[saih-promo2002] Tjen Folkets nyhetsbrev #6 – 2016
Tjen Folket
nyheter at tjen-folket.no
Mon Aug 29 00:45:35 CEST 2016
--------------------------------------------------------------------------------
Dette nyhetsbrevet har bilder.
Hvis du ser bare tekst og ingen bilder, kan
du se bildeutgaven ved å følge denne lenken:
http://ymlp15.com/z8SIir
--------------------------------------------------------------------------------
Nyhetsbrev #6 – 2016
I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:
MLM for rød makt
Politics over economy
Slå tilbake!
India brenner. Hva skjer?
Stille krig i India
Fra arkivet, 18.07.2008
MLM for rød makt
Politics over economy
Slå tilbake!
India brenner. Hva skjer?
Stille krig i India
Fra arkivet, 18.07.2008
Lenin: Utvalgte verker 7
«Gjennom Oktoberrevolusjonen vann arbeidarklassen for fyrste gong i
soga makta i ein stat. Ein ny epoke i verdssoga var varsla inn –
epoken for dei proletariske revolusjonane.»
Til nettbutikken ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11247 )
MLM for rød makt
Hovedinnledning holdt av en aktivist på sommerleir i 2016 til studier
i temaet «MLM – parti og ideologi». Noe omarbeida for publisering.
A: Maoismen er vår tids marxisme
Marxismen-leninismen-maoismen (MLM) ble formulert på 1980-tallet.
Ikke av Mao og de kinesiske kommunistene i hans levetid, men av
revolusjonære kommunister som førte folkekrig i Peru – og seinere
internasjonalt av Revolutionary Internationalist Movement (RIM) og av
de folkekrigførende partiene i Filippinene, Nepal, Tyrkia og India.
Før dette var det mange som sa de bygget på ”Mao Zedongs
tenkning”. Men dette er ikke det samme som MLM. De anerkjente Mao
som en stor revolusjonær leder, og hans tenkning som en kreativ
tilpasning av marxismen-leninismen til Kina, men de snakket ikke om
maoismen som et nytt og høyere stadium av marxismen.
Vi sier at maoismen ER marxismen i dag. Maoismen er ikke ”en
kinesisk marxisme”, det er vår tids marxisme for hele vår verden.
Marxismen må utvikle seg for å være marxisme. Den kan ikke stivne
til religiøst dogme. Akkurat som leninismen var marxismen før – er
maoismen marxismen i dag. Før-maoistisk marxisme er i dag stivna
dogmer for en annen tid.
B: Tre punkter om hva maoisme er og ikke er
1: Maoismen handler ikke om Mao som person. Den er ikke en dyrking av
personen Mao. Mao og hans navn er et symbol for det tredje stadiet i
utviklinga av en revolusjonær vitenskap for proletariatet. Derfor er
ikke Maos liv og person dét sentrale når vi behandler maoismen. Det
sentrale er den politiske videreutviklinga av vår ideologi.
Stalin slo fast at teori først blir en materiell kraft når massene
griper den, gjør den til sin egen og bruker den til å forandre
virkeligheten. Sånn er det også med maoismen. Først når massene
grep Maos lære i kampen mot sovjetrevisjonismen, i kulturrevolusjonen
og siden omsatte den i folkekriger, ble den en materiell kraft. Og det
er som materiell kraft at MLM er interessant for proletariatet.
Vi løfter ikke fram Maos fjes som en avgudsdyrkelse, men som et
symbol på en ideologisk retning og for å vise ærlig hvem vi er og
hva vi står for.
2: Maoismens kjerne er linja for å etablere proletarisk politisk
makt, rød makt, gjennom langvarig folkekrig og kulturrevolusjoner.
Spørsmålet om politisk makt, om proletariatets diktatur, er
nøkkelspørsmålet i marxismen, i leninismen – óg i maoismen.
Maoismens nye bidrag til marxismens lære om proletarisk makt, er
Den langvarige folkekrigen som proletariatets politisk-militære
strategi, for å rive løs område for område fra borgerskapets
kontroll og bygge rød makt og sosialisme der.
Proletariske kulturrevolusjoner i sosialismen, helt fram til
kommunismen, for å utbre proletariatets diktatur på alle områder.
Masselinja som metode, standpunkt og ståsted – erkjennelsen av at
folket og bare folket er drivkrafta som kan forandre historien og å
bruke denne erkjennelsen i vårt arbeid.
De tre verktøyene; partiet, fronten og hæren, som proletariatet
trenger for å føre folkekrig, bygge den nye arbeiderstaten og gripe
den politiske makta.
Den klare formuleringa av dette er noe fundamentalt nytt, som løfter
ML til MLM – og skiller MLM fra alle andre retninger som kaller seg
revolusjonære og marxistiske. Det gir en generallinje for utviklinga
av proletariatets kamp hele veien fra kapitalismens jammerdal til en
kommunistisk verden.
Denne linja gir ikke ALLE svar, men den gir oss de teoretiske
verktøyene vi trenger for å finne svarene i både store og små
spørsmål.
3: MLM er en vitenskap, og som all annen vitenskap må den testes og
prøves mot praksis og utvikle seg. Det er slik den er etablert. En
gammel Rødt-politiker sa ved en anledning til meg at dette med å
oppkalle ideologier etter folk er en europeisk preste-tradisjon. Men
det stemmer ikke. Innafor de fleste vitenskaper er det helt normalt.
Vi snakker om Newtons lover og Einsteins relativitetsteori. Vi snakker
om darwinisme og en svær steinstatue av Darwin sitter utenfor
naturhistorisk museum i London.
Når MLM-kommunister angripes for å bruke navn og fjes så er det
bare retorikk. Folk må utfordres til å heller ta fatt i det
politiske innholdet vi setter fram, i maoismens strategi og maoismens
linje. Når vi setter fram de fem store og snakker om MLM så er det
en fundamentalt ærlig handling der vi lar folk kikke oss i kortene.
Vi gjør det mulig for folk å undersøke hva vi står for grundig,
ved å se på hvem vi støtter oss på og hvorfor. Dette er en
vitenskaplig holdning til politikk – i motsetning til borgerlige
retninger og opportunister, som notorisk lyver, bedrar og ubevisst
eller bevisst tilslører hvor deres tanker og teorier kommer fra.
MLM er et verktøy for revolusjonær praksis, og det har vist seg å
være et bra redskap. I en rekke land er maoistiske folkekriger de
mest avanserte revolusjonære kampene i vår tid.
Verden forandrer seg alltid. Marxismen ble utvikla på 1800-tallet.
Leninismen ble formulert på 1920-tallet. Vi har hatt snart 100 år
med klassekamp, revolusjoner, kontrarevolusjoner, kulturrevolusjoner
og folkekriger siden Lenin – og over 150 år siden Marx og Engels
skreiv Det kommunistiske manifest. Likevel finns det folk som mener vi
må ”finne tilbake” til marxismen til Marx, eller at
marxismen-leninismen stort sett var ferdig utvikla i 1922. Dette er
dogmatisme som ikke tar opp i seg de svære sprangene framover som
folk har tatt etter dette – og heller ikke de svære nederlagene.
Sånne feil kan vi ikke gjøre hvis vi mener alvor med å knuse
kapitalismen.
C: Kan vi skynde oss lenge?
Tjen Folket har stilt vår hovedoppgave slik: Vi må skape
forutsetningene for å etablere et ekte kommunistparti i Norge. Et
sånt parti vil tjene og lede proletariatet og hele folket til kamp
mot kapitalismen og imperialismen.
Vi lever i spennende tider. Folk gjør opprør i Frankrike mot
forverra arbeidslover, briter vil melde seg ut av EU, selv borgerlige
økonomer frykter svære kriser i framover, Ukraina er i lavintensiv
borgerkrig, Syria rives i stykker av krig og imperialisme, Libya er
bombet i filler av NATO-bombing, politikerne i vesten har rekordlav
tillit, de gamle partiene mister innflytelse og stemmer, tusenvis av
vestlige ungdommer blir jihadister for IS – verden brenner og verden
skriker fortsatt etter revolusjon. Det kommer ikke til å slutte!
Kapitalistene kommer ikke til å bli grønne. De kommer ikke til å
slutte frivillig å drepe livet i havet og legge skogen øde. De
kommer ikke til å gi alle mat, jobb og hjem. De kommer til å
fortsette å utøve vold og terror for å holde folk nede og splitte
og utbytte proletariatet.
Det vil fortsette til proletariatet stopper det. Ingen andre. Og vi
kan bare gjøre det med en revolusjonær vitenskaplig politisk linje
og ekte kommunistpartier i ledelsen. Men kanskje må vi bryte med to
farlige tenkninger – den som sier at vi har god tid, og den som sier
vi skal seire raskt. Kanskje må vi både insistere på at vi har
ekstremt dårlig tid, ikke et sekund å miste, men at det likevel vil
ta svært lang tid å motivere, mobilisere og organisere proletariatet
på nytt og på nytt for revolusjon og kommunisme. Kanskje kan MLM
være et redskap for å kunne skynde oss lenge.
Det kommer til å bli knallhardt! Det kommer ikke til å bli lett!
Sjøl det beste verktøy i verden krever svette, blod og tårer fra de
som skal bruke det til så omfattene saker som vi vil. Men uten et
slikt verktøy er det umulig å nå målet, et mål som er verdt alt
slit og all innsats; en kommunistisk verden på ruinene av
kapitalismen.
MLM for rød makt
Hovedinnledning holdt av en aktivist på sommerleir i 2016 til studier
i temaet «MLM – parti og ideologi». Noe omarbeida for publisering.
A: Maoismen er vår tids marxisme
Marxismen-leninismen-maoismen (MLM) ble formulert på 1980-tallet.
Ikke av Mao og de kinesiske kommunistene i hans levetid, men av
revolusjonære kommunister som førte folkekrig i Peru – og seinere
internasjonalt av Revolutionary Internationalist Movement (RIM) og av
de folkekrigførende partiene i Filippinene, Nepal, Tyrkia og India.
Før dette var det mange som sa de bygget på «Mao Zedongs
tenkning». Men dette er ikke det samme som MLM. De anerkjente Mao som
en stor revolusjonær leder og hans tenkning som en kreativ tilpasning
av marxismen-leninismen til Kina, men de snakket ikke om maoismen som
et nytt og høyere stadium av marxismen.
Vi sier at maoismen ER marxismen i dag. Maoismen er ikke «en kinesisk
marxisme», det er vår tids marxisme for hele vår verden. Marxismen
må utvikle seg for å være marxisme. Den kan ikke stivne til
religiøst dogme. Akkurat som leninismen var marxismen før, er
maoismen marxismen i dag. Før-maoistisk marxisme er i dag stivna
dogmer for en annen tid.
B: Tre punkter om hva maoisme er og ikke er
1: Maoismen handler ikke om Mao som person. Den er ikke en dyrking av
personen Mao. Mao og hans navn er et symbol for det tredje stadiet i
utviklinga av en revolusjonær vitenskap for proletariatet. Derfor er
ikke Maos liv og person det sentrale når vi behandler maoismen. Det
sentrale er den politiske videreutviklinga av vår ideologi.
Stalin slo fast at teori først blir en materiell kraft når massene
griper den, gjør den til sin egen og bruker den til å forandre
virkeligheten. Sånn er det også med maoismen. Først når massene
grep Maos lære i kampen mot sovjetrevisjonismen, i kulturrevolusjonen
og siden omsatte den i folkekriger, ble den en materiell kraft. Og det
er som materiell kraft at MLM er interessant for proletariatet.
Vi løfter ikke fram Maos fjes som en avgudsdyrkelse, men som et
symbol på en ideologisk retning og for å ærlig vise hvem vi er og
hva vi står for.
2: Maoismens kjerne er linja for å etablere proletarisk politisk
makt, rød makt, gjennom langvarig folkekrig og kulturrevolusjoner.
Spørsmålet om politisk makt, om proletariatets diktatur, er
nøkkelspørsmålet i marxismen, i leninismen – óg i maoismen.
