[saih-promo2002] Tjen Folkets nyhetsbrev #9 – 2016

[Tjen Folket]

--------------------------------------------------------------------------------
Dette nyhetsbrevet har bilder.
Hvis du ser bare tekst og ingen bilder, kan
du se bildeutgaven ved å følge denne lenken:
http://ymlp17.com/zvYr4l
--------------------------------------------------------------------------------


Nyhetsbrev #9  –  2016

I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:

Om borgerlige historikere
Yankee Go Home!
Nytt podkast-avsnitt om India
Når de ansvarlige hører stemmer
Sammenstøtet i Malkangiri – Undersøkelsesrapporten fra CDRO
Interseksjonalitet
Helt til Skagen. Og bortenfor
Trump 2016
Proletariat eller arbeiderklasse?
Om borgerlige historikere
Yankee Go Home!
Nytt podkast-avsnitt om India
Når de ansvarlige hører stemmer
Sammenstøtet i Malkangiri – Undersøkelsesrapporten fra CDRO
Interseksjonalitet
Helt til Skagen. Og bortenfor
Trump 2016
Proletariat eller arbeiderklasse?

Tamil Eelams flagg

Flagg i høy kvalitet. Ved større bestillinger, send epost til
post at tjen-folket.no for rabatt.

Til nettbutikken ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11247 )

Om borgerlige historikere

Et poeng angående historia.

Borgerlige og anti-kommunistiske historikere har en tendens til å se
på historien til sosialistiske land bakvendt. Sovjetunionen og
Folkerepublikken Kina er de to mest åpenbare eksemplene på dette. En
vestlig anti-kommunistisk historiker vil si at i dagens kapitalistiske
Kina og Russland er ikke hungersnød et problem, men når disse to
statene var sosialistiske så sultet millioner av mennesker. Dette er
å snu den historiske tidslinjen på hodet. Sannheten er at folket i
både Russland og i Kina sultet i tusenvis av år, men takket være
kollektiviseringen av jordbruket klarte det kommunistiske lederskap i
både Sovjetunionen og Kina å få slutt på hungersnød og sult innen
et par tiår. De demografiske forandringene og forbedringene i
periodene 1930-1939 i Sovjetunionen og 1959-1961 i Kina kan ikke
benektes.

Når anti-kommunistiske historikere blir konfrontert med Hungersnøden
i Bengal i 1943 eller sultkatastrofen i Irland i fra 1845 til 1852,
skylder de plutselig på klima, de skylder på folkene som bodde der,
ja, de skylder på alt annet enn kapitalisme. Rollen til historikere
er å rettferdighetsgjøre det kapitalistiske og imperialistiske
systemet ved hjelp av historisk kontekst. Det er de som forandrer på
historisk sannhet, og alt de sier bør tas med en klype salt.

Tjen Folket
06.12.2016

Om borgerlige historikere

Et poeng angående historia.

Borgerlige og anti-kommunistiske historikere har en tendens til å se
på historien til sosialistiske land bakvendt. Sovjetunionen og
Folkerepublikken Kina er de to mest åpenbare eksemplene på dette. En
vestlig anti-kommunistisk historiker vil si at i dagens kapitalistiske
Kina og Russland er ikke hungersnød et problem, men når disse to
statene var sosialistiske så sultet millioner av mennesker. Dette er
å snu den historiske tidslinjen på hodet. Sannheten er at folket i
både Russland og i Kina sultet i tusenvis av år, men takket være
kollektiviseringen av jordbruket klarte det kommunistiske lederskap i
både Sovjetunionen og Kina å få slutt på hungersnød og sult innen
et par tiår. De demografiske forandringene og forbedringene i
periodene 1930-1939 i Sovjetunionen og 1959-1961 i Kina kan ikke
benektes.

Når anti-kommunistiske historikere blir konfrontert med Hungersnøden
i Bengal i 1943 eller sultkatastrofen i Irland i fra 1845 til 1852,
skylder de plutselig på klima, de skylder på folkene som bodde der,
ja, de skylder på alt annet enn kapitalisme. Rollen til historikere
er å rettferdighetsgjøre det kapitalistiske og imperialistiske
systemet ved hjelp av historisk kontekst. Det er de som forandrer på
historisk sannhet, og alt de sier bør tas med en klype salt.

Tjen Folket
06.12.2016

Yankee Go Home!

Ingen amerikanske baser på norsk jord.

USA er verdens eneste supermakt og verdens største terrorist. De har
baser over hele verden.

I følge magasinet Politico har USA over 800 militærbaser i over 70
land.

USA er et imperium. De har en enorm økonomisk, kulturell og politisk
innflytelse over hele kloden. Men denne innflytelsen, denne makta,
hviler til syvende og sist på deres våpenmakt. USA har verdens
største militærvesen. De har atomvåpen – og er den eneste staten
som noensinne har brukt slike. NATO er de facto yankee-imperiets
utvida militærapparat, der europeiske væpna styrker blir forent med
USAs.

Norge er en liten imperialist sammenliknet med USA. Men den norske
staten og kapitalen er aggressivt imperialistisk, som da de deltok i
den militære ødeleggelsen av Libya. Som regel opptrer likevel den
norske militærmakta som en juniorparter i felles innsats under
ledelse av USA. Et morderisk USA, som torturerer mennesker og bomber
barn.

Nå får US Marines etablere en fast base for over 300 marinesoldater
på Værnes, en halvtime fra Trondheim. Slik styrker staten USAs
tilstedeværelse i Europa, slik blir Norge enda tettere involvert i
USAs krigerske maktpolitikk. En slik etablering har ingen legitimitet.
Og det har heller ingen støtte i folket. Det er to gode grunner til
å stoppe deres planer!

Tjen Folket vil ha Norge ut av NATO, Tjen Folket vil ha Norge ut av
Afghanistan, Tjen Folket vil ha norske selskaper og fond ut av en
økonomi som driver rovdrift på mennesker og miljø over hele
planeten. Og, ikke minst, vi vil bekjempe yankee-imperialismen fra
USA, som er hovedfienden til all verdens folk.

Ingen USA-baser i Norge – Yankee Go Home!

Bli med i demonstrasjon i Trondheim lørdag 26. november. Vi danner
Rød Blokk og møtes på torget kl 12:30 og går sammen til
demonstrasjonen.

Bli gjerne med oss i arbeidet mot denne basen og generelt mot
imperialismen.

Les mer:
Amerikanske militærbaser i verden

Tjen Folket
25.11.2016

Yankee Go Home!

Ingen amerikanske baser på norsk jord.

USA er verdens eneste supermakt og verdens største terrorist. De har
baser over hele verden.

Ifølge magasinet Politico har USA over 800 militærbaser i over 70
land.

USA er et imperium. Det har en enorm økonomisk, kulturell og politisk
innflytelse over hele kloden. Men denne innflytelsen, denne makta,
hviler til syvende og sist på deres våpenmakt. USA har verdens
største militærvesen. De har atomvåpen – og er den eneste staten
som noensinne har brukt slike. NATO er de facto yankee-imperiets
utvida militærapparat, der europeiske væpna styrker blir forent med
USAs.

Norge er en liten imperialist sammenliknet med USA. Men den norske
staten og kapitalen er aggressivt imperialistisk, som da de deltok i
den militære ødeleggelsen av Libya. Som regel opptrer likevel den
norske militærmakta som en juniorparter i felles innsats under
ledelse av USA. Et morderisk USA, som torturerer mennesker og bomber
barn.

Nå får US Marines etablere en fast base for over 300 marinesoldater
på Værnes, en halvtime fra Trondheim. Slik styrker staten USAs
tilstedeværelse i Europa, slik blir Norge enda tettere involvert i
USAs krigerske maktpolitikk. En slik etablering har ingen legitimitet.
Og det har heller ingen støtte i folket. Det er to gode grunner til
å stoppe deres planer!

Tjen Folket vil ha Norge ut av NATO, Tjen Folket vil ha Norge ut av
Afghanistan, Tjen Folket vil ha norske selskaper og fond ut av en
økonomi som driver rovdrift på mennesker og miljø over hele
planeten. Og ikke minst, vi vil bekjempe yankee-imperialismen fra USA,
som er hovedfienden til all verdens folk.

Ingen USA-baser i Norge – Yankee Go Home!

Bli gjerne med oss i arbeidet mot denne basen og generelt mot
imperialismen.

Les mer:
Amerikanske militærbaser i verden (
http://www.politico.com/magazine/story/2015/06/us-military-bases-around-the-world-119321
)

Tjen Folket
25.11.2016

Nytt podkast-avsnitt om India

Om hindufascismen i den indiske staten og folkets kamp i India.

Tjen Folket Media har publisert et nytt podkastavsnitt:

Solidaritet med India! Om hindufascismen og det indiske folkets kamp
for rettferdighet

I India er det skrikende behov for revolusjon, nytt demokrati og
sosialisme. I verdens nest mest folkerike land, lever hundrevis av
millioner i dyp fattigdom. Folk sulter i det som i propagandaen kalles
“verdens største demokrati”. I podkastavsnittet stikker vi hull
på denne myten. Den indiske staten er ikke demokratisk, den bruker
fascistiske metoder for å undertrykke folk.

Det indiske kommunistpartiet CPI leder en geriljahær og
enhetsfronter, i forsvar av Indias fattigste og mest undertrykka folk
– til kamp for revolusjon.

Vi har nylig publisert denne teksten om temaet:

Sammenstøtet i Malkangiri – Undersøkelsesrapporten fra CDRO

Mer bakgrunn om India kan man lese i denne teksten av det Fillipinske
Kommunistpartiet (MLM):

Filippinenenes kommunistiske parti om situasjonen i India

Tjen Folket
23.11.2016

Nytt podkast-avsnitt om India

Om hindufascismen i den indiske staten og folkets kamp i India.

Tjen Folket Media har publisert et nytt podkastavsnitt:

Solidaritet med India! Om hindufascismen og det indiske folkets kamp
for rettferdighet (
https://soundcloud.com/tjen-folket-661639370/solidaritet-med-india-om-hindufascismen-og-det-indiske-folkets-kamp-for-rettferdighet
)

I India er det skrikende behov for revolusjon, nytt demokrati og
sosialisme. I verdens nest mest folkerike land, lever hundrevis av
millioner i dyp fattigdom. Folk sulter i det som i propagandaen kalles
«verdens største demokrati». I podkastavsnittet stikker vi hull på
denne myten. Den indiske staten er ikke demokratisk – den bruker
fascistiske metoder for å undertrykke folk.

Det indiske kommunistpartiet CPI leder en geriljahær og
enhetsfronter, i forsvar av Indias fattigste og mest undertrykka folk
– til kamp for revolusjon.

Mer bakgrunn om India kan man lese i denne teksten av det Fillipinske
Kommunistpartiet (MLM):

Filippinenenes kommunistiske parti om situasjonen i India (
http://tjen-folket.no/Sentralt/view/10932 )

Tjen Folket
23.11.2016

Når de ansvarlige hører stemmer

Vi publiserer her et dikt om utplasseringen av amerikanske styrker på
Værnes. Forfatter: Jan Wilsberg.

Oktober 1944.
Operasjon Nordlys innledes,
og den tyske hær begynner tilbaketrekningen
fra Russland, Nord-Finland og Nord-Norge.
Så går Den Røde Hær over grensen
den 18. oktober,
og mister 6 084 av sine egne
på veien vestover mot Lyngen
innen overgivelsen neste år
lenger sør i Europa.

Det sovjetiske flagget,
ja, til med portrettet av Stalin
hang på Karl Johan under frigjøringsdagene.
‘Norge takker dere.’
Hver eneste soldat ble trukket ut.

