[saih-promo2002] Tjen Folkets nyhetsbrev #5 – 2016

Tjen Folket nyheter at tjen-folket.no
Thu Jul 21 18:43:29 CEST 2016


--------------------------------------------------------------------------------
Dette nyhetsbrevet har bilder.
Hvis du ser bare tekst og ingen bilder, kan
du se bildeutgaven ved å følge denne lenken:
http://ymlp15.com/zL7Gkv
--------------------------------------------------------------------------------


Nyhetsbrev #5  –  2016

I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:

Hvem er snylterne?
Oversatt Intervju om Libya
Mer sosialdemokrati fra Rødt
Staten utpekte utvalg: Slakter Norges krigføring i Afghanistan
Lytt til Tjen Folket Podcast!
Appell om norsk imperialisme i Chile


Lenin: Utvalgte verker 9

«Vil du vita kva oppgåver som venta proletariatets diktatur då det
var oppretta i eit land for fyrste gong i historia? I boka om
Gjennomføringa av den sosialistiske Oktoberrevolusjonen kan du fylgja
med i hendingane heilt frå sjølve revolusjonsdagen 25. oktober 1917
i Petrograd og fram til revolusjonen hadde sigra over heile Russland i
april 1918.»

Til nettbutikken ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11247 )

Hvem er snylterne?

Daglig får vi høre om de hjerteskjærende økonomiske byrdene ved å
drive en stat. Det tunge ansvar som statsbyråkratene må bære, da de
tvinges til å velge hvem og hvor mange som skal få hva, når
statsbudsjettet deles opp.

Vi får høre at Norge ikke har råd til å slippe flyktninger inn i
landet. Skal vi slippe inn 8000, eller 10 000? Hva vil det koste å
sette opp nok brakker i Finnmark med piggtrådgjerde rundt, for å
vurdere disse menneskenes rett til å trå på norsk jord. Hva vil det
koste å sette opp en varmeovn på hver brakke og servere brødskiver
med ost til barna?

Det sies at staten ikke har mulighet til å utrette noen mirakler, og
alle kan ikke få det som de vil hele tida.

Vi får høre om de narkomane, som koster titusener i lønn til
politiet og vekterene, som må til for å bøtelegge og arrestere de
samme personene om og om igjen. For ikke å snakke om de overfylte
fengslene. Man har knapt råd til å ansette nok folk til å åpne
celledøra en gang om dagen.

Hvor mye koster det ikke politiet og Rusken å jage vekk romfolk og
kaste madrassene og soveposene deres i containere for brudd på
campingloven? Hvor mye må ikke skattebetalerne ut med hvert år, for
å brødfø de sultne og de handicappede og de psykisk syke på NAV.

Det er rett og slett for mange mennesker i verden. For mange mennesker
som ikke klarer å gjøre det som kreves av dem. Det er for mange
tapere og mobbeofere som ikke evner å møte opp på skolen, for mange
egoistiske innvandrere som ikke kunne nøye seg med å risikere livet
for å grave ut metaller til den stadig nyere versjonen av Iphone i
afrikanske gruver.

Hvilket ansvar det må være å sitte på Stortinget med sine støvete
papirer og kjede seg med alle disse stakkarslige skjebnene. Mon tro om
politikerne får sove om natta i sine dyre leiligheter og villaer med
lavtlønnede gartnere i hagen med alle disse byrdene å tenke på.

Men enkelte ting får tross alt koste hva det koste vil.

15 år med okkupasjon i afghanistan, stortingets årlige julegaver til
kongefamilien. Hvem skulle ville bære på slikt et ansvar uten
garanterte gullpensjoner. Hvem skulle skape arbeidsplasser hvis de
multinasjonale selskapene måtte betale skatt og verdige lønninger
til massene.

Det vi kaller velferdsstat er i grunn noen små enkelte tiltak for å
hindre sult, alvorlig fattigdom og demme opp for misnøye i
befolkningen. Den virkelige velferden ligger ikke hos folk flest. De
som jobber dag ut og dag inn med 3 egenmeldinger per år er de som
betaler, ikke bare for asylmottak og årelange behandlingstider eller
trygd og pensjoner. Men også for kongefamiliens medfødte overdådige
luksustilværelse og bomber fra Kongsberg våpenfabrikk til landsbyer
i den tredje verden.

Det burde tilsynelatende være åpenbart hvor de store pengesummene
går, og hvor de kommer fra.

Vanlige folk har ikke råd til å gjemme formuer i skatteparadiser
eller annsette hushjelp. Vanlige folk har ikke råd til å bo eller
kjøre bil eller studere, uten å leve i gjeld mesteparten av sitt
voksne liv. Men det er noen som slipper unna alt dette uten å skjenke
det en tanke. Det er noen som aldri er bekymret for å klare neste
husleie eller sikre seg pensjon til man blir gammel.

Er det de rike eller de fattige som er de virkelige snylterne? Er det
de rike eller de fattige som bærer de virkelige byrdene?

Man kan kun konkludere med at man har fått løgner slengt i ansiktet
av overklassen, som ler bak ryggene våre og ødelegger jorda i sin
hensynsløse profittjakt. Massene kan man alltids kutte velferden til
hvis det gjelder å bevare landet. Men hvem sitt land?

Tjen Folket
30.06.2016

Hvem er snylterne?

Daglig får vi høre om de hjerteskjærende økonomiske byrdene ved å
drive en stat. Det tunge ansvar som statsbyråkratene må bære, da de
tvinges til å velge hvem og hvor mange som skal få hva, når
statsbudsjettet deles opp.

Vi får høre at Norge ikke har råd til å slippe flyktninger inn i
landet. Skal vi slippe inn 8000, eller 10 000? Hva vil det koste å
sette opp nok brakker i Finnmark med piggtrådgjerde rundt, for å
vurdere disse menneskenes rett til å trå på norsk jord? Hva vil det
koste å sette opp en varmeovn på hver brakke og servere brødskiver
med ost til barna?

Det sies at staten ikke har mulighet til å utrette noen mirakler, og
alle kan ikke få det som de vil hele tida.

Vi får høre om de narkomane, som koster titusener i lønn til
politiet og vekterene, som må til for å bøtelegge og arrestere de
samme personene om og om igjen. For ikke å snakke om de overfylte
fengslene. Man har knapt råd til å ansette nok folk til å åpne
celledøra en gang om dagen.

Hvor mye koster det ikke politiet og Rusken å jage vekk romfolk og
kaste madrassene og soveposene deres i containere for brudd på
campingloven? Hvor mye må ikke skattebetalerne ut med hvert år, for
å brødfø de sultne og de handicappede og de psykisk syke på NAV.

Det er rett og slett for mange mennesker i verden. For mange mennesker
som ikke klarer å gjøre det som kreves av dem. Det er for mange
tapere og mobbeofere som ikke evner å møte opp på skolen, for mange
egoistiske innvandrere som ikke kunne nøye seg med å risikere livet
for å grave ut metaller til den stadig nyere versjonen av Iphone i
afrikanske gruver.

Hvilket ansvar det må være å sitte på Stortinget med sine støvete
papirer og kjede seg med alle disse stakkarslige skjebnene. Mon tro om
politikerne får sove om natta i sine dyre leiligheter og villaer med
lavtlønnede gartnere i hagen med alle disse byrdene å tenke på.

Men enkelte ting får tross alt koste hva det koste vil.

15 år med okkupasjon i Afghanistan, stortingets årlige julegaver til
kongefamilien. Hvem skulle ville bære på slikt et ansvar uten
garanterte gullpensjoner? Hvem skulle skape arbeidsplasser hvis de
multinasjonale selskapene måtte betale skatt og verdige lønninger
til massene?

Det vi kaller velferdsstat er i grunn noen små enkelte tiltak for å
hindre sult, alvorlig fattigdom og demme opp for misnøye i
befolkningen. Den virkelige velferden ligger ikke hos folk flest. De
som jobber dag ut og dag inn med 3 egenmeldinger per år er de som
betaler, ikke bare for asylmottak og årelange behandlingstider eller
trygd og pensjoner. Men også for kongefamiliens medfødte overdådige
luksustilværelse og bomber fra Kongsberg våpenfabrikk til landsbyer
i den tredje verden.

Det burde tilsynelatende være åpenbart hvor de store pengesummene
går, og hvor de kommer fra.

Vanlige folk har ikke råd til å gjemme formuer i skatteparadiser
eller annsette hushjelp. Vanlige folk har ikke råd til å bo eller
kjøre bil eller studere, uten å leve i gjeld mesteparten av sitt
voksne liv. Men det er noen som slipper unna alt dette uten å skjenke
det en tanke. Det er noen som aldri er bekymret for å klare neste
husleie eller sikre seg pensjon til man blir gammel.

Er det de rike eller de fattige som er de virkelige snylterne? Er det
de rike eller de fattige som bærer de virkelige byrdene?

Man kan kun konkludere med at man har fått løgner slengt i ansiktet
av overklassen, som ler bak ryggene våre og ødelegger jorda i sin
hensynsløse profittjakt. Massene kan man alltids kutte velferden til
hvis det gjelder å bevare landet. Men hvem sitt land?

Tjen Folket
30.06.2016

Oversatt Intervju om Libya

I en av våre podcasts intervjuet Tjen Folket Media den libyiske
aktivisten Asma Khalifa. Dette intervjuet er oversatt til norsk.

Intervjuet og mer om samme sak kan høres som podcast her

Asma Khalifa: Jeg heter Asma Khalifa og er fra Tripoli i Libya. Jeg er
en ung kvinne, fredsaktivist og forsker på fred og konflikt. Jeg har
også vært med å etablere en organisasjon som arbeider med feminisme
i Libya.

TF: Kan du fortelle om Libya før 2011? Litt bakgrunnsinformasjon? Hva
slags land var Libya, hva slags konflikter eksisterte i samfunnet?

