I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:
Brannen i Grenfell Tower – systemet dreper
Klassestandpunkt mot narkotika
Eric Hobsbawm 100 år
PST snubler i egen skygge
Femti år er nok – stopp Israels okkupasjon
|
|
Tjen Folkets fane
Rødt flagg med gul hammer og sigd i Tjen Folkets egen design. 160×120 cm.
|
Brannen i Grenfell Tower – systemet dreper
Over 600 beboere bodde i den kommunale boligblokken Grenfell Tower i London. Beboerne var i all hovedsak fattige folk, immigranter, arbeiderklassefolk. Den første kjente offeret som ble identifisert var den syriske flyktningen Mohammed Alhajali (23).
Det har kommet fram at beboere i bygget gjentatte ganger har klagd på brannsikkerheten i bygget. De overlevende har etter brannen forklart at brannvarslerne ikke gikk av. Bygget ble bygget på 70-tallet, og hadde kun én trappeoppgang, og ikke noe alarmsystem som gikk over hele blokka.
I fjor ble blokka ferdig med en stor utbedring av fasaden, som kosta nesten ni millioner pund. Selv om beboere hadde klaget og krevd utbedring av brannsikkerheten, ble det ikke tatt hensyn til. Blant annet ble det ikke installert sprinkleranlegg. Det som ble utbedret var fasaden, og her ble det lagt en type billig plast (polystyren) som er brennbart, og også innblandet i branner i høyblokker i Frankrike, Australia og De forente arabiske emirater. Fasadeutbedringen var delvis for å tilfredsstille velstående beboere i området blokka ligger i. Området (Kensington and Chelsea) er prega av store klasseskiller, med både svært velstående folk og svært fattige folk. Dette har skapt stort raseri i Storbritannia og siden brannen har det vært flere store demonstrasjoner og aksjoner. I stedet for å høre på beboernes krav om bedre brannsikkerhet, ble det lagt vekt på andre, mer velstående gruppers ønsker om at bygget skulle se penere ut. Det er også stilt spørsmål til om hvorvidt utskiftingen av fasaden har medvirket til brannen, i og med at brannen spredte seg uvanlig raskt i fasaden.
Dette er ikke bare en slags tilfeldig tragedie. På flere nivåer er dette helt knytta til systemet: I stedet for å høre på fattige folk, flyktninger, arbeiderklassefolk, de som bodde i blokka, hørte selskapet mer på velstående hvite folk. Sikkerheten til arbeiderklassefolk og flyktninger ble regnet som mindre viktig enn hva folk fra høyere klasse mente var «pent». Folk er sinte fordi brannsikkerheten var meldt fra om, gang på gang, men livene og sikkerheten til disse folka ble ikke regna som viktig. Overlevende, tidligere beboere og andre i miljøet uttaler gang på gang at denne tragedien var et resultat av grådighet, at det var en katastrofe de så komme og at de ansvarlige må betale for det. Etter brannen ser man dette også i hvordan myndighetene takler krisa, de får mye kritikk for manglende vilje, at de ikke administrerer og at det er frivillige som gjør alt arbeidet. Hadde dette vært høyklassefolk hadde reaksjonen vært en helt annen.
Selskapene driver for profitt. Profitt er viktigere enn liv for disse. Huseierorganisasjonen Kensington and Chelsea Tenant Management Organisation (KCTMO) er den største huseierorganisasjonen i England, og forvalter nesten 10 000 eiendommer. En tidligere arbeider har beskrevet hvordan nedskjæringer førte til mindre og mindre arbeid med brannsikkerhet, mens klasseforakten mot beboerne førte til opptrapping i å gå fra dør til dør hos beboerne, sjekke ID og spørre invaderende spørsmål om inntekt og lignende. KCTMO har skjært ned på bekostning av liv, og deres klasseforakt og rasisme var medvirkende til at dette kunne skje. På et større plan henger dette også sammen med nedskjæringspolitikken på nasjonalt plan i Storbritannia. Ifølge forskere ved universitetet i Liverpool har nedskjæringspolitikken ført til langt flere dødsfall. Mellom 2014 og 2015 steg dødsfallene i Storbritannia med 40 000. Nedskjæringer i både helse, brannsikkerhet og annet dreper. At profitt er viktigere enn liv i kapitalismen er ikke en frase, det er den fryktelige virkeligheten som hundretusener av mennesker dør av i verden – hvert år.
