[saih-promo2002] Tjen Folkets nyhetsbrev #7 – 2016

Tjen Folket nyheter at tjen-folket.no
Mon Oct 3 13:13:32 CEST 2016


--------------------------------------------------------------------------------
Dette nyhetsbrevet har bilder.
Hvis du ser bare tekst og ingen bilder, kan
du se bildeutgaven ved å følge denne lenken:
http://ymlp15.com/z45l0h
--------------------------------------------------------------------------------


Nyhetsbrev #7  –  2016

I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:

Kulturrevolusjonen feiret i Trondheim
Don’t vote – revolt!
FARC-geriljaen legger seg på rygg
Tjen Folket på Pride i Trondheim
Forsvaret: Venstresida som driver med vold
Om marxismen-leninismen-maoismen (MLM)
Tjen Folkets sommerleir 2016
Demonstrasjon til støtte for folket i Kashmir
Fascisme og markedsliberalisme – hånd i hånd?
Experiences from the Norwegian ML Movement
Kulturrevolusjonen feiret i Trondheim
Don’t vote – revolt!
FARC-geriljaen legger seg på rygg
Tjen Folket på Pride i Trondheim
Forsvaret: Venstresida som driver med vold
Om marxismen-leninismen-maoismen (MLM)
Tjen Folkets sommerleir 2016
Demonstrasjon til støtte for folket i Kashmir
Fascisme og markedsliberalisme – hånd i hånd?
Experiences from the Norwegian ML Movement

Regnbueflagget

Flagg i høy kvalitet.

Ved større bestillinger, send epost til post at tjen-folket.no for
rabatt. Flagg i høy kvalitet.
Ved større bestillinger, send epost til post at tjen-folket.no for
rabatt.

Til nettbutikken ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11247 )

Kulturrevolusjonen feiret i Trondheim

Tjen Folket markerte Kulturrevolusjonen med en Rød minifestival i
Trondheim.

Helga 23.-25. september ble det arrangert minifestival med film,
foredrag og musikk i Trondheim. Anledningen var 50 år siden starten
av Den store proletære kulturrevolusjonen i Kina 1966 til 1976.

En vellykka rød minifestival

Minifestivalen ble åpnet fredag kveld, med en appell om arrangementet
og Kulturrevolusjonen, før en annen aktivist opptrådte med sang og
musikk. Her ble det også framført egne tolkninger og varianter av
klassisk proletær visesang. Etter dette var det rød fest med musikk
og god stemning.

Lørdagen var den mest innholdsrike dagen. Programmet startet med
frokost, lagd av aktivister som også deltok på festivalen. Under
hele helga ble det også servert hjemmelaget pizza som aktivister
hadde forberedt og tilberedt før og under festivalen. Deretter holdt
en aktivist en innledning om Kulturrevolusjonen i Kina. Grunnlag for
innledningen var blant annet kapitlet om Kulturrevolusjonen fra
grunnkurs i MLM, som Tjen Folket er i ferd med å oversette.

Etter innledninga fulgte Rød film, der det ble vist en serie utvalgte
filmer. De lengste filmene var oppunder 20 minutter, de korteste helt
ned i 2 minutter. Filmene varierte fra kinesisk kommunistisk
propagandafilm fra tidlig 70-tall, til nyhetsinnslag på Al-Jazeera og
populærkulturell film om champagne og yacht-salg i dagens Kina.

Filmene viste utviklinga, fra revolusjonen i 1949, der de kinesiske
massene kasta imperialismen ut av landet og begynte den lange kampen
mot fattigdom, sult og undertrykking, via borgerlig propaganda mot
Kulturrevolusjonen, til kontrarevolusjonen og Deng Xiapings
kapitalistiske reformer og dagens moderne Kina, som plyndrer Afrika
for ressurser, låser fattige kinesere inne i egne nabolag, må sikre
fabrikkene mot bølger av sjølmord og der kinas nye milliarderer
nyter kaviar, og «læres opp» i overveldende forbruk av franske
spesialister på luksus. Filmene viste tydelig hva Kulturrevolusjonen
ville hindre at Kina skulle bli.

Etter filmene fulgte en debatt, og på kvelden ble det holdt Rødt
Forum med innledninger og diskusjon til temaet «Kulturrevolusjon som
metode – i dag og i framtida». Etter det politiske programmet var
det kulturelt program.

Kulturprogram

Minifestivalen var velsignet med artister som stilte opp frivillig,
både fra forbundets egne medlemmer og folk utenfra – som kjenner
aktivister fra andre sammenhenger. To av artistene hadde reist svært
langt, og kom nærmest rett fra biler til scenen.

