[saih-promo2002] Tjen Folkets nyhetsbrev #7 – 2015

Tjen Folket nyheter at tjen-folket.no
Wed Jun 24 19:43:36 CEST 2015


--------------------------------------------------------------------------------
Dette nyhetsbrevet har bilder.
Hvis du ser bare tekst og ingen bilder, kan
du se bildeutgaven ved å følge denne lenken:
http://ymlp284.net/znYqg4
--------------------------------------------------------------------------------


Nyhetsbrev #7  –  2015

I dette utvida nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:

Bli med på sommerleir
Anarkisme eller rød makt?
Internasjonal frihethetsbrigade i Rojava
Den nødvendige kommunismen
Noen ser skrifta på veggen til Rødt
Fra RU til Tjen Folket
Tyvenes regjering
Polititerror mot tyrkiske revolusjonære
Vi anbefaler litteratur og film
Fra SU til Tjen Folket

SUKPs historie

“Det er den beste syntesen og oppsummeringa av den kommunistiske
verdensbevegelsen i løpet av de siste hundre åra, et
mønstereksempel på foreninga av teori og praksis” -Mao Zedong

Til nettbutikken ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11247 )

Bli med på sommerleir

Rød, radikal, revolusjonær? Bli med på Rød Sommerleir 2015 i regi
av Tjen Folket med hovedtema “MLM mot sosialdemokrati”!

Ta kontakt med oss i Tjen Folket via nettsidas kontaktskjema, e-post
(post at tjen-folket.no) eller via Tjen Folket lokalt, hvis du ønsker
mer informasjon (dato, praktisk info) eller vil melde deg på.

Tjen Folkets kontaktskjema ( http://tjen-folket.no/Sentralt/view/10160
)

Reportasje med bilder fra Tjen Folkets sommerleir i 2014 (
http://tjen-folket.no/sentralt/view/11719 )

Om leir

Tjen Folkets arrangementer

Hvert år arrangerer Tjen Folket og Revolusjonær Kommunistisk Ungdom
sommerleir og konferanser. Vi samler kommunister fra hele landet, og
fra mange andre land, til studier, arbeid og sosialt samvær. Her
deltar både medlemmer og ikke-medlemmer av Tjen Folket og RKU. Alle
som skal bli med må melde seg på gjennom en lokal avdeling av disse
organisasjonene. Om man ikke kjenner til en avdeling der man bor, kan
man ta direkte kontakt på post at tjen-folket.no

Politiske seminarer

I tillegg til studier i grupper, blir det seminarer om forskjellige
politiske tema. Deltagerne på arrangementet kan velge mellom mange
seminarer. På seminar holder en kamerat foredrag eller innledning til
diskusjon. Seminarene har forskjellige tema. For eksempel kan de
handle om hvordan Tjen Folket arbeider, om maoistenes kamp i India, om
forskjellen på marxisme-leninisme-maoisme (MLM) og andre politiske
retninger osv.

Praktiske verksteder

Vi jobber ikke bare med teori. I tillegg til gruppestudier,
diskusjoner og seminarer blir det praktiske verksteder. Deltagerne kan
velge mellom mange verksteder, for eksempel maling av paroler/bannere,
produksjon av jakkemerker, sjablonger for graffiti eller å skape
annet materiell til kampen.

Sosialt, kulturelt og sportslig

For mange er det sosiale nesten like viktig som det politiske
programmet. Her møter man unge og gamle kommunister fra hele landet
og fra andre land. Det blir både organiserte sosiale aktiviteter og
uformelt sosialt samvær.

På leir blir det også kultur og idrett. Kamerater som spiller
instrumenter vil lære vekk og det blir sang. Det blir organisert
idrett med opplæring og øvelser. Der gruppestudier, seminarer og
verksteder er obligatorisk, så er disse delene av leiren mye mer opp
til deltagerne selv.

About camp

Tjen Folket Summer Camp

The summer camp of Serve the People and Revolutionary Communist Youth
is held every year. We gather communists from the whole of Norway and
also from other countries, to a week of studies, practical work and
social activities. In the camp both members and non-members of our
organizations participate. To sign up for camp, you must contact a
local branch of Serve the People. If you do not know any branch of our
organizations near you, contact us on post at tjen-folket.no

Political seminars

In addition to the group-studies on the main theme, there will also be
seminars on different political and ideological topics. The
participants choose between these seminars. A comrade will lecture or
initiate discussion. The seminars CAN for example be about our methods
of political work, about the maoist struggle in India, about the
difference between MLM and other political tendencies etc. There are
some different seminares every year.

Practical workshops

We do not only work with theory. We organize practical workshops where
the participants choose between painting slogans, producing badges,
theatre, stencil making for grafitti or making other helpful things
for the struggle.

Social activities, culture and sports

For many participants, the social life in the camp is allmost as
important as the political program. Here you will meet young and old
communists from the whole country, and also from abroad. We organize
social activities and there is a lot of informal social activities.

There will aslo be culture and sports. Comrades will teach musical
instruments and there will be a lot of singing. The group studies,
seminars and workshops are mandatory for all campers, but these
activites will be a lot more free.

There is one english speaking group in camp, but the language of the
camp is norwegian.

Tjen Folket
15.06.2015

Anarkisme eller rød makt?

Utdrag fra heftet “MLM mot anarkisme” om forskjellen på
anarkistenes og kommunistenes syn på arbeiderstaten.

Dette er et kapittel fra Kommunist nummer 7 “MLM mot anarkisme”.
Hele heftet kan bestilles fra Tjen Folket.

(...)

8. Anarkistene er mot arbeiderstaten

Alle anarkister preker en sterk avsky mot enhver statsmakt. Stirner
sier det slik: ”Enhver stat er et tyranni, hva enten det er en
enkelts eller fleres tyranni.”

Både kommunister og anarkister har mål om et samfunn uten stat, men
kommunistene mener at dette bare kan oppnås etter en sosialistisk
overgangsperiode mellom kapitalismen og det klasseløse kommunistiske
samfunnet. Kommunistene arbeider for at arbeiderklassen skal knuse
borgerskapets diktatur til fordel for arbeiderklassens revolusjonære
diktatur. I stedet for den borgerlige staten vil kommunistene opprette
arbeiderklassens stat. Dette er en politisk revolusjon. Kommunistene
mener den politiske revolusjonen er en forutsetning for den sosiale
revolusjonen. Kommunistene mener arbeiderklassen trenger den politiske
makta for å bryte i stykker de gamle sosiale forholdene og skape nye
sosialistiske og kommunistiske sosiale forhold. Kommunistene mener den
sosiale omveltningen er umulig uten at arbeiderklassen har statsmakta.