Tjen Folket
20.06.2017
|
Klassestandpunkt mot narkotika
Problemet med narkotika er noe som angår hele vår klasse og alle kommunister.
Når vi kommunister tar et standpunkt i forhold til narkotika, så er vi nødt til å ta stilling til det med utgangspunkt i vårt klassestandpunkt for proletariatet, og ikke ut ifra subjektive oppfatninger og erfaringer. Disse er begrensa og har et liberalistisk individperspektiv.
Det er hevet over enhver tvil at det er vår klasse som tar mest skade når det kommer til misbruk og avhengighet av narkotika, men også den innflytelse på andre plan i livene til vår klasse. Dette betyr at spørsmålet om dop ikke er et individuelt spørsmål, men et klassespørsmål.
Narkotika slavebinder ikke bare deler av vår klasse til misbruk, den blir også et levebrød for en del i vår klasse, og spesielt blant den proletære ungdommen. Dop blir ikke bare den midlertidig «letteste» veien ut av en hard og stressende livssituasjon på grunn av rusen, narkoindustrien blir også en inntektskilde og en jobb, spesielt i urbane «ghettoer» hvor den borgerlige staten holder store deler av proletariatet utenfor arbeid og utenfor samfunnet.
På grunn av dette blir svært mange fanget og holdt nede i en posisjon de ikke kommer ut av, hvor alt dreier seg om narko. Narkotika blir en inntekt og et misbruk, en ond sirkel hvor noen få tjener bra på mange andres misbruk og død. Narkotikaen spiser opp deler av vår klasse innenfra. Den spiser oss opp fysisk og mentalt, og holder oss i sjakk, ute av stand til å ødelegge eller knuse noe annet enn oss sjøl.
Den skaden man påfører seg selv og andre er ikke bare enorm helsemessig, men misbruk degenererer også mentaliteten. Narkotikaen fører ikke bare med seg at man ødelegger seg sjøl, det er også vanlig at man ødelegger sine nærmeste. Både psykisk og fysisk, spesielt om noen står i veien for misbrukerens jakt på penger eller dop.
Det er mye man kunne skrevet om rus og narkotika, men som nevnt tidligere må vi ta et standpunkt som stemmer best overens med hva som trengs i kampen for proletariatets seier. Narkotika påvirker og ødelegger ikke bare for vår klasse, men er et problem for hele samfunnet. Likevel er det uten tvil slik at rus og narkotika har aller størst skadeomfang blant proletariatet og undertrykka deler av folket. Dette betyr at kommunister også må ha det klareste standpunktet i forhold til dette.
En proletær og revolusjonær ruspolitikk er å motarbeide narkotikaens innflytelse på vår klasse, politisk og kulturelt.
Vi må ta et standpunkt mot småborgerlige og liberale holdninger som glorifiserer rus og blander det sammen med livsstil og kultur. Dette er holdninger som borgerskapet og deler av småborgerskapet tjener på at proletariatet tar som sine egne. Men til syvende og sist så er det proletariatet som må betale den dyreste prisen.
Hvordan kan noen klasser tjene på liberale holdninger til rus?
- Det finnes deler av borgerskapet som tjener store penger direkte på narkotika. Blant de fremste kapitalistene finnes det forbindelser til svart økonomi og mafia.
- Hele borgerskapet tjener på at samfunnets mest frustrerte og desperate, velger rusen framfor opprøret. At mennesker som kan by på problemer sløves ned, er en fordel for borgerskapet. I historien har kapitalister betalt arbeidsfolk dels i alkohol, med det bevisste målet å gjøre det vanskeligere å organisere fagforeninger.
- Deler av borgerskapet og småborgerskapet dyrker liberalismen som et livssyn; alle skal kunne gjøre hva de vil. Fritt valg er idealet – fordi dette er den ideologiske legitimeringa av å gjøre alle ting til varer. Kapitalismen gjør alt til varer, og den trenger ideologi som rettferdiggjør dette.