Maoismens nye bidrag til marxismens lære om proletarisk makt, er
* Den langvarige folkekrigen som proletariatets politisk-militære
strategi, for å rive løs område for område fra borgerskapets
kontroll og bygge rød makt og sosialisme der.
* Proletariske kulturrevolusjoner i sosialismen, helt fram til
kommunismen, for å utbre proletariatets diktatur på alle områder.
* Masselinja som metode, standpunkt og ståsted – erkjennelsen av
at folket og bare folket er drivkrafta som kan forandre historien og
å bruke denne erkjennelsen i vårt arbeid.
* De tre verktøyene; partiet, fronten og hæren, som proletariatet
trenger for å føre folkekrig, bygge den nye arbeiderstaten og gripe
den politiske makta.
Den klare formuleringa av dette er noe fundamentalt nytt, som løfter
ML til MLM – og skiller MLM fra alle andre retninger som kaller seg
revolusjonære og marxistiske. Det gir en generallinje for utviklinga
av proletariatets kamp hele veien fra kapitalismens jammerdal til en
kommunistisk verden.
Denne linja gir ikke ALLE svar, men den gir oss de teoretiske
verktøyene vi trenger for å finne svarene i både store og små
spørsmål.
3: MLM er en vitenskap, og som all annen vitenskap må den testes og
prøves mot praksis og utvikle seg. Det er slik den er etablert. En
gammel Rødt-politiker sa ved en anledning til meg at dette med å
oppkalle ideologier etter folk er en europeisk preste-tradisjon. Men
det stemmer ikke. Innafor de fleste vitenskaper er det helt normalt.
Vi snakker om Newtons lover og Einsteins relativitetsteori. Vi snakker
om darwinisme, og en svær steinstatue av Darwin sitter utenfor
naturhistorisk museum i London.
Når MLM-kommunister angripes for å bruke navn og fjes så er det
bare retorikk. Folk må utfordres til å heller ta fatt i det
politiske innholdet vi setter fram, i maoismens strategi og maoismens
linje. Når vi setter fram de fem store og snakker om MLM så er det
en fundamentalt ærlig handling der vi lar folk kikke oss i kortene.
Vi gjør det mulig for folk å undersøke hva vi står for grundig,
ved å se på hvem vi støtter oss på og hvorfor. Dette er en
vitenskaplig holdning til politikk – i motsetning til borgerlige
retninger og opportunister, som notorisk lyver, bedrar og ubevisst
eller bevisst tilslører hvor deres tanker og teorier kommer fra.
MLM er et verktøy for revolusjonær praksis, og det har vist seg å
være et bra redskap. I en rekke land er maoistiske folkekriger de
mest avanserte revolusjonære kampene i vår tid.
Verden forandrer seg alltid. Marxismen ble utvikla på 1800-tallet.
Leninismen ble formulert på 1920-tallet. Vi har hatt snart 100 år
med klassekamp, revolusjoner, kontrarevolusjoner, kulturrevolusjoner
og folkekriger siden Lenin – og over 150 år siden Marx og Engels
skreiv «Det kommunistiske manifest». Likevel finns det folk som
mener vi må «finne tilbake» til marxismen til Marx, eller at
marxismen-leninismen stort sett var ferdig utvikla i 1922. Dette er
dogmatisme som ikke tar opp i seg de svære sprangene framover som
folk har tatt etter dette – og heller ikke de svære nederlagene.
Sånne feil kan vi ikke gjøre hvis vi mener alvor med å knuse
kapitalismen.
C: Kan vi skynde oss lenge?
Tjen Folket har stilt vår hovedoppgave slik: Vi må skape
forutsetningene for å etablere et ekte kommunistparti i Norge. Et
sånt parti vil tjene og lede proletariatet og hele folket til kamp
mot kapitalismen og imperialismen.
Vi lever i spennende tider. Folk gjør opprør i Frankrike mot
forverra arbeidslover, briter vil melde seg ut av EU, selv borgerlige
økonomer frykter svære kriser i framover, Ukraina er i lavintensiv
borgerkrig, Syria rives i stykker av krig og imperialisme, Libya er
bombet i filler av NATO-bombing, politikerne i vesten har rekordlav
tillit, de gamle partiene mister innflytelse og stemmer, tusenvis av
vestlige ungdommer blir jihadister for IS – verden brenner og verden
skriker fortsatt etter revolusjon. Det kommer ikke til å slutte!
Kapitalistene kommer ikke til å bli grønne. De kommer ikke til å
frivillig slutte å drepe livet i havet og legge skogen øde. De
kommer ikke til å gi alle mat, jobb og hjem. De kommer til å
fortsette å utøve vold og terror for å holde folk nede og splitte
og utbytte proletariatet.
Det vil fortsette til proletariatet stopper det. Ingen andre. Og vi
kan bare gjøre det med en revolusjonær vitenskaplig politisk linje
og ekte kommunistpartier i ledelsen. Men kanskje må vi bryte med to
farlige tenkninger – den som sier at vi har god tid, og den som sier
vi skal seire raskt. Kanskje må vi både insistere på at vi har
ekstremt dårlig tid, ikke et sekund å miste, men at det likevel vil
ta svært lang tid å motivere, mobilisere og organisere proletariatet
på nytt og på nytt for revolusjon og kommunisme. Kanskje kan MLM
være et redskap for å kunne skynde oss lenge.
Det kommer til å bli knallhardt! Det kommer ikke til å bli lett!
Sjøl det beste verktøy i verden krever svette, blod og tårer fra de
som skal bruke det til så omfattende saker som vi vil. Men uten et
slikt verktøy er det umulig å nå målet, et mål som er verdt alt
slit og all innsats; en kommunistisk verden på ruinene av
kapitalismen.
Tjen Folket
24.08.2016
Politics over economy
Serve the People have been criticised for focusing too much on
political, social and cultural questions, and not enough on economy
and class.
Norsk versjon
Firstly we don’t agree fully with this criticism, because economical
and class struggles are often concentrated in political and social
questions. Secondly it’s obvious that we don’t have the resources
necessary to work with every question. Therefore, no matter how large
we become we can always be criticised for focusing on the “wrong”
issues. We can never concentrate on all issues, which is why we have
to choose. Some of the issues we have to opt out of are going to be
important questions we would have liked to work with.
We have to prioritize
Serve the people has commented on several different questions on our
webpages. We have written articles and pamphlets on capitalist economy
and the crises it leads to. We have written about imperialism, taxes,
strikes and the environmental crisis. But there are two questions
we’ve prioritized especially highly, namely
struggle against imperialism and the wars of the norwegian state
the work against fascism and racism
Choosing to prioritize certain cases over others has been an entirely
conscious choice on our part. Not because they’re more important
than all other, but because only concentrated and protracted work can
lead to success.
But are these questions “only” political or social? We think that
Norwegian imperialism is first and foremost an expression of class and
economy. Norwegian imperialism is a political-military expression of
the capitalist class’ economic interest to spread throughout the
world. Together with Norwegian bombers and troops come Statoil,
Statkraft, Telenor and other Norwegian huge companies.
With Lenin against economism
Lenin’s classic “What Is to Be Done” is written in opposition to
economism. Economism is a tendency in the workers movement that only
focuses on economic struggle – struggle for wages, welfare and
rights in the workplace – and that limits itself to union work. As a
resistance to this Lenin puts the versatile political struggle and the
revelation of the state and the bourgeois. He writes:
“Class political consciousness can be brought to the workers only
from without; that is, only from outside the economic struggle, from
outside the sphere of relations between workers and employers.”
He also writes that:
“that the Social-Democrat’s (communist ed.note) ideal should not
be the trade union secretary, but the tribune of the people, who is
able to react to every manifestation of tyranny and oppression, no
matter where it appears, no matter what stratum or class of the people
it affects; who is able to generalise all these manifestations and
produce a single picture of police violence and capitalist
exploitation; who is able to take advantage of every event, however
small, in order to set forth before all his socialist convictions and
his democratic demands, in order to clarify for all and everyone the
world-historic significance of the struggle for the emancipation of
the proletariat”
And:
“Trade-unionist politics of the working class is bourgeois politics
of the working class”
Political struggle over economic struggle
In the article “Once Again On The Trade Unions” Lenin writes:
“I said again in my speech that politics is a concentrated
expression of economics, because I had earlier heard my
“political” approach rebuked in a manner which is inconsistent and
inadmissible for a Marxist. Politics must take precedence over
economics. To argue otherwise is to forget the ABC of Marxism.”
To put the politics first, to prioritize the so-called “political”
questions in front of “economical” is actually in line with
Lenin’s recommendations. The question about the state power and what
the bourgeoisie uses this for, are incredibly important to reveal
capitalism. We cant reveal capitalism if we only tail behind the union
struggle, only through lifting our eyes and looking at imperialism as
a world system. And the question about racism is a democratic struggle
that affects many, and that easily can be used to reveal how rotten
this system is.
The most important thing is to build red organization
The most important question both in Lenin’s and our time is to
develop proletarian revolutionary politics, and the own revolutionary
organization of the proletariat. This never develops spontaneously
from class struggles, but has to be organized consciously with
revolution as a goal. We have to build red power and communist
organization step by step. This means that its necessary to start
relatively small, that one do not develop advanced politics in some
important areas, and that one does not take part in all parts of the
working class or all its struggles. That means sticking to ones
priorities, even when its tempting to push them aside for more popular
struggles or “new struggles” or struggles that are seemingly more
“typical” communist (strikes, union work), than anti-imperialism
and anti-racism.
The alternative is to never develop ones own praxis and ones own
organization, but to tail after others and comment on the events that
are happening, without creating any events themselves.
Politics over economy
Serve the People have been criticised for focusing too much on
political, social and cultural questions, and not enough on economy
and class.
Norsk versjon ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11936 )
Firstly we don’t agree fully with this criticism, because economical
and class struggles are often concentrated in political and social
questions. Secondly, it’s obvious that we don’t have the resources
necessary to work with every question. Therefore, no matter how large
we become, we can always be criticised for focusing on the “wrong”
issues. We can never concentrate on all issues, which is why we have
to choose. Some of the issues we have to opt out of are going to be
important questions we would have liked to work with.
We have to prioritize
Serve the people has commented on several different questions on our
webpages. We have written articles and pamphlets on capitalist economy
and the crises it leads to. We have written about imperialism, taxes,
strikes and the environmental crisis. But there are two questions
we’ve prioritized especially highly, namely
* struggle against imperialism and the wars of the norwegian state
* the work against fascism and racism
Choosing to prioritize certain cases over others has been an entirely
conscious choice on our part. Not because they’re more important
than all other, but because only concentrated and protracted work can
lead to success.
But are these questions “only” political or social? We think that
Norwegian imperialism is first and foremost an expression of class and
economy. Norwegian imperialism is a political-military expression of
the capitalist class’ economic interest to spread throughout the
world. Together with Norwegian bombers and troops come Statoil,
Statkraft, Telenor and other Norwegian huge companies.
With Lenin against economism
Lenin’s classic “What Is to Be Done” is written in opposition to
economism. Economism is a tendency in the workers movement that only
focuses on economic struggle – struggle for wages, welfare and
rights in the workplace – and that limits itself to union work. As a
resistance to this, Lenin puts the versatile political struggle and
the revelation of the state and the bourgeois. He writes:
“Class political consciousness can be brought to the workers only
from without; that is, only from outside the economic struggle, from
outside the sphere of relations between workers and employers.”
He also writes:
“that the Social-Democrat’s (communist ed.note) ideal should not
be the trade union secretary, but the tribune of the people, who is
able to react to every manifestation of tyranny and oppression, no
matter where it appears, no matter what stratum or class of the people
it affects; who is able to generalise all these manifestations and
produce a single picture of police violence and capitalist
exploitation; who is able to take advantage of every event, however
small, in order to set forth before all his socialist convictions and
his democratic demands, in order to clarify for all and everyone the
world-historic significance of the struggle for the emancipation of
the proletariat”
And:
“Trade-unionist politics of the working class is bourgeois politics
of the working class”
Political struggle over economic struggle
In the article “Once Again On The Trade Unions” Lenin writes:
“I said again in my speech that politics is a concentrated
expression of economics, because I had earlier heard my
‘political’ approach rebuked in a manner which is inconsistent and
inadmissible for a Marxist. Politics must take precedence over
economics. To argue otherwise is to forget the ABC of Marxism.”
