I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:
Naxalbari: Relevant i dag? Hva med i morgen?
Aker Kværner og torturleiren på Guantanamo
Om kapitalisme og krig
Imperialismens bødler vs. nasjonalsjåvinisme
Sosialdemokratiets janusansikt
Staten
Markeringer for Rød 8. Mai
|
|
T-skjorte: Mao
T-skjorte med Mao-motiv og sitat. De fem store og «tjen-folket.no» bak. Finnes i ulike størrelser.
|
Naxalbari: Relevant i dag? Hva med i morgen?
Den urolige perioden på 1960-tallet brakte med seg opprør, bevegelser og organisasjoner i mange land som fortsetter å ha innflytelse også i dag. En av de mest betydningsfulle var opprøret i mai 1967 i Naxalbari i Vest-Bengal. Det symboliserte det avgjørende ideologiske bruddet med revisjonismen til ledelsen i CPI og CPM, og etableringen av en linje for væpna kamp for den indiske revolusjonen. Den landsomfattende omveltningen som oppstod, og den revolusjonære naxalittbevegelsen og organisasjonene som fulgte, har fortsatt å inspirere og å oppfordre til progressiv politikk. Denne bevegelsen er det største håpet for en revolusjonær omveltning av det indiske samfunnet.
Femtiårsjubileet for mai-opprøret i 1967 er en passende tid for å se tilbake, og for å se framover. Å se tilbake på erfaringene fra fem tiår for å kunne trekke slutninger og lære for dagens bevegelse, å se framover for å best utnytte dagens gevinster for å oppnå de målene som ennå ikke er oppnådd, som ble satt av gårsdagens revolusjonære. Men først, la oss ta en kikk på de viktigste punktene for endring og kontinuitet fra sekstitallet til i dag.
|
Aker Kværner og torturleiren på Guantanamo
Deres arbeid var livsviktig for driften, sier vitner og ansatte.
Guantanamobukta fangeleir er USAs fangeleir på Guantanamo Bay Naval Station på Cuba. Fangeleiren er kjent og berykta etter avsløringene om tortur og andre forhold, og har blitt kritisert fra svært mange hold. Noen stusser nok over at dette skjer nettopp på Cuba, men Guantánamobukta er og har siden 1903 vært styrt av USA.
I 2005 hadde NRK planlagt visning av dokumentarfilmen Et lite stykke Norge. Bak filmen står filmskaperen Erling Borgen, og den presenterer en rekke grove avsløringer om norsk innblanding og deltakelse i de store imperialistiske krigene og tilhørende okkupasjon av Afghanistan og Irak.
I filmen portretteres det norske selskapet Aker/Kværners arbeid på basen. NRK finansierte filmen, men statskanalen trakk seg fra å sende den og den ble først sendt på TV2. I filmen Norge på Guantanamo følger Borgen dette sporet videre.
|
Om kapitalisme og krig
For revolusjon og ny arbeiderstat.
Innledning til Rødt Forum 1. mai 2017.
1. Krig er eldre enn kapitalismen, men kapitalismens krav om vekst skaper nye kriger.
Med ELDRE mener vi for eksempel i slavetida, antikkens Romerrike og Hellas, Egypt og føydaltida, med konger og store jordeiere. Der var det også kriger.
Men det nye med kapitalismen er at hele produksjonen kretser rundt å gjøre kapitalen større. Få vil investere i produksjon i kapitalismen, uten å få fortjeneste. Da kan de heller sette pengene i banken. For å være lønnsom må investeringer gi avkastning. Altså må man ved å investere kapital, få MER igjen, så man sitter igjen med en kapital som har vokst. Dette er kjerna i kapitalistisk produksjon. Sånn var det ikke før kapitalismen.
Kapitalakkumulasjon – å samle mer kapital – skjer ved å selge varer på et marked. Konkurransen på markedet skaper tapere og vinnere. Vinnerne kan få enorm innflytelse i deler av, eller hele, markedet og skape seg monopoler. De kan fjerne den frie konkurransen innad i et nasjonalt marked. Når de har fylt opp det indre markedet må de vokse ut over landets grenser. Monopolene vil etablere seg i andre land.
Monopolene har i 100 år hatt makta over statene i de viktigste kapitalistiske landa. Og de bruker statsmakta til å rydde seg rom i andre land. Først gjennom kolonirikene, deretter gjennom nykolonialismen. Kampen om kolonier, ressurser, innflytelse og markeder, tvinger fram kriger mellom kapitaliststatene. Det var hovedårsaken til 1. verdenskrig, 2. verdenskrig – og til krigene vi ser i dag, i Afghanistan, Irak, Libya og Syria.
2. Kapitalismens høyeste stadium er imperialismen, som må innebære krig.
Lenin viste at med monopolenes overtakelse av statene og markedene, skifta kapitalismen karakter fra sitt barnestadium til sitt voksne stadium. Han kalte dette for imperialismen. Hans tese var at imperialismen er kapitalismens høyeste stadium – kapitalismens siste og råtnende fase.