Første opptreden på lørdag var med et helt nytt band, danna av
revolusjonære aktivister. De spilte revolusjonær salsa som
framprovoserte både dans og slagord fra forsamlingen. Deretter
opptrådde en profesjonell visesanger, som fikk fram både tårer og
latter. Han sang sanger om kjærlighet, mobbing, dårlig hukommelse
blant både folk og politikere og om konforme nabolag der alle hus og
biler er like. Sistemann ut var en aktivist og visesanger fra Sverige,
som sang om folkekrigen i India, kampen mot imperialismen, om å tjene
folket og om kjærlighet mellom revolusjonære.

Det trengs radikal, folkelig, rød og revolusjonær kultur.
Arbeiderklassens kulturhistorie er svært rik. Klassekamp,
urettferdighet og frihetstrang har inspirert folk til enorm
kreativitet. Denne kulturskatten må vi føre videre og dele. Det er
derfor utmerka at vi synger gamle sanger. Men vi trenger også ny
kultur, kultur som speiler og tjener kampen i dag – i et språk og
en form som river med seg folk her og nå. I dette perspektivet er det
flott med slike ildsjeler som opptrådde på festivalen. Og det er
også flott at deltagerne deltok i allsang under hele festivalen.

Takk for bidrag og deltagelse

De ansvarlige takker alle deltagerne for en flott festival. Dette var
første gang Tjen Folket er vertskap for et slikt arrangement.
Deltagelsen og tilbakemeldingene viser at det var populært. Vi vil
spesielt takke de som reiste mange timer med tog, bil og fly, for å
delta på arrangementet – og først og fremst artistene som stilte
opp gratis og de som bidro.

Det var god stemning på arrangementet. Og deltagelsen og interessen
var en fryd. At en rekke ungdommer setter av en hel helg til å
studere og feire Kulturrevolusjonen bør inspirere både deltagere og
folk som ikke kunne delta.

Vi takker også de som bidro med penger til å støtte reisen til en
del av deltagerne som reiste langt. Det gjorde at flere kunne delta og
fikk en hyggelig og lærerik helg.

Åpningsappell.

Rød film

Diskusjon.

Innledning om Kulturrevolusjonære metoder i dag.

Innledning

Musikk av nytt band

Rød salsa

Profesjonell visesanger

Ivrig publikum

Mobilbilder

Artist synger om folkekrigen i India

Tjen Folket
30.09.2016

Kulturrevolusjonen feiret i Trondheim

Tjen Folket markerte Kulturrevolusjonen med en Rød minifestival i
Trondheim.

Helga 23.-25. september ble det arrangert minifestival med film,
foredrag og musikk i Trondheim. Anledningen var 50 år siden starten
av Den store proletære kulturrevolusjonen i Kina 1966 til 1976.

En vellykka rød minifestival

Minifestivalen ble åpnet fredag kveld, med en appell om arrangementet
og Kulturrevolusjonen, før en annen aktivist opptrådte med sang og
musikk. Her ble det også framført egne tolkninger og varianter av
klassisk proletær visesang. Etter dette var det rød fest med musikk
og god stemning.

Lørdagen var den mest innholdsrike dagen. Programmet startet med
frokost, lagd av aktivister som også deltok på festivalen. Under
hele helga ble det også servert hjemmelaget pizza som aktivister
hadde forberedt og tilberedt før og under festivalen. Deretter holdt
en aktivist en innledning om Kulturrevolusjonen i Kina. Grunnlag for
innledningen var blant annet kapitlet om Kulturrevolusjonen fra
grunnkurs i MLM, som Tjen Folket er i ferd med å oversette.

Etter innledninga fulgte Rød film, der det ble vist en serie utvalgte
filmer. De lengste filmene var oppunder 20 minutter, de korteste helt
ned i 2 minutter. Filmene varierte fra kinesisk kommunistisk
propagandafilm fra tidlig 70-tall, til nyhetsinnslag på Al-Jazeera og
populærkulturell film om champagne og yacht-salg i dagens Kina.

Filmene viste utviklinga, fra revolusjonen i 1949, der de kinesiske
massene kasta imperialismen ut av landet og begynte den lange kampen
mot fattigdom, sult og undertrykking, via borgerlig propaganda mot
Kulturrevolusjonen, til kontrarevolusjonen og Deng Xiapings
kapitalistiske reformer og dagens moderne Kina, som plyndrer Afrika
for ressurser, låser fattige kinesere inne i egne nabolag, må sikre
fabrikkene mot bølger av sjølmord og der Kinas nye milliarderer
nyter kaviar, og «læres opp» i overveldende forbruk av franske
spesialister på luksus. Filmene viste tydelig hva Kulturrevolusjonen
ville hindre at Kina skulle bli.