I Staten og revolusjonen skriver Lenin følgende om marxismens syn på
staten: ”I fylgje Marx er staten eit organ for klasseherredøme, eit
organ for ein klasse til å undertrykkja ein annan med. Han er å
skapa «ordning» som gjer denne undertrykkinga lovleg og varig ved å
mildna samanstøyten mellom klassane.”

Den politiske arbeiderrevolusjonen fjerner borgerskapets organ for å
undertrykke andre klasser, men denne revolusjonen kan ikke direkte og
fullstendig frigjøre hele arbeiderklassen og menneskeheten. De
sosiale forholdene, delinga av mennesker i klasser som står mot
hverandre, er vokst fram gjennom århundrer. De kan ikke endres
fullstendig over natta. Etter at arbeiderklassen har tatt den
politiske makta, mener kommunistene det vil følge en periode der
klassekampen fortsetter – kanskje enda mer innbitt enn før. Denne
klassekampen har vi sett i både Sovjet og Kina, og det var som
resultat av klassekamp at sosialismen i disse landene ble erstatta av
byråkratborgernes diktatur og statskapitalisme.

Lenin skriver følgende om statens rolle etter en revolusjon:
”Staten er ein særskilt tvangssamskipnad: Han er ein
valdsorganisasjon til å undertrykkja ein eller annan klasse. Kva
klasse må proletariatet undertrykkja? Sjølvsagt berre
utbyttarklassen, dvs borgarskapet. Det arbeidande folket treng staten
berre til å undertrykkja motstanden frå utbyttarane med, og berre
proletariatet kan styra denne undertrykkinga og setja ho ut i livet.
For proletariatet er den einaste klassen som er prinsippfast
revolusjonær, og den einaste klassen som kan samla heile det
arbeidande og utbytta folket i kampen mot borgarskapet, og fjerna det
heilt.”

Tjen Folket skriver følgende om arbeiderklassens diktatur i sitt
program: ”Den sosialistiske statsmakta må være proletariatets
demokratiske diktatur, der arbeiderklassen og det arbeidende folket
har makta og imperialismen og kapitalistklassen blir undertrykt.
Arbeiderklassens diktatur retter seg mot:

* restene av det gamle borgerskapet og andre som holder fram med å
kjempe for å utbytte andre
* representanter for utenlandske imperialistiske makter i Norge
* nye kapitalister
* statsbyråkrater og andre som vil prøve å gjøre seg til en ny
kapitalistisk utbytterklasse. Disse klassene og gruppene er fiender av
sosialismen.”

Som i spørsmålet om partiet er den avgjørende forskjellen på
anarkister og kommunister i synet på arbeiderstaten, at anarkistene
undervurderer fienden på det groveste. Sosialismens fiender,
kapitalistene og deres politikere, generaler og leiesoldater,
forsvinner ikke etter en revolusjon. På grunn av den sprangvise og
ujevne utviklinga i verden, seirer revolusjonene i ett land av gangen.
I tillegg til at de indre fiendene består, vil revolusjonære land
møte en fiendtlig omverden. Borgerskapet i resten av verden vil rotte
seg sammen og gi all hjelp de kan til de avsatte kapitalistene. Etter
revolusjonen i Sovjetunionen ble landet kastet ut i en fireårig
borgerkrig der USA, England, Tyskland og en rekke andre kapitalistiske
land sendte soldater og våpen til kampen mot kommunistene og
revolusjonen.

Under hele den sosialistiske oppbyggingen i Sovjet, arbeidet
utenlandske makters sikkerhetstjenester på spreng for å underminere
sosialismen. Pengene strømmet til opposisjonsgrupper og sabotører i
Sovjet. Arbeiderstaten hadde verdens mektigste fiender, slik
sosialismen alltid vil og må ha. Dette er fiender som aldri har nølt
med å drukne revolusjoner i blod og bruke alle metoder for å holde
arbeiderklassen og verdens undertrykte nede. Det er umulig å stå
imot disse kreftene uten en sentralisert ledelse og det voldsapparatet
en stat innebærer.

Mao Zedong stiller anarkistenes spørsmål for dem: ”Ønsker dere
ikke å avskaffe statsmakta?” og svarer for kommunistene: ”Jo, det
gjør vi, men ikke akkurat nå. Vi kan ikke gjøre det ennå. Hvorfor?
Fordi imperialismen fortsatt fins, fordi reaksjonen i Kina fortsatt
fins, og fordi det fortsatt fins klasser i landet vårt.”

For kommunistene er statens eksistens knyttet til delinga av mennesker
i klasser. Kommunistene er også mot staten, men slår fast at så
lenge det finnes klasser må det også finnes en stat. Om
arbeiderklassen ikke etablerer sin statsmakt, vil borgerskapet
gjenopprette sin egen.

Lenin siterer Fredrich Engels om at staten må forsvinne i framtida:
”Staten har såleis ikkje vore til i all æve. Det har vore samfunn
som har greidd seg utan, og som ikkje hadde nokon tanke om staten og
statsmakta. På eit visst steg i den økonomiske utviklinga, som var
nøydd til å hengja nær saman med at samfunnet vart kløyvt i
klassar, vart staten naudsynt på grunn av denne kløyvinga. No
nærmar vi oss raskt eit steg i produksjonsutviklinga der det ikkje
berre er slik at klassane ikkje lenger er naudsynte, men der dei vil
verta eit røynleg hinder for produksjonen. Dei vil falla like
uunngåeleg som dei oppsto på eit tidlegare steg. Saman med dei er
staten nøydd til å falla. Det samfunnet som då kjem til å
omorganisera produksjonen på grunnlag av ei fri og lik samanslutning
mellom produsentane, kjem til å setja heile statsmaskinen der han då
vil høyra heime: i oldsaksamlinga, ved sida av rokken og
bronseøksa.”

Denne visjonen er på overflata til forveksling lik anarkistenes
visjon om et statsløst framtidssamfunn. Men kommunistene mener det er
umulig uten at klassene forsvinner, og at dette ikke kan skje over
natta. Selv om man tar eiendommen fra borgerskapet, vil disse fortsatt
hate sosialismen intenst og jobbe for å knuse den. Borgerskapet vil
ha ressurser og erfaringer som gir dem fordeler i klassekampen, også
under sosialismen. De vil ha allierte i utlandet, og de vil kunne få
støtte fra folk som er misfornøyd med det ene eller det andre. De og
deres venner kan bruke alle metoder for å sabotere og undergrave
sosialismen. I tillegg vil det lenge etter en revolusjon, fortsatt
være en rekke sosiale og økonomiske forhold som er kapitalistiske.
Disse vil avle ny kapitalisme, og utgjøre en konstant trussel mot den
kommunistiske utviklingen.