- Ikke bare som ideologi er liberalismen en forutsetning for kapitalismen. Flyt av varer over grensene og pengeøkonomi er helt nødvendig for de store kapitalistene. Med flyten av varer kommer flyten av narkotika. Med pengeøkonomi kommer svarte sektorer av illegal kapitalisme. Mafiaen ble etablert på Sicilia under boomen av sitrusfrukt-industri – i utkanten av denne blomstrende økonomien. De kinesiske kriminelle triadene kjempet på liv og død mot kommunistisk maktovertagelse i Kina. Kapitalisme og kriminalitet går hånd i hånd, fordi de begge er produkter av kjøp og salg, av penger og profitt. Derfor kan ikke det liberale borgerlige «demokratiet» fjerne den organiserte kriminaliteten.
- Borgerskapet og de øvre delene av småborgerskapet, har ressurser og muligheter til å bruke narkotika til rekreasjon på en tryggere måte enn proletariatet. De har råd til bedre kvalitet, som er mindre helsefarlig. De har penger til rehabilitering om det trengs. De har mer fleksibilitet i arbeidet og livet, som gjør at dop gjør mindre skade på hverdagen.
- Både den fysiske og psykiske helsa er bedre i borgerskapet og småborgerskapet, enn i proletariatet. Dette gjør det lettere å bruke dop som rekreasjon, uten å bli avhengig eller få varige skader. Slik blir narkotika mindre farlig for disse.
Når det er sagt ønsker borgerskapet å begrense rusen slik at det ikke tar overhånd, spesielt blant proletarene som arbeider for dem. Derfor vil de og staten deres sponse programmer for begrense rusen og hjelpe noen ut av den. Men på grunn av alle de ovennevnte punktene, verken kan eller vil de ta problemet ved rota.
Narkotika er en byrde og en fotlenke på vår klasse, nok en lenke som holder oss på plass. Vårt standpunkt er at arbeiderklassen må og skal bryte alle sine lenker.
Kommunister bør ikke bare avvise narkotika og ruskultur – vi bør fremme alternativer, som idrett, friluftsliv, rød kultur, kampfellesskap, samhold og solidaritet. Vi kjemper for arbeideridrett, rød musikk og kollektiver som tar vare på hverandre. Og vi vil kjempe for at proletære nabolag skal bli bastioner mot mafia og langing.
Vi kjemper for behandling i stedet for polititrakassering for de som har rusproblemer. Rusmisbruk er helseproblemer og har som regel sosiale røtter, eller rot i psykiske lidelser og andre utfordringer som skaper behov som folk vil dekke med rus.
Tjen Folket
16.06.2017
|
Eric Hobsbawm 100 år
Den 9. juni 2017 er det hundre år siden den engelske historikeren Eric Hobsbawm ble født.
Hobsbawm skulle bli en av de viktigste historikerne i det 20. århundre, og lot marxistisk tenkning – som han tidlig kom i kontakt med – gjennomsyre sitt arbeid og være retningsgivende for sin forskning. Han brukte også sine enorme historiekunnskaper ikke bare til å forklare verden, men også å formidle hvorfor det var nødvendig å endre den.
Han ble født i Alexandria i Egypt, hvor faren arbeidet. Hans mor var fra Østerrike, slik at han tidlig kom i kontakt med andre kulturer og språk. Familien slo seg etter hvert ned i Wien, hvor Hobsbawm vokste opp. Etter at foreldrene døde i henholdsvis 1929 og 1931, flyttet han sammen med sin søster Nancy til sin onkel i Berlin. I et Tyskland hvor de politiske skillelinjene var voldsomme begynte han å lese Marx og definerte seg raskt som kommunist. Han var også med i sosialistiske ungdomsorganisasjoner etter at Hitler kom til makten i 1933.
I 1934 tok onkelen ham og søsteren med tilbake til England, hvor Hobsbawm endelig lærte seg å snakke skikkelig engelsk. Han begynte å studere ved Cambridge i 1936 og vakte raskt oppmerksomhet som en usedvanlig talentfull akademiker. Etter utbruddet av andre verdenskrig meldte han seg til tjeneste for britisk etterretning siden han snakket flytende tysk. Her ble han imidlertid avvist på grunn av sine politiske holdninger.
