I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:
Politisk fange i India nektes grunnleggende helsehjelp
Det norske proletariatet og arbeiderpartiene
Kapitalisme og fattigdom i vesten
Klasseanalyse av Norge (2018)
Støtt 2 antifascister!
På Ho Chi Minhs fødselsdag
25 år siden 18. maj-urolighederne i København
Ved 45-årsdagen for mordet på Ibrahim Kaypakkaya
Masselinjen, av Perus Kommunistiske Parti
Leve Palestina! Knus staten Israel!
|
Politisk fange i India nektes grunnleggende helsehjelp
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Saibaba er en kjent revolusjonær aktivist og politisk fange i India. India kalles av og til «verdens største demokrati», men staten opptrer med fascistisk terror og undertrykking mot landets fattigste mennesker, og mot den revolusjonære bevegelsen. Som i andre kapitalistiske stater, gjelder demokratiet bare dem som aksepterer systemet og dets rammer. De som går utenom dette, eller engang berører grensene, risikerer forfølgelse.
Den tidligere professoren ved universitetet i Dehli, G. N. Saibaba, er en av de som har fått kjenne denne undertrykkingen på kroppen. Saibaba regnes som 90% fysisk ufør på grunn av et medfødt syndrom (post-polio syndrom), og er lenket til rullestolen. Han er en kjent aktivist for nydemokratisk revolusjon i India. Han har selvsagt ikke utført noen væpna angrep mot staten, men regnes likevel som så farlig at han risikerer å sitte i fengsel resten av livet. Mer dramatisk blir det av at han ikke får grunnleggende helsehjelp. Han har nå en udiagnostisert svulst og helsa hans er svært dårlig.
Tjen Folket
06.06.18
|
Det norske proletariatet og arbeiderpartiene
Av Ragnar Røed
Med industrialiseringen på 1800-tallet fikk Norge sin moderne arbeiderklasse, der kjerna var industriproletariatet, og klassen fikk sin revolusjonære ideologi. Med klassen og ideologien kom også klassens organisering og etterhvert dens partier.
Ideologien og inspirasjonen til organisering ble gjerne tilført klassen fra omreisende utenlandske håndverkere, for eksempel fra Tyskland, eller av at norske arbeidere som tok arbeid i utlandet kom tilbake med sosialistiske ideer.
Norge var en politisk og kulturell utkant, og derfor kom den sosialistiske ideologien og deretter den vitenskapelige sosialismen (marxismen), relativt sent til landet. Fra 1849 til 1851 vokste Thrane-bevegelsen raskt fram, før den nesten like raskt ble knust og lederen Marcus Thrane ble kastet i fengsel. Det hevdes at en av årsakene var at bevegelsen ikke hadde noen sterk oppslutning blant industriarbeiderne, men var sterkere blant husmenn og på landet.
Tjen Folket
04.06.18
|
Kapitalisme og fattigdom i vesten
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
NRK skriver i en ny sak at hver tredje innbygger i London må regnes som fattig, og illustrerer artikkelen med et bilde av et lite hus og overskriften I dette skuret bor det sju mennesker.
Saken mangler selvsagt koblingen mellom det økonomiske systemet og fattigdommen. I det borgerlige samfunnet er ideologien om «trickle down economics» svært dominerende. På norsk heter det at «når det regner på presten så drypper det på klokkeren». Dette er både løgn og sannhet. Sannheten i det, kan vi se ved at levestandard i de imperialistiske landene er større enn i de fattige landene. Dette er ikke tilfeldig. Til en viss grad har det til og med vært bevisst fra herskerklassens side. I Lenins bok Imperialismen skriver han følgende:
«Cecil Rhodes skal, etter hva hans nære venn, journalisten Stead, forteller, i 1895 ha sagt følgende om sine imperialistiske ideer:
“I går var jeg i Londons East End (arbeiderkvarteret) og besøkte et møte av arbeidsløse. Og da jeg der hadde hørt de ville talene, som var et eneste skrik om : ‘brød – brød’, og da jeg gikk hjem tenkte jeg på dette opptrinn og ble mer enn noen sinne overbevist om imperialismens betydning. Min store tanke er løsningen av det sosiale problem, er at vi kolonipolitikere for å beskytte Det forente kongerikes 40 millioner innbyggere mot en blodig borgerkrig må skaffe nye landområder som kan oppta befolkningsoverskuddet og gi nye avsetningsområder for de varer de framstiller i fabrikkene og gruvene. Imperiet er et matspørsmål. Det har jeg alltid sagt. Vil en unngå borgerkrig, må en være imperialist.”