Imperialisme må innebære krig. Først og fremst krig for å oppnå to saker:
For det første: Kapitaleksport – altså investeringer av kapital fra de rike imperialistiske landa, i råvarer, industrivarer og arbeidskraft i de fattige tredjeverdenlanda. Gjennom å investere kapital i slike varer der – og arbeidskraft er den viktigste varen – kan de akkumulere mer kapital når de selger varene dyrt her. Slik får de stor fortjeneste, ved å kjøpe billig og selge dyrt. Uten kapitaleksport vil kapitalen «råtne». Kapital som står stille surner og ødelegges. For å leve og vokse, for å være kapital i sin egentlige betydning, må kapitalen reinvesteres hele tida. Tas pengene ut av sirkulasjon er de ikke lenger kapital, og kapitalen krymper – mens konkurrentenes kapital vokser. Kapitalistene er altså DESPERATE for å få eksportert kapital, de er helt avhengig av det for å overleve konkurransen.
For det andre: Politisk makt – altså imperialistiske stater sin politiske makt og innflytelse i den tredje verden – er en forutsetning for imperialistisk kapitaleksport. Hvis statene i den tredje verden frigjør seg og etablerer egen industri, hvis de ikke selger sine arbeidere billig til vestlige selskaper – så vil veksten stagnere og kanskje stoppe helt opp for de vestlige selskapene. Med politisk makt kan imperialistene sikre sine selskaper tilgang til arbeidskraft og råvarer. De kan sikre seg fast tilgang til olje og gass. De kan stenge sine konkurrenter ute, eller kreve høyere priser av dem. De kan hindre at deres «egne» halvkolonier inspireres til å rive seg fri. De kan stoppe sosiale tiltak for de fattigste, de kan stoppe nasjonal frigjøring og avkolonialisering, og de kan med alle brutale midler bekjempe den revolusjonære kampen for nydemokrati og sosialisme.
Vi finner eksempler på dette over hele verden, fra Chile i Sør-Amerika, til Angola i Afrika, til de interne koloniene i Nord-Amerika av indianere, latinoer og svarte folk, til Indonesia, India, Kina, Korea og så videre og så videre.
Vi finner eksempler på denne imperialismen på Filippinene da USA med krig overtok landet som koloni fra Spania i 1902 – etter å ha drept 200.000 filippinere. Vi finner det da USA drepte 2 millioner vietnamesere på 60- og 70-tallet for å hindre landet i å bryte med vestlig imperialisme. Vi finner det i 2017, der USA og NATO har bidratt til å holde liv i en krig i Syria, som har kostet over en halv million mennesker livet.
Alle fantasier om at imperialismen skulle føre til en fredelig homogen verdenskapitalisme er lagt i grus av 1900-tallet. Og Irak, Afghanistan, Syria, Libya, Somalia, Yemen, Sudan og så videre, viser at vårt nye årtusen ikke blir annerledes, så lenge den kapitalistiske imperialismen består.
3. Vi er mot kapitalistenes kriger, men vi er FOR rettferdig krig!
Det finnes ikke bare urettferdige kriger for kapital og politisk makt. Det finnes også rettferdige kriger. Det finnes rettferdige kriger for nasjonal og sosial frigjøring. Det finnes rettferdige kriger mot fascistiske militærjuntaer, mot kolonimakter og mot kapitalismen.
Mao Zedong sa det slik:
«Vi er for at krigen skal avskaffes, vi ønsker ingen krig. Men krigen kan bare avskaffes ved krig. Den som vil at det ikke lenger skal finnes geværer – han må gripe til geværet.»
Ikke bare er vi kommunister for at krigen skal avskaffes – vi tror at dette er fullstendig mulig og realistisk. I et kommunistisk samfunn, der makta er i hendene på massene i stedet for stat og kapital, så har makthaverne ingen interesse i krig. Når massene sjøl har makta, er det sånn. Massene av verdens folk har alt å tjene på fred – så lenge vi er fri.
Men så lenge verdens masser lever i ufrihet; så lenge barn jobber i fabrikker for å sy klær til luksusforbruk i vesten; så lenge barn sulter selv om det finnes nok mat til alle; så lenge miljøet seigpines og utarmes; så lenge syke og fattige fornedres og trakasseres av staten, snuten og storkapitalen; så lenge proletariatets arbeid røves av en ørliten klasse parasitter – så lenge er vi FOR den rettferdige, langvarige folkekrigen mot dette barbariske, umenneskelige, ulogiske systemet.
Ikke bare er vi for det – kommunister må vie seg til å realisere dette. For hvis ikke vi, hvem da? Er dette noe vi skal overlate helt og holdent til de som har plukket opp geværet i desperat sjølforsvar i verdens fattigste land?
