[saih-promo2002] Tjen Folkets nyhetsbrev #2 – 2015

[Tjen Folket]

--------------------------------------------------------------------------------
Dette nyhetsbrevet har bilder.
Hvis du ser bare tekst og ingen bilder, kan
du se bildeutgaven ved å følge denne lenken:
http://ymlp204.net/zacww8
--------------------------------------------------------------------------------


Nyhetsbrev #2  –  2015

I dette utvida nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:

Når folk settes opp mot hverandre
Vi glemmer aldri Kobane
Kritikk av sosialistisk feministisk strategi
استالین و ماجرای کشتارهای اخیر در
پاریس
Grunnkurs i MLM – kapittel 1 og 2
Arbeidervern mot reaksjon
Stalin and the massacre in Paris
22. januar – startskudd for ny folkekrig?
Dårlig med plass for Steigan i Rødt
Stalin og massakren i Paris
Stalin om religion i sosialismen

Engels: Sosialismens utvikling

Denne boka forteller om utviklinga av den sosialistiske teorien fra de
første sosialistiske teoretikerne oppsto i kjølvannet av de
borgerlige revolusjonene, til oppdagelsene av den historiske
materialismen og de grunnleggende lovene for den kapitalistiske
produksjonen.

Til nettbutikken ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11247 )

Foto: Kiryd/Martin Litwicki

Når folk settes opp mot hverandre

Bare kapitalistene og regjeringa tjener på at sjuke og arbeidsløse
settes opp mot fast ansatte fagorganiserte.

Det kjøres nå en kampanje fra regjeringspartiene og deres allierte
for å endre arbeidsmiljøloven. I kampen om disse endringene så
setter de fast ansatte arbeidere opp mot sjuke og arbeidsløse.
Regjeringa hevder at endringene skal gjøre det lettere for sjuke og
arbeidsløse å komme inn i arbeidslivet gjennom midlertidige
ansettelser.

Og de får hjelp av folk som Eddie Eidsvåg (som bl.a. er kursholder
for NAV), som hevder at midlertidige ansettelser er veien inn for
mange som er falt ”utafor”. Men samtidig sier Eidsvåg: ”Vi har
en slik ordning allerede; fordekte midlertidige ansettelser, som,
praksisplass hos NAV i realiteten er.”

Og han sier at disse praksisplassene fører til faste ansettelser for
mange. Men det han ønsker er at bedriftene sjøl skal betale disse
praksisplassene, i stedet for NAV. Det høres ikke logisk ut at dette
skal gjøre det lettere for folk å komme seg å få slike plasser.
Tvert om – dette legger opp til at de som virkelig trenger slike
plasser fortsatt må gå til NAV, mens en rekke folk som i dag får
fast ansettelse risikerer lengre ”prøveperioder”.

De som streiker mot endringene streiker ikke mot sjuke og
arbeidsløse. Men verken regjeringa eller LO-toppene eller Eidsvåg
griper fatt i røttene til problemet. De setter faste ansatte opp mot
arbeidsløse, de setter friske folk i arbeiderklassen opp mot sjuke
folk fra samme klasse. Men er det noen som tror at noen av dem vil
løse de virkelige utfordringene til folk? Er det noen som tror at
hvis noen av disse får viljen sin, vil vi ha færre sjuke, flere
faste ansatte og færre arbeidsløse om 5, 10 eller 20 år?

Verken regjering, arbeidsmiljølov eller NAV-prosjekter endrer
systemet grunnleggende. Og det er grunnleggende utviklinger i systemet
sjøl som river opp det gamle arbeidslivet og presser hundretusenvis
av folk ut av arbeid.

I flere tiår, og kanskje spesielt de siste 10 årene, har vi sett en
utvikling der:

* Boligprisene har økt dramatisk, og gjør folk mer og mer avhengig
av 100% stilling for å klare boliglån eller husleie. Folk sine
utgifter bare til å leve har økt, og dermed øker presset på å
være helt arbeidsfør eller helt ufør – og sistnevnte alternativ
betyr fattigdom livet ut.
* Kravene til effektivitet i arbeidslivet øker stadig. På tross av
fine ord om ”inkluderende arbeidsliv”, var arbeidslivet i praksis
mye mer inkluderende for femti år siden. Nå er det større krav til
utdanning og større krav til produksjonen. De sier at produktiviteten
på en norsk arbeidstime er svært høy, men en viktig forutsetning
for dette er det økte presset.
* Sosial dumping i en rekke bransjer, gjør at de jobbene som
fortsatt ikke krever utdanning blir særdeles dårlig betalt.
Arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa jobber i norsk bygg, anlegg og
industri. Papirløse flyktninger tar det arbeidet de kan få, og nye
underklasser danner seg.
* Mye tyder på at psykiske problemer, den mentale krisa i vesten,
øker. Folk blir ikke friskere av den materielle velstanden. Folk blir
sjukere av alle kravene om å være vellykka som forbrukere,
”arbeidstagere”, barn, foreldre, elskere – til kropp, personlig
utvikling, familie og karriere. Og folk blir sjukere av
individualismen og ensomheten som griper om seg.

Fortsatt er Norge i familie med land som Sveits og Luxemburg. Vi skal
ikke lenger enn til Sverige før utviklinga har gått lenger på mange
områder, og krisa i kapitalismen vises mye tydeligere.

Disse tendensene vil på ingen måte stoppes av verken ”rød”
eller ”blå” regjering. Den vil ikke stoppes av NAV-prosjekter,
foredragsholdere eller LO-toppen. Dette er en kapitalistisk
samfunnsutvikling, og bare radikale løsninger – løsninger som går
til rota av problemene – kan løse dem.

Det er tilsynelatende en gåte hvordan arbeiderklassen både kan
produsere mer og mer verdier, og samtidig blir arbeidslivet mer
usikkert og mange av de grunnleggende tilbudene dårligere. Men
”gåten” ble løst av de første marxistene på 1800-tallet: den
kapitalistiske produksjonens mål er å øke overskuddene, øke
profitten, slik at kapitalistenes totale kapital blir større. For å
klare dette må arbeiderklassen jobbe mer ”effektivt” (hardere og
raskere) og det er en fordel med ”reservearbeidskraft” i form av
arbeidsløse folk, klare til å overta når noen blir for sjuke til å
holde tempoet oppe. Og for å øke kapitalen, holdes utgiftene nede
ved at regjeringa kutter i uføretrygdene.

En av grunnene til at Norge ikke har kjent utviklinga like hardt som
mange andre, er at norske selskaper henter ”hjem” enorme verdier
fra fattige land. Men dette er i endring. Det er vanskelig å spå om
framtida, men vi vet med sikkerhet at alt forandrer seg. Og ser vi på
utviklinga de siste femti årene, så er tendensen tydelig; mer press,
mer usikkerhet, lavere trygder, lavere lønn i flere bransjer, flere
arbeidsløse, mer psykisk sjukdom, strengere krav om effektivitet –
og alt dette virker negativt sammen i en nedadgående spiral. Ser vi
over kjølen til det europeiske kontinentet, så ser vi den samme
utviklingen, bare svært mye sterkere og mer dramatisk.

I Hellas har millioner gjort opprør mot denne tendensen,
sannsynligvis fordi det greske folket har måttet betale hardere enn
alle andre. De har streiket og marsjert i gatene. De gamle partiene
rakner og folk stemmer på partier som feirer med røde faner. Håpet
ligger i massenes aktivitet, i protestene og demonstrasjonene.

Skal vi stoppe utviklinga, nytter det ikke å stoppe klokka eller
prøve å skru den tilbake. Vi trenger en utvikling i en annen
retning. I retning folkemakt og sosialisme. Vi trenger et radikalt
brudd med kapitalismen – vi trenger revolusjon.

Nøkkelen til enhver framgang ligger i folkets kamp, og da må vi
bekjempe splittelsene. De som har makta prøver helt bevisst å sette
sjuke opp mot friske, arbeidsløse opp mot faste ansatte, hvite
nordmenn opp mot ”islamisme”. De vifter med Krekar og truer med
polsk lønn. De skyver fattige folk foran seg, for å gjøre flere
folk fattige.

Mot dette trenger vi organisasjon, bevegelse og politikk for samhold,
fellesskap og enhet på klassekampens grunn. Gjennom klassekamp mot
den felles fienden – den klassen av kapitalister og politikere som
driver fram og ønsker denne utviklinga – kan vi overvinne den
spliden som de forsøker å så blant oss.