Og senere?
Begjærer russerne Barentshavets iskalde vann?
Lengter de seg syke etter isbjørner
og kullgruver på Svalbard?
Vil de kanskje enda lenger vest,
og overta fisken utenfor Islands og Grønlands kyst?

Russland truer verken Polen eller Baltikum;
likefullt sendes tropper så langt opp
mot den russiske grensen som mulig.
Regjeringen vet å sanse.
‘Den sikkerhetspolitiske situasjon er endret.’
De vil omgjøre Værnes til Sør-Vietnam
ved å legge en stasjonær amerikansk enhet der.

Psykose er når man oppfatter ting
som ganske enkelt ikke er der.
John Lennon skrev navnet sitt
utenpå et album
en smilende mann stakk til ham.
Men bare dager senere befalte stemmer
i den unge mannens hode ham
å skyte musikeren;
senere har han sittet på bevoktet asyl.

Men når de ansvarlige hører stemmer,
er det ingen på Stortinget
som sperrer ansiktet opp,
og de møter knapt motstand.

Imens er luften stille,
stille og tom.
Ikke en eneste radiobølge
vitner om den minste trussel.

Oslo, den 1. november 2016

Tjen Folket
20.11.2016

Når de ansvarlige hører stemmer

Vi publiserer her et dikt om utplasseringen av amerikanske styrker på
Værnes. Forfatter: Jan Wilsberg.

Oktober 1944.
Operasjon Nordlys innledes,
og den tyske hær begynner tilbaketrekningen
fra Russland, Nord-Finland og Nord-Norge.
Så går Den Røde Hær over grensen
den 18. oktober,
og mister 6 084 av sine egne
på veien vestover mot Lyngen
innen overgivelsen neste år
lenger sør i Europa.

Det sovjetiske flagget,
ja, til med portrettet av Stalin
hang på Karl Johan under frigjøringsdagene.
‘Norge takker dere.’
Hver eneste soldat ble trukket ut.

Og senere?
Begjærer russerne Barentshavets iskalde vann?
Lengter de seg syke etter isbjørner
og kullgruver på Svalbard?
Vil de kanskje enda lenger vest,
og overta fisken utenfor Islands og Grønlands kyst?

Russland truer verken Polen eller Baltikum;
likefullt sendes tropper så langt opp
mot den russiske grensen som mulig.
Regjeringen vet å sanse.
‘Den sikkerhetspolitiske situasjon er endret.’
De vil omgjøre Værnes til Sør-Vietnam
ved å legge en stasjonær amerikansk enhet der.

Psykose er når man oppfatter ting
som ganske enkelt ikke er der.
John Lennon skrev navnet sitt
utenpå et album
en smilende mann stakk til ham.
Men bare dager senere befalte stemmer
i den unge mannens hode ham
å skyte musikeren;
senere har han sittet på bevoktet asyl.

Men når de ansvarlige hører stemmer,
er det ingen på Stortinget
som sperrer ansiktet opp,
og de møter knapt motstand.

Imens er luften stille,
stille og tom.
Ikke en eneste radiobølge
vitner om den minste trussel.

Oslo, den 1. november 2016

Tjen Folket
20.11.2016

Sammenstøtet i Malkangiri – Undersøkelsesrapporten fra CDRO

Den 24. oktober ble 18 personer drept av indiske sikkerhetsstyrker i
en samarbeidsoperasjon mellom Odisha og Andhras statlige etater.

25. oktober ble 4 personer til drept. Innen den 27 var 32 drept
tilsammen. Disse drapene førte til sterke reaksjoner og nasjonal
oppmerksomhet i India. Media skrev ulike versjoner av hendelsene, noe
som skapte forvirring. CDRO (The Coordination of Democratic Rights
Organisations) startet en undersøkelsesgruppe for å undersøke
hendelsene. (På bilde: CDRO team snakker med foreldrene til Jayram
Khila i landsbyen Khajuriguda.) CDRO lag fra statene Punjab og
Haryana, Vest-Bengal, Odisha, Tamil Nadu, A.P. og Telengana deltok i
teamet. Teamet besøkte stedene hendelsene skjedde og åtte
nærliggende landsbyer 5. og 6. november og snakket med Adivasi -og
stammeledere. Gruppemedlemmene møtte også den landlige politilederen
i Vishakhapatnam og en av lagets medlemmer besøkte Malkangiri 26.
oktober for å identifisere de døde kroppene og hjelpe med å
overlevere de døde kroppene til de pårørende.

Politiets versjon

Politidirektøren i Andhra Pradesh uttalte gjennom elektroniske medier
at tidlig morgen 24. oktober var det avfyring av skudd mellom
maoistene og politiet sikkerhetsstyrker, A.P. Greyhounds. Maoistene
hadde samlet seg for et plenumsmøte og den øverste ledelse i det
maoistiske partiet hadde muligens dødd i skytingen. Uten å avsløre
identiteten til de avdøde, spredde han nyheten på grunnlag av hva
slags våpen som fantes på stedet, som rifler, AK47s osv. Det var
også 50 reisevesker med mat på stedet. Politileder Rahul Sharma sa
dette betydde at maoistene hadde samlet seg der for militær trening.
Igjen 25. oktober ble fire til drept og 26. oktober nådde antallet
drepte maoister 32. Politidirektøren benektet at de ble fanget og
drept. Men drapene foregikk slik: maoistene jaktes på, blir fanget,
torturert og drept dem på forskjellige steder. (Per FIR arkivert i
ChitraKonda PS Crime nr 80/2016 under seksjoner 121, 307, 16 (b) i ES
loven, 25 og 27 av våpen og sprengstoff loven og §§ 16b, 18, 18A,
19, 20 av UAPA har blitt registrert.)

Folkets versjon

Men da undersøkelsesgruppa skulle undersøke adivasienes versjoner
fikk de informasjon som var i strid med den offisielle versjonen.
Slektninger av de avdøde i fire landsbyer informerte teamet om at
maoistene inviterte landsbybeboerne til et møte for å diskutere de
lokale problemene. Noen av familiemedlemmene til de døde deltok på
møte, noe som er vanlig praksis i området. Teamet møtte
familiemedlemmer av Syamala Pangi, Sona Dasya Kumulu, Khillo Jairam,
Sindhe Khillo, Bhumli, Amala, Malkum, Laksha Mudali, og Kaveri Mudali.
Faren til Sindhe Khillo informerte teamet om at han søndag hadde
gått sammen med datteren til markedet for å kjøpe materialer.
Datteren tok med seg dagligvarene og gikk på møte til maoistene mens
han gikk hjem. Neste morgen hørte han skuddlyder i flere timer langs
fjellsiden og ventet bekymret på at datteren skulle komme hjem. Da
hun ikke kom tilbake mandag kveld, gikk han tirsdag rundt med
landsbyboerne å søkte etter henne. På kvelden gikk de til
Malkangiri. Der fikk han utlevert datterens døde kropp. Han brakte
deretter kroppen hennes tilbake til landsbyen på egen bekostning, noe
som kostet mer enn Rs. 10.000. Politiet nekta å transportere kroppen
til landsbyen med egne midler. Liket av Sindhe Khilo var gjennomboret
av to kuler på begge sider av brystet. Teamet møtte familiene til
Jairam Khilo fra Khajuriguda. Deres fortelling var lignende
fortellingen til familien til Sindhe. Jairam Khilo var bare 16 år
gammel, og kunne på ingen måte bli stemplet som en hardcore
partiaktivist eller en stridende.

Sona Dasya Komulu var 32 år og gift med tre barn. Han hadde også
gått på møtet sammen med sin familie. Han fortalte moren sin at han
skulle komme tilbake mandag kveld. Men da familien hørte skytelyder
og han ikke kom tilbake neste dag gikk de til Malkangiri for å
spørre etter ham. Kroppen hans ble overlevert etter at foreldrene
identifiserte han post mortem. At hånden hans kom ut fra skuldrene
med kuleskaden viste at skytingen foregikk på kloss hold og at det
var tortur involvert. Det var lignende detaljer i historiene til
familiene til Syamala Pangi. Syamala Pangi var 14 år da hun døde av
skuddskader. Jairam Khilo hadde kuleskader på venstre side av
brystet. Mønsteret av kuleskader på landsbyboerne som er drept viser
et mønster av skyting på kloss hold og over hoften av kroppen med
intensjoner om å drepe og ikke å pågripe dem i live. Teamet møtte
også kona til Lycona Gollari fra Khajuraguda som fortsatt er savnet.
Kona hans Sombia Gollari dro til politistasjonene i Malkangiri for å
finne ham etter at hun hørte nyheten om at Lycona ble plukket opp i
et helikopter av et polititeam. Hun så politiet skyve Lycona ut av en
politijeep inn på politistasjonen. Da hun ville at han skulle bli
løslatt eller at FIR skulle arkiveres eller en klage fra henne tatt
opp ble hun forbigått, og fikk beskjed om ikke å insistere på det,
ettersom han var i live og ikke død. Hun fortalte teamet om den
useriøse tilnærming politiet hadde til mannens forsvinning.

Offisiell versjon

Undersøkelsesgruppa møtte politilederen for å plukke fra hverandre
hans versjon av hendelsene. Han benektet å ha etterrettelig
informasjon om maoistenes møte bortsett fra noen spekulasjoner om et
plenumsmøte eller militær trening eller treningsleirer. Men han
motsa dette ved å si at det var konkret informasjon om maoistene i
Odisha, og at de hadde informert politiet i Odisha om dette samt
tilbudt hjelp fra Grey Hounds og A.P. politiet. Han ville ikke røpe
hvor mye makt som var er involvert i operasjonene, men han informerte
undersøkelsesgruppa om at selv om Grey Hounds var innenfor A.P.
politiets kontroll, kunne de gå utenfor grensene av loven i
selvforsvar og i operasjonsområde. Han informerte teamet om at den
første skytinga skjedde fra maoistenes side og at politiets felles
styrker handlet i selvforsvar. Da han ble spurt om savnede personer og
adivasier fortalte politilederen at spesifikke detaljer og klager skal
arkiveres ved den næreste jurisdiksjon og at siden hendelsen kom
under Malkangiri jurisdiksjon hadde han ikke noe å si om saken.

Observasjoner

1. Undersøkelsesgruppa bemerker at sammenstøtet bestod av en rekke
seriedrap av politiet som ble koordinert i tre dager, og ikke i en
enkelt hendelse.
2. Vi ser at det var et reelt sammenstøt med maoistene og det fant
sted mandag morgen i nærheten av Ramguda. Senere på tirsdag og
onsdag i navnet på operasjonen fanget, torturerte og drepte styrkene
landsbyboerne og skadde maoister uten å etterlate noen øyenvitner
på brutaliteten.
3. Skader på de avdøde viste at styrkene angrep landsbyboerne og
maoistene med en intensjon om å drepe og ikke pågripe dem i live.
4. Kuler på skulder, bryst og buk indikerer avfyring på kloss hold
samt tortur påført skadelidende.
5. Hakking og skjemmende av ansikter, hoder og vitale organer på de
avdøde viste brutaliteten i torturen og drapene.
6. Forskjellige rapporter myndighetene har utgitt har klart påpekt at
problemene med maoistene ikke kan løses uten å ta tak i de
sosioøkonomiske forholdene for mennesker. Det kan ikke løses som et
lov og ordens problem.
7. At folk må ty til våpen for å løse sine samfunnsøkonomiske
problemer viser den patetiske tilstanden til den “demokratiske
republikken”.