Asma Khalifa: Libya var frigjort fra italienske kolonialister av
briter, amerikanere og litt franske styrker i sør. Vi var i 8 år
under britisk administrasjon før FN i 1950 lagde en resolusjon som
gjorde oss til en selvstendig stat og som også gjorde oss til et
føderalt kongedømme som fungerte bra i 6 år, før vi ble et samla
monarki. Der starta problemene. Kongen hadde ingen etterfølger, han
hadde ikke barn. Også ble det kupp i 1969, og i 1973 endra det
politiske systemet seg til et slags sosialistisk styre blanda med
Gaddafis ideer. På 70, 80 og 90-tallet hadde Libya vært gjennom mye,
vi var i krig med Chad, i krig med USA og var under sanksjoner i over
20 år. Vi har også hatt nesten 8 forsøk på å styrte Gaddafi før
2011. Det har vært mye destabilisering inne i landet, også med
nabolandene. Libya har prøvd å være i union med naboland, Egypt og
Sudan og med Syria. Det er mange politiske identitetsproblemer som er
gamle og som vi prøver å finne ut av.

I 2011 ville unge ha en reformering av systemet basert på de
tilsynelatende suksessfulle kravene i Egypt og Tunisia. Men veldig
fort ble demonstrasjonen tatt i voldelig retning, og veldig raskt tok
FN avgjørelsen om en resolusjon om flyforbud og beskyttelse av sivile
med hvilke som helst midler. Begge resolusjonene har gått imot FNs
konvensjoner om å ikke blande seg i staters indre anliggender, i
tillegg har Frankrike bomba Libya før resolusjonen om det var vedtatt
i resolusjon 1973 så det er også et brudd på internasjonal lov. Det
var mange brudd på internasjonal lov.

TF: La oss starte med demonstrasjonene i 2011 i februar. Hva slags
demonstrasjon var det?

Asma Khalifa: Det var et forsøk på å organisere en demonstrasjon i
Benghazi i 17. februar og en annen i Tripoli. I Tripoli var en gruppe
kvinner var ute og krevde å få tilbakelevert kroppene til døde
familiemedlemmer fra en fengselsmassakre i Abu slim 1996 der 1200
fanger ble henretta. De var på sultestreik mot dårlige forhold i
fengselet. Også var det rapporter om det angrep på politistasjonene,
og brenning av politistasjoner.

TF: Sto "demonstrantene bak dette?»

Asma Khalifa: Det var unge menn antakeligvis, tror ikke det var de
kvinnene.. ikke i Libya. Det var noe rart med det… men jeg antar at
folk var sinte, det var vært en kontroversiell sak siden 90-tallet.

Også blant berberne i vest gjenspeilet disse demonstrasjonene seg i
Misrata og i Nafusa fjellene og i Zuwara. Berberne er en
urbefolkningsgruppe i Libya som har hatt problemer med alle
kongedømmene og med Gaddafi, deres rettigheter og kultur og språk er
ikke anerkjent, så det er en konflikt der også og derfor var det
massiv støtte til demonstrasjonene.

TF: Så hva skjedde? Hvordan utvikla konflikten seg?

Asma Khalifa: Natten mellom 20 og 21 februar gikk unge menn ut og
demonstrerte i Tripoli, rundt 300 mennesker ble drept den natta. Også
var det en selvmordsbomber i Benghazi som bomba en militærleir og tok
våpen, det var kamper mot regimet. Så gikk Gaddafi ut og han hadde
straffa Benghazi før, han hadde Benghazi under beleiring på
90-tallet i fire år, og han sa han ville gjøre det igjen han ville
brenne det ned og sånn. Og basert på hans historie og han er veldig
kapabel til å gjøre det, unntatt det er ikke 90-tallet lenger,
nettet finnes og folk kan rapportere sånt. Uansett, jeg tror den
libyske delegasjonen til FN sa opp og etterspurte intervensjon i FN,
noe som ble støtta av deler av diasporaen men så ble det kuppa raskt
av Frankrike og Clinton omfavnet det også.

Men i mars kom resolusjonen så det var veldig lite tid til andre
diplomatiske forsøk og det eskalerte raskt til krig.

TF: FN Resolusjonen i mars sa at land kunne intervenere militært i
Libya?

Asma Khalifa: Ja, de sa beskyttelse av sivile med hvilke som helst
midler som mulig.

TF: Hva tenkte du om resolusjonen på den tida?

Asma Khalifa: Jeg sier alltid at jeg veit ikke hva jeg skal føle, jeg
er i konflikt. Bildene de viste, det kan være en manipulering fra
media, men bildene de viste var veldig skremmende. Jeg hadde venner og
folk jeg er glad i i Benghazi og det er veldig vanskelig å måle
hvordan man vil reagere for det første instinktet er at du vil
beskytte folk. Jeg vet ærlig talt ikke, selvsagt ville jeg ikke at
NATO skulle bombe, men det føltes konfliktfylt.

TF: Hva var resultatene av NATOs bombing? hvordan påvirka NATO
bombene samfunnet?

Asma Khalifa: De sa de skulle beskytte sivile men det var ikke
egentlig sånn. Det var kanskje det i Benghazi, men de bomba de
militære gruppene frem. De ødela infrastruktur, bygninger og det var
også sivile tap. De bomba «the manmade river» i sør som er den
eneste kilden til vann. Det er en … om det .. om konsekvensene av
den bombingen.

Det var to sider som spilte krigsleken. Du hadde NATO, militser med
ulike lojaliteter, mange av dem er islamister, også har du Gaddafi
som fikk stammer til å angripe hverandre mens NATO igjen hjalp til
med dette. Dynamikken var ødeleggende for stammene. Denne bombinga i
8-9 måneder også vakuumet etterpå, der ingen kunne fylle tomrommet.
Det var henrettelser og splittelser i opposisjonen. Og NATO fortsatte
å bombe, også dro de fra landet sånn…

TF: Du jobba på et sykehus da?

Asma Khalifa: Ja, jeg var feltsykepleier.

TF: Hva så du når du jobba der under krigen?

Asma Khalifa: Ganske mye. Jeg var der bare i 3 måneder men jeg så
mye grusomheter fra begge sider i krigen og mange sivile døde som
følge av NATOs bombing.

TF: Vi hører alltid det ikke var mange sivile som ble drept av NATO?

Asma Khalifa: Ja, de sammenligner det kanskje med hvor mange bomber de
slapp. De slapp veldig mange bomber. Militært sett er det kanskje
ikke det. Tenk deg, det var bombing nesten hver dag i 8-9 måneder,
så det var veldig mange bomber.

TF: Hvordan utvikla situasjonen seg etter drapet på Gaddafi i 2011?

Asma Khalifa: Det var allerede NTC (National Transitional Council) som
en opposisjonsleder i øst som ikke hadde kontroll over militsene.
Etter frigjøringstalen, den såkalte frigjøringstalen etter de
drepte Gaddafi så lovet NTC militsene å løfte reglene på polygami
og gi de generøs kompensasjon og lønn. Det var ikke noe forsøk på
å skape en organisert hær men å støtte de unge mennene uten
trening og uten klar lojalitet. Det var også et slag for kvinnene
denne frigjøringstalen og det var åpenbart ikke noe innføring av
demokrati. Jeg var veldig bekymra da. Jeg var godt kjent med
konflikten i Irak og de hadde hvert fall en slags hær, men det var en
lignende vei med en haug med militser som var væpna uten å være
samla, som blir betalt av myndighetene som leiesoldater for å
beskytte et parti eller en politiker. Dette skjedde foran det
internasjonale samfunnet. Men ingen sa noe… Ingen sa noe da Gaddafi
ble brutalt myrda. Hillary kommenterte det og sa «vi kom, vi så, han
døde.» Det var en referanse til Aleksander den Store som sa «jeg
kom, jeg så, jeg erobra.» Det var en sterk uttalelse som sier mye om
intervensjonen mener jeg. Vi kom, vi bomba, vi drepte han så nå må
vi gå.

TF: Ganske respektløst. Det er forskjellige militser and noen er
islamister og i tillegg er det regionale forskjeller, noe som gjør
situasjonen vanskelig. Kan du fortelle om det?

Asma Khalifa: I sør har grensene alltid vært ubeskytta. Det er et
massivt område i Sahara ørkenen og Gaddafi brukte det til alle slags
hemmelige aktiviteter. Vi har alltid hatt al-Qaida i Derna, en by i
øst. Og selvsagt hadde vi opprørere før 2011, væpna grupper fra
Tchad, Niger og Mali som ligger nært Libya. Mange av de sier at
islamistene tok kampene, at det ikke var så mange unge. Mange unge
ble jo rekruttert til å kjempe men det var uklart hva de kjempa for.
Mange ville drepe diktatoren, noen ville ha et annet system, andre
sharia og et islamsk system. Til og med for libyere er det veldig
forskjellig hva folk ville. Det gjelder Egypt og Tunisia og. Mange som
gikk til opprørene ville jo bare ha bedre leveforhold, ikke
demokrati. Også er det den utdanna middelklassen som vil ha demokrati
men det er ikke en stor prosent sammenligna med resten.

Gaddafi arbeida med å oppløse hæren siden 1989 og var ferdig på
midten av 90-tallet. Han skapte et annet milits system basert på
stammer og byer, noe som delte et allerede splitta samfunn enda mer.
Når lojaliteten er til stammer, byen eller familien så er det ikke
noe samlende front for en stat. Vi har aldri hatt en stat.

TF: Etter drapet på Gaddafi var det valg i 2012. Hvordan gikk det?

Asma Khalifa: Jeg var en av de unge som jobba masse med workshops om
demokrati. Vi arbeida så hardt som frivillige. Det var tydelig for
oss at folket ikke visste hva de skulle gjøre. Det har aldri vært
valg før i Libya noensinne at libyerne stemte. Det muslimske
brorskapet tapte valget, ikke med stor majoritet men de tapte og da
starta problemene. Det var drap på den amerikanske ambassadøren i
øst og drap på militære offiserer og politioffiserer i Benghazi i
2012. De brøt masse demokratiske prinsipper og det fremmedgjorde
mange i det libyske samfunnet. Problemene vokste i 2012. FN var der og
mange internasjonale organisasjoner overvåka valget. De spredde, ikke
alle, mange sa det er mange utfordringer her, men mange internasjonale
organisasjoner på statsnivå sa de ikke så problemene komme selv om
det var veldig tydelig. Det var akkurat som i Irak.