Vi avviser bestemt at lagerarbeideren med fast ansettelse er noen
fiende av den unge psykiatriske pasienten. Vi avviser bestemt at
somaliske flyktninger er fiendene til de hvite hjelpepleierne. Men de
som stadig legger mer press på oss alle, dem som stadig krever mer
effektivitet, mer avkastning, lavere lønninger, mer vikariater,
færre faste stillinger – DE ER VÅRE FELLES FIENDER. De har
objektivt satt seg selv i en situasjon, der deres handlinger gjør
folk mer slitne, mer pressa, sjukere – ja i verste fall driver de
folk inn i sjølmord.

De gjemmer seg bak hjelpetiltak og NAV-prosjekter, men når de gir
litt med den ene hånda, så tar de desto mer med den andre.
Systemproblemet vedvarer, og forverres. Og mer press på individet med
moralske pekefingre om ”stå opp om morran” eller ”lønne seg å
arbeide” er åpenbart ingen løsning på systemproblemer, like lite
som vi kan løse klimaproblemene ved at folk tar kortere dusjer.

Tjen Folket arbeider for å løse systemproblemer gjennom felles
folkelig kamp, ikke splittelse. Gjennom organisasjon og rød makt,
ikke individuelle løsninger. Gjennom revolusjon, ikke rein
forsvarskamp for gamle lover.

Tjen Folket
29.01.2015

Vi glemmer aldri Kobane

Tjen Folket feirer frigjøringen av Kobane og minnes martyrene fra
frigjøringskampen.

Etter flere måneder med hard kamp mot IS har denne fascistgruppen nå
blitt drevet helt ut av byen Kobane. Kampene fortsetter på landsbygda
rundt byen, men over hele verden feirer kurdere og kurdernes venner
denne seieren.

Bildet av martyrer fra de kurdiske sjølforsvarsgruppene YPG og JPG
spres på internett med følgende tekst: ”Mens disse feiringene
pågår la oss huske og hedre våre martyrer i Kobane som forsvarte
byen med livet sitt. Forsvarerne av Kobane var frie menn og kvinner
som ga alt de hadde for å redde håpet om frihet, og ofret sine liv
for å sikre menneskelige verdier som var under angrep av de mørke
kreftene.”

Tjen Folket hedrer også martyrene – fra YPG, JPG, Peshmerga og ikke
minst de kommunistiske martyrene. Og vi feirer kampviljen og seieren
mot fascismen. Det kurdiske folket har allerede gått en lang vei og
det er fortsatt en lang vei til et selvstendig Kurdistan. Men nasjonen
lever gjennom kampen og de kurdiske organisasjonene.

Kurdernes kamp bekrefter tesen om langvarig folkekrig som folkets
militærstrategi og nydemokratisk revolusjon som tredje verdens
første steg mot sosialismen. Det er bakgrunnen for at de reaksjonære
mørkets krefter er så ivrige etter å knuse kurdernes sjølstyrte
områder. Og derfor hyller vi deres kamp.

Mot ISIL og deres støttespillere (
http://tjen-folket.no/Sentralt/view/11714 )

Fortsatt støtte til Kobane og Rojava (
http://tjen-folket.no/sentralt/view/11779 )

Solidaritet med kurdiske kjempende (
http://tjen-folket.no/Sentralt/view/11737 )

Om det kurdiske spørsmålet (
http://tjen-folket.no/sentralt/view/11028 ) er et foredrag med en
lengre innføring om Kurdistan og hvordan Tjen Folket ser på
kurdernes kamp.

Solidaritet med det kurdiske folkets frigjøringskamp (
http://tjen-folket.no/sentralt/view/11123 )

Solidaritet med det kurdiske folket mot den kolonialistiske
fascisttrusselen! ( http://tjen-folket.no/Sentralt/view/11003 )

Appell på vegne av Tjen Folket i demonstrasjon i Trondheim 2011 (
http://tjen-folket.no/sentralt/view/11240 )

Tjen Folket
28.01.2015

Kritikk av sosialistisk feministisk strategi

Her følger et utdrag fra Avantis hefte om filosofiske retninger innen
feminismen som nå kan bestilles på norsk fra Tjen Folket.

Aktivister i Tjen Folket har oversatt teksten “Filosofiske retninger
i den feministiske bevegelsen” skrevet av Avanti. Avanti var et av
dekknavnene til Anuradha Ghandy som satt i sentralkomiteen til det
indiske maoistpartiet. I denne kritiske oversikten over hvordan
feministiske retninger har analysert kvinneundertrykkinga, kan vi se
hvordan feil i deres teori har ført dem inn på et blindspor.

Avanti selv var aktiv og ledende i oppbygginga av en revolusjonær
kvinnebevegelse i India, som skal være en av landets største fronter
av fattige og arbeidende kvinner.

Heftet kan bestilles i Tjen Folkets nettbutikk. (
http://tjen-folket.no/sentralt/view/11247#forlag )

Teksten ble brukt i studiene på Tjen Folkets røde sommerleir i 2014.

Her følger et av kapitlene i heftet:

Kritikk av sosialistisk feministisk strategi

Hvis vi ser på de viktigste teoretiske skriftene innenfor den
sosialistiske feminismen så kan vi se at de forsøker å kombinere
marxisme med radikalfeminisme og at de legger vekt på å bevise at
kvinneundertrykking er den sentrale drivkrafta i kampene om samfunnet.
Deres skrifter har stort sett blitt produsert i USA og Europa og har
fokusert på situasjonen i de utvikla kapitalistiske landene. All
deres analyse er knytta til kapitalismen i deres egne land. Til og med
deres forståelse av marxisme er begrensa til studiet av dialektikken
i en kapitalistisk økonomi. Det er en tendens til å gjøre
erfaringer og strukturer i utvikla kapitalistiske land til gyldige for
hele verden. Dette til tross for at vi kan se at kvinneundertrykkinga
var mye mer alvorlig i for eksempel Kina og Sør-Asia i den samme
epoken.

Det maoistiske synet på kvinnespørsmålet i India ser også
patriarkatet som en institusjon som har undertrykka kvinner gjennom
alle klassesamfunn. Men maoismen ser den ikke som et adskilt system
med sine egne lover og sin egen uavhengige utvikling. Maoismen
forstår patriarkatet som et fenomen som tar forskjellige former og
har forskjellig innhold i forskjellige samfunn, avhengig av deres
utviklingsnivå og den særegne historien og situasjonen til det
enkelte samfunn; og at patriarkatet har blitt og blir brukt av
herskerklassene til å tjene deres interesser. Dermed er det ingen
egen patriarkalsk fiende. De samme herskerklassene, enten de er
imperialister, kapitalister, føydalherrer – eller statsapparatet
disse klassene kontrollerer – er kvinnenes fiender, fordi det er
disse som opprettholder og viderefører den patriarkalske familien,
kvinneundertrykkinga og den patriarkalske ideologien. De kan hente
støtte fra mange vanlige menn som har absorbert de patriarkalske
ideene til herskerne og som undertrykker kvinner. Men posisjonen til
menn flest kan ikke på noe vis sidestilles med posisjonen til
herskerklassene.

Sosialistiske feminister undervurderer kvinner sin plass i den sosiale
produksjonen når de legger størst vekt på reproduksjon. Det
avgjørende spørsmålet vi må stille er hvordan kvinneundertrykkinga
noensinne kan avskaffes uten at kvinner sjøl får kontroll over
produksjonsmidlene og rikdommen de skaper? Dette er ikke bare et
økonomisk spørsmål, dette er et spørsmål om makt, dette er et
politisk spørsmål. Selv om dette spørsmålet kan sees i sammenheng
med den kjønnsbaserte arbeidsdelinga, vil sosialistfeministene i
praksis legge mest vekt på forhold i den heteroseksuelle familien og
på patriarkalsk ideologi. På den andre sida har marxismen lagt vekt
på kvinners rolle i den sosiale produksjonen og på at kvinner har
vært stengt ute fra å spille en viktig rolle i denne og at dette har
vært grunnlaget for hennes underordning. Dermed er vi opptatt av å
forstå hvordan herskerklassene har undertrykka og utbytta kvinner
gjennom arbeidsdelinga, organiseringa av arbeidet og forholdet til
produksjonsmidlene i et gitt samfunn. Patriarkalske normer og regler
har bidratt til å øke utbyttinga av kvinner og redusere verdien av
arbeidskrafta deres.