Krav

Vi krever at 1. En rettslig undersøkelse av hendelsen bestilles av en
sittende dommer/pensjonert høyesterettsdommer siden det var en felles
operasjon som involverte to stater, AP og Odisha med hjelp av sentrale
styrker.
2. At straffesaker blir reist mot dem som var involvert i drapene.
Undersøkelsene skal overvåkes av høyesterett.
3. Oppløsning av AP Greyhound styrkene da det er en ulovlig styrke
som opererer utenfor loven og kriminalrettslige regler.
4. Umiddelbar tilbaketrekking av paramilitære styrker.
5. Umiddelbar implementering av FRA (Forest Rights Act) og PESA
(Panchayat Raj og Utvidelse av det regulerte området loven).
6. Regjeringen bør betale erstatning på minimum Rs. 10 lakhs til
ofrenes familie og opprette saker mot politiet involvert i disse
drapene etter SC/ST grusomheter loven.

Deltakende organisasjoner

R N Pal (DSO Punjab)
Preetpal Singh (AFDR Punjab)
Lenin (Nissan Janabadi, Odisha)
Prabhat Singh Roy (APDR West Bengal)
Gopal (CPDR – TN, Tamilnadu)
Raja (CPCL, Tamilnadu)
R Yesu (OPDR, AP)
Narendra Mohanty (Committee against Fabricated Cases, Odisha)
Choton Das (Bandi Mukti Committee, West Bengal)
Arun Kumar (Reporter)
Balwant Singh (AFDR, Punjab)
Adv. Gurunadhan (CPDR-TN, Tamilnadu)
Adv. Murugeshan (CPCL, Tamilnadu)
Hanumantha Rao (OPDR, AP)
Lakshman (TS, CLC)
Narayana Rao (TS, CLC)
Chitubabu (APCLC)
Chandrasekhar (APCLC)
S. Seshaiah (CLC)
K P Subba Rao (CLC)
Kumar Swamy (TS, CLC)
V. Raghunadh (TS, CLC)
N Purushottam (TS, CLC)
Raghuram (APCLC)
G. Sivaramakrishna Reddy (Advocate)
E. Venkateswarulu (APCLC)
Principal Rajasekhar
Sommaiah (APCLC)
VV Balakrishna (CRPP)
J Suryanarayana (APCLC)
Bisai Damodhar Tilak (OPTCR)

Dette er del av en internasjonal kampanje for å sette søkelys på
den indiske statens brutale militærangrep på befolkninga.

Teksten er fra:
Redspark

Les mer:
The Coordination of Democratic Rights Organisations

Tjen Folket
18.11.2016

Sammenstøtet i Malkangiri – Undersøkelsesrapporten fra CDRO

Den 24. oktober ble 18 personer drept av indiske sikkerhetsstyrker i
en samarbeidsoperasjon mellom Odishas og Andhras statlige etater.

25. oktober ble 4 personer til drept. Innen den 27. var 32 drept
tilsammen. Disse drapene førte til sterke reaksjoner og nasjonal
oppmerksomhet i India. Media skrev ulike versjoner av hendelsene, noe
som skapte forvirring. CDRO (The Coordination of Democratic Rights
Organisations) startet en undersøkelsesgruppe for å undersøke
hendelsene. (På bilde: CDRO team snakker med foreldrene til Jayram
Khila i landsbyen Khajuriguda.) CDRO-lag fra statene Punjab og
Haryana, Vest-Bengal, Odisha, Tamil Nadu, A.P. og Telengana deltok i
teamet. Den 5. og 6. november besøkte teamet stedene hendelsene
skjedde, samt åtte nærliggende landsbyer, og snakket med Adivasi- og
stammeledere. Gruppemedlemmene møtte også politilederen i
Vishakhapatnam, og en av lagets medlemmer besøkte Malkangiri 26.
oktober for å identifisere de døde kroppene og hjelpe med å
overlevere de døde kroppene til de pårørende.

Politiets versjon

Politidirektøren i Andhra Pradesh uttalte i elektroniske medier at
tidlig på morgenen den 24. oktober var det avfyring av skudd mellom
maoistene og politiets sikkerhetsstyrker, A.P. Greyhounds. Maoistene
hadde samlet seg til et plenumsmøte. Den øverste ledelsen i det
maoistiske partiet hadde muligens dødd i skuddvekslingen. Uten å
avsløre identiteten til de avdøde, spredde han nyheten på grunnlag
av hva slags våpen som fantes på stedet, som rifler, AK-47er osv.
Det var også 50 reisevesker med mat på stedet. Politileder Rahul
Sharma sa dette betydde at maoistene hadde samlet seg der for militær
trening. Igjen, på den 25. oktober, ble fire til drept, og 26.
oktober nådde antallet drepte maoister 32. Politidirektøren benektet
at de ble fanget først og så drept etterpå. Men drapene foregikk
slik: maoistene jaktes på, blir fanget, torturert og drept dem på
forskjellige steder. (Per FIR arkivert i ChitraKonda PS Crime nr
80/2016 under seksjoner 121, 307, 16 (b) i ES loven, 25 og 27 av
våpen og sprengstoff loven og §§ 16b, 18, 18A, 19, 20 av UAPA har
blitt registrert.)

Folkets versjon

Men da undersøkelsesgruppa skulle undersøke adivasienes versjon,
fikk de informasjon som var i strid med den offisielle versjonen.
Slektninger til avdøde i fire landsbyer, informerte teamet om at
maoistene inviterte landsbybeboerne til et møte for å diskutere de
lokale problemene. Noen av familiemedlemmene til de døde deltok på
møtet, noe som er vanlig praksis i området. Teamet møtte
familiemedlemmer av Syamala Pangi, Sona Dasya Kumulu, Khillo Jairam,
Sindhe Khillo, Bhumli, Amala, Malkum, Laksha Mudali, og Kaveri Mudali.
Faren til Sindhe Khillo informerte teamet om at han søndag hadde
gått sammen med datteren til markedet for å handle. Datteren tok med
seg dagligvarene og gikk på møtet til maoistene mens han gikk hjem.
Neste morgen hørte han skudd i flere timer langs fjellsiden og ventet
bekymret på at datteren skulle komme hjem. Da hun ikke kom tilbake
mandag kveld, gikk han tirsdag rundt sammen med landsbyboerne og lette
etter henne. På kvelden gikk de til Malkangiri. Der fikk han utlevert
datterens døde kropp. Han brakte deretter kroppen hennes tilbake til
landsbyen på egen bekostning, noe som kostet mer enn Rs. 10.000.
Politiet nekta å transportere kroppen til landsbyen med egne midler.
Liket av Sindhe Khilo var gjennomboret av to kuler på begge sider av
brystet. Teamet møtte familiene til Jairam Khilo fra Khajuriguda.
Deres fortelling var lik fortellingen til familien til Sindhe. Jairam
Khilo var bare 16 år gammel, og kunne på ingen måte bli stemplet
som en hardcore partiaktivist eller en stridende.

Sona Dasya Komulu var 32 år og gift med tre barn. Han hadde også
gått på møtet sammen med sin familie. Han fortalte moren sin at han
skulle komme tilbake mandag kveld. Men da familien hørte skytelyder
og han ikke kom tilbake neste dag, gikk de til Malkangiri for å
spørre etter ham. Kroppen hans ble overlevert etter at foreldrene
identifiserte han post mortem. Skadene fra kula viste at skytingen
foregikk på kloss hold og at det var tortur involvert. Det var
lignende detaljer i historiene til familiene til Syamala Pangi.
Syamala Pangi var 14 år da hun døde av skuddskader. Jairam Khilo
hadde kuleskader på venstre side av brystet. Kuleskadene på de
drepte landsbyboerne viser et gjentagende mønster: skyting på kloss
hold og over hoften av kroppen, med intensjoner om å drepe og ikke å
pågripe dem i live. Teamet møtte også kona til Lycona Gollari fra
Khajuraguda, som fortsatt er savnet. Kona hans Sombia Gollari dro til
politistasjonene i Malkangiri for å finne ham etter at hun hørte
nyheten om at Lycona ble plukket opp i et helikopter av et polititeam.
Hun så politiet skyve Lycona ut av en politijeep inn på
politistasjonen. Da hun ville at han skulle bli løslatt og en klage
fra henne registreres, ble hun forbigått, og fikk beskjed om ikke å
insistere på det, ettersom han var i live og ikke død. Hun fortalte
teamet om den useriøse holdninga politiet hadde til mannens
forsvinning.

Offisiell versjon

Undersøkelsesgruppa møtte politilederen for å plukke fra hverandre
hans versjon av hendelsene. Han benektet å ha etterrettelig
informasjon om maoistenes møte, bortsett fra noen spekulasjoner om et
plenumsmøte eller militær trening eller treningsleirer. Men han
motsa dette ved å si at det var konkret informasjon om maoistene i
Odisha, og at de hadde informert politiet i Odisha om dette, samt
tilbudt hjelp fra Grey Hounds og A.P. politiet. Han ville ikke røpe
hvor mye makt som var involvert i operasjonene, men han informerte
undersøkelsesgruppa om at selv om Grey Hounds var under A.P.
politiets kontroll, kunne de gå utenfor grensene av loven i
selvforsvar og i operasjonsområdet. Han informerte teamet om at den
første skytinga skjedde fra maoistenes side og at politiets felles
styrker handlet i selvforsvar. Da han ble spurt om savnede personer og
adivasier, fortalte politilederen at detaljer og klager skal
registreres hos nærmeste jurisdiksjon, og at siden hendelsen skjedde
i Malkangiri sin jurisdiksjon så hadde han ikke noe å si om saken.

Observasjoner

* Undersøkelsesgruppa bemerker at sammenstøtet bestod av en rekke
drap gjort av politiet – koordinert over tre dager og ikke i én
enkelt hendelse.
* Vi ser at det var et reelt sammenstøt med maoistene og at det fant
sted mandag morgen, i nærheten av Ramguda. Senere på tirsdag og
onsdag fanget, torturerte og drepte styrkene landsbyboerne og skadde
maoister, uten å etterlate noen øyenvitner til brutaliteten.
* Skader på de avdøde viste at styrkene angrep landsbyboerne og
maoistene med intensjon om å drepe – ikke med intensjon om å
pågripe dem levende.
* Kuler på skulder, bryst og buk indikerer avfyring på kloss hold,
samt tortur påført de skadelidende.
* Hugging og skjemming av ansikter, hoder og vitale organer på de
avdøde, viste brutaliteten i torturen og drapene.
* Ulike rapporter utgitt av myndighetene har klart påpekt at
problemene med maoistene ikke kan løses uten å ta tak i de
sosioøkonomiske forholdene for mennesker. Det kan ikke løses som et
lov og ordens problem.
* At folk må ty til våpen for å løse sine samfunnsøkonomiske
problemer, viser den patetiske tilstanden til den «demokratiske
republikken».

Krav

Vi krever...

* At en rettslig undersøkelse av hendelsen bestilles av en sittende
dommer/pensjonert høyesterettsdommer, siden det var en felles
operasjon som involverte to stater, AP og Odisha, med hjelp av
sentrale styrker.
* At straffesaker blir reist mot dem som var involvert i drapene.
Undersøkelsene skal overvåkes av høyesterett.
* Oppløsning av AP Greyhound-styrken, da dette er en ulovlig styrke
som opererer utenfor loven og kriminalrettslige regler.
* Umiddelbar tilbaketrekking av paramilitære styrker.
* Umiddelbar implementering av FRA (Forest Rights Act) og PESA
(Panchayat Raj og Utvidelse av det regulerte området loven).
* At regjeringen bør betale erstatning på minimum Rs. 10 lakhs til
ofrenes familie og opprette saker mot politiet involvert i disse
drapene etter SC/ST grusomheter loven.