Slik talte i 1895 Cecil Rhodes, millionær, finanskonge og den som hadde hovedskylden for boerkrigen.»
Med andre ord har det i over hundre år vært kapitalister som har sett en sammenheng mellom imperialisme, velferd og unngåelse av borgerkrig (revolusjon).
Men det er også løgn i den borgerlige påstanden om at kapitalistenes rikdom kommer alle andre til gode. For det første øker deres rikdommer enormt, mens verdens fattigste mennesker holdes nede i sult og fattigdom i den tredje verden. For det andre er det slik at selv i de rikeste imperialistiske landene, verken kan eller vil herskerne løfte massene ut av fattigdommen. Dels skyldes dette deres uslukkelige tørst etter å øke profitten – en nødvendighet i en økonomi der kapitalistene konkurrerer mot hverandre og konkurransen skjer med små marginer – og dels skyldes det den almenne krisa i kapitalismen. Dette er den underliggende årsaken til nyliberalismen som brøyt gjennom i vestlig politikk mot slutten av 70-tallet og særlig på 80-tallet.
NRKs artikkel dekker noe av konsekvensene av dette. Proletarer i et av verdens rikeste land, i århundrer verdens største kolonimakt, lever i fattigdom og fortvilelse: så mange som en tredjedel av hovedstadens befolkning – folk som lever tett på et av imperialismens viktigste politiske og økonomiske sentre.
Også i Norge finnes fattigdom. 600 000 regnes som fattige etter EU sine kriterier. Rusmisbruk, arbeidsløshet, diskriminering, psykisk sjukdom, aleneansvar for barn og så videre – dette er utfordringer som skaper en ekstremt vanskelig situasjon for mange mennesker. Dette er masser som trenger sosialismen. De har behov som skriker etter å bli dekket, i en sosialistisk planøkonomi og et framtidig kommunistisk samfunn.
Disse problemene kan ikke løses i kapitalismen. Kapitalismen bygger på å tjene penger på andres arbeid. Det er en umulighet uten utbytting, og utbytting er den direkte årsaken til fattigdom. Enten det er arbeidere som utbyttes direkte i økonomien, eller det er reservearbeidskraft og fattigfolk som bare ved sin eksistens holder lønna nede og presset oppe.
Kommunismen er det eneste alternativet. Revolusjon, all makt til folket, en ny arbeiderstat, en sosialistisk planøkonomi – dette er nøklene til å låse opp en lys framtid for hele verdens folk. Det er fullstendig mulig å sysselsette alle som kan arbeide, det er fullstendig mulig å skaffe alle mat og klær og tak over hodet. Allerede finnes alt dette i overflod i de vestlige landene. Selv om vi gjør slutt på imperialismen og utbyttinga av den tredje verden, har vi alt vi trenger for å løfte de fattige ut av elendighet. Alt som trengs for at de fattige selv løfter seg ut av fattigdom er enda mer korrekt. Det er nok mat, det er nok hus, det er nok å sysselsette folk med.
Alt som står i veien er kapitalismen. Og den er dømt til å kastes på historiens skraphaug. Den kan umulig overleve, når den selv i de mest såkalt vellykka kapitalistiske landene, skaper millioner av fattige proletarer som hater systemet. Alt som trengs er å organisere massene og utvikle den revolusjonære kampen.
Bli med – arbeidere, ungdom, kvinner, studenter – organisér dere for rød front mot kapitalismen!
Tjen Folket
29.05.18
|
Klasseanalyse av Norge (2018)
I 2011 skrev jeg et utkast til klasseanalyse til diskusjon i Tjen Folket: Klassene i det norske samfunnet. Denne har både gode og dårlige sider.