Sosialistiske feminister støtter teoretikeren Firestone når de
bygger hele sin argumentasjon på kvinners rolle i reproduksjonen. De
bruker følgende sitat fra Engels: ”I følge den materialistiske
oppfatning, er den avgjørende faktoren i historien til syvende og
sist produksjonen og reproduksjonen av livet. Dette igjen har to
sider: på den ene siden produksjon av eksistensmidler, av mat, klær
og husly og av verktøy nødvendig for denne produksjonen, og på den
andre siden produksjonen av mennesker selv, videreføring av arten.
Den sosiale organiseringa av folk i en særegen epoke avgjøres av
begge former for produksjon.” (Familiens, privateiendommens og
statens opprinnelse). På grunnlag av dette sitatet gjør de et poeng
ut av at marxistenes analyse bare har sett på produksjonen og
ignorert den andre sida – reproduksjonen. Engels sitat gir det
grunnleggende rammeverket av samfunn generelt. Historisk materialisme,
vårt studie av historien, gjør det klart at en side kan ikke
isoleres eller i det hele tatt forstås på egenhånd, uten å ta den
andre siden med i beregningen. Faktisk er det slik at kvinner gjennom
historien har spilt en viktig rolle i den samfunnsmessige
produksjonen, og å ignorere dette og å hevde at kvinner først og
fremst har spilt en rolle i reproduksjonen og at reproduksjon derfor
er det som må legges vekt på, er faktisk å akseptere de
patriarkalske herskerklassenes ideologi som sier at kvinnens rolle
først og fremst er å føde barn og ta hånd om familien, og
ingenting annet.

De sosialistiske feministene forvrenger begrepene basis og overbygning
og gjør dem meningsløse. Firestone (og sosialistiske feminister som
Hartmann) sier at reproduksjon er en del av basis i samfunnet. Ut av
dette følger at alle sosiale forhold knytta til reproduksjon, som
familien og andre kvinne-mann-relasjoner, også må regnes som en del
av basis. Om alle økonomiske og reproduktive forhold er en del av
basis, blir begrepet basis så omfattende at det mister helt mening og
slutter å være det analyseredskapet det skulle være.

Kjønnsbasert arbeidsdeling har vært et nyttig verktøy for å
analysere patriarkalske skeivheter i den økonomiske strukturen i et
gitt samfunn. Men de sosialistiske feministene setter fram en påstand
om at fokus på kjønnsbasert arbeidsdeling er mer nyttig enn fokus
på privateiendom og skaper således forvirring rundt historie og
analyse. Den første arbeidsdelinga var mellom kvinner og menn. Og det
skjedde på grunnlag av biologiske forskjeller – at kvinners rolle
var å føde barn. Men dette betydde i seg sjøl ikke ulikhet mellom
dem og det ene kjønnets dominans over det andre. Kvinners betydning
for gruppas overlevelse var svært viktig. Sanking av mat, oppdagelsen
av hvordan man kan dyrke planter, temming av dyr, dette var
avgjørende for at grupper av mennesker skulle overleve og utvikle seg
framover. Samtidig fant det også sted en ytterligere arbeidsdeling
som ikke var basert på kjønn. Oppfinnelsen av nye verktøy, bevisst
avl av dyr med bestemte egenskaper, keramikk, metallarbeid, jordbruk,
alle disse og mer til har bidratt til en mer kompleks arbeidsdeling.

Alt dette må undersøkes i sammenheng med samfunnet for øvrig og
dets struktur – utviklingen av klanen og organisering av slekta,
samarbeid og sammenstøt med andre grupper og kontrollen over
produksjonsmidlene som ble utvikla. Med akkumulasjonen av overskudd,
med kriger og undertrykking av andre grupper for å bruke dem som
arbeidskraft, ser det ut til at prosessen med å skyve kvinner ut av
den samfunnsmessige produksjonen begynte. Dette førte til at
produksjonsmidler og overskudd fra produksjonen ble samlet i hendene
på lederne for klaner og stammer og mannsdominansen begynte. Om
kontrollen over produksjonsmidlene fortsatte å være felles i formen,
eller om de utvikla seg til former for privat eiendom, om klasser
danna seg fullt ut eller ei, er forskjellig i ulike samfunn. Vi må
studere de enkelte samfunna særegent. På grunnlag av tilgjengelig
informasjon i sin tid, så Engels på utviklinga i antikkens
Vest-Europa og det er opp til oss å undersøke utviklinga i våre
egne samfunn. Den fullstendige institusjonaliseringa av patriarkatet
kunne bare komme seinere, og det ideologiske forsvaret (overbygninga)
for at kvinner skulle skyves ut av den samfunnsmessige produksjonen og
først og fremst ha en rolle i reproduksjonen innafor monogame
forhold, kunne bare utvikles etter etablering av klassesamfunnet og
staten.

Dermed kan vi slå fast at kjønnsbasert arbeidsdeling ikke forklarer
ulikhetene. Å hevde at kjønnsbasert arbeidsdeling er grunnlaget for
kvinneundertrykking i stedet for klassedelinga er en form for ulogisk
sirkelargumentasjon. Hvis vi ikke finner materielle og sosiale
årsaker til ulikheten blir vi tvunget til å akseptere påstanden om
at menn har en iboende trang til makt og dominans. Et slikt standpunkt
er å skyte seg selv i foten, fordi det betyr at hele kvinnekampen er
dødfødt. Likestilling av kvinner kan aldri realiseres om det er
slik. Oppgaven å føde barn kan ikke i seg selv være rota til
undertrykkinga, for som vi har sagt tidligere var dette en rolle som
ble hyllet og sett opp til i primitive samfunn. Det må ha oppstått
andre årsaker og dette er et spørsmål som radikalfeminister og
sosialistfeminister ikke fordyper seg i.

Innafor ideologi har de sosialistiske feministene derimot gjort svært
detaljerte analyser av den patriarkalske kulturen, for eksempel mytene
om morsrollen. Men den ensidige vektlegginga av ideologiske og
psykologiske faktorer som noen av dem har gjort seg skyldige i, gjør
at de ikke ser de videre sosioøkonomiske strukturene (basisen) som er
grunnlaget for ideologi og psykologi.

I organisatoriske spørsmål er sosialistiske feminister haleheng for
radikalfeministene og anarkafeministene. De har satt fram en klar
strategi, men det er ikke en strategi for sosialistisk revolusjon. Det
er en komplett revisjonistisk strategi fordi den ikke behandler
spørsmålet om hvordan man kan innføre sosialismen. Hvis det er slik
som de tror, at sosialistiske eller kommunistiske partier ikke kan
legge fram en strategi for å styrte monopolborgerskapets menn, da
burde disse kvinnegruppene gjøre det. I stedet begrenser de sin
praktiske aktivitet til organisering av smågrupper, alternative
samlivsformer og småsamfunn og generell mobilisering rundt
enkeltsaker. Dette er en form for økonomistisk praksis. Disse
aktivitetene i seg sjøl er nyttige for å organisere folk på
grasrota men de er utilstrekkelige for å styrte kapitalismen og føre
kvinnefrigjøringa videre. For å gjøre dette kreves et storstilt
organisasjonsarbeid for å konfrontere staten og dens etterretning og
våpenmakt. Sosialistiske feminister har overlatt dette spørsmålet
fullstendig til de revisjonistiske eller revolusjonære partiene –
som de selv kritiserer. Dermed er de i hele sitt vesen reformistiske
og begrenser seg til organisering og propaganda innenfor rammene av
dagens system. Et stort antall fra radikalfeminismen og den
sosialistiske feminismen har blitt sugd opp i godt betalte
småborgerlige jobber, spesielt innenfor universitet og høyskole og
dette får uttrykk i en elitisme som har sneket seg inn i deres
forfatterskap og en isolasjon fra massebevegelsen. Det gjenspeiles
også i deres teori. En marxistisk feminist har hevdet: ”I løpet av
1980-åra hadde mange feminister som jobba innenfor eller nært knytta
til universiteter og høyskoler ikke bare blitt grundig integrert i
den akademiske middelklassen, men de forlot også den dialektiske
materialismens klasseanalyse…”

Tjen Folket
24.01.2015

استالین و ماجرای کشتارهای اخیر در
پاریس

“… چرا به احساسات مذهبی نباید بی
حرمتی کرد.”