To put politics first – to prioritize the so-called “political”
questions in front of “economical” questions – is actually in
line with Lenin’s recommendations. The question about the state
power and what the bourgeoisie uses this for, are incredibly important
to reveal capitalism. We can’t reveal capitalism if we only tail
behind the union struggle – it can only be done through lifting our
eyes and looking at imperialism as a world system. And the question
about racism is a democratic struggle that affects many, and that
easily can be used to reveal how rotten this system is.
The most important thing is to build red organization
The most important question both in Lenin’s time and our time, is to
develop the working class’ own revolutionary politics and own
revolutionary organization. This never develops spontaneously from
class struggles, but has to be organized consciously with revolution
as a goal. We have to build red power and communist organization step
by step. This means that it’s necessary to start relatively small,
that one do not develop advanced politics in some important areas, and
that one does not take part in all parts of the working class or all
its struggles. That means sticking to ones priorities, even when its
tempting to push them aside for more popular struggles or “new
struggles” or struggles that are seemingly more “typical”
communist (strikes, union work), than anti-imperialism and
anti-racism.
The alternative is to never develop ones own praxis and ones own
organization, but to tail after others and comment on the events that
are happening, without creating any events themselves.
Tjen Folket
18.08.2016
Slå tilbake!
Bekjemp medias løgner om våre folk og politiets trakkasering der vi
bor.
Nylig slapp NRKs nettsider en nettdokumentar i to deler. Selv
beskriver de den slik: «Siden januar 2016 har NRK forsøkt å komme
nærmere de harde ungdomsmiljøene i sentrum av hovedstaden, der
knivstikkinger, slåsskamper og narkotikaomsetning er en del av
hverdagen.»
Leker katt og mus i en by de er redd for…
Innledningsvis skriver de: «Han leker katt og mus med hasj-selgende
ungdommer år ut og år inn. De kommer tilbake like fort som de
bortvises. Hvorfor gir ikke politibetjent Jan Erik Bresil bare opp?»
Og: «De er unge, de selger dop og har våpen ment for å knuse
ansiktet til folk de ikke liker. Hvor trygt er det egentlig i landets
hovedstad?»
Bare fra artikkelseriens første setninger er vinkelen klar.
Reportasjen er noe politiet eller justisminister Anders Anundsen ikke
kunne regissert bedre selv. Dette er en propagandakampanje som
glorifiserer politiets arbeid, og som skal hjelpe med å legitimere
politiets brutale undertrykking ovenfor «hasjselgende ungdom med
våpen for å knuse trynene på folk de ikke liker». Det er slik
disse journalistene (med et nesten overraskende spissborgerlig hat mot
undertrykka folk) velger å beskrive de unge guttene politiet «leker
katt og mus med».
Politiets arbeid framstilles som den rene godhjerta idealismen.
«Hvorfor gir ikke politibetjent Jan Erik Bresil bare opp?» står det
retorisk i artikkelens innledning, med det klare formål om å skape
sympati med svinet. Men selv med artikkelens totalt subjektive
holdning ovenfor politiet, så lyser det igjennom at Jan Erik Bresil
nyter å trakkassere disse ungdommene. Politiet med alle sine
ressurser, og med loven på sin side, ønsker å både spille rollen
som «rettferdig, men hard» og offer om hverandre. Skammen har ingen
grenser når den illegitime klassejustisen skal legitimeres.
Politiet er rasister og angriper ungdom
Det som høres ut som politiets innsatsleder i et lydklipp tatt i
forbindelse med en knivstikking på Grønland t-banestasjon sier:
«Alle som har den uniformen – parkas, caps, pololue og er somalier,
unge i tidlig tjueåra, de må kontrolleres. »
Slik rasisme stilles det heller ingen spørsmåltegn ved av
journalistene.
Snutesvinet og hans kollegaer som trakasserer ungdommer som en del av
sitt levebrød, framstilles som helter. Og det egentlig uten at de
forsøker særlig hardt å framstå som sympatiske heller. Likevel er
hovedrollen i reportasjen en mann media maler som en med ærlige og
til og med hederlige intensjoner – en slags idealist. Dog en
idealist med ansettelse i politiet, og som betales for å trakassere,
fengsle og jule opp unge gutter som bor i arbeiderklasseområder. Men
hvorfor skal en journalist bry seg ved slike detaljer?
Gjennom hele serien prøver de å gi oss et personlig forhold til
hovedrollene fra politiet. De staute, «harde, men rettferdige»
mannfolka fra politiet, som drømmer om et Grønland der de kan skue
utover Vaterlandsparken uten å måtte se ungdommer i parkas, caps
eller pololue, som er somalier, unge tidlig i tjueåra.
Det hele er en skamløs og kvalmende hylling av statens rasistiske
vold mot ungdommer fra arbeiderklasseområdene i bydel Gamle Oslo.
Gjennom hele artikkelserien er det politiet som har regien. I en av
videoene som man kan se i mellom de forskjellige tekstene i artikkelen
kan det høres dramatisk musikk i bakgrunnen når NRKs
undercoverhelter fra politiet gir den ene skyhøye bota etter den
andre på 10000 kroner til ungdommer. De fleste av disse i de tidlige
tenårene, bare avbrutt av politiets egne voldstrusler og hånlige
flir når de latterligjør noen ungdommer som ikke har forlatt sentrum
og som av den grunn sendes direkte på glattcella.
Vi må slå tilbake mot politiets trakassering
Politiet eksisterer fordi enhver klassestat trenger en voldsmakt som
utøver klassestatens vilje til enhver tid. Politiets offensiv og
mediestunt på Grønland og Tøyen er noe politiet gjør for å skape
legitimitet og støtte til politiet. At det er noen av de mest
undertrykka laga av befolkninga de velger å skryte av at de kriger
mot, det stilles det ingen spørsmål til av journalistene fra NRK.
Hva er resultatet av dette politiarbeidet? Bekjempelse av kriminalitet
på Grønland? En bedre framtid for ungdommene som bor der? Hvis
frihetsberøvelse i fengsel, rasistisk trakassering, politivold og
skyhøy gjeld til Statens Innkrevningssentral hjelper ungdommene, så
kanskje. Men selvfølgelig er det ikke sånn, og det er heller ikke
på noen måte i politiets interesser.
Politiets oppgave er å opprettholde deres orden, statens orden,
status quo. Det betyr at de trakkaserer, stopper folk på grunn av
klesstil og hudfarge, skaper uro og skremmer folk, slik at det på
overflata ser ut som om politiet holder kriminalitet unna områdene i
sentrum øst, på samme måte som de jager narkomane, installerer
pigger på benker for å holde hjemløse unna og raserer alternative
arenaer skapt av folk som bor i byen, til fordel for
luksusrestauranter og sjelløse kontorbygninger.
Vi sier til helvete med alle deler av den norske staten og hele det
imperialistiske systemet! Vi må sammen slå tilbake mot dette
systemet, som er det samme systemet som trakasserer våre brødre og
søstre på gata i Oslo, som bomber våre brødre og søstre i Syria
og Palestina, det er det samme systemet som holder folket i Asia,
Midtøsten og Afrika nede i fattigdom, og det samme systemet som
skyter tusenvis afroamerikanere og andre mørhuda mennesker i USA
hvert år. Dette systemet fortjener ingen respekt fra oss, kun vår
innsats for systemets sikre død!
Kjemp og gjør motstand – organiser deg med oss!
Tjen Folket
16.08.2016
Slå tilbake!
Bekjemp medias løgner om våre folk og politiets trakkasering der vi
bor.
Nylig slapp NRKs nettsider en nettdokumentar i to deler (
https://www.nrk.no/dokumentar/xl/gatekampen-1.13007720 ). Selv
beskriver de den slik: «Siden januar 2016 har NRK forsøkt å komme
nærmere de harde ungdomsmiljøene i sentrum av hovedstaden, der
knivstikkinger, slåsskamper og narkotikaomsetning er en del av
hverdagen.»
Leker katt og mus i en by de er redd for…
Innledningsvis skriver de: «Han leker katt og mus med hasj-selgende
ungdommer år ut og år inn. De kommer tilbake like fort som de
bortvises. Hvorfor gir ikke politibetjent Jan Erik Bresil bare opp?»
Og: «De er unge, de selger dop og har våpen ment for å knuse
ansiktet til folk de ikke liker. Hvor trygt er det egentlig i landets
hovedstad?»
Bare fra artikkelseriens første setninger er vinkelen klar.
Reportasjen er noe politiet eller justisminister Anders Anundsen ikke
kunne regissert bedre selv. Dette er en propagandakampanje som
glorifiserer politiets arbeid, og som skal hjelpe med å legitimere
politiets brutale undertrykking ovenfor «hasjselgende ungdom med
våpen for å knuse trynene på folk de ikke liker». Det er slik
disse journalistene (med et nesten overraskende spissborgerlig hat mot
undertrykka folk) velger å beskrive de unge guttene politiet «leker
katt og mus med».
Politiets arbeid framstilles som den rene godhjerta idealismen.
«Hvorfor gir ikke politibetjent Jan Erik Bresil bare opp?» står det
retorisk i artikkelens innledning, med det klare formål om å skape
sympati med svinet. Men selv med artikkelens totalt subjektive
holdning ovenfor politiet, så lyser det igjennom at Jan Erik Bresil
nyter å trakkassere disse ungdommene. Politiet med alle sine
ressurser, og med loven på sin side, ønsker å både spille rollen
som «rettferdig, men hard» og offer om hverandre. Skammen har ingen
grenser når den illegitime klassejustisen skal legitimeres.
Politiet er rasister og angriper ungdom
Det som høres ut som politiets innsatsleder i et lydklipp, tatt i
forbindelse med en knivstikking på Grønland t-banestasjon, sier:
«Alle som har den uniformen – parkas, caps, pololue og er somalier,
unge i tidlig tjueåra – de må kontrolleres.»
Slik rasisme stilles det heller ingen spørsmåltegn ved av
journalistene.
Snutesvinet og hans kollegaer, som trakasserer ungdommer som en del av
sitt levebrød, framstilles som helter. Og det egentlig uten at de
forsøker særlig hardt å framstå som sympatiske heller. Likevel er
hovedrollen i reportasjen en mann media maler som en med ærlige og
til og med hederlige intensjoner – en slags idealist. Dog en
idealist med ansettelse i politiet, og som betales for å trakassere,
fengsle og jule opp unge gutter som bor i arbeiderklasseområder. Men
hvorfor skal en journalist bry seg med slike detaljer?
Gjennom hele serien prøver de å gi oss et personlig forhold til
hovedrolleinnehaverne fra politiet. De staute, «harde, men
rettferdige» mannfolka fra politiet, som drømmer om et Grønland der
de kan skue utover Vaterlandsparken uten å måtte se ungdommer i
parkas, caps eller pololue, som er somalier, unge tidlig i tjueåra.
Det hele er en skamløs og kvalmende hylling av statens rasistiske
vold mot ungdommer fra arbeiderklasseområdene i bydel Gamle Oslo.
Gjennom hele artikkelserien er det politiet som har regien. I en av
videoene, som man kan se innimellom de forskjellige tekstene i
artikkelen, kan det høres dramatisk musikk i bakgrunnen når NRKs
undercoverhelter fra politiet gir den ene skyhøye bota etter den
andre på 10000 kroner til ungdommer. De fleste av disse i de tidlige
tenårene, bare avbrutt av politiets egne voldstrusler og hånlige
flir, når de latterligjør noen ungdommer som ikke har forlatt
sentrum og som av den grunn sendes direkte på glattcella.
Vi må slå tilbake mot politiets trakassering
Politiet eksisterer fordi enhver klassestat trenger en voldsmakt som
utøver klassestatens vilje til enhver tid. Politiets offensiv og
mediestunt på Grønland og Tøyen er noe politiet gjør for å skape
legitimitet og støtte til politiet. At det er noen av de mest
undertrykka laga av befolkninga de velger å skryte av at de kriger
mot, det stilles det ingen spørsmål til av journalistene fra NRK.