Jeg mener i dag at den bruker begrepet filleproletariat feil, at den definerer kjerna i proletariatet feil, at den bruker for mye plass på småborgerskapet og fokuserer for lite på proletariatet og at den i for liten grad legger vekt på øvre, mellomliggende og lavere sjikt. Den bruker også begrepet «arbeiderklasse» framfor det mer presise og korrekte begrepet «proletariat». Den bærer preg av å være nettopp det den skulle være – et utkast til analyse, lagd som grunnlag for diskusjon.
Jeg mener teksten fra 2011 også har gode sider, særlig i beskrivelsen av psykologien til de forskjellige klassene og gruppene, men at denne nyere analysen gir en mer korrekt beskrivelse av hvordan folk i Norge deler seg i klasser i dag.
Målet med denne teksten er å utruste norske maoister med en brukbar klasseanalyse av dagens Norge. Kommunistenes oppgave er å organisere proletariatet som herskende klasse, gjennom klassekamp – og å gripe makta til proletariatet gjennom folkekrig. Organiseringen av proletariatet, og den kommunistiske organiseringens klassekarakter, er blitt forsømt i praksis av norske kommunister gjennom lang tid. Som resultat av en høyrelinje, har slik organisering blitt «utsatt» til en gang i framtida. Det er min oppfatning at det er å forsømme selve kjernen i maoismen – politisk makt til proletariatet.
Det er på høy tid å korrigere denne feilen. Det er på høy tid at kommunistene orienterer seg direkte til vår egen klasse, forener oss med den og politiserer, mobiliserer og organiserer den for revolusjonær kamp mot kapitalismen.
For å forstå i dybden hva som er forsømt må kommunistene forstå klassene, klassekampen og proletariatets historiske oppgave – som er å avskaffe seg selv som klasse ved å for alltid avskaffe all deling av mennesker i klasser.
Ragnar Røed, mai 2018
Tjen Folket
25.05.18
|
Støtt 2 antifascister!
Komitéen for Rød Solidaritet driver i mai/juni en innsamlingskampanje.
Kampanje for å samle inn penger til 2 antifascister som forfølges av politiet: den ene i Texas og den andre i Hordaland.
Kamerat Dallas møter alvorlige siktelser i Texas. De er fabrikkerte og retter seg mot han for hans antifascistiske og røde aktivitet.
Kamerat Hordaland og hans familie har opplevd polititrakassering, razzia og anmeldelse for påstått eksponering av nazister.
Begge aktivister har familie og vi vil dele bidragene likt mellom de to. Merk innbetaling «gave 2 antifa» og sett pengene inn på konto: 4230.55.51613
Rød Solidaritet!
Tjen Folket
24.05.18
|
På Ho Chi Minhs fødselsdag
Den 19. mai i 1890 ble den vietnamesiske revolusjonlederen for nasjonal frigjøring, Ho Chi Minh, født. Hans kamp for Vietnams frigjøring ga USA-imperialismen et kraftig nederlag og hele verdens undertykte håp.
Ved 21 års alder forlot han fødelandet for å bli en revolusjonær. Han reiste til New York, Moskva, London og Paris. Da han kom tilbake til Vietnam ledet han an i kampen for å forene landets venstrekrefter til felles kamp mot imperialismen i Indo-Kina. Da det nye venstre vokste frem på sekstitallet, ble navnet hans ropt av demonstranter over hele verden, og hans ansikt var et symbol på kampen mot vestlig imperialisme, spesielt USA-imperialismen.
Til tross for at han først var en vietnamesisk nasjonalist, ble han etter å ha lest Lenins «Imperialismen» overbevist om sosialismens nødvendighet. Lenin hevdet at ingen nasjon kan bli fri hvis den undertrykker andre nasjoner, og forklarte nødvendigheten av å kjempe mot alle former for undertrykkelse og utbytting, både for arbeiderklassen i kolonimaktene og for massene i de koloniserte landene.
Han skrev selv en gang at «[k]olonialismen er som en igle som suger fra begge ender; en som utbytter proletariatet i de utviklede landene og en som utbytter koloniene. Hvis vi ønsker å drepe dette monsteret, må vi kutte av begge endene samtidig. Hvis bare den ene endene kuttes av, vil den andre fortsette å suge blodet ut av sitt offer, monsteret vi overleve og den andre enden vil vokse ut igjen.»