Fra revolusjonær kommunistisk nettavis på farsi. (
http://haghenan.blogspot.no/2015/01/blog-post_11.html )

استالين در سال ١٩٤٩ خطاب به مردم
آلبانى گفت: شما آلبانيایی‌ها يك ملت
هستيد، دقيقا همانند ايرانی‌ها و
اعراب، كه داراى دين مشترك با ترك‌ها
هستند. اجداد شما قبل از رومى‌ها و
ترك‌ها وجود داشته‌اند. دين هيچ ربطى
با مليت و دولت ندارد با اين حال ما بايد
در مورد مسائل دينى مردم آگاهى داشته
باشيم و در مورد آن با دقت رفتار كنيم،
چرا كه احساسات مذهبى مردم نبايد زير پا
گذاشته شود. اين‌گونه احساسات در طى
ساليان سال در افكار مردم گنجانيده شده
و ريشه دوانده و بايد در اين موارد صبر و
بردبارى زيادى از خود نشان داد چرا كه
موضوعات اين‌چنينى براى فرد فرد مردم
مهم است.

مجله چارلى ابدو دقيقاً بر خلاف
پيشنهادات استالين عمل كرده. آنها نه
تنها احساسات مذهبى مردم عادى را زير پا
گذاشته، بلكه پا را از اين هم فراتر
گذاشته اند.

اينگونه تصاوير و همچنين تصاوير مشابه
در مورد ساير گروه‌هاى مذهبى در فرانسه
مانند يهودى‌ها و كاتوليك ها، بخشى از
محتواى اين مجله است. يهوديان و
كاتوليك‌ها جزو گروه‌هاى هستند كه به
صورت منسجم‌ترى در جامعه فرانسه حضور
دارند. و اينچنين طنزهايى كمتر در مورد
آنها ساخته مى‌شود گرچه كه يهودى ستيزى
يك معضل واقعى در جامعه‌ی این کشور است.

بعضى‌ها معتقدند آزادى بيان وقتى معناى
واقعى به خود مى‌گيرد كه درد ايجاد كند!

ما مى‌پرسيم كه در بين چه كسانى بايد
ایجاد درد كند؟ براى حكومت يا براى فردى
بى‌دفاع و ضعيف كه در گوشه‌ی اجتماع به
كنارى زده شده است؟ پس طنز هم داراى
محتوای طبقاتى است.

چارلى ابدو هميشه اينطور نبوده،
فرانسوى‌هاى راديكال به خوبی
نقاشى‌هاى ولينسكى رو بياد دارند،
زمانى كه او با كارهایش به
گوليست‌ها(Gaullists) و كابوهاى راسيست حمله
كرد. حالا اين مجله تبديل به نمادى از
بخشى از خرده‌بورژوازى شده كه از جهانى
شدن ترسيده و با هم به دنبال “هراس
ديگران” است.

كسانى كه به طرز نفرت انگيزى به اتاق خبر
اين مجله حمله كرده و ١٢ نفر را به قتل
رساندند به هيچ وجه نمى‌توانند با قرار
گرفتن در پشت ديگران این را توجيه كنند
كه اين يك عمل عادلانه بوده، و صد البته
كه نيست. آنها به هيچ وجه اين كار را براى
بهبودى شرايط مسلمانان در اروپا انجام
نداده‌اند، بلكه هدف آنها افزايش فشار
بر روى مسلمانان بوده است. آنها فاشيست
هستند و دقيقاً از همان تاكتيكى استفاده
مى‌كنند كه فاشيست‌هاى ايتاليایى در
بمب گذارى ايستگاه راه آهن بولونيا در ٢
اوت ١٩٨٠استفاده كردند كه منجر به كشته
شدن ٨٥ نفر و زخمى شدن ٢٠٠ تن گرديد.
خواسته‌ی آنها هم بالا بردن میزان ستم
بر روى جامعه ايتاليا بود.

افزايش فشار بر روى مسلمانان موجب به
افزايش جوانان خشمگينى خواهد شد كه
خواهان پيوستن به داعش و ديگر گروه‌هاى
افراطى و مرتجع هستند. استفاده از اين
حادثه بر عليه مسلمانان اشتباهى دقيقاً
شبيه اين است كه همه نروژی‌ها را مسئول
قتل عامى كه به دست اندرس بريويك در ٢٢
ژويه سال ٢٠١١ در نروژ افتاد، بدانيم.

Tjen Folket
23.01.2015

Grunnkurs i MLM – kapittel 1 og 2

Innledning og kort om hva MLM er, kapittel 1 og 2 fra grunnkurs i
marxisme-leninisme-maoisme.

Dette grunnkurset skal ha blitt lagd til bruk i det Indias
Kommunistparti (Maoistisk).

Vi oversetter til norsk fra en engelsk versjon som ligger på nett. (
https://ajadhind.wordpress.com/marxism-leninism-maoism-basic-course/ )

Kapittel 1 – Innledning

De fleste av oss revolusjonære aktivister er “praktiske” folk. Vi
tenker, “Hvorfor bry seg om ideologi, og teori, og andre slike ting,
… det er for de lærde og “intellektuelle”, … det viktigste er
å komme i gang med jobben". Aktivister og medlemmer på grunnplanet
føler at det er tilstrekkelig at sentralkomiteen og andre høyere
komiteer studerer og gir veiledning; og ofte, føler mange medlemmer i
de høyere komiteer også at annet arbeid er for presserende til at
man kan sette av mye tid til teori.

På den andre sida, er det noen som føler at det er nødvendig å
kjenne hvert eneste verk av de store lærerne for å jobbe
“ordentlig”. De tilbringer en stor mengde tid på å prøve å
lese alt. De har også en tendens til å behandle alt de leser som
dogme.

Det er nødvendig å unngå begge disse holdningene i våre studier.
Alle kamerater bør sette av tilstrekkelig tid og oppmerksomhet til å
studere for å forstå kjerna i vår ideologi –
marxismen-leninismen-maoismen (MLM). Snarere enn å kunne et stort
antall bøker utenat, er det nødvendig å forstå de essensielle og
grunnleggende aspekter av vår ledende ideologi. Hvis vi gjør dette,
og lærer å bruke den i vårt daglige arbeid så kan vi forbedre vår
praksis, både som enkeltaktivister, og partiet som helhet. Svært
ofte vil vi forstå og analysere verden rundt oss kun i henhold til
våre egne begrensede erfaringer og derfor komme til feil
konklusjoner. En riktig forståelse av MLM kan hjelpe oss å overvinne
slike feil. Andre ganger kan en overfladisk forståelse føre til at
man følger partiets vedtak bokstavtro, men ikke forstår essensen og
ånden i dem. Slike feil kan også unngås ved en dypere forståelse
av MLM. Gjennom våre studier av MLM, lærer vi av de positive og
negative erfaringene fra Verdensrevolusjonen; vi lærer å føre
videre det gode fra denne, og vi lærer å skille mellom det gode og
det dårlige i vår egen praksis. Vi lærer å gjenkjenne, kritisere
og bekjempe alle typer opportunisme. Kort sagt, MLM er nødvendig for
å forme vår praksis i lys av teori.

Dette grunnkurset i MLM er ment å gi aktivister en forståelse av de
viktigste sidene av vår ideologi. Vår ideologi er først og fremst
en “praktisk” teori, lagd for å settes ut i praksis. Teorien selv
oppsto i løpet av mange klassekamper. Det er derfor viktig å forstå
de konkrete materielle forhold og den sosiale praksisen der de store
lærerne til proletariatet – Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao –
oppdaget og formulerte sine grunnleggende prinsipper. Dermed har denne
boken blitt lagd slik at den viser den historiske prosessen med vekst
og utvikling av MLM. De grunnleggende konseptene legges kortfatta fram
etter å, der det er mulig, knytte disse til sosioøkonomiske forhold,
viktigste politiske hendelser og klassekampen som fødte dem. For å
forstå en hvilken som helst teori i detalj, er det nødvendig med et
grundigere studium. Men dette grunnkurset er ment å gi et viktig
grunnlag for å forstå den dynamiske prosessen med utviklingen av
vår ideologi og i hvilke historiske forhold og omstendigheter visse
standpunkter og teorier ble til.

Kom; la oss begynne våre studier.

Kapittel 2 – Hva er MLM?

Partiet som leder revolusjonen er det kommunistiske partiet; og
ideologien som gir veiledning til kommunistpartiets tenkning og
praksis er marxismen-leninismen-maoismen. Dette er kjent for oss alle.
Men mange av oss er ikke så sikre på hva som menes med kommunistisk
ideologi eller MLM og hva som utgjør dens ulike deler eller sider.
Ganske mange forstår det rett og slett som ideene til Marx, Lenin og
Mao. En slik forståelse er ufullstendig, mangelfull og overfladisk.
Det som trengs er å gå dypere inn i saken og forstå den indre
kjerna. La oss først derfor prøve å forstå denne kjerna i MLM.