Hva er resultatet av dette politiarbeidet? Bekjempelse av kriminalitet
på Grønland? En bedre framtid for ungdommene som bor der? Hvis
frihetsberøvelse i fengsel, rasistisk trakassering, politivold og
skyhøy gjeld til Statens Innkrevningssentral hjelper ungdommene, så
kanskje. Men selvfølgelig er det ikke sånn, og det er heller ikke
på noen måte i politiets interesser.
Politiets oppgave er å opprettholde deres orden, statens orden,
status quo. Det betyr at de trakkaserer, stopper folk på grunn av
klesstil og hudfarge, skaper uro og skremmer folk, slik at det på
overflata ser ut som om politiet holder kriminalitet unna områdene i
sentrum øst, på samme måte som de jager narkomane, installerer
pigger på benker for å holde hjemløse unna og raserer alternative
arenaer skapt av folk som bor i byen, til fordel for
luksusrestauranter og sjelløse kontorbygninger.
Vi sier til helvete med alle deler av den norske staten og hele det
imperialistiske systemet! Vi må sammen slå tilbake mot dette
systemet, som er det samme systemet som trakasserer våre brødre og
søstre på gata i Oslo, som bomber våre brødre og søstre i Syria
og Palestina, det er det samme systemet som holder folket i Asia,
Midtøsten og Afrika nede i fattigdom, og det samme systemet som
skyter tusenvis afroamerikanere og andre mørhuda mennesker i USA
hvert år. Dette systemet fortjener ingen respekt fra oss, kun vår
innsats for systemets sikre død!
Kjemp og gjør motstand – organiser deg med oss!
Tjen Folket
16.08.2016
India brenner. Hva skjer?
Unntakstilstand i Kashmir, militære angrep på aktivister og urfolk,
fengsling av og trusler mot journalister og akademikere: India
brenner.
Krig mot folket
Staten og kapitalen i India har lenge utført terror og trakassering
av egen befolkning i skogsområdene i Chhattisgarh, Bihar, Jharkhand,
Madhya Pradesh, Maharashtra, Odisha, Telangana, Uttar Pradesh,
Vest-Bengal og Andhra Pradesh. Ofte kalles disse områdene «det røde
belte» på grunn av den sterke kommunistbevegelsen i området. Det
har foregått en lavintensitetskrig mellom myndighetene og det som
kalles naxalittbevegelsen i mange år. Nå intensiveres krigen fra
myndighetenes side og det forberedes til luftangrep.
Bakgrunn
Naxalittbevegelsen (opprørsbevegelse) startet i 1967, med opprør for
jordomfordeling i Naxalbari (derav navnet naxalitt, i betydningen
opprører). De siste årene har kampen særlig stått mot at den
indiske staten gir konsesjoner til selskaper som blant annet vil
starte gruvedrift og andre industrielle prosjekter i områder der det
bor urbefolkning. Det er en rekke mineralressurser i områdene, som
for eksempel kull og bauxitt. Myndighetene har allerede solgt
rettighetene til utvinning til ulike selskaper. Utvinning ødelegger
både leveforholdene og økologien blant annet gjennom forurensing,
demninger som oversvømmer områder og overbruk av vann. Mange av de
som har blitt fordrevet til fordel for selskapene har blitt
eiendomsløse omvandrere. Befolkningen protesterer derfor mot
prosjektene, og vil ikke flytte seg. Mange av disse er urbefolkning
som i generasjoner har bodd i skogene og dyrka jorda. Disse områdene
er noen av Indias fattigste, og myndighetene har aldri før løftet en
finger for å dra disse opp av fattigdom. Mange barn i området er
underernært, og sultedøden er fremdeles en trussel. For å tvinge
folket til å forlate hjemmene sine har sikkerhetsstyrker i årevis
voldtatt kvinnene, brent ned landsbyer, skremt, truet og drept folk i
falske sammenstøt. Den økonomiske krisa gjør situasjonen verre. Den
gjør at de indiske myndighetene er enda mer beslutta på fjerne
befolkningen med alle midler, om det så er vold og drap. Den indiske
staten brutalitet har samlet flere grupper i protest.
I 2004 ble Indias kommunistiske parti (maoistene) etablert etter
samling av Peoples War Group og Maoist Communist Centre. Også andre
kommunistiske grupper tilslutta seg. Det er den nåværende
naxalittbevegelsen, som myndighetene har stempla som en
terroristgruppe. Maoistene kjemper mot myndighetenes undertrykkelse,
for frigjøring og en ny sosialistisk stat uten utbytting.
«Oppdrag 2016»
Noen har kanskje hørt om Operasjon Green Hunt. Det var en militær
offensiv mot folket i det røde beltet og mot maoistene, urfolk,
aktivister, og alle andre som kritiserte myndighetenes brutalitet. Nå
har «Oppdrag 2016» blitt satt i verk, noe som er en intensivering av
det militære angrepet på folket. Det har foregått på flere
områder. På den ene siden foregår en knebling av journalister og
akademikere som står i solidaritet sammen med det undertrykte folket
og som rapporterer om statens overgrep. Professoren Saibaba ved
universitetet i New Delhi ble fengslet, mistenkt for å være maoist.
Han er 90% ufør, sitter i rullestol og klarer seg ikke uten
assistanse. Hans forbrytelse var å være kritisk til myndighetenes
undertrykkelse av folk. En rekke lokale journalister har blitt
fengslet, andre skremt til å flytte eller slutte å skrive, mens
mange av journalistene fra de store nasjonale avisene overser saken.
Også aktivister fengsles. Mange lokale blir drept av
sikkerhetsstyrker i falske sammenstøt der politiet hevder de ble
angrepet. Kvinner blir voldtatt og seksuelt trakassert.
Mye tyder på en kraftig opptrapping av krigen i disse områdene. Ved
å rydde vekk potensielle kritikere og alle som kan spre informasjon
om statens overgrep så legger staten forholdene til rette for en
storoffensiv mot folket i disse skogene. Myndighetene har hatt flere
øvelser på angrep fra lufta. I følge flere maoistiske løpesedler
så har myndighetene bomba i Bastar, Sukma, Dantewada og Bijapur de
siste seks månedene.
Indias regjering
Partiet BJP (Indias folkeparti) er i regjering i India. Partiet er en
del av Hindutvabevegelsen, en hindunasjonalistisk bevegelse. Denne
bevegelsen trakasserer og oppildner til hat mot minoriteter og
lavkaste-indere. Ved flere massakrer mot både muslimer og
lavkaste-indere har det blitt avslørt at BJP-politikere har vært del
av det. Statsministeren fra BJP, Narendra Modi selv ble nekta innreise
til USA av utenriksdepartementet da han var mistenkt for å ta del i
massakrer i Gujaratopprørene. Partiet har tydelige fascistiske
tendenser. Breivik nevnte India på 102 sider i sitt manifest, og
anså den hindunasjonalistiske bevegelsen som folk som kjempa samme
kamp som han. Han nevnte også BJP som et av de partiene som gjør
det.
Kashmir
Kashmir er et område hvor en del er okkupert av India, en del av
Pakistan. Det er en populær uavhengighetsbevegelse der, som kjemper
for at Kashmir skal bli en selvstendig stat. Med ca. 700 000 væpna og
paramilitære styrker er Kashmir et av de mest militariserte områdene
i verden. Vilkårlig bruk av arrestasjoner, forvaring, drap på
mistenkte og lignende er lovlig gjennom de drakoniske lovene. Det har
nå blitt innført unntakstilstand i Kashmir. Etter at myndighetene
drepte frigjøringslederen Burhan Muzaffar Wani, kommandant i Hibz-ul
Mujahideen (væpna opprørsgruppe som ble opererer i Jammu og Kashmir)
DATO brøt det ut protester og opptøyer. Sikkerhetsstyrker og
militære har til nå i opptøyene drept 42 og skadet mer enn 2000. Og
tallet stiger hver dag. Det er rapportert at de bombarderer sykehus
med tåregass før de går inn og tar folk som ligger til akutt
behandling. Media har blitt slått ned på og det er portforbud. Til
og med facebookkontoene til folk som rapporterer fra stedet blir
sensurert.
Mostanden øker
India sliter med en rekke protestorganisasjoner og bevegelser. En stor
del av folket i India har reist seg mot statens undertrykkelse. India
blir kalt verdens største demokrati, men hvor er demokratiet for
folket i Kashmir som ønsker å være selvstendige? India vil ikke la
en folkeavstemning avgjøre spørsmålet. Hvor er demokratiet for
inderne i skogene i sør-øst India, som blir skremt fra sine hjem med
vold, som ender opp som jordløse omstreifere, enda fattigere enn
før? Hvor er demokratiet for alle som skriver og snakker om dette, og
derfor blir fengsla og sensurert? Hva med opprørere og aktivister som
blir drept under falske sammenstøt?
En kamp foregår i det indiske samfunnet, i skogene, på
universitetene og i gatene. Kommunistpartiet i India (maoistene)
kjemper en rettferdig krig mot de undertrykkende myndighetene i India.
Mot den indiske staten og både indiske og utenlandske kapitalister
som vil tjene penger på bekostning av det indiske folket. De bygger
ikke bare opp en geriljabevegelse, men en egen stat. De bygger egne
demokratiske institusjoner, egne departementer for helse, utdanning,
jordbruk osv. De har kvinneorganisasjoner og kulturorganisasjoner. De
ønsker en annen utvikling, en utvikling som er til gode for folket i
stedet for på bekostning av det. I tillegg til dette er det en rekke
andre bevegelser, organisasjoner og frigjøringsbevegelser som kjemper
mot statens undertrykkelse med forskjellige midler.
Tjen Folket
09.08.2016
India brenner. Hva skjer?
Unntakstilstand i Kashmir, militære angrep på aktivister og urfolk,
fengsling av, og trusler mot, journalister og akademikere: India
brenner.
Krig mot folket
Staten og kapitalen i India har lenge utført terror og trakassering
av egen befolkning i skogsområdene i Chhattisgarh, Bihar, Jharkhand,
Madhya Pradesh, Maharashtra, Odisha, Telangana, Uttar Pradesh,
Vest-Bengal og Andhra Pradesh. Ofte kalles disse områdene «det røde
beltet» på grunn av den sterke kommunistbevegelsen i området. Det
har foregått en lavintensitetskrig mellom myndighetene og det som
kalles naxalittbevegelsen i mange år. Nå intensiveres krigen fra
myndighetenes side og det forberedes til luftangrep.
Bakgrunn
Naxalittbevegelsen (opprørsbevegelse) startet i 1967, med opprør for
jordomfordeling i Naxalbari (derav navnet naxalitt, i betydningen
opprører). De siste årene har kampen særlig stått mot at den
indiske staten gir konsesjoner til selskaper som blant annet vil
starte gruvedrift og andre industrielle prosjekter i områder der det
bor urbefolkning. Det er en rekke mineralressurser i områdene, som
for eksempel kull og bauxitt. Myndighetene har allerede solgt
rettighetene til utvinning til ulike selskaper. Utvinning ødelegger
både leveforholdene og økologien blant annet gjennom forurensing,
demninger som oversvømmer områder og overbruk av vann. Mange av de
som har blitt fordrevet til fordel for selskapene, har blitt
eiendomsløse omvandrere. Befolkningen protesterer derfor mot
prosjektene og vil ikke flytte seg. Mange av disse er urbefolkning som
i generasjoner har bodd i skogene og dyrka jorda. Disse områdene er
noen av Indias fattigste, og myndighetene har aldri før løftet en
finger for å dra disse opp av fattigdom. Mange barn i området er
underernært, og sultedøden er fremdeles en trussel. For å tvinge
folket til å forlate hjemmene sine har sikkerhetsstyrker i årevis
voldtatt kvinnene, brent ned landsbyer, skremt, truet og drept folk i
falske sammenstøt. Den økonomiske krisa gjør situasjonen verre. Den
gjør at de indiske myndighetene er enda mer bestemt på å fjerne
befolkningen med alle midler, om det så er med vold og drap. Den
indiske statens brutalitet har samlet flere grupper i protest.