Fra boka «Presidenten vår Ho Chi Minh» (Oktober forlag, 1976) kan vi hente følgende sitat fra forordet:
«I ei bok han skreiv midt i 20-åra sette Ho Chi Minh opp desse kjennemerka på ein revolusjonær: Han må vera flittig og nøysam, via seg heilt til å gjera det beste for samfunnet og vera heilt usjølvisk, vera fullrådd på å retta feila sine, halda seg vekk frå fåfengd og hovmot, la gjerningane sine svara til orda, halda seg strengt til den revolusjonære trua si, vera reide til å tola offer og ikkje lata materielle interesser få noka makt over seg. Slik var han sjølv heile livet.»
Vi kan også avslutte på samme måte som forordet i den ovennevnte boka avsluttes:
«For arbeidarklassen og folket i båe landa er vegen med folkekrig det einaste som duger mot aggressive imperialistmakter, og sosialismen er det einaste som kan gjera folket fritt og tryggja fullt sjølvstende for nasjonen.»
Tjen Folket
20.05.18
|
25 år siden 18. maj-urolighederne i København
25 år etter de såkalte 18. maj-urolighederne i København kommer det frem nye opplysninger om at politiledelsen visste om ordren om å skyte med skarpt mot demonstranter.
Først litt om bakgrunnen for 18. maj-urolighederne. 18. mai 1993 var det folkeavstemning i Danmark om den såkalte Edinburgh-avtalen. Året før hadde danskene stemt nei til innføring av EFs Maastricht-traktat, noe som skapte sjokkbølger i den politiske eliten i EF. Maastricht-traktaten markerte overgangen fra EF til det som i dag heter EU og var et resultat av ønsket om å opprette en politisk union med blant annet mål om et felles forsvar og valuta, slik at landene som var medlemmer i unionen ville være underlagt EU både i sikkerhetspolitikk og økonomisk politikk.
Det danske nej’et ville ødelegge for hele prosjektet siden en forutsetning var at traktaten skulle ratifiseres i samtlige av EUs medlemsland. Etter forhandlinger mellom den danske regjeringa og EU kom man derfor frem til en avtale hvor Danmark fikk visse unntak fra traktaten – de såkalte fire forbehold.
Borgerskapet nekter å respektere folkets nej
Det ble dermed utlyst en ny folkeavstemning, til tross for at folket under ett år tidligere hadde sagt nei til å innføre traktaten i Danmark. Antifascistisk Aktion (AFA) søkte derfor om tillatelse til å demonstrere i bydelen Nørrebro samme kveld som folkeavstemningen skulle finne sted. Søknaden ble innvilget, og politiet ble satt i beredskap.
Svært mange var sinte over at folkets nei ikke hadde blitt respektert. En enorm kampanje fra tilhengerne av EF gjorde at 57 % stemte ja til den nye avtalen. Mange rasende EF-motstandere støttet derfor opp om AFAs demonstrasjon. Til å begynne med forløp det hele fredelig, men da demonstrasjonen var over i ti-tida på kvelden fortsatte et par tusen mennesker mot Nørrebrogade, hvor det ble hengt opp et banner med teksten «EF-Fri zone». Politiet kunne ikke finne seg i dette, og skjøt tåregassgranater mot de fredelige demonstrantene, uten å ta hensyn til beboere i området som ikke deltok i demonstrasjonene.
Politiet infiltrerer demonstrasjonen
Skt. Hans Torv, som var åsted for demonstrasjonen, var under ombygging, og det var derfor løs brostein på stedet. Store mengder brostein ble derfor samlet opp med hjelp fra sivile politibetjenter som hadde infiltrert demonstrasjonen. Imidlertid ble det etter hvert lagt merke til at disse folkene også hadde vært bak politiets linjer tidligere, og de blir derfor jaget fra demonstrasjonen. Enkelte demonstranter kaster brostein mot de sivile politibetjentene, som dermed trekker våpen og varsler til sin ledelse at demonstrantene «angriper sivile».