I Sovjetunionen vokste kapitalismen fram under dekke av røde faner.
Den vokste fram av sosiale og økonomiske forhold som avlet en ny
herskerklasse, et nytt borgerskap i rød forkledning. Anarkistene tror
dette må skje på grunn av partiet og staten. For anarkistene er
arbeiderklassens diktatur like ille som eller ”enda mer
forferdelig” enn borgerskapets diktatur. De har blikket rettet stivt
mot overbygninga i samfunnet, mot statsmakta, og mot overflaten. Deres
blikk trenger ikke ned i samfunnet og ser ikke de underliggende
årsakene til at sosialisme kan snus til kapitalisme.

Anarkistene har sterk kritikk av byråkratiet i Sovjet og Kina – og
mye av kritikken kan maoister langt på vei være enig i. MLM
innebærer rasende kamp mot ”røde byråkrater” som vandret på
den kapitalistiske veien. Både Lenin og Stalin, men spesielt Mao, var
klar over denne faren, så at den utviklet seg under sosialismen i
deres land og kjempet mot den. Anarkistenes lettvinte løsning på
dette helt reelle problemet er å avvise både parti og stat, og legge
alt i hendene på den direkte organiseringen av arbeidere i
økonomiske organisasjoner – som fagforeninger, fabrikkråd og
kooperativer. På den måten unngår de problemene i det sosialistiske
samfunnet, fordi man aldri vil komme til noe slikt samfunn med
anarkismen som rettesnor.

Mao Zedong tok i 1966 initiativ til Den store proletære
kulturrevolusjonen. Denne rettet seg mot dårlige byråkrater som med
sin arbeidsstil og ideologi la til rette for ny kapitalisme. Maos
metode var å mobilisere massene i en enorm revolusjonær prosess. Et
prakteksempel på samspillet mellom ”ovenfra” og ”nedenfra”.
Kulturrevolusjonen er den største revolusjonen i menneskehetens
historie og omfattet hele det kinesiske folket som talte flere hundre
millioner mennesker. Kampen for kommunisme i Kina har gitt erfaringer
om sosialisme og massenes frigjøring til hele verdens folk,
erfaringer som anarkistene bare kunne drømme om å oppdage.

Alternativet anarkistene setter fram til arbeiderklassens diktatur, er
å organisere hele samfunnet etter føderalistiske prinsipper.
Proudhon kalte seg etter hvert heller føderalist enn anarkist. Og
Bakunin bygget videre på hans føderalisme. Det framtidige
anarkistiske samfunn skulle få en dobbelt struktur; økonomisk og
administrativt. Økonomien skulle organiseres gjennom føderasjoner av
selvstyrte arbeidersammenslutninger, det administrative skulle
organiseres gjennom kommunene og føderasjoner av kommuner.

Proudhon raste mot sentralisering og samling av mindre enheter i et
udelelig hele og kalte det ”det virkelige tyranni for det moderne
samfunn”. Proudhon mente dette var et system for imperialisme,
kommunisme og absoluttisme, som i følge ham var synonymer.
Føderalismens prinsipp er fri tilslutning, og uttredelse. Individene
slutter seg frivillig til kommunen, kommunene slutter frivillige
forbund til regioner, de regionale føderasjonene danner nasjonale
føderasjoner, og de nasjonale føderasjonene samles i en
verdensføderasjon. Dette var Bakunins idé, og han slo fast at
”retten til den frie sammenslutning og til den like frie uttreden er
den første, den viktigste av alle politiske rettigheter.” Det betyr
i prinsippet at ethvert individ når som helst kan tre ut av kommunen,
kommunen kan når som helst tre ut av regionen og så videre.

Folkekommunene i Kina pekte framover mot det kommunistiske samfunnet.
Folkekommunene hadde både politiske og økonomiske oppgaver. De
organiserte produksjonen og alle produksjonsredskaper tilhørte
folkekommunen. De hadde også folkekjøkken i stedet for at familiene
hadde individuelt ansvar for mat. Denne formen for kollektivisme,
desentralisering og folkemakt er i sitt vesen kommunistisk.
Folkekommuner svarer til menneskets sosiale behov. Men i den
sosialistiske overgangsfasen, der klassekampen fortsetter med
uforminsket styrke, kan ikke folkets samla makt pulveriseres ved at
kommuner og regioner trer inn og ut av fellesskapet fullstendig fritt.
I arbeiderklassens diktatur, må man bruke prinsippet om demokratisk
sentralisme – frihet til kritikk og diskusjon, men enhet i handling.

Videre er det mange spørsmål som kan reises mot Bakunins idé om en
dobbel struktur og lag på lag med parallell føderalisme. Hvorfor er
dette systemet mer motstandsdyktig mot byråkratisering? Hvorfor
skulle et slik, relativt uoversiktlig system, ikke legge vel så mye
til rette for maktmisbruk som et sentralisert arbeiderdiktatur? Vi ser
i dagens verden at de kapitalistiske statene er organisert på
hundrevis av forskjellige måter, med alle mulige slags
”demokratiske” tiltak. Dette er på ingen måte til hinder for at
borgerskapet har den reelle makta. Jo flere regler, jo flere komiteer
og valgordninger, jo mer innvikla systemet er, desto bedre passer det
for borgerskapet og deres småborgerlige lobbyister.

Hva skjer om produksjonskollektivene i et område trekker seg fra
føderasjonen, mens det administrative nivået blir der? En
administrasjon uten økonomi? Hva skal de administrere? Bakunins ideer
løser ingen virkelige problemer. Bare klassekamp i virkelighetens
verden kan løse motsigelsen mellom styrende og styrte. Og bare den
beste og mest kampdyktige organisering og ledelse kan legge grunnlaget
for at arbeiderklassen og deres allierte seirer i denne kampen.

(...)

Hele heftet kan kjøpes for 30 kroner i Tjen Folkets nettbutikk (
http://tjen-folket.no/sentralt/view/11247#forlag ).

Tjen Folket
24.06.2015

Internasjonal frihethetsbrigade i Rojava

Vi har oversatt følgende tekst fra kurdishquestion.com

Original versjon (
http://kurdishquestion.com/index.php/kurdistan/west-kurdistan/internationalist-freedom-brigade-established-in-rojava.html
)

En internasjonal frihethetsbrigade av kjempere fra hele verden er
blitt stiftet i Rojava. Den internasjonalistiske frihetsbrigaden vil
kjempe mot ISIS og lignende okkupasjonsstyrker.