I 2004 ble Indias kommunistiske parti (maoistene) etablert etter
samling av «Peoples War Group» og «Maoist Communist Centre». Også
andre kommunistiske grupper tilslutta seg. Det er den nåværende
naxalittbevegelsen, som myndighetene har stempla som en
terroristgruppe. Maoistene kjemper mot myndighetenes undertrykkelse,
for frigjøring og en ny sosialistisk stat uten utbytting.
«Oppdrag 2016»
Noen har kanskje hørt om «Operasjon Green Hunt». Det var en
militær offensiv mot folket i det røde beltet og mot maoistene,
urfolk, aktivister, og alle andre som kritiserte myndighetenes
brutalitet. Nå har «Oppdrag 2016» blitt satt i verk, noe som er en
intensivering av det militære angrepet mot folket. Det har foregått
på flere områder. På den ene siden foregår en knebling av
journalister og akademikere som står i solidaritet sammen med det
undertrykte folket og som rapporterer om statens overgrep. Professoren
Saibaba ved universitetet i New Delhi ble fengslet, mistenkt for å
være maoist. Han er 90% ufør, sitter i rullestol og klarer seg ikke
uten assistanse. Hans forbrytelse var å være kritisk til
myndighetenes undertrykkelse av folk. En rekke lokale journalister har
blitt fengslet, andre skremt til å flytte eller slutte å skrive,
mens mange av journalistene fra de store nasjonale avisene overser
saken. Også aktivister fengsles. Mange lokale blir drept av
sikkerhetsstyrker i falske sammenstøt, der politiet hevder de ble
angrepet. Kvinner blir voldtatt og seksuelt trakassert.
Mye tyder på en kraftig opptrapping av krigen i disse områdene. Ved
å rydde vekk potensielle kritikere og alle som kan spre informasjon
om statens overgrep, legger staten forholdene til rette for en
storoffensiv mot folket i disse skogene. Myndighetene har hatt flere
øvelser på angrep fra lufta. I følge flere maoistiske løpesedler
så har myndighetene bomba i Bastar, Sukma, Dantewada og Bijapur de
siste seks månedene.
Indias regjering
Partiet BJP (Indias folkeparti) er i regjering i India. Partiet er en
del av Hindutvabevegelsen, en hindunasjonalistisk bevegelse. Denne
bevegelsen trakasserer og oppildner til hat mot minoriteter og
lavkaste-indere. Ved flere massakrer mot både muslimer og
lavkaste-indere har det blitt avslørt at BJP-politikere har vært del
av det. Statsministeren fra BJP, Narendra Modi, ble nekta innreise til
USA av utenriksdepartementet da han var mistenkt for å ta del i
massakrer i Gujaratopprørene. Partiet har tydelige fascistiske
tendenser. Breivik brukte 102 sider på India i sitt manifest, og
anså den hindunasjonalistiske bevegelsen å være folk som kjempa
samme kamp som han. Han nevnte også BJP som et av de partiene som
gjør det.
Kashmir
Kashmir er et område hvor én del er okkupert av India, én del av
Pakistan. Det finnes en populær uavhengighetsbevegelse der, som
kjemper for at Kashmir skal bli en selvstendig stat. Med ca. 700 000
væpna og paramilitære styrker er Kashmir et av de mest militariserte
områdene i verden. Vilkårlig bruk av arrestasjoner, forvaring, drap
på mistenkte og lignende er lovlig gjennom de drakoniske lovene. Det
har nå blitt innført unntakstilstand i Kashmir. Etter at
myndighetene drepte frigjøringslederen Burhan Muzaffar Wani,
kommandant i «Hibz-ul Mujahideen» (væpna opprørsgruppe som ble
opererer i Jammu og Kashmir), brøt det ut protester og opptøyer.
Sikkerhetsstyrker og militære har til nå i opptøyene drept 42 og
skadet mer enn 2000. Og tallet stiger hver dag. Det er rapportert at
de bombarderer sykehus med tåregass før de går inn og tar folk som
ligger til akutt behandling. Media har blitt slått ned på og det er
portforbud. Til og med facebookkontoene til folk som rapporterer fra
stedet blir sensurert.
Motstanden øker
India sliter med en rekke protestorganisasjoner og -bevegelser. En
stor del av folket i India har reist seg mot statens undertrykkelse.
India blir kalt verdens største demokrati, men hvor er demokratiet
for folket i Kashmir som ønsker å være selvstendige? India vil ikke
la en folkeavstemning avgjøre spørsmålet. Hvor er demokratiet for
inderne i skogene i sørøst-India, som blir skremt fra sine hjem med
vold, som ender opp som jordløse omstreifere, enda fattigere enn
før? Hvor er demokratiet for alle som skriver og snakker om dette, og
derfor blir fengsla og sensurert? Hva med opprørere og aktivister som
blir drept i falske sammenstøt?
En kamp foregår i det indiske samfunnet, i skogene, på
universitetene og i gatene. Kommunistpartiet i India (maoistene)
kjemper en rettferdig krig mot de undertrykkende myndighetene i India.
Mot den indiske staten og både indiske og utenlandske kapitalister
som vil tjene penger på bekostning av det indiske folket. De bygger
ikke bare opp en geriljabevegelse, men en egen stat. De bygger egne
demokratiske institusjoner, egne departementer for helse, utdanning,
jordbruk osv. De har kvinneorganisasjoner og kulturorganisasjoner. De
ønsker en annen utvikling, en utvikling som er til gode for folket i
stedet for på bekostning av det. I tillegg til dette finnes det en
rekke andre bevegelser, organisasjoner og frigjøringsbevegelser som
kjemper mot statens undertrykkelse med forskjellige midler.
Tjen Folket
09.08.2016
Stille krig i India
“Myndighetene har mista tilliten til folket. Myndighetene har
bestemt seg for å oppløse folket og utpeke et nytt.”
Dette sitatet av Bertolt Brecht virker å være vår tids virkelighet.
Den økende militariseringen av skogsområdene i Chattisgarh,
Jharkhand, Maharashtra, Odisha og Vest-Bengal, massedrap på folket i
Kashmir, den tøylesløse bruken av den koloniale loven for
oppvigleri, samt forfølgelsen av studenter, intellektuelle,
journalister og aktivister. Knusinga av alle stemmer som er uenige
viser fascismen den nåværende regjeringa i India sprer.
Oppdrag 2016: brutale angrep
De siste månedene har adivasienes (urbefolkning) kjerneområder i det
sentrale India sett en brutalitet og innblanding av militær aggresjon
i hverdagslivet til folk under den uformelle kampanjen "Oppdrag
2016». Den indiske staten har lenge vært forpliktet til å gi de
mineralrike områdene i regionen til de store selskapene mens de har
fjernet de mest grunnleggende rettigheter til adivasiene og ødelagt
økologien i regionen. Forbindelsen mellom staten og selskapene har
blitt enda mer intens med den fascistiske sentrale regjeringa. De vil
eliminere alle vitner før de lanserer et enda mer brutalt angrep på
adivasiene i landet. Det foregår en bevisst innsats fra den indiske
staten for å skape en situasjon med absolutt terror i Bastardelen av
Chattisgahr, som omfatter distriktene Bastar, Kanker, Dantewara, Sukma
og Naraynpur.
Det at den indiske staten fører krig mot sitt eget folk er ikke noe
nytt, den har brutalisert folket siden starten, fra Kashmir til
Nagaland. Men det som foregår nå i Chattisgarh har nådd nye høyder
i brutalitet og ondskap. På den ene siden angripes aktivister,
advokater og journalister som står på side med det marginaliserte
folket og på den andre siden økes intensiteten av militariseringen
og det forberedes til luftangrep.
Endeløse angrep av plyndring og seksuelle overgrep
Drap i falske sammenstøt, massiv seksuell vold begått av de
paramilitære styrkene og plyndring av landsbyer har vært relativt
vanlig i disse områdene. Men fra siste del av 2015 har det foregått
en alarmerende eskalering. De lokale mediene ble stilnet av de
drakoniske lovene og myndighetenes annonseringsmakt. Mens de nasjonale
mediene bevisst ignorerer saken, er det kun en håndfull journalister
og aktivister som rapporterer den virkelige brutaliteten. De har
rapportert om jevnlige massevoldtekter begått av paramilitære siden
oktober 2015 i landsbyene Pedagellur, Chinagellur, Burgicheru, Gundam
og Pegdapalli. Mange kvinner rapporterer å ha blitt avkledd, slått,
fått de nedre delene av klærne løftet opp og blitt truet med
ytterligere seksuell vold. Mellom 11. og 14. januar 2016 ble hele
landsbyen Bellamnendra i Bijapur distriktet holdt fange av de
paramilitære i en operasjon som innebar plyndring, seksuell vold,
gjengvoldtekter og fysiske angrep på mer enn 15 kvinner. Det var
klager på seksuelle angrep fra Kinna landsbyen i Sukmadistriktet den
samme måneden men i hver av disse tilfellene snudde myndighetene
ryggen til stammefolkets forsøk på å anmelde det i flere dager. Den
13. januar måtte kvinner fra landsbyen Pedras i Sukma gjennomgå en
forhatt seksuell voldshandling for å “testes for Naxalisme”.
Patruljerende tropper ville klemme på brystene til kvinnene, med den
antakelsen at dersom de ikke var ammende mødre var de naxalitter,
ettersom naxalitter ikke gifter seg eller får barn.
I mars ble Soni Sori, en nådeløs stemme mot statens forbrytelser i
området, angrepet med syre, og hennes familie ble trakassert og truet
i en slik grad at nevøen hennes, en fryktløs journalist og
filmprodusent, Lingaram Kodopi, erklærte at han ville ta sitt eget
liv dersom ikke sikkerhetsstyrkenes terror tok slutt.
Nylig uttalte NCST (Nasjonal kommisjon for stammefolk) sin talsperson
Rameshwar Oraon om de nylige beskyldningene om sikkerhetspersonell som
begår seksuelle overgrep på stammekvinner: “Vi har snakket med syv
ofre for voldtekt og de har alle bekreftet hendelsen til meg, og på
grunnlag av medisinske uttalelser og rapporter kan jeg si at det er
rikelig med bevis.”
Journalister og aktivister blir truet
Det er kanskje unødvendig å påpeke at det som blir rapportert kun
er toppen av isfjellet. Den faktiske situasjonen i området er mye
verre. Like etter at disse rapportene kom starta regjeringa og dens
lokale torpedoer å jage de som har hevet stemmene og støttet
stammefolket. Journalister som Malini Subhramaniam og Alok Putal ble
trakassert, skremt og tvunget til å forlate regionen mens lokale
journalister som Deepak Jaiswal, Prabhat Singh, Santosh Yadav og
Somaru Nag ble arrestert og stemplet som maoister. På samme måte ble
advokater som Shalini Gera og Isha Khandelwal fra Jagdalpur Legal Aid
Group (opprettet i 2013 for å gi juridisk støtte til aktivister og
vanlige folk som blir forfulgt av staten) tvunget ut av Jagdalpur
etter press fra “Samajik Ekta Manch”, en lokal gruppe som tar
loven i egne hender og samarbeider nært med politiet. Gruppa ble
oppløst etter en operasjon der det ble avslørt at gruppa i nær
kontakt med politiet i Chattisgarh utførte ulovlige aktiviteter.
Aktivist og forsker Bela Bhatia ble også trakassert på samme måte
og huseieren hennes ble skremt til å kaste henne ut. Seinere kom Bela
med en kraftfull offentlig uttalelse der hun sa at hun ikke hadde noen
intensjon om å forlate Bastar under noen omstendigheter. Hun flyttet
til en landsby i området selv om hun fortsatt trues.