På den tida da Marx og Engels først utviklet og propaganderte for
teorien om kommunismen, utarbeidet Engels i 1847 et hefte som heter
“Kommunismens grunnsetninger”. I denne definerte han hva
kommunisme er på følgende svært enkel måte, “Kommunismen er
læren om forutsetningene for frigjøring av proletariatet.” Dermed
har Engels, i denne svært korte definisjonen forklart at kjerna i den
kommunistiske ideologien er å skape teorien for hva som er nødvendig
for å oppnå den endelige frigjøringa av arbeiderklassen
(proletariatet). Denne frigjøringa vil endelig oppnås gjennom å
etablere et kommunistisk samfunn.

Stalin forklarte det samme på følgende måte: «Marxismen er
vitenskapen om de lovene som styrer utviklingen av natur og samfunn,
vitenskapen om revolusjonen til de undertrykte og utbyttede massene,
vitenskapen om seier for sosialismen i alle land, vitenskapen om å
bygge et kommunistisk samfunn."Her forklarer Stalin det store omfanget
av marxismen. For det første er det en vitenskap, som gir svar på de
spørsmål om ikke bare samfunnet, men også hele naturen. Dermed er
marxismen en altomfattende vitenskap. For det andre er det en
vitenskap om revolusjon; ikke en revolusjon utført av de rike (som i
tidligere borgerlige revolusjoner utført av kapitalistklassen), men
av de fattige og arbeidende masser. Og for det tredje er det
vitenskapen om å bygge sosialistisk og kommunistisk samfunn.

Denne vitenskapen er i dag gitt navnet marxismen-leninismen-maoismen
etter de tre lærerne som spilte størst rolle i å etablere og
utvikle den – Karl Marx, Vladimir Lenin og Mao Zedong. Foruten disse
tre, erkjenner vi to andre viktige lærere som spilte en stor rolle
– Friedrich Engels og Josef Stalin. Engels var kamerat av Marx og de
samarbeidet tett for å legge grunnlaget for marxismen, og han fremmet
den iherdig etter Marx’ død. Stalin forsvarte og utviklet
marxismen-leninismen etter Lenins død.

Marxismen ble først utarbeidet av Marx, med hjelp av Engels, for mer
enn 150 år siden. De viktigste delene av marxismen er: filosofien
dialektisk materialisme og oppdagelsen av den materialistiske
historieoppfatning (historisk materialisme); Marxistisk politisk
økonomi som oppdaget utviklingslovene til kapitalismen og dens
motsigelser og læren om merverdien som avdekket utbyttinga; og
teorien om vitenskapelig sosialisme grunnlagt på læren om
klassekampen og skissering av prinsippene for proletariatets taktikk i
klassekampen.

Leninismen er marxismen i imperialismens og den proletariske
revolusjonens æra. Den ble først utviklet av Lenin rundt
århundreskiftet i løpet av den russiske revolusjonen, mens han
bekjempet opportunismen i Den andre internasjonalen, og den ble
fremmet i den internasjonale kommunistiske bevegelsen gjennom Den
tredje internasjonalen (Komintern). Leninismen, samtidig som den
forsvarer og utvikler marxismen, har gjort følgende betydelige
bidrag: Oppdagelsen av bevegelseslovene av kapitalismen under
imperialismen og hvordan disse uunngåelig fører de imperialistiske
maktene til krig; den kvalitative utviklingen av teori og praksis for
proletarisk revolusjon i både den borgerlige demokratiske
revolusjonen og den sosialistiske revolusjonen; en klar forståelse av
proletariatets diktatur, samt de første prinsippene for sosialistisk
oppbygging; teori og retning for nasjonale bevegelser og bevegelsene i
koloniene og for å knytte de nasjonale frigjøringsbevegelsene til
den sosialistiske verdensrevolusjonen; utviklingen av de
organisatoriske prinsippene i det leninistiske partiet – partiet av
en ny type. Stalin har, samtidig som han forsvarer og utvikler
leninismen, særlig bidratt til prinsipper og lover for perioden med
sosialistisk oppbygging.

Maoismen er en utvidelse og utvikling av marxismen-leninismen for vår
tidsepoke. Den ble utviklet av Mao i løpet av den kinesiske
revolusjonen, i den sosialistiske oppbygginga, i kampen mot moderne
revisjonisme og spesielt under Den store proletariske
kulturrevolusjonen. Maoismens bidrag inkluderer: teorien om
motsigelsen, utvikling av kunnskapsteori og utformingen av masselinja
"fra massene, til massene”; teorien om nydemokrati, utforming av
revolusjonær strategi for koloniene og halvkoloniene, og
formuleringen om de tre magiske våpen for revolusjonen - partiet,
folkehæren og enhetsfronten; teorien om langvarig folkekrig og
utviklingen av prinsippene for militær krigføring; utviklingen av de
organisatoriske prinsipper for arbeiderklassens parti gjennom
forståelsen av tolinjekampen, korrigeringskampanjer og
kritikk-sjølkritikk; utviklingen av den sosialistiske politiske
økonomien på grunnlag av sovjetiske og kinesiske erfaringer og den
dialektiske forståelsen av prosessen med sosialistisk oppbygging som
riktig håndtering av motsigelser i prosessen med overgang til
sosialismen; og til slutt og viktigst, teori og praksis av å
fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur for konsolidere
sosialismen, bekjempe den moderne revisjonismen og hindre
gjeninnføring av kapitalismen, og teoriens konkrete praktiske uttrykk
i Den store proletariske kulturrevolusjonen.

Marxismen, leninismen, og maoismen er derfor ikke adskilte ideologier,
men representerer sammenhengende vekst og utvikling av én og samme
ideologi. Vi skal på de følgende sidene prøve å følge historien
til denne prosessen i sin utvikling. Mens vi gjør dette, skal vi
også prøve å forstå kjerna i dens forskjellige stadier og sider
som er nevnt ovenfor. Listen kan synes å være lang og vanskelig, men
det trenger ikke være slik. Hvis vi konsentrerer oss og prøve å
forstå den grunnleggende kjerna i hver del i sin historiske
sammenheng, så vil vi kunne forstå svært mye.

Kapittel 3 ( http://tjen-folket.no/Sentralt/view/11794 )
Kapittel 4 ( http://tjen-folket.no/Sentralt/view/11797 )
Kapittel 5 ( http://tjen-folket.no/Sentralt/view/11801 )

Tjen Folket
20.01.2015

Arbeidervern mot reaksjon

På 30-tallet dannet arbeiderklassen permanente arbeidervern i Norge
mot reaksjon og terror, spesielt mot det borgerlige
”reservepolitiet” Samfundsvernet.

Bildet på topp er fra en riksmønstring i 1927 av Rødt
Frontkjemperforbund (RFB) – det kommunistiske arbeidervernet i
Tyskland. I spissen går kommunistlederen Ernst Thällmann som døde i
nazistenes konsentrasjonsleir Buchenwald.

I 1920-årene fantes det situasjonsbestemte ordensvern som fungerte
under demonstrasjoner og massemøter. Men etter at det halvfascistiske
”Samfundsvernet” fikk status som kontrarevolusjonært
reservepoliti, vedtok Arbeiderpartiet og LO å danne permanente
arbeidervern som forsvarsorganer — «så lenge den herskende klasse
opprettholder militærvesenet og de hvite garder».

Også kommunistene opprettet permanente forsvarsorganisasjoner,
oppdelt i tropper og garder. Stiftelsen ble proklamert på et møte i
Trondheim 11. mars 1931 der en representant fra NKP slo fast at dette
var et vendepunkt og en ”praktisk erkjennelse av klassekampens
bitre, men uundgåelige konsekvens: kampen med fysiske maktmidler”.

I bladet Arbeiderhistorie nr 1 fra 1981 finner vi en artikkel om
Arbeidervern og det borgerlige Samfundsvernet, samt om det blodige
Menstadslaget. Artikkelen begynner på side 131 i bladet og ligger på
nett. ( http://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1981_1.pdf )

Vi har klippet ut deler av artikkelen og satt sammen til en den
forkorta versjonen som følger her. Overskriftene er våre egne.

NB! Teksten er altså ikke skrevet av Tjen Folket sjøl.