TF: De sa først at de ville intervenere for å beskytte sivile, så
endra det seg. Hva tenker du om planen om at utlendinger skal gå inn
i land og endre det?

Asma Khalifa: Jeg har ikke noe problem med å introdusere demokrati
til folk, men det er store problemer med orientalisme her fra vesten i
måten de ser på Midtøsten. «Å vi må introdusere demokrati til
dere, for ellers veit dere ikke hvordan dere skal leve. Dere er en
haug med brune villmenn.» Med ved siden av det, mange libyere
kaller/kalte nato inn, nato the crusades.31.30) Unntatt det så er det
intervensjon gjennom militæret. Jeg kan ikke se hvordan man kan skape
en positiv endring eller introdusere demokrati med å bombe. Det er en
destruktiv kraft det kommer ikke noe konstruktivt ut av krig.

TF: Hvordan er det i Libya nå? Hvordan er livet og sikkerheten?

Asma Khalifa: Det er veldig dårlig, vi har tre regjeringer som ikke
har kontroll og masse militser som har forskjellige territorier. Det
er ikke penger i bankene, folk står utafor i tre dager for å få 100
dollar. Nå introduserer de en ny valuta så det ødelegger det som er
igjen av staten. Jeg kaller det ikke en mislykket stat lenger, det er
en ødelagt stat. Det er veldig mye arbeid som må gjøres og mange,
mange år for å bygge opp igjen etter skadene fra 2011, og til og med
før det.

TF: Har du tanker om andre ting som kunne blitt gjort unntatt militær
intervensjon?

Asma Khalifa: Jeg er sikker på at de kunne forhandla. Om ikke til at
Gaddafi skulle gå, så i alle fall at han skulle anerkjenne ting
også kunne man bygd rundt det. Om ikke han så med sønnen hans.
Mange folk vil faktisk ha sønnen hans tilbake, som sitter fengsla i
Zintan og har sittet der i 3 år, nesten fire. Men det var ikke noe
ordentlig forsøk eller intensjon om en slik overgang. Det var ingen
som prøvde på det, de ville bare fjerne han. Jeg vil ikke høres ut
som en konspirasjonsteoretiker. Men de ville bare drepe han og det var
det. Det er veldig trist å tenke på alt jeg har sett, hva vi har
gått igjennom, hva familien min går igjennom og hva hele
befolkningen i Libya går igjennom. Og at alt dette kunne unngås hvis
det hadde vært en politisk vilje til å gjøre noe annet, noe som
ikke var destruktivt.

TF: Den afrikanske union (AU) hadde fredsforsøk?

Asma Khalifa: Den afrikanske unionen har en egen dynamikk med Gaddafi.
Du veit de kaller han baba Gaddafi, som betyr far Gaddafi. Han gir
penger til flesteparten av disse. De ser alle opp til han. Så det er
en annen dynamikk. Jeg snakka om det da jeg var i Etiopia med. Jeg sa
hvis dere ikke vil at ICC (den internasjonale straffedomstolen) skal
dømme afrikanske diktatorer hvordan kan dere komme unna det hvis dere
er så påvirka av disse mennene. Men jeg tror han hadde mange venner.
Han hadde Tony Blair, Sarcozy. De hadde sikkert klart å finne en
annen utvei men de var fornøyd med å bombe han ut.

Hva slags beskjed vil du gi folk i verden og Norge om militær
intervensjon. Det er stadig nye intervensjoner. Det ser ikke ut som om
det er mye bevissthet i Norge blant unge folk, jeg veit ikke men det
er inntrykket fra mitt forrige besøk og hva jeg så da. Det er viktig
å involvere unge folk, det er deres fremtid, deres ressurser som blir
brukt på krig som ikke vil føre til noe annet enn mer krig… hvis
nordmenn kunne snakke mot de som er valgt og be de stoppe å investere
i krig og holde seg unna andre folks land når de ikke veit hva de
gjør. Hvis de vil bruke penger i utlandet så kan pengene gå til å
støtte samfunn, arbeide mot konflikt i stedet for å starte mer
konflikter.

Jeg håper at en dag, kanskje ikke i min livstid men jeg håper at vi
en dag vil se på museum hva krig er. Vi har utvikla oss så mye i så
mange sfærer men det er fortsatt den gamle måten å takle konflikt,
med våpen, og det er ikke konstruktivt.

TF: Du var nylig på et kort besøk i Norge og hadde visumproblemer?

Asma Khalifa: Jeg forsøkte å komme forrige år. Jeg søkte gjennom
den norske ambassaden men fikk ikke time og det gikk ikke ann å booke
time på nett. Jeg fikk ikke noe hjelp over telefonen. Kanskje de
trodde jeg var asylsøker men de blokkerte det. På dette besøket
hjalp professoren min meg, han prøvde å få meg til å snakke med
noen norske politikere, særlig de som var involvert i 2011 men ingen
responderte. Det er en klar indikasjon på hva de tenker om å høre
på libyere. De veit sikkert innerst inne at de fucka opp skikkelig.

Det er lett å si i media at det var suksess, men ikke så lett å si
at det var suksessfullt til de som veit om situasjonen. Nei det var
ikke suksessfullt og det burde dere si til alle at det var ikke
suksessfullt i det hele tatt

TF: Hva skjer i Libya nå, hvordan prøver folk å forbedre
situasjonen?

Asma Khalifa: Vi har flere krigsfronter nå, de kjemper mot ISIS to
steder, urbefolkningsgrupper i sør som kjemper i tillegg til
politiske kamper med vold. Det er en ungdomsbevegelse som prøver sitt
beste med å jobbe rundt dette for å få demokrati. Det er en stor
bevegelse i Benghazi i øst og i Tripoli, det er en ny
kvinnebevegelse. Jeg er med på å bygge en infrastruktur for disse
bevegelsene så det kan fungere i fremtiden selv om det er krig som
kanskje vil vare i hele min livstid. At vi kan arbeide med konflikter
på fredfull måte. Vi kan jobbe med konflikttransformering,
bærekraftig utvikling, å skape bevissthet og prøve å hele sårene
og skape en bedre fremtid for neste generasjon.

TF: Norge sier de skal sende soldater til Jordan, for å trene
militser fra Syria, hva syntes du?

Asma Khalifa: Det er veldig, veldig, veldig dumt. Jeg tror ikke de har
en god analyse av situasjonen på bakken. Vi er bare 6 millioner i
Libya og vi har nesten 250 000 væpna unge menn nå som hører til
forskjellige fraksjoner. I Syria er det tredobbelt av det antallet. I
Syria har det gått 5 år og allerede har de væpna gruppene splitta
opp og begynt å skapte ekstremister eller kjempe mot hverandre.
Jabhat Al-Nusra starta en ny fraksjon, og deler av islamistiske
grupper splitta opp og ble ISIS.

Det er allerede forferdelig på bakken. Å væpne disse unge mennene,
hva skal komme ut av det? Hvem er de? Hvilke fraksjoner er de en del
av? Hva er deres lojalitet?

Hvis målet er å ta ned Assad, hvem skal erstatte han? De syriske
opprørerne er enda mer splitta enn i Libya, de klarer ikke samle seg
de kjemper innad til og med når de forhandler. Det er veldig
vanskelig.

Det er en stor antivold bevegelse som er massiv i Syria det er masse
arbeid syriske sivile gjør og de pengene burde gå til de som prøver
å bygge samfunnet heller enn til disse væpna unge mennene som
antakelig vil drepe de i fremtiden. Det er veldig vanskelig å ta
våpnene fra unge menn, alle veit det i militæret men jeg veit ikke
om politikerne er klar over det. Det tar veldig lang tid. Disse unge
mennene får makt og penger og posisjon i samfunnet fordi de har
våpen. Det er vanskelig å få de til å gi det bort. Hva skal skje
med de? Skal de styre landet? Det er veldig, veldig dumt og det gjør
meg så sint.

Problemet i Libya også var at det ikke var noen sterk opposisjon som
kunne samle landet, ikke noe alternativ. Takk for at jeg fikk snakke.
Fortsett å jobbe for å støtte alle bevegelser mot krig. Vi kan ikke
gjøre det alene. Vi trenger deres hjelp, i å få deres regjeringer
til å endre politikken i utenlandske intervensjoner. Håper vi kan
jobbe sammen og få slutt på krig.

Tjen Folket
17.06.2016

Oversatt Intervju om Libya

I en av våre podcastavsnitt intervjuet Tjen Folket Media den libyiske
aktivisten Asma Khalifa. Dette intervjuet er oversatt til norsk.

Intervjuet og mer om samme sak kan høres her (
https://soundcloud.com/tjen-folket-661639370/norsk-imperialisme-bombinga-av-libya
).

Asma Khalifa: Jeg heter Asma Khalifa og er fra Tripoli i Libya. Jeg er
en ung kvinne, fredsaktivist og forsker på fred og konflikt. Jeg har
også vært med å etablere en organisasjon som arbeider med feminisme
i Libya.

TF: Kan du fortelle om Libya før 2011? Litt bakgrunnsinformasjon? Hva
slags land var Libya, hva slags konflikter eksisterte i samfunnet?

