[saih-promo2002] Tjen Folkets nyhetsbrev #3 – 2016
Tjen Folket
nyheter at tjen-folket.no
Thu Apr 28 22:47:41 CEST 2016
--------------------------------------------------------------------------------
Dette nyhetsbrevet har bilder.
Hvis du ser bare tekst og ingen bilder, kan
du se bildeutgaven ved å følge denne lenken:
http://ymlp15.com/ziH3aD
--------------------------------------------------------------------------------
Nyhetsbrev #3 – 2016
I dette utvida nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:
Fram for Rød Blokk 1. mai
Kommentarer om gjengproblematikk
Gjengproblematikk og politikk
Borgerlig individualisme er en bløff
Tjen Folket Media lansert på Facebook
Rød kultur mot kapitalistisk kultur
Helg for unge kommunister
Legg vekt på produksjonsforholdene
Beredskapsloven
Fram for Rød Blokk 1. mai
Kommentarer om gjengproblematikk
Gjengproblematikk og politikk
Borgerlig individualisme er en bløff
Tjen Folket Media lansert på Facebook
Rød kultur mot kapitalistisk kultur
Helg for unge kommunister
Legg vekt på produksjonsforholdene
Beredskapsloven
Det nasjonale spørsmålet
Stalin om det nasjonale spørsmålet. Her kan du lese om Lenin og
Stalins syn på nasjoner og nasjonal sjølråderett.
Til nettbutikken ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11247 )
Kommentarer om gjengproblematikk
Kommentarer til gårsdagens tekst fra en med erfaringer fra
gjenglivet.
Dette er en av flere tekster relatert til parola: “Slå tilbake mot
undertrykking! Knus maktas individualisme og søppelkultur!”.
Tekstene vil bli publisert frem mot 1. mai.
I går publiserte vi en tekst om gjengproblematikk og politikk. For å
få kommentarer og innspill sendte forfatteren denne teksten til en
kamerat med erfaringer fra gjenglivet.
Spørsmål: Stemmer dette med dine erfaringer og oppfatninger i dag?
Du har jo erfaringer fra kriminalitet og gjengvirksomhet i ungdommen.
Kan du fortelle litt om dette. Se på teksten vår og om dette stemmer
over ens med dine tanker i dag?
Carlos: Jeg synes saken er godt skrevet og er kommet til nogen lunde
samme konklusjon som meg selv etter hvert.
Tenker at noen av de som er med i gjenger er folk som har gitt opp og
er ganske ødelagt, selv om det ikke gjelder alle. I Norge så
eksisterer det gjenger, men noen er gjenger bare i praksis og ikke i
teorien. Med andre ord fungerer de som en gjeng, men det er ingen som
har avtalt at dette skal være en gjeng. Dette gjør dem ikke mindre
farlige.
Tenker også at noen folk i gjenger er mer narkomane og derfor gjør
fryktelige ting, mens andre har vært «snille folk» som har blitt
brutt ned av andre og så begynner å gjøre akkurat det samme som de
som ødela dem. Husker det var sånn med mange av oss...
Både jeg og min nærmeste kamerat var andre mennesker før vi
bestemte oss for å skade andre istedet for å bli skadet sjøl. Jeg
lurer på om vi bestemte noe som helst etterhvert egentlig. Men enkelt
og greit; noen av oss var onde, svært svært onde.
Der de fleste av oss bare stilte opp og var kamerater, så var det
noen som nøyt å skade andre, og derfor la opp til det. Og vi sugde
ut energien fra vårt eget nabolag. De engang søte jentene, var nå
«horer» og noen av våre beste venner, var nå gått fra vettet
etter for mye dop. Dop gjør mye med deg...
Men hva som kan stanse gjenger??! Fjerne forskjellene tror jeg. Alle
vi var andre personer på barneskolen. Mange av oss var veldig snille
gutter. Men på ungdomskolen også videregående, så kjente vi mye
forskjellene. Jeg og en kompis stjal røyk og sjokolade til de andre
fattige kidsa i friminutt for å gjøre ting mer likt mellom oss.
Jeg skjønner faktisk ikke hva som fikk oss til å tenke sånn, i den
alderen. Men vi hadde ikke noen gjeng, før vi plutselig var en gjeng.
Jeg vet ikke hvilken erfaring jeg kan hjelpe deg med men som sagt jeg
er enig i det du har skrevet, hvert eneste ord, En gjeng er noe
utemmet, men hvert enkelt gjengmedlem har et stort potensiale. Likevel
så er det vanskelig å holde seg unna gjengen. av mange grunner. Man
blir så vant til tryggheten og “familie”-følelsen den gir, og
den felles avhengigheten. Men det er ikke ekte! Da Huy mistet
forstanden, så ble han alene. Da Jorge mistet forstanden så ble han
alene.
Staten har lite oversikt der det skjer, og vi snylter på våre egne
etterhvert. Det er mangel på alt mulig, men også mangel på håp;
Håp om å en dag bli noe, vokse opp og få et yrke. Og ønsket er
ikke der lenger heller, for om man selger dop så tjener man jo mer
enn nok penger uansett.
Tjen Folket
27.04.2016
Fram for Rød Blokk 1. mai
Tjen Folket inviterer til Rød Blokk i fem norske byer. Her er
informasjon om de ulike arrangementene.
1. mai er en kampdag – Bli med på Rød Blokk!
Tjen Folket markerer 1. mai med Rød Blokk for kommunisme i fem norske
byer, og vi inviterer folk til å bli med. Hovedparola er "Slå
tilbake mot undertrykking! Knus maktas individualisme og
søppelkultur!".
Hør Tjen Folkets podcast om Rød Blokk 1. mai her (
https://soundcloud.com/tjen-folket-661639370/bli-med-i-rod-blokk-1-mai-borgerlig-individualisme-systemets-soppelkultur-rod-kultur-organisering
).
Her er tid og sted for oppmøte i de fem byene:
* Oslo: Arbeidersamfunnets plass klokka 12:00. Rødt forum/åpent
møte med innledning og diskusjon på Aktivisten (Toftes gate 68) fra
klokka 16:00. Se Facebookevent her (
https://www.facebook.com/events/1603661176625134/ ).
* Trondheim: Oppmøte for Rød Blokk på Torget klokka 12:30. Rødt
forum med innledning og diskusjon på Aktivisten (Fjordgata 36) klokka
15:30. Se Facebookevent her (
https://www.facebook.com/events/1690018027931492/ ).
* Kristiansand: Arbeideren klokka 12:20. Se Facebookevent her (
https://www.facebook.com/events/1718813245066516/ ).
* Stavanger: Domkirkeplassen klokka 12:00. Se Facebookevent her (
https://www.facebook.com/events/750129155124276/ ).
* Bergen: Den blå stenen klokka 14:00. Se Facebookevent her (
https://www.facebook.com/events/671804982957323/ ).
Slå tilbake mot undertrykking! Knus maktas individualisme og
søppelkultur!
Hver dag fores vi med søppelkultur gjennom TV, aviser og annen
kultur. Vi oppfordres til å bare tenke på oss selv, til å rakke ned
på andre og bry oss om overfladiske ting. De store kanalene, reklame
og rike bloggere selger oss en kultur som ødelegger forholdet mellom
folk. Alle skal bry seg om seg selv, klatre oppover karrierestigen,
være penere, bedre utdannet, ha det finere hjemme, ha dyrere klær og
konkurrere mot hverandre.
En slik kultur henger sammen med kapitalismen. Vi må kjøpe mer og
konsumere mer så de rike kan bli rikere. Det er bedre for dem om vi
splittes av rasisme, kvinnehat, individualisme og konkurranse mot
hverandre, enn om vi samler oss for å kjempe for et annet samfunn.
Lydighet ovenfor makta og anstrengelse etter å bli som borgerskapets
kjendiser og klovner, hindrer oss i å organisere oss og å kjempe for
et samfunn til det bedre for arbeiderklassen og alle undertrykka.
Slå tilbake! Vi må organisere oss og skape en ny kultur, en kultur
som er bra for folk. En kultur som støtter opp under kampen mot
kapitalismens undertrykkelse. Her og nå. Bli med i dag!
Tjen Folket
28.04.2016
Kommentarer om gjengproblematikk
Kommentarer til gårsdagens tekst fra en med erfaringer fra
gjenglivet.
Dette er en av flere tekster relatert til parola: “Slå tilbake mot
undertrykking! Knus maktas individualisme og søppelkultur!”.
Tekstene vil bli publisert frem mot 1. mai.
I går publiserte vi en tekst om gjengproblematikk og politikk. For å
få kommentarer og innspill sendte forfatteren denne teksten til en
kamerat med erfaringer fra gjenglivet.
Spørsmål: Stemmer dette med dine erfaringer og oppfatninger i dag?
Du har jo erfaringer fra kriminalitet og gjengvirksomhet i ungdommen.
Kan du fortelle litt om dette. Se på teksten vår og om dette stemmer
over ens med dine tanker i dag?
Carlos: Jeg synes saken er godt skrevet og er kommet til nogen lunde
samme konklusjon som meg selv etter hvert.
Tenker at noen av de som er med i gjenger er folk som har gitt opp og
er ganske ødelagt, selv om det ikke gjelder alle. I Norge så
eksisterer det gjenger, men noen er gjenger bare i praksis og ikke i
teorien. Med andre ord fungerer de som en gjeng, men det er ingen som
har avtalt at dette skal være en gjeng. Dette gjør dem ikke mindre
farlige.
Tenker også at noen folk i gjenger er mer narkomane og derfor gjør
fryktelige ting, mens andre har vært «snille folk» som har blitt
brutt ned av andre og så begynner å gjøre akkurat det samme som de
som ødela dem. Husker det var sånn med mange av oss...
Både jeg og min nærmeste kamerat var andre mennesker før vi
bestemte oss for å skade andre istedet for å bli skadet sjøl. Jeg
lurer på om vi bestemte noe som helst etterhvert egentlig. Men enkelt
og greit; noen av oss var onde, svært svært onde.
Der de fleste av oss bare stilte opp og var kamerater, så var det
noen som nøyt å skade andre, og derfor la opp til det. Og vi sugde
ut energien fra vårt eget nabolag. De engang søte jentene, var nå
«horer» og noen av våre beste venner, var nå gått fra vettet
etter for mye dop. Dop gjør mye med deg...
Men hva som kan stanse gjenger??! Fjerne forskjellene tror jeg. Alle
vi var andre personer på barneskolen. Mange av oss var veldig snille
gutter. Men på ungdomskolen også videregående, så kjente vi mye
forskjellene. Jeg og en kompis stjal røyk og sjokolade til de andre
fattige kidsa i friminutt for å gjøre ting mer likt mellom oss.
Jeg skjønner faktisk ikke hva som fikk oss til å tenke sånn, i den
alderen. Men vi hadde ikke noen gjeng, før vi plutselig var en gjeng.
Jeg vet ikke hvilken erfaring jeg kan hjelpe deg med men som sagt jeg
er enig i det du har skrevet, hvert eneste ord, En gjeng er noe
utemmet, men hvert enkelt gjengmedlem har et stort potensiale. Likevel
så er det vanskelig å holde seg unna gjengen. av mange grunner. Man
blir så vant til tryggheten og “familie”-følelsen den gir, og
den felles avhengigheten. Men det er ikke ekte! Da Huy mistet
forstanden, så ble han alene. Da Jorge mistet forstanden så ble han
alene.
Staten har lite oversikt der det skjer, og vi snylter på våre egne
etterhvert. Det er mangel på alt mulig, men også mangel på håp;
Håp om å en dag bli noe, vokse opp og få et yrke. Og ønsket er
ikke der lenger heller, for om man selger dop så tjener man jo mer
enn nok penger uansett.
Tjen Folket
27.04.2016
Kommentarer om gjengproblematikk
Kommentarer til gårsdagens tekst fra en med erfaringer fra
gjenglivet.
Dette er en av flere tekster relatert til parola: “Slå tilbake mot
undertrykking! Knus maktas individualisme og søppelkultur!”.
Tekstene vil bli publisert frem mot 1. mai.
I går publiserte vi en tekst om gjengproblematikk og politikk [se
neste artikkel]. For å få kommentarer og innspill sendte forfatteren
denne teksten til en kamerat med erfaringer fra gjenglivet.
Spørsmål: Stemmer dette med dine erfaringer og oppfatninger i dag?
Du har jo erfaringer fra kriminalitet og gjengvirksomhet i ungdommen.
Kan du fortelle litt om dette. Se på teksten vår og om dette stemmer
over ens med dine tanker i dag?
Carlos: Jeg synes saken er godt skrevet og er kommet til nogen lunde
samme konklusjon som meg selv etter hvert.
Tenker at noen av de som er med i gjenger er folk som har gitt opp og
er ganske ødelagt, selv om det ikke gjelder alle. I Norge så
eksisterer det gjenger, men noen er gjenger bare i praksis og ikke i
teorien. Med andre ord fungerer de som en gjeng, men det er ingen som
har avtalt at dette skal være en gjeng. Dette gjør dem ikke mindre
farlige.
Tenker også at noen folk i gjenger er mer narkomane og derfor gjør
fryktelige ting, mens andre har vært «snille folk» som har blitt
brutt ned av andre og så begynner å gjøre akkurat det samme som de
som ødela dem. Husker det var sånn med mange av oss...
Både jeg og min nærmeste kamerat var andre mennesker før vi
bestemte oss for å skade andre istedet for å bli skadet sjøl. Jeg
lurer på om vi bestemte noe som helst etterhvert egentlig. Men enkelt
og greit; noen av oss var onde, svært svært onde.
Der de fleste av oss bare stilte opp og var kamerater, så var det
noen som nøyt å skade andre, og derfor la opp til det. Og vi sugde
ut energien fra vårt eget nabolag. De engang søte jentene, var nå
«horer» og noen av våre beste venner, var nå gått fra vettet
etter for mye dop. Dop gjør mye med deg...
Men hva som kan stanse gjenger??! Fjerne forskjellene tror jeg. Alle
vi var andre personer på barneskolen. Mange av oss var veldig snille
gutter. Men på ungdomskolen også videregående, så kjente vi mye
forskjellene. Jeg og en kompis stjal røyk og sjokolade til de andre
fattige kidsa i friminutt for å gjøre ting mer likt mellom oss.
Jeg skjønner faktisk ikke hva som fikk oss til å tenke sånn, i den
alderen. Men vi hadde ikke noen gjeng, før vi plutselig var en gjeng.
Jeg vet ikke hvilken erfaring jeg kan hjelpe deg med men som sagt jeg
er enig i det du har skrevet, hvert eneste ord, En gjeng er noe
utemmet, men hvert enkelt gjengmedlem har et stort potensiale. Likevel
så er det vanskelig å holde seg unna gjengen. av mange grunner. Man
blir så vant til tryggheten og “familie”-følelsen den gir, og
den felles avhengigheten. Men det er ikke ekte! Da Huy mistet
forstanden, så ble han alene. Da Jorge mistet forstanden så ble han
alene.
Staten har lite oversikt der det skjer, og vi snylter på våre egne
etterhvert. Det er mangel på alt mulig, men også mangel på håp;
Håp om å en dag bli noe, vokse opp og få et yrke. Og ønsket er
ikke der lenger heller, for om man selger dop så tjener man jo mer
enn nok penger uansett.