Etter krigen fortsatte han sine studier og fikk i 1947 jobb som foreleser ved Birkbeck College i London. Som medlem av det britiske kommunistpartiet var han en drivkraft i det som ble kjent som Communist Party Historians Group sammen med flere andre av de ledende historikerne i Storbritannia den gangen. Forbildet for denne grupperingen var The Fabian Society, som var tema for Hobsbawms egen doktorgradsavhandling.
I 1956 la han ned sin aktivitet i kommunistpartiet som følge av partiets offentlige standpunkt etter den sovjetiske intervensjonen i Ungarn. Han forlot imidlertid ikke partiet før i 1991 og aldri sitt politiske grunnsyn. Dette preger også hans forfatterskap og forskning. Særlig ble han kjent for sin Age of-serie (The Age of Revolution: 1789-1848 (utgitt i 1962), The Age of Capital: 1848-1875 (utgitt i 1975), The Age of Empire: 1875-1914 (utgitt i 1987) og til sist The Age of Extremes: 1914-91 (utgitt i 1994)). Det var også Hobsbawm som introduserte begrepet «det lange 1800-tallet», som etter hans mening startet med Den franske revolusjon i 1789 og ble avsluttet med utbruddet av første verdenskrig i 1914.
I tillegg til sin forskning skrev han også en mengde artikler til ulike tidsskrifter. Under pseudonymet Francis Newton fungerte han også som musikkanmelder, blant annet i tidsskriftet New Statesman. Også her var hans marxistiske grunnsyn fremtredende, pseudonymet var lånt av Billie Holidays kommunistiske trompetist Frankie Newton. Gjennom sine bøker og artikler var han også viktig i å bringe historieforskningen ut av de akademiske elfenbenstårnene og ut til folket, som den britiske Labour-lederen Ed Milliband sa.
Hans sosiale engasjement gjennomsyret hans livsverk, og han advarte kraftig mot markedsliberalismens herjinger, blant annet i sitt eget hjemland. Intellektuelt beholdt han sin kraft til han var i høy alder, og da han var 93 år overtok han som president i organisasjonskomiteen for en lokal litteraturfestival. Imidlertid skulle alderen til slutt kreve sitt, og da han fikk en lungebetennelse høsten 2012 var han også såpass redusert av begynnende leukemi at han 1. oktober døde, 95 år gammel.
Noen av Hobsbawms bøker er oversatt til norsk:
Kapitalismens tidsalder 1848-1875 (Pax forlag 1978): Bind 1, Bind 2
Tjen Folket
14.06.2017
|
PST snubler i egen skygge
En aktivist skriver om PSTs nye terrormelding, og hvordan PST slett ikke beskytter oss.
Skrevet av en aktivist.
11. juni slapp PST en liste over kjennetegn på soloterrorister. Målet skal være å sette folk i stand til å gjenkjenne dem. Problemet er at PST ikke anerkjenner det åpenbare, nemlig at all terrorisme i det moderne Norge er utført av nazister med en rasistisk ideologi. Og mens PST fortsetter i et spor der verden er en kamp mellom ekstremisme og sentrum, vil vi påpeke at norske bomber over Libya har drept langt flere enn noe IS-angrep.
Norges største soloterrorist, Breivik, handlet ut fra et verdensbilde som også den norske staten – og PST! – har bidratt til. Gjennom mange år har den staten, media, enkelte partier og PST spydd ut teorier om sivilisasjonskrig og kulturkrig. Norske soldater har blant anna vært en del av den såkalte krigen mot terror, og de USA-allierte styrkene i Libya, Afghanistan og Irak – nå også i Syria. Dette er kriger som har krevd enorme mengder menneskeliv og sendt langt flere på flukt, og ikke minst har rekruttert folk til grupper som retter et enormt hat mot vesten. Disse gruppene har igjen – nesten samtlige, om ikke alle – blitt brukt av NATO/USA til å fremme egne interesser i området, og mange steder etterlatt et vakuum av progressive krefter – krefter som både er mot NATO/USA og mot reaksjonære regionale grupper. Noe vi har vist til i vår sak om spørreundersøkelsen som viste at 93% av unge irakere ser USA som sin fiende.