Asma Khalifa: Libya var frigjort fra italienske kolonialister av
briter, amerikanere og litt franske styrker i sør. Vi var i 8 år
under britisk administrasjon før FN i 1950 lagde en resolusjon som
gjorde oss til en selvstendig stat og som også gjorde oss til et
føderalt kongedømme som fungerte bra i 6 år, før vi ble et samla
monarki. Der starta problemene. Kongen hadde ingen etterfølger, han
hadde ikke barn. Og så ble det kupp i 1969, og i 1973 endra det
politiske systemet seg til et slags sosialistisk styre blanda med
Gaddafis ideer. På 70-, 80- og 90-tallet hadde Libya vært gjennom
mye, vi var i krig med Chad, i krig med USA og var under sanksjoner i
over 20 år. Vi har også hatt nesten 8 forsøk på å styrte Gaddafi
før 2011. Det har vært mye destabilisering inne i landet, også med
nabolandene. Libya har prøvd å være i union med naboland, Egypt og
Sudan og med Syria. Det er mange politiske identitetsproblemer som er
gamle og som vi prøver å finne ut av.

I 2011 ville unge ha en reformering av systemet basert på de
tilsynelatende suksessfulle kravene i Egypt og Tunisia. Men veldig
fort ble demonstrasjonen tatt i voldelig retning, og veldig raskt tok
FN avgjørelsen om en resolusjon om flyforbud og beskyttelse av sivile
med hvilke som helst midler. Begge resolusjonene har gått imot FNs
konvensjoner om å ikke blande seg i staters indre anliggender, i
tillegg har Frankrike bomba Libya før resolusjonen om det var vedtatt
i resolusjon 1973 så det er også et brudd på internasjonal lov. Det
var mange brudd på internasjonal lov.

TF: La oss starte med demonstrasjonene i 2011 i februar. Hva slags
demonstrasjon var det?

Asma Khalifa: Det var et forsøk på å organisere en demonstrasjon i
Benghazi 17. februar, og en annen i Tripoli. I Tripoli var en gruppe
kvinner var ute og krevde å få tilbakelevert kroppene til døde
familiemedlemmer fra en fengselsmassakre i Abu slim 1996, der 1200
fanger ble henretta. De var på sultestreik mot dårlige forhold i
fengselet. Og så var det rapporter om det angrep på
politistasjonene, og brenning av politistasjoner.

TF: Sto «demonstrantene bak dette»?

Asma Khalifa: Det var unge menn antakeligvis, tror ikke det var de
kvinnene... ikke i Libya. Det var noe rart med det… men jeg antar at
folk var sinte, det var vært en kontroversiell sak siden 90-tallet.

Også blant berberne i vest gjenspeilet disse demonstrasjonene seg i
Misrata og i Nafusa fjellene og i Zuwara. Berberne er en
urbefolkningsgruppe i Libya som har hatt problemer med alle
kongedømmene og med Gaddafi. Deres rettigheter og kultur og språk er
ikke anerkjent, så det er en konflikt der også og derfor var det
massiv støtte til demonstrasjonene.

TF: Så hva skjedde? Hvordan utvikla konflikten seg?

Asma Khalifa: Natten mellom 20. og 21. februar gikk unge menn ut og
demonstrerte i Tripoli. Rundt 300 mennesker ble drept den natta. Også
var det en selvmordsbomber i Benghazi som bomba en militærleir og tok
våpen, det var kamper mot regimet. Så gikk Gaddafi ut og han hadde
straffa Benghazi før, han hadde Benghazi under beleiring på
90-tallet i fire år, og han sa han ville gjøre det igjen – han
ville brenne det ned og sånn. Og basert på hans historie og han er
veldig kapabel til å gjøre det, unntatt det er ikke 90-tallet
lenger, nettet finnes og folk kan rapportere sånt. Uansett, jeg tror
den libyske delegasjonen til FN sa opp og etterspurte intervensjon i
FN, noe som ble støtta av deler av diasporaen, men så ble det kuppa
raskt av Frankrike, og Clinton omfavnet det også.

Men i mars kom resolusjonen, så det var veldig lite tid til andre
diplomatiske forsøk, og det eskalerte raskt til krig.

TF: FN Resolusjonen i mars sa at land kunne intervenere militært i
Libya?

Asma Khalifa: Ja, de sa beskyttelse av sivile med hvilke som helst
midler som mulig.

TF: Hva tenkte du om resolusjonen på den tida?

Asma Khalifa: Jeg sier alltid at jeg veit ikke hva jeg skal føle, jeg
er i konflikt. Bildene de viste, det kan være en manipulering fra
media, men bildene de viste var veldig skremmende. Jeg hadde venner og
folk jeg er glad i i Benghazi og det er veldig vanskelig å måle
hvordan man vil reagere for det første instinktet er at du vil
beskytte folk. Jeg vet ærlig talt ikke, selvsagt ville jeg ikke at
NATO skulle bombe, men det føltes konfliktfylt.

TF: Hva var resultatene av NATOs bombing? Hvordan påvirka
NATO-bombene samfunnet?

Asma Khalifa: De sa de skulle beskytte sivile, men det var ikke
egentlig sånn. Det var kanskje det i Benghazi, men de bomba de
militære gruppene frem. De ødela infrastruktur, bygninger og det var
også sivile tap. De bomba «the manmade river» i sør, som er den
eneste kilden til vann. Det er en … om det .. om konsekvensene av
den bombingen.

Det var to sider som spilte krigsleken. Du hadde NATO, militser med
ulike lojaliteter, mange av dem er islamister, også har du Gaddafi
som fikk stammer til å angripe hverandre mens NATO igjen hjalp til
med dette. Dynamikken var ødeleggende for stammene. Denne bombinga i
8-9 måneder, og så vakuumet etterpå, der ingen kunne fylle
tomrommet. Det var henrettelser og splittelser i opposisjonen. Og NATO
fortsatte å bombe, også dro de fra landet sånn…

TF: Du jobba på et sykehus da?

Asma Khalifa: Ja, jeg var feltsykepleier.

TF: Hva så du når du jobba der under krigen?

Asma Khalifa: Ganske mye. Jeg var der bare i 3 måneder, men jeg så
mye grusomheter fra begge sider i krigen og mange sivile døde som
følge av NATOs bombing.

TF: Vi hører alltid det ikke var mange sivile som ble drept av NATO?

Asma Khalifa: Ja, de sammenligner det kanskje med hvor mange bomber de
slapp. De slapp veldig mange bomber. Militært sett er det kanskje
ikke det. Tenk deg, det var bombing nesten hver dag i 8-9 måneder,
så det var veldig mange bomber.

TF: Hvordan utvikla situasjonen seg etter drapet på Gaddafi i 2011?

Asma Khalifa: Det var allerede NTC (National Transitional Council) som
en opposisjonsleder i øst som ikke hadde kontroll over militsene.
Etter frigjøringstalen, den såkalte frigjøringstalen etter de
drepte Gaddafi, så lovet NTC militsene å løfte reglene på polygami
og gi de generøs kompensasjon og lønn. Det var ikke noe forsøk på
å skape en organisert hær, men å støtte de unge mennene uten
trening og uten klar lojalitet. Det var også et slag for kvinnene
denne frigjøringstalen og det var åpenbart ikke noe innføring av
demokrati. Jeg var veldig bekymra da. Jeg var godt kjent med
konflikten i Irak og de hadde hvert fall en slags hær, men det var en
lignende vei med en haug med militser som var væpna, uten å være
samla, som blir betalt av myndighetene som leiesoldater for å
beskytte et parti eller en politiker. Dette skjedde foran det
internasjonale samfunnet. Men ingen sa noe… Ingen sa noe da Gaddafi
ble brutalt myrda. Hillary kommenterte det og sa «vi kom, vi så, han
døde.» Det var en referanse til Aleksander den Store som sa «jeg
kom, jeg så, jeg erobra.» Det var en sterk uttalelse som sier mye om
intervensjonen, mener jeg. Vi kom, vi bomba, vi drepte han, så nå
må vi gå.

TF: Ganske respektløst. Det er forskjellige militser og noen er
islamister og i tillegg er det regionale forskjeller, noe som gjør
situasjonen vanskelig. Kan du fortelle om det?

Asma Khalifa: I sør har grensene alltid vært ubeskytta. Det er et
massivt område i Sahara-ørkenen og Gaddafi brukte det til alle slags
hemmelige aktiviteter. Vi har alltid hatt al-Qaida i Derna, en by i
øst. Og selvsagt hadde vi opprørere før 2011, væpna grupper fra
Tchad, Niger og Mali som ligger nært Libya. Mange av de sier at
islamistene tok kampene, at det ikke var så mange unge. Mange unge
ble jo rekruttert til å kjempe, men det var uklart hva de kjempa for.
Mange ville drepe diktatoren, noen ville ha et annet system, andre
sharia og et islamsk system. Til og med for libyere er det veldig
forskjellig hva folk ville. Det gjelder Egypt og Tunisia også. Mange
som gikk til opprørene ville jo bare ha bedre leveforhold, ikke
demokrati. Og så er det den utdanna middelklassen som vil ha
demokrati, men det er ikke en stor prosent sammenligna med resten.

Gaddafi arbeida med å oppløse hæren siden 1989 og var ferdig på
midten av 90-tallet. Han skapte et annet milits-system basert på
stammer og byer, noe som delte et allerede splitta samfunn enda mer.
Når lojaliteten er til stammer, byen eller familien, så er det ikke
noe samlende front for en stat. Vi har aldri hatt en stat.

TF: Etter drapet på Gaddafi var det valg i 2012. Hvordan gikk det?

Asma Khalifa: Jeg var en av de unge som jobba masse med workshops om
demokrati. Vi arbeida veldig hardt som frivillige. Det var tydelig for
oss at folket ikke visste hva de skulle gjøre. Det har aldri vært
valg før i Libya noensinne da libyerne stemte. Det muslimske
brorskapet tapte valget, ikke med stor majoritet, men de tapte og da
starta problemene. Det var drap på den amerikanske ambassadøren i
øst og drap på militære offiserer og politioffiserer i Benghazi i
2012. De brøt masse demokratiske prinsipper og det fremmedgjorde
mange i det libyske samfunnet. Problemene vokste i 2012. FN var der og
mange internasjonale organisasjoner overvåka valget. Mange av dem sa
det er mange utfordringer her, men mange internasjonale organisasjoner
på statsnivå sa de ikke så problemene komme, selv om det var veldig
tydelig. Det var akkurat som i Irak.