Deltakende organisasjoner

R N Pal (DSO Punjab)
Preetpal Singh (AFDR Punjab)
Lenin (Nissan Janabadi, Odisha)
Prabhat Singh Roy (APDR West Bengal)
Gopal (CPDR – TN, Tamilnadu)
Raja (CPCL, Tamilnadu)
R Yesu (OPDR, AP)
Narendra Mohanty (Committee against Fabricated Cases, Odisha)
Choton Das (Bandi Mukti Committee, West Bengal)
Arun Kumar (Reporter)
Balwant Singh (AFDR, Punjab)
Adv. Gurunadhan (CPDR-TN, Tamilnadu)
Adv. Murugeshan (CPCL, Tamilnadu)
Hanumantha Rao (OPDR, AP)
Lakshman (TS, CLC)
Narayana Rao (TS, CLC)
Chitubabu (APCLC)
Chandrasekhar (APCLC)
S. Seshaiah (CLC)
K P Subba Rao (CLC)
Kumar Swamy (TS, CLC)
V. Raghunadh (TS, CLC)
N Purushottam (TS, CLC)
Raghuram (APCLC)
G. Sivaramakrishna Reddy (Advocate)
E. Venkateswarulu (APCLC)
Principal Rajasekhar
Sommaiah (APCLC)
VV Balakrishna (CRPP)
J Suryanarayana (APCLC)
Bisai Damodhar Tilak (OPTCR)

Dette er del av en internasjonal kampanje for å sette søkelys på
den indiske statens brutale militærangrep på befolkninga.

Teksten er fra:
Redspark (
https://www.redspark.nu/en/peoples-war/india/malkangiri-and-andhra-odisha-border-encounter-fact-finding-report-from-cdro/
)

Les mer:
The Coordination of Democratic Rights Organisations (
http://pudr.org/content/about-cdro )

Tjen Folket
18.11.2016

Interseksjonalitet

Hva er interseksjonalitet og hvordan burde kommunister forholde seg
til det?

Teksten er skrevet av en aktivist i Tjen Folket.

Interseksjonalitet

Interseksjonalitet baserer seg på at folk har flere identiteter
fungerer sammen. Noen av disse kategoriene er undertrykka, andre er
privilegert. For eksempel kan man være hvit (privilegert) men
samtidig trans (undertrykka) og kvinne (undertrykka). Man kan være
svart (undertrykka) men middelklasse (privilegert) og heterofil
(privilegert). Disse ulike kategoriene virker sammen og danner
identiteten. Noe av det positive interseksjonalitet fører med seg er
et økt fokus på undertrykkelsen disse ulike kategoriene medfører.
Interseksjonalitet er ikke en sammenhengende teori som forklarer all
undertrykkelse eller har løsninga på det. Det er mer en tendens og
retning for fokus på ulike typer for undertrykkelse. Det startet
delvis som en kritikk mot at feminisme bare skulle drives av hvite
middelklassekvinner. Det var et krav om at rasisme på tas på alvor i
kvinnekampen og at behovene til kvinner som opplever annen
undertrykkelse enn de som dominerte kvinnebevegelsen i USA må tas
seriøst. Jeg skal ta opp noen deler av interseksjonalitet som
kritiseres og debatteres.

Fokus på språk

Interseksjonalitet setter ofte fokus på språkbruk, at man skal
unngå å bruke ord og begreper som undertrykker folk. Kritikken mot
dette er at dette kan medføre ydmykelse av folk uten akademisk
bakgrunn som ikke bruker riktige ord uten at de nødvendigvis er mer
sjåvinistiske enn akademikerne som lærer seg ordene. Det er lett å
se for seg tilfeller der rasismen skjules bedre blant akademikere, men
er der like fullt. Likevel, noe kritikk tar det så langt som at dette
ikke er «noe annet enn en selvrettferdig øvelse og moralisme». Jeg
syntes dette er en grov forenkling. I alle fall dersom det blir
praktisert på en fornuftig måte. Det finnes uten tvil undertrykkende
språkbruk, og dersom man ønsker å arbeide sammen med folk som
undertrykkes av språkbruken så må man ta hensyn til det. Kritikken
går også på at man «bare» blir sittende å diskutere ord. På et
møte der vi diskuterte rasisme var det en ganske lang debatt om ordet
neger. Ordet undertrykker åpenbart mange, og folk sier i fra om at å
bruke dette ordet ikke er greit. Ofte brukes da unnskyldninger som
«jeg mener det ikke rasistisk». Det er vanskelig å se for seg at en
arbeider eller en hvilket som helst annen ikke-akademiker skal ha
problemer med å slutte å si neger eller andre undertrykkende ord.
Det skulle bare mangle at man argumenterer mot undertrykkende ord, og
jeg syntes det er direkte undertrykkende å behandle det som om det
ikke har noe å si at man bruker undertrykkende ord, og at arbeidere
ikke liksom klarer å slutte med det. Samtidig er det alltid lurt å
ha litt tålmodighet og å snakke til folk på en høflig måte. Det
gjelder generelt sett når man vil overtale folk, og har man problemer
med stilen så kan ikke det bare skyldes på interseksjonaliteten
eller språkfokuset. Vi må alltid huske på masselinja og på at vi
må overtale folk på en hyggelig måte. Det kan være vanskelig når
man er forbanna men det er det vi prøver i alle fall.

Like fullt, selv om man arbeider mot undertrykkende språkbruk så må
man aldri tro at språket er grunnlaget eller årsaken til
undertrykkelsen. Undertrykkelsen er der uansett om språket endres.
Undertrykkelsen er basert på et rasistisk system, et hierarki der
store deler av verden holdes nede i avhengighet og undertrykkelse.
Hvit makt opprettholder det systemet. Noe av kritikken mot
språkfokuset kan være basert på at noen ikke er bevisst på dette
– at de tenker at dersom vi alle slutter å bruke undertrykkende ord
og behandle hverandre dårlig så vil undertrykkelsen ta slutt – det
vil det ikke. Undertrykkende språkbruk er et resultat av et
undertrykkende system.

Undervurdering av klasse

Marxister kritiserer interseksjonalitet for å gjøre klasse til bare
en av mange kategorier, når det i virkeligheten er den materielle
basisen, ikke bare en av flere identiteter som er likestilt. Man kan
ikke regne det å være overvektig som likestilt det å være
arbeiderklasse. Det gjør nok ikke de fleste som er tilhengere av
interseksjonalitet heller, men de har ikke noe klart system for
hvordan det fungerer. Interseksjonalitet er ikke en sammenhengende
teori. Dette er en helt riktig kritikk dersom man regner
interseksjonalitet som en konkurrent til marxisme. Det gjør ikke jeg.
Jeg har ikke sett at interseksjonalitet byr på noe løsning på
undertrykkelsen i verden, har en strategi for revolusjon eller
lignende. Interseksjonalitet kan brukes både innafor kapitalismen,
som holdningsendring innafor systemet eller i antikapitalistiske
bevegelser, som en del av organiseringa mot det. Akkurat som arbeid
mot homofobi eller rasisme. Man kan bruke interseksjonalitet til å
forstå undertrykkelse som er relevant for revolusjonært arbeid. Det
gjør vi allerede når vi beregner hvor mottakelig noen er for
revolusjonær agitering og hvilke folk som ønsker en
samfunnsomveltning. Jeg tror det er fullt mulig at folk som har
familie i undertrykka land er mer mottakelig enn folk som ikke har
det, sånn generelt sett. Eller at folk som er undertrykka på grunn
av rasisme er mer sint på staten i Norge enn andre. Det samme kan
gjelde andre undertrykka grupper, selv om det ikke er noen garantier
her. Jeg ser at interseksjonalitetorienterte nettsteder deler saker om
mental helse, funksjonshemmedes utfordringer, hetsen overvektige blir
utsatt for, transfolks utfordringer, homofiles, klasseprivilegier og
rase. Jeg har sett disse artiklene som forfriskende om temaer som
vanligvis ikke snakkes mye om, og om negative konsekvenser ved
kapitalismen. Det kan godt være at folk som driver med dette har hatt
noen meget spesielle teorier om dette som sidestiller helt forskjellig
type undertrykkelse. Men mange er veldig jordnære og veldig tydelige
på de store forskjellene. Jeg tror ikke Erna Solberg er en god
alliert for kommunismen selv om hun er overvektig og kvinne og derfor
utsatt for hets (til tider). Men jeg tror fint det går ann å peke
på negative konsekvenser av systemet, privilegier og undertrykkelse,
og samtidig ikke miste bakkekontakten og forståelsen for klasse.
Klasseundertrykkelse er i en særstilling i et revolusjonært
perspektiv, men det blir beriket av forståelse for andre
undertrykkelser. Det er heller ikke bare klasseundertrykkelsen som har
et materielt grunnlag, både rasisme, kvinneundertrykkelse og hvite
privilegier har det, sikkert flere typer undertrykkelse også.

Subjektive følelser?

Noen sier interseksjonalitet bare sier noe om subjektive følelser.
Men interseksjonalitet ble utvikla for å forklare tilgangen til makt,
penger og posisjoner i samfunnet. Jeg syntes at vi allerede på flere
måter praktiserer deler av det som er regna som interseksjonalitet.
For eksempel er vi fullt klar over at folk undertrykkes på ulike
måter i samfunnet, homofile, transfolk, sexisme, skjønnhetshysteri
og lignende. Det betyr ikke at man setter det å være utsatt for
skjønnhetshysteri i samme boks som det å være en del av
proletariatet, eller at det skal erstatte klasseanalyse. Vi er klare
over at de lyseste slavene i USA fikk jobbe i huset og ble ansett som
mer privilegerte enn andre. Det har blitt brukt for å forklare
hvorfor noen forsvarer systemet og undertrykkerne. Det burde ikke
være kontroversielt. Noen sier at vi «allerede» veit at ulike
former for undertrykkelse eller privilegier kan ramme en person. At
det er åpenbart og ikke tilfører oss noe nytt. Og det kan jo mange
av oss si at, ja det veit vi på et aller annet plan. Men denne
teorien og fokuset her er retta nettopp mot at folk ikke opplever det
sånn. Når svarte kvinner har gått til feministgrupper har de fått
høre «her er temaet kvinnekamp vi er alle i samme båt som
undertrykka kjønn, hvorfor må vi snakke om rase eller politivold»
og lignende i kommunistgrupper «det er klasse som er viktig, vi
sitter i samme båt fordi vi er i arbeiderklassen». Dette er
tendenser som går igjen i mange kommunistgrupper. I det hele tatt vil
de fleste organisasjoner ha mest lyst til å ha på dagsorden det de
selv er mest opptatt av. Det er lett å avfeie eller bagatellisere
andre ting uten å tenke nøye igjennom det. Jeg er helt enig i at
(mange) kommunister veit eller burde vite en del om dette i
utgangspunktet. Det er ikke som om ikke dette er en del av vår
ideologi og praksis. Men det betyr ikke at vi ikke har noe å lære.

Metoder for å takle undertrykkelse

En på antirasistisk studiesirkel snakka om hvordan det koster å ha
hvite venner. Man må gå igjennom mye rasisme og det er en
påkjenning for mental helse. Jeg har hørt andre si lignende ting. At
folk forklarer at de isolerer seg og kun er i kontakt med folk fra
eget land på internett fordi det er en for stor mental påkjenning å
takle rasismen de møter i samfunnet. Dette er en utfordring generelt
sett. Jeg ser noen marxister avfeier metoder for å takle rasisme og
undertrykkelse som bare individuelle reformer, som ikke vil føre til
revolusjon. Nei, det vil ikke føre til revolusjon å takle rasismen
bedre men det er likevel viktig både for enkeltmenneskene og
bevegelsen. Uansett hvilken undertrykkelse det gjelder så er det bra
som menneske å finne sin verdi når man har blitt behandla som
verdiløs, og å lære seg mestringsmekanismer sånn at man orker å
være ute i samfunnet og takle de påkjenningene det medfører. Å ha
et fellesskap som støtter opp om dette kan trekke folk ut av
isolasjon. En av folka på et møte om rasisme kalte møte en trygg
sone fordi det var lov å kritisere rasisme der og det skulle bli tatt
seriøst. Hva er galt med det? Våre steder skal ikke tillate
undertrykkelse. Samtidig er vi klare på at målet vårt ikke bare er
å være den perfekte bevegelse i selg selv.