Samfundsvernet – fascistisk politireserve

I 1923 ble Samfundsvernet dannet, med utgangspunkt i de samme kretsene
som sto bak Samfundshjelpen. Samfundsvernet var en halvmilitær
kamporganisasjon rettet mot arbeiderbevegelsen, til forskjell fra
Samfundshjelpen som i første rekke hadde som oppgave å skaffe
arbeidskraft til erstatning for streikende arbeidere. I
Samfundsvernets ledelse satt folk fra forskjellige deler av
næringslivet. Den daglige drift var overlatt til profesjonelle
militære. Samfundsvernet var delt opp i regimenter, bataljoner og
kompanier. «Soldatene» ble utstyrt med stålhjelmer, armbind,
bandolær og skytevåpen og batonger. På landsbasis skal
organisasjonen ha hatt vel 10.000 medlemmer, hvorav ca. halvparten i
Oslo. Det offisielle mål var å beskytte samfunnet mot revolusjonære
framstøt.

Bondepartiet, Frisinnede Venstre og Høyre så hovedsakelig positivt
på Samfundsvernet, i motsetning til Venstre som var ambivalent.

Til tross for den vemmelse som Mowinckel og andre med han i Venstre
følte overfor Samfundsvernet, ble det legalisert i 1928 og gitt
status som reservepoliti – med Venstres velsignelse.

Byråsjef Lassen, som ledet Justisdepartementets politikontor 1929, sa
følgende:

”Samfundsvernets virkeområde bør begrenses til det å tre til som
en yderste reserve, når situasjonen er blitt i den grad
ekstraordinær og faretruende, at man står overfor noget som med
rette kan anskues som revolusjonsforsøk eller revolusjonsartede
optøier. Man bør m.a.o. reducere S.V.s rolle til å være en slags
«revolusjons-politireserve».”

Wikipedia om Samfundsvernet

Organisasjonen ble fra 1925 ledet av den norske offiseren og
politikeren Ragnvald Hvoslef, tidligere forsvarsattaché til
Washington D.C. og sjef for HM Kongens Garde. Medlemmene var vanlige
borgere som ikke nødvendigvis hadde militær eller politi-bakgrunn.
Det var knesatt et celleprinsipp der hvert nytt medlem måtte ha to
faddere. Organisasjonen var basert på frivillige økonomiske bidrag,
og ble støttet av både bankvesenet og næringslivet. Offiserer
meldte seg for å trene medlemmene. Instruksjon i skyting og gatekamp
foregikk på øyer i Oslofjorden og i Nordmarka. Medlemmene ble
utstyrt bl.a. med Mauser 7.65 mm automatpistoler. Etter to års
aktivitet hadde organisasjonen ca. 3000 medlemmer over hele landet.
Forsvarsminister Quisling tok Samfundsvernets deltagelse i beregningen
da han la sine tidlige planer for statskupp i 1932. Organisasjonen
besto da av en reservepolitistyrke på hele 12-15000 mann. Hvoslef var
medstifter av Nasjonal Samling og fra starten del av partiets
politiske komité.
Samfundsvernet ( http://no.wikipedia.org/wiki/Samfundsvernet )

Arbeiderpartiets svar – inspirert av erfaringer i Europa

Arbeidet med å danne arbeidervern ble intensivert etter
legaliseringen av Samfundsvernet. Fra både Arbeiderparti- og
kommunisthold ble det gjort klart at arbeiderbevegelsen ville gå til
et slikt skritt, som svar på at Samfundsvernet var blitt gjort
respektabelt. Allerede i mai 1928 reiste Oscar Torp, Trygve Lie, Finn
Moe og Einar Gerhardsen rundt i Europa for å studere hvordan
arbeiderbevegelsen i Belgia, Tyskland og Østerrike hadde bygget opp
sine arbeidervern. I Oslo begynte de praktiske forberedelsene i 1929.

Einar Gerhardsen begrunnet forslaget med at erfaringene ute i Europa,
blant annet Østerrike, viste hvor viktig det var at
arbeiderbevegelsen hadde et vel utbygget og kraftig arbeidervern.
Dersom arbeiderne i Østerrike ikke hadde hatt sterke økonomiske
organisasjoner og velutbygde arbeidervern «vilde det idag kan hende
ikke ha eksistert noen arbeiderbevegelse i det land». Den norske
arbeiderbevegelsen sto ubeskyttet overfor trusselen fra reaksjonen.
Det var derfor nødvendig å danne arbeidervern for å beskytte
arbeiderbevegelsens aviser, forsamlingslokaler og kooperasjoner: «De
står åpne idag, fordi arbeiderne ingen evne har til å forsvare dem
overfor de organisasjoner som står parat og som alltid har vilje til
å foreta sig hvad som helst til skade for arbeiderbevegelsen.»

Nødvendige maktorganer

Også på sikt var arbeidervernet nødvendig. «Når arbeiderklassen
skal overta makten i landet, må vårt parti og de institusjoner som
er utgått av partiet, ha de nødvendige maktorganer å støtte sig
til.» Sitat fra Protokoll for landsmøtet 1930 (Det norske
Arbeiderparti).

I 1930 og våren 1931 pågikk det forhandlinger mellom LO, AIF og
arbeiderskytterne om å opprette et eget selvstendig Arbeidernes
Skytterforbund. I en begrunnelse som representantene for
arbeiderskytterne la frem den 28. november 1930, nevnes først de
vanskelighetene arbeiderne hadde med å være med i de borgerlige
skytterforeningene, praktisk som politisk.

I slutten av januar 1930 understreket Martin Tranmæl i Arbeiderbladet
at Arbeiderpartiet helst ville full avrustning, men arbeiderne kunne
ikke alene frasi seg alle forsvarsmidler. Dersom avrustning var umulig
«må arbeiderne sette sig i forsvarsstand, slik at de kan
nøitralisere mulige fascistiske anslag fra det reaksjonære
borgerskaps side».

Borgerpressa mot arbeidervern og ”asiatiske horder”

Adresseavisen manet fram borgerkrigens redsler. «Arbeidervernene skal
brukes til angrep på det borgerlige samfund – det er borgerkrigen
som skal slippes løs! Arbeiderpartiets avebningsprogram er rett og
slett borgerkrigsprogram.»

Aftenposten presenterte Arbeiderpartiets landsmøtevedtak som
«krigserklæringen», og kalte til forsvar mot «de asiatiske horder
og deres revolusjonære venner».

Handlingsprogram vedtatt av LO-kongressen

Arbeidervernkomiteens handlingsprogram ble vedtatt mot få stemmer på
LO-kongressen i 1931: «Arbeidervernkomiteen vil foreslå for partiet
og Landsorganisasjonen: 1. At der på de steder hvor forholdene gjør
det mulig og nødvendig organiseres ordensvern som skal ha til opgave
å fungere under arbeiderorganisasjonenes møter, stevner,
demonstrasjoner og andre lignende foranstaltninger. 2. Gjennem
komiteer valgte av de lokale faglige og politiske organisasjoner
foreta en registrering av de arbeidere som er villige til å delta i
et arbeidervern. Arbeidervernet skal være en nødvergeorganisasjon
som skal tre i funksjon i det øieblikk det er nødvendig for å
beskytte arbeiderklassen og dens interesser ved a) å forsvare de
norske arbeidere og arbeiderorganisasjoner mot ethvert ulovlig
voldelig angrep som truer deres virksomhet og uavhengighet. b) å
beskytte arbeiderorganisasjonenes eiendommer (Folkets Hus,
avistrykkerier, kooperative forretninger o.l.). c) å forhindre
fascistiske anslag og statskup.»

Kommunistenes røde arbeidervern

Arbeidervernsaken var oppe på Kommunistpartiets landsmøte i 1929, og
tanken ble senere holdt varm i partiets aviser. Vinteren 1931
intensiverte kommunistene agitasjonen for arbeidervern. De syntes at
Arbeiderpartiets profil i arbeidervernspørsmålet var altfor
defensiv.

«Opbygningen av antifascistiske kampgarder, som er påbegynt i
Trondheim må nu stilles som en viktig organisatorisk og politisk
opgave i landsomfattende målestokk, og i første rekke i Oslo,
Hedmark og Bergen, hvor de vebnede fascistorganisasjoner er sterkest,
og hvor faren for overfall på den revolusjonære arbeiderbevegelse er
størst.» Fra NKP-avisa Arbeideren 27. februar 1931 Den 10. mars 1931
ble arbeidervernet innviet i Trondheim. Ny Tid skrev at det var «en
vakker og minnerik begivenhet». Møtelokalet i Folkets Hus var pyntet
til fest, det ble holdt flammende appeller og forsamlingen sang
Internasjonalen. Forarbeidet hadde pågått de to siste årene.
Medlemmene var spesielt rekruttert fra idrettsbevegelsen.
Arbeidervernet, som var delt i 10 mannstropper og 50 mannsgarder,
hadde de førrevolusjonære russiske arbeidergardene og det tyske
Frontkjemperforbundet som forbilde.