Tjen Folket
27.04.2016
Tjen Folket
25.04.2016
Gjengproblematikk og politikk
Hva er et revolusjonært svar på gjengproblemer?
Dette er en av flere tekster relatert til parola: “Slå tilbake mot
undertrykking! Knus maktas individualisme og søppelkultur!”.
Tekstene vil bli publisert frem mot 1. mai.
Der det finnes folk så finnes det fellesskap. Også under
kapitalismen vokser det fram en rekke forskjellige fellesskap, både
innenfor rammene av systemet – og utenfor. Alt fra MC-klubber til
religiøse sekter, er eksempler på sosiale fellesskap som ofte
etablerer seg i utkanten av samfunnet.
Gjenger er et slikt fenomen. Ofte med utgangspunkt i klikker av unge
gutter som møtes i skolesammenheng eller i nabolag. Vennegjenger er
ikke noe nytt, og heller ikke noe negativt i seg sjøl. At folk henger
sammen og skaper sterke vennskapsbånd er svært positivt. Det er ikke
bare bra, for mange er det nødvendig for å takle hverdagen.
Men noen slike gjenger vokser og blir noe annet enn et
vennskapsforhold. I noen tilfeller blir dette gjenger som begynner å
kretse rundt kriminell virksomhet eller å dominere over andre folk. I
fattige områder i USA har slike gjenger i mange tiår utvikla
omfattende strukturer og kulturer. Gjenger blir en vei ut av fattigdom
for mange. Eller det blir den eneste beskyttelsen, i et samfunn der
sosiale strukturer har rakna. Eller det blir en alternativ familie for
mennesker som ikke har en fungerende familie og lever i et samfunn der
familie er det eneste sosiale sikkerhetsnettet.
Gjenger i slike samfunn blir som klanorganisering i regioner der
staten er lite til stede. De har flere likhetstrekk: Gjengen står
foran alt annet, gjengens ære er umåtelig viktig, lojalitet mot
gjengen er den viktigste dyden – og patriarkalske strukturer er
svært sterke. Gjengkulturen er i hovedsak en mannskultur, og en del
gjenger behandler jenter som bruksgjenstander.
Gjenger blir dyrket og idolisert i deler av populærkulturen, for
eksempel av mange hip hop-artister. Men er dette radikalt og bra? Er
gjenger et positivt opprør mot staten og systemet? Vi mener at i
hovedsak er de ikke det.
En gjeng av folk som passer på hverandre og hjelper andre i
nabolaget, er sjølsagt positivt. Men det er ikke sånn kriminelle
gjenger fungerer. Tvert om – slike gjenger lever som parasitter på
utsatte nabolag. Deres vold rammer i hovedsak folk i andre gjenger
eller tilfeldige i samme klasse og nabolag. Deres kriminalitet rammer
oftere fattigfolk enn rikfolk. Selger de narkotika, er det som regel i
eget nabolag, til arbeidsfolk og fattigfolk. Frykten og negativiteten
de sprer rammer i første rekke verken politi eller system, men helt
vanlige folk.
Revolusjonære vil organisere folkemakt, og vi vil organisere spesielt
de fattigste nabolagene og arbeiderstrøk. Vi vil organisere mange av
de folka som kan havne i gjenger. Men narkokriminelle gjenger er ikke
våre venner. Historisk har sånne gjenger ofte grepet til våpen mot
revolusjonære. I Shanghai i Kina ble kommunister massakrert av de
kriminelle triadene på 1920-tallet. Det er altså ingen grunn til å
se på sånne gjenger som potensielle allierte fordi man har «felles
fiende» (politi og stat).
Skal revolusjonære organisere folk i nabolag som er plaga av gjenger,
så må man forsøke å bygge positive alternativer til gjenger. Folk
med erfaring fra gjenger kan være gode allierte i å forebygge og
hjelpe ungdom ut av problemer. Men uten alternativer så vil det ikke
lykkes. Folk som trenger fellesskap vil oppsøke det, uansett hva
andre sier. Derfor er det nærmest nytteløst å få folk ut av
gjenger, uten å tilby andre fellesskap.
Skal man organisere folk i sånne nabolag, må man også kunne jobbe
for folk sin sikkerhet. Man må forsøke å skape et miljø der folk
er trygge for overfall og overgrep. Dette kan være svært farlig. På
Sicilia ble de italienske kommunistene ofte angrepet av mafiaen. En
rekke ledende kommunister ble drept i mafiaattentater. I Nord-Irland
har det vært væpna kamp mellom IRA og narkobander i republikanske
nabolag.
Norge er verken Sicilia eller Los Angeles. Det er et rolig land. Men
gjenger finnes her også. Både kriminelle gjenger som har vært
aktive i flere tiår, og kimer til nye gjenger bestående av svært
unge gutter. De fleste av disse kimene blir ikke noe større, men kan
likevel være en pest og en plage for dem som blir ofre for dem.
Et politisk svar på gjengproblematikk kan ikke være naivt. Man kan
ikke bortforklare gjengene som bare en del av den vanlige kulturen –
siden de er egne subkulturer. De er en del av samfunnet, men de rører
seg i utkanten av dette og opererer med egne normer. Og rød og
radikal politikk har et særegent ansvar for å finne gode svar på
problemet, siden vi er mot staten og politiet og derfor ikke kan
slutte oss til rop om «lov og orden». Vi kan ikke bare overlate til
andre å finne løsninger på dette, hvis vi skal være troverdige for
folk i nettopp de utsatte nabolagene.
Vårt foreløpige svar er at folk som tidligere har vært en del av
gjenger kan gjøre et viktig arbeid for å forebygge og få folk ut.
Og at det trengs gode alternativer – musikkscener, klubber, idrett
og sosiale fellesskap som kan gi unge folk et positivt svar på
løsningene de ofte søker i en gjeng.
Tjen Folket
25.04.2016
Borgerlig individualisme er en bløff
Gjør individualismen individet fri?
Dette er en av flere tekster relatert til parola: “Slå tilbake mot
undertrykking! Knus maktas individualisme og søppelkultur!”.
Tekstene vil bli publisert frem mot 1. mai.
Borgerlig individualisme presenterer oss for en motsetning mellom det
frie individet og kollektivisme. Problemstillinga er ugyldig og hul,
borgerskapets individualistiske kapitalisme skaper slett ikke den
individuelle friheten den forkynner.
Tvert imot sørger den for flere begrensninger og sterkere
undertrykking, den splitter oss opp og setter oss opp mot hverandre.
Den etterlater oss på bar bakke til å kjempe alene mot
undertrykkerne.
Rasisme og sexisme er uttrykk for og produkter av dette. Det samme er
ensomheten som så mange av oss føler. Vi savner fellesskap,
solidaritet og trygghet. Vi savner frihet til å være oss selv, og
kjenner på presset fra et samfunn som vil tvinge oss til evig jakt
etter falsk lykke. Et uoppnåelig kapitalistisk ideal som heller ikke
er bra for oss.
Din egen lykkes smed
Individualismen tjener borgerskapets undertrykkere, men ikke de
undertrykte og utbytta. Den kapitalistiske «friheten» er slett ikke
fri, men er klasseundertrykking satt i system. Uten kollektivet står
vi på bar bakke og kjemper alene mot undertrykkerne, den frie
utbyttinga.
«Du er din egen lykkes smed», forteller de oss. Men står vi
egentlig fri til å skape vår egen lykke og vår egen fremtid? Er vi
virkelig så uavhengige og frie? Den hardtslående sannheten er, at
etter flere hundre år med kapitalisme og individualisme, lever
menneskeheten helt og holdent på kapitalistenes premisser. Vi er ikke
vår egen lykkes smed – systemet er laga sånn at vi skal smi lykken
for de få.
Individuell frihet i kollektivet
Et sosialistisk eller kommunistisk samfunn må være bygd på sterke
kollektiver. Det samme gjelder vår revolusjonære organisering i dag.
Massenes styrke er mangfoldet og samholdet. Solidariteten og
fellesskapet. Det er ingen motsetning mellom å organisere seg for
fellesskapets beste og individets frihet. Kollektivet styrker
individitet og gjør det fri til å være seg selv.
Tjen Folket
21.04.2016
Borgerlig individualisme er en bløff
Gjør individualismen individet fri?
Dette er en av flere tekster relatert til parola: “Slå tilbake mot
undertrykking! Knus maktas individualisme og søppelkultur!”.
Tekstene vil bli publisert frem mot 1. mai.
Borgerlig individualisme presenterer oss for en motsetning mellom det
frie individet og kollektivisme. Problemstillinga er ugyldig og hul
– borgerskapets individualistiske kapitalisme skaper slett ikke den
individuelle friheten den forkynner.
Tvert imot sørger den for flere begrensninger og sterkere
undertrykking, den splitter oss opp og setter oss opp mot hverandre.
Den etterlater oss på bar bakke til å kjempe alene mot
undertrykkerne.
Rasisme og sexisme er uttrykk for, og produkter av, dette. Det samme
er ensomheten som så mange av oss føler. Vi savner fellesskap,
solidaritet og trygghet. Vi savner frihet til å være oss selv, og
kjenner på presset fra et samfunn som vil tvinge oss til evig jakt
etter falsk lykke. Et uoppnåelig kapitalistisk ideal som heller ikke
er bra for oss.
Din egen lykkes smed
Individualismen tjener borgerskapets undertrykkere, men ikke de
undertrykte og utbytta. Den kapitalistiske «friheten» er slett ikke
fri, men er klasseundertrykking satt i system. Uten kollektivet står
vi på bar bakke og kjemper alene mot undertrykkerne og den frie
utbyttinga.
«Du er din egen lykkes smed», forteller de oss. Men står vi
egentlig fri til å skape vår egen lykke og vår egen fremtid? Er vi
virkelig så uavhengige og frie? Den hardtslående sannheten er at
etter flere hundre år med kapitalisme og individualisme, lever
menneskeheten helt og holdent på kapitalistenes premisser. Vi er ikke
vår egen lykkes smed – systemet er laga sånn at vi skal smi lykken
for de få.
Individuell frihet i kollektivet
Et sosialistisk eller kommunistisk samfunn må være bygd på sterke
kollektiver. Det samme gjelder vår revolusjonære organisering i dag.
Massenes styrke er mangfoldet og samholdet. Solidariteten og
fellesskapet. Det er ingen motsetning mellom å organisere seg for
fellesskapets beste og individets frihet. Kollektivet styrker
individitet og gjør det fri til å være seg selv.
Tjen Folket
21.04.2016
Tjen Folket Media lansert på Facebook
En kanal for klassekamp, revolusjon og kommunisme. Følg – lik –
del!
Siden finner du her , og vil være en kanal for våre artikler,
podcasts, videoer og aktiviteter. Vi håper dette vil styrke vår
tilstedeværelse, spre vår politikk og hjelpe oss til å komme i
kontakt med flere folk.
Følg siden for oppdateringer.
Tjen Folket
20.04.2016
Tjen Folket Media lansert på Facebook
En kanal for klassekamp, revolusjon og kommunisme. Følg – lik –
del!
Siden finner du her ( https://www.facebook.com/tjenfolketmedia/ ), og
vil være en kanal for våre artikler, podcasts, videoer og
aktiviteter. Vi håper dette vil styrke vår tilstedeværelse, spre
vår politikk og hjelpe oss til å komme i kontakt med flere folk.
Følg siden for oppdateringer.
Tjen Folket
20.04.2016
Rød kultur mot kapitalistisk kultur
Hva er rød kultur, og hvordan formes kulturen av samfunnet vi lever
i?
Dette er en av flere tekster relatert til parola: “Slå tilbake mot
undertrykking! Knus maktas individualisme og søppelkultur!”.
Tekstene vil bli publisert frem mot 1. mai.
1) Hva er kapitalisme?
Kapitalisme er et system for organisering av produksjon. Med
kapitalistisk organisering produserer man varer for salg med overskudd
slik at kapitalen til sjefene vokser. Ser vi på menneskehetens
historie er kapitalismen relativt ny som system. Og det var først
rundt 1900 at kapitalismen hadde blitt helt dominerende i hele verden.
Kjerna i kapitalismen er at en liten klasse – borgerskapet –
tjener seg rike på andres arbeid. Denne klassen av kapitalister og
kapitalistenes nærmeste hjelpere (politikere, byråkrater,
direktører, ledere) styrer produksjonen. De har makta over selskapene
og de har makta over staten. Regjeringa er i deres lomme og jobber for
å tjene deres interesser.
Kapitalismen går rundt fordi den drives framover av jakten på stadig
mer overskudd, stadig mer profitt. Grunnen til at penger blir
investert i produksjon, er for at investorene skal tjene mer penger.
Med mer penger kan de investere enda mer penger – og tjene enda mer.
Dette er motoren i hele systemet. De som ikke tjener penger taper i
konkurransen. De blir mindre, skrumper inn, kjøpes opp eller går
konkurs.
Å tjene penger er ikke et valg i kapitalismen. Det er det eneste
alternativet for selskaper som skal overleve. Og de som har moralske
skrupler taper konkurransen mot dem som går over lik for å tjene
mer. Dette drivet er så sterkt at de dreper mennesker. Det er så
sterkt at de tømmer havet for fisk og hugger ned regnskogen.
Profittjaget er så altomfattende, at selv om «alle» vet at kloden
vår kveles sakte, så klarer ingen å stoppe det så lenge systemet
er kapitalistisk. Miljøtiltakene blir bare nye metoder for å tjene
enda mer penger, og sånn bare øker investeringene i
miljøødeleggelser.
Kravet om å tjene penger er så totalt, at hundrevis av millioner
mennesker ikke får medisinene de trenger fordi legemiddelselskapene
skal tjene på HIV og AIDS og kreft og ebola. De lar heller folk dø
enn å tape penger.
Dette er vårt økonomiske, sosiale og politiske system i dag. Et
system som fra topp til bunn har ett mål: mer profitt – koste hva
det koste vil.
2) Hvorfor må kapitalismen avle en spesiell type kultur?
Karl Marx skrev allerede i 1848 at «Hvor det har fått herredømme,
har borgerskapet ødelagt alle føydale, patriarkalske, idylliske
forhold. Det har ubarmhjertig revet over de mangfoldige
føydalbåndene som knyttet menneskene til sine naturlige foresatte og
ikke latt noe annet bånd tilbake mellom menneske og menneske enn den
nakne interesse, den følelsesløse “kontante betaling”.» og
«Kort sagt har det i stedet for en utbytting hyllet i religiøse og
politiske illusjoner satt en åpen, skamløs, direkte og naken
utbytting.»
Poenget hans er at systemet før kapitalismen også var
undertrykkende, men at kapitalismen fjerner kulturen som dekker til
undertrykkinga med religion eller romantikk og tilbake står reine
pengeinteresser. Kapitalismen dytter vekk de gamle gudene og skikkene,
og tilbake står en «Gud» over alle andre: penger. Ikke bare penger
i sin direkte betydning – penger som mynter, sedler og bankkort. Men
penger i overført betydning – et middel til å bytte og berike seg
sjøl.
Kapitalismen har skapt en annen kultur enn den gamle kulturen fra
vikingtid eller middelalder. Det er ikke lenger storfamilien som står
i sentrum, men enkeltindividet. Når kapitalismen vokser, så krymper
ikke bare de gamle økonomiene men også den eldgamle kulturen. Og
kapitalismens kultur vinner fram. En kultur der motoren er å tjene
mer – akkurat som i økonomien.