Representasjon

En annen sak som debatteres er fokuset på representasjon. Det at for
eksempel skeive kun kan representeres av skeive eller at kun kvinner
burde fronte kvinnesaken. Kritikken går ut på at personens kjønn,
legning, hudfarge osv blir viktigere enn hva personen faktisk sier. I
et klassesamfunn har folk ofte mer tillit til herskerklassen. Eller
man er redd dem eller tror de er veldig smarte eller man forbinder
gode sider med disse folka. I tillegg har man ofte mer tillit til dem
som har gått i samme sko som seg selv. Hvis dette sistnevnte dyrkes,
gjerne med utgangspunkt i en sunn motreaksjon på hvem som har
definisjonsmakt og politisk makt i dag, er mekanismen at man ikke
stoler på andre enn “sine egne”, deres motiver eller deres evner.
I USA virker det som om det politiske systemet er ganske gjennomsyra
av at man representerer “sine” folk. Det er bygd et borgerlig
politisk apparat som tar utgangspunkt i representasjon av “sine
egne”. Dette er ikke noe nytt eller unikt med skeive eller med
innvandrere eller med damer. Arbeiderpartiet og lignende
sosialdemokratiske bevegelser perfeksjonerte tidvis kunsten sanke
stemmer og støtte fra “sine” ved hjelp av veldig arbeideristisk
retorikk. Mekanikken er sånn at man blir med i partiet fordi det er
sitt parti (arbeidernes parti) og støtter de kandidatene som har mest
lik bakgrunn som seg. Og man blir behandla som stemmekveg av disse.
Som en personlig maktbase, en politisk kapital, der folk sine
interesser er totalt underordna de personlige interessene til de
borgerlige lederne. Det skjer i fagbevegelsen, og det skjer i
identitetspolitiske bevegelser. Vi har sett hvordan det har blitt
brukt i de amerikanske valgkampene, for å få mørkhudete til å
stemme på Obama, kvinner på Hillary, hvite på Trump. Vi må finne
svar på hvordan særegen organisering kan dyrkes og fremmes, men på
en revolusjonær måte, ikke en reformistisk måte som ender i konform
“representasjon”. For vi lever i et klassesamfunn, og
småborgerlige og borgerlige kvinner eller svarte eller skeive er
gjerne de som blir anerkjent av systemet som “representanter”. Og
sånne representanter kan bli med på å undertrykke de fleste folka
de hevder de representerer.

Systemet er problemet

Faren med interseksjonalitet er at den ikke nødvendigvis griper tak i
årsakene til problemene og derfor heller ikke har en løsning på de.
Politikken kan bli redusert til at «folk må være greie og ikke
diskriminere de som er lavere på rangstigen» i det sosiale
hierarkiet. Men dette i seg selv vil ikke endre et grunnleggende
undertrykkende system. Hva er årsaken til rasismen eller
undertrykkelsen? Man kan tro at rasisme skyldes ignoranse, dumhet,
fremmedfrykt eller manglende kunnskap. Rasisme og hvite privilegier
skyldtes at kapitalismen er bygd opp på en undertrykkende måte.
Kapitalister vil ha ressurser, billig arbeidskraft osv. Den eneste
måten å fjerne det på er styrte kapitalismen og innføre et helt
nytt system. Men dette betyr ikke at ikke den daglige antirasistiske
kampen ikke betyr noe. Den er viktig for folks liv, og antirasisme og
anerkjennelse av hvite privilegier er en forutsetning for å samle
arbeidere og undertrykte i samme parti. Rasismen splitter oss,
antirasismen samler oss.

Linker: Kommunistisk kritikk av interseksjonalitet

Tjen Folket
16.11.2016

Interseksjonalitet

Hva er interseksjonalitet og hvordan burde kommunister forholde seg
til det?

Teksten er skrevet av en aktivist i Tjen Folket.

Interseksjonalitet baserer seg på at folk har flere identiteter som
fungerer sammen. Noen av disse kategoriene er undertrykka, andre er
privilegerte. For eksempel kan man være hvit (privilegert), men
samtidig trans (undertrykka) og kvinne (undertrykka). Man kan være
svart (undertrykka), men middelklasse (privilegert) og heterofil
(privilegert). Disse ulike kategoriene virker sammen og danner
identiteten. Noe av det positive interseksjonalitet fører med seg er
et økt fokus på undertrykkelsen disse ulike kategoriene medfører.
Interseksjonalitet er ikke en sammenhengende teori som forklarer all
undertrykkelse eller har løsninga på det. Det er mer en tendens og
retning for fokus på ulike typer for undertrykkelse. Det startet
delvis som en kritikk mot at feminisme bare skulle drives av hvite
middelklassekvinner. Det var et krav om at rasisme på tas på alvor i
kvinnekampen, og at behovene til kvinner som opplever annen
undertrykkelse enn de som dominerte kvinnebevegelsen i USA må tas
seriøst. Jeg skal ta opp noen deler av interseksjonalitet som
kritiseres og debatteres.

Fokus på språk

Interseksjonalitet setter ofte fokus på språkbruk – at man skal
unngå å bruke ord og begreper som undertrykker folk. Kritikken mot
dette er at dette kan medføre ydmykelse av folk uten akademisk
bakgrunn som ikke bruker riktige ord, uten at de nødvendigvis er mer
sjåvinistiske enn akademikerne som lærer seg ordene. Det er lett å
se for seg tilfeller der rasismen skjules bedre blant akademikere, men
er der like fullt. Likevel, noe kritikk tar det så langt som at dette
ikke er «noe annet enn en selvrettferdig øvelse og moralisme». Jeg
syntes dette er en grov forenkling. I alle fall dersom det blir
praktisert på en fornuftig måte. Det finnes uten tvil undertrykkende
språkbruk, og dersom man ønsker å arbeide sammen med folk som
undertrykkes av språkbruken så må man ta hensyn til det. Kritikken
går også på at man «bare» blir sittende å diskutere ord. På et
møte der vi diskuterte rasisme var det en ganske lang debatt om ordet
neger. Ordet undertrykker åpenbart mange, og folk sier i fra om at å
bruke dette ordet ikke er greit. Ofte brukes da unnskyldninger som
«jeg mener det ikke rasistisk». Det er vanskelig å se for seg at en
arbeider eller en hvilken som helst annen ikke-akademiker skal ha
problemer med å slutte å si neger eller andre undertrykkende ord.
Det skulle bare mangle at man argumenterer mot undertrykkende ord, og
jeg syntes det er direkte undertrykkende å behandle det som om det
ikke har noe å si at man bruker undertrykkende ord, og at arbeidere
ikke liksom klarer å slutte med det. Samtidig er det alltid lurt å
ha litt tålmodighet og å snakke til folk på en høflig måte. Det
gjelder generelt sett når man vil overtale folk, og har man problemer
med stilen så kan ikke det bare skyldes på interseksjonaliteten
eller språkfokuset. Vi må alltid huske på masselinja og på at vi
må overtale folk på en hyggelig måte. Det kan være vanskelig når
man er forbanna, men det er det vi prøver i alle fall.

Like fullt, selv om man arbeider mot undertrykkende språkbruk så må
man aldri tro at språket er grunnlaget eller årsaken til
undertrykkelsen. Undertrykkelsen er der uansett om språket endres.
Undertrykkelsen er basert på et rasistisk system, et hierarki der
store deler av verden holdes nede i avhengighet og undertrykkelse.
Hvit makt opprettholder det systemet. Noe av kritikken mot
språkfokuset kan være basert på at noen ikke er bevisst på dette
– at de tenker at dersom vi alle slutter å bruke undertrykkende ord
og behandle hverandre dårlig så vil undertrykkelsen ta slutt. Det
vil den ikke. Undertrykkende språkbruk er et resultat av et
undertrykkende system.

Undervurdering av klasse

Marxister kritiserer interseksjonalitet for å gjøre klasse til bare
én av mange kategorier, når den i virkeligheten er den materielle
basisen – ikke bare én av flere identiteter som er likestilt. Man
kan ikke regne det å være overvektig som likestilt det å være
arbeiderklasse. Det gjør nok ikke de fleste som er tilhengere av
interseksjonalitet heller, men de har ikke noe klart system for
hvordan det fungerer. Interseksjonalitet er ikke en sammenhengende
teori. Dette er en helt riktig kritikk dersom man regner
interseksjonalitet som en konkurrent til marxisme. Det gjør ikke jeg.
Jeg har ikke sett at interseksjonalitet byr på noen løsning på
undertrykkelsen i verden, eller har en strategi for revolusjon eller
lignende. Interseksjonalitet kan brukes både innafor kapitalismen,
som holdningsendring innafor systemet eller i antikapitalistiske
bevegelser, som en del av organiseringa mot det. Akkurat som arbeid
mot homofobi eller rasisme. Man kan bruke interseksjonalitet til å
forstå undertrykkelse som er relevant for revolusjonært arbeid. Det
gjør vi allerede når vi beregner hvor mottakelig noen er for
revolusjonær agitering og hvilke folk som ønsker en
samfunnsomveltning. Jeg tror det er fullt mulig at folk som har
familie i undertrykka land er mer mottakelig enn folk som ikke har
det, sånn generelt sett. Eller at folk som er undertrykka på grunn
av rasisme er mer sint på staten i Norge enn andre. Det samme kan
gjelde andre undertrykka grupper, selv om det ikke er noen garantier
her. Jeg ser at interseksjonalitetorienterte nettsteder deler saker om
mental helse, funksjonshemmedes utfordringer, hetsen overvektige blir
utsatt for, transfolks utfordringer, homofiles utfordringer,
klasseprivilegier og rase. Jeg har sett disse artiklene om temaer som
vanligvis ikke snakkes mye om, og om negative konsekvenser ved
kapitalismen, som forfriskende. Det kan godt være at folk som driver
med dette har hatt noen meget spesielle teorier om dette som
sidestiller helt forskjellig type undertrykkelse. Men mange er veldig
jordnære og veldig tydelige på de store forskjellene. Jeg tror ikke
Erna Solberg er en god alliert for kommunismen, selv om hun er
overvektig og kvinne og derfor utsatt for hets (til tider). Men jeg
tror fint det går ann å peke på negative konsekvenser av systemet,
privilegier og undertrykkelse, og samtidig ikke miste bakkekontakten
og forståelsen for klasse. Klasseundertrykkelse er i en særstilling
i et revolusjonært perspektiv, men perspektivet blir beriket av
forståelse for andre undertrykkelser. Det er heller ikke bare
klasseundertrykkelsen som har et materielt grunnlag – både rasisme,
kvinneundertrykkelse og hvite privilegier har det, sikkert flere typer
undertrykkelse også.

Subjektive følelser?