En ikke navngitt representant for Kommunistpartiet hold
innvielsestalen. Han slo fast at dannelsen av arbeidervernet var et
historisk vendepunkt: «Vi står ved innledningen til et nytt avsnitt
i den norske arbeiderbevegelses historie: Praktisk erkjennelse av
klassekampens bitre, men uundgåelige konsekvens: Kampen med fysiske
maktmidler, kampen med våben i hånd – vi danner et arbeidervern,
hvis hensikt det er, foruten å forsvare arbeiderklassen mot
streikebryteri, fascisme, socialfascisme og borgerskapets klassehær,
også å være kjernen til den røde hær. (. . .) Valget står mellem
underkastelse og – kamp også med våbenmakt. Nuvel. Vi vil ikke
underkastelse, vi vil revolusjon, socialismen, seiren. Så tar vi
konsekvensene av det.» Fra NKP-avisa Ny tid, 11. mars 1931.

Menstadslaget og Statspolitiet

23. mars 1931 møtte representanter for regjeringen Mowinckel ledende
stortingsrepresentanter fra de andre borgerlige partiene.
Stortingsrepresentantene ba om skjerpet militær beredskap på grunn
av Arbeiderpartiets og kommunistenes planer om å opprette permanente
arbeidervern.

Den store arbeidskonflikten som utviklet seg våren 1931 etter at NAF
gikk til lockout, var en bitter og langvarig konflikt. Konfliktens
omfang og varighet tatt i betraktning kom det likevel til få
sammenstøt mellom arbeidere og politi. Menstadkonflikten i
Skiensfjorden var et av unntakene. Arbeiderne ved Menstad lager og
losseplass streiket fra midten av april. En gjeng kontraktarbeidere
sørget for at en del av utskipningen fortsatte. De andre arbeiderne
så på dette som streikebryteri, og konflikten utviklet seg til en av
de mest tilspissede og ekstreme arbeidskonflikter i mellomkrigstiden.
Samfundsvernet ble ikke benyttet. Allerede våren 1929 hadde
Justisdepartementet bestemt seg for å holde dette borgervernet
utenfor. Det var også kjent at politimester Roll Hansen i Porsgrunn
tilhørte den fløy innen politiet som stilte seg skeptisk til å
bruke Samfundsvernet som reservepoliti. Soldater og marinegaster ble
utkommandert etter at lokalpoliti og utenbys politireserve var satt
på plass av arbeiderne. De militære styrkene ble mobilisert i et
slikt omfang at det var overflødig å tilkalle «Samfundsvernerne»,
og dersom myndighetene hadde trengt et enda større oppbud er det
temmelig usannsynlig at de ville ha tilkalt avdelinger fra
Samfundsvernet i stedet for flere soldater. Arbeiderne organiserte
arbeidervern. Strand Johansen ble sendt av Kommunistpartiet for å
bistå partiavdelingene i Porsgrunn og Skien. Den største trefning
sto mandag 8. juni mellom arbeidervernet og utenbys politistyrker på
jordene utenfor Menstad lager og losselag. Det var den episoden som
senere ble husket som Menstadslaget.

Proposisjonen om statspolitiet kom opp i Stortinget mandag 8. juni
1931, samme dag som Menstadslaget. Det opprinnelige forslaget gikk ut
på et budsjett på kr. 50.000 til et korps på 72 mann. Etter forslag
fra Hambro ble budsjettet økt til kr. 100.000. Det var situasjonen
på Menstad som var årsaken til den ekstraordinært store
forøkningen. Ved opprettelsen av statspolitikorpset ble en rekke
ulike behov imøtekommet. I 1920-årene, som under Menstadkonflikten,
viste det seg gang på gang at lokalpolitiet ikke klarte seg alene
under de sosiale konfliktene. Statspolitiet var en forsterkning rent
mannskapsmessig for lokalpolitiet, i tillegg til at korpset ble
spesielt øvet opp i å fungere som urolighetspoliti. I motsetning til
det kommunale politi var statspolitiet uavhengig av lokale bånd. Det
kunne lettere følge en hard linje. Statspolitiet representerte
knyttneven, og tiltrakk seg aggresjon, samtidig kunne det kommunale
politi konsentrere seg om sitt tradisjonelle arbeid. Derved ble de
lokale politistyrkene også prestisjemessig avlastet.

Dersom et politisk regime først velger den harde linjen overfor den
politiske opposisjon, blir det av makthaverne ofte ansett som en
fordel å bruke spesialiserte politistyrker framfor lokalpoliti,
soldater og borgervern.

I juni 1931 ble det opprettet et statspolitikorps, som sto under
direkte kommando av Justisdepartementet. I 1935 ble både
Arbeidervernet og Samfundsvernet forbudt.

Tjen Folket
15.01.2015

Stalin and the massacre in Paris

“…must be handled with great care, because the religious feelings
of the people must not be offended.”

Stalin said in 1949 the following: “You [Albanians] are a separate
people, just like the Persians and the Arabs, who have the same
religion as the Turks. Your ancestors existed before the Romans and
the Turks. Religion has nothing to do with nationality and
statehood… Nevertheless, the question of religious beliefs must be
kept well in mind, must be handled with great care, because the
religious feelings of the people must not be offended. These feelings
have been cultivated in the people for many centuries, and great
patience is called for on this question, because the stand towards it
is important for the compactness and unity of the people.”

The magazine Charlie Hebdo has done exactly the opposite of what
Stalin proposed. They have trampled on ordinary people’s religious
feelings. They have gone very far in doing so.

The text of the illustration says: “Boko Haram’s sex slaves are
angry: DO NOT TOUCH OUR CHILD WELFARE”

These and similar illustrations also against other religious groups in
France, as Jews and Catholics, is part of this magazine profile. Jews
and Catholics are groups that are more firmly established in French
society. How satire touches them somewhat less, although anti-Semitism
is a real social problem in the country.

Some believe that freedom of speech only works when it hurts. We ask,
for whom does it hurt? For the power or for the little man located on
the very edge of society? Also satire has class character. Charlie
Hebdo has not always been like this, french people remember with
pleasure the drawings from Wolinski when he attacked the reactionary
gaullists and Cabuenes’s work where he attacks racists. Now the
magazine has become an example of that part of the petty bourgeoisie
is scared of globalization and seek together in fear of “the
other”.

Those whose despicable attack killed 12 in the newsroom can not hide
behind that it is a fair action, it is of course not.

They did not do this to improve conditions for Muslims in Europe, they
did this in order to increase the oppression of Muslims. They are
fascists and using exactly the same tactics as the fascists used in
the bomb attack at the train station in Bologna 2nd of August 1980,
there were 85 people killed and 200 hurt. They also wanted to increase
repression in Italian society. Increased repression of Muslims will
lead to more angry young men who in turn will increase recruitment to
the IS and other groups. To use this event against Muslims is just as
wrong as to keep all Norwegian Christians responsible for ABB’s
massacre on 22 July 2011.

Tjen Folket
14.01.2015

22. januar – startskudd for ny folkekrig?

Nepals Kommunistparti (Maoistene) varsler væpna kamp om Nepals
parlament kunngjør en ny grunnlov 22. januar.

11. januar ble det holdt nasjonal kongress i Communist Party of Nepal
(Maoist). Kongressen ble avslutta på lørdag i Tulsipur med å velge
Netra Bikram Chand (Biplav) til partiets generalsekretær. Kongressen
vedtok at “folkets enhetlige revolusjon” skal være partiet
grunnleggende strategi.

Kongressen vedtok partiets politikk for å starte et væpnet opprør
umiddelbart i landet dersom ny grunnlov blir kunngjort den 22. januar
som en del borgerlige partier varsler. Partiet bestemte seg for å
vedta en to-delt strategi; En undergrunnsfront under ledelse av
generalsekretær Chand og en åpen front ledet av Tilak Pariyar.

Partiet bestemte seg for å gjenopplive “folkets regjering” –
den strukturen som det tidligere maoistiske partiet (i dag UCPNM)
bygget opp under folkekrigen. Den folkelige makta utfordra den
borgerlige staten under det ti år folkekrig i Nepal. Chand foreslo
også å danne en folkehær.