Hvem andre enn revolusjonære her i dette landet skal ellers etablere sosialismen her? Den norske staten fremstiller seg som en fredsdue, men er egentlig en rovfugl som herjer blant verdens fattigste. På lag med USA-imperialismen plyndrer og dreper norsk stat og kapital i Latin-Amerika, Afrika og Asia. Er det noen andre som skal stoppe dette? Hvem da?
Sosialismen vokser ikke fram av seg sjøl. Den faller ikke ned fra himmelen som manna fra Gud. Den kan bare skapes om proletariatet etablerer rød makt og en ny arbeiderstat. Bare med en slik makt i sine hender kan vår klasse rive produksjonen helt ut av hendene på borgerskapet, etablere folkekommuner – og begynne den lange marsjen mot et klasseløst verdensfellesskap i den moderne kommunismen.
En forutsetning for å lykkes i dette er en svært sterk kamporganisasjon; et kjempende kommunistisk parti. Og dette er Tjen Folkets fremste formål; å etablere dette partiet av en ny type.
Takk for oppmerksomheten. God første mai! Rød Front, kamerater!
|
Imperialismens bødler vs. nasjonalsjåvinisme
Å hylle en leiesoldat.
Illustrasjonsbildet er tatt av French og mannen som smilende vasker blod ut av bilen er hans partner Moland.
French blir nærmest hyllet etter å ha blitt løsgitt fra kongolesisk fengsel. Saken dreier seg ikke om to turister som gikk seg vill i jungelen, men om unge menn som satte seg som mål å profitere på den militære konflikten i Kongo.
Drapet på familiefaren Abedi Kosongo
Drapet på Abedi Kosongo skjedde i mai 2009. Kosongo etterlot seg kone og seks barn. Drapet skjedde i et svært urolig område i Øst-Kongo, der en rekke militser holdt til. Utenlandske sikkerhetsselskaper og leiesoldater var og er tungt inne i regionen. Det er et område med svært mye ressurser og mineraler. French og Moland hadde leid bil med sjåfør, Kosongo, samt en medhjelper og en tolk. Ifølge medhjelperen og tolken skal Moland ha skreket til sjåføren «Get out, get out, get out», før han deretter skøyt han i hodet på kloss hold. Joshua French skal da ha forsøkt å kvele Kasimu Aradjabu, som kom seg unna og løp mot skogen. Også Kepo Aila løp mot skogen. French og Moland skal da ha skutt etter både Aradjabu og Aila. De klarte likevel å rømme og meldte ifra om drapet til sikkerhetspolitiet. French og Moland skal da ha tatt bilen og dratt. Etter noen dagers intensiv leting ble French funnet, og Moland måtte overgi seg. Moland og French hevdet derimot at de ble angrepet av en bande som skøyt sjåføren og mot dem, men at de kom seg unna ved å løpe mot skogen.
Senere ble det funnet bildebevis som viser enn smilende Moland som vasker blod av bilen. Det som gjorde at saken virkelig ble stor var at Moland og French hadde på seg ID-kort fra det norske forsvaret, disse ble beslaglagt da de ble pågrepet av kongolesisk politi. Dette var også årsaken til at nordmennene ble dømt i en militær rett. På grunn av dette ble de mistenkt for spionasje på vegne av den norske stat, noe som også førte til erstatningskrav rettet mot den norske stat. ID-kortene var gyldige til 2016 og 2017, og kongolesiske myndigheter trodde ikke på at nordmennene hadde dette uten tillatelse fra norske myndigheter. De to hadde også identitetspapirer med falske navn, utstedt av sikkerhetsselskapet SIG. Kongolesiske myndigheter la til grunn at Moland og French var aktive yrkessoldater, på tjeneste for Norge. Moland ble dømt for drapet, French for drapsforsøk. I tillegg ble de dømt for spionasje, væpnet ran og for besittelse av ulovlig våpen, samt å opprette/delta i et kriminelt forbund. Moland ble dømt for ledelse av det nevnte forbund.
Senere ble French også dømt for drapet på Moland, som ble funnet død i cella de to delte.
Moland og French nektet for tidligere å ha vært i Kongo, men dette ble tilbakevist av både dokumenter, personer og i en artikkel i «Fellesrådet for Afrika», der French forteller at de har vært på flere oppdrag i Kongo. De har selv hevdet at de var på guttetur, og at de tenkte på å starte en slags oppdagelsesreise for rike folk i området. De to brukte falske navn, ID-kortene utstedt fra forsvaret, og hadde også et falskt FN-skilt.