Økende militarisering og forberedelser til et større angrep
Den 1. april utførte de indiske luftstyrkene (IAF) sine Garudae
kommandoer i en pakke på tre MI-17 helikoptre en spesiell
luft-til-bakke med live-fire øvelse i Sukmadistriktet. En lignende
luftskytingsøvelse ble utført i Bijapuri i oktober forrige år,
også var det en til slik øvelse i Bastar med Sukmapolitiet som
personell i helikoptrene. Selv om politiet sa at IAF utførte en
redningsaksjon og hadde assistert logistisk støtte til politiet og de
sentrale væpna politistyrkene i Bastar, så hevder en maoistisk
løpeseddel at “de siste seks månedene har luftstyrker sluppet
bomber i Sør-Bastar, Sukma, Dantewada og Bijapur”. Samtidig
stasjoneres stadig flere væpna styrker i Bastarregionen. I juli 2015,
mens han svarte på et spørsmål fra opposisjonen, sa Chhattisgarhs
innenriksminister Ramsevak Paikara at 58 772 paramilitære
leiesoldater var stasjonert rundt i delstatens maoist-påvirkede
områder. Befolkninga i de seks distriktene i Bastar som er påvirka
av konflikten er 2 341 887, i følge en telling fra 2011. Det betyr at
det er 1 paramilitær for 40 sivile, muligens blant de høyeste i
verden og de siste månedene har antallet bare økt.
Som en del av den pågående og alvorlige eskaleringa av statlig vold
ble det erklært i februar 2016 at et team av “lokale
kampgrupper”, (militser) for det meste avhoppere og overgitte fra
maoistbevegelsen, skulle trenes og væpnes raskt og stasjoneres for
opprørsbekjempelse. Det viser hvordan en Salwa Judum lignende
situasjon (Salwa Judum – milits som ble erklært ulovlig av
høyesterett) fortsetter, som et hån mot Høyesteretts dom.
Samarbeidet mellom staten, selskapene og jakten på mineraler
Den indiske staten fører tydelig modellen for opprørsbekjempelse
«rydd området, etabler kontroll og utvikle» og forbereder til et
storstilt angrep på livene til adivasifolket i området for å tjene
livene til den herskende føydal og kompradorklassen. Oppsettet er
ganske klart: å sikre at media er tause ved å bruke penger og
statsmakt mens man presser ut «bråkmakere» og isolerer stedet fra
resten av landet, knus all motstand med stor brutalitet ved å bruke
hele statsapparatet, rydd området, sikre seg jorda, mineralene og
naturressursene og gi de til de store selskapene.
Grådigheten etter naturressurser og den ekstreme aggresjonen og
brutaliteten for å ta de ressursene, og motstanden mot denne
undertrykkelsen, er ikke alt. Det er en strålende historie om
stammefolkets og andres kamp for å sikre og etablere deres
rettigheter over Jal-Jangal-Zameen. De kjemper for sin jord, sitt
levebrød, sin verdighet og sin eksistens.
Tidligere har også UPA regjeringa brukt samme brutalitet. Da var det
under navnet Salwa Judum (militsgruppe) og Operation Green Hunt, som
erklærte at Naxalisme er den største utfordringen for den interne
sikkerheten og at å kontrollere venstresideekstremisme er nødvendig
for landets videre vekst. Nå følger BJP regjeringa samme oppsett,
men mer langt mer aggressivitet og desperasjon.
Hele Bastar regionen og andre regioner i sentral og Sør-India som er
rike på mineralressurser og der det bor adivasier, har blitt
ettertrakta og har allerede har blitt solgt ut av myndighetene til
ulike imperialistiske og indiske selskaper gjennom tusenvis av MoUs.
Det er en lang liste med kommende gruve og industrielle prosjekter
inkludert Bailadila Jernåre minen, prosjekter for å øke
kapasiteten, Dilmili Ultra Mega Stål fabrikkprosjekt, Kerwa kullmine
prosjektene, hvor arbeidet er stanset på grunn av den storstilte
folkemotstanden som stammefolket står bak.
I januar avlyste regjeringa i Chattisgarh stammefolkenes rett til
jorda, som ble gitt dem av Skogsrettloven (Forest Rights Act). Grunnen
var at de ville starte gruvedrift på kull i Ghatbarra i
Surgijadistriktet. Blokka har blitt tildelt til Rajasthan Vidyut
Utpadan Nigam Limited (RVUNL) og Adani Minerals Private Limited.
Sistnevnte er et datterselskap av Adani Enterprises og RVUNL er et
selskap som tilhører Rajasthan regjeringa. “The Business
Standard” rapporterer “det er den første slike ordenen som har
kommet i stand i India, hvor rettighetene til stammefolket har blitt
stoppet etter at de allerede er vedtatt gjennom prosessen i FRA
(Forest Right Act”). Loven og de medfølgende reguleringene gir
myndighetene rett til å bruke skogen til noe annet etter å ha fått
tillatelse av stammefolket gjennom deres landsbyråd. Gjennom FRA kan
stammefolk kreve individuell og kollektiv rett over skogsområder de
tradisjonelt sett er knytta til. Landsbyrådet i Ghatbarra gjorde det
og 3. september 2013 ble de gitt jorda fra den sentrale staten.
Etter det ble landsbyen klar over at kullblokken kunne fortsette
gruvedrift til tross for Høyesteretts bestemmelser som hadde stanset
tidligere tildelinger. I oktober 2014 vedtok landsbyrådet i
Ghatbarra, sammen med 19 andre landsbyer, en formell resolusjon mot
gruvedrift på deres jord. Under FRA er landsbyrådet den eneste
autoriteten som har makt til å bestemme fremtiden for de
tradisjonelle stammeområdene.
Nylig kom avisa “The Hindu” ut med en til rapport som beskrev
hvordan myndighetene bøyer reglene for å lette prosessen slik at
selskapene får tilgang til mineraler. Rapporten sier:
“Forsvarsdepartementet har besluttet å endre retningslinjer gitt i
1967 […] for å muliggjøre raskere utforskning av
mineralrikdommene.”
Rapporten siterer sekretæren i Union Mines Balvinder Kumar som sier
“Forsvarsdepartementet har sagt seg enige i å endre sine
retningslinjer som hindrer å dele informasjon med offentligheten,
retningslinjene vil bli mykere slik at til og med geologisk data fra
tidligere utforskning kan bli tilgjengelig.” Rapporten sier videre
"skogsrådkomiteen, under departementet for miljø, skoger og
klimaendring har godkjent et forslag fra gruvedepartementet om å
lette tilgangen for å få grønt lys for utforskning ved å linke
tillatelser til hvor stor andel trær det er i et område. Tillatelser
vil ikke være nødvendig der trær dekker mindre enn ti prosent av
rekogniseringsområdet mens områder der det dekker mer enn 70 % vil
være områder der det ikke er lov å utforske.
Global økonomisk krise og nyliberal Hindutva
Alle disse endringene i reglene og lovene passer perfekt med det
større prosjektet med å selge ut naturressurser til de store
selskapene. Hvis vi forsøker å se situasjonen i Bastar i et større
perspektiv er det tydelig at de herskende klassene i India vakler på
grunn av den globale økonomiske krisa som traff det imperialistiske
systemet hardt. For å gjenopplive en vekstøkonomi er den indiske
staten desperat etter å gi naturressursene til utenlandske eller
innenlandske selskaper. Med andre ord, det er avgjørende for den
imperialistiske kapitalen å få tak i naturressursene og mineralene
for å komme ut av krisa. Her kommer viktigheten av den «nyliberale
Hindutva», som kominerer Hindutva kommunalisme med en
utviklingsmodell drevet av selskapene, forplantet av Sangh Parivar og
leda av Mr. Narendra Modi. La oss ikke glemme at Sangh Parivar har en
historie med å bruke skiftende politiske og ideologiske masker og
aggresjonstaktikker, enten det er på folkemordet på muslimer i
Gujarat eller angrep på kristne i Odisha. De passer perfekt som den
imperialistiske kapitalens agent i denne krisa, og i den kommende
tiden vil aggresjonen bare øke.
Motstand og adivasiene
Den sterke motstanden fra det undertrykte flertallet i landet har
blitt det største hinderet fra å realisere utbytting og plyndring i
utviklingens navn. Folk organiserer seg i ulike deler av landet mot
denne undertrykkelsen og de kjemper med overbevisning og mot, til og
med når døden truer. Folket i Bastar har ikke bare stått imot
statens angrep og plyndring av ressurser, de har avvist den
imperialistiske utviklingsmodellen den indiske staten promoterer.
Hvert initiativ staten har tatt for å undertrykke adivasiene
strukturelt, eller gjennom fattigdomsbekjempelsesprogrammer, og de
enorme utviklingsprogrammene som mega-demningene, gruvedrift og
industri i stammeområdene har gjort at hundretusener har måtte
forlate sine hjem. Dette har bare gjort adivasiene mere bestemt på å
organisere seg for å bygge opp en alternativ modell for utvikling
uten undertrykkelse og utbytting. Den politiske bevisstheten til
adivasiene i sentral og øst India har blitt manifestert i
opprettelsen av Janatha Sarkars – deres egne regjeringer med
departementer som helse, jordbruk, utdanning, forsvar osv. Adivasienes
driv til å ta fremtiden i egne hender og å nekte å være ofre i en
utbyttende utviklingsmodell har gjort de til den største trusselen
mot hele det utbyttende apparatet i den indiske staten.
I de akademiske diskursene og i media blir adivasiene ofte fremstilt
som hjelpeløse ofre fanget i kryssilden mellom den indiske staten og
maoister. Men disse overser den politiske organiseringa til adivasiene
og deres modige kamp mot det utbyttende systemet. En slik forklaring
er ikke bare uholdbar, det er også en fornektelse av de store massene
som kjemper mot den indiske staten for å beskytte landets ressurser
og bygge opp en alternativ modell. For å forstå kampen i Bastar og
kampen i hele sentral og øst-India må man forstå de politiske
ambisjonene til adivasiene og anse de som en politisk enhet og ikke
bare som noen stakkars skapninger.
Motstanden blir sterkere og sterkere
La oss ikke leve i en illusjon. I de kommende dagene vil India se en
kvelende terror og fascistisk undertrykkelse. Herjingene og
forgreiningene til den verdensomfattende økonomiske krisa blir
manifestert i den økende volden – statlig så vel som private
militser som utøver vold mot de mest undertrykka og diskriminerte
seksjonene av folket, som adivasiene (urfolk), daliter (kasteløse),
arbeiderklassen og de religiøse minoriteter og kvinner. Den
økonomiske krisa gjør imperialismens agenter mer desperate for hver
dag som går, desperate ette rå fjerne alle hindre for utbyttinga og
plyndringa av landets naturressurser. På den andre sida viser ikke
folket noen intensjon om å gi opp, de kjemper med nebb og klør. Den
folkelige misnøyen vokser for hvert tilfelle av den grusomme statlige
plyndringen. Jo mer staten forsøker å manipulere den offentlige
opinion ved å bruke nasjonalisme-oppvigleri debatten, jo flere folk
vil bli med for å bekjempe systemet, enten det er adivasiene,
dalitene, arbeiderklassen, studentene, kvinnene eller folk med ulike
seksuelle orienteringer. Den indiske staten har skapt en sterk
polarisering som bare blir sterkere.
Denne teksten er oversatt fra indiske magasinet Towards a New Dawn.
Forfatter: Sananda Dasgupta, fritt oversatt til norsk av Tjen Folket.
Tjen Folket
02.08.2016
Stille krig i India
«Myndighetene har mista tilliten til folket. Myndighetene har bestemt
seg for å oppløse folket og utpeke et nytt.»
Dette sitatet av Bertolt Brecht virker å være vår tids virkelighet.
Den økende militariseringen av skogsområdene i Chattisgarh,
Jharkhand, Maharashtra, Odisha og Vest-Bengal, massedrap på folket i
Kashmir, den tøylesløse bruken av den koloniale loven for
oppvigleri, samt forfølgelsen av studenter, intellektuelle,
journalister og aktivister. Knusinga av alle stemmer som er uenige
viser fascismen den nåværende regjeringa i India sprer.