Helt fra man er små barn så er fokuset karriere. Helt fra barnehage
og barneskole skal barn lære å passe inn i «arbeidslivet»
(kapitalismen). Man måles og presses som individ til å bli et sunt
og produktivt individ. Dette er i tråd med kapitalistenes behov for
arbeidskraft, men det er også i tråd med deres behov for å splitte
folk. De vil at folk skal stå aleine mot sjefen. De vil ha elever og
arbeidere og tjenere som er lydige og tenker mest på seg selv og sin
karriere.
Kapitalistene trenger ikke å dyrke denne kulturen bevisst. Egoisme og
individualisme er logisk i dette systemet. Det er egoistene og
individualistene som «lykkes» best – og klatrer til topps i
næringsliv og politikk. Man skal ikke misforstå deres evne til å
tilpasse seg og snakke folk etter kjeften, er det samme som at de er
gode lagspillere som setter fellesskapet først. De tenker på seg
selv og sin lommebok før alt annet. Dermed får vi lovgivere –
politikere – som lager skatteregler som alle andre må følge, men
selv gjemmer pengene sine i skatteparadiser.
Kapitalismen bygger på produksjon, salg og kjøp av varer. Alt
handler om varer. Og alt skal gjøres til varer. Alle de tingene som
vanlige folk lagde sjøl for hundre år siden, kjøper man i dag fra
kapitalistene i butikken. Det er fortsatt folk som lager disse –
arbeiderklassen – men før de kan bruke dem, må de få lønn fra
kapitalisten og gå på butikken og kjøpe dem. Der man før strikket
og sydde egne klær, satte sine egne poteter, trakk sin egen fisk,
melket og ystet og syltet og gravet – så slår man i dag en
pinkode.
Alt er er til salgs – ikke bare ting og tank, men også liv og død.
Og kropp og kjønn selges. Mennesker selges. Får man ikke kjøpt
slaver i Norge, så kan man dra til fattige land og kjøpe seg tilgang
til kvinner og barn der. Og har man penger trenger man ikke vaske
sjøl, man kan ansette folk til å vaske for seg.
Og identitet er til salgs. «Hvem er du?» og «finn deg sjøl» leser
vi – og da handler det om å kjøpe en stil. Et møbel, et
klesplagg, en veske, en treningsbukse, et par sko, en frisyre, en
utdanning, en musikksjanger og så videre. Selv forsøk på å ikke
følge moten, blir mote (hipstere). Selv forsøk på å lage motkultur
nedenfra, blir big business (hip hop).
Kulturen gjennomsyres av kapitalismens metode – kjøp billig, selg
dyrt, dyrk deg selv, tråkk på andre. Det er logisk hvis man forstår
samfunnet sånn som Marx, nemlig sånn at hvordan vi tenker følger av
hvordan vi lever. Og hvordan vi lever følger hovedsaklig av hvordan
vi produserer. Kapitalistisk produksjon avler kapitalistisk liv og
kapitalistisk tenkning. Kapitalistisk økonomi må avle kapitalistisk
kultur.
Grunnen til at produksjonen er så viktig er at vi mennesker må
produsere for å leve – og vi må produsere sammen (i et samfunn).
Vi er ikke en type dyr som klekkes ut av egg og så klarer seg sjøl
resten av livet. Selv de «sterkeste» individer, trenger et samfunn.
Selv polfarere og villmarksfolk tar med seg fabrikkproduserte
glassfiberski, telt, spesialklær, primus og gjerne proviant. Vi kan
ikke melde oss helt ut av alle form for samfunn. Og så lenge vi er en
del av systemet, så er systemet en del av oss.
3) Hvem produserer kultur i dette samfunnet?
På et lavt nivå er alle mennesker produsenter av kultur. Hver gang
vi snakker så utøver vi kultur (språk). Når vi tenker, tenker vi
innafor kulturelle rammer. Når vi føler, ligger ofte kulturen vår
til grunn for følelsene. Når vi føler oss krenket eller synes noe
er urettferdig (eller rettferdig) er det preget av kultur. Når vi
skriver gjør vi kultur. Når vi oppdrar barn så utøver vi kultur.
Men vi lever i et klassesamfunn. De på topp og de på bunn er ikke
likestilt i kulturproduksjonen. Og noen mennesker jobber fulltid, ja
bruker hele livet, på å sette standarden for kultur. Noen har all
sin produktive virksomhet knytta til å påvirke vår felles kultur,
eller kulturen til enkelte grupper. Deler av den såkalte
«middelklassen» er de viktigste kulturprodusentene. Forfattere,
musikere, sangere, spillprodusenter, journalister, prester,
politikere, bloggere, kjendiser – de fleste av disse står i en
mellomposisjon i samfunnet, mellom arbeiderklassen og borgerskapet. Og
deres jobb er først og fremst å lage kultur.
Men hvem sin kultur er det de produserer og reproduserer? Tar de like
mye fra arbeiderklassen som fra borgerskapet? Det er ikke noe problem
for dem å ta kulturformer fra fattigfolk og arbeidere. Svært mange
populærkulturer vokste først fram fra undertrykka folk. Vi ser det
tydelig i musikken; blues, rock, punk, hip hop – alle har røtter i
folkets egen kultur, spesielt blant de fattigste og mest undertrykka.
Og vi ser det i klesstilene som oppsto som motkultur, men så ble
populærkultur. Kulturprodusentene tar gjerne form nedenfra, men
innholdet kommer som regel «fra oven».
Kulturprodusentene jobber nemlig som regel ikke for å tjene folket,
men for å tjene penger – og for å tjene borgerskapet. Selv om de
innbiller seg at de er fri, så er de fleste av dem avhengig av å
selge sitt arbeid som en vare til kapitalister (eller til
kapitalistenes stat). Og selv om de ønsker å være uavhengig av
disse, så vil de likevel oppleve en sterkere innflytelse fra de med
makt, enn fra de uten makt.
I all tid har herskerklassens kultur blitt betrakta som høyverdig
kultur, som «finkultur». Før kapitalismen var denne kulturen
eksklusiv for overklassen – Mozart spilte ved hoffet til kongen,
ikke på torget i landsbyen. Men i kapitalismen er kultur blitt en
vare som andre varer, og med kapitalismen har man fått redskapene til
å spre hvilken kultur som helst til massene – gjennom radio og så
TV og i dag internett. Men selv om kulturen nå er for alle, så er
det fortsatt de rike som setter standarden for hva som er «fint».
Interiørmagasiner og blogger hyller de rike for deres «gode smak»
(penger til å kjøpe designmøbler og få råd av
interiørarkitekter). Og serier driter ut de fattige for å være
dumme (blir gravide alt for unge, tar opp kredittkortgjeld) og for å
være stygge, feite og vulgære. Kultur og smak har en tydelig
klassekarakter, og den kulturen som spres til massene, er en kultur
som hyller eliten.
Alt dette er en logisk følge av hvilken klasse som dominerer
samfunnet. Men det er også enda mer direkte en følge av hvem som
kjøper kulturprodusenter. Selv om de er en «middelklasse», så må
de tjene til livets opphold. De selger sin arbeidskraft som vare, og
de selger den på bestilling. Journalisten ansettes i kapitalistens
avis, for å skrive nyheter som selger. Redaktørene kaller seg
selvstendige, men de er også ansatte – og ansatte kan få sparken.
Men kapitalistene trenger ikke true med sparken. Redaktørene er sjøl
rike. De er sjøl en del av overklassen. De går på de samme festene,
de samme restaurantene og pleier kjennskap og vennskap med andre i
overklassen. Så deres interesse er å drive avisen i kapitalismens
tjeneste. Og samtidig får de pressestøtte fra staten, noe som binder
dem enda tettere til systemet.
Slik er all kulturproduksjon i Norge. Selv om kirka og menighetene er
mindre viktige som kulturprodusenter i dag enn for 100 år siden, så
er også de tett knytta til systemet. De står på en måte for en
«motkultur» som henger igjen i tida før kapitalismen. Men de dyrker
fortsatt klassefred, ro og orden, og de bevarer undertrykkende
strukturer i forhold til kjønn og familie. Og de er fullfinansiert av
klassestaten.
Musikken, moten, bloggartiklene – alt dette finansieres av reklame
og av at de selges som en hvilken som helst vare. De produseres som
på samlebånd av profesjonelle produsenter. Sangerne reduseres ofte
til et pent fjes som framfører andres tekster på andres melodier, og
gjerne med all slags tekniske hjelpemidler for å få best mulig
stemme.
Den enkelte produsenten motiveres kanskje av en drøm om å leve av
noe de elsker å gjøre (synge, skrive, tegne, prate), men
investeringene i deres talenter motiveres av det samme som all annen
produksjon: mer profitt – mer penger – for kapitalistene.
4) All kultur har en klassekarakter
Klasseløs kultur er en illusjon i et samfunn der alle deles i
klasser. Men én klasse trenger ikke å representeres av én eneste
kulturform. Slett ikke. Selv om overklassen i dag ser til forveksling
like ut i hele verden (mørke dresser og drakter), så kan deres
tanker og holdninger presenteres i en uendelighet av former.
Individualisme kan få form av protestantisme («personlig kristen»),
new age religion («finn deg selv»), narkokultur («frigjør deg ved
å kople av fra verden»), fitness («become the best you you can
be») eller tusenvis av andre identiteter og kulturer. Karrierisme,
egoisme, klassesamarbeid, rasisme, hat mot fattige og så videre og
så videre, kan framføres som dikt, sanger, motto, skolepensum,
partiprogrammer, sketsjer, stand up komikk, memer, film, foto, reklame
og så videre i uendelighet.
At all kultur har klassekarakter betyr ikke at alle kulturuttrykk er
rent borgerlige eller rent proletære. Det betyr ikke at alt er helt
rødt eller helt blått. Det betyr ikke at ingen kunstnere som jobber
for kapitalister kan produsere ting som er bra for folket. Eller for
den saks skyld, det betyr ikke at alle radikale kunstnere lager bra
kunst. Akkurat som i naturen og i samfunnet forøvrig, så er også
kulturen full av forskjellige indre konflikter og overgangsfaser og
overgangsfenomener. Ting skifter, ting varierer og ting endrer seg.
Men grovt sett er det en tendens i alle kulturprodukter, en tendens
til å tjene enten den ene eller den andre klassen.
I et samfunn med klassekamp, så er det de som har makta som tjener
på at folk stiller seg nøytrale. «Den som tier samtykker» heter
det, den kunstneren som ikke tar stilling mot undertrykking men tvert
om jobber på oppdrag av undertrykkere – den kunstneren jobber
objektivt for makta.
Men dette gjelder ikke bare profesjonelle kulturprodusenter. Det
gjelder oss alle. Hvis vi ikke tar stilling mot undertrykking, men
tvert om reproduserer den – ved å mobbe folk, ved å framføre et
sykelig fokus på kropp, ved å latterliggjøre fattige som dumme, ved
å fortelle rasistiske vitser på jobben, ved å overlate overordna
ansvar for hjemmet til kvinnen i forholdet, ved å oppføre oss
homofobt eller transfobt, så tjener vi interessene til dem som har
makta. Vi skader vår egen interesse som arbeidende, fattige og
undertrykka folk av å stå sammen mot all undertrykking.
5) Vi trenger motkultur for å skape motmakt
Et folk som er splitta i individer som ikke kan stole på hverandre,
som rakker ned på hverandre, som tenker mer på karriere enn på
kamerater, mer på seg selv enn på fellesskapet, som dyrker
overklassens stil og drømmer om rikdom og luksus – kan ikke reise
seg og knuse undertrykkinga. Skal kapitalismen vekk, så må man ikke
bare ta oppgjør med profittjaget i produksjonen men også med den
kapitalistiske kulturen.
Så lenge kapitalismen dominerer så vil også den kapitalistiske
kulturen dominere. Og historien har vist at selv om vi gjør
revolusjon og bygger sosialistiske samfunn, så vil kapitalistisk
kultur overleve og avles fram også der. Det er en rein ønskedrøm å
vinne en total seier mot den kapitalistiske kulturen på kort sikt.
Det er en svært langvarig prosess. Og vi trenger heller ingen total
seier over denne kulturen, for å bygge motmakt mot dagens herskere.
Men det trengs en motkultur for å skape motmakt. Det trengs
holdninger, teorier, tanker og følelser som står i konflikt med
kapitalismens kultur – for å kunne bygge organisasjoner og områder
som står i konflikt med kapitalismens økonomi og politikk. Grupper
som dyrker individualisme kan ikke samle folket. Grupper som dyrker
mannssjåvinisme kan ikke forene folk mot kvinneundertrykking. Grupper
som dyrker religionskonflikt, kan ikke samle kristne og muslimske
arbeidere til felles kamp. Uten en rød kultur kan man ikke bygge rød
makt.
Det har vært en tendens på «venstresida» til å veksle mellom to
ytterligheter som er like feil. På den ene kanten har man dem som
ensidig har fokusert på økonomiske krav; på lønn, pensjon og
tariffavtaler. De som har bare forakt til overs for kulturkamp og
«identitetspolitikk». Denne økonomismen har dekket seg bak
marxismen som materialisme, og sagt at siden Marx mente økonomi og
produksjon var det grunnleggende i samfunnet, så må marxister først
og fremst fokusere på lønn og økonomisk politikk. Den andre grøfta
å gå i, er å gjøre kultur til det primære i alle spørsmål. Som
en motreaksjon på en tannløs «venstreside» og fagbevegelse som har
gitt opp kampen om den politiske makta og det kulturelle hegemoniet,
og febrilsk forsøker å forene folk om én eneste sak; «mer penger
til arbeiderne», så har de valgt «identitetspolitikken». Alt
handler om identitet; om kjønn, seksualitet, hudfarge, språk og så
videre.
I tillegg dyrker økonomistene gjerne sin egen variant av
identitetspolitikken i «arbeiderismen», ideologien der
arbeiderklassen er dem som hører på «folkelig» musikk, kler seg
«folkelig», spiser «folkelig» mat, drikker «folkelig» drikke og
har «folkelige» fritidsinteresser og livsmål. Den «folkeligheten»
de kler seg i, blir en parodi på en arbeiderklasse som aldri har
vært så endimensjonal og homogen som arbeideristene kanskje tror.
Begge disse ytterpunktene, både økonomismen og identitetspolitikken,
er uttrykk for at «venstresida» har gitt opp kampen om den politiske
makta. Den revolusjonære kommunistiske arbeiderbevegelsen hadde mål
om å gjøre proletariatet til en politisk kraft og organisere det for
å gripe makta. Arbeiderklassens bevegelse på 1800-tallet og
begynnelsen av 1900-tallet var slett ikke begrenset til økonomiske
spørsmål. De studerte og populariserte sosialistisk teori, filosofi
og økonomi. De lagde skoler og teater for folket. De organiserte
biblioteker, filmvisninger, dansetilstelninger, diktopplesninger,
aviser, magasiner. Allsangen gikk som en rød tråd gjennom
bevegelsen. Arbeiderbevegelsens kultur ble en kultur for og av
massene. Dette var en klar forutsetning for å rive arbeiderklassen
løs fra herskerklassens politiske innflytelse og konstituere den som
en sjølstendig politisk kraft. Og det var en forutsetning for den
vellykka revolusjonen i Russland 1917 og den mislykka kommunistiske
revolusjonen i Tyskland 1919.