TF: De sa først at de ville intervenere for å beskytte sivile, så
endra det seg. Hva tenker du om planen om at utlendinger skal gå inn
i land og endre det?

Asma Khalifa: Jeg har ikke noe problem med å introdusere demokrati
til folk, men det er store problemer med orientalisme her i vesten i
måten de ser på Midtøsten. «Å, vi må introdusere demokrati til
dere, for ellers veit dere ikke hvordan dere skal leve. Dere er en
gjeng med brune villmenn.» På sida av dette; mange libyere
kaller/kalte NATO «korstogene». Videre så er det intervensjon
gjennom militæret. Jeg kan ikke se hvordan man kan skape en positiv
endring eller introdusere demokrati ved å bombe. Krig er en
destruktiv kraft, det kommer ikke noe konstruktivt ut av krig.

TF: Hvordan er det i Libya nå? Hvordan er livet og sikkerheten?

Asma Khalifa: Det er veldig dårlig, vi har tre regjeringer som ikke
har kontroll og masse militser som har forskjellige territorier. Det
er ikke penger i bankene, folk står utafor i tre dager for å få 100
dollar. Nå introduserer de en ny valuta, så det ødelegger det som
er igjen av staten. Jeg kaller det ikke en mislykket stat lenger, det
er en ødelagt stat. Det er veldig mye arbeid som må gjøres og
mange, mange år igjen for å bygge opp etter skadene fra 2011, og til
og med før det.

TF: Har du tanker om andre ting som kunne blitt gjort unntatt militær
intervensjon?

Asma Khalifa: Jeg er sikker på at de kunne forhandla. Om ikke for at
Gaddafi skulle gå, så i alle fall for at han skulle anerkjenne ting,
og så kunne man bygd rundt det. Om ikke med han, så med sønnen
hans. Mange folk vil faktisk ha sønnen hans tilbake, som sitter
fengsla i Zintan og har sittet der i tre år, nesten fire. Men det var
ikke noe ordentlig forsøk eller intensjon om en slik overgang. Det
var ingen som prøvde på det, de ville bare fjerne han. Jeg vil ikke
høres ut som en konspirasjonsteoretiker. Men de ville bare drepe han,
og det var det. Det er veldig trist å tenke på alt jeg har sett, hva
vi har gått igjennom, hva familien min går igjennom og hva hele
befolkningen i Libya går igjennom. Og at alt dette kunne vært
unngått hvis det hadde vært en politisk vilje til å gjøre noe
annet, noe som ikke var destruktivt.

TF: Den afrikanske union (AU) hadde fredsforsøk?

Asma Khalifa: Den afrikanske unionen har en egen dynamikk med Gaddafi.
Du veit de kaller han baba Gaddafi, som betyr far Gaddafi. Han gir
penger til flesteparten av disse. De ser alle opp til han. Så det er
en annen dynamikk. Jeg snakka om det da jeg var i Etiopia med AU. Jeg
sa hvis dere ikke vil at ICC (den internasjonale straffedomstolen)
skal dømme afrikanske diktatorer, hvordan kan dere komme unna det
hvis dere er så påvirka av disse mennene. Men jeg tror han hadde
mange venner. Han hadde Tony Blair, Sarcozy. De hadde sikkert klart å
finne en annen utvei, men de var fornøyd med å bombe han ut.

TF: Hva slags beskjed vil du gi folk i verden og Norge om militær
intervensjon? Det er stadig nye intervensjoner.

Asma Khalifa: Det ser ikke ut som om det er mye bevissthet i Norge
blant unge folk, jeg veit ikke, men det er inntrykket fra mitt forrige
besøk og hva jeg så da. Det er viktig å involvere unge folk. Det er
deres fremtid, deres ressurser som blir kastet bort på krig som ikke
vil føre til noe annet enn mer krig… Hvis nordmenn kunne snakke mot
de som er valgt og be de stoppe å investere i krig, og at de burde
holde seg unna andre folks land når de ikke veit hva de gjør. Hvis
de vil bruke penger i utlandet så kan pengene gå til å støtte
samfunn, arbeide mot konflikt i stedet for å starte mer konflikter.

Jeg håper at en dag, kanskje ikke i min livstid, men jeg håper at vi
en dag vil se på museum hva krig er. Vi har utvikla oss så mye på
så mange felt, men vi har fortsatt den gamle måten å takle
konflikt, med våpen, og det er ikke konstruktivt.

TF: Du var nylig på et kort besøk i Norge og hadde visumproblemer?

Asma Khalifa: Jeg forsøkte å komme forrige år. Jeg søkte gjennom
den norske ambassaden, men fikk ikke time og det gikk ikke ann å
booke time på nett. Jeg fikk ikke noe hjelp over telefonen. Kanskje
de trodde jeg var asylsøker, men de blokkerte det. På dette besøket
hjalp professoren min meg. Han prøvde å få meg til å snakke med
noen norske politikere, særlig de som var involvert i 2011, men ingen
responderte. Det er en klar indikasjon på hva de tenker om å høre
på libyere. De veit sikkert innerst inne at de fucka opp skikkelig.

TF: Det er lett å si i media at det var suksess, men ikke så lett å
si at det var suksessfullt til de som kjenner situasjonen.

Asma Khalifa: Nei, det var ikke suksessfullt og det burde dere si til
alle at det var ikke suksessfullt i det hele tatt.

TF: Hva skjer i Libya nå, hvordan prøver folk å forbedre
situasjonen?

Asma Khalifa: Vi har flere krigsfronter nå: Det kjempes mot ISIS to
steder, det er urbefolkningsgrupper i sør som kjemper, i tillegg til
politiske kamper med vold. Det er en ungdomsbevegelse som prøver sitt
beste med å jobbe rundt dette for å få demokrati. Det er en stor
bevegelse i Benghazi i øst og i Tripoli, og det er nå en ny
kvinnebevegelse. Jeg er med på å bygge en infrastruktur for disse
bevegelsene så det kan fungere i fremtiden – selv om det er krig
som kanskje vil vare hele min livstid – at vi kan arbeide med
konflikter på fredelig vis. Vi kan jobbe med konflikttransformering,
bærekraftig utvikling, å skape bevissthet og prøve å lege sårene
og skape en bedre fremtid for neste generasjon.

TF: Norge sier de skal sende soldater til Jordan, for å trene
militser fra Syria, hva syntes du?

Asma Khalifa: Det er veldig, veldig, veldig dumt. Jeg tror ikke de har
en god analyse av situasjonen på bakken. Vi er bare 6 millioner i
Libya og vi har nesten 250 000 væpna unge menn nå som hører til
forskjellige fraksjoner. I Syria er det tredobbelt av det antallet. I
Syria har det nå gått 5 år, og allerede har væpna grupper splitta
opp og begynt å skape ekstremister eller kjempe mot hverandre. Jabhat
Al-Nusra starta en ny fraksjon, og deler av islamistiske grupper
splitta opp og ble ISIS.

Så det er allerede forferdelig på bakken. Og så væpne disse unge
mennene – hva skal komme ut av det? Hvem er de? Hvilke fraksjoner er
de en del av? Hvor står deres lojalitet?

Og hvis målet er å fjerne Assad, hvem skal erstatte han? De syriske
opprørerne er enda mer splitta enn i Libya – de klarer ikke samle
seg. De kjemper innad til og med når de forhandler. Det er veldig
vanskelig.

Det finnes en stor antivold-bevegelse i Syria. Syriske sivile gjør en
masse arbeid. Og pengene burde heller gå til de, som prøver å bygge
samfunnet, enn til disse væpna unge mennene som antakelig vil drepe
de i fremtiden. Det er veldig vanskelig å ta våpnene fra unge menn
– alle veit det i militæret, men jeg veit ikke om politikerne er
klar over det. Det tar veldig lang tid. Disse unge mennene får makt
og penger og posisjon i samfunnet, fordi de har våpen. Det er
vanskelig å få de til å gi det fra seg. Hva skal skje med de? Skal
de styre landet? Det er veldig, veldig dumt og det gjør meg så sint.

TF: Ett av problemene i Libya var også at det ikke var noen sterk
opposisjon som kunne samle landet – ikke noe alternativ.

Asma Khalifa: Ja.

Takk for at jeg fikk snakke. Fortsett å jobbe for å støtte alle
bevegelser mot krig. Vi kan ikke gjøre det alene. Vi trenger deres
hjelp, for å få deres regjeringer til å endre politikken i
utenlandske intervensjoner. Håper vi kan jobbe sammen og få slutt
på krig.

Tjen Folket
17.06.2016

Mer sosialdemokrati fra Rødt

Moxnes binder Rødt til masta – forplikter seg til samarbeid med Ap,
SV, Sp og KrF.

Bjørnar Moxnes, leder for partiet Rødt, varsler samarbeid med
Arbeiderpartiet. Til avisa Klassekampen sier han: ”– Ja,
forpliktande samarbeid med Arbeidarpartiet – det er ei kursendring.
Det er noko som har modna litt, og det skuldast at vi har fått styrke
til å få faktisk gjennomslag."

Skritt for skritt har Rødt vandret denne veien siden AKP(m-l)
prioriterte opp valgarbeid og parlamentarisme på slutten av
70-tallet. Fra å være en valgfront for et kommunistparti, en front
for å avsløre parlamentarismen og kapitalismen, har de blitt en
integrert del av sosialdemokratiet.

Utviklingen er identisk med utviklingen til SV og slike partier over
hele Europa. Det er ingenting unikt med Rødt. Det er en gammel
historie på nytt. De forsøker å pakke det inn – Moxnes hevder det
handler om Rødt sin størrelse. Riktignok en imaginær størrelse,
siden Rødt fortsatt har null (0) representanter på Stortinget. Men
kursendringen er ikke en taktisk endring, det er en strategisk og
ideologisk endring.