De første skuddene løsnes noen minutter senere, og er veldokumentert av både fjernsynsteam som dekket demonstrasjonen og av mer enn hundre uavhengige vitner. Først skyter politiet varselskudd i lufta, før det ropes «skyd efter benene!» På opptakene fra demonstrasjonen kan man klart og tydelig høre og se hvordan det skytes med skarpt rett inn i menneskemengden. Det samme gjentok seg åtte minutter senere, da demonstrantene var i ferd med å trekke seg tilbake og politiet var på offensiven.
Etterspillet
Som ved et mirakel ble ingen drept av politiet denne kvelden. Elleve demonstranter og tilskuere fikk skuddskader. Av de 113 skudd som ifølge politiet selv ble avfyrt, så ble bare sju kuler samlet inn for ballistisk undersøkelse. Samtlige av disse ble samlet inn fra Rigshospitalet, seks fra skadde demonstranter og ei kule som graves ut av ei vindusramme i 16. etasje, mer enn 600 meter vekk fra der hvor demonstrasjonen fant sted.
De første dagene etter hendelsene er både politiske partier og presse unisone i sin fordømmelse av demonstrantene og forsvar av politiets innsats. Men ledende krefter både i det autonome miljøet, fra DKP/ML (den gang søsterpartiet til norske AKP) og fra den antiimperialistiske masseorganisasjonen Internationalt Forum danner en gruppe som skal jobbe for å endre dette bildet. 21. mai blir det avholdt en ny demonstrasjon på Skt. Hans Torv i protest mot politiets innsats. Demonstrantene krever en uavhengig gransking av hva som egentlig skjedde. Fra Internationalt Forums side tar man initiativ til å be Amnesty Internationals hovedkontor i London gjennomføre undersøkelsen, da man ikke forventer at danske myndigheter vil gjennomføre en uavhengig granskning. Amnesty International gjennomfører faktisk granskningen, og fordømmer i 1994 politiets bruk av våpen.
I media fastholdt politiet hardnakket de første dagene at de utelukkende hadde skutt varselskudd opp i lufta. Men en fotograf fra Vesterbro Lokal TV viser til at hans bilder fra demonstrasjonen viser at politiet skyter med skarpt inn i menneskemengden. Disse opptakene når ut i mediene 25. mai. Ikke overraskende konkluderes det imidlertid med både fra politiets egne granskninger og myndighetenes granskninger at politiets handlinger var helt i orden. Men ingen av rapportene – seks i tallet – har konkludert med hvem som gav ordren om å skyte og om dette var klarert med politiets ledelse.
Nye opplysninger 25 år etter
Dansk fjernsyn har i forbindelse med 25-årsmarkeringen for hendelsene på Nørrebro laget en dokumentar som heter «Skydeordren der forsvant». Her går den tidligere politimannen Flemming Sloth Andersen ut med opplysninger om at politiledelsen visste om og godkjente handlemåten allerede samme natt.
At politiet slår til med alle midler mot politisk opposisjon er ikke bare noe som skjer i land langt borte. At de forsøker å legitimere sine handlinger med skitne triks, løgn og fortielse er heller ikke uvanlig. Dette skjer også i relativt fredelige og «demokratiske» land som Norge og Danmark. Det som skjedde for 25 år siden i København er typisk – først det skitne spillet hvor den politiske eliten ikke vil godta resultatet i en folkeavstemning, deretter provokasjoner og hensynsløs bruk av vold mot demonstranter som i utgangspunktet var fredelige. Da en del av disse forsøkte å forsvare seg mot tåregass og kuler med brostein, spredte løgnene seg i borgerlige media om at demonstrantene hadde angrepet politiet.
Dette handler om politiets og politikerelitens klassekarakter. Politiet er statens voldsapparat, og redskapet borgerskapet har for å disiplinere og straffe opposisjonelle – gjerne med alle midler. De lyver og manipulerer og vet at de har støtte fra den politiske eliten. Lærdommene fra Danmark for 25 år siden er at våre teorier om dette bekreftes.
Tjen Folket
20.05.18
|
Ved 45-årsdagen for mordet på Ibrahim Kaypakkaya
18. mai er det 45 år sidan den tyrkiske staten drap kommunisten Ibrahim Kaypakkaya.