Partiets talsperson Khadka Bahadur Bishwakarma sa at kongressen hadde
erklært indisk ekspansjonisme og dets kompradorer i Nepal som
partiets hovedfiender. Kongressen valgte en sentralkomite på 65
medlemmer, 58 ble valgt som fullverdige medlemmer. Noen av medlemmene
av ledelsen er hemmelige.

Tillegg

CPN (Maoist) ble dannet i 2014 ledet av Chand (Biplav) som gikk ut av
partiet CPN-Maoist. CPN-Maoist ledes av Mohan Baidya (Kiran) som gikk
ut av det gamle partiet (Prachandas UCPNM) i 2012, men som i ettertid
har vurdert å gå tilbake til UCPNM.

Maoistene i Nepal ledet folkekrig i Nepal i 10 år. De oppretta rød
makt i 80% av landet og fikk kongen avsatt, men i 2006 gikk maoistene
inn i fredsforhandlinger og parlamentarisme. De la i den forbindelse
ned folkehæren og de røde maktorganene på landsbygda. Denne
utviklingen har ført til kamp og splittelser i det gamle partiet og
ledet til de to nye partiene CPN-Maoist og CPN (Maoist).

Tjen Folket
13.01.2015

Dårlig med plass for Steigan i Rødt

Rødt-ledelsen bruker byråkratiske metoder for å begrense Pål
Steigans bidrag til intern e-postliste.

Ledelsen i Rødt har laga nye regler for den interne
epostdiskusjonslista i Rødt. En av de nye reglene er at det ikke
lenger er lov å poste linker til blogger. Den eneste som systematisk
har gjort dette er Pål Steigan. Denne listeregelen er dermed
skreddersydd for å stoppe disse linkene fra Steigan.

Dette reagerer han sterkt på og skriver: “Hvis det er sånn at mine
synspunkter i artikkelform er uønsket på Rødts debattliste, hva
skal jeg da med medlemskap i Rødt?”

En annen veteran i Rødt, Terje Valen, skriver: “Eller er det noen i
partiet som ikke liker det politiske innholdet i eventuelle
blogginnlegg og gjerne vil ha det vekk fordi det ikke passer med deres
mening?”

Det at ledelsen vil ha bort linkene til blogginnlegg fra Steigan på
diskusjonslista blir det argumentert for på en slik måte:
“Regelendringen kommer etter at mange av listas deltakere har klaget
til listemoderator på innlegg som ikke inneholder annet enn linker
til andre sider, uten noen videre bidrag til debatten. Mange har gitt
uttrykk for at dette er slitsomt og har meldt seg av lista fordi de
føler det kommer for mye post uten relevans for diskusjonene i
partiet.”

Hele debatten er bemerkelsesverdig, siden det er svært få innlegg
på denne diskusjonslista, som en skriver: “Sidan 1/9 har det vore
135 e-post-emne på lista.” Det er gått 130 dager siden 1.9.14, med
andre ord knapt mer enn ett e-post-emne pr. dag. Pål Steigan har hatt
69 av disse 139, dvs over halvparten. Når hans innlegg nå faller
bort vil det komme 3 innlegg på lista hver uke.

Denne lista er den eneste muligheten for kontinuerlig debatt som
finnes i Rødt, i regelverket for lista står det følgende:
“Hverken ledelsen eller andre er forplikta til å svare på innlegg
her.”

Ledelsen deltar heller ikke i debatten på lista. Det er vanskelig å
oppsummere denne diskusjonen på noen annen måte at de ønsker ikke
å forholde seg til medlemmene, de har ikke bruk for medlemmene og de
ser ikke på medlemmene som en ressurs. Tvert imot, diskusjon er
plagsomt. Lista inneholder 200 av Rødts 2000 medlemmer.

Tjen Folket har for lengst oppsummert at Rødt er blitt et
sosialdemokratisk valgkampparti. Denne prosessen fortsetter, nå er
det de siste aktivistiske medlemmene som skal fratas illusjonene om at
de betyr noe.

Tjen Folket
12.01.2015

Stalin og massakren i Paris

“…fordi de religiøse følelsene til folk ikke må bli krenket.”

Stalin sa i 1949 følgende: “Dere [albanere] er et eget folk,
akkurat som perserne og araberne, som har samme religion som tyrkerne.
Forfedrene deres eksisterte før romerne og tyrkerne. Religion har
ingenting å gjøre med nasjonalitet og stat… Likevel må vi være
bevisste på spørsmålet om religiøs tro og håndtere det med stor
forsiktighet, fordi de religiøse følelsene til folk ikke må bli
krenket. Disse følelsene har vært dyrket i folket i mange
århundrer, og det må utvises stor tålmodighet i dette spørsmålet,
for holdninga til dette spørsmålet er viktig for enheten i
folket.”

Bladet Charlie Hebdo har gjort akkurat det motsatte av det Stalin
foreslo. De har tråkka på vanlige folks religiøse følelser. De har
gått svært langt i å gjøre det.

Teksten til illustrasjonen sier følgende: “Boko Haram’s sex
slaves are angry: DON’T TOUCH OUR CHILD WELFARE!” “Sexslavene
til Boko Haram er sinte: Ikke rør barnetrygda vår!”

Slike og lignende illustrasjoner også mot andre religiøse grupper i
Frankrike, som jøder og katolikker, er en del av dette magasinets
profil. Jøder og katolikker er grupper som i større grad er godt
etablert i det franske samfunnet. Slik satire berører dem derfor noe
mindre, selv om jødehat er et reelt samfunnsproblem i landet. Noen
mener at ytringsfriheten bare virker, når den gjør vondt. Vi spør,
for hvem gjør den vondt? For makta eller for det lille mennesket som
befinner seg helt i utkanten av samfunnet? Også satire har
klassekarakter.

Charlie Hebdo har ikke alltid vært slik, radikale franske folk husker
med glede tegningene til Wolinski da han angrep de reaksjonære
gaullistene og Cabu’s arbeider der han angrep rasister. Nå har
bladet blitt et eksempel på at deler av småborgerskapet er skremte
av globaliseringen og søker sammen i redselen for “de andre”.

De som på avskyelig vis angrep og drepte 12 i redaksjonen kan på
ingen måte skjule seg bak at dette er en rettferdig aksjon, det er
det sjølsagt ikke. De gjorde ikke dette for å gjøre forholdene
bedre for muslimer i Europa, de gjorde dette for å øke
undertrykkelsen av muslimer. De er fascister og bruker nøyaktig samme
taktikk som de italienske fascistene brukte i bombeangrepet på
jernbanestasjonen i Bologna 2. august 1980, der ble 85 mennesker drept
og 200 såra. De ønska også å øke undertrykkelsen i det italienske
samfunnet.

Økt undertrykkelse av muslimer vil føre til flere sinte unge menn
som igjen vil øke rekrutteringen til IS og andre grupper. Å bruke
denne hendelsen mot muslimer er akkurat like galt som å holde alle
norske kristne ansvarlig for ABBs massakre 22. juli i 2011.

Tjen Folket
09.01.2015

Stalin om religion i sosialismen

Stalin mente at Sovjetunionen måtte behandle religiøse med respekt.

“Dere [albanere] er et eget folk, akkurat som perserne og araberne,
som har samme religion som tyrkerne. Forfedrene deres eksisterte før
romerne og tyrkerne. Religion har ingenting å gjøre med nasjonalitet
og stat… Likevel må vi være bevisste på spørsmålet om religiøs
tro og håndtere det med stor forsiktighet, fordi de religiøse
følelsene til folk ikke må bli krenket. Disse følelsene har vært
dyrket i folket i mange århundrer, og det må utvises stor
tålmodighet i dette spørsmålet, for holdninga til dette
spørsmålet er viktig for enheten i folket.” – Stalin

Oversatt fra engelsk av en aktivist for tjen-folket.no.

Oversatt herfra. (
https://www.marxists.org/reference/archive/hoxha/works/stalin/meet2.htm
)

Tjen Folket
06.01.2015

© 2015   Tjen Folket – kommunistisk forbund

_____________________________
Meld ut / Oppdater e-postadresse: http://ymlp204.net/ugbeuwsjgsgmubeghjmggbewmus
Powered by YourMailingListProvider

-------------- next part --------------
An HTML attachment was scrubbed...
URL: <http://lists.copyleft.no/pipermail/saih-promo2002/attachments/20150204/5efd70ba/attachment-0001.html>