Bakgrunn
French og Moland hadde begge bakgrunn fra forsvaret, men sluttet der i 2007. Moland tjenestegjorde tidligere i Garden som fenrik og i Telemarksbataljonen på Rena. French tjenestegjorde som fallskjermjeger i Storbritannia og i 2007 i Telemarksbataljonen. Like etter dro de til Uganda. Der kom de i kontakt med det norskstartede selskapet «Special Intervention Group» eller SIG. Sjefen for SIG, Friksen, har siden saken ble kjent i mediene forsøkt å ta avstand fra Moland og French, men han kunne ikke komme unna da han ble konfrontert med bildebevis fra at de hadde våpentrening sammen. Imidlertid startet Moland og French ikke lenge etter sitt eget selskap, Shannon Invest, i 2008. Ifølge dokumenter TV2 har sett hadde Moland og French planer om å opprette en innsatsstyrke på 16 mann som skulle operere i Afrika. Shannon Invest skulle videre starte en rekke prosjekter i Afrika.
Leiesoldater?
En tidligere britisk leiesoldat har fortalt at French og Moland arbeidet som leiesoldater. Han ble selv hyret av disse for å drive med såkalt konfliktløsning, men fant fort ut at det ikke var konfliktløsning det gikk ut på. Han har både e-poster og bildebevis på sitt kjennskap til nordmennene. Den tidligere leiesoldaten ville ikke fortelle om oppdragene, utover at det var i Kongo og var «så langt fra konfliktløsning som du kunne komme». Han fortalte også at Moland og French ønsket å starte en treningsleir for leiesoldater, for å trene opp soldater til å slåss i jungelen. Den tidligere leiesoldaten ble hentet inn av Moland og French fordi han hadde trening i jungelkrigføring fra det britiske forsvaret. Han tilbakeviser at dette dreide seg om opplevelsesturer for rike, slik Moland og French har påstått. Han hevdet også at ingen kunne funnet på å starte turistprosjekter i den delen av landet.
Det er videre funnet et brev der Moland skal ha tilbudt sine tjenester til General Laurent Nkunda, med kallenavnet «Slakteren fra Kisangani». Nkunda er nå fengslet, men hadde på den tiden kontroll over en styrke på 5000 mann, og var beryktet for å ha stått bak overgrep i Øst-Kongo. I brevet uttalte Moland seg på vegne av selskapet Shannon invest og French. Brevet viser utvilsomt at det er grunn til å undersøke hva French egentlig holdt på med i Kongo. Ifølge forklaringen Moland selv ga, ønsket han å forsvare tutsiene i landet, (Nkunda var lederen for tutsimonoriteten) og å skaffe kjennskap til fraksjonene som kjempet militært i Kongo.
Rasismen forsvarer imperialismen
Denne saken dreier seg ikke bare om drap og drapsforsøk, men om nordmennenes involvering i leiesoldatvirksomhet i Kongo. Kongo er et svært rikt land som har blitt herjet av militser, utenlandske leiesoldater, selskaper og andre som har forsøkt å få kontroll over de enorme rikdommene. Norske påtalemyndigheter tar ut tiltale mot fremmedkrigere som drar til Syria, men hva med de som drar til Kongo? De som ikke bare bidrar til å ødelegge og destabilisere et annet land, men i tillegg profitterer på det? French har ingen dom mot seg i Norge, understrekte utenriksminister Børge Brende.
Det andre som er verdt å merke seg er måten rasisme aktivt brukes for å dekke over denne virksomheten. I stedet for å grave i hva nordmenn, forsvaret og norske selskaper faktisk driver med i Kongo og det sentrale Afrika, er det en del folk som heller fokuserer på at saken ikke er troverdig. Hvorfor? Fordi Kongo er et herja land, ergo gjøres dette bare for å tyne penger ut av Norge. Eller for å dekke over en eller annen skjult agenda. Man kan ikke stole på rettssystemet i Kongo, ergo er disse stakkars guttene feilaktig dømt. Rasisme brukes her for å skjule imperialismens overgrep og dens bødler. Folk i et land som Kongo har ikke «rett» til å dømme nordmenn. Slik rasisme er til fordel for imperialismens profitører. Rasismen er inngrodd i norsk og vestlig kultur, og ved å spille på folks følelse av overlegenhet, rettes fokuset mot omsorg for French, heller enn å avsløre mer av det som foregår i Kongo, og norske selskapers deltakelse i det. Imperialistene forsøker å selge oss den ideen at nordmenn må beskytte andre nordmenn, uansett hva. Undertrykte nordmenn skal stå side ved side ved nordmenn som undertrykker, arbeidere skal føle tilhørighet med sjefen og vanlige folk skal forsvare Moland og Frenchs leiesoldatvirksomhet i Kongo. Det tjener de herskende klasser på. De tjener på sjåvinistiske holdninger, som bruker nasjonale følelser til å dekke over for undertrykkelse. Nasjonalsjåvinisme fører til at noen nordmenn får et behov for å unnskylde French uansett hvilke groteske handlinger han står bak.
Andre argumenterer med at selv om French eventuelt er skyldig så fortjener han en rettferdig rettsak. Menes det da en norsk rettsak? Hvorfor ville det vært mer rettferdig? Når har den norske staten angrepet den leiesoldatvirksomheten, og den imperialistiske utsugingen i verden? Den norske staten bryr seg helt ikke om det, og er derfor ikke interessert i en rettsak. Og hvem hadde da sittet uten en rettferdig rettsak? Jo, nemlig det virkelige offeret, drepte Abedi Kosongo og hans familie.