Etter filmene fulgte en debatt, og på kvelden ble det holdt Rødt
Forum med innledninger og diskusjon til temaet «Kulturrevolusjon som
metode – i dag og i framtida». Etter det politiske programmet var
det kulturelt program.

Kulturprogram

Minifestivalen var velsignet med artister som stilte opp frivillig,
både fra forbundets egne medlemmer og folk utenfra – som kjenner
aktivister fra andre sammenhenger. To av artistene hadde reist svært
langt, og kom nærmest rett fra biler til scenen.

Første opptreden på lørdag var med et helt nytt band, danna av
revolusjonære aktivister. De spilte revolusjonær salsa som
framprovoserte både dans og slagord fra forsamlingen. Deretter
opptrådde en profesjonell visesanger, som fikk fram både tårer og
latter. Han sang sanger om kjærlighet, mobbing, dårlig hukommelse
blant både folk og politikere, og om konforme nabolag der alle hus og
biler er like. Sistemann ut var en aktivist og visesanger fra Sverige,
som sang om folkekrigen i India, kampen mot imperialismen, om å tjene
folket og om kjærlighet mellom revolusjonære.

Det trengs radikal, folkelig, rød og revolusjonær kultur.
Arbeiderklassens kulturhistorie er svært rik. Klassekamp,
urettferdighet og frihetstrang har inspirert folk til enorm
kreativitet. Denne kulturskatten må vi føre videre og dele. Det er
derfor utmerka at vi synger gamle sanger. Men vi trenger også ny
kultur, kultur som speiler og tjener kampen i dag – i et språk og
en form som river med seg folk her og nå. I dette perspektivet er det
flott med slike ildsjeler som opptrådde på festivalen. Og det er
også flott at deltagerne deltok i allsang under hele festivalen.

Takk for bidrag og deltagelse

De ansvarlige takker alle deltagerne for en flott festival. Dette var
første gang Tjen Folket er vertskap for et slikt arrangement.
Deltagelsen og tilbakemeldingene viser at det var populært. Vi vil
spesielt takke de som reiste mange timer med tog, bil og fly, for å
delta på arrangementet – og først og fremst artistene som stilte
opp gratis og de som bidro.

Det var god stemning på arrangementet. Og deltagelsen og interessen
var en fryd. At en rekke ungdommer setter av en hel helg til å
studere og feire Kulturrevolusjonen bør inspirere både deltagere og
folk som ikke kunne delta.

Vi takker også de som bidro med penger til å støtte reisen til en
del av deltagerne som reiste langt. Det gjorde at flere kunne delta og
fikk en hyggelig og lærerik helg.

Åpningsappell

Rød film

Diskusjon

Innledning om Kulturrevolusjonære metoder i dag

Innledning

Musikk av nytt band

Rød salsa

Profesjonell visesanger

Ivrig publikum

Mobilbilder

Artist synger om folkekrigen i India

Tjen Folket
30.09.2016

Don’t vote – revolt!

er slagordet til amerikanske maoister i høstens valgsirkus; «Ikke
stem – gjør opprør!»

Den maoistiske gruppa Red Guards sprer slagordet, grafikken og et
opprop for valgboikott som kan leses på nyhetsbloggen Red Spark
[lenke]

Tjen Folket er enig i at valget mellom Trump og Clinton er et valg
mellom to ekstreme onder for verdens folk. Valgsirkusets mål er å
krone en gallionsfigur for USA-imperialismen. Men selv om bare halve
folket gidder å stemme, så er det fortsatt ikke sånn at disse
faktisk bestemmer over USAs politikk.

USAs politikk er styrt av USAs imperialistiske interesser. Det finnes
nyanser og forskjeller på partier og kandidater, men politikken som
føres ligger fast. Det er verdens største økonomi og verdens
største militærmakt det er snakk om. Hvordan den skal styres
overlates ikke til noe så tilfeldig som et valg – sjøl om
monopolene har god kontroll på hvem folk kan velge mellom, gjennom et
gjennomkorrupt system for smøring og utplukking av kandidater.

Årets valg er interessant fordi Trump-bølgen har fortsatt den
reaksjonære Tea-party-bevegelsen sine angrep på det gamle
republikanske partiet. Partiet er nå de facto oppløst, når dets
ledelse og demokratiske organer ikke har kontroll og selv folk som
Bush den eldre sier de vil stemme på Clinton.

Valget er også interessant fordi Sanders-bølgen har løst opp
Demokratene – selv om ledelsen har ivaretatt sin kontroll bedre der
i gården. Med korrupsjon og svertekampanjer har de fått Clinton helt
fram til oppløpsheatet. Og hun representerer status quo for USAs
politiske system.