Samtidig som PST bygger opp under hets mot muslimer, og en fantasifull Ringenes Herre-overbygning om at det vi står overfor er en kamp mellom det gode og det onde, bygger de opp fiendebilder for å legitimere krig og plyndring. De begrenser seg til å forsøke å slukke branner som vi vet vil oppstå i dette systemet. En enkel forståelse av Newtons handlingsreaksjon, handling/mothandling, duger for å forstå dette. Ekstremismebegrepet virker skreddersydd for å unngå praten om dette – praten om hvordan imperialistisk krig avler desperat motstand og terrorisme.
Det er videre paradoksalt at samtidig som PST retter en masse fokus mot IS, så vil samtidig politiet tillatte den nazistiske terrororganisasjonen Nordfront (Den norske «motstandsbevegelsen») å marsjere i Fredrikstad. De lar nazistene organisere seg og vokse fram, og bruker ingen krefter på å signalisere til samfunnet at nazisme er en trussel. Vi ser ingen oppgjør med nazistisk ideologi. Naziterroristene får mobilisere og rekruttere, selv om de fortsetter med sine bombeangrep, brannstiftinger på flyktningemottak, voldelige angrep mot demonstrasjoner og enkeltpersoner, og drap. Akkurat nå sitter tillitsvalgte i denne gruppa i svenske fengsler, etter bombeattentater der. Og en rekke av medlemmene har drept for nazismen.
Når vi har vært gjennom dette grunnlaget, hva er det PST forteller oss i den nye meldinga?
PST forteller at soloterroristene er folk som er forbanna. Folk som er lei av sitt eget liv, av isolering i samfunnet og av å ikke lykkes sosialt og økonomisk. Altså snakker vi her om folk som føler de ikke har noe å tape – systemproblemer forvoldt av de samme politikerne som sender bomber over fattigere land. Hva som kom før det andre kan en spekulere i.
Hva kom egentlig først? Var det oppgittheten over den skeive fordelinga i verden, og volden som forvolder enorme lidelser i imperialismens interesser? Eller var det følelsen av utenforskap, maktesløshet overfor politikere som forvolder de enorme lidelsene?
Som kommunister fordømmer vi terrorhandlinger mot vanlige folk. Vi er imot verdens kriger og elsker verdens folk, og vår drivkraft er kjærlighet og et brennende ønske om rettferdighet. Vi kan fordømme både IS og den norske staten, og peker samtidig på at ingen av dem er et reelt alternativ. Og mens PST gjennomfører en påstått beskyttelsesoppgave på vegne av den norske imperialiststaten, kan vi se at de slett ikke handler i folkets interesse, men i sine oppdragsgiveres interesse: for den imperialistiske staten.
Når nazismens folkemorderiske bødler får marsjere i gatene med politiets velsignelse, og når en som kommunistisk frihetssøkende krigsmotstander blir et mål for PST, da forstår man hvor deres lojalitet ligger. Den ligger ikke hos massene. Og mens vi drømmer om en bedre verden, forsvarer de et undertrykkende helvete av status quo. Et system av urettferdighet og lidelse som vil avle terror, og politikere ansvarlige for terror som vil få IS til å skjemmes: nemlig den imperialistiske kapitalismen.
Det er avgjørende at vi løsner grepet fra den virkelighetsfjerne verdensoppfattelsen PST og andre organer i den imperialistiske staten sprer. Vårt mål er ikke status quo, men en verden der samfunnet preges av rettferdighet og solidaritet. På veien mot dette målet er verken CIA eller PST våre venner, og slett heller ikke partier som kaller seg røde eller solidariske og sender bomber over folk i den tredje verden.
Tjen Folket
12.06.2017
|
Femti år er nok – stopp Israels okkupasjon
I juni 1967 endte den kortvarige seksdagerskrigen med at Israel okkuperte Vestbredden, Golan, Gaza, Øst-Jerusalem og Sinai.
Som militæroperasjon var den briljant, og for mange israelvenner er krigen selve symbolet på at gud støtter Israel. For det lille landet slo sine langt større naboer Egypt, Jordan og Syria ned i militærstøvlene i løpet av kun seks dager. Naboene var også forsterket militært av andre arabiske land, men det nyttet ikke å stå mot det veltrente og moderne israelske krigsmaskineriet.