Noen sier interseksjonalitet bare sier noe om subjektive følelser.
Men interseksjonalitet ble utvikla for å forklare tilgangen til makt,
penger og posisjoner i samfunnet. Jeg syntes at vi allerede på flere
måter praktiserer deler av det som er regna som interseksjonalitet.
For eksempel er vi fullt klar over at folk undertrykkes på ulike
måter i samfunnet – homofile, transfolk, sexisme,
skjønnhetshysteri og lignende. Det betyr ikke at man setter det å
være utsatt for skjønnhetshysteri i samme boks som det å være en
del av proletariatet, eller at det skal erstatte klasseanalyse. Vi er
klar over at de lyseste slavene i USA fikk jobbe i huset og ble ansett
som mer privilegerte enn andre. Det har blitt brukt for å forklare
hvorfor noen forsvarer systemet og undertrykkerne. Det burde ikke
være kontroversielt. Noen sier at vi «allerede» veit at ulike
former for undertrykkelse eller privilegier kan ramme en person. At
det er åpenbart og ikke tilfører oss noe nytt. Og det kan jo mange
av oss si at, ja, det veit vi på et aller annet plan. Men denne
teorien og fokuset her er retta nettopp mot at folk ikke opplever det
sånn. Når svarte kvinner har gått til feministgrupper har de fått
høre «her er temaet kvinnekamp – vi er alle i samme båt som
undertrykka kjønn, hvorfor må vi snakke om rase eller politivold»,
og lignende i kommunistgrupper «det er klasse som er viktig – vi
sitter i samme båt, fordi vi er i arbeiderklassen». Dette er
tendenser som går igjen i mange kommunistgrupper. I det hele tatt vil
de fleste organisasjoner ha mest lyst til å ha på dagsorden det de
selv er mest opptatt av. Det er lett å avfeie eller bagatellisere
andre ting uten å tenke nøye igjennom det. Jeg er helt enig i at
(mange) kommunister veit eller burde vite en del om dette i
utgangspunktet. Det er ikke som om ikke dette er en del av vår
ideologi og praksis. Men det betyr ikke at vi ikke har noe å lære.

Metoder for å takle undertrykkelse

Én på antirasistisk studiesirkel snakka om hvordan det koster å ha
hvite venner. Man må gå igjennom mye rasisme, og det er en
påkjenning for den mentale helsa. Jeg har hørt andre si lignende
ting. At folk forklarer at de isolerer seg og kun er i kontakt med
folk fra eget land på internett, fordi det er en for stor mental
påkjenning å takle rasismen de møter i samfunnet. Dette er en
utfordring generelt sett. Jeg ser noen marxister avfeier metoder for
å takle rasisme og undertrykkelse som bare individuelle reformer, som
ikke vil føre til revolusjon. Nei, det vil ikke føre til revolusjon
å takle rasismen bedre, men det er likevel viktig både for
enkeltmenneskene og bevegelsen. Uansett hvilken undertrykkelse det
gjelder, så er det bra som menneske å finne sin verdi når man har
blitt behandla som verdiløs, og å lære seg mestringsmekanismer
sånn at man orker å være ute i samfunnet og takle de påkjenningene
det medfører. Å ha et fellesskap som støtter opp om dette, kan
trekke folk ut av isolasjon. En av folka på et møte om rasisme kalte
møtet en trygg sone, fordi det var lov å kritisere rasisme der og
det skulle bli tatt seriøst. Hva er galt med det? Våre steder skal
ikke tillate undertrykkelse. Samtidig er vi klare på at målet vårt
ikke bare er å være den perfekte bevegelse i selg selv.

Representasjon

En annen sak som debatteres er fokuset på representasjon. Det at for
eksempel skeive kun kan representeres av skeive eller at kun kvinner
burde fronte kvinnesaken. Kritikken går ut på at personens kjønn,
legning, hudfarge osv. blir viktigere enn hva personen faktisk sier. I
et klassesamfunn har folk ofte mer tillit til herskerklassen. Eller
man er redd dem eller tror de er veldig smarte eller man forbinder
gode sider med disse folka. I tillegg har man ofte mer tillit til dem
som har gått i samme sko som seg selv. Hvis dette sistnevnte dyrkes,
gjerne med utgangspunkt i en sunn motreaksjon på hvem som har
definisjonsmakt og politisk makt i dag, er mekanismen at man ikke
stoler på andre enn «sine egne», deres motiver eller deres evner. I
USA virker det som om det politiske systemet er ganske gjennomsyra av
at man representerer «sine» folk. Det er bygd et borgerlig politisk
apparat som tar utgangspunkt i representasjon av «sine egne». Dette
er ikke noe nytt eller unikt med skeive eller med innvandrere eller
med damer. Arbeiderpartiet og lignende sosialdemokratiske bevegelser
perfeksjonerte tidvis kunsten sanke stemmer og støtte fra «sine»
ved hjelp av veldig arbeideristisk retorikk. Mekanikken er sånn at
man blir med i partiet fordi det er sitt parti (arbeidernes parti) og
støtter de kandidatene som har mest lik bakgrunn som seg. Og man blir
behandla som stemmekveg av disse. Som en personlig maktbase, en
politisk kapital, der folk sine interesser er totalt underordna de
personlige interessene til de borgerlige lederne. Det skjer i
fagbevegelsen, og det skjer i identitetspolitiske bevegelser. Vi har
sett hvordan det har blitt brukt i de amerikanske valgkampene, for å
få mørkhudete til å stemme på Obama, kvinner på Hillary, hvite
på Trump. Vi må finne svar på hvordan særegen organisering kan
dyrkes og fremmes, men på en revolusjonær måte, ikke en
reformistisk måte som ender i konform «representasjon». For vi
lever i et klassesamfunn, og småborgerlige og borgerlige kvinner
eller svarte eller skeive er gjerne de som blir anerkjent av systemet
som «representanter». Og sånne representanter kan bli med på å
undertrykke de fleste folka de hevder de representerer.

Systemet er problemet

Faren med interseksjonalitet er at den ikke nødvendigvis griper tak i
årsakene til problemene og derfor heller ikke har en løsning på de.
Politikken kan bli redusert til at «folk må være greie og ikke
diskriminere de som er lavere på rangstigen» i det sosiale
hierarkiet. Men dette i seg selv vil ikke endre et grunnleggende
undertrykkende system. Hva er årsaken til rasismen eller
undertrykkelsen? Man kan tro at rasisme skyldes ignoranse, dumhet,
fremmedfrykt eller manglende kunnskap. Rasisme og hvite privilegier
skyldes at kapitalismen er bygd opp på en undertrykkende måte.
Kapitalister vil ha ressurser, billig arbeidskraft osv. Den eneste
måten å fjerne det på er å styrte kapitalismen og innføre et helt
nytt system. Men dette betyr ikke at den daglige antirasistiske kampen
ikke betyr noe. Den er viktig for folks liv, og antirasisme og
anerkjennelse av hvite privilegier er en forutsetning for å samle
arbeidere og undertrykte i samme parti. Rasismen splitter oss,
antirasismen samler oss.

Linker:

Kommunistisk kritikk av interseksjonalitet (
http://moufawad-paul.blogspot.no/2013/04/10-theses-on-identity-politics.html
)

Tjen Folket
16.11.2016

Helt til Skagen. Og bortenfor

Vi publiserer her et dikt av Jan Wilsberg

På et passasjerskip møter man mange,
også de verste av de verste.
De som med ett ser en blankt inn i blikket,
uten antydning til bevegelse og liv.
Det er som var vi i de ytre utmarker,
i loven vest for Pecos,
blant cowboyer og revolvermenn.
Det er som om de frykter å bli robbet.
Rank strangers to me, som Bob Dylan
lærte meg å si i en sang i 1988.
Men fremmede kan man glemme.
En trenger ikke krysse dem
når vinden driver de hvite bølgetoppene forbi
som rastløs krem ute på det mørkeblå vannet.
Pengene er den valuta
som åpner veier og dører.
De tar en til Skagen med tog.
De gir en et hotellrom i Skagen.
De gir en adgang til Skagenmalernes museum.
De gir en åpen dør
til å stå i den heftige blesten
der ute på tuppen av landtungen.
De tillater at man kan velte seg inn
i en drosje, og be den dra dit en vil.
En kan gå inn på ethvert vinutsalg
og komme ut med fargerike flasker under armen,
som barn fra en leketøysbutikk.
En kan komme helt til Skagen havn.
Et hav venter i vest.
Den som vil, kan søke dit.
Men der det er kapitalisme,
er der ingen kjærlighet.

Kattegat, øst for Jylland, den 5. oktober 2016

Tjen Folket
10.11.2016

Helt til Skagen. Og bortenfor

Vi publiserer her et dikt av Jan Wilsberg

På et passasjerskip møter man mange,
også de verste av de verste.
De som med ett ser en blankt inn i blikket,
uten antydning til bevegelse og liv.
Det er som var vi i de ytre utmarker,
i loven vest for Pecos,
blant cowboyer og revolvermenn.
Det er som om de frykter å bli robbet.
Rank strangers to me, som Bob Dylan
lærte meg å si i en sang i 1988.
Men fremmede kan man glemme.
En trenger ikke krysse dem
når vinden driver de hvite bølgetoppene forbi
som rastløs krem ute på det mørkeblå vannet.
Pengene er den valuta
som åpner veier og dører.
De tar en til Skagen med tog.
De gir en et hotellrom i Skagen.
De gir en adgang til Skagenmalernes museum.
De gir en åpen dør
til å stå i den heftige blesten
der ute på tuppen av landtungen.
De tillater at man kan velte seg inn
i en drosje, og be den dra dit en vil.
En kan gå inn på ethvert vinutsalg
og komme ut med fargerike flasker under armen,
som barn fra en leketøysbutikk.
En kan komme helt til Skagen havn.
Et hav venter i vest.
Den som vil, kan søke dit.
Men der det er kapitalisme,
er der ingen kjærlighet.

Kattegat, øst for Jylland, den 5. oktober 2016

Tjen Folket
10.11.2016

Trump 2016

Mange er sjokkert etter valget og valgkampen i USA.

Tjen Folket forsøkte aldri å spå utfallet. De fleste som spår tar
feil, og mange har tatt feil både denne gangen, og for 8 år siden da
Obama starta sin valgkamp. Eller for 12 år siden, da den historisk
upopulære Bush ville bli gjenvalgt (og lyktes).

Det er mange saker som gjør det vanskelig å spå. Og en av dem er
medias framstilling av kandidatene og virkeligheten. Media
representerer ikke folk. De representerer dels sine rike eiere og
selskapene som reklamerer hos dem og dels snevre kretser av
journalister, andre mediefolk og deres venner. De har sine egne
favoritter og er derfor partiske.

Valgfella

Lenge har mange vært svært opptatt av valget i USA. Tjen Folkets
venner i USA har boikotta valget. De har sagt ”ikke stem – gjør
opprør i stedet”. Valget mellom Trump og Clinton var aldri et reelt
valg for proletariatet. Uansett president fortsetter USAs imperialisme
og krig i utlandet, og USAs undertrykking av svarte og andre farga
folk i USA. Og uansett president fortsetter problemene i økonomien,
usikkerheten, arbeidsløsheten og fattigdommen. Sånne problemer
løses aldri med stemmesedler.

Valgsirkuset lokker radikale folk med smuler, på samme måte som en
musefelle lokker mus med en ostebit. Fella har for lengst klappa igjen
rundt store deler av venstresida. Vi oppfordrer folk som vil ha
virkelig forandring om å ikke gå i fella igjen om fire, åtte eller
tolv år.

En aktivist skriver i dag (dagen etter valget) på Facebook:

”Tida for sosialdemokratiske reformer er ugjenkallelig forbi. Det er
jo derfor sosialdemokratene ikke kan stille valgbare kandidater, og
derfor venstre-sosialdemokratene (som Syriza) heller ikke kan levere
varene. Sikre trygge stabile og faste arbeidsplasser og utjevning er
en umulighet i dagens kapitalistiske system. Tror du ikke disse folka
ville levert dette om de kunne? Tror du ikke Obama hadde innført
masse velferd om det var mulig? De er jo ikke nødvendigvis verken
onde eller dumme disse folka. Det er bare sånn at den kapitalistiske
økonomien ikke er en booming vekstøkonomi som 1945 til 1970 lenger.
Den er en stagnerende økonomi som knapt klarer seg fra krise til
krise. Problemet med Sanders og Corbyn og Syriza og Podemos – og SV
og Rødt – er at OM man kommer i posisjon til å ta ansvar for denne
økonomien, så vil de mislykkes akkurat like grundig som Obama,
Clinton, Stoltenberg osv.”