Marxist-Leninistisk Kommunistparti (MLKP) har vært involvert i
stiftelsen av brigaden siden januar, og Rekonstruksjon(Spania),
Tyrkiske Bønder og Arbeideres frigjøringshær(TIKKO), De Forente
Frihetstyrkene(BÖG), MLSPB Revolusjonsfronten og greske
revolusjonære er blant brigadens styrker. Brigaden støtter
kommandant Rubar Qamişlo sitt initativ som begynte 6. juni, og har
sluppet ut følgende uttalelse:

“Midtøsten har vært et blodbad på grunn av imperialistiske
vampyrer og utbyttere. Dette er de samme kreftene som har samlet ISIS
slik at folk i regionen kan bøye seg for okkupasjon og
undertrykkelse. ISIS-banden massakrerer Kristne, Yazidier, Assyriske
og Muslimske folk. Banden selger kvinner og barn på slavemarkeder og
organiserer massehenrettelse på måter som kan sammenlignes med
metodene deres imperialistiske hærer har brukt i århundrer.

Folkets organiserte motstand mot disse kreftene som ødelegger deres
språk, tro, liv og identitet har vært ledet av Folkets og Kvinnenes
forsvarsenheter (YPG-YPJ) med suksess i steder som Kobanê, Şengal,
Til-Hemis og Serekaniyê.

Rojava-revolusjonen kom på dagsorden i global politikk og YPG-YPJ sin
motstand er beundret og støttet av de fattige massene. Med
internasjonale kjemper er Rojava dagens Bekaa og Palestina.
Rojava-revolusjonen er Pariskommunen under Tysk beleiring, Madrid
under den Spanske borgerkrigen og Stalingrad under 2. verdenskrig.

Rojava-revolusjonen har rystet maktbalansen i nabolandene, spesielt
Tyrkia og har blitt hjertet av verdensrevolusjonen og en fyrtårn av
motstand for undertrykkede folk.

Som en kvinnerevolusjon har Rojava styrket kvinners vilje og blitt et
symbol for kampen mot patriarki og fordommer globalt.

Revolusjonære rundt om hele verden har snudd oppmerksomheten sin mot
Rojava og har ikke tvilt på å kjempe og dø for seieren her for å
spre revolusjonen.

Revolusjonære fra Tyrkia og forskjellige deler av verden har kommet
til Rojava for å styrke revolusjonen og spre krigen til landene de
kommer fra.

Vi kjemper i Rojava, vi dør som martyrer og løfter motstandens
faner…

Vi kjemper på frontlinjen mot imperialisme og undertrykkere i
regionen…

Vi konfronterer ISIS-bandens brutale angrep mot revolusjonen…

Vi lever revolusjonen og kjenner den i våre årer og celler…

Vi er folket i Kurdistan som laget Rojava-revolusjonen, arbeiderne,
undertrykkede folk, kvinner og internasjonalistiske revolusjonære som
kjemper under YPG-YPJ sine faner…

Vi er spanjoler, tyskere, grekere, tyrkere, arabere, armener, lazere,
tsjerkessere og albanere.

Vi er revolusjonære styrker og organisasjoner fra forskjellig deler
av verden som stifter den internasjonalistiske frihetbrigaden.

Alle undertrykkede folk, arbeidere, kvinner, ungdom, religiøse
grupper, økologister, anti-imperialister, anti-fascister,
anti-kapitalister, demokrater og revolusjonære fra hele verden; Vi
oppfordrer deg til å kjempe under fanen av de internasjonalistiske
frihetsbrigaden for å forsvare Rojava-revolusjonen og spre den for å
spre brorskap blant folkene i midtøsten og resten av verden…

Tjen Folket
14.06.2015

Den nødvendige kommunismen

En bokanmeldelse av ”The Communist Necessity” skrevet av J.
Moufawad-Paul.

Illustrasjonsbildet er fra “bokbad” i Trondheim der blant annet
denne boka ble presentert.

J. Moufawad-Paul – JMP som han kaller seg – driver bloggen M-L-M
Mayhem! ( http://moufawad-paul.blogspot.no/ ). Han er en kanadisk
filosofilærer og han støtter MLM-partiet Revolutionary Communist
Party.

Kommunismens nødvendighet

Forfatteren – JMP – mener kommunismen er nødvendig fordi den
tyske kommunisten Rosa Luxemburgs uttalelse ”sosialisme eller
barbari” ikke er tom retorikk. Han mener det er en konkret
beskrivelse av våre alternativer. Enten sosialisme og kommunisme,
eller en verden der sivilisasjon rakner til fordel for krig, krise,
sult og miljødød.

JMP skriver at kommunismen er en vitenskap og han definerer i boka
både vitenskap og nødvendighet.

JMP sier nødvendig er ikke uunngåelig. At noe er nødvendig betyr
ikke at det vil skje av seg selv eller uavhengig av alt annet.
Kommunismen er nødvendig fordi den kan løse de grunnleggende
motsigelsene i kapitalismen. Og bare kommunismen kan gjøre dette.
Derfor er kommunismen en nødvendighet, og ikke bare en mulighet.

Samtidig understreker JMP at kommunismen bare er mulig gjennom
organisering og kamp, og at alternativet – barbariet – er et reelt
eksisterende alternativ.

Oppgjør med to blindspor

Boka legger opp til en kritikk mot to moderne venstreretninger.

* Den Intellektuelle akademiske ”kommunismen”, representert blant
annet av Slavoj Zizek, Alain Badiou og Jodi Dean.
* Den spontanistiske bevegelsen, det han kaller ”movementism”,
representert ved de store demonstrasjonene mot toppmøter på
90-tallet og 2000-tallet, for eksempel Seattle i 1999 og av Occupy
Wall Street-bevegelsen nå nylig.

Jeg leser boka slik at JMP setter opp alternativer til disse to
retningene, at han ser dem som blindspor fordi de bare kan gjøre
motstand mot kapitalismen, men ikke kan utfordre den praktisk.

JMP er for linjekamp med disse retningene. En linjekamp mot å glemme
historien. De som ”glemmer historien”, de som vil være frigjort
fra denne, ender opp med å gjenta ”gamle synder”. De lanserer nye
tanker eller nye former for motstand, men egentlig er det ingenting
nytt ved dette. De moderne spontante bevegelsene mot kapitalismen
skiller seg ikke vesentlig fra de spontane opprørene på 1800-tallet.
Og de kommer akkurat like mye til kort i møte med den godt
organiserte herskerklassen. De moderne akademiske ”kommunistene”
som snakker om kommunismen som ”hypotese” og ”horisont”, men
løsrevet fra praksis, historie og dagens revolusjonære bevegelser
– skiller seg ikke vesentlig fra de utopiske sosialistene på
1800-tallet.