Selve krigen kom som en konsekvens av lengre tids munnhuggeri mellom nabolandene. Mye tydet på at en krig var nært forestående, men de fleste ventet seg at det var Egypt som ville angripe først. Israel kom imidlertid nabolandene i forkjøpet og sikret seg kontrollen over Golan (Syria), Vestbredden (Jordan), Sinai og Gaza (Egypt) og tredoblet slik sitt areal. Flere hundre tusen palestinere ble drevet på flukt – en flukt mange fortsatt er på femti år etter.
I dag bor det mer enn 600 000 israelske bosettere på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Den israelske staten gir statsborgerskap til nesten alle bosettere og subsidierer boligene. Dette er en del av en systematisk ekspansjon inn på okkuperte områder av Palestina. Drivkreftene er offensive sionister som har et mål om et stor-Israel. Hvor de kan tenke seg å stoppe, er det ikke mulig å få svar på fra israelske ledere.
Selv om militæroperasjonen kun varte i seks dager, varer krigen mot okkupasjonen ennå. Fem millioner palestinere lever i flyktningleire som konsekvens av Israels okkupasjon av deres land, og snaut to millioner palestinere lever som annenrangs borgere i sitt eget land som ofre for den israelske apartheidpolitikken. Det israelske krigsmaskineriet er fortsatt knusende overlegent, og uansett hvilke overgrep de skulle begå, så kan de regne med USAs militære, økonomiske og moralske støtte.
Femti år med okkupasjon er nok. Fortsatt er Israel imperialismens brohode i Midtøsten og må følgelig knuses. Israel har aldri vært en stat i normal forstand, og er heller ingen nasjonalstat. Landområdene er okkupert og plyndret fra et annet folk, og USA og Vesten har støttet Israel økonomisk og militært helt siden opprettelsen av staten i 1948. Milliarder av dollar pumpes årlig inn i landet av USA, mens palestinere flest må leve fra hånd til munn.
De palestinske ofrene for okkupasjonen fortjener vår støtte. Deres kamp er legitim og rettferdig, og kan moralsk sett sammenliknes med vår egen motstandskamp mot naziokkupantene under andre verdenskrig. Staten Israels overgrep og trakassering av sivile palestinere kan ikke kalles annet enn terror. Den ekspansive bosettingspolitikken på okkuperte områder er en del av en strategi for å tilintetgjøre det palestinske folket. Selvfølgelig har palestinerne da rett til å forsvare seg, også med våpen i hånd.
Tjen Folket
09.06.2017
|
Fra arkivet, 17.12.2008
Hjelper Norges Banks rentekutt på 1,75%?
Norges Bank satte i dag ned renta fra 4,75% til 3%. Dette er det største rentekuttet i Norge på over 20 år. Hvorfor gjør Norges Bank dette? Og vil det hjelpe mot krisa?
Isolert sett, så hjelper rentekuttet. Lavere rente, fører til at låneavdragene for privatpersoner og bedrifter synker. Dette sørger for færre konkurser. Det sørger for at folk generelt må spare mindre enn uten rentekutt, og at forbruket derfor vil holde flere bedrifter opp, enn uten rentekuttet.
Allikevel er det ikke slik at rentekutt og milliardpakker til industri og finansvesen løser krisa. Tvertimot vil de heller forlenge krisa, og forsterke krisa. Innenfor kapitalismen er det kun krisa sjøl som løser den motsigelsen som forårsaker krisa.
Problemet er at det ikke bare er Norges sentralbank som senker renta. I hele den industrialiserte verden senkes renta, og hver enkelt kapitalistisk stat spytter inn penger i sin industri. For det enkelte land kan dette være lurt, for fører til at nasjonal industri i mindre grad går over ende under krisa. Men noen må gå over ende. Det er nettopp ødeleggelse av kapital (dvs. at en del fabrikker og lignende går konkurs, eller blir lagt ned av andre årsaker) som gir grunnlag for fornya vekst.
Når alle land forsøker å redde sin industri, så hales krisa ut i langdrag. I tillegg kan rentekuttet føre til at nye bobler oppstår, som igjen fører til at motsigelsen vokser seg større.
Tjen Folket
17.12.2008
|
|
© 2017 Tjen Folket – kommunistisk forbund |
|
|
|