Noen ord om resultatet

Trumps kampanje har vært en rasistisk kampanje. Det har også vært
en sexistisk kampanje. Det er ingen tvil om at Trumps bevegelse er en
reaksjonær og råtten bevegelse. De svært få løsningene han har
snakka konkret om, har vært sjåvinistiske.

Men kampanja har også vært en opprørsk kampanje, mot en politisk
elite og mot storfinansen. Valgkampvideoer og taler har handla mye om
dette. Om at Clinton var Wall Street sin kandidat. At Clinton
representerer den politiske korrupte eliten i Washington. Og dette har
også vært sannheten. De største kapitalistene, finanseliten og til
og med topp-republikanere har foretrukket den forutsigbare Clinton
framfor Trump. I intervjuer med Trumps velgere, går misnøyen med
systemet og systemets toppsjikt oftere igjen enn rasismen.

USA-imperiet har lenge vært i en fase av stagnasjon. Deres
konkurrenter og utfordrere, først og fremst Kina, har vokst mye
raskere. USA-imperialismen har følt seg tvunget til å gå tungt inn
i en rekke militære konflikter, først og fremst Afghanistan og Irak
– men også Jugoslavia i 1999, Syria, Libya, Jemen og en lang rekke
proxykriger og intervensjoner. Flere av disse har ikke vært noen stor
suksess for USA, men mer en dyd av nødvendighet for å holde på
posisjonen som verdens eneste supermakt. Rota til desperasjonen er
gjentatte svære kriser (”dot-com” i 2000 og finanskrisa i 2008)
og stagnerende produksjon og manglende vekst før, mellom og etter
disse krisene – parallelt med stabilisering i Russland, sterk
økonomisk vekst i Kina og konkurrerende økonomiske allianser (som
BRICS-samarbeidet mellom Brasil, Russland, India, Kina og
Sør-Afrika).

Det politiske systemet i USA har fått dødelige sår i denne
valgkampen. Verken Sanders eller Trump vil avskaffe kapitalismen eller
snu opp ned på USA-imperiet, men begge har vunnet oppslutning på
enorm misnøye med status quo. Derfor har det vært et opprørsvalg.
Men opprøret har gått i reaksjonær og horribel retning, med Trump
som maskot.

For dette har ikke vært flertallets opprør. Flertallet av USAs
voksne, stemmer ikke ved valg! Bare halvparten er registrerte velgere.
Og svært mange som har sittet i fengsel, først og fremst svarte
menn, er fratatt stemmeretten. Og millioner av papirløse eller
nyankomne latinamerikanere har heller ikke stemmerett, selv om de bor
og arbeider i USA. Det store flertallet av fattigfolk, av
proletariatet, har ikke stemt i det hele tatt. Trump har bare en knapp
fjerdedel av voksne amerikanere bak seg.

En stor andel av disse er hvit ”middelklasse”. Og svært mange
deklasserte. Folk som har mista de økonomiske privilegiene eller den
tryggheten som de hadde før. Det er et middelklasseopprør når disse
velger Trump, fordi de hater banker og politikere. Som fascismen har
appellert først og fremst til småborgerlige sjikt, og deres frykt
for å falle i status, appellerer trumpismen til de samme folka og de
samme følelsene.

Dette i tillegg til rasismen, sexismen og sjåvinismen som avles av
USA-imperialismen og statsapparatet sjøl. Clinton sjøl spilte ivrig
på USA-sjåvinismen når hun sa at USA allerede var ”The
Greatest” (mot Trumps ”Make America Great Again”). De spiller de
samme melodiene både til høyre og ”venstre” – og dermed
forsterker de det verste hos hverandre…

Men tross det reaksjonære og håpløse i bevegelsene i dette valget,
må vi se at det har flere sider. Nesten ingen tror på systemet
lenger. Det er avslørt. Trua på en løsning innafor rammene av det
gamle finnes ikke. Og sannsynligheten er stor for at Trump vil skuffe
mange av sine mest desperate velgere. Det vestlige politiske systemet
er inne i en historisk tillitskrise uten sidestykke etter 2.
verdenskrig. I en sånn situasjon nytter det ikke med parlamentarisme
og reformisme. Folk higer etter reelle og radikale alternativer. Og
det er alle radikale folk sin oppgave å strebe etter dette.

Vi forstår og respekterer frykten og tårene til en del, over at en
slik kandidat kan vinne fram. Men tårer hjelper like lite som å
stemme Obama eller Clinton. Imperialismen fortsetter, krisene
fortsetter, utryggheten, rasismen, sexismen – alt dette fortsetter i
dette systemet. Det kan ikke stemmes vekk. Sørg ikke – organisér
deg!

Mer lesning og lytting:

MALCOLM X: THE BALLOT OR THE BULLET

Why We Are Boycotting The Elections

IT WILL NOT FALL UNLESS YOU HIT IT

Tjen Folket
09.11.2016

Trump 2016

Mange er sjokkert etter valget og valgkampen i USA.

Tjen Folket forsøkte aldri å spå utfallet. De fleste som spår tar
feil, og mange har tatt feil både denne gangen, og for 8 år siden da
Obama starta sin valgkamp. Eller for 12 år siden, da den historisk
upopulære Bush ville bli gjenvalgt (og lyktes).

Det er mange saker som gjør det vanskelig å spå. Og én av dem er
medias framstilling av kandidatene og virkeligheten. Media
representerer ikke folk. De representerer dels sine rike eiere og
selskapene som reklamerer hos dem og dels snevre kretser av
journalister, andre mediefolk og deres venner. De har sine egne
favoritter og er derfor partiske.

Valgfella

Lenge har mange vært svært opptatt av valget i USA. Tjen Folkets
venner i USA har boikotta valget. De har sagt «ikke stem – gjør
opprør i stedet». Valget mellom Trump og Clinton var aldri et reelt
valg for proletariatet. Uansett president fortsetter USAs imperialisme
og krig i utlandet, og USAs undertrykking av svarte og andre farga
folk i USA. Og uansett president fortsetter problemene i økonomien,
usikkerheten, arbeidsløsheten og fattigdommen. Sånne problemer
løses aldri med stemmesedler.

Valgsirkuset lokker radikale folk med smuler, på samme måte som en
musefelle lokker mus med en ostebit. Fella har for lengst klappa igjen
rundt store deler av venstresida. Vi oppfordrer folk som vil ha
virkelig forandring om å ikke gå i fella igjen om fire, åtte eller
tolv år.

En aktivist skriver i dag (dagen etter valget) på Facebook:

«Tida for sosialdemokratiske reformer er ugjenkallelig forbi. Det er
jo derfor sosialdemokratene ikke kan stille valgbare kandidater, og
derfor venstre-sosialdemokratene (som Syriza) heller ikke kan levere
varene. Sikre trygge stabile og faste arbeidsplasser og utjevning er
en umulighet i dagens kapitalistiske system. Tror du ikke disse folka
ville levert dette om de kunne? Tror du ikke Obama hadde innført
masse velferd om det var mulig? De er jo ikke nødvendigvis verken
onde eller dumme disse folka. Det er bare sånn at den kapitalistiske
økonomien ikke er en booming vekstøkonomi som 1945 til 1970 lenger.
Den er en stagnerende økonomi som knapt klarer seg fra krise til
krise. Problemet med Sanders og Corbyn og Syriza og Podemos – og SV
og Rødt – er at OM man kommer i posisjon til å ta ansvar for denne
økonomien, så vil de mislykkes akkurat like grundig som Obama,
Clinton, Stoltenberg osv.»

Noen ord om resultatet

Trumps kampanje har vært en rasistisk kampanje. Den har også vært
en sexistisk kampanje. Det er ingen tvil om at Trumps bevegelse er en
reaksjonær og råtten bevegelse. De svært få løsningene han har
snakka konkret om, har vært sjåvinistiske.

Men kampanja har også vært en opprørsk kampanje, mot en politisk
elite og mot storfinansen. Valgkampvideoer og taler har handla mye om
dette. Om at Clinton var Wall Street sin kandidat. At Clinton
representerer den politiske korrupte eliten i Washington. Og dette har
også vært sannheten. De største kapitalistene, finanseliten og til
og med topp-republikanere har foretrukket den forutsigbare Clinton
framfor Trump. I intervjuer med Trumps velgere, går misnøyen med
systemet og systemets toppsjikt oftere igjen enn rasismen.

USA-imperiet har lenge vært i en fase av stagnasjon. Deres
konkurrenter og utfordrere, først og fremst Kina, har vokst mye
raskere. USA-imperialismen har følt seg tvunget til å gå tungt inn
i en rekke militære konflikter, først og fremst Afghanistan og Irak
– men også Jugoslavia i 1999, Syria, Libya, Jemen og en lang rekke
proxykriger og intervensjoner. Flere av disse har ikke vært noen stor
suksess for USA, men mer en dyd av nødvendighet for å holde på
posisjonen som verdens eneste supermakt. Rota til desperasjonen er
gjentatte svære kriser («dot-com» i 2000 og finanskrisa i 2008) og
stagnerende produksjon og manglende vekst før, mellom og etter disse
krisene – parallelt med stabilisering i Russland, sterk økonomisk
vekst i Kina og konkurrerende økonomiske allianser (som
BRICS-samarbeidet mellom Brasil, Russland, India, Kina og
Sør-Afrika).

Det politiske systemet i USA har fått dødelige sår i denne
valgkampen. Verken Sanders eller Trump vil avskaffe kapitalismen eller
snu opp ned på USA-imperiet, men begge har vunnet oppslutning på
enorm misnøye med status quo. Derfor har det vært et opprørsvalg.
Men opprøret har gått i reaksjonær og horribel retning, med Trump
som maskot.

For dette har ikke vært flertallets opprør. Flertallet av USAs
voksne stemmer ikke ved valg! Bare halvparten er registrerte velgere.
Og svært mange som har sittet i fengsel, først og fremst svarte
menn, er fratatt stemmeretten. Og millioner av papirløse eller
nyankomne latinamerikanere har heller ikke stemmerett, selv om de bor
og arbeider i USA. Det store flertallet av fattigfolk, av
proletariatet, har ikke stemt i det hele tatt. Trump har bare en knapp
fjerdedel av voksne amerikanere bak seg.

En stor andel av disse er hvit «middelklasse». Og svært mange
deklasserte. Folk som har mista de økonomiske privilegiene eller den
tryggheten som de hadde før. Det er et middelklasseopprør når disse
velger Trump, fordi de hater banker og politikere. Som fascismen har
appellert først og fremst til småborgerlige sjikt, og deres frykt
for å falle i status, appellerer trumpismen til de samme folka og de
samme følelsene.

Dette i tillegg til rasismen, sexismen og sjåvinismen som avles av
USA-imperialismen og statsapparatet. Clinton sjøl spilte ivrig på
USA-sjåvinismen når hun sa at USA allerede var «The Greatest» (mot
Trumps «Make America Great Again»). De spiller de samme melodiene
både til høyre og «venstre» – og dermed forsterker de det verste
hos hverandre…

Men tross det reaksjonære og håpløse i bevegelsene i dette valget,
må vi se at det har flere sider. Nesten ingen tror på systemet
lenger. Det er avslørt. Trua på en løsning innafor rammene av det
gamle finnes ikke. Og sannsynligheten er stor for at Trump vil skuffe
mange av sine mest desperate velgere. Det vestlige politiske systemet
er inne i en historisk tillitskrise uten sidestykke etter 2.
verdenskrig. I en sånn situasjon nytter det ikke med parlamentarisme
og reformisme. Folk higer etter reelle og radikale alternativer. Og
det er alle radikale folk sin oppgave å strebe etter dette.