JMP sin bok kan således leses som et oppgjør med to gamle
strømninger – utopismen og spontanismen – som har oppstått
innafor og rundt arbeiderbevegelsen og sosialistiske bevegelser.
Utopismen og spontanismen er til syvende og sist uttrykk for det
samme, nemlig bruddet mellom teori og praksis. Utopismen er teori uten
praksis og spontanismen er praksis uten teori.

Boka er altså et oppgjør med spriket mellom teori og praksis. Og
kommunister er slett ikke fri for denne feilen. Forfatteren legger
fram eksempler på dette, med kommunister som er for revolusjon i
teorien, men som bare arbeider i fagforeninger eller med valgkamper og
skjuler sin kommunisme.

Og han gjør et like sterkt oppgjør med de kommunistene som ikke
skjuler sin teori, men som dukker opp i større forsamlinger og holder
innlegg om at ”arbeiderklassen må organisere seg og gjøre
revolusjon”, men som ikke gjør noe for å organisere og forberede
noen revolusjon. Altså de som er revolusjonære i ord, men som i
handling ikke gjør noe revolusjonært.

En kritikk av vestlige venstreintellektuelle og radikale

Intellektuelle venstrefolk som ikke er viktige for massene er en
gammel tradisjon. At noen tenkere er store i akademia, trenger ikke
bety noe for folk utafor akademia. Historien er full av ”glemte”
akademiske storheter. Noen av dem blir huska vagt av noen få folk,
men bare fordi folk som Marx, Engels og Lenin skrev bøker og artikler
mot deres teorier.

Et eksempel på slike er Eugene Dühring, som ikke huskes av noen –
bortsett fra oss marxister som har lest eller iallfall hørt om boka
Anti-Dühring som Engels skreiv på slutten av 1800-tallet.

JMP mener at revolusjonære i vesten har gått seg bort fra den
revolusjonære kommunistiske veien. Radikale antikapitalister i disse
imperialismens sentere, i de store byene og rike landene, har lenge
distansert seg fra historien til sosialismen og den virkelige
revolusjonære kampen i tredje verden.

De som distanserer seg fra historia, de som vil lage teorier som er
”frigjort” fra historia, er dømt til bruke alle sine krefter på
å finne opp hjulet på nytt. Det er lenge sida det kom noe nytt,
kreativt og konkret ut av de akademiske sirklene. Det nye, det
nyttige, har kommet fra den revolusjonære bevegelsen – fra Peru,
Fillippinene, Nepal og India. Den har kommet fra revolusjonær praksis
og teoriutvikling tett forbundet med denne, ikke fra kretser av
akademikere som er løsrevet og ”fri” fra disse.

I motsetning til de ”frie intellektuelle” så siterer JMP flere
ganger fra RCP sitt dokument How We Intend To Fight (
http://www.pcr-rcp.ca/old/pdf/pwd/3.pdf ) og fra andre RCP-dokumenter.
Og han siterer fra Perus Kommunistiske Parti (kalt ”Lysende Sti”).
Han knytter seg altså direkte til en spesifikk bevegelse og til en
spesifikk ideologi – marxismen-leninismen-maoismen (MLM).

En kritikk av ”kommunistiske” sjåvinister

Boka tar også for seg forholdet mellom kommunister og såkalte
”identity politics”. Identitetspolitikk er politikk som tar
utgangspunkt i grupper med forskjellige interesser basert på for
eksempel kjønn, hudfarge, kultur, seksualitet og så videre. JMP sier
at disse ikke kan erstatte kommunismen, fordi de ender i ”sosial
reformisme”. De ender med å kjempe for reformer innafor systemets
rammer.

Samtidig sier han at en viktig grunn til at radikale folk har grepet
til denne identitetspolitikken er sjåvinisme innafor kommunistiske
bevegelser. Mange kommunistiske bevegelser har svikta disse gruppene.
Slike ”kommunister” snakker ”bare klasse” og hevder at
kvinnekamp, kamp mot nasjonal undertrykking, seksuell frigjøring og
så videre ”splitter arbeiderklassen”.

Et eksempel på dette fra vår egen del av verden kan være
framveksten av partier som Miljøpartiet De Grønne (MDG) og
Feministisk Initativ (FI). Mangelen på en sterk kommunistisk
bevegelse som setter fram et radikalt alternativ til miljødød og
kvinneundertrykking, er iallfall en faktor når man skal forklare
hvorfor slike partier kan oppstå. Vi ser for eksempel at De Grønne i
dag er den politiske bevegelsen som i ord går lengst i å kritisere
dagens system. De snakker nå høyt om radikale kutt i forbruket, for
kortere arbeidsdag og krever ting som egentlig forutsetter avskaffing
av kapitalismen. Det samme gjelder utviklinga av kvinneorganisasjoner
og feministiske grupper, som opplever sjåvinisme i de såkalt røde
organisasjonene.

JMP er knallhard mot slik sjåvinisme, og mener kommunistenes oppgave
ikke er å undertrykke sånne kamper, men å knytte dem sammen med de
større målene og bevegelsen for revolusjon og kommunisme.

For revolusjonær kommunistisk organisering og strategi

JMP slår slag mot ”antiorganisering”, mot en gruppe som kalte seg
”The Invisible Committee” og mot akademikerne Hardt og Negri som
erstatta arbeiderklassens kamp og organisering med ”The Multitude”
og nettverk av ”masser”. Disse snakker ikke om arbeiderklasse mot
borgerskap, men om ”mylderet mot eliten”.

Boka slår ikke bare et slag for organisering, for kommunistisk
organisering, men for en særegen form for revolusjonær strategi. Som
partiet RCP mener forfatteren at veien framover er strategien for
langvarig folkekrig (PPW). Ikke bare i fattige land undertrykka av
imperialismen, men i alle land. En gradvis oppbygging av revolusjonær
organisering og rød makt, som river område for område ut av hendene
på borgerskapet.

Ny bølge antirevisjonisme

JMP beskriver de forrige venstrebølgene i vesten. Han sier at på
50/60-tallet var det en venstrebølge innafor akademia, en utvikling
av et ”nytt venstre” som brøyt med de gamle partiene. Eksempler
på slike var Ernest Mandel og en rekke franske filosofer. Disse sto
ikke i en klassisk kommunistisk eller marxistisk tradisjon, men
lanserte nettopp en ”fri” venstrebevegelse. Positiv til klassekamp
og opprør, men uklar på strategi og ideologi.