Oppdrag 2016: brutale angrep
De siste månedene har adivasienes (urbefolkning) kjerneområder i det
sentrale India sett en brutalitet og innblanding av militær aggresjon
i hverdagslivet til folk under den uformelle kampanjen «Oppdrag
2016». Den indiske staten har lenge vært forpliktet til å gi de
mineralrike områdene i regionen til de store selskapene, mens de har
fjernet de mest grunnleggende rettigheter til adivasiene og ødelagt
økologien i regionen. Forbindelsen mellom staten og selskapene har
blitt enda mer intens med den fascistiske sentrale regjeringa. De vil
eliminere alle vitner før de lanserer et enda mer brutalt angrep på
adivasiene i landet. Det foregår en bevisst innsats fra den indiske
staten for å skape en situasjon med absolutt terror i Bastar-delen av
Chattisgahr, som omfatter distriktene Bastar, Kanker, Dantewara, Sukma
og Naraynpur.
Det at den indiske staten fører krig mot sitt eget folk er ikke noe
nytt – den har brutalisert folket siden starten, fra Kashmir til
Nagaland. Men det som foregår nå i Chattisgarh har nådd nye høyder
i brutalitet og ondskap. På den ene siden angripes aktivister,
advokater og journalister som står på side med det marginaliserte
folket, og på den andre siden økes intensiteten av militariseringen
og det forberedes til luftangrep.
Endeløse angrep med plyndring og seksuelle overgrep
Drap i falske trefninger, massiv seksuell vold begått av de
paramilitære styrkene og plyndring av landsbyer har vært relativt
vanlig i disse områdene. Men fra siste del av 2015 har det foregått
en alarmerende eskalering. De lokale mediene ble stilnet av de
drakoniske lovene og myndighetenes annonseringsmakt. Mens de nasjonale
mediene bevisst ignorerer saken, er det kun en håndfull journalister
og aktivister som rapporterer den virkelige brutaliteten. De har
rapportert om jevnlige massevoldtekter begått av paramilitære siden
oktober 2015 i landsbyene Pedagellur, Chinagellur, Burgicheru, Gundam
og Pegdapalli. Mange kvinner rapporterer å ha blitt avkledd, slått,
fått de nedre delene av klærne løftet opp og blitt truet med
ytterligere seksuell vold. Mellom 11. og 14. januar 2016 ble hele
landsbyen Bellamnendra i Bijapur distriktet holdt fange av de
paramilitære i en operasjon som innebar plyndring, seksuell vold,
gjengvoldtekter og fysiske angrep på mer enn 15 kvinner. Det var
klager på seksuelle angrep fra landsbyen Kinna i Sukmadistriktet den
samme måneden, men i hver av disse tilfellene snudde myndighetene
ryggen til stammefolkets forsøk på å anmelde det i flere dager. Den
13. januar måtte kvinner fra landsbyen Pedras i Sukma gjennomgå en
forhatt seksuell voldshandling for å «testes for Naxalisme».
Patruljerende tropper ville klemme på brystene til kvinnene, med den
antakelsen at dersom de ikke var ammende mødre var de naxalitter,
ettersom naxalitter ikke gifter seg eller får barn.
I mars ble Soni Sori, en nådeløs stemme mot statens forbrytelser i
området, angrepet med syre, og hennes familie ble trakassert og truet
i en slik grad at nevøen hennes, en fryktløs journalist og
filmprodusent, Lingaram Kodopi, erklærte at han ville ta sitt eget
liv dersom ikke sikkerhetsstyrkenes terror tok slutt.
For ikke lenge siden omtalte NCST (Nasjonal kommisjon for stammefolk)
sin talsperson Rameshwar Oraon de nylige beskyldningene om seksuelle
overgrep mot stammekvinner, begått av sikkerhetspersonell: «Vi har
snakket med syv ofre for voldtekt og de har alle bekreftet hendelsen
til meg, og på grunnlag av medisinske uttalelser og rapporter kan jeg
si at det er rikelig med bevis.»
Journalister og aktivister blir truet
Det er kanskje unødvendig å påpeke at det som blir rapportert kun
er toppen av isfjellet. Den faktiske situasjonen i området er mye
verre. Like etter at disse rapportene kom, starta regjeringa og dens
lokale torpedoer å jage de som har hevet stemmene og støttet
stammefolket. Journalister som Malini Subhramaniam og Alok Putal ble
trakassert, skremt og tvunget til å forlate regionen, mens lokale
journalister som Deepak Jaiswal, Prabhat Singh, Santosh Yadav og
Somaru Nag ble arrestert og stemplet som maoister. På samme måte ble
advokater som Shalini Gera og Isha Khandelwal fra Jagdalpur Legal Aid
Group (opprettet i 2013 for å gi juridisk støtte til aktivister og
vanlige folk som blir forfulgt av staten) tvunget ut av Jagdalpur
etter press fra «Samajik Ekta Manch», en lokal gruppe som tar loven
i egne hender og samarbeider nært med politiet. Gruppa ble oppløst
etter en operasjon der det ble avslørt at gruppa, i samarbeid med
politiet i Chattisgarh, utførte ulovlige aktiviteter. Aktivist og
forsker Bela Bhatia ble også trakassert på samme måte, og huseieren
hennes ble skremt til å kaste henne ut. Seinere kom Bela med en
kraftfull offentlig uttalelse der hun sa at hun ikke hadde noen
intensjon om å forlate Bastar under noen omstendigheter. Hun flyttet
til en landsby i området, selv om hun fortsatt trues.
Økende militarisering og forberedelser til et større angrep
Den 1. april utførte de indiske luftstyrkene (IAF) sine
Garud-kommandoer, hjulpet av tre MI-17 helikoptre, en spesiell
luft-til-bakke-, live-fire-øvelse i Sukmadistriktet. En lignende
luftskytingsøvelse ble utført i Bijapuri i oktober forrige år. Det
var også en til slik øvelse i Bastar med Sukmapolitiet som personell
i helikoptrene. Selv om politiet sa at IAF utførte en redningsaksjon
og bisto med logistisk støtte til politiet og de sentrale væpna
politistyrkene i Bastar, hevder en maoistisk løpeseddel at «de siste
seks månedene har luftstyrker sluppet bomber i Sør-Bastar, Sukma,
Dantewada og Bijapur.» Samtidig stasjoneres stadig flere væpna
styrker i Bastar-regionen. I juli 2015, mens han svarte på et
spørsmål fra opposisjonen, sa Chhattisgarhs innenriksminister
Ramsevak Paikara at 58 772 paramilitære leiesoldater var stasjonert
rundt i delstatens maoist-påvirkede områder. Befolkninga i de seks
distriktene i Bastar, som er påvirka av konflikten, er på 2 341 887
ifølge en telling fra 2011. Det betyr at det er 1 paramilitær per 40
sivile – muligens blant de høyeste ratene i verden – og de siste
månedene har antallet bare økt.
Som en del av den alvorlige, pågående eskaleringa av statlig vold,
ble det erklært i februar 2016 at et team med «lokale kampgrupper»
(militser) – for det meste avhoppere fra maoistbevegelsen – skulle
trenes, væpnes raskt og utstasjoneres for opprørsbekjempelse. Dette
viser hvordan en «Salwa Judum»-lignende situasjon (Salwa Judum:
milits som ble erklært ulovlig av høyesterett) fortsetter – som en
hån mot Høyesteretts dom.
Samarbeidet mellom staten, selskapene og jakten på mineraler
Den indiske staten fører tydelig en modell for opprørsbekjempelse
ala «rydd området, etabler kontroll og utvikle», og gjør
forberedelser til et storstilt angrep på adivasifolket i området, i
den hensikt å tjene den herskende føydal- og kompradorklassen.
Oppsettet er ganske klart: sikre at media er tause ved å bruke penger
og statsmakt, mens man fjerner «bråkmakere» og isolerer stedet fra
resten av landet... knuse all motstand med stor brutalitet ved å
bruke hele statsapparatet... rydde området... sikre seg jorda,
mineralene og naturressursene, og gi de til de store selskapene.
Grådigheten etter naturressurser, den ekstreme aggresjonen og
brutaliteten for å ta dem, og motstanden mot den påfølgende
undertrykkelsen, er ikke alt. Dette er en strålende historie om
stammefolkets og andres kamp for å sikre og etablere sine rettigheter
over Jal-Jangal-Zameen. De kjemper for jorda si, levebrødet sitt,
verdigheten sin og eksisten sin.
Tidligere har også UPA-regjeringa brukt samme brutalitet. Da var det
under navnet «Salwa Judum» (militsgruppe) og «Operation Green
Hunt», som erklærte at Naxalisme er den største utfordringen for
den interne sikkerheten og at å kontrollere venstresideekstremisme er
nødvendig for landets videre vekst. Nå følger BJP-regjeringa samme
oppsett, men med langt mer aggressivitet og desperasjon.
Hele Bastar-regionen, og andre regioner i sentral og Sør-India som er
rike på mineralressurser og der det bor adivasier, har blitt
ettertrakta og allerede solgt av myndighetene til ulike
imperialistiske og indiske selskaper gjennom tusenvis av MoU'er. Det
finnes nå en lang liste med kommende gruve- og industri-prosjekter,
blant annet jernåre-gruven Bailadila, prosjekter for å øke
kapasiteten, fabrikkprosjektet Dilmili Ultra Mega Stål, Kerwa
kullgruve-prosjektene (hvor arbeidet er stanset på grunn av den
storstilte folkemotstanden som stammefolket står bak).
I januar avlyste regjeringa i Chattisgarh stammefolkenes rett til
jorda – en rett som ble gitt dem av Skogsrettloven (Forest Rights
Act). Grunnen var at de ville starte gruvedrift på kull i Ghatbarra i
Surgija-distriktet. Blokka har blitt tildelt Rajasthan Vidyut Utpadan
Nigam Limited (RVUNL) og Adani Minerals Private Limited. Sistnevnte er
et datterselskap av Adani Enterprises, og RVUNL er et selskap som
tilhører Rajasthan-regjeringa. «The Business Standard» rapporterer
at «det er den første slike ordninga som har kommet i stand i India,
hvor rettighetene til stammefolket har blitt stoppet etter at de
allerede er vedtatt gjennom prosessen i FRA (Forest Right Act).»
Loven og de medfølgende reguleringene gir myndighetene rett til å
bruke skogen til noe annet, etter å ha fått tillatelse av
stammefolket gjennom deres landsbyråd. Gjennom FRA kan stammefolk
kreve individuell og kollektiv rett over skogsområder de tradisjonelt
sett er knytta til. Landsbyrådet i Ghatbarra gjorde det, og 3.
september 2013 ble de gitt jorda fra den sentrale staten.
Etter det ble landsbyen klar over at kullblokken kunne fortsette
gruvedrift til tross for Høyesteretts bestemmelser, som hadde stanset
tidligere tildelinger. I oktober 2014 vedtok landsbyrådet i
Ghatbarra, sammen med 19 andre landsbyer, en formell resolusjon mot
gruvedrift på deres jord. Under FRA er landsbyrådet den eneste
autoriteten som har makt til å bestemme fremtiden for de
tradisjonelle stammeområdene.
Nylig kom avisa «The Hindu» ut med en rapport som beskrev hvordan
myndighetene tøyer reglene for å la selskapene få tilgang til
mineraler. Rapporten sier: «Forsvarsdepartementet har besluttet å
endre retningslinjer gitt i 1967 […] for å muliggjøre raskere
utforskning av mineralrikdommene.»
Rapporten siterer sekretæren i Union Mines, Balvinder Kumar, som sier
«Forsvarsdepartementet har sagt seg enig i å endre sine
retningslinjer som forhindrer å dele informasjon med offentligheten.
Retningslinjene vil bli mykere, slik at til og med geologisk data fra
tidligere utforskning kan bli tilgjengelig.» Rapporten sier videre at
skogsrådkomiteen, under departementet for miljø, skoger og
klimaendring, har godkjent et forslag fra gruvedepartementet om å
gjøre det enklere å få grønt lys til utforskning, ved å koble
tillatelser til hvor stor andel trær det er i et område. Tillatelser
vil ikke være nødvendig der trær dekker mindre enn ti prosent av
området, mens områder der trær dekker mer enn 70 % vil være
områder der det ikke er lov å utforske.
Global økonomisk krise og nyliberal Hindutva
Alle disse regel- og lovendringene passer perfekt sammen med det
større prosjektet å selge naturressurser til de store selskapene.
