble finansiert av NRK, som senere nekta å sende den. Og de gjeldende politikere nekta å medvirke til informasjonen Borgen søkte. Senere har stadig mer informasjon kommet ut. Dette kommer vi tilbake til i en senere artikkel.
Norge deltok offisielt i Afghanistan og var dessuten ledende i krigen mot Libya. Vi prater stygt om USA – men enhver argumentasjon mot USAs imperialistiske krigføring kan rettes mot deres løpende hunder i den norske staten. Norge har for lengst utvikla seg til en aggressiv imperialistisk stat med en tilhørende økonomi som bygger på imperialisme. Etter bombinga av Libya mottok den rødgrønne regjeringa sin medalje. Jens Stoltenberg, tidligere Arbeiderpartileder, statsminister for den rødgrønne regjeringa og de rødgrønne partienes ledestjerne gjennom flere år, ble valgt som leder av NATO. Nylig bedyra NATO-lederen tydelig overfor den nyvalgte president Trump at NATO-landene ville følge hans oppfordringer om å øke sitt økonomiske og militære ansvar i NATO.
Myta om sivilisasjonskrig
Det virker som om politikerne og media ikke er i stand til å lære noe av dette, men er det så enkelt? Eller er svaret rett og slett at media ikke bryr seg, tenderer mot å sympatisere med imperialistisk krigføring, og at de norske politikerne rett og slett støtter USAs terror? Er de klassene som sitter på politisk makt rett og slett sympatiske og støttende til imperialismens blodbad?
Krig er jævlig brutale greier. De mest makabre scenene redigeres ikke bort når du ser krigen med egne øyne. Du kan ikke glemme krigen når du kjenner konsekvensene på kroppen selv, og følelsene sitter i dine nerver og ditt eget hjerte. Vi kan forestille oss barn som mister sine foreldre, sine søsken, og foreldre som mister sine barn. Vi kan se for oss å selv grave fram likene i haugene som står igjen av det som var et hus før bomba gikk av. Men det blir uvirkelig. Det er umenneskelig.
Hatet mot de imperialistiske landa forklares med redsel for demokrati, lav utvikling, hjernevasking, Islam og maktsjuke statsledere. Imperialistiske politikere framstiller virkeligheten som en sivilisasjonskrig, og de imperialistiske krigene som frigjøringskriger. En slik verdensforståelse er overfladisk tåkelegging som legitimerer plyndring. Den moderne tids «hvite manns byrde» er ikke mer sann enn kolonistenes barbariske handlinger under påskudd av å «kristne» og «oppdra» urbefolkningen i Amerika og Afrika. Forståelsen er eurosentrisk, og nekter for de groteske handlingene de imperialistiske maktene står for og skaper et falskt bilde av de faktiske forholda i verden.
Historia om de 93% unge irakerne som ser USA som sin fiende er en historie om handling og konsekvens. Et enkelt prinsipp som blir forsøkt undergravd av nettopp slike løgner. Kan vi forstå folk som mennesker med menneskelige egenskaper? Kan vi bryte med tenkninga om at de imperialistiske landene forsøker alt de kan å skape fred og rettferdighet overalt i verden, men mislykkes fordi onde krefter står i veien?
Mobilisering til IS i dag
IS, Taliban og Al-Quaida er reaksjonære bevegelser, og ikke et alternativ som peiker mot rettferdighet og frigjøring. Men rekrutteringsgrunnlaget, hatet imperialistenes plyndring og herjinger etterlater seg, er legitimt hat og et legitimt grunnlag for militær kamp. Det er nettopp i områdene der de imperialistiske landas herjinger har vært verst at den sterke motstanden mot USA og NATO-landene vokser fram. De imperialistiske maktenes terror avler fram fascistiske bevegelser som bruker terror, slik vi i dag ser blant anna i Afghanistan, Irak og Libya. Denne mobiliseringa gjør det enkelt for de fascistiske bevegelsene å rekruttere, og når de progressive bevegelsene knuses av imperialistmaktene selv eller gjennom militær støtte til de reaksjonære fascistbevegelsene, er det de fascistiske bevegelsene som ofte står igjen for å plukke opp de som vil kjempe. Problemet er at disse bevegelsene slett ikke er et alternativ, men selv er reaksjonære undertrykkere som står for vold mot proletære, progressive og fredselskende folk.
Handlinger får konsekvenser. Det er ikke en trussel, men en realitetsorientering. Selv snille hunder biter når de føler seg trua.
Når USA nå bomber Syria med påståtte beviser for at Assad-regjeringa står bak gassangrep, kan vi ta det for god fisk? Det er selvfølgelig en mulighet, men historia viser at USA er kapable og villige til å fabrikkere eller iscenesette slike motiver selv. Målsetinga i Syria er ikke frigjøring, og de imperialistiske statene har blod på henda. Denne gangen, slik som så mange ganger før.