Uansett vil krigen mot verdens fattigste fortsette. USAs
imperialistiske herjinger vil fortsette. Folkemord og okkupasjon vil
fortsette. Og den rasisistiske undertrykkinga internt vil fortsette
– sjøl om Clinton poserer som «antirasist» mot Trumps banale
antimuslimske og antimexicanske retorikk. Systemet dreper svarte folk
gjennom systematisk fattigdom og undertrykking, dop og kriminalitet.
Det har fortsatt under Obama og vil fortsette uansett om Trump eller
Clinton vinner fram.

Den fascistiske tendensen i Trumps bevegelse er reell. Den fantes før
Trump også, for eksempel i Tea Party og tilhengerne til folk som Sara
Palin. De svært rasistiske tendensene og gruppene der, som fremmer
væpna grupper på grensa mot Mexico, som vil internere folk og merke
muslimer, er en farlig bevegelse. En populistisk amerikansk fascisme,
som vi kan kjenne igjen fra Ku Klux Klan, America First før 2.
verdenskrig og sørstats-demokratene på 60-tallet. Denne bevegelsen
er farlig, men den kan ikke bekjempes av Clinton. Den kan ikke
bekjempes av parlamentariske bevegelser alá Sanders. Den må
bekjempes på gata av militant og folkelig kamp og organisering.

Det finnes også en reell fascistisk trussel i den delen av systemet
som Hillary Clinton & Co lener seg på. Den imperialistiske fascismen,
den sionistiske fascismen og fascismen mot USAs mest undertrykka folk,
er virkelighet for mange også under Obama og Clinton. En
«enhetsfront» med slike krefter er meningsløs, og et svik mot
verdens fattigste. Og per i dag kunne de ikke brydd seg mindre om en
marginalisert «venstreside» støtter dem eller ikke. De har Sanders
på laget til noen av hans støttespillere sin skuffelse. De kunne
ikke brydd seg mindre om andre såkalte venstreorienterte.

De fleste proletarer i USA har gitt opp det bankerotte politiske
systemet for lengst. Kommunistenes oppgave er å sette fram et reelt
alternativ til hele råttenskapen. Vårt svar er opprør og sosialisme
– og oppgaven videre er å konkretisere dette i teorien, og utvikle
det i praksis.

MLM-svaret er verken enkelt eller ferdig utforma. Men vi har et
alternativ. Vi står ikke med tomme hender foran fiendens karneval.
Ikke slik som all slags venstreorienterte reformister. Det er ikke
vår oppgave å analysere virkeligheten til bunns i alle dens
avkroker. Vi verken kan eller vil bli eksperter på å kommentere
utenrikspolitikk. Vår oppgave er å sette fram vårt alternativt og
få med flere på laget for å utvikle dette i kamp mot hele det
råtne systemet.

I dette perspektivet er det inspirerende at det er oppstått nye
MLM-grupper i USA de siste årene og at disse kjemper mot politivold,
mot gentrifisering, for frigjøring av transfolk, driver Tjen
Folket-programmer og utvikler revolusjonær kommunistisk teori for
sine forhold midt i verdens største og mest aggressive
imperialiststat.

Tjen Folket
30.09.2016

Don’t vote – revolt!

er slagordet til amerikanske maoister i høstens valgsirkus; «Ikke
stem – gjør opprør!»

Den maoistiske gruppa Red Guards sprer slagordet, grafikken og et
opprop for valgboikott, som kan leses på nyhetsbloggen Red Spark. (
http://www.redspark.nu/en/imperialist-states/dont-vote-revolt/ )

Tjen Folket er enig i at valget mellom Trump og Clinton er et valg
mellom to ekstreme onder for verdens folk. Valgsirkusets mål er å
krone en gallionsfigur for USA-imperialismen. Men selv om bare halve
folket gidder å stemme, så er det fortsatt ikke sånn at disse
faktisk bestemmer over USAs politikk.

USAs politikk er styrt av USAs imperialistiske interesser. Det finnes
nyanser og forskjeller på partier og kandidater, men politikken som
føres ligger fast. Det er verdens største økonomi og verdens
største militærmakt det er snakk om. Hvordan den skal styres
overlates ikke til noe så tilfeldig som et valg – sjøl om
monopolene har god kontroll på hvem folk kan velge mellom, gjennom et
gjennomkorrupt system for smøring og utplukking av kandidater.

Årets valg er interessant fordi Trump-bølgen har fortsatt den
reaksjonære Tea-party-bevegelsen sine angrep på det gamle
republikanske partiet. Partiet er nå de facto oppløst, når dets
ledelse og demokratiske organer ikke har kontroll og selv folk som
Bush den eldre sier de vil stemme på Clinton.