RV var en front for et marxist-leninistisk parti og uavhengige
sosialister. Linja var at Arbeiderpartiet var et borgerlig parti og at
valgkamp skulle brukes til å avsløre dette. Dette var ikke en
taktikk valgt av RVs stemmetall eller AKPs størrelse. Det var en
ideologisk og strategisk linje. Denne er ettertrykkelig forlatt nå.
Det er ikke en justering – det er en 180 graders snuoperasjon.

Rødt er en del av systemet. Det er en integrert del av
sosialdemokratiet. Det er en (liten) del av det utvida statsapparatet.

I den grad Rødt utfordrer makta, er det først og fremst som
korrupsjonsjegere og vaktbikkjer. Slike finnes i alle land. Det er
ikke i strid med borgerskapets interesser å slå ned på korrupsjon.
Tvert imot, som klasse har de mye å tjene på å skape forutsigbart
næringsliv, ordna forhold og sikre tillit til systemet. Eva Joly
spiller en slik rolle, trygt forankra innafor borgerlig lov og rett.

Kommunister og revolusjonære i partiet Rødt spiller kanskje rollen
som frosken i fabelen. Frosken i kasserollen, der temperaturen skrus
så sakte opp, at frosken ikke merker at den blir kokt. Etter lang nok
tid er de ferdigkokte reformister.

Eller så inngår de i partiet som ledd i ”kald” beregning. Vi
kjenner denne taktikken på nært hold. En slik begrunnelse for
deltagelse i Rødt finnes her:
http://tjen-folket.no/sentralt/view/10219

Der sier forfatteren at maoister bør delta i Rødt av to grunner:
”De fleste maoistene i dagens Norge er medlemmer eller sympatisører
av Rødt og RU" og ”Rødt har den største konsentrasjonen av ledere
av klassekamp, kvinnekamp og antiimperialistisk kamp i Norge.”

Med en slik logikk ville knapt et eneste nytt kommunistparti blitt
danna på begynnelsen av 1900-tallet eller på 70-tallet. Det er et
forsøk på kalkulert taktikk, men ender opp som feilslått strategi.

Vi forstår denne tanken, vi har hatt mange medlemmer som har tenkt
sånn. Dette er ikke dårlige mennesker. Men det var og er en feil
linje, en politisk kortslutning.

Skal det bli noen revolusjon trengs det et revolusjonært
kommunistparti. Dette må være første prioritet for kommunister. Vi
må bruke alle våre krefter på arbeid som ganske direkte tjener
oppbygginga av dette. Skal det bli noen sosialisme må kapitalismen
knuses med revolusjon – en revolusjon som retter seg direkte mot den
borgerlige parlamentarismen og sosialdemokratiet som Rødt integrerer
seg sjøl i. Det er lett å si dette og samtidig gjøre noe helt
annet, for eksempel plante begge beina trygt ned i den reformistiske
gjørma.

Det er lett, men det er feil. Kommunister må bryte med status quo,
kommunister må være revolusjonære, kommunister må omfavne opprør.
Det er totalt uforenelig med å underordne seg Rødt sin strategi som
kun går på to bein – borgerlig parlamentarisme og
sosialdemokratisk fagforeningsarbeid.

Vi er langt fra feilfrie, men vi setter fram en annen generallinje enn
Rødt. Rødt sin generallinje er tilpasning til systemet. Vår er å
bryte med det. Det er valget alle kommunister bør stille skarpt og ta
tydelig stilling til.

Oppslaget i Klassekampen:
http://www.klassekampen.no/article/20160613/ARTICLE/160619987

Tjen Folket
13.06.2016

Mer sosialdemokrati fra Rødt

Moxnes binder Rødt til masta – forplikter seg til samarbeid med Ap,
SV, Sp og KrF.

Bjørnar Moxnes, leder for partiet Rødt, varsler samarbeid med
Arbeiderpartiet. Til avisa Klassekampen sier han: «– Ja,
forpliktande samarbeid med Arbeidarpartiet – det er ei kursendring.
Det er noko som har modna litt, og det skuldast at vi har fått styrke
til å få faktisk gjennomslag.»

Skritt for skritt har Rødt vandret denne veien siden AKP(m-l)
prioriterte opp valgarbeid og parlamentarisme på slutten av
70-tallet. Fra å være en valgfront for et kommunistparti, en front
for å avsløre parlamentarismen og kapitalismen, har de blitt en
integrert del av sosialdemokratiet.

Utviklingen er identisk med utviklingen til SV og slike partier over
hele Europa. Det er ingenting unikt med Rødt. Det er en gammel
historie på nytt. De forsøker å pakke det inn – Moxnes hevder det
handler om Rødt sin størrelse. Riktignok en imaginær størrelse,
siden Rødt fortsatt har null (0) representanter på Stortinget. Men
kursendringen er ikke en taktisk endring, det er en strategisk og
ideologisk endring.

RV var en front for et marxist-leninistisk parti og uavhengige
sosialister. Linja var at Arbeiderpartiet var et borgerlig parti og at
valgkamp skulle brukes til å avsløre dette. Dette var ikke en
taktikk valgt av RVs stemmetall eller AKPs størrelse. Det var en
ideologisk og strategisk linje. Denne er ettertrykkelig forlatt nå.
Det er ikke en justering – det er en 180 graders snuoperasjon.

Rødt er en del av systemet. Det er en integrert del av
sosialdemokratiet. Det er en (liten) del av det utvida statsapparatet.

I den grad Rødt utfordrer makta, er det først og fremst som
korrupsjonsjegere og vaktbikkjer. Slike finnes i alle land. Det er
ikke i strid med borgerskapets interesser å slå ned på korrupsjon.
Tvert imot, som klasse har de mye å tjene på å skape forutsigbart
næringsliv, ordna forhold og sikre tillit til systemet. Eva Joly
spiller en slik rolle, trygt forankra innafor borgerlig lov og rett.

Kommunister og revolusjonære i partiet Rødt spiller kanskje rollen
som frosken i fabelen. Frosken i kasserollen, der temperaturen skrus
så sakte opp, at frosken ikke merker at den blir kokt. Etter lang nok
tid er de ferdigkokte reformister.

Eller så inngår de i partiet som ledd i «kald» beregning. Vi
kjenner denne taktikken på nært hold. En slik begrunnelse for
deltagelse i Rødt finnes her (
http://tjen-folket.no/sentralt/view/10219 ).

Der sier forfatteren at maoister bør delta i Rødt av to grunner:
«De fleste maoistene i dagens Norge er medlemmer eller sympatisører
av Rødt og RU» og «Rødt har den største konsentrasjonen av ledere
av klassekamp, kvinnekamp og antiimperialistisk kamp i Norge.»

Med en slik logikk ville knapt et eneste nytt kommunistparti blitt
danna på begynnelsen av 1900-tallet eller på 70-tallet. Det er et
forsøk på kalkulert taktikk, men ender opp som feilslått strategi.

Vi forstår denne tanken – vi har hatt mange medlemmer som har tenkt
sånn. Dette er ikke dårlige mennesker. Men det var og er en feil
linje, en politisk kortslutning.

Skal det bli noen revolusjon trengs det et revolusjonært
kommunistparti. Dette må være første prioritet for kommunister. Vi
må bruke alle våre krefter på arbeid som ganske direkte tjener
oppbygginga av dette. Skal det bli noen sosialisme må kapitalismen
knuses med revolusjon – en revolusjon som retter seg direkte mot den
borgerlige parlamentarismen og sosialdemokratiet som Rødt integrerer
seg sjøl i. Det er lett å si dette og samtidig gjøre noe helt
annet, for eksempel plante begge beina trygt ned i den reformistiske
gjørma.

Det er lett, men det er feil. Kommunister må bryte med status quo,
kommunister må være revolusjonære, kommunister må omfavne opprør.
Det er totalt uforenelig med å underordne seg Rødt sin strategi som
kun går på to bein – borgerlig parlamentarisme og
sosialdemokratisk fagforeningsarbeid.

Vi er langt fra feilfrie, men vi setter fram en annen generallinje enn
Rødt. Rødt sin generallinje er tilpasning til systemet. Vår er å
bryte med det. Det er valget alle kommunister bør stille skarpt og ta
tydelig stilling til.

Oppslaget i Klassekampen:
http://www.klassekampen.no/article/20160613/ARTICLE/160619987

Tjen Folket
13.06.2016

Staten utpekte utvalg: Slakter Norges krigføring i Afghanistan

Etter mange års internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan
nedslående.

Dette er begynnelsen i en evalueringsrapport fra Godal-utvalget,
bestilt av regjeringa for å evaluere den norske statens innsats i
Afghanistan. Dette er litt bukken som passer havresekken – det er
imperialiststatens egenevaluering av den imperialistiske krigen i
Afghanistan. Dette til tross, tegner rapporten et svært nedslående
bilde av krigen.

I korte trekk kan krigen oppsummeres slik: I 15 år har vestlig
imperialisme herjet Afghanistan. Ingen er sikre på hva dette har
kostet, verken i kroner eller menneskeliv. Anslag viser at så mye som
over 90 000 menneskeliv kan være gått tapt iløpet av krigens gang.
Av disse regnes over 30 000 sivile og 35 000 «opprørere». Men med
den utstrakte bruken av luft- og droneangrep har det tidligere blitt
uttalt at man ikke har så god kontroll på hvem man faktisk dreper i
disse angrepene.

Fikk iallefall vist noe Godal-utvalget skriver at Norge hadde tre mål
med sitt engasjement i Afghanistan. Disse var: 1. Vise støtte og
lojalitet ovenfor USA og NATO. 2. Sørge for at Afghanistan ikke blir
et internasjonalt bolverk for terrorisme. 3. «Bygge en stabil og
demokratisk afghansk stat gjennom fredsarbeid og langsiktig bistand»

Videre står det i rapporten at grupper som Taliban er på sitt
sterkeste siden krigens start i 2001. Utvalget skriver også «Den
norske innsatsen har utgjort en svært liten del av den totale
ressursbruken i Afghanistan. Den har følgelig ikke bidratt til å
endre hovedbildet av utviklingen i landet».