Vi forstår og respekterer frykten og tårene til en del, over at en
slik kandidat kan vinne fram. Men tårer hjelper like lite som å
stemme Obama eller Clinton. Imperialismen fortsetter, krisene
fortsetter, utryggheten, rasismen, sexismen – alt dette fortsetter i
dette systemet. Det kan ikke stemmes vekk. Sørg ikke – organisér
deg!

Mer lesning og lytting:

MALCOLM X: THE BALLOT OR THE BULLET (
https://www.youtube.com/watch?v=D9BVEnEsn6Y )

Why We Are Boycotting The Elections (
https://servethepeopleatx.wordpress.com/2016/09/23/why-we-are-boycotting-the-elections/
)

IT WILL NOT FALL UNLESS YOU HIT IT (
https://redguardsaustin.wordpress.com/2016/11/09/it-will-not-fall-unless-you-hit-it/
)

Tjen Folket
09.11.2016

Proletariat eller arbeiderklasse?

En aktivist i Tjen Folket mener proletariat og arbeiderklasse ikke er
direkte synonymt, og at proletariat er et bedre navn på vår klasse.

Skrevet av en aktivist i Tjen Folket.

Da Tjen Folket diskuterte og vedtok sitt første program i 2008, var
jeg en tilhenger av å konsekvent erstatte ”proletariat” med
arbeiderklasse. Jeg oppfatta disse ordene som synonyme i dag, og siden
jeg mente de betydde det samme – så foretrakk jeg
”arbeiderklasse” siden det var lettere og mer norsk.

Jeg har skifta syn på dette nå. Marx og Engels skriver at
proletariatet er den moderne arbeiderklassen. Men i sin beskrivelse av
denne klassen, og hva som er spesielt med den, så legger de ikke mest
vekt på at den arbeider. Som Engels skriver ”Kommunismens
grunnsetninger”, et slags første utkast til ”Det kommunistiske
manifest”:

”Fattige og arbeidende klasser har det alltid vært, og de
arbeidende klasser var som regel fattige. Men slike fattige arbeidere
som levde under de nettopp nevnte omstendigheter(se sp.mål.2), altså
proletarer, har det ikke alltid vært”

Omstendighetene han sikter til, er at proletariatet ”er den
samfunnsklasse, som skaffer sig sitt livsopphold ene og alene ved
salget av sitt arbeide” og at proletariatet ble til fordi de nye
maskinene i den industrielle revolusjonen ”overga (...) industrien
fullstendig i de store kapitalisters hender og gjorde arbeidernes
lille eiendom (verktøy, vevstoler o. s. v.) helt verdiløse, slik at
kapitalistene snart fikk alt på sine hender, mens arbeiderne ikke
hadde noenting igjen.”

Engels legger altså vekt på at proletariatet er skapt fordi alle
vesentlige og verdifulle produksjonsmidler er helt og holdent i
hendene til kapitalen, og proletarer er de som står ribba tilbake.
Proletariatet er den moderne arbeiderklassen, men først og fremst er
de eiendomsløse. Vel å merke, ikke helt uten eiendeler – men uten
produksjonsmidler, uten de redskapene, lokalene og maskinene som
trengs for å produsere varer.

Videre er det også sånn at proletariatet ikke er den eneste
arbeidende klassen. Også i de andre klassene utføres det arbeid,
spesielt i det produktive småborgerskapet.

Hvorfor er det viktig hva slags ord vi bruker? Hvorfor er det viktig
å presisere at klassen vår ikke bare er en arbeiderklasse, men et
proletariat? Jeg tenker sånn, fordi en relativt stor del av denne
klassen går i mange land arbeidsløs. Og noen går uten arbeid i lang
tid. Noen er sjuke og vil kanskje aldri komme i vanlig arbeid i et
kapitalistisk system. Disse er like mye proletarer – ja kanskje enda
mer proletarisert – enn de fleste arbeidere som står i fast jobb.
Utviklinga i den vestlige verden er også mer usikkerhet, mer
vikariat, mer deltid – utviklinga av det som er blitt kalt
”prekariat” av enkelte. Dette er relativt nytt i Norge, og en del
andre vestlige land, men det har vært svært vanlig i den tredje
verden. Og dette er nytt i det moderne Norge, men i mellomkrigstida
var arbeidsløsheten svært høy også i Norge, og løsarbeid og
dagsverk utbredt. Det er mer presist å beskrive vår klasse som
proletariat enn arbeiderklasse, når så mange står uten arbeid eller
er langvarig slått ut av arbeidslivet.

Lenin og Mao har med sine definisjoner supplert Marx og Engels. Lenin
legger til at ikke bare forholdet til produksjonsmidlene skiller
klassene fra hverandre (i eiere og eiendomsløse). Han skriver at
også stillingen i produksjonen, andelen man får av samfunnets rikdom
og hvordan man får denne, er kriterier. Proletariatet er ikke bare
eiendomsløse, det er de som er nederst i produksjonen og får minst
andel av rikdommen.

Marxismens klassikere bruker altså verken som kriterium at man står
i en jobb (altså gjør et arbeid i kapitalistisk forstand) – eller
at man produserer merverdi (i kapitalistisk forstand). Dette er helt
korrekt de to oppgavene proletariatet har som klasse i den
kapitalistiske produksjonen, men å bruke dette som kriterier er å
spenne kjerra foran hesten. Det ene er en følge av det andre, ikke
omvent. Proletariatet må arbeide for kapitalen fordi det er
eiendomsløst, man er ikke eiendomsløs fordi man jobber for
kapitalen.

Kommunistene har alltid inkludert tjenestefolk, hjemmeværende
”husmødre” i arbeiderfamilier, pensjonerte arbeidere og
arbeidsløse i vår klasse – proletariatet. De som i det moderne
samfunnet tilsvarer slike grupper som ikke direkte deltar i
produksjonen, er fortsatt også del av vår klasse. Og dermed virker
det mer logisk å bruke det marxistiske begrepet ”proletariat” om
denne, framfor det noe mindre presise ”arbeiderklassen”.

Tjen Folket
06.11.2016

Proletariat eller arbeiderklasse?

En aktivist i Tjen Folket mener proletariat og arbeiderklasse ikke er
direkte synonymt, og at proletariat er et bedre navn på vår klasse.

Skrevet av en aktivist i Tjen Folket.

Da Tjen Folket diskuterte og vedtok sitt første program i 2008, var
jeg en tilhenger av å konsekvent erstatte «proletariat» med
arbeiderklasse. Jeg oppfatta disse ordene som synonyme, og siden jeg
mente de betydde det samme så foretrakk jeg «arbeiderklasse» siden
det var lettere og mer norsk.

Jeg har skifta syn på dette nå. Marx og Engels skriver at
proletariatet er den moderne arbeiderklassen. Men i sin beskrivelse av
denne klassen, og hva som er spesielt med den, så legger de ikke mest
vekt på at den arbeider. Som Engels skriver i «Kommunismens
grunnsetninger», et slags første utkast til «Det kommunistiske
manifest»:

«Fattige og arbeidende klasser har det alltid vært, og de arbeidende
klasser var som regel fattige. Men slike fattige arbeidere som levde
under de nettopp nevnte omstendigheter(se sp.mål.2), altså
proletarer, har det ikke alltid vært»

Omstendighetene han sikter til, er at proletariatet «er den
samfunnsklasse, som skaffer sig sitt livsopphold ene og alene ved
salget av sitt arbeide» og at proletariatet ble til fordi de nye
maskinene i den industrielle revolusjonen «overga (...) industrien
fullstendig i de store kapitalisters hender og gjorde arbeidernes
lille eiendom (verktøy, vevstoler o. s. v.) helt verdiløse, slik at
kapitalistene snart fikk alt på sine hender, mens arbeiderne ikke
hadde noenting igjen.»

Engels legger altså vekt på at proletariatet er skapt fordi alle
vesentlige og verdifulle produksjonsmidler er helt og holdent i
hendene til kapitalen, og proletarer er de som står ribba tilbake.
Proletariatet er den moderne arbeiderklassen, men først og fremst er
de eiendomsløse. Vel å merke, ikke helt uten eiendeler, men uten
produksjonsmidler – uten de redskapene, lokalene og maskinene som
trengs for å produsere varer.

Videre er det også sånn at proletariatet ikke er den eneste
arbeidende klassen. Også i de andre klassene utføres det arbeid,
spesielt i det produktive småborgerskapet.

Hvorfor er det viktig hva slags ord vi bruker? Hvorfor er det viktig
å presisere at klassen vår ikke bare er en arbeiderklasse, men et
proletariat? Jeg tenker sånn, fordi en relativt stor del av denne
klassen går i mange land arbeidsløs. Og noen går uten arbeid i lang
tid. Noen er sjuke og vil kanskje aldri komme i vanlig arbeid i et
kapitalistisk system. Disse er like mye proletarer – ja, kanskje
enda mer proletarisert – enn de fleste arbeidere som står i fast
jobb. Utviklinga i den vestlige verden er også mer usikkerhet, mer
vikariat, mer deltid – utviklinga av det som er blitt kalt
«prekariat» av enkelte. Dette er relativt nytt i Norge og en del
andre vestlige land, men det har vært svært vanlig i den tredje
verden. Og dette er nytt i det moderne Norge, men i mellomkrigstida
var arbeidsløsheten svært høy også i Norge, og løsarbeid og
dagsverk utbredt. Det er mer presist å beskrive vår klasse som
proletariat enn arbeiderklasse, når så mange står uten arbeid eller
er langvarig slått ut av arbeidslivet.

Lenin og Mao har med sine definisjoner supplert Marx og Engels. Lenin
legger til at ikke bare forholdet til produksjonsmidlene skiller
klassene fra hverandre (i eiere og eiendomsløse). Han skriver at
også stillingen i produksjonen, andelen man får av samfunnets rikdom
og hvordan man får denne, er kriterier. Proletariatet er ikke bare
eiendomsløse, det er de som er nederst i produksjonen og får minst
andel av rikdommen.

Marxismens klassikere bruker altså verken som kriterium at man står
i en jobb (altså gjør et arbeid i kapitalistisk forstand) eller at
man produserer merverdi (i kapitalistisk forstand). Dette er helt
korrekt de to oppgavene proletariatet har som klasse i den
kapitalistiske produksjonen, men å bruke dette som kriterier er å
spenne kjerra foran hesten. Det ene er en følge av det andre, ikke
omvent. Proletariatet må arbeide for kapitalen fordi det er
eiendomsløst – man er ikke eiendomsløs fordi man jobber for
kapitalen.

Kommunistene har alltid inkludert tjenestefolk, hjemmeværende
«husmødre» i arbeiderfamilier, pensjonerte arbeidere og
arbeidsløse i vår klasse – proletariatet. De som i det moderne
samfunnet tilsvarer slike grupper som ikke direkte deltar i
produksjonen, er fortsatt også del av vår klasse. Og dermed virker
det mer logisk å bruke det marxistiske begrepet «proletariat» om
denne, framfor det noe mindre presise «arbeiderklassen».

Tjen Folket
06.11.2016

© 2016   Tjen Folket – kommunistisk forbund

_____________________________
Meld ut / Oppdater e-postadresse: http://ymlp17.com/ugbeuwsjgsgmubegeswyggembqh
Powered by YourMailingListProvider

-------------- next part --------------
An HTML attachment was scrubbed...
URL: <http://lists.copyleft.no/pipermail/saih-promo2002/attachments/20161208/b89b53c3/attachment-0001.html>