Valget er også interessant fordi Sanders-bølgen har løst opp
Demokratene – selv om ledelsen har ivaretatt sin kontroll bedre der
i gården. Med korrupsjon og svertekampanjer har de fått Clinton helt
fram til oppløpsheatet. Og hun representerer status quo for USAs
politiske system.

Uansett vil krigen mot verdens fattigste fortsette. USAs
imperialistiske herjinger vil fortsette. Folkemord og okkupasjon vil
fortsette. Og den rasisistiske undertrykkinga internt vil fortsette
– sjøl om Clinton poserer som «antirasist» mot Trumps banale
antimuslimske og antimexicanske retorikk. Systemet dreper svarte folk
gjennom systematisk fattigdom og undertrykking, dop og kriminalitet.
Det har fortsatt under Obama og vil fortsette uansett om Trump eller
Clinton vinner fram.

Den fascistiske tendensen i Trumps bevegelse er reell. Den fantes før
Trump også, for eksempel i Tea Party og tilhengerne til folk som Sara
Palin. De svært rasistiske tendensene og gruppene der, som fremmer
væpna grupper på grensa mot Mexico, som vil internere folk og merke
muslimer, er en farlig bevegelse. En populistisk amerikansk fascisme,
som vi kan kjenne igjen fra Ku Klux Klan, America First før 2.
verdenskrig og sørstats-demokratene på 60-tallet. Denne bevegelsen
er farlig, men den kan ikke bekjempes av Clinton. Den kan ikke
bekjempes av parlamentariske bevegelser alá Sanders. Den må
bekjempes på gata av militant og folkelig kamp og organisering.

Det finnes også en reell fascistisk trussel i den delen av systemet
som Hillary Clinton & Co lener seg på. Den imperialistiske fascismen,
den sionistiske fascismen og fascismen mot USAs mest undertrykka folk,
er virkelighet for mange også under Obama og Clinton. En
«enhetsfront» med slike krefter er meningsløs og et svik mot
verdens fattigste. Og per i dag kunne de ikke brydd seg mindre om en
marginalisert «venstreside» støtter dem eller ikke. De har Sanders
på laget, til noen av hans støttespillere sin skuffelse. De kunne
ikke brydd seg mindre om andre såkalte venstreorienterte.

De fleste proletarer i USA har gitt opp det bankerotte politiske
systemet for lengst. Kommunistenes oppgave er å sette fram et reelt
alternativ til hele råttenskapen. Vårt svar er opprør og sosialisme
– og oppgaven videre er å konkretisere dette i teorien, og utvikle
det i praksis.

MLM-svaret er verken enkelt eller ferdig utforma. Men vi har et
alternativ. Vi står ikke med tomme hender foran fiendens karneval.
Ikke slik som all slags venstreorienterte reformister. Det er ikke
vår oppgave å analysere virkeligheten til bunns i alle dens
avkroker. Vi verken kan eller vil bli eksperter på å kommentere
utenrikspolitikk. Vår oppgave er å sette fram vårt alternativt og
få med flere på laget for å utvikle dette i kamp mot hele det
råtne systemet.

I dette perspektivet er det inspirerende at det er oppstått nye
MLM-grupper i USA de siste årene og at disse kjemper mot politivold,
mot gentrifisering, for frigjøring av transfolk, driver Tjen
Folket-programmer og utvikler revolusjonær kommunistisk teori for
sine forhold, midt i verdens største og mest aggressive
imperialiststat.

Tjen Folket
30.09.2016

FARC-geriljaen legger seg på rygg

Norsk diplomati har deltatt i meklingen som likviderte den væpna
kampen i Colombia.

Bildet til saken er utenriksminister Børge Brende (t.h.) og
geriljaleder «Timosjenko»

FARC står for Colombias Væpna Revolusjonære Styrker og er hæren
som ledes av Colombias «Kommunistiske» Parti (PCC). De har nå lagt
ned våpnene og inngått en permanent fredsavtale med den colombianske
staten.

NRK melder at: «Norge har sammen med Cuba vært tilrettelegger for
forhandlingene som førte fram til fredsavtalen.» Les hele nettsaken
på nrk.no

Derfor var utenriksminister Børge Brende til stede da FARC og
regjeringa signerte de siste papirene som likviderte den femti år
lange krigen mot staten. Vi ser dette som de colombianske falske
«kommunistene» sitt endelige knefall for det råtne systemet. Det er
den logiske enden på visa, for en gerilja med Castro og Bresjnev som
ideologiske forbilder. De har tilogmed har hatt en viss støtte fra
SVs ungdomsorganisasjon her i Norge.