Virkeligheten er at disse folkene får altfor sjeldent straff, og altfor lite straff. Virkeligheten er at i praksis er det lovlig i Norge å være leiesoldat og være med på å destabilisere Kongo. Virkeligheten er at disse mennene har vært med på å ødelegge for utallige liv, ikke bare det ene de drepte, som det finnes bevis for og som de er dømt for. Kongolesisk rett la vekt på at det har blitt drept om lag fire-fem millioner mennesker i destabiliseringen av det østlige Kongo. Å verdsette menneskeliv er å avsløre disse fryktelige forbrytelsene som nordmenn som French og Moland, og norske selskaper bidrar til. Nordmenn skal ikke unnskyldes for drap fordi de er nordmenn. Ingen støtte til French. Fengsel til French, og mer avsløring av norske selskaper og den norske stats involvering i destabiliseringen av Kongo.
Tidligere TF-saker om dette emnet:
Referanser:
Dommen i ankesaken kan leses her.
|
Sosialdemokratiets janusansikt
Med revisjonismens og reformismens inntog i arbeiderbevegelsen fikk sosialdemokratiet sitt janusansikt.
Reformismen utgir seg for å være en «fredelig vei» til sosialismen. Denne «fredelige veien» domineres av valgkamp for å ta plass i de borgerlige parlamentene og av kortsiktig fagforeningsarbeid. Spesielt byråkratene i bevegelsen fikk fort sansen for reformismen. Den ga dem risikofritt muligheten til å gjøre karriere – på ryggen til arbeiderklassen.
Revisjonisme er ideologi som under dekke av marxistiske fraser har fjerna den proletariske revolusjonen og proletariatets diktatur fra marxismen. Revisjonisme og reformisme har dominert det meste av europeisk og norsk arbeiderbevegelse i mer enn hundre år. Dette gjør at dette vesenet framstår som guden Janus i romersk mytologi; med to fjes.
Med det ene fjeset preker sosialdemokratene pasifismen. De hevder sosialisme og arbeidermakt er mulig gjennom «den fredelige veien». De avviser kommunistenes væpna revolusjon, de avviser den langvarige folkekrigen, og avviser all krig og all vold. De fremmer pasifisme og antimilitarisme. Dette er ideologisk avvæpning som hindrer væpning av proletariatet til forsvar mot fascismen, og kamp mot stat og kapital. Historiske eksempler har vi fra da Arbeiderpartiet sa «ned med våpnene» og da Arbeiderpartiregjeringa hindret unge arbeidere å dra til Spania for å bekjempe Franco-fascismen på 1930-tallet.
Pasifismen kan enten komme åpent, og tilsynelatende avvise all vold på prinsipp-grunnlag. Dette er som regel falskt, siden de samme «pasifistene» verken angriper fengsler, politi eller andre former for systemisk vold. Eller så kan pasifismen ta en mer fordekt form, som legalisme eller som kritikk av militant kamp, opptøyer eller bråk. Funksjonen er den samme; der den vinner fram vil den avvæpne folk og fungere som støtte til borgerstatens voldsmonopol.
Med det andre fjeset spyr de ut sosialsjåvinismen. Pasifismen og freden må vike når deres eget borgerskap går til krig. Blant sosialdemokratene finner vi i dagens Norge de fremste krigshisserne – som NATO-generalsekretær Stoltenberg og AP-leder Gahr Støre. De viderefører den mørke tradisjonen fra da lederne i sosialdemokratiet svikta arbeiderklassen og hjalp til med å føre millioner av arbeidere til slaktebenken i 1. verdenskrig. Den samme tradisjonen var «fredspartiet» Sosialistisk Venstreparti en del av da de stemte for å bombe Libya i 2011.
Å støtte Russland og Putin i dagens situasjon er ikke et alternativ til sosialdemokratiet. Det er en videreføring av de to fjesene. Tidligere og nåværende RV/Rødt-folk som Hans Olav Brendberg, Pål Steigan, Kari Fjørtoft med flere, gir forskjellig grad av støtte til Putin i Syria og i rivaliseringa med USA og vestlig imperialisme. Denne tendensen er også utbredt i andre land. Det er et janusansikt når man under dekke av å være antiimperialist, støtter én imperialisme – den russiske – mot dens konkurrenter. Med én kjeft angriper man imperialisme fra vest, med den andre forsvarer man imperialisme fra øst.