Denne arbeiderbevegelsen, med alle sine feil og mangler, var likevel
ikke så homogen og ensidig som man kan tro. Den hadde sine
ungdomsbevegelser, sin kvinnebevegelse, sin organisering av
intellektuelle – den hadde et mangfold i kulturuttrykk. Det var ikke
bare én stil. Det var alt fra filmskaperen Eisenstein og forfatteren
Berthold Brecht, pionerer innenfor film og teater som i dag regnes som
«høyverdig» kultur, til amatørteater og allsang på
fagforeningsmøter. Men grovt sett hadde de samme form og innhold; en
kunst for og av massene, som dyrker samholdet og fellesskapet, som
ikke ser opp til eliten men tvert om løfter opp og fram de som sliter
og strever i «de navnløses hær». Istedet for å dyrke det
«sterke» individet, dyrker denne kulturen styrken i massen og i
kollektivet.
Dette er helt parallelt til nasjonsbygginga og den
nasjonaldemokratiske kulturen i samspill med bevegelsen for nasjonal
uavhengighet på 1800-tallet. Uten en sterk nasjonal kulturbevegelse i
hadde nok ikke Norge løsrevet seg fra svensk dominans i 1905.
Europas sterkeste arbeiderparti var det sosialdemokratiske partiet i
Tyskland, og disse ble i en tid omtalt som «en stat i staten». Det
norske arbeiderparti lå ikke mye tilbake for dette, med sine egne
boligsamvirker, innkjøpskooperasjoner, folkets hus i den minste by,
egne aviser, idrettslag og tilogmed egne forsvarsgrupper på et
tidspunkt. Men disse partiene var sosialdemokratiske. Den politiske
«kapitalen» de bygde opp, ble ikke brukt til å knuse borgerskapets
regjering og stat, men til å løfte de sosialdemokratiske lederne inn
i disse institusjonene. De ble et springbrett for karrierister som
objektivt endte opp som borgerskapets viktigste tjenere. Og i dag er
de fullstendig sammensmelta med borgerskapet. De sosialdemokratiske
lederne i Europa går i disse dager rett fra regjering til
toppstillinger i næringslivet. Eller tilbake fra næringslivstopp til
minister, om det passer bedre. Der de gamle sosialdemokratiske lederne
bygget sin makt på å likne sine velgere og sitt fotfolk, og gjerne
sjøl kom fra arbeiderklassen opprinnelig, så er dagens
sosialdemokrater en del av en politikerkaste som er stadig fjernere
fra folk. Og den kulturen og bevegelsen som en gang løftet
sosialdemokratene fram, er nå så svak at i en kriseperiode kan slike
partier rett og slett bli pulverisert – slik man har sett i Hellas
for eksempel.
Mao Zedong slo fast at for å bygge en politisk makt må man bygge en
politisk opinion. Og uten kulturkamp er dette umulig. Det lar seg ikke
gjøre å bygge en brei, sterk og uavhengig arbeiderbevegelse – om
den skal operere utelukkende med herskerklassens egen kultur. Folk som
bare drømmer om egen personlig rikdom kommer ikke til å legge ned
all den tida og alle de kreftene som trengs for å bygge en motmakt.
Kapitalistene har sine penger, fattigfolk sin kapital er organisasjon.
Men det er utenkelig med sterk organisasjon uten sterk politisk
kultur.
6) Vi trenger motmakt fordi revolusjon er nødvendig
Å bygge motkultur og motmakt er ikke et mål i seg sjøl. Det er ikke
noe endelig mål å skape lommer og øyer av sosialisme og fellesskap
omgitt av kapitalisme på alle kanter. Ikke kan slike øyer vare i
lengden heller. Til slutt vil bølgene fra det kapitalistiske havet
rundt grave vekk jordsmonnet i disse øyene og de vil spres som
sandkorn i havet.
Det er heller ikke noe mål i seg sjøl med en abstrakt hvilken som
helst «motkultur». Adelens motkultur mot kapitalismen, med å
videreføre elitisme, ridderordener og arvelige privilegier, var ikke
en motkultur for massene eller for folkemakt. «Motkulturen» til
jihadistene er heller ikke noe alternativ som tjener folket. Den
såkalte «Islamske Staten» (IS/Daesh) er en dødskult som har bygd
en røverstat i vakuumet der USA har ødelagt gamle maktstrukturer.
Det er en motkultur på linje med kriminelle gjenger i Amerika, som
dyrker gjengsymboler og narkokultur. Et tynt lag av ideologi, religion
eller «fellesskap» smurt over en macho røverkultur, for å trekke
til seg nye rekrutter til gjengen.
Jihadismen er, i likhet med en rekke andre «motkulturer» som er
oppstått de siste femti årene, preget av en form for nihilisme og
dødsforakt. «Livet er ikke verdt å leve» så man kan like gjerne
ofre liv og helse. Man kan pisse på «da andre». Vi ser det i de
konspiratoriske miljøene av alle slag, der massene framstilles som
«dumme sauer» som er «ført bak lyset» av en allmektig elite. Vi
ser det i deler av den gamle hippiekulturen og punkkulturen
(«sometimes anti social, allways anti fascist»). Vi ser det
svartmetallmiljøer som hyller destruksjon og depresjon.
Dette er ikke eksempler revolusjonære kultur som tjener til å bygge
en revolusjonær motmakt. Det er reaksjonær kultur som bare er til
hinder for å bygge opp denne. Men det finnes sjølsagt revolusjonære
blant muslimer, pønkere, metalfolk og hippier. Selv ikke de
reaksjonære miljøene innenfor disse kulturene, er ensidig
reaksjonære. De sprer ikke bare negativitet. Og det er klassekamp
innenfor disse kulturene også.
Det vi trenger er rød makt i mange kulturuttrykk. Rød punk og rød
metal. I folkekrigen i Kina fantes det en egen muslimsk avdeling av
den røde folkehæren. I Sovjet gikk Stalin inn for kultur som var
sosialistisk i innhold men nasjonal i form – og sto i spissen for at
de mindre nasjonene i Sovjetunionen utvikla egne skriftspråk om de
ikke hadde det, og utvikla sin egen kultur i folkets tjeneste.
Vi må bygge rød kultur for å bygge rød makt. Å kjempe om makta
må være en langvarig kamp for massene. Bare små grupper kan kuppe
eller lure seg til makt. Sånn elitisme fungerer bare for dem som
allerede er rike og privilgerte, eller de som ikke har noen ambisjoner
om at folket skal ha makta. Kommunister kan aldri komme til makt på
den måten. Arbeiderklassens kamp må i sitt vesen være en
langtrukken serie av kamper, av seiere men stort sett lærerike
nederlag. Å skape ledere, organisere dem, binde dem sammen med mange
folk, organisere store folkemengder, popularisere innsikt i
kapitalismen og kommunismen – alt dette må ta tid. De gamle
arbeiderbevegelsene tok hundre år å bygge opp til sitt høydepunkt.
De nye proletære bevegelsene må også bygges opp over lang tid for
å kunne bli virkelig mektige.
Kulturen er et av nøkkelområdene der en slik bevegelse må kjempe,
bygge opp sine egne uttrykk og dyrke de positive elementene av
folkelig kultur som oppstår blant massene.
7) Gode kollektiver, ikke perfekte individer
Individualismen er ekstremt sterk i kapitalismen. Det er
gjennomgående siden opplysningstida å dyrke individet. Ledende
borgerlige filosofer har bygget hele filosofien rundt individfokus
(«samfunnskontrakten» og «du skal handle slik at alt du gjør kan
gjøres til en allmenn lov for alle») og den gamle kristendommen
(katolisismen) som vokste seg sterk med føydalismen i Europa, er
modernisert med en mer personlig og individfokusert variant (luthersk
protestantisme).
Alt fokuset på individet er tungt å bære for de fleste. Man skal
være sunn, veltrent og pen. Samtidig skal man få gode karakterer,
få en god jobb og gjøre karriere. Og i tillegg skal man få en
partner, få barn og skape et pent og pyntelig lite hjem med disse.
Men det er ikke nok, man skal realisere seg selv, finne seg sjøl,
«oppleve», reise og være fri. Det er åpenbart umulig å få til
alt dette for de aller aller fleste. Spesielt hvis man ikke er rik. Og
selvsagt umulig å kombinere dette med å legge ned tid og krefter i
revolusjonær organisering. Skal man bli en revolusjonær leder så
må man på et tidspunkt velge vekk en del av dette. Iallfall kan man
ikke få til dette innenfor et «A4-liv».
De fleste kan knekke sammen under et slikt press. Hvis vi i tillegg
skal motivere oss sjøl til å tjene folket og kjempe for kommunismen,
så blir presset ulidelig hardt – om vi ikke prioriterer vekk noen
saker. Det er også nødvendig at vi understreker at å bygge rød
makt, revolusjonær motkultur, ikke handler om å bygge stålsatte
kommunistiske individer. Det er å slippe den borgerlige elitismen inn
i vår bevegelse. Det vil bare øke det umenneskelige presset på
folk. Og skape urealistiske krav og forventninger. Det vil også legge
mer til rette for hvite, friske, hetero cis-menn med stabil jobb og
inntekt, med en kone som tar seg av husstell og barnepass. Sånne
egenskaper er nesten en forutsetning for å skape «superkaderen» som
både er sterk teoretisk, svært aktiv og har jobben, fysikken,
mentalhelsa og familien i orden. Og det er en stor fordel om man i
tillegg kommer fra en velstående familie med et greit økonomisk
sikkerhetsnett.
Idealet om elitepartiet som består av elitekommunister er ikke et
proletært ideal. Det er ikke rød kultur. Det er borgerlig eller
småborgerlig elitisme, som med nødvendighet vil føre til
diskriminering eller forakt for fattigfolk eller sjuke eller kvinner
eller transfolk eller andre som ikke vil eller kan tilpasse seg
idealet.
Vår politiske bevegelse, marxismen-leninismen-maoismen (MLM), er for
fortroppspartiet. Vi er for å bygge en revolusjonær ledelse som kan
gå i spissen. Vi er for et parti som kan være arbeiderklassens
generalstab i en folkekrig om makta. Et sånt parti kan ikke være for
absolutt alle. Men de borgerlige elitistene er minst like farlige for
oppbygginga av et slikt parti, som de som ikke passer i elitistenes
ideal. Et kommunistparti må i sitt vesen være et parti for og av de
undertrykte, og vil derfor bestå av mange folk som har problemer med
å få alle deler av livet til å falle på plass. Det vil måtte
være sjuke folk, fattige folk, folk med alle slags utfordringer.
Revolusjonære kommunistiske organisasjoner må være sterke. De må
være godt organiserte. Og de må derfor beskytte seg mot sjåvinisme,
narkotikamisbruk, mobbing, «gi faen-mentalitet» og folk som skaper
voldsomme konflikter eller lett kan bli presset av overvåkingspoliti
til å bli angivere og så videre. Organisasjonene gjøre det mindre
vanskelig for folk å trene, studere og være aktivister. Men vinkelen
er først og fremst kollektiv, ikke individuell. Vi styrker individene
gjennom å styrke kollektivet. Dette er den kollektivistiske kulturen
for å bygge rød makt og rød kultur, som motstykke til maktas
søppelkultur og individualisme.
8) Det er ikke lett
I teorien er alt lett. På papiret kan man endre liv med et
pennestrøk. Men i virkeligheten er det ikke sånn. Når man beveger
seg fra teori til praksis så blir alt verdifullt vanskelig. Alt
arbeid som skaper reell rikdom vil være hardt. Å gå til krig mot
kapitalismen vil være det vanskeligste man kan gjøre. Å bygge opp
en motkultur og en motmakt mot et system som dominerer hele verden vil
med nødvendighet kreve store offer. Selv når man jobber på lavt
nivå i en liten bevegelse, så er det tungt.
Det er ikke mulig å gjøre alt dette uten enorm motivasjon. For noen
kommer man langt nok med et brennende hat mot urettferdighet. For noen
er «hva som helst» bedre enn å finne seg i dagens system. Men for
de fleste kreves det mye mer. Det kreves ikke bare politisk-ideologisk
skolering og studier, men for mange trengs det tilhørighet og
fellesskap. Det trengs fortellinger som tenner en ild hos folk og
inspirerer dem til å ofre seg. Det trengs dikt og sang, dans og film.
Det trengs kollektiv ånd. Kort sagt; rød kultur er ikke et
overskuddsprodukt, noe å sysle med når man har tid til overs, det er
en livsviktig del av en revolusjonær bevegelse.
Livet er ikke lett. Revolusjonær kamp kan i perioder gjøre livet mye
bedre for folk, men i perioder vil den også gjøre det tyngre. Da er
kulturens rolle avgjørende for at man ikke skal knekke sammen og gi
etter for presset utenfra og tilpasse seg den borgerlige kulturen. Vi
vet at mennesker trenger mer enn mat, vann og luft for å leve. Så
lenge mennesker har eksistert som art, har vi skapt kultur. Ikke bare
for moro skyld, men for å holde ut de utfordringene livet møter oss
med. Ikke bare for den enkelte, men for flokken og stammen har kultur
vært avgjørende. Fortellingene, sangene, opplæringa, lekene – de
har alle hatt avgjørende verdi for oss som mennesker. Jegere trenger
jegerkultur, krigere trenger krigerkultur, undertrykte trenger kultur
for å overleve, og rød makt trenger rød kultur.
Tjen Folket
20.04.2016
Rød kultur mot kapitalistisk kultur
Hva er rød kultur, og hvordan formes kulturen av samfunnet vi lever
i?
Dette er en av flere tekster relatert til parola: “Slå tilbake mot
undertrykking! Knus maktas individualisme og søppelkultur!”.
Tekstene vil bli publisert frem mot 1. mai.
1) Hva er kapitalisme?
Kapitalisme er et system for organisering av produksjon. Med
kapitalistisk organisering produserer man varer for salg med
overskudd, slik at kapitalen til sjefene vokser. Ser vi på
menneskehetens historie er kapitalismen relativt ny som system. Og det
var først rundt 1900 at kapitalismen hadde blitt helt dominerende i
hele verden.
Kjerna i kapitalismen er at en liten klasse – borgerskapet –
tjener seg rike på andres arbeid. Denne klassen av kapitalister og
kapitalistenes nærmeste hjelpere (politikere, byråkrater,
direktører, ledere) styrer produksjonen. De har makta over selskapene
og de har makta over staten. Regjeringa er i deres lomme og jobber for
å tjene deres interesser.
Kapitalismen går rundt fordi den drives framover av jakten på stadig
mer overskudd, stadig mer profitt. Grunnen til at penger blir
investert i produksjon, er for at investorene skal tjene mer penger.
Med mer penger kan de investere enda mer penger – og tjene enda mer.
Dette er motoren i hele systemet. De som ikke tjener penger taper i
konkurransen. De blir mindre, skrumper inn, kjøpes opp eller går
konkurs.