Hva er den colombianske staten?

Den moderne staten i Colombia ble født ut av borgerkrigen mellom de
to borgerlige partiene, de liberale og de konservative. Det er en
typisk stat i Latin-Amerika, med brutal undertrykking av landets
fattige.

På landsbygda lever bøndene i dyp fattigdom. De som gjør motstand
møtes med terror fra staten eller paramilitære. I Colombia har
paramilitære grupper herja lenge. Under dekke av å slåss mot FARC
og andre geriljaer, har de drept titusenvis av politiske aktivister,
fagforeningsfolk og journalister.

I tillegg har Colombia vært prega av en stor kriminell industri, med
dyrking, prosessering og eksport av kokain. Dette har gitt USA et
påskudd til å sende «militære rådgivere» og våpen i stor stil.
Colombia er med andre ord et land prega av vold og brutalitet – noe
som selvsagt rammer landets fattigste hardest.

I en slik situasjon er det kriminelt av en bevegelse som hevder den
vil tjene folket, å legge ned sine våpen og la folk stå ubeskytta
igjen i møtet med narkokarteller, paramilitære, staten og hæren.

Hva er FARC?

FARC er en geriljahær, ledet av det såkalte Colombias
«Kommunistiske» Parti (PCC). Det er et parti som alltid har sett seg
som en del av den breie revisjonistiske bevegelsen, som lenge var leda
av Sovjet. De har også vært Cuba-venner og har fulgt en såkalt
focoistisk eller guavaristisk politisk linje.

Vi kan kalle dem væpna sosialdemokrater. De har hatt som mål å ta
makta for å gjennomføre visse sosiale reformer. Vi kan grovt sett
plassere dem i samme kategori som Chavez i Venezuela, Morales i Boliva
og Castro-brødrenes Cuba. Men også i samme kategori som en rekke
historiske regimer i andre Latin-Amerikanske land, for eksempel
militærregimet i Peru som på 60- og 70-tallet framstilte seg selv
som «venstre».

Vi hevder at disse ikke står for et reelt alternativ til
kapitalismen. Deres politiske retorikk er antikaptialistisk, men deres
praksis er i beste fall bare kapitalistisk og i verste fall
fascistisk. På samme måte som Indias «Kommunistparti» – Marxist
bruker terror mot fattige bønder og maoister, har slike regimer også
slått hardt ned på folket, når de først er i posisjon.

Denne væpna reformismen kan ikke avskaffe kapitalismen fordi den
begrenser seg til sosiale reformer og ikke knuser borgerskapets makt.
Fordi den ikke klarer å skille mellom kapitalisme (som i den
sovjetiske statskapitalismen) og virkelig sosialisme, der
proletariatet har makta. Og det er den logiske følgen av denne
ideologien, at de til slutt gir opp den væpna kampen og likviderer
seg selv i det parlamentariske systemet.

Vårt alternativ er marxismen-leninismen-maoismen (MLM) som ideologisk
rettestnor, og den langvarige folkekrigen som politisk generallinje.
Dette som alternativ til reformisme og focoisme.

Les mer om focoisme på wikipedia. [lenke]

I 1985 publiserte det amerikanske marxist-leninistiske partiet RCP en
artikkel av Lenny Wolf som kritiserer focoismen fra et ML-standpunkt
under tittelen Guevara, Debray, and Armed Revisionism [lenke]

Mao Zedong utvikla proletariatets militærteori, linja for langvarig
folkekrig. Vi har publisert sitater av han som formulerer denne linja.
[lenke]

Ikke første gang FARC forsøker å gi opp

Det er ikke første gangen FARC og PCC gjennomfører slike svikefulle
grep. På 80-tallet under fredsforhandlinger med staten oppretta de
det parlamentariske venstrepartiet Union Patriotica (UP). Men i løpet
av dette tiåret ble mellom 2000 og 5000 av deres medlemmer drept i
attentater, utført av narkokarteller, paramilitære og ukjente
mordere. Dette legale partiet ble regelrett utrydda av krefter som
frykta at de skulle true deres interesser. Dermed ble de tvunget til
å fortsette den væpna kampen, selv om deres ønske var å bli et
vanlig politisk parti innafor den parlamentariske svinestien.

I dag er det kanskje ingen av disse som frykter FARC lenger, og dermed
lar dem bli integrert i den colombianske statens valgsirkus. Eller så
er de så svake at de ikke har noen tro på egne krefter lenger.