Det ligger i sosialdemokratiets vesen å forbinde sjåvinisme til én kant, med pasifisme til en annen. Å kreve ikkevold fra de undertrykte, og støtte vold fra undertrykkere. Helst vil de selv ta plass blant undertrykkerne, men kanskje mildne undertrykkinga med å gi den et mer humant fjes. Dét er i det hele tatt den eneste funksjonen sosialdemokratiet har: å være et fjes, eller heller en tom maske, som kan smile omsorgsfullt og hviske betryggende ord, mens imperialismens brutale herjinger fortsetter.
|
Staten
Hva mener vi når vi sier vi vil knuse kapitaliststaten, bygge en ny arbeiderstat og så at denne staten skal visne vekk?
Kommunister skiller seg fra både anarkister og reformister i synet på staten. Anarkister mener veien til frigjøring går gjennom først å umiddelbart avskaffe enhver statsmakt. Reformister mener veien til arbeiderklassens maktovertagelse går gjennom at arbeiderne ved valg overtar regjeringsmakt i dagens stat, og forvandler denne til en stat for hele folket.
Vi har et annet syn enn begge disse – fordi vi mener de er blindspor, uansett hvor velment de for enkelte kan være.
Lenin skriver:
«Utan ein valdeleg revolusjon er det uråd å setja proletarstaten i staden for borgarstaten. Å avskaffa proletarstaten, dvs staten allment, er uråd utan ved bortvisningsprosessen.»
Lenins bok «Staten og revolusjonen» er det fremste marxistiske verket om staten. Her forsvarer Lenin marxismen mot opportunistene. For det første viser han at Marx og Engels, grunnleggerne av marxismen, sto for væpna revolusjon for å knuse den borgerlige staten. For det andre viser han at Marx og Engels mente at den nye staten – proletariatets stat – ville utspille sin rolle og visne vekk når det klasseløse samfunnet kommunismen vokser fram. For det tredje brukte Lenin denne teorien på konkrete eksempler, på Pariskommunen og erfaringer fra Russland. Han angrep både opportunister til høyre (sosialdemokrater) og til «venstre» (anarkister), og han ga oss dermed en dypere forståelse av problemet med staten.
Lenin siterer Engels slik:
«Staten har såleis ikkje vore til i all æve. Det har vore samfunn som har greidd seg utan, og som ikkje hadde nokon tanke om staten og statsmakta. På eit visst steg i den økonomiske utviklinga, som var nøydd til å hengja nær saman med at samfunnet vart kløyvt i klassar, vart staten naudsynt på grunn av denne kløyvinga. No nærmar vi oss raskt eit steg i produksjonsutviklinga der det ikkje berre er slik at klassane ikkje lenger er naudsynte, men der dei vil verta eit røynleg hinder for produksjonen. Dei vil falla like uunngåeleg som dei oppsto på eit tidlegare steg. Saman med dei er staten nøydd til å falla. Det samfunnet som då kjem til å omorganisera produksjonen på grunnlag av ei fri og lik samanslutning mellom produsentane, kjem til å setja heile statsmaskinen der han då vil høyra heime: i oldsaksamlinga, ved sida av rokken og bronseøksa.»
Engels, sitert av Lenin samme sted
Med andre ord mente Engels at den historiske utviklinga vil gjøre staten overflødig. Lenin siterer også Engels på at allerede gjennom at proletariatet griper makta og etablerer sin egen politiske makt, vil den nye staten være en annen type stat enn den borgerlige. Det vil være en slags «halvstat» ifølge Lenin, for staten vil ikke lenger være et redskap for en liten parasittisk herskerklasse, men et redskap for proletariatet og folket.
Prosessen med at proletariatet overtar produksjonen og samfunnet, og dermed opphever seg selv (og alle andre klasser) som klasse, vil ifølge Engels også oppheve staten som stat. Men både Lenin, Stalin og seinere Mao, legger vekt på at denne prosessen må ta tid.
Mao skriver følgende, og åpner med et tenkt spørsmål til kommunistene:
«“Ønsker dere ikke å avskaffe statsmakta?” Jo, det gjør vi, men ikke akkurat nå. Vi kan ikke gjøre det ennå. Hvorfor? Fordi imperialismen fortsatt fins, fordi reaksjonen i Kina fortsatt fins, og fordi det fortsatt fins klasser i landet vårt. Oppgava vår nå er å styrke statsapparatet til folket – i hovedsak folkehæren, folkepolitiet og folkedomstolene – for å konsolidere forsvaret av landet og verne interessene til folket. På det vilkåret kan Kina, under ledelse av arbeiderklassen og kommunistpartiet, utvikle seg med sikre steg fra et jordbruksland til et industriland og fra et nydemokratisk til et sosialistisk og kommunistisk samfunn, avskaffe klassene og gjøre Den store harmonien til virkelighet.»
Den marxist-leninist-maoistiske linjen i spørsmålet om staten kan oppsummeres sånn:
1. Den borgerlige staten må knuses, og det kan bare skje gjennom væpna revolusjon og etableringa av proletariatets politiske makt.
2. Så lenge det finnes imperialisme, reaksjon og klasser, må det finnes en proletarisk statsmakt for å forsvare folkets interesser.