Å tjene penger er ikke et valg i kapitalismen. Det er det eneste
alternativet for selskaper som skal overleve. Og de som har moralske
skrupler taper konkurransen mot dem som går over lik for å tjene
mer. Dette drivet er så sterkt at det dreper mennesker. Det er så
sterkt at det tømmer havet for fisk og hugger ned regnskogen.
Profittjaget er så altomfattende, at selv om «alle» vet at kloden
vår kveles sakte, så klarer ingen å stoppe det så lenge systemet
er kapitalistisk. Miljøtiltakene blir bare nye metoder for å tjene
enda mer penger, og sånn bare øker investeringene i
miljøødeleggelser.
Kravet om å tjene penger er så totalt, at hundrevis av millioner
mennesker ikke får medisinene de trenger fordi legemiddelselskapene
skal tjene på HIV og AIDS og kreft og ebola. De lar heller folk dø
enn å tape penger.
Dette er vårt økonomiske, sosiale og politiske system i dag. Et
system som fra topp til bunn har ett mål: mer profitt – koste hva
det koste vil.
2) Hvorfor må kapitalismen avle en spesiell type kultur?
Karl Marx skrev allerede i 1848 at
«Hvor det har fått herredømme, har borgerskapet ødelagt alle
føydale, patriarkalske, idylliske forhold. Det har ubarmhjertig revet
over de mangfoldige føydalbåndene som knyttet menneskene til sine
naturlige foresatte og ikke latt noe annet bånd tilbake mellom
menneske og menneske enn den nakne interesse, den følelsesløse
“kontante betaling”.»
og
«Kort sagt har det i stedet for en utbytting hyllet i religiøse og
politiske illusjoner satt en åpen, skamløs, direkte og naken
utbytting.»
Poenget hans er at systemet før kapitalismen også var
undertrykkende, men at kapitalismen fjerner kulturen som dekker til
undertrykkinga med religion eller romantikk, og tilbake står reine
pengeinteresser. Kapitalismen dytter vekk de gamle gudene og skikkene,
og tilbake står en «Gud» over alle andre: penger. Ikke bare penger
i sin direkte betydning – penger som mynter, sedler og bankkort. Men
penger i overført betydning – et middel til å bytte og berike seg
sjøl.
Kapitalismen har skapt en annen kultur enn den gamle kulturen fra
vikingtid eller middelalder. Det er ikke lenger storfamilien som står
i sentrum, men enkeltindividet. Når kapitalismen vokser, så krymper
ikke bare de gamle økonomiene, men også den eldgamle kulturen. Og
kapitalismens kultur vinner fram. En kultur der motoren er å tjene
mer – akkurat som i økonomien.
Helt fra man er små barn så er fokuset karriere. Helt fra barnehage
og barneskole skal barn lære å passe inn i «arbeidslivet»
(kapitalismen). Man måles og presses som individ til å bli et sunt
og produktivt individ. Dette er i tråd med kapitalistenes behov for
arbeidskraft, men det er også i tråd med deres behov for å splitte
folk. De vil at folk skal stå aleine mot sjefen. De vil ha elever og
arbeidere og tjenere som er lydige og tenker mest på seg selv og sin
karriere.
Kapitalistene trenger ikke å dyrke denne kulturen bevisst. Egoisme og
individualisme er logisk i dette systemet. Det er egoistene og
individualistene som «lykkes» best – og klatrer til topps i
næringsliv og politikk. Man skal ikke misforstå at deres evne til å
tilpasse seg og snakke folk etter kjeften, er det samme som at de er
gode lagspillere som setter fellesskapet først. De tenker på seg
selv og sin lommebok før alt annet. Dermed får vi lovgivere –
politikere – som lager skatteregler som alle andre må følge, men
selv gjemmer pengene sine i skatteparadiser.
Kapitalismen bygger på produksjon, salg og kjøp av varer. Alt
handler om varer. Og alt skal gjøres til varer. Alle de tingene som
vanlige folk lagde sjøl for hundre år siden, kjøper man i dag fra
kapitalistene i butikken. Det er fortsatt folk som lager disse –
arbeiderklassen – men før de kan bruke dem, må de få lønn fra
kapitalisten og gå på butikken og kjøpe dem. Der man før strikket
og sydde egne klær, satte sine egne poteter, trakk sin egen fisk,
melket og ystet og syltet og gravet – så slår man i dag en
pinkode.
Alt er er til salgs – ikke bare ting og tang, men også liv og død.
Og kropp og kjønn selges. Mennesker selges. Får man ikke kjøpt
slaver i Norge, så kan man dra til fattige land og kjøpe seg tilgang
til kvinner og barn der. Og har man penger trenger man ikke vaske
sjøl, man kan ansette folk til å vaske for seg.
Og identitet er til salgs. «Hvem er du?» og «finn deg sjøl» leser
vi – og da handler det om å kjøpe en stil. Et møbel, et
klesplagg, en veske, en treningsbukse, et par sko, en frisyre, en
utdanning, en musikksjanger og så videre. Selv forsøk på å ikke
følge moten, blir mote (hipstere). Selv forsøk på å lage motkultur
nedenfra, blir big business (hip hop).
Kulturen gjennomsyres av kapitalismens metode – kjøp billig, selg
dyrt, dyrk deg selv, tråkk på andre. Dette er logisk hvis man
forstår samfunnet sånn som Marx, nemlig sånn at hvordan vi tenker
følger av hvordan vi lever. Og hvordan vi lever følger hovedsaklig
av hvordan vi produserer. Kapitalistisk produksjon avler kapitalistisk
liv og kapitalistisk tenkning. Kapitalistisk økonomi må avle
kapitalistisk kultur.
Grunnen til at produksjonen er så viktig er at vi mennesker må
produsere for å leve – og vi må produsere sammen (i et samfunn).
Vi er ikke en type dyr som klekkes ut av egg og så klarer seg sjøl
resten av livet. Selv de «sterkeste» individer trenger et samfunn.
Selv polfarere og villmarksfolk tar med seg fabrikkproduserte
glassfiberski, telt, spesialklær, primus og gjerne proviant. Vi kan
ikke melde oss helt ut av alle form for samfunn. Og så lenge vi er en
del av systemet, så er systemet en del av oss.
3) Hvem produserer kultur i dette samfunnet?
På et lavt nivå er alle mennesker produsenter av kultur. Hver gang
vi snakker så utøver vi kultur (språk). Når vi tenker, tenker vi
innafor kulturelle rammer. Når vi føler, ligger ofte kulturen vår
til grunn for følelsene. Når vi føler oss krenket eller synes noe
er urettferdig (eller rettferdig) er det preget av kultur. Når vi
skriver gjør vi kultur. Når vi oppdrar barn så utøver vi kultur.
Men vi lever i et klassesamfunn. De på topp og de på bunn er ikke
likestilt i kulturproduksjonen. Og noen mennesker jobber fulltid med,
ja, bruker hele livet på, å sette standarden for kultur. Noen har
all sin produktive virksomhet knytta til å påvirke vår felles
kultur, eller kulturen til enkelte grupper. Deler av den såkalte
«middelklassen» er de viktigste kulturprodusentene. Forfattere,
musikere, sangere, spillprodusenter, journalister, prester,
politikere, bloggere, kjendiser – de fleste av disse står i en
mellomposisjon i samfunnet, mellom arbeiderklassen og borgerskapet. Og
deres jobb er først og fremst å lage kultur.
Men hvem sin kultur er det de produserer og reproduserer? Tar de like
mye fra arbeiderklassen som fra borgerskapet? Det er ikke noe problem
for dem å ta kulturformer fra fattigfolk og arbeidere. Svært mange
populærkulturer vokste først fram fra undertrykka folk. Vi ser det
tydelig i musikken; blues, rock, punk, hip hop – alle har røtter i
folkets egen kultur, spesielt blant de fattigste og mest undertrykka.
Og vi ser det i klesstilene som oppsto som motkultur, men så ble
populærkultur. Kulturprodusentene tar gjerne form nedenfra, men
innholdet kommer som regel «fra oven».
Kulturprodusentene jobber nemlig som regel ikke for å tjene folket,
men for å tjene penger – og for å tjene borgerskapet. Selv om de
innbiller seg at de er fri, så er de fleste av dem avhengig av å
selge sitt arbeid som en vare til kapitalister (eller til
kapitalistenes stat). Og selv om de ønsker å være uavhengig av
disse, så vil de likevel oppleve en sterkere innflytelse fra de med
makt enn fra de uten makt.
I all tid har herskerklassens kultur blitt betrakta som høyverdig
kultur, som «finkultur». Før kapitalismen var denne kulturen
eksklusiv for overklassen – Mozart spilte ved hoffet til kongen,
ikke på torget i landsbyen. Men i kapitalismen er kultur blitt en
vare som andre varer, og med kapitalismen har man fått redskapene til
å spre hvilken kultur som helst til massene – gjennom radio, så TV
og i dag internett. Men selv om kulturen nå er for alle, så er det
fortsatt de rike som setter standarden for hva som er «fint».
Interiørmagasiner og blogger hyller de rike for deres «gode smak»
(penger til å kjøpe designmøbler og få råd av
interiørarkitekter). Og serier driter ut de fattige for å være
dumme (blir gravide alt for unge, tar opp kredittkortgjeld) og for å
være stygge, feite og vulgære. Kultur og smak har en tydelig
klassekarakter, og den kulturen som spres til massene, er en kultur
som hyller eliten.
Alt dette er en logisk følge av hvilken klasse som dominerer
samfunnet. Men det er også enda mer direkte en følge av hvem som
kjøper kulturprodusenter. Selv om de er en «middelklasse», så må
de tjene til livets opphold. De selger sin arbeidskraft som vare, og
de selger den på bestilling. Journalisten ansettes i kapitalistens
avis for å skrive nyheter som selger. Redaktørene kaller seg
selvstendige, men de er også ansatte – og ansatte kan få sparken.
Men kapitalistene trenger ikke true med sparken. Redaktørene er sjøl
rike. De er sjøl en del av overklassen. De går på de samme festene,
de samme restaurantene og pleier kjennskap og vennskap med andre i
overklassen. Så deres interesse er å drive avisen i kapitalismens
tjeneste. Og samtidig får de pressestøtte fra staten, noe som binder
dem enda tettere til systemet.
Slik er all kulturproduksjon i Norge. Selv om kirka og menighetene er
mindre viktige som kulturprodusenter i dag enn for 100 år siden, så
er også de tett knytta til systemet. De står på en måte for en
«motkultur» som henger igjen i tida før kapitalismen. Men de dyrker
fortsatt klassefred, ro og orden, og de bevarer undertrykkende
strukturer i forhold til kjønn og familie. Og de er fullfinansiert av
klassestaten.
Musikken, moten, bloggartiklene – alt dette finansieres av reklame
og av at de selges som en hvilken som helst vare. De produseres som
på samlebånd av profesjonelle produsenter. Sangerne reduseres ofte
til et pent fjes som framfører andres tekster på andres melodier, og
gjerne med all slags tekniske hjelpemidler for å få best mulig
stemme.
Den enkelte produsenten motiveres kanskje av en drøm om å leve av
noe de elsker å gjøre (synge, skrive, tegne, prate), men
investeringene i deres talenter motiveres av det samme som all annen
produksjon: mer profitt – mer penger – for kapitalistene.
4) All kultur har en klassekarakter
Klasseløs kultur er en illusjon i et samfunn der alle deles i
klasser. Men én klasse trenger ikke å representeres av én eneste
kulturform. Slett ikke. Selv om overklassen i dag ser til forveksling
like ut i hele verden (mørke dresser og drakter), så kan deres
tanker og holdninger presenteres i en uendelighet av former.
Individualisme kan få form av protestantisme («personlig kristen»),
new age religion («finn deg selv»), narkokultur («frigjør deg ved
å kople av fra verden»), fitness («become the best you you can
be») eller tusenvis av andre identiteter og kulturer. Karrierisme,
egoisme, klassesamarbeid, rasisme, hat mot fattige og så videre og
så videre, kan framføres som dikt, sanger, motto, skolepensum,
partiprogrammer, sketsjer, stand up komikk, memer, film, foto, reklame
og så videre i uendelighet.
At all kultur har klassekarakter betyr ikke at alle kulturuttrykk er
rent borgerlige eller rent proletære. Det betyr ikke at alt er helt
rødt eller helt blått. Det betyr ikke at ingen kunstnere som jobber
for kapitalister kan produsere ting som er bra for folket. Eller for
den saks skyld, det betyr ikke at alle radikale kunstnere lager bra
kunst. Akkurat som i naturen og i samfunnet forøvrig, så er også
kulturen full av forskjellige indre konflikter, overgangsfaser og
overgangsfenomener. Ting skifter, ting varierer og ting endrer seg.
Men grovt sett er det en tendens i alle kulturprodukter, en tendens
til å tjene enten den ene eller den andre klassen.
I et samfunn med klassekamp, så er det de som har makta som tjener
på at folk stiller seg nøytrale. «Den som tier samtykker», heter
det. Den kunstneren som ikke tar stilling mot undertrykking, men tvert
om jobber på oppdrag av undertrykkere, den kunstneren jobber
objektivt for makta.
Men dette gjelder ikke bare profesjonelle kulturprodusenter. Det
gjelder oss alle. Hvis vi ikke tar stilling mot undertrykking, men
tvert om reproduserer den – ved å mobbe folk, ved å framføre et
sykelig fokus på kropp, ved å latterliggjøre fattige som dumme, ved
å fortelle rasistiske vitser på jobben, ved å overlate overordna
ansvar for hjemmet til kvinnen i forholdet, ved å oppføre oss
homofobt eller transfobt – så tjener vi interessene til dem som har
makta. Vi skader vår egen interesse som arbeidende, fattige og
undertrykka folk ved å ikke stå sammen mot all undertrykking.
5) Vi trenger motkultur for å skape motmakt
Et folk som er splitta i individer – som ikke kan stole på
hverandre, som rakker ned på hverandre, som tenker mer på karriere
enn på kamerater, mer på seg selv enn på fellesskapet, som dyrker
overklassens stil og drømmer om rikdom og luksus – kan ikke reise
seg og knuse undertrykkinga. Skal kapitalismen vekk, så må man ikke
bare ta oppgjør med profittjaget i produksjonen, men også med den
kapitalistiske kulturen.
Så lenge kapitalismen dominerer så vil også den kapitalistiske
kulturen dominere. Og historien har vist at selv om vi gjør
revolusjon og bygger sosialistiske samfunn, så vil kapitalistisk
kultur overleve og avles fram også der. Det er en rein ønskedrøm å
vinne en total seier mot den kapitalistiske kulturen på kort sikt.
Det er en svært langvarig prosess. Og vi trenger heller ingen total
seier over denne kulturen, for å bygge motmakt mot dagens herskere.
Men det trengs en motkultur for å skape motmakt. Det trengs
holdninger, teorier, tanker og følelser som står i konflikt med
kapitalismens kultur – for å kunne bygge organisasjoner og områder
som står i konflikt med kapitalismens økonomi og politikk. Grupper
som dyrker individualisme kan ikke samle folket. Grupper som dyrker
mannssjåvinisme kan ikke forene folk mot kvinneundertrykking. Grupper
som dyrker religionskonflikt, kan ikke samle kristne og muslimske
arbeidere til felles kamp. Uten en rød kultur kan man ikke bygge rød
makt.