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Ibrahim Kaypakkaya har vorte eit symbol på den revolusjonære krigen i Tyrkia og ei kjelde til inspirasjon for revolusjonære og opprørarar i heile verda. Jamvel om han berre var 23 eller 24 år når han vart drepen, leverte han viktige bidrag til teorien vår, maoismen.
Han vart fødd i Tyrkia i 1949, og kom i kontakt med revolusjonære krefter når han byrja studiar i fysikk ved universitetet i Istanbul på slutten av sekstitalet. Raskt etter vart han medlem av det forbodne partiet for revolusjonære arbeidarar og bønder i Tyrkia (TIIKP).
I 1972 vart partiet splitta då Kaypakkaya stilte seg i spissen for dei som ynskte at partiet skulle driva folkekrig mot den undertrykkande statsmakta. Han braut ut og danna Tyrkias Kommunistiske Parti (Marxistisk-Leninistisk), forkorta TKP/ML. Den væpna greina av partiet forkortast TIKKO på tyrkisk.
Berre åtte månader etter at partiet vart skipa, vart Kaypakkaya teken til fange av det brutale og USA-støtta fascistregimet i Tyrkia. Trass i omfattande tortur, veik han ikkje og nekta å tysta på kameratane sine. Til slutt drap dei han og skapte martyren Kaypakkaya.
Partiet hans er framleis aktivt og driv folkekrig mot den tyrkiske staten. Dei stør aktivt den kurdiske frigjeringskrigen og har vore mellom dei leiande kreftene i kampen mot IS-terroristane, noko ein naturlegvis ikkje får høyra om i vestlege media.
Om Kaypakkaya har TKP/ML uttalt følgjande:
«Han peikte klart ut at vegen til revolusjon går via folkekrig. Han gjorde det klart at kommunistpartiet har som si hovudoppgåve å organisera geriljakrig for å skapa raud makt. For å klare dette må partiet arbeida mellom bøndene på landsbygda. Ibrahim Kaypakkaya knuste også den femti år gamle myten om kemalistane som frigjerarar. Han sa at den fascistiske staten Tyrkia vart tufta på kemalistane sin ideologi. I samtida vart ikkje det kurdiske folket ein gong mellom revolusjonære sett på som eit eige folk, men Ibrahim Kaypakkaya gjorde det heilt klart at landet vårt er eit multinasjonalt land.
Han prova at attmed det tyrkiske folket lever også den undertrykte kurdiske nasjonen i tillegg til andre etniske og nasjonale minoritetar som blir undertrykte av staten. Det var berre Ibrahim Kaypakkaya som stod for den marxist-leninistiske-maoistiske lina som konfronterte tyrkisk sjåvinisme og kurdisk nasjonalisme ved å framheva det internasjonale proletariatet sine prinsipp kring det nasjonale spørsmålet. Han forsvarte ein kvar nasjon sin rett til å rå seg sjølv og meinte at alle nasjonar har dei same rettane.
Han gjorde det også klart at partiet han grunnla, TKP/ML, var inspirert av Pariskommunen, av oktoberrevolusjonen, den kinesiske revolusjonen og den store proletære kulturrevolusjonen. Ikkje berre forsvarte han Mao Zedong og Kinas Kommunistiske Parti, han sa også at Maos bidrag til det internasjonale proletariatet sin vitskap ikkje er enkelte bidrag, men opphøyer heile vitskapen til eit nytt nivå. Han sa at formann Maos bidrag til å halda fram revolusjonen under proletariatets diktatur, hans analyse av det sosialistiske samfunnet, klassene og klassekampen under sosialismen betydde eit nytt framskritt i det internasjonale proletariatet sin vitskap. Han rekna den store proletære kulturrevolusjonen som det største det internasjonale proletariatet nokon gong hadde oppnådd.»
For oss er framleis Kaypakkaya til inspirasjon. Gjennom sitt korte liv vart han eit symbol på motstand og opprør, både i Tyrkia og i andre land. For jamvel om staten klarte å drepa han, klarer dei ikkje å drepa ideane hans eller inspirasjonen han har gjeve i dei mange åra som har gått sidan då, For som dei seier i Tyrkia:
Ibo yaşıyor, TİKKO savaşıyor! (Ibo lever - TIKKO kjempar!)