3. Først ved den endelige seieren over klassedelinga, og den fullstendige sosialiseringa av produksjonen, vil staten visne vekk.
Hva ligger i at staten visner vekk? I dagligtale, og i borgerlig ideologi av forskjellig slag, er stat i dag mer eller mindre synonymt med «offentlige organer». Sosialtjeneste, trygder, skoler, sykehus og så videre – alt dette rotes sammen i det svære begrepet «staten». Mener kommunistene at alt offentlig skal «visne vekk»? Det høres temmelig meningsløst ut. Og det er også meningsløst.
Også i kommunismen vil samfunnet være organisert – ja, mye mer organisert enn i dag. Også i kommunismen vil oppgaver og administrasjon ikke bare løses lokalt, men også på høyere nivå – og også internasjonalt. Planlegging og sentralisering av enkelte oppgaver er en naturlig del av også et klasseløst kommunistisk samfunn.
Det som vil visne vekk, er staten som en særegen klasseorganisasjon. Et fenomen som først oppsto med klassedelinga av samfunnet, og menneskets utvikling ut av stamme- og ættesamfunna. Marxismen påviser at denne spesielle formen for organisasjon først oppsto da makta over produksjonen og privateiendommen, ble samla på hendene til en liten klasse av herskere. Og denne særegne organisasjonen kjennetegnes ifølge Lenin og Engels først og fremst av;
1. at den (med makt) deler undersåttene etter territorium
2. at den etablerer seg som en offentlig makt, adskilt fra undersåttene, og organiserer seg som en væpna styrke
3. at denne makta er sammensatt av væpna mennesker og har hjelpemidler, tukthus (fengsler) og andre sanksjoner som tidligere var ukjent for mennesker
4. at staten er et redskap i klassekampen, men også er vokst ut av den og delvis har stilt seg «over» og «utenfor» den
At staten visner vekk innebærer da altså at denne særskilte væpna organisasjonen ikke lenger finnes, at det ikke lenger finnes en våpenmakt utenfor massene og at enhver organisering av produksjon, velferd og samfunn utgår direkte fra massene – som ikke lenger er delt i klasser.
Kan det finnes våpen i kommunismen? Ja, men de vil i så fall ikke være monopolisert av en makt som dels er utenfor massene sjøl. Kan det finnes tvang i kommunismen? Ja, men igjen, bare som en del av massenes egenorganisering, ikke som en makt «utenfra» og «over» dem.
På denne måten gjøres politisk undertrykking og økonomisk utbytting til en umulighet. Bare gjennom den særskilte klasseorganiseringa av borgerskapet, og den voldelige undertrykkinga av motstand, kan borgerskapet fortsette sine kriger, utpininga av miljøet, plyndringa av ressurser og utsultinga av verdens fattigste. Denne undertrykkinga er skjult i en tett tåke av borgerlig ideologi. Og spesielt i de rike landa, er den daglige undertrykkinga mest økonomisk, kulturell og ideologisk. Deres hegemoni baserer seg ikke bare på naken vold, men på forkledt systemisk og indirekte undertrykking. Men kjerna i staten er den væpna klasseorganiseringen; politiet, fengslene og militæret. Når det trengs for å opprette kapitalistisk ro og orden, så settes voldsapparatet brutalt inn mot de som truer denne. Derfor er kommunisme bare mulig om man knuser dette apparatet – og erstatter det med proletariatets eget.
Kommunismen innebærer på dette grunnlaget muligheten for en totalt bærekraftig, rettferdig og fornuftig organisering og arbeidsdeling på alle nivå, fra den lokale bygd og bydel til de globale spørsmålene som angår hele kloden.
|
Markeringer for Rød 8. Mai
Aktivister fra Tjen Folket markerte Frigjøringsdagen 8. mai i Trondheim og i Stavanger.
Trondheim
8. mai markerte aktivister Frigjøringsdagen og Seiersdagen på vegne av Tjen Folket.
Aktivistene tente 5 røde fakler – 1 fakkel for hvert hjørne av stjerna i flagget til Den røde armé. Andre hadde vært der før aktivistene og lagt ned en krans og blomster. Utdrag fra talen som ble holdt på markeringen:
«Vi markerer Frigjøringsdagen, Seiersdagen og Den røde armé her på gravfeltet for sovjetiske og jugoslaviske krigsfanger i Norge. Ikke noe annet land mottok så mange krigsfanger som Norge. 140 000 russere, polakker og jugoslaver gjorde slavearbeid på veier, jernbaner og flyplasser. Over 15 000 krigsfanger fra Sovjet og Jugoslavia døde i Norge. Likevel forsvinner krigsfangene i stor grad fra det kollektive minnet i Norge.»