Det har vært en tendens på «venstresida» til å veksle mellom to
ytterligheter som er like feil. På den ene kanten har man dem som
ensidig har fokusert på økonomiske krav; på lønn, pensjon og
tariffavtaler. De som har bare forakt til overs for kulturkamp og
«identitetspolitikk». Denne økonomismen har dekket seg bak
marxismen som materialisme, og sagt at siden Marx mente økonomi og
produksjon var det grunnleggende i samfunnet, så må marxister først
og fremst fokusere på lønn og økonomisk politikk. Den andre grøfta
å gå i, er å gjøre kultur til det primære i alle spørsmål. Som
en motreaksjon på en tannløs «venstreside» og fagbevegelse som har
gitt opp kampen om den politiske makta og det kulturelle hegemoniet,
og febrilsk forsøker å forene folk om én eneste sak; «mer penger
til arbeiderne», så har noen valgt «identitetspolitikken». Alt
handler om identitet; om kjønn, seksualitet, hudfarge, språk og så
videre.
I tillegg dyrker økonomistene gjerne sin egen variant av
identitetspolitikken i «arbeiderismen», ideologien der
arbeiderklassen er dem som hører på «folkelig» musikk, kler seg
«folkelig», spiser «folkelig» mat, drikker «folkelig» drikke og
har «folkelige» fritidsinteresser og livsmål. Den «folkeligheten»
de kler seg i, blir en parodi på en arbeiderklasse som aldri har
vært så endimensjonal og homogen som arbeideristene kanskje tror.
Begge disse ytterpunktene, både økonomismen og identitetspolitikken,
er uttrykk for at «venstresida» har gitt opp kampen om den politiske
makta. Den revolusjonære kommunistiske arbeiderbevegelsen hadde mål
om å gjøre proletariatet til en politisk kraft og organisere det for
å gripe makta. Arbeiderklassens bevegelse på 1800-tallet og
begynnelsen av 1900-tallet var slett ikke begrenset til økonomiske
spørsmål. De studerte og populariserte sosialistisk teori, filosofi
og økonomi. De lagde skoler og teater for folket. De organiserte
biblioteker, filmvisninger, dansetilstelninger, diktopplesninger,
aviser og magasiner. Allsangen gikk som en rød tråd gjennom
bevegelsen. Arbeiderbevegelsens kultur ble en kultur for og av
massene. Dette var en klar forutsetning for å rive arbeiderklassen
løs fra herskerklassens politiske innflytelse og konstituere den som
en sjølstendig politisk kraft. Og det var en forutsetning for den
vellykka revolusjonen i Russland i 1917 og den mislykka kommunistiske
revolusjonen i Tyskland i 1919.
Denne arbeiderbevegelsen, med alle sine feil og mangler, var likevel
ikke så homogen og ensidig som man kan tro. Den hadde sine
ungdomsbevegelser, sin kvinnebevegelse, sin organisering av
intellektuelle – den hadde et mangfold i kulturuttrykk. Det var ikke
bare én stil. Det var alt fra filmskaperen Eisenstein og forfatteren
Berthold Brecht, pionerer innenfor film og teater som i dag regnes som
«høyverdig» kultur, til amatørteater og allsang på
fagforeningsmøter. Men grovt sett hadde de samme form og innhold; en
kunst for og av massene, som dyrker samholdet og fellesskapet, som
ikke ser opp til eliten men tvert om løfter opp og fram de som sliter
og strever i «de navnløses hær». Istedet for å dyrke det
«sterke» individet, dyrker denne kulturen styrken i massen og i
kollektivet.
Dette er helt parallelt til nasjonsbygginga og den
nasjonaldemokratiske kulturen i samspill med bevegelsen for nasjonal
uavhengighet på 1800-tallet. Uten en sterk nasjonal kulturbevegelse i
hadde nok ikke Norge løsrevet seg fra svensk dominans i 1905.
Europas sterkeste arbeiderparti var det sosialdemokratiske partiet i
Tyskland, og disse ble i en tid omtalt som «en stat i staten». Det
norske arbeiderparti lå ikke mye tilbake for dette, med sine egne
boligsamvirker, innkjøpskooperasjoner, folkets hus i den minste by,
egne aviser, idrettslag og tilogmed egne forsvarsgrupper på et
tidspunkt. Men disse partiene var sosialdemokratiske. Den politiske
«kapitalen» de bygde opp, ble ikke brukt til å knuse borgerskapets
regjering og stat, men til å løfte de sosialdemokratiske lederne inn
i disse institusjonene. De ble et springbrett for karrierister som
objektivt endte opp som borgerskapets viktigste tjenere. Og i dag er
de fullstendig sammensmelta med borgerskapet. De sosialdemokratiske
lederne i Europa går i disse dager rett fra regjering til
toppstillinger i næringslivet. Eller tilbake fra næringslivstopp til
minister, om det passer bedre. Der de gamle sosialdemokratiske lederne
bygget sin makt på å likne sine velgere og sitt fotfolk, og gjerne
sjøl kom fra arbeiderklassen opprinnelig, så er dagens
sosialdemokrater en del av en politikerkaste som er stadig fjernere
fra folk. Og den kulturen og bevegelsen som en gang løftet
sosialdemokratene fram, er nå så svak at i en kriseperiode kan slike
partier rett og slett bli pulverisert – slik man for eksempel har
sett i Hellas.
Mao Zedong slo fast at for å bygge en politisk makt må man bygge en
politisk opinion. Og uten kulturkamp er dette umulig. Det lar seg ikke
gjøre å bygge en brei, sterk og uavhengig arbeiderbevegelse om den
skal operere utelukkende med herskerklassens egen kultur. Folk som
bare drømmer om egen personlig rikdom kommer ikke til å legge ned
all den tida og alle de kreftene som trengs for å bygge en motmakt.
Kapitalistene har sine penger – fattigfolk sin kapital er
organisasjon. Men det er utenkelig med sterk organisasjon uten sterk
politisk kultur.
6) Vi trenger motmakt fordi revolusjon er nødvendig
Å bygge motkultur og motmakt er ikke et mål i seg sjøl. Det er ikke
noe endelig mål å skape lommer og øyer av sosialisme og fellesskap,
omgitt av kapitalisme på alle kanter. Ikke kan slike øyer vare i
lengden heller. Til slutt vil bølgene fra det kapitalistiske havet
rundt grave vekk jordsmonnet i disse øyene, og de vil spres som
sandkorn i havet.
Det er heller ikke noe mål i seg sjøl med en abstrakt, hvilken som
helst «motkultur». Adelens motkultur mot kapitalismen, med å
videreføre elitisme, ridderordener og arvelige privilegier, var ikke
en motkultur for massene eller for folkemakt. «Motkulturen» til
jihadistene er heller ikke noe alternativ som tjener folket. Den
såkalte «Islamske Staten» (IS/Daesh) er en dødskult som har bygd
en røverstat i vakuumet der USA har ødelagt gamle maktstrukturer.
Det er en motkultur på linje med kriminelle gjenger i Amerika, som
dyrker gjengsymboler og narkokultur. Et tynt lag av ideologi, religion
eller «fellesskap», smurt over en macho røverkultur, for å trekke
til seg nye rekrutter til gjengen.
Jihadismen er, i likhet med en rekke andre «motkulturer» som er
oppstått de siste femti årene, preget av en form for nihilisme og
dødsforakt. «Livet er ikke verdt å leve», så man kan like gjerne
ofre liv og helse. Man kan pisse på «da andre». Vi ser det i de
konspiratoriske miljøene av alle slag, der massene framstilles som
«dumme sauer» som er «ført bak lyset» av en allmektig elite. Vi
ser det i deler av den gamle hippiekulturen og punkkulturen
(«sometimes anti social, allways anti fascist»). Vi ser det
svartmetallmiljøer som hyller destruksjon og depresjon.
Dette er ikke eksempler revolusjonær kultur som tjener til å bygge
en revolusjonær motmakt. Det er reaksjonær kultur som bare er til
hinder for å bygge opp denne. Men det finnes sjølsagt revolusjonære
blant muslimer, pønkere, metalfolk og hippier. Selv ikke de
reaksjonære miljøene innenfor disse kulturene, er ensidig
reaksjonære. De sprer ikke bare negativitet. Og det er klassekamp
innenfor disse kulturene også.
Det vi trenger er rød makt i mange kulturuttrykk. Rød punk og rød
metal. I folkekrigen i Kina fantes det en egen muslimsk avdeling av
den røde folkehæren. I Sovjet gikk Stalin inn for kultur som var
sosialistisk i innhold, men nasjonal i form – og sto i spissen for
at de mindre nasjonene i Sovjetunionen utvikla egne skriftspråk om de
ikke hadde det, og utvikla sin egen kultur i folkets tjeneste.
Vi må bygge rød kultur for å bygge rød makt. Å kjempe om makta
må være en langvarig kamp for massene. Bare små grupper kan kuppe
eller lure seg til makt. Sånn elitisme fungerer bare for dem som
allerede er rike og privilgerte, eller de som ikke har noen ambisjoner
om at folket skal ha makta. Kommunister kan aldri komme til makt på
den måten. Arbeiderklassens kamp må i sitt vesen være en
langtrukken serie av kamper – med seiere og lærerike nederlag. Å
skape ledere, organisere dem, binde dem sammen med mange folk,
organisere store folkemengder, popularisere innsikt i kapitalismen og
kommunismen – alt dette må ta tid. De gamle arbeiderbevegelsene tok
hundre år å bygge opp til sitt høydepunkt. De nye proletære
bevegelsene må også bygges opp over lang tid for å kunne bli
virkelig mektige.
Kulturen er et av nøkkelområdene der en slik bevegelse må kjempe,
bygge opp sine egne uttrykk og dyrke de positive elementene av
folkelig kultur som oppstår blant massene.
7) Gode kollektiver, ikke perfekte individer
Individualismen er ekstremt sterk i kapitalismen. Det er
gjennomgående siden opplysningstida å dyrke individet. Ledende
borgerlige filosofer har bygget hele filosofien rundt individfokus
(«samfunnskontrakten» og «du skal handle slik at alt du gjør kan
gjøres til en allmenn lov for alle») og den gamle kristendommen
(katolisismen), som vokste seg sterk med føydalismen i Europa, er
modernisert med en mer personlig og individfokusert variant (luthersk
protestantisme).
Alt fokuset på individet er tungt å bære for de fleste. Man skal
være sunn, veltrent og pen. Samtidig skal man få gode karakterer,
få en god jobb og gjøre karriere. Og i tillegg skal man få en
partner, få barn og skape et pent og pyntelig lite hjem med disse.
Men det er ikke nok, man skal realisere seg selv, finne seg sjøl,
«oppleve», reise og være fri. Det er åpenbart umulig å få til
alt dette for de aller, aller fleste. Spesielt hvis man ikke er rik.
Og selvsagt umulig å kombinere dette med å legge ned tid og krefter
i revolusjonær organisering. Skal man bli en revolusjonær leder så
må man på et tidspunkt velge vekk en del av dette. Iallfall kan man
ikke få til dette innenfor et «A4-liv».
De fleste kan knekke sammen under et slikt press. Hvis vi i tillegg
skal motivere oss sjøl til å tjene folket og kjempe for kommunismen,
så blir presset ulidelig hardt – om vi ikke prioriterer vekk noen
saker. Det er også nødvendig at vi understreker at å bygge rød
makt, revolusjonær motkultur, ikke handler om å bygge stålsatte
kommunistiske individer. Det er å slippe den borgerlige elitismen inn
i vår bevegelse. Det vil bare øke det umenneskelige presset på
folk. Og skape urealistiske krav og forventninger. Det vil også legge
mer til rette for hvite, friske, hetero cis-menn med stabil jobb og
inntekt, med en kone som tar seg av husstell og barnepass. Sånne
egenskaper er nesten en forutsetning for å skape «superkaderen» som
både er sterk teoretisk, svært aktiv og har jobben, fysikken,
mentalhelsa og familien i orden. Og det er en stor fordel om man i
tillegg kommer fra en velstående familie med et greit økonomisk
sikkerhetsnett.
Idealet om elitepartiet som består av elitekommunister er ikke et
proletært ideal. Det er ikke rød kultur. Det er borgerlig eller
småborgerlig elitisme, som med nødvendighet vil føre til
diskriminering eller forakt for fattigfolk eller sjuke eller kvinner
eller transfolk eller andre som ikke vil eller kan tilpasse seg
idealet.
Vår politiske bevegelse, marxismen-leninismen-maoismen (MLM), er for
fortroppspartiet. Vi er for å bygge en revolusjonær ledelse som kan
gå i spissen. Vi er for et parti som kan være arbeiderklassens
generalstab i en folkekrig om makta. Et sånt parti kan ikke være for
absolutt alle. Men de borgerlige elitistene er minst like farlige for
oppbygginga av et slikt parti, som de som ikke passer i elitistenes
ideal. Et kommunistparti må i sitt vesen være et parti for og av de
undertrykte, og vil derfor bestå av mange folk som har problemer med
å få alle deler av livet til å falle på plass. Det vil måtte
være sjuke folk, fattige folk, folk med alle slags utfordringer.
Revolusjonære kommunistiske organisasjoner må være sterke. De må
være godt organiserte. Og de må derfor beskytte seg mot sjåvinisme,
narkotikamisbruk, mobbing, «gi faen-mentalitet» og folk som skaper
voldsomme konflikter eller lett kan bli presset av overvåkingspoliti
til å bli angivere og så videre. Organisasjonene gjør det mindre
vanskelig for folk å trene, studere og være aktivister. Men vinkelen
er først og fremst kollektiv, ikke individuell. Vi styrker individene
gjennom å styrke kollektivet. Dette er den kollektivistiske kulturen
for å bygge rød makt og rød kultur, som motstykke til maktas
søppelkultur og individualisme.
8) Det er ikke lett
I teorien er alt lett. På papiret kan man endre liv med et
pennestrøk. Men i virkeligheten er det ikke sånn. Når man beveger
seg fra teori til praksis så blir alt verdifullt vanskelig. Alt
arbeid som skaper reell rikdom vil være hardt. Å gå til krig mot
kapitalismen vil være det vanskeligste man kan gjøre. Å bygge opp
en motkultur og en motmakt mot et system som dominerer hele verden vil
med nødvendighet kreve store offer. Selv når man jobber på lavt
nivå i en liten bevegelse, så er det tungt.
Det er ikke mulig å gjøre alt dette uten enorm motivasjon. For noen
kommer man langt nok med et brennende hat mot urettferdighet. For noen
er «hva som helst» bedre enn å finne seg i dagens system. Men for
de fleste kreves det mye mer. Det kreves ikke bare politisk-ideologisk
skolering og studier, men for mange trengs det tilhørighet og
fellesskap. Det trengs fortellinger som tenner en ild hos folk og
inspirerer dem til å ofre seg. Det trengs dikt og sang, dans og film.
Det trengs kollektiv ånd. Kort sagt; rød kultur er ikke et
overskuddsprodukt, noe å sysle med når man har tid til overs, det er
en livsviktig del av en revolusjonær bevegelse.