Folk flest ønsker seg fred. Kommunister forstår det utmerka godt.
Ingen friske mennesker liker krig og død. Men det eneste som kan
skape en varig fred, det eneste som kan garantere en slutt på brutal
undertrykking og terror, er en verden uten kapitalisme. Og det eneste
som kan fjerne kapitalismen er langvarig revolusjonær kamp – en
kamp der man ikke legger ned våpnene for å la seg integrere i
fiendens system.

Problemet med den væpna revisjonismen er at den i lengden ikke kan
forsvare de lidelsene en krig krever, fordi målet til syvende og sist
ikke er et kommunistisk samfunn men bare en ny byråkratkapitalisme
som ikke kan løse folkets problemer. Det kan bare virkelig rød makt
og virkelig kommunisme.

Tjen Folket
28.09.2016

FARC-geriljaen legger seg på rygg

Norsk diplomati har deltatt i meklingen som likviderte den væpna
kampen i Colombia.

Bildet til saken er utenriksminister Børge Brende (t.h.) og
geriljaleder «Timosjenko».

FARC står for Colombias Væpna Revolusjonære Styrker og er hæren
som ledes av Colombias «Kommunistiske» Parti (PCC). De har nå lagt
ned våpnene og inngått en permanent fredsavtale med den colombianske
staten.

NRK melder (
https://www.nrk.no/urix/farc-og-regjeringen-signerte-fredsavtale-1.13151493
) at: «Norge har sammen med Cuba vært tilrettelegger for
forhandlingene som førte fram til fredsavtalen.»

Derfor var utenriksminister Børge Brende til stede da FARC og
regjeringa signerte de siste papirene som likviderte den femti år
lange krigen mot staten. Vi ser dette som de colombianske falske
«kommunistene» sitt endelige knefall for det råtne systemet. Det er
den logiske enden på visa, for en gerilja med Castro og Bresjnev som
ideologiske forbilder. De har tilogmed har hatt en viss støtte fra
SVs ungdomsorganisasjon her i Norge.

Hva er den colombianske staten?

Den moderne staten i Colombia ble født ut av borgerkrigen mellom de
to borgerlige partiene, de liberale og de konservative. Det er en
typisk stat i Latin-Amerika, med brutal undertrykking av landets
fattige.

På landsbygda lever bøndene i dyp fattigdom. De som gjør motstand
møtes med terror fra staten eller paramilitære. I Colombia har
paramilitære grupper herja lenge. Under dekke av å slåss mot FARC
og andre geriljaer, har de drept titusenvis av politiske aktivister,
fagforeningsfolk og journalister.

I tillegg har Colombia vært prega av en stor kriminell industri, med
dyrking, prosessering og eksport av kokain. Dette har gitt USA et
påskudd til å sende «militære rådgivere» og våpen i stor stil.
Colombia er med andre ord et land prega av vold og brutalitet – noe
som selvsagt rammer landets fattigste hardest.

I en slik situasjon er det kriminelt av en bevegelse som hevder den
vil tjene folket, å legge ned sine våpen og la folk stå ubeskytta
igjen i møtet med narkokarteller, paramilitære, staten og hæren.

Hva er FARC?

FARC er en geriljahær, ledet av det såkalte Colombias
«Kommunistiske» Parti (PCC). Det er et parti som alltid har sett seg
som en del av den breie revisjonistiske bevegelsen, som lenge var leda
av Sovjet. De har også vært Cuba-venner og har fulgt en såkalt
focoistisk eller guavaristisk politisk linje.

Vi kan kalle dem væpna sosialdemokrater. De har hatt som mål å ta
makta for å gjennomføre visse sosiale reformer. Vi kan grovt sett
plassere dem i samme kategori som Chavez i Venezuela, Morales i Boliva
og Castro-brødrenes Cuba. Men også i samme kategori som en rekke
historiske regimer i andre Latin-Amerikanske land, for eksempel
militærregimet i Peru som på 60- og 70-tallet framstilte seg selv
som «venstre».

Vi hevder at disse ikke står for et reelt alternativ til
kapitalismen. Deres politiske retorikk er antikaptialistisk, men deres
praksis er i beste fall bare kapitalistisk og i verste fall
fascistisk. På samme måte som Indias «Kommunistparti» – Marxist
bruker terror mot fattige bønder og maoister, har slike regimer også
slått hardt ned på folket, når de først er i posisjon.

Denne væpna reformismen kan ikke avskaffe kapitalismen, fordi den
begrenser seg til sosiale reformer og ikke knuser borgerskapets makt.
Fordi den ikke klarer å skille mellom kapitalisme (som i den
sovjetiske statskapitalismen) og virkelig sosialisme, der
proletariatet har makta. Og det er den logiske følgen av denne
ideologien at de til slutt gir opp den væpna kampen og likviderer seg
selv i det parlamentariske systemet.