«Den borgerlige staten har gjort denne Frigjøringsdagen til en “Veterandag” – og bruker den nå til å vise fram jagerfly av samme type som de bombet Libya med i 2011, og å skryte av norske bidrag til okkupasjonen av Afghanistan. De gjør skam på en dag som markerer motstand mot okkupasjon og fascisme – ved å hylle okkupasjon og drive fram militarisme. Vi markerer derfor kompromissløs motstand mot NATO, militarisme og norske imperialistiske kriger denne dagen.»
«Evig ære til de som ofra livet, for sosialisme, fedreland og alle folks frihet fra fascismen!»
Aktivistene besøkte også Den jødiske kirkegården og monumentet for Trondheims ofre for den nazistiske jødeforfølgelsen og folkemordet på jøder.
Stavanger
Tjen Folket markerte frigjøringsdagen 8. mai 1945 fra Nazi-Tyskland ved de sovjetiske gravene på Eiganes gravplass i Stavanger.
Alle antifascister og demokrater har svært mye å takke Sovjetunionen for. De tok 80% av kostnadene med å knekke det nazistiske forsøket på verdensherredømme.
|
For en Rød 8. mai!
Tjen Folket vil markere seieren over Hitler-fascismen, og hedre ofrene som ble gjort i kampen mot den – spesielt av røde partisaner, av Osvaldgruppa og Pellegruppa, av Den røde armé og hele det sovjetiske folket.
Vi er for den kompromissløse kampen mot nazismen – og markerer oss mot at den norske krigsstaten gjør Frigjøringsdagen til en «veterandag» som også forsøker å gjøre ære på okkupasjonen av Afghanistan og annen norsk imperialistisk krigføring.
Staten forsøker å skitne til denne dagen med en «Veterandag» og propaganda for norsk okkupasjon i Afghanistan. Vi vil hedre kommunistene og andre aktive motstandsfolk som slåss mot Nazi-Tyskland, de røde partisanene over hele Europa og i andre verdensdeler og de enorme ofrene som Sovjetunionene og Den røde armé gjorde for å knuse Hitler-regimet.
Søk gjerne på internett på Osvaldgruppa, Pellegruppa, de russiske og sovjetiske krigsfangene og ofrene til Den røde armé – for å få innsikt i de største ofrene, den viktigste innsatsen og fortielsen av dette…
I tråd med annekteringen av frigjøringsdagen 8. mai – hvis okkupasjon går under det amerikanskklingende navnet «Veterandagen» – gikk Norges forsvarsstyrker – hvis hovedoppgave er å forsvare det norske borgerskapet – på offensiven igjen. Denne gang mot den hjemlige befolkninga.
Når politikere oier seg over det som skjedde i London, men ikke føler noe for ofrene for norsk imperialisme, så er det et utslag av den groveste dobbeltmoral. En dobbeltmoral som også synes når de gjør frigjøringsdagen fra nazi-Tyskland til en feiring av de som har sluppet bomber over fattigfolk i Afghanistan og Libya.
Ny norsk krigskultur
Det humanitære bildet har de siste årene slått sprekker. Krigen har snart vart i 10 år og flere norske soldater har kommet hjem i kister. Pr. i dag er rundt 600 norske soldater stasjonert i Afghanistan og staten bruker en milliard kroner årlig på den norske okkupasjonen. Lenge har det også vært en stor andel av befolkningen som har ønsket å avslutte de norske bidragene. I denne situasjonen har krigshisserne satset hardt på å piske opp støtte til okkupasjonen. Dette har de blant annet gjort på følgende måter:
Gjennom å fokusere på støtte til soldatene etter amerikansk manér, med kampanjer som «støtt soldatene våre». Gjennom å begynne å dele ut krigskors og gjøre om frigjøringsdagen 8. mai til en «veterandag» der regjeringen kan velte seg i kvalmende krigsretorikk, som hentet fra amerikanske filmer. Ved at forsvaret har rykket ut og krevd støtte til soldatene fra hele det politiske Norge, noe SV og Rødt ser ut til å ha tatt konsekvensen av med sine besøk hos norske okkupasjonssoldater og smilene poseringer på bilder med disse. I kjølvannet av okkupasjonen av Afghanistan er det i ferd med å bygges opp en ny norsk krigskultur. Dette passer som hånd i hanske med omlegginga av det norske «forsvaret», der man går vekk fra vernepliktshær som skal forsvare landet og over til en vervehær som skal sendes til alle verdens hjørner. Den amerikanske krigskulturen er ikke først og fremst amerikansk, men typisk imperialistisk sjåvinisme. En slik mentalitet der «vi er best» og «vi må rydde opp» er typisk koloniherretenkning, og den finnes i alle land som sender sine soldater for å forsvare statens interesser på andre kontinenter. Vi ser en sjåvinisme som bygges opp i Norge, der døde barn i Afghanistan gjemmes vekk til fordel for kvalmende sammenlikninger mellom motstandsfolk i andre verdenskrig og dagens leiesoldater i Afghanistan.
|
|
© 2017 Tjen Folket – kommunistisk forbund |
|
|
|