Hvis vi forsøker å se situasjonen i Bastar i et større perspektiv
er det tydelig at de herskende klassene i India vakler på grunn av
den globale økonomiske krisa som traff det imperialistiske systemet
hardt. For å gjenopplive en vekstøkonomi er den indiske staten
desperat etter å gi naturressursene til utenlandske eller
innenlandske selskaper. Med andre ord er det avgjørende for den
imperialistiske kapitalen å få tak i naturressursene og mineralene
for å komme ut av krisa. Her kommer viktigheten av den «nyliberale
Hindutva», som kombinerer Hindutva kommunalisme med en
utviklingsmodell drevet av selskapene, forplantet av Sangh Parivar og
leda av Mr. Narendra Modi. La oss ikke glemme at Sangh Parivar har en
historie med å bruke skiftende politiske og ideologiske masker og
aggresjonstaktikker, enten det er folkemordet på muslimer i Gujarat
eller angrep på kristne i Odisha. Disse passer perfekt som den
imperialistiske kapitalens agent i denne krisa, og i den kommende
tiden vil aggresjonen bare øke.
Motstand og adivasiene
Den sterke motstanden fra det undertrykte flertallet i landet har
blitt det største hinderet for å realisere utbytting og plyndring i
utviklingens navn. Folk organiserer seg i ulike deler av landet mot
denne undertrykkelsen og de kjemper med overbevisning og mot, til og
med når døden truer. Folket i Bastar har ikke bare stått imot
statens angrep og plyndring av ressurser, de har avvist den
imperialistiske utviklingsmodellen som den indiske staten promoterer.
Hvert initiativ staten har tatt for å undertrykke adivasiene
strukturelt, eller gjennom fattigdomsbekjempelsesprogrammer og de
enorme utviklingsprogrammene – som mega-demningene, gruvedrift og
industri i stammeområdene – har gjort at hundretusener har måtte
forlate sine hjem. Dette har bare gjort adivasiene mere bestemt på å
organisere seg for å bygge opp en alternativ modell for utvikling,
uten undertrykkelse og utbytting. Den politiske bevisstheten til
adivasiene i sentral- og øst-India har blitt manifestert i
opprettelsen av «Janatha Sarkars» – deres egne regjeringer med
departementer som helse, jordbruk, utdanning, forsvar osv. Adivasienes
driv til å ta fremtiden i egne hender og å nekte å være ofre i en
utbyttende utviklingsmodell, har gjort de til den største trusselen
mot hele det utbyttende apparatet i den indiske staten.
I de akademiske diskursene og i media blir adivasiene ofte fremstilt
som hjelpeløse ofre, fanget i kryssilden mellom den indiske staten og
maoister. Men disse fremstillingene overser den politiske
organiseringa til adivasiene og deres modige kamp mot det utbyttende
systemet. En slik forklaring er ikke bare uholdbar, det er også en
fornektelse av de store massene som kjemper mot den indiske staten for
å beskytte landets ressurser og bygge opp en alternativ modell. For
å forstå kampen i Bastar og kampen i hele sentral- og øst-India,
må man forstå de politiske ambisjonene til adivasiene og anse de som
en politisk enhet, ikke bare som noen stakkars skapninger.
Motstanden blir sterkere og sterkere
La oss ikke leve i en illusjon. I de kommende dagene vil India se en
kvelende terror og fascistisk undertrykkelse. Herjingene til, og
forgreiningene til, den verdensomfattende økonomiske krisa blir
manifestert gjennom den økende volden. Statlige, så vel som private,
militser utøver vold mot de mest undertrykka og diskriminerte
seksjonene av folket, som adivasiene (urfolk), daliter (kasteløse),
arbeiderklassen, religiøse minoriteter og kvinner. Den økonomiske
krisa gjør imperialismens agenter mer desperate for hver dag som går
– desperate etter å fjerne alle hindre for utbyttinga og plyndringa
av landets naturressurser. På den andre sida viser ikke folket noen
intensjon om å gi opp – de kjemper med nebb og klør. Den folkelige
misnøyen vokser for hvert tilfelle av den grusomme, statlige
plyndringa. Jo mer staten forsøker å manipulere den offentlige
opinionen, ved å bruke nasjonalisme-oppvigleri-debatten, jo flere
folk vil bli med for å bekjempe systemet, enten det er adivasiene,
dalitene, arbeiderklassen, studentene, kvinnene eller folk med ulike
seksuelle orienteringer. Den indiske staten har skapt en sterk
polarisering som bare blir sterkere.
Denne teksten er oversatt fra indiske magasinet Towards a New Dawn.
Forfatter: Sananda Dasgupta, fritt oversatt til norsk av Tjen Folket.
Tjen Folket
02.08.2016
Fra arkivet, 18.07.2008
Nei til Nato-rakettskjold i Tsjekkia!
Vestleg imperialisme, med USA i spissen, ynskjer å oppretta eit
rakettskjold i Tsjekkia. Grunnen til dette er visst at skjoldet skal
vera eit forsvar mot land som Iran og Nord-Korea.
Men rakettskjoldet møter sterk motstand i Nato-landet Tsjekkia. To
tredelar av folket seier at dei er i mot planane om eit rakettskjold.
Eit slikt prosjekt er berre med på å auka spenningsnivået
internasjonalt. Mellom linene ligg det også at det skal vera eit
teikn til Russland og andre land i det eurasiske grenseområdet om å
lyda vestlege ordrer.
Den konservative tsjekkiske regjeringa har sagt ja til planane om
rakettskjold av di dei vonar det amerikanske nærveret vil leia til
“økonomisk vekst” (!), og dei samanliknar situasjonen no med den
dei vesteuropeiske landa gjekk gjennom etter andre verdskrigen då USA
tilbaud Marshall-hjelp for å få landa på fote att. Ten folket
meiner at dette, i likskap med Marshall-“hjelpa” etter krigen,
berre er imperialisme med eit anna andlet.
Imperialismen er mangefasettert
For imperialismen har mange uttrykksformer. Det er ikkje berre med
direkte militære middel eit land kan sikra seg herredøme over andre
land. Imperialismen kan også vera kulturell eller økonomisk. Ten
folket er mot alle former for imperialisme. USA er i dag den verste
imperialisten i verda, men jamvel om landet er den sterkaste
imperialisten og deira selskap dominerer verdsmarknaden, har dei også
store veikskapar. Igjen er den amerikanske økonomien inne i ei krise,
gjelda har hopa seg opp og den amerikanske staten er den institusjonen
pr i dag med størst gjeld (Du kan lesa meir om dette i heftet vårt
Krise i kapitalismen).
Mao Zedong sa i si tid at USA, på same vis som alle andre
reaksjonære, er papirtigrar. Som alle andre tigrar kan dei sjå
skumle ut, men dei brenn lett opp. Alle imperium har falle. Dette kjem
til å skje også med USA.
Imperialisme tyder krig
Det var Lenin som kalte tida me lever i for imperialismens tidbolk.
Imperialismen er det høgste stadiet i kapitalismen, og i denne
tidbolken har statar stått mot kvarandre og leia til krig. Første
verdskrigen (1914-18) var ein krig om koloniar og marknader. Andre
verdskrigen starta som ein krig kor Tyskland sloss for
“Lebensraum” (“Livsrom”, altså ei utviding av sine område),
og dei tallause krigane og konfliktane i Afrika, Asia og Latin-Amerika
dei siste 50-60 åra har stormaktene vore tungt inne i.
Før USA invaderte Irak i 2003, hadde dei lenge messa om at det var
krig mot terror og uskadeleggjering av såkalla
masseøydeleggjingsvåpen som var årsaka til aggresjonen.
Propagandaen om masseøydeleggjingsvåpen viste seg å vera bløff
etter at regimet fall og dei kunne setja inn sitt eige quislingregime.
Motstand er riktig!
All motstand USA møter gagner folket i verda. Jamvel om motstand er
bra og riktig, er det diverre ikke nok til å avskaffa sjølve
imperialismen og okkupasjonane og invasjonane som den skaper. Krig og
liding er naudsynte konsekvensar av kapitalisme og imperialisme. Det
me treng, er kamp mot systemet! Me treng eit anna system. Me treng
revolusjon og kommunisme for endeleg å bli kvitt krig og
imperialisme.
Tjen Folket
18.07.2008
Fra arkivet, 18.07.2008
Nei til Nato-rakettskjold i Tsjekkia!
Vestleg imperialisme, med USA i spissen, ynskjer å oppretta eit
rakettskjold i Tsjekkia. Grunnen til dette er visst at skjoldet skal
vera eit forsvar mot land som Iran og Nord-Korea.
Men rakettskjoldet møter sterk motstand i Nato-landet Tsjekkia. To
tredelar av folket seier at dei er i mot planane om eit rakettskjold.
Eit slikt prosjekt er berre med på å auka spenningsnivået
internasjonalt. Mellom linene ligg det også at det skal vera eit
teikn til Russland og andre land i det eurasiske grenseområdet om å
lyda vestlege ordrer.
Den konservative tsjekkiske regjeringa har sagt ja til planane om
rakettskjold av di dei vonar det amerikanske nærveret vil leia til
«økonomisk vekst» (!), og dei samanliknar situasjonen no med den
dei vesteuropeiske landa gjekk gjennom etter andre verdskrigen då USA
tilbaud Marshall-hjelp for å få landa på fote att. Ten folket
meiner at dette, i likskap med Marshall-«hjelpa» etter krigen, berre
er imperialisme med eit anna andlet.
Imperialismen er mangefasettert
For imperialismen har mange uttrykksformer. Det er ikkje berre med
direkte militære middel eit land kan sikra seg herredøme over andre
land. Imperialismen kan også vera kulturell eller økonomisk. Ten
folket er mot alle former for imperialisme. USA er i dag den verste
imperialisten i verda, men jamvel om landet er den sterkaste
imperialisten og deira selskap dominerer verdsmarknaden, har dei også
store veikskapar. Igjen er den amerikanske økonomien inne i ei krise,
gjelda har hopa seg opp og den amerikanske staten er den institusjonen
pr i dag med størst gjeld.
Mao Zedong sa i si tid at USA, på same vis som alle andre
reaksjonære, er papirtigrar. Som alle andre tigrar kan dei sjå
skumle ut, men dei brenn lett opp. Alle imperium har falle. Dette kjem
til å skje også med USA.
Imperialisme tyder krig
Det var Lenin som kalte tida me lever i for imperialismens tidbolk.
Imperialismen er det høgste stadiet i kapitalismen, og i denne
tidbolken har statar stått mot kvarandre og leia til krig. Første
verdskrigen (1914-18) var ein krig om koloniar og marknader. Andre
verdskrigen starta som ein krig kor Tyskland sloss for «Lebensraum»
(«Livsrom», altså ei utviding av sine område), og dei tallause
krigane og konfliktane i Afrika, Asia og Latin-Amerika dei siste 50-60
åra har stormaktene vore tungt inne i.
Før USA invaderte Irak i 2003, hadde dei lenge messa om at det var
krig mot terror og uskadeleggjering av såkalla
masseøydeleggjingsvåpen som var årsaka til aggresjonen.
Propagandaen om masseøydeleggjingsvåpen viste seg å vera bløff
etter at regimet fall og dei kunne setja inn sitt eige quislingregime.
Motstand er riktig!
All motstand USA møter gagner folket i verda. Jamvel om motstand er
bra og riktig, er det diverre ikke nok til å avskaffa sjølve
imperialismen og okkupasjonane og invasjonane som den skaper. Krig og
liding er naudsynte konsekvensar av kapitalisme og imperialisme. Det
me treng, er kamp mot systemet! Me treng eit anna system. Me treng
revolusjon og kommunisme for endeleg å bli kvitt krig og
imperialisme.
Tjen Folket
18.07.2008
© 2016 Tjen Folket – kommunistisk forbund
_____________________________
Meld ut / Oppdater e-postadresse: http://ymlp15.com/ugbeuwsjgsgmubeguhwwggembqh
Powered by YourMailingListProvider
-------------- next part --------------
An HTML attachment was scrubbed...
URL: <http://lists.copyleft.no/pipermail/saih-promo2002/attachments/20160829/485f59c0/attachment-0001.html>
More information about the Saih-promo2002
mailing list