Livet er ikke lett. Revolusjonær kamp kan i perioder gjøre livet mye
bedre for folk, men i perioder vil den også gjøre det tyngre. Da er
kulturens rolle avgjørende for at man ikke skal knekke sammen og gi
etter for presset utenfra og tilpasse seg den borgerlige kulturen. Vi
vet at mennesker trenger mer enn mat, vann og luft for å leve. Så
lenge mennesker har eksistert som art, har vi skapt kultur. Ikke bare
for moro skyld, men for å holde ut de utfordringene livet møter oss
med. Ikke bare for den enkelte, men for flokken og stammen har kultur
vært avgjørende. Fortellingene, sangene, opplæringa, lekene – de
har alle hatt avgjørende verdi for oss som mennesker. Jegere trenger
jegerkultur, krigere trenger krigerkultur, undertrykte trenger kultur
for å overleve, og rød makt trenger rød kultur.
Tjen Folket
20.04.2016
Helg for unge kommunister
Lørdag 9. april og søndag 10. april ble det gjennomført en rekke
aktiviteter i Oslo. Helgens aktiviteter var spesielt retta mot unge
aktivister.
Dagen ble startet med en felles frokost og gjennomgang av dagens
planer. Deretter ble det satt igang med å male årets banner for 1.
mai. Det ble også tegnet skisser som skulle brukes på dagen, da det
bar ut for å lage propaganda med sprayboks.
Seinere på dagen gikk aktivistene ut i det flotte vårværet for å
teste ut å lage propaganda med sprayboks.
Før dagen var over og det ble mørkt, gikk aktivistene ut for å
trene selvforsvar. Det ble gjennomgått diverse
selvforsvars-teknikker, samt gjennomført styrke og kondisjonstrening.
Etter en flott dag med mange aktiviteter avsluttet aktivistene det
hele med middag og filmvisning. Filmen som ble vist var Carlos the
jackal.
Takk for en flott helg!
Tjen Folket
14.04.2016
Helg for unge kommunister
Lørdag 9. april og søndag 10. april ble det gjennomført en rekke
aktiviteter i Oslo. Helgens aktiviteter var spesielt retta mot unge
aktivister.
Dagen ble startet med en felles frokost og gjennomgang av dagens
planer. Deretter ble det satt igang med å male årets banner for 1.
mai. Det ble også tegnet skisser som skulle brukes på dagen, da det
bar ut for å lage propaganda med sprayboks.
Seinere på dagen gikk aktivistene ut i det flotte vårværet for å
teste ut å lage propaganda med sprayboks.
Før dagen var over og det ble mørkt, gikk aktivistene ut for å
trene selvforsvar. Det ble gjennomgått diverse
selvforsvars-teknikker, samt gjennomført styrke og kondisjonstrening.
Etter en flott dag med mange aktiviteter avsluttet aktivistene det
hele med middag og filmvisning. Filmen som ble vist var Carlos the
jackal.
Takk for en flott helg!
Tjen Folket
14.04.2016
Legg vekt på produksjonsforholdene
Marxister mener vi kan se på menneskesamfunnet som delt i to; basis
og overbygning. Basis er grunnmuren i samfunnet, overbygningen er
byggverket som er reist over denne grunnmuren.
Marxister mener vi kan se på menneskesamfunnet som delt i to; basis
og overbygning. Basis er grunnmuren i samfunnet, overbygningen er
byggverket som er reist over denne grunnmuren.
Vi deler også basis i to deler; produktivkrefter og
produksjonsforhold.
a. Produktivkrefter er forbundet av arbeidsmidlene og det menneskelige
arbeidet. De viktigste arbeidsmidlene er arbeidsredskaper; verktøy,
maskiner og liknende.
b. Produksjonsforhold er den sosiale organiseringa av produksjonen;
for eksempel eiendomsforhold og kommandoforhold. Dette er forhold
menneskene må inngå i, for å produsere.
Overbygningen er politikk, lovverk, religion, kultur, ideologi – og
alt som likner. Marxister mener den først og fremst vokser fram fra
basis. Kapitalistisk basis avler kapitalistisk overbygning.
Den første innsikten dette synet gir oss, er at produksjonen (eller
‘økonomien’) er det fundamentale i samfunnet. Produksjon kommer
først, deretter politikk. Eller: først praksis, så teori. Det ville
vært umulig i et slavesamfunn med en overbygning som sa at alle
mennesker er likeverdige, siden noen mennesker ble behandlet som rene
produksjonsmidler. Slavene var ting som slaveeierne kunne gjøre hva
som helst med.
En annen innsikt marxismen byr på, er at det mest revolusjonære
elementet er produktivkreftene. Ofte henger både produksjonsforhold
og overbygning etter, selv når produktivkreftenes utvikling gjør
raske sprang framover. Slik blir lovene ofte foreldet. Radioapparatet
kommer før regulering av radiosignaler. Programmer for piratkopiering
kommer før lovgiverne kan tilpasse seg. Og så videre. Dette skaper
konflikter. Etterhvert blir spenningen mellom produktivkrefter og
produksjonsforhold eksplosiv og skaper det materielle grunnlaget for
revolusjon.
Den første feilen mange marxister gjør, er å ikke se dialektisk på
forholdet mellom basis og overbygning. At basis er det mest
grunnleggende betyr ikke at påvirkning bare går én vei. Overbygning
kan gripe inn i basis og endre den – eller legge til rette for at
den kan endre seg i en spesiell retning. Ikke ulikt forholdet mellom
teori og praksis, der praksis er det mest grunnleggende men teorien
kan føre til at folk endrer praksis. Derfor må man ikke se ensidig
(mekanisk) på forholdet mellom basis og overbygning.
En annen feil mange marxister gjør, er å legge ensidig vekt på
produksjonsmidlene, på verktøy og teknologi, når de snakker om
basis. De «glemmer» at produksjonsforholdene er en del av basis, og
de «glemmer» hva disse er. Hva er egentlig produksjonsforholdene?
Det er organiseringa av produksjonen, det er forhold mellom
menneskene, gruppene, sjiktene og klassene som inngår i denne. Det er
metodene de bruker og alle forbindelsene mellom dem.
Ikke bare marxister gjør denne feilen. Revisjonistene i Kina under
ledelse av først og fremst Deng Xiaoping sto for
«produktivkraftteorien» som først vokste fram i Sovjetunionen.
Dette avviket består i et ensidig fokus på produktivkreftene i
oppbygginga av sosialismen. Det består i en mekanisk forestilling om
at når produktivkreftene går framover så går alt annet framover
også. Deng Xiaoping sa «det spiller ingen rolle hvilken farge katten
har, så lenge den fanger mus». Med andre ord; om fabrikken
kontrolleres av arbeiderne eller direktørene spiller ingen rolle, så
lenge fabrikken leverer varer. Om arbeideren produserer for å tjene
fellesskapet eller for å tjene seg selv, er underordna – det eneste
viktige er at arbeideren produserer mest mulig.
En slik ensidig vekt på produktivkreftene står i motsetning til å
kjempe for sosialisme og kommunisme. Det finnes ikke verktøy eller
mennesker som i seg selv er sosialistiske eller kommunistiske. Verken
en hammer, et gevær eller en fabrikk er i seg selv sosialistiske. En
hammer kan inngå de forskjelligste produksjonsforhold – den kan
brukes både i et slavesamfunn, et føydalsamfunn, et kapitalistisk
system eller i kommunismen. Det spiller kanskje liten rolle hvilken
farge katten har, men det spiller en avgjørende rolle hvem som eier
katten, hvem den kryper opp i fanget til, hvem som trener den opp,
hvilke metoder den bruker og hvilke mus den fanger. Er det
direktørens eller arbeiderens hus som blir ryddet for mus?
Videre legger samme revisjonister ensidig vekt på eiendomsforholdene;
hvem som formelt eier en fabrikk, om det er folket (staten) eller
private kapitalister. Men formalia i denne sammenhengen, er i
sosialistiske land bare en liten del av overbygningen som vi finner i
lovverk og regelverk. Der står det at fabrikken eies av staten og at
staten er proletariatets stat. Realiteten kan være sånn – men
realiteten kan også være at fabrikken egentlig kontrolleres av
byråkratene og at staten egentlig ikke er en organisering av
arbeiderklassen som herskerklasse, men en organisering av byråkratene
som nytt borgerskap.
Svaret på hva som er realiteten finner vi to steder. Det ene stedet
er i produksjonsforholdene. Hvordan er produksjonen organisert? Hvem
er overordna og hvem er underordna? Har proletariatet kommandoen,
eller har det skilt seg ut andre grupper som har den virkelige makta?
Det andre stedet er i politikken. Politikken er en del av
overbygninga, men i et land der den viktigste produksjonen er statlig,
griper politikken direkte inn i produksjonsforholdene.
Mao spissformulerte den kulturrevolusjonære parolen «grip
revolusjonen, frem revolusjonen». Det primære for kommunistene og
arbeiderklassen er revolusjonen. Han tok initiativ til
kulturrevolusjonen mot de som bare ville fange flest mulig mus. Disse
fryktet at kulturrevolusjonen ville skade produksjonen – eller de
fryktet enda mer at de skulle miste sine privilegier og posisjoner.
Da Lenin skulle definere sosialismen i Sovjetunionen spissformulerte
han det til «elektrifisering pluss sovjetmakt». Altså var
sosialisme å spre elektrisitet utover landet og etablere
proletariatets makt. Med andre ord er det ikke nok med framskritt i
produktivkreftene. Ingen sosialisme uten proletariatets politiske
makt. Dette var Maos poeng også. Uten å etablere og utvide
proletariatets diktatur på alle områder, kommer man ikke nærmere
kommunismen og kapitalismen vil bli gjeninnført.
Går vi tilbake igjen til produksjonsforholdene så er det naturlig å
spørre hvordan kapitalismen viser seg i disse forholdene mellom
mennesker som produserer. Det er lettere å se, hvis vi ser
forskjellen på kapitalisme og andre samfunn.
I slaveriet er arbeiderne slaver, de er praktisk talt bare
produksjonsmidler. De er ting som inngår i produksjonen – som
verktøy eller dyr. De kan piskes, de kan drepes på stedet og de kan
aldri forlate slaveeieren med mindre slaveeieren selger dem til en
annen slaveeier eller frigir dem. I føydalsystemet er de
‘oppgradert’. De er ikke lenger eiendommen til en slaveeier, men
de er bundet til føydalherrens jord. De kan ikke kjøpes og selges,
men i mange føydale systemer kunne de piskes eller henges så lenge
føydalherren hadde et påskudd (som slaveeieren ikke trengte). I
kapitalismen bestemmer kapitalisten (eller stedfortreder i direktør
eller formann) på arbeidsplassen, men arbeideren kan i prinsippet si
opp og inngå ny kontrakt med en annen kapitalist. Kontrollen ligger
likevel hos eieren, direktøren og ekspertene rundt han. Makta kommer
ovenfra.
Ut av dette springer alle ledelsesfilosofiene og metodene til
kapitalistene; Gerald Fords «fordisme», tidsstudiene, New Public
Mangement, bestiller/utfører-modellen i offentlig sektor, teamwork og
så videre og så videre. Alt dette er overbygning og smurning for de
kapitalistiske metodene med produksjon for profitt koste hva det koste
vil, sjefen bestemmer, den ansatte bøyer nakken, er du misfornøyd
kan du gå og så videre. Noen sverger til pisk, andre til gulrot.
Noen legger stor vekt på lykkelige ansatte, andre legger større vekt
på maksimal produksjon, noen mener dette er to sider av samme sak.
Vi må forsøke å forstå denne komplekse helheten. Vi må forsøke
å gripe at produksjonen er det mest grunnleggende og at praktiske
resultater er avgjørende, men at uten proletariatets revolusjonære
røde makt så er dette produksjon som ikke tjener folket på lang
sikt. Vi må gripe at uten rød proletarisk makt er det ingen
sosialisme. Og vi må knuse ikke bare borgerskapet stats og
borgerskapets kultur, men også borgerskapets metoder for å
organisere produksjonen. Vi må lære av fienden slik Lenin sier, men
vi må ikke kopiere fienden – for da blir vi sjøl fienden. Uten
røde produksjonsforhold – ingen rød makt.
Tjen Folket
14.04.2016
Legg vekt på produksjonsforholdene
Marxister mener vi kan se på menneskesamfunnet som delt i to; basis
og overbygning. Basis er grunnmuren i samfunnet, overbygningen er
byggverket som er reist over denne grunnmuren.
Vi deler også basis i to deler; produktivkrefter og
produksjonsforhold.
a.Produktivkrefter er forbundet av arbeidsmidlene og det menneskelige
arbeidet. De viktigste arbeidsmidlene er arbeidsredskaper; verktøy,
maskiner og liknende.
b.Produksjonsforhold er den sosiale organiseringa av produksjonen; for
eksempel eiendomsforhold og kommandoforhold. Dette er forhold
menneskene må inngå i, for å produsere.
Overbygningen er politikk, lovverk, religion, kultur, ideologi – og
alt som likner. Marxister mener den først og fremst vokser fram fra
basis. Kapitalistisk basis avler kapitalistisk overbygning.
Den første innsikten dette synet gir oss, er at produksjonen (eller
‘økonomien’) er det fundamentale i samfunnet. Produksjon kommer
først, deretter politikk. Eller: først praksis, så teori. Det ville
vært umulig i et slavesamfunn med en overbygning som sa at alle
mennesker er likeverdige, siden noen mennesker ble behandlet som rene
produksjonsmidler. Slavene var ting som slaveeierne kunne gjøre hva
som helst med.
En annen innsikt marxismen byr på, er at det mest revolusjonære
elementet er produktivkreftene. Ofte henger både produksjonsforhold
og overbygning etter, selv når produktivkreftenes utvikling gjør
raske sprang framover. Slik blir lovene ofte foreldet. Radioapparatet
kommer før regulering av radiosignaler. Programmer for piratkopiering
kommer før lovgiverne kan tilpasse seg. Og så videre. Dette skaper
konflikter. Etterhvert blir spenningen mellom produktivkrefter og
produksjonsforhold eksplosiv og skaper det materielle grunnlaget for
revolusjon.
Den første feilen mange marxister gjør, er å ikke se dialektisk på
forholdet mellom basis og overbygning. At basis er det mest
grunnleggende betyr ikke at påvirkning bare går én vei. Overbygning
kan gripe inn i basis og endre den – eller legge til rette for at
den kan endre seg i en spesiell retning. Ikke ulikt forholdet mellom
teori og praksis, der praksis er det mest grunnleggende, men teorien
kan føre til at folk endrer praksis. Derfor må man ikke se ensidig
(mekanisk) på forholdet mellom basis og overbygning.
En annen feil mange marxister gjør, er å legge ensidig vekt på
produksjonsmidlene, på verktøy og teknologi, når de snakker om
basis. De «glemmer» at produksjonsforholdene er en del av basis, og
de «glemmer» hva disse er. Hva er egentlig produksjonsforholdene?
Det er organiseringa av produksjonen, det er forhold mellom
menneskene, gruppene, sjiktene og klassene som inngår i denne. Det er
metodene de bruker og alle forbindelsene mellom dem.
Ikke bare marxister gjør denne feilen. Revisjonistene i Kina under
ledelse av først og fremst Deng Xiaoping sto for
«produktivkraftteorien» som først vokste fram i Sovjetunionen.