Afghanistan har de siste årene vært det landet i verden som har
mottatt mest bistand i verden, og rapporten slår også fast at i 2014
var landet verdens mest bistandsavhengige land. Denne bistanden har i
liten grad bygget opp det afghanske samfunnet, men tvert imot sendt
korrupsjonen opp i nye høyder og gjort landet avhengig av bistand.

Av disse tre målene er det kun ett som kan sies å være innfridd.
Godal-utvalget konkluderer med at Norge villig har stilt opp som lydig
hund for USA-imperialismen, og dermed vist at Norge er en krigerstat
å regne med.

Men den norske staten er ikke bare lydig mot USA, den er en
sjølstendig imperialist. Et faktum som ofte blir oversett av norsk
“venstreside”. Det norske borgerskapet har sine egne
imperialistiske ambisjoner og interesser.

Krigen i Afghanistan har vært en gullgruve for norske kapitalister og
den har åpna landet for norske selskaper. I tillegg er flere norske
selskaper aktive, og norske NGOer driver svære prosjekter på
bistandsmidler og gjerne i samarbeid med storselskapene. Det betyr
ikke at selve okkupasjonen har vært direkte lønnsom i kroner og
øre, men den har plassert den norske staten og kapitalen som en sterk
militær, politisk og økonomisk aktør midt i Asia. I nabolandene
driver norske storselskaper sin lønnsomme virksomhet og det norske
militærvesenet får trening og erfaring i imperialistisk krig.
Ringvirkningene av å delta i slik krig, er i dette systemet svært
lønnsom for norske ledere.

Men for Afghanistan har Norge og de øvrige NATO-statenes terror ikke
bidratt til noe annet enn å slenge landet ut i en negativ spiral av
vold, narkotikaproduksjon og bistandsavhengighet.

Kilder:

http://www.fvn.no/nyheter/utenriks/Sterk-kritikk-av-Norges-innsats-i-Afghanistan-3019687.html#ga=1.127284170.63928055.1463137253

http://www.globalis.no/Statistikk/Bistand-mottatt/(language)/nor-NO

http://www.theguardian.com/world/2015/nov/18/life-as-a-drone-pilot-creech-air-force-base-nevada

http://www.nettavisen.no/na24/afghanistan-krigen-gullgruve-for-norsk-selskap/2965979.html

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/afghanistan/vil-ha-norske-oljeselskap-til-afghanistan/a/10062488/

Tjen Folket
10.06.2016

Staten utpekte utvalg: Slakter Norges krigføring i Afghanistan

Etter mange års internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan
nedslående.

Dette er begynnelsen i en evalueringsrapport fra Godal-utvalget (
http://static.vg.no/spesial/2016/norge-i-afghanistan/nou201620160008000dddpdfs.pdf
), bestilt av regjeringa for å evaluere den norske statens innsats i
Afghanistan. Dette er litt bukken som passer havresekken – det er
imperialiststatens egenevaluering av den imperialistiske krigen i
Afghanistan. Dette til tross, tegner rapporten et svært nedslående
bilde av krigen.

I korte trekk kan krigen oppsummeres slik: I 15 år har vestlig
imperialisme herjet Afghanistan. Ingen er sikre på hva dette har
kostet, verken i kroner eller menneskeliv. Anslag viser at så mye som
over 90 000 menneskeliv kan være gått tapt iløpet av krigens gang.
Av disse regnes over 30 000 sivile og 35 000 «opprørere». Men med
den utstrakte bruken av luft- og droneangrep har det tidligere blitt
uttalt at man ikke har så god kontroll på hvem man faktisk dreper i
disse angrepene.

Fikk iallefall vist noe

Godal-utvalget skriver at Norge hadde tre mål med sitt engasjement i
Afghanistan. Disse var:
1. Vise støtte og lojalitet ovenfor USA og NATO.
2. Sørge for at Afghanistan ikke blir et internasjonalt bolverk for
terrorisme.
3. «Bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom fredsarbeid
og langsiktig bistand»

Videre står det i rapporten at grupper som Taliban er på sitt
sterkeste siden krigens start i 2001. Utvalget skriver også «Den
norske innsatsen har utgjort en svært liten del av den totale
ressursbruken i Afghanistan. Den har følgelig ikke bidratt til å
endre hovedbildet av utviklingen i landet.»

Afghanistan har de siste årene vært det landet i verden som har
mottatt mest bistand i verden, og rapporten slår også fast at i 2014
var landet verdens mest bistandsavhengige land. Denne bistanden har i
liten grad bygget opp det afghanske samfunnet, men tvert imot sendt
korrupsjonen opp i nye høyder og gjort landet avhengig av bistand.

Av disse tre målene er det kun ett som kan sies å være innfridd.
Godal-utvalget konkluderer med at Norge villig har stilt opp som lydig
hund for USA-imperialismen, og dermed vist at Norge er en krigerstat
å regne med.

Men den norske staten er ikke bare lydig mot USA, den er en
sjølstendig imperialist. Et faktum som ofte blir oversett av norsk
«venstreside». Det norske borgerskapet har sine egne imperialistiske
ambisjoner og interesser.

Krigen i Afghanistan har vært en gullgruve for norske kapitalister og
den har åpna landet for norske selskaper. I tillegg er flere norske
selskaper aktive, og norske NGOer driver svære prosjekter på
bistandsmidler og gjerne i samarbeid med storselskapene. Det betyr
ikke at selve okkupasjonen har vært direkte lønnsom i kroner og
øre, men den har plassert den norske staten og kapitalen som en sterk
militær, politisk og økonomisk aktør midt i Asia. I nabolandene
driver norske storselskaper sin lønnsomme virksomhet og det norske
militærvesenet får trening og erfaring i imperialistisk krig.
Ringvirkningene av å delta i slik krig, er i dette systemet svært
lønnsom for norske ledere.

Men for Afghanistan har Norge og de øvrige NATO-statenes terror ikke
bidratt til noe annet enn å slenge landet ut i en negativ spiral av
vold, narkotikaproduksjon og bistandsavhengighet.

Kilder:
http://www.fvn.no/nyheter/utenriks/Sterk-kritikk-av-Norges-innsats-i-Afghanistan-3019687.html#ga=1.127284170.63928055.1463137253
http://www.globalis.no/Statistikk/Bistand-mottatt/(language)/nor-NO
http://www.theguardian.com/world/2015/nov/18/life-as-a-drone-pilot-creech-air-force-base-nevada
http://www.nettavisen.no/na24/afghanistan-krigen-gullgruve-for-norsk-selskap/2965979.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/afghanistan/vil-ha-norske-oljeselskap-til-afghanistan/a/10062488/

Tjen Folket
10.06.2016

Lytt til Tjen Folket Podcast!

Det kommer stadig nye avsnitt av Tjen Folket Podcast, et medieprosjekt
for Tjen Folket og MLM.

Forrige måned var banebrytende for oss, da vi intervjuet en libyisk
aktivist direkte fra Tripoli i det åttende avsnittet av podcasten;
Norsk imperialisme og bombinga av Libya.

På vår Soundcloud-konto legger vi ut podcastavsnitt fortløpende. Vi
vil fortsette å legge ut varierte avsnitt, både i form, lengde og
innhold.

Sammen med filmene våre fra Tjen Folket Media på YouTube og
facebooksida Tjen Folket Media, er vår podcast et ledd i å bygge
røde medier. Skal vi knuse kapitalismen må vi kjempe om det
ideologiske hegemoniet blant radikale folk, fattige og arbeiderklassen
i sin helhet. Marx slo fast at de herskende tankene er herskernes
tanker. Skal vi bryte ned deres politiske og militære makt, må
svært mange folk bryte med deres tanker. Derfor må våre analyser og
politiske linjer blir popularisert og spredd.

Nå er et nytt spennende avsnitt i podcasten her – tre kamerater
snakker om situasjonen i de svenske forstadene (förorten). Medias
svartmaling av disse hovedsaklig proletære nabolagene nådde nylig
nye høyder. Det tegnes et fullstendig falskt bilde av "no go zoner"
som utfordres i dette avsnittet – spesielt av en av kameratene i
avsnittet som selv har bodd lenge i förorten.

Avsnittet tar for seg de reelle problemene, men også mulighetene, i
disse nabolagene.

Lytt til Tjen Folket Podcast – del, spre, diskutér!

Tjen Folket
09.06.2016

Lytt til Tjen Folket Podcast!

Det kommer stadig nye avsnitt av Tjen Folket Podcast – et
medieprosjekt for Tjen Folket og MLM.

Forrige måned var banebrytende for oss. Da vi intervjuet en libyisk
aktivist direkte fra Tripoli i det åttende avsnittet av podcasten;
Norsk imperialisme: Bombinga av Libya (
https://soundcloud.com/tjen-folket-661639370/norsk-imperialisme-bombinga-av-libya
).

På vår Soundcloud-konto (
https://soundcloud.com/tjen-folket-661639370/ ) legger vi ut
podcastavsnitt fortløpende. Vi vil fortsette å legge ut varierte
avsnitt, både i form, lengde og innhold.

Sammen med filmene våre fra Tjen Folket Media på YouTube og
facebooksida Tjen Folket Media, er vår podcast et ledd i å bygge
røde medier. Skal vi knuse kapitalismen må vi kjempe om det
ideologiske hegemoniet blant radikale folk, fattige og arbeiderklassen
i sin helhet. Marx slo fast at de herskende tankene er herskernes
tanker. Skal vi bryte ned deres politiske og militære makt, må
svært mange folk bryte med deres tanker. Derfor må våre analyser og
politiske linjer blir popularisert og spredd.

Nå er et nytt spennende avsnitt i podcasten her – tre kamerater
snakker om situasjonen i de svenske forstadene (förorten) (
https://soundcloud.com/tjen-folket-661639370/fororter-i-sverige-drabantbyer-og-arbeiderklasseomrader
). Medias svartmaling av disse hovedsaklig proletære nabolagene
nådde nylig nye høyder. Det tegnes et fullstendig falskt bilde av
«no go zoner», noe som utfordres i dette avsnittet – spesielt av
en av kameratene som selv har bodd lenge i förorten.