Tjen Folket
18.05.18
|
Masselinjen, av Perus Kommunistiske Parti
Denne teksten er del av den politiske generallinjen til Perus Kommunistiske Parti som består av fem dokumenter:
- Militærlinjen
- Masselinjen
- Internasjonal linje
- Linjen for den nydemokratiske revolusjonen
- Linjen for å bygge opp revolusjonens tre verktøy
Dette er noen av PKPs viktigste dokumenter, sammen med Grunnleggende dokumenter som består av «Om marxismen-leninismen-maoismen», «Om Gonzalos tenkning» og «Program og vedtekter».
Denne teksten er oversatt til norsk fra en engelsk versjon og også noe korrigert i samsvar med spansk utgave.
Oversetterne tar ansvar for alle feil og mangler ved oversettelsen. Oversettelsen er ikke profesjonell, og lesere oppfordres til å være bevisst på dette. Oversetterne har også tatt seg noen små friheter i oversettelsen for å gjøre den mer tilgjengelig for norske lesere.
Tjen Folket
16.05.18
|
Leve Palestina! Knus staten Israel!
I går feiret den israelske staten erklæringen av Jerusalem som sin hovedstad. USA viste sin støtte til erklæringen, og Trumps datter Ivanka og hennes ektefelle, seniorrådgiver Kushner, var tilstede for å delta i feiringen.
Dagen ble preget av kraftige palestinske protester, og av blodige overgrep fra den israelske staten. Over 50 palestinere ble drept og mer enn 2400 skadet av angrep fra israelske soldater, og dagen går inn i historien som den blodigste siden Israels bombinger av landet i 2014.
Igjen må palestinerne lide som et eksempel på imperialistenes overgrep.
Nakba-dagen 15. mai
Nakba-dagen er en viktig markeringsdag for den palestinske frigjøringskampen. Ordet nakba betyr «katastrofen» på arabisk, og dagen markerer grunnleggelsen av den israelske staten og fordrivelsen av palestinerne.
Ifølge palestinske myndigheter måtte 900 000 forlate sine hjem og hjemland. Med det britiske militæret ble det ryddet plass for den nye staten, og palestinerne ble fordrevet til begrensede deler av området.
Protestene fortsetter i dag. Mediene sender bilder fra kraftige protester og harde gateslag mot tungt bevæpnede israelske soldater.
Israel er en illegitim settlerstat
Den israelske staten er en apartheid- og settlerstat. Siden sin begynnelse har staten vært illegitim og etablert på stjålet land. Siden den gang har staten stadig ekspandert gjennom militær fordrivelse av palestinerne, og store deler av den palestinske befolkningen er fanget i innestengte områder hvor Israel sørger for svært kummerlige forhold.
Staten er helt avhengig av, og får utpreget mye, militær og økonomisk støtte fra spesielt USA. Israel er et brohode for USA-imperialismen i regionen og en av USAs nærmeste allierte der. Innbyggerne i staten er i hovedsak kolonister, eller barn av kolonister, som har flyttet fra andre land.
Palestinerne fortjener vår ubetingede støtte!
Mange palestinere ønsker nå en ny intensivering av intifadaen. Vi understreker nok en gang: Den palestinske kampen mot den israelske okkupasjonsmakta er legitim og rettferdig! Staten Israel fortsetter med overgrep og trakkasering mot sivile palestinere. Dette er terror! Staten Israel fortsetter med å bygge nye bosetninger på land de har tatt fra palestinerne gjennom krig. Dette er okkupasjon! Kan da palestinerne legge ned våpnene og be om fred? Nei, den væpna kampen er det eneste som kan knuse den væpna okkupanten. Og så lenge kampen fortsetter er det håp. Det er umulig for imperialismen og sionismen å undertrykke hele det palestinske folket for alltid. Så lenge nasjonen består og kjemper, må den seire til slutt.
Full støtte til palestinernes væpna kamp mot terror-, imperialist- og apartheidstaten Israel!
Tjen Folket
15.05.18
|
|
© 2018 Tjen Folket – kommunistisk forbund |
|
|
|