Dette avviket består i et ensidig fokus på produktivkreftene i
oppbygginga av sosialismen. Det består i en mekanisk forestilling om
at når produktivkreftene går framover så går alt annet framover
også. Deng Xiaoping sa «det spiller ingen rolle hvilken farge katten
har, så lenge den fanger mus». Med andre ord; om fabrikken
kontrolleres av arbeiderne eller direktørene spiller ingen rolle, så
lenge fabrikken leverer varer. Om arbeideren produserer for å tjene
fellesskapet eller for å tjene seg selv, er underordna – det eneste
viktige er at arbeideren produserer mest mulig.
En slik ensidig vekt på produktivkreftene står i motsetning til å
kjempe for sosialisme og kommunisme. Det finnes ikke verktøy eller
mennesker som i seg selv er sosialistiske eller kommunistiske. Verken
en hammer, et gevær eller en fabrikk er i seg selv sosialistiske. En
hammer kan inngå i de forskjelligste produksjonsforhold – den kan
brukes både i et slavesamfunn, et føydalsamfunn, et kapitalistisk
system eller i kommunismen. Det spiller kanskje liten rolle hvilken
farge katten har, men det spiller en avgjørende rolle hvem som eier
katten, hvem den kryper opp i fanget til, hvem som trener den opp,
hvilke metoder den bruker og hvilke mus den fanger. Er det
direktørens eller arbeiderens hus som blir ryddet for mus?
Videre legger samme revisjonister ensidig vekt på eiendomsforholdene;
hvem som formelt eier en fabrikk, om det er folket (staten) eller
private kapitalister. Men formalia i denne sammenhengen, er i
sosialistiske land bare en liten del av overbygningen som vi finner i
lovverk og regelverk. Der står det at fabrikken eies av staten og at
staten er proletariatets stat. Realiteten kan være sånn – men
realiteten kan også være at fabrikken egentlig kontrolleres av
byråkratene og at staten egentlig ikke er en organisering av
arbeiderklassen som herskerklasse, men en organisering av byråkratene
som nytt borgerskap.
Svaret på hva som er realiteten finner vi to steder. Det ene stedet
er i produksjonsforholdene. Hvordan er produksjonen organisert? Hvem
er overordna og hvem er underordna? Har proletariatet kommandoen,
eller har det skilt seg ut andre grupper som har den virkelige makta?
Det andre stedet er i politikken. Politikken er en del av
overbygninga, men i et land der den viktigste produksjonen er statlig,
griper politikken direkte inn i produksjonsforholdene.
Mao spissformulerte den kulturrevolusjonære parolen «grip
revolusjonen, frem revolusjonen». Det primære for kommunistene og
arbeiderklassen er revolusjonen. Han tok initiativ til
kulturrevolusjonen mot de som bare ville fange flest mulig mus. Disse
fryktet at kulturrevolusjonen ville skade produksjonen – eller de
fryktet enda mer at de skulle miste sine privilegier og posisjoner.
Da Lenin skulle definere sosialismen i Sovjetunionen spissformulerte
han det til «elektrifisering pluss sovjetmakt». Altså var
sosialisme å spre elektrisitet utover landet og etablere
proletariatets makt. Med andre ord er det ikke nok med framskritt i
produktivkreftene. Ingen sosialisme uten proletariatets politiske
makt. Dette var Maos poeng også. Uten å etablere og utvide
proletariatets diktatur på alle områder, kommer man ikke nærmere
kommunismen og kapitalismen vil bli gjeninnført.
Går vi tilbake igjen til produksjonsforholdene så er det naturlig å
spørre hvordan kapitalismen viser seg i disse forholdene mellom
mennesker som produserer. Det er lettere å se hvis vi ser forskjellen
på kapitalisme og andre samfunn.
I slaveriet er arbeiderne slaver, de er praktisk talt bare
produksjonsmidler. De er ting som inngår i produksjonen – som
verktøy eller dyr. De kan piskes, de kan drepes på stedet og de kan
aldri forlate slaveeieren med mindre slaveeieren selger dem til en
annen slaveeier eller frigir dem. I føydalsystemet er de
‘oppgradert’. De er ikke lenger eiendommen til en slaveeier, men
de er bundet til føydalherrens jord. De kan ikke kjøpes og selges,
men i mange føydale systemer kunne de piskes eller henges så lenge
føydalherren hadde et påskudd (som slaveeieren ikke trengte). I
kapitalismen bestemmer kapitalisten (eller stedfortreder i direktør
eller formann) på arbeidsplassen, men arbeideren kan i prinsippet si
opp og inngå ny kontrakt med en annen kapitalist. Kontrollen ligger
likevel hos eieren, direktøren og ekspertene rundt han. Makta kommer
ovenfra.
Ut av dette springer alle ledelsesfilosofiene og metodene til
kapitalistene; Gerald Fords «fordisme», tidsstudiene, New Public
Mangement, bestiller/utfører-modellen i offentlig sektor, teamwork og
så videre og så videre. Alt dette er overbygning og smurning for de
kapitalistiske metodene med produksjon for profitt koste hva det koste
vil, sjefen bestemmer, den ansatte bøyer nakken, er du misfornøyd
kan du gå og så videre. Noen sverger til pisk, andre til gulrot.
Noen legger stor vekt på lykkelige ansatte, andre legger større vekt
på maksimal produksjon, noen mener dette er to sider av samme sak.
Vi må forsøke å forstå denne komplekse helheten. Vi må forsøke
å gripe at produksjonen er det mest grunnleggende og at praktiske
resultater er avgjørende, men at uten proletariatets revolusjonære
røde makt så er dette produksjon som ikke tjener folket på lang
sikt. Vi må gripe at uten rød proletarisk makt er det ingen
sosialisme. Og vi må knuse ikke bare borgerskapet stats og
borgerskapets kultur, men også borgerskapets metoder for å
organisere produksjonen. Vi må lære av fienden slik Lenin sier, men
vi må ikke kopiere fienden – for da blir vi sjøl fienden. Uten
røde produksjonsforhold – ingen rød makt.
Tjen Folket
14.04.2016
Beredskapsloven
Antikommunistiske lov åpner for despotisk styre dersom staten trues
av en revolusjon.
Beredskapslovene er fem lover som ble foreslått og vedtatt på
Stortinget i 1950. Disse legger til rette for en rekke fullmakter til
konge og regjering i en situasjon hvor Norge er i krig, er truet med
krig eller hvor regjering mener rikets selvstendighet og sikkerhet er
truet. Det tillater også en rekke unntak fra vanlig lov.
Lovene ble foreslått av regjeringen til Einar Gerhardsen fra
Arbeiderpartiet som i 1948 gikk til angrep på kommunistene.
Gerhardsen valgte å dra Norge inn i NATO, som den gang var en
antikommunistisk allianse og var stifta av flere imperialistiske og
kolonialistiske stater i Europa og Nord-Amerika. Siden den gang har
NATO drept millioner av folk i blodige kriger for å rane land for
ressurser og sette inn regimer som tjener alliansens interesser. Flere
av disse landene vedtok i denne perioden lignende lover. I USA ble
svært mange kommunister brakt inn til avhør, arrestert, fikk
yrkesforbud eller ble deportert.
At disse lovene i Norge også hadde en antikommunistisk bakgrunn er
det liten tvil om. Aftenposten beskrev det slik den gang lovene ble
innført:
“Det er kommunistenes forakt for de grunnleggende
menneskerettighetene som har gjort spørsmålet om beredskapslovene
aktuelt. Hvis kommunistene hadde anerkjent det frie ord og
rettsstatens forutsetninger, hadde verden i dag vært en annen og
regjeringen Gerhardsen ville sikkert ikke kommet i tanker om å
foreslå noen beredskapslov”.
Siden Einar Gerhardsen fikk Norge med i NATO fulgte en periode som
strakk seg over flere tiår, der kommunister i NKP og senere i
SUF(m-l) og AKP(m-l) ble massivt overvåket i Norge.
Disse lovene eksisterer ennå idag.
En av lovene, “Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og
liknende forhold” legger til rette for at kongen i en situasjon hvor
riket er “truet” eller i krig kan gjøre vedtak av
lovgivningsmessig innhold uten Stortinget. Med andre ord kan normal
lov settes til side i slike situasjoner og kongen kan vedta lover slik
han selv vil. Loven tillater også at folk kan arresteres på ubestemt
tid uten å bli stilt for retten og uten tiltale.
“Lov om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med
telefonsamtaler” tillater overvåkning av post og telefon om det er
nødvendig av hensyn til “rikets sikkerhet”.
“Lov om forbod mot samkvem med personar som har tilhald på
fiendeområde o.a.” forbyr samkvem med personer, selskaper og
organisasjoner i en stat Norge er i krig med.
Det er ikke uten grunn at den norske staten vedtar slike lover. Den
norske staten borgerskapets klassestat. De frykter at arbeiderklassen
skal organisere seg og ta makta gjennom opprør og revolusjon. Slike
lover har i flere land blitt brukt mot folk som har organisert seg på
en måte som truer de klassene som styrer i samfunnet. Vage
definisjoner som “rikets sikkerhet” kan alltid vris og vendes på
til borgerskapets fordel, for hvems rike snakker de rike om? I
revolusjonære situasjoner kan borgerskapet bruke slike lover for å
slå ned på folket og kommunister med de skarpeste midlene som
finnes.
Disse lovene kan også brukes hvis Norge kjemper en urettferdig og
imperialistisk krig til å slå ned på krigsmotstandere,
anti-imperialister og folk som ønsker å bygge solidaritet med landet
vi er i krig med ettersom det forbyr samkvem med personer og
organisasjoner i en stat Norge kriger med.
Noen sier at vi ikke behøver en revolusjon fordi vi har ett storting
og en rettstat i Norge. Andre sier at revolusjon kan eller bør være
fredelig. Men klassene som har makten i dagens stat vil ikke gi den
fra seg frivillig eller uten en kamp, og beredskapslovene viser at
borgerskapet bare er villig til å opprettholde det borgerlige
demokratiet og rettstaten så lenge det tillater dem å beholde
makten. Når makten deres er truet er de villig til å sette dette til
side og bruke alle midler inkludert vold, selv under enkelte saker kan
man se dette i dag. Borgerskapet er også villig til å sette sine
egne lover til side om det er nødvendig for å beholde makten.
Derfor må folket organisere seg for en væpna revolusjon og ikke spre
illusjoner om at borgerskapet gir seg frivillig og ikke er villig til
å bruke alle midler de kan for å holde på makten.
Tjen Folket
06.04.2016
Beredskapsloven
Antikommunistiske lover åpner for despotisk styre dersom staten trues
av en revolusjon.
Beredskapslovene er fem lover som ble foreslått og vedtatt på
Stortinget i 1950. Disse legger til rette for en rekke fullmakter til
konge og regjering i en situasjon hvor Norge er i krig, er truet med
krig eller hvor regjering mener rikets selvstendighet og sikkerhet er
truet. De tillater også en rekke unntak fra vanlig lov.
Lovene ble foreslått av regjeringen til Einar Gerhardsen fra
Arbeiderpartiet, som i 1948 gikk til angrep på kommunistene.
Gerhardsen valgte å dra Norge inn i NATO, som den gang var en
antikommunistisk allianse og var stifta av flere imperialistiske og
kolonialistiske stater i Europa og Nord-Amerika. Siden den gang har
NATO drept millioner av folk i blodige kriger for å rane land for
ressurser og sette inn regimer som tjener alliansens interesser. Flere
av disse landene vedtok i denne perioden lignende lover. I USA ble
svært mange kommunister brakt inn til avhør, arrestert, fikk
yrkesforbud eller ble deportert.
At disse lovene i Norge også hadde en antikommunistisk bakgrunn er
det liten tvil om. Aftenposten beskrev det slik den gang lovene ble
innført:
“Det er kommunistenes forakt for de grunnleggende
menneskerettighetene som har gjort spørsmålet om beredskapslovene
aktuelt. Hvis kommunistene hadde anerkjent det frie ord og
rettsstatens forutsetninger, hadde verden i dag vært en annen og
regjeringen Gerhardsen ville sikkert ikke kommet i tanker om å
foreslå noen beredskapslov”.
Siden Einar Gerhardsen fikk Norge med i NATO, fulgte en periode som
strakk seg over flere tiår, der kommunister i NKP og senere i
SUF(m-l) og AKP(m-l) ble massivt overvåket i Norge.
Disse lovene eksisterer ennå idag.
En av lovene, “Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og
liknende forhold” legger til rette for at kongen i en situasjon hvor
riket er “truet” eller i krig kan gjøre vedtak av
lovgivningsmessig innhold uten Stortinget. Med andre ord kan normal
lov settes til side i slike situasjoner og kongen kan vedta lover slik
han selv vil. Loven tillater også at folk kan arresteres på ubestemt
tid uten å bli stilt for retten og uten tiltale.
“Lov om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med
telefonsamtaler” tillater overvåkning av post og telefon om det er
nødvendig av hensyn til “rikets sikkerhet”.
“Lov om forbod mot samkvem med personar som har tilhald på
fiendeområde o.a.” forbyr samkvem med personer, selskaper og
organisasjoner i en stat Norge er i krig med.
Det er ikke uten grunn at den norske staten vedtar slike lover. Den
norske staten er borgerskapets klassestat. De frykter at
arbeiderklassen skal organisere seg og ta makta gjennom opprør og
revolusjon. Slike lover har i flere land blitt brukt mot folk som har
organisert seg på en måte som truer de klassene som styrer i
samfunnet. Vage definisjoner som “rikets sikkerhet” kan alltid
vris og vendes på til borgerskapets fordel, for hvems rike snakker de
rike om? I revolusjonære situasjoner kan borgerskapet bruke slike
lover for å slå ned på folket og kommunister med de skarpeste
midlene som finnes.
Disse lovene kan også brukes hvis Norge kjemper en urettferdig og
imperialistisk krig – til å slå ned på krigsmotstandere,
anti-imperialister og folk som ønsker å bygge solidaritet med landet
vi er i krig med – ettersom lovene forbyr samkvem med personer og
organisasjoner i en stat Norge kriger med.
Noen sier at vi ikke behøver en revolusjon, fordi vi har et storting
og en rettstat i Norge. Andre sier at revolusjon kan eller bør være
fredelig. Men klassene som har makten i dagens stat vil ikke gi den
fra seg frivillig eller uten en kamp, og beredskapslovene viser at
borgerskapet bare er villig til å opprettholde det borgerlige
demokratiet og rettstaten så lenge det tillater dem å beholde
makten. Når makten deres er truet er de villig til å sette dette til
side og bruke alle midler inkludert vold – selv under enkelte saker
kan man se dette i dag. Borgerskapet er også villig til å sette sine
egne lover til side om det er nødvendig for å beholde makten.
Derfor må folket organisere seg for en væpna revolusjon og ikke spre
illusjoner om at borgerskapet gir seg frivillig og ikke er villig til
å bruke alle midler de kan for å holde på makten.
Tjen Folket
06.04.2016
© 2016 Tjen Folket – kommunistisk forbund
_____________________________
Meld ut / Oppdater e-postadresse: http://ymlp15.com/ugbeuwsjgsgmubeguebuggembqh
Powered by YourMailingListProvider
-------------- next part --------------
An HTML attachment was scrubbed...
URL: <http://lists.copyleft.no/pipermail/saih-promo2002/attachments/20160428/278da599/attachment-0001.html>
More information about the Saih-promo2002
mailing list