Avsnittet tar for seg de reelle problemene, men også mulighetene, i
disse nabolagene.

Lytt til Tjen Folket Podcast – del, spre, diskutér!

Tjen Folket
09.06.2016

Appell om norsk imperialisme i Chile

Denne appellen er skrevet av en aktivist, og ble holdt på en
solidaritetsmarkering mot norsk imperialisme i Chile. Flere
organisasjoner deltok på møtet, hvor det også var kulturprogram og
servering av tradisjonell latin-amerikansk mat.

Tjen Folket vil uttrykke vår solidaritet med den chilenske
befolkninga og mapucher som undertrykkes av norsk imperialisme og sitt
eget kompradorborgerskap. Vi gir vår fulle støtte til de som skaper
opptøyer og demonstrasjoner i Chile, og står sammen med våre
brødre og søstre i vår felles kamp mot norsk imperialisme.

“Norge er en fredsnasjon”, hører vi fra politikere og media. Det
er et slitent uttrykk. Det blir stadig klarere for flere og flere at
dette er ei rein løgn. De deler ut fredsprisen fordi vi er så
fredelige, argumenterer de. Men hvem er det sin fredspris? En
fredspris til Obama? Til EU?

Siden 1990 har den norske staten deltatt i hele åtte (!) kriger.
Ingen av disse er forsvarskriger, og Norge er med dette den nest
krigerske staten i verden. Vi deler denne andreplassen med andre
imperialistiske land som USA, Danmark og Nederland. Kun Storbrittania
og Frankrike har deltatt i flere.

Disse krigene har katastrofale følger. Afghanistan, Irak og Libya ble
bomba sønder og sammen, noe som har banet vei for IS-fascismen og
sendt millioner av mennesker på flukt. De ga fredsprisen til EU –
som skal stenge imperialismens flyktninger ute.

Det norske borgerskapet sender soldater og bomber, stjeler ressurser
og undertrykker arbeidere verden over. Altså er Norge det stikk
motsatte av en fredsstat, men en imperialistisk krigsmakt som på
parasittisk vis snylter på undertrykte nasjoner og deres ressurser.

Kapitalismen er verdens økonomiske og politiske system i dag, men hva
er kapitalismen og hva betyr det for oss?

Kapitalismen er et system for undertrykking. Mindretallet av
kapitalisters undertrykking av majoriteten. Et mindretall av
kapitalister eier fabrikkene og råvarene. Noen få kapitalister
tjener seg rike på at andre er for fattige til å være frie. Med
vold og undertrykking fra politiet og militæret, tvinges den globale
arbeiderklassen til å arbeide for noen få kapitalisters rikdom.

Det kapitalistiske systemet er utvikla på ryggene til kolonier og
slaver, og bæres i dag av den globale arbeiderklassen. Hardest er
undertrykkinga og utbyttinga av arbeiderklassen i de undertrykte
landa.

Kapitalistene i de imperialistiske statene tjener seg rike på å
tilrane seg andre lands ressurser. Når den billigste laksen som
selges i laksenorge er fra Chile, helt på andre sida av jorda, er det
helt klart noe som skurrer. Svinet John Fredriksen tjener seg rik på
undertrykkinga av arbeidere i Chile, tjener seg rik på de
imperialistiske landas undertrykking av latinamerikanske nasjoner og
disses venner i landenes kompradorborgerskap.

Når vi nå snakker om å bekjempe imperialismen, er det nødvendig å
ha klart for seg: At om vi skal bekjempe imperialismen må vi bekjempe
kapitalismen. Hvis ikke famler vi i blinde, vi slukker gnister
istedenfor å slukke branner.

Kapitalismen er et system som fungerer etter visse lover og regler. Vi
kan ikke velge en snillere kapitalisme. Uansett hvem vi stemmer på er
det markedet som rår innenfor kapitalismen. Vi må skape et nytt
system – et system som er laga for å være bra for alle verdens
folk, ikke for å tjene de få.

Svaret på vår felles kamp mot klasseundertrykking og imperialistisk
undertrykking av undertrykte nasjoner, er revolusjon. Et system som
fører til massiv lidelse, kun for at noen få der oppe skal bli rike,
er et dårlig system. Dette systemet må kastes på skraphaugen, før
vi starter med å bygge et nytt samfunn.

Et slikt samfunn må være et sosialistisk samfunn, der arbeiderklassa
har makta og baner veien for den klasseløse kommunismen.

Tjen Folket er kommunistene i Norge. Vi driver revolusjonær
organisering i dag, og ønsker folk velkommen til å bli med oss i
denne kampen. Vi vil også samarbeide med alle progressive som ønsker
å bekjempe imperialismen, og vi støtter alle undertrykte
folkegrupper og nasjoners kamp for frihet fra statsundertrykking og
retten til sjølbestemmelse og frihet.

Tjen Folket
07.06.2016

Appell om norsk imperialisme i Chile

Denne appellen er skrevet av en aktivist, og ble holdt på en
solidaritetsmarkering mot norsk imperialisme i Chile. Flere
organisasjoner deltok på møtet, hvor det også var kulturprogram og
servering av tradisjonell latin-amerikansk mat.

Tjen Folket vil uttrykke vår solidaritet med den chilenske
befolkninga og mapucher som undertrykkes av norsk imperialisme og sitt
eget kompradorborgerskap. Vi gir vår fulle støtte til de som skaper
opptøyer og demonstrasjoner i Chile, og står sammen med våre
brødre og søstre i vår felles kamp mot norsk imperialisme.

«Norge er en fredsnasjon», hører vi fra politikere og media. Det er
et slitent uttrykk. Det blir stadig klarere for flere og flere at
dette er ei rein løgn. De deler ut fredsprisen fordi vi er så
fredelige, argumenterer de. Men hvem er det sin fredspris? En
fredspris til Obama? Til EU?

Siden 1990 har den norske staten deltatt i hele åtte (!) kriger.
Ingen av disse er forsvarskriger, og Norge er med dette den nest
krigerske staten i verden. Vi deler denne andreplassen med andre
imperialistiske land som USA, Danmark og Nederland. Kun Storbrittania
og Frankrike har deltatt i flere.

Disse krigene har katastrofale følger. Afghanistan, Irak og Libya ble
bomba sønder og sammen, noe som har banet vei for IS-fascismen og
sendt millioner av mennesker på flukt. De ga fredsprisen til EU –
som skal stenge imperialismens flyktninger ute.

Det norske borgerskapet sender soldater og bomber, stjeler ressurser
og undertrykker arbeidere verden over. Altså er Norge det stikk
motsatte av en fredsstat, men en imperialistisk krigsmakt som på
parasittisk vis snylter på undertrykte nasjoner og deres ressurser.

Kapitalismen er verdens økonomiske og politiske system i dag, men hva
er kapitalismen og hva betyr det for oss?

Kapitalismen er et system for undertrykking. Mindretallet av
kapitalisters undertrykking av majoriteten. Et mindretall av
kapitalister eier fabrikkene og råvarene. Noen få kapitalister
tjener seg rike på at andre er for fattige til å være frie. Med
vold og undertrykking fra politiet og militæret, tvinges den globale
arbeiderklassen til å arbeide for noen få kapitalisters rikdom.

Det kapitalistiske systemet er utvikla på ryggene til kolonier og
slaver, og bæres i dag av den globale arbeiderklassen. Hardest er
undertrykkinga og utbyttinga av arbeiderklassen i de undertrykte
landa.

Kapitalistene i de imperialistiske statene tjener seg rike på å
tilrane seg andre lands ressurser. Når den billigste laksen som
selges i laksenorge er fra Chile, helt på andre sida av jorda, er det
helt klart noe som skurrer. Svinet John Fredriksen tjener seg rik på
undertrykkinga av arbeidere i Chile, tjener seg rik på de
imperialistiske landas undertrykking av latinamerikanske nasjoner og
disses venner i landenes kompradorborgerskap.

Når vi nå snakker om å bekjempe imperialismen, er det nødvendig å
ha klart for seg: At om vi skal bekjempe imperialismen må vi bekjempe
kapitalismen. Hvis ikke famler vi i blinde, vi slukker gnister
istedenfor å slukke branner.

Kapitalismen er et system som fungerer etter visse lover og regler. Vi
kan ikke velge en snillere kapitalisme. Uansett hvem vi stemmer på er
det markedet som rår innenfor kapitalismen. Vi må skape et nytt
system – et system som er laga for å være bra for alle verdens
folk, ikke for å tjene de få.

Svaret på vår felles kamp mot klasseundertrykking og imperialistisk
undertrykking av undertrykte nasjoner, er revolusjon. Et system som
fører til massiv lidelse, kun for at noen få der oppe skal bli rike,
er et dårlig system. Dette systemet må kastes på skraphaugen, før
vi starter med å bygge et nytt samfunn.

Et slikt samfunn må være et sosialistisk samfunn, der arbeiderklassa
har makta og baner veien for den klasseløse kommunismen.

Tjen Folket er kommunistene i Norge. Vi driver revolusjonær
organisering i dag, og ønsker folk velkommen til å bli med oss i
denne kampen. Vi vil også samarbeide med alle progressive som ønsker
å bekjempe imperialismen, og vi støtter alle undertrykte
folkegrupper og nasjoners kamp for frihet fra statsundertrykking og
retten til sjølbestemmelse og frihet.

Tjen Folket
07.06.2016

© 2016   Tjen Folket – kommunistisk forbund

_____________________________
Meld ut / Oppdater e-postadresse: http://ymlp15.com/ugbeuwsjgsgmubegubebggembqh
Powered by YourMailingListProvider

-------------- next part --------------
An HTML attachment was scrubbed...
URL: <http://lists.copyleft.no/pipermail/saih-promo2002/attachments/20160721/60d680f0/attachment-0001.html>


More information about the Saih-promo2002 mailing list