Etter denne bølgen vant antirevisjonismen fram. En venstrebølge som
forsøkte å knytte seg sjøl tett til nettopp den klassiske
kommunismen og marxismen. Det fremste eksemplet i Norge er AKP(m-l),
men i alle vestlige land var det slike partier og bevegelser som
vokste fram på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet.

Denne bølgen kritiserte ikke de gamle kommunistpartiene for å være
for kommunistiske, men for å være for lite kommunistiske. De anklaga
Sovjetunionen og dens støttespillere for å ha forlatt kommunismen,
for å ha blitt antikommunister. Og de så opp til Mao og
kulturrevolusjonen i Kina. Dette var en bølge av antirevisjonisme –
altså en bølge for å ta opp igjen den nødvendige kommunismen, den
vitenskaplige kommunismen og den revolusjonære praksisen.

JMP trekker paralleller til i dag og hevder at bevegelsen innafor
akademia som igjen bruker ordet ”kommunisme” som noe positivt –
er en form for gjentagelse av femtitallets ”nye venstre”. Og han
tar til orde for en ny bølge antirevisjonisme som går mye lenger enn
70-tallets antirevisjonister. Han ser utviklinga av MLM-grupper og
folkekrigene i land som Peru, Nepal, Filippinene og India som noe som
peker fram mot en slik ny antirevisjonisme. Og han ser et mye større
potensial i denne bølgen, enn de skvulpene vi ser innafor enkelte
akademiske kretser.

Han ser denne antirevisjonismen som et alternativ til det moderne
”nye venstre”, den nye utopiske ”kommunistiske” hypotesen og
horisonten – på samme måte som marxismen var et alternativ til
utopien på 1800-tallet.

Min vurdering av boka

Når man hører eller leser en presentasjon av ei bok, vil man
sjølsagt ikke bare høre hva boka handler om, men om den er bra, om
man sjøl bør lese den. Jeg kan absolutt anbefale The Communist
Necessity – men med noen forbehold.

For det første er boka skrevet på et ganske akademisk engelsk.
Allerede i introduksjonen kommer ord og begreper som jeg ikke har
vært borti før. Og måten boka er formulert på er hele veien prega
av det jeg tror er en måte å skrive på som jeg tror kommer fra
akademia generelt og filosofifagene spesielt. Det vil si at den er
ganske tung å lese. Det virker som forfatteren bruker flere ord og
vanskeligere ord enn nødvendig. Sånn sett skiller boka seg fra
tekster jeg har lest fra for eksempel India eller fra
engelskspråklige partier. Dette tror jeg vil gjøre stoffet mindre
tilgjengelig for en norsk leser. Jeg savner mer klarhet og flere
punktvise oppsummeringer.

For det andre gjelder ikke dette bare formen på boka, men også
innholdet. Boka er i stor grad en kritikk av bevegelser som virker
fjerne i dagens Norge. Jeg var aktivist på begynnelsen av
2000-tallet, så jeg husker den såkalte
”antiglobaliseringsbevegelsen”. Jeg husker da mange miljøer og
grupper gikk sammen om å fylle busser med aktivister for å delta på
demonstrasjoner mot toppmøter i Praha, Göteborg og København. Jeg
husker Attac – som ble importert til Norge fra Frankrike. Men
Occupy-bevegelsen tok aldri av i Norge på samme måte som i USA eller
Kanada. Og dermed blir den såkalte ”movementismen” fremmed i
dagens norske politiske kontekst.

Også de akademiske venstreintellektuelle som boka tar for seg er nok
relativt ukjente selv blant radikale aktivister i Norge. Av disse er
nok Slavoj Zicek den mest kjente, men han er en personlighet som
amerikanere og briter har sett på store konferanser – men som vi
verken har sett eller hørt så mye til her ”på bjerget”.

Jeg tror likevel at kritikken av begge disse retningene er svært
relevant – hvis vi bare ”oversetter” til vår egen kontekst.

Det interessante som denne boka utfordrer oss til, er å ta
kommunismen på alvor ikke som drøm eller utopi, men som praktisk,
konkret og vitenskaplig alternativ til kapitalismen. Kommunismen som
nødvendighet. Og den utfordrer leseren til å søke kunnskap om de
konkrete revolusjonære bevegelsene i Peru, Nepal, Filippinene og
India – som har reist den røde fana etter at den kinesiske
sosialismen ble avskaffa i 1976 og kommunismen ble erklært død i
1990.

Den svenske organisasjonen Arbetarbildning la på 1. mai fram en tale
som var tydelig inspirert av boka til JMP (
http://arbetarbildning.se/arbetarbildnings-forsta-majfirande-2015-for-ett-revolutionart-forsta-maj-i-stockholm/
)

Her legger JMP ut lenker til og vurderinger av bokanmeldelser av The
Communist Necessity (
http://moufawad-paul.blogspot.no/2014/11/good-and-bad-reviews-of-communist.html
)

Tjen Folket
11.06.2015

Noen ser skrifta på veggen til Rødt

Kritiske røster med analyse om NRKs utestenging av Rødt.

Som en del har fått med seg så er Rødt blitt stengt ute fra
partilederdebatten til NRK og deres Valgomat.

Det er noen sinte for, men det finnes også røster i Rødt som har en
annen analyse av hvorfor dette har skjedd. Denne saken er fersk fra
den indre debattlista i Rødt:

“Dette antar jeg ikke jeg blir spesielt populær av å si, men helt
ærlig syns jeg ikke det er noe mistenkelig med NRKs begrunnelse. Det
finns en grense for hvor mange av småpartiene som praktisk kan være
med i debatter, og i tidligere år har MDG ikke kommet med fordi de
var mindre enn Rødt. Sakene vi markerer oss på, og måten vi
markerer oss, er også så kloss opp til SV at det nesten vil være
umulig for NRKs valgomatprodusenter å finne spørsmål som faktisk
skiller de som burde bli Rødt-velgere fra de som burde bli
SV-velgere. Realiteten er at klart de fleste som i valgomaten har endt
opp som Rødt-velgere, tenker på seg selv som SV-velgere. Jeg skulle
ønske det faktisk var noe suspekt med begrunnelsen, fordi det hadde
fortalt oss historien om et revolusjonært parti som staten og
borgerskapet frykter og forsøker å kneble, men realiteten er jo at
vi bare har blitt for irrelevante.

Nok selvpisking: Hva skal vi gjøre med det? Jeg er helt sikker på at
vi ikke kommer til å bedre folks forståelse av nødvendigheten av å
bryte fullstendig med USA og erstatte kapitalismen med et sosialistisk
samfunnssystem, av å bruke mye tid og krefter på å sutre over at vi
ikke behandles som et vanlig stortingsparti av statskanalen. I stedet
bør vi utnytte det at vi er det største utafor-partiet strategisk.

Valgkampstrategien bør være så provokativ at vi blir snakka OM,
selv om vi ikke blir snakke MED. Samtidig bør vi satse tungt på å
styrke våre direkte kommunikasjonskanaler, utafor mainstream-media.
Jeg snakker ikke bare om en langt mer aktiv og offensiv nettside og
Facebooksider, men også om den gode gammeldagse, men svært
effektive, kommunikasjonsformen som heter plakater og klistremerker
med organisert plakatklistring. Særlig blant ungdom er det en stadig
større andel som aldri ser nyheter og i hvert fall ikke valgdebatter
på NRK, men alle går forbi en lyktestolpe på vei til skolen eller
jobben…Vi bør også bli langt flinkere til å utnytte
organisasjonen til å oppsøke folk direkte på ulike måter."

Det siste kommer ikke til å skje, Moxnes er sterkt opptatt av å
komme i byråd med Ap i Oslo, det krever pen oppførsel.

Tjen Folket
05.06.2015

Fra RU til Tjen Folket

Tjen Folket har intervjuet flere medlemmer av Tjen Folket som
tidligere har vært med i andre politiske organisasjoner.

Intervjuene blir presentert i en serie på Tjen Folkets nettsider. Her
kommer det femte intervjuet, som er gjort med Anna.

Hvor var du med før Tjen Folket?

Før jeg ble med i Tjen Folket var jeg medlem av Rød Ungdom.

Hvorfor ble du med hos dem?

Da jeg ble med i Rød Ungdom var jeg egentlig bare klar over at jeg
var på venstresiden i politikken, og jeg avveide lenge om jeg skulle
bli med i Sosialistisk Ungdom eller i Rød Ungdom. Jeg ble til slutt
med i Rød Ungdom fordi de prata med meg på et skolebesøk, og tok
meg med på aktiviteter.

Hvorfor ble du med hos oss i stedet?

Jeg ble med i Tjen Folket fordi jeg var uenig i den politikken Rød
Ungdom førte. Jeg følte det var mer show enn det var politikk, og at
Rødt ikke var en reell opposisjon til makta. Jeg var med på Tjen
Folkets studiesirkler lenge før jeg meldte meg inn. Jeg ville vite
hva jeg gikk inn i.

I Tjen Folket fikk jeg ta del i spennende diskusjoner og møte folk
som delte mange av de synene jeg hadde. Det var under et seminar om
kvinnekamp i Rød Ungdom, jeg bestemte meg for å bli medlem av Tjen
Folket. Ett kvarter senere var jeg medlem.

I Tjen Folket blir man tatt på alvor og det er en kultur hvor man
dytter hverandre oppover, utvikler organisasjonen og seg selv politisk
og personlig. Til min families store frustrasjon, er det å bli med i
Tjen Folket, et valg jeg aldri har angret på.

Tjen Folket
03.06.2015

Tyvenes regjering

Regjeringa tramper på uføre og arbeidsløse og snakker om
“naving”, men de virkelige snylterne er regjeringa sjøl,
politikerne og deres venner.

Regjeringa vil ta feriepengene fra arbeidsløse (mottakere av
dagpenger). Fra før har de senka realpensjonen til pensjonistene og
hakker stadig på trygdemottakere.

De ønsker også “aktivitetsplikt” for sosialhjelpsmottakere.
Aktivitet er bra, Tjen Folket mener alle mennesker trenger aktivitet.
Men ikke som en straff for at man er havna utafor arbeidslivet av
forskjellige grunner. Aktivitet i regi av NAV er fint om det leder til
arbeid, men ikke som straff for å være sjuk eller utslått.

Kjøret er velkjent – fra både AP, Høyre og Frp. De stjeler fra de
fattigste og gir til de rikeste. Smålighet, gjerrighet, uanstendighet
– dette er “dydene” som dyrkes på Stortinget.

Tjuvene lever på andre sitt arbeid. De lever på arbeidet til fattige
folk i andre land, på arbeiderklassen i Norge. Og de lever av å
trampe på de som blir sjuke eller slås ut av kjøret.

Dette gjelder folk som har betalt skatt hele eller deler av livet og
solgt sitt arbeid til kapitalistene. Det gjelder folk som ble svikta
som barn eller ungdommer eller som voksne. Det gjelder folk som kunne
jobba og bidratt en del, men som ikke kan jobbe 100% i stressende
arbeidsliv.

Og lønna til politikerne, gjerne millionlønner, betales av slike
folk. Og politikernes beste venner, de med milliardkapitaler, ler hele
veien til banken – på ryggen til arbeidsfolk i inn- og utland.

Vekk med tyvenes regjering og tyvenes storting – fram for en ny
sosialistisk arbeiderstat!

Tjen Folket
30.05.2015

Polititerror mot tyrkiske revolusjonære

Politiet angriper revolusjonære fra DHF i tyrikiske Istanbul og
Kocaeli.

I dag, 27.05.2015, har 18 aktivister fra DHF (Forbundet for
demokratiske rettigheter) blitt arrestert i et politi- og
“antiterror”-raid i Istanbul og Kocaeli. De arresterte blir
beskyldt for å være med i det forbudte Maoistisk Kommunistparti
(MKP) og for å ha deltatt på 1. mai- og Berkin
Elvan-demonstrasjoner.

800 politi- og “antiterror”-folk deltok i raidet mot
revolusjonære. Det ble gjort minst 18 arrestasjoner i 10 distrikter i
Istanbul og Kocaeli. Disse er: Çağlar Fakir, Sinan Candan, Erdem
Taş, Erdal Sönmez, Özge Tanır, Cihan Soyaktaş, Veysel Yıldız,
Cagla Göçebe, Halil Ibrahim Seker, Kadir Çelik, Sinem Yaşar,
Özgür Han Memiş, Jes Yalçın, Fırat Onal, Eren Sayilgan, Akin
Odabaş og Taylan Erdogan (Kocaeli).

I tillegg til å arrestere aktivister fra organisasjonene DHF, DGH og
DKH, så konfiskerte politiet laptopen til DHF-aktivist Erdal Atas,
som er kandidat til valget for partiet HDP.

Ifølge opplysninger fra politiet kan det komme flere raid mot DHF,
spesielt mot Senol Akdag, Helin Felekoglu og Soner Gündüz. Politiet
etterforsker også Ali Yildiz og Ceylan Cagir. Men disse to ble ikke
funnet av politiet.

Barrikader ble bygget under raidet mot aktivistene for å forsøke å
stoppe politiet. Etter korte sammenstøt klarte politiet bryte gjennom
barrikadene.

I dag vil det være demonstrasjoner i Istanbul og andre byer mot
polititerroren.

Oversatt fra:
http://halkingunlugu.net/index.php/g%C3%BCncel/item/5185-istanbul%E2%80%99da-dhf%E2%80%99ye-y%C3%B6nelik-polis-bask%C4%B1nlar%C4%B1.html

Police Terror and arrests against revolutionaries of DHF in Istanbul
and Kocaeli (Turkey)

Today, 27.05.2015, 18 activists of DHF (Federation of democratic
rights) get arrested by an police and anti-terror raid in Istanbul and
Kocaeli. The arrested people are accused to be member of the Maoist
Communist Party (MKP) and to participate on 1. May and Berkin Elvan
demonstrations.

800 Police and Anti-Terror members take part during this raid against
revolutionaries. There were at least 18 arestments in 10 districts of
Istanbul and Kocaeli. These are: Çağlar Fakir, Sinan Candan, Erdem
Taş, Erdal Sönmez, Özge Tanır, Cihan Soyaktaş, Veysel Yıldız,
Çağla Göçebe, Halil İbrahim Şeker, Kadir Çelik, Sinem Yaşar,
Özgür Han Memiş, İsa Yalçın, Fırat Önal, Eren Sayilgan, Akın
Odabaş and Taylan Erdogan (Kocaeli).

Except the arestments of the DHF, DGH and DKH activists the police
also confiscate the laptop of the DHF – HDP candidate for the
elections Erdal Atas.

According to information of the police there could more raids against
the DHF especially against Senol Akdag, Helin Felekoglu and Soner
Gündüz. The Police investigates also against Ali Yildiz and Ceylan
Cagir. But the two of them could not be found by the police.

Barricades were build during the raids against the activists to stop
the police. After short clashes the police managed to destroy the
barricades.

Today there will be demonstrations in Istanbul and other cities
against these police terror.

Translated from:
http://halkingunlugu.net/index.php/g%C3%BCncel/item/5185-istanbul%E2%80%99da-dhf%E2%80%99ye-y%C3%B6nelik-polis-bask%C4%B1nlar%C4%B1.html

Tjen Folket
27.05.2015

Vi anbefaler litteratur og film

Vi samler på lesestoff og film som kan inspirere og informere.

Her kan man finne litteratur og film som vi anbefaler: Anbefalt
litteratur og film ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11819 )

Markus fra nettredaksjonen forteller:

- Medlemmer og venner av Tjen Folket anbefaler lesestoff og film for
oss og vi bringer dette videre til våre lesere.

Dere skriver at noe av det dere har lagt ut er direkte
antikommunistisk, hvorfor har dere lagt det ut da?

- Vi foretrekker selvsagt å anbefale tekster og filmer som har et
best mulig politisk budskap. Men for eksempel et foredrag av en indisk
professor om maoistene i India, er såpass interessant at vi legger
det ut, sjøl om vi absolutt ikke deler hans vurderinger av
bevegelsen. Uansett hva man leser, ser eller hører, må man uansett
gjøre en egen kritisk vurdering. Selv om en kommunist er forfatter
eller regissør, så må man jo sjøl vurdere om innholdet er bra
eller dårlig.

Er lista komplett?

- Absolutt ikke, vi ønsker å fylle på og legger gjerne til flere
kategorier også. Målet er at folk skal kunne finne alt de trenger
for en lærerik kveld. Derfor oppfordrer vi alle til å sende inn tips
til oss:

Tjen Folkets kontaktskjema ( http://tjen-folket.no/Sentralt/view/10160
)

Tjen Folket
27.05.2015

Fra SU til Tjen Folket

Tjen Folket har intervjuet flere medlemmer av Tjen Folket som
tidligere har vært med i andre politiske organisasjoner.

Intervjuene blir presentert i en serie på Tjen Folkets nettsider. Her
kommer det fjerde intervjuet, som er gjort med André.

Hvor var du med før Tjen Folket?

Etter valget i 1989 så meldte jeg meg inn i SV sin
ungdomsorganisasjon Sosialistisk Ungdom (SU).

Hvorfor ble du med hos dem?

Det var fordi SV var for miljøvern og for et mer rettferdig samfunn.

Hvorfor ble du med hos oss i stedet?

Jeg vokste opp i et miljø uten noen som helst befatning med
kommunisme og kommunister. Mine forestillinger om kommunisme var
derfor forma av hva jeg hadde «lært» på skolen og hørt av
foreldre o.l. Da jeg ble aktiv i SU og Ungdom mot EF (som det het den
gang) så kom jeg i kontakt med kommunistisk ungdom som hadde ett
mildt sagt litt annet bilde av kommunisme og hva det sto for. Alle
mine innvendinger mot kommunismen ble verbalt slått til jorda og jeg
måtte derfor vurdere om mine kunnskaper om kommunismen var korrekte.

Jeg gikk derfor på biblioteket og begynte å lese hva Marx og Engels
egentlig mente, og fant ut at det hørtes fornuftig ut. Jeg diskuterte
argumentene jeg fikk fra kommunistisk litteratur med mange, og fant ut
at det var ingen som hadde gode motargumenter og etter det har jeg
holdt meg på den revolusjonære kommunistiske veien.

Jeg meldte meg etter en tid ut fra SU og over til RU. I RU/RV/AKP
miljøet så ble jeg etter hvert stående stadig lengre til venstre i
tråd med at AKP mfl. dreide mot høyre – det var derfor bare ett
tidsspørsmål før det måtte bli ett brudd. Vi var en liten gjeng
som så i 1998 startet Tjen Folket.

Tjen Folket
26.05.2015

© 2015   Tjen Folket – kommunistisk forbund

_____________________________
Meld ut / Oppdater e-postadresse: http://ymlp284.net/ugbeuwsjgsgmubegwbjggembqh
Powered by YourMailingListProvider

-------------- next part --------------
An HTML attachment was scrubbed...
URL: <http://lists.copyleft.no/pipermail/saih-promo2002/attachments/20150624/1074befa/attachment-0001.html>


More information about the Saih-promo2002 mailing list