Vårt alternativ er marxismen-leninismen-maoismen (MLM) som ideologisk
rettestnor, og den langvarige folkekrigen som politisk generallinje.
Dette som alternativ til reformisme og focoisme.

Les mer om focoisme på wikipedia. (
https://en.wikipedia.org/wiki/Foco )

I 1985 publiserte det amerikanske marxist-leninistiske partiet RCP en
artikkel av Lenny Wolf som kritiserer focoismen fra et ML-standpunkt,
under tittelen Guevara, Debray, and Armed Revisionism. (
http://bannedthought.net/Cuba-Che/Guevara/Guevara-Debray-Wolff.pdf )

Mao Zedong utvikla proletariatets militærteori, linja for langvarig
folkekrig. Vi har publisert sitater av han som formulerer denne linja.
( http://tjen-folket.no/Sentralt/view/12003 )

Ikke første gang FARC forsøker å gi opp

Det er ikke første gangen FARC og PCC gjennomfører slike svikefulle
grep. På 80-tallet under fredsforhandlinger med staten oppretta de
det parlamentariske venstrepartiet Union Patriotica (UP). Men i løpet
av dette tiåret ble mellom 2000 og 5000 av deres medlemmer drept i
attentater, utført av narkokarteller, paramilitære og ukjente
mordere. Dette legale partiet ble regelrett utrydda av krefter som
frykta at de skulle true deres interesser. Dermed ble de tvunget til
å fortsette den væpna kampen, selv om deres ønske var å bli et
vanlig politisk parti innafor den parlamentariske svinestien.

I dag er det kanskje ingen av disse som frykter FARC lenger, og dermed
lar dem bli integrert i den colombianske statens valgsirkus. Eller så
er de så svake at de ikke har noen tro på egne krefter lenger.

Folk flest ønsker seg fred. Kommunister forstår det utmerka godt.
Ingen friske mennesker liker krig og død. Men det eneste som kan
skape en varig fred, det eneste som kan garantere en slutt på brutal
undertrykking og terror, er en verden uten kapitalisme. Og det eneste
som kan fjerne kapitalismen er langvarig revolusjonær kamp – en
kamp der man ikke legger ned våpnene for å la seg integrere i
fiendens system.

Problemet med den væpna revisjonismen er at den i lengden ikke kan
forsvare de lidelsene en krig krever, fordi målet til syvende og sist
ikke er et kommunistisk samfunn, men bare en ny byråkratkapitalisme
som ikke kan løse folkets problemer. Det kan bare virkelig rød makt
og virkelig kommunisme.

Tjen Folket
28.09.2016

Tjen Folket på Pride i Trondheim

I Trondheim dannet Tjen Folket Rød Blokk under årets
Pride-markering.

Med parolen «Stonewall viser vei – det er rett å gjøre opprør»
satte forbundet fokus på at inspirasjonen til Pride var en gatekamp
mot politiet i New York i 1969. Farga transfolk gikk den gangen i
spissen for et opprør som viste at skeive folk kan og vil kjempe for
frihet. Det viste igjen at det ikke er lidelse som inspirerer folk til
å reise seg, men gnister som viser at det er mulig å slå tilbake.

Tjen Folket og venner gikk i paraden for skeiv makt mot patriarkat og
homohat – mot transfobi og fascisme, for full frigjøring av alle
gjennom revolusjon og kommunisme.

Tjen Folket
20.09.2016

Tjen Folket på Pride i Trondheim

I Trondheim dannet Tjen Folket Rød Blokk under årets
Pride-markering.

Med parolen «Stonewall viser vei – det er rett å gjøre opprør»
satte forbundet fokus på at inspirasjonen til Pride var en gatekamp
mot politiet i New York i 1969. Farga transfolk gikk den gangen i
spissen for et opprør som viste at skeive folk kan og vil kjempe for
frihet. Det viste igjen at det ikke er lidelse som inspirerer folk til
å reise seg, men gnister som viser at det er mulig å slå tilbake.

Tjen Folket og venner gikk i paraden for skeiv makt mot patriarkat og
homohat – mot transfobi og fascisme, for full frigjøring av alle
gjennom revolusjon og kommunisme.

Tjen Folket
20.09.2016

Forsvaret: Venstresida som driver med vold

Illustrasjonsbildet viser folk som minnes 28 år gamle Jimi Joonas
Karttusta som nylig ble drept av nazister i Finland.

- I Norge er venstreekstreme mer voldelige enn høyreekstreme, og selv
om konflikten ikke er er så stor som på nittitallet, blir aktivister
fra høyresiden angrepet av aktivister fra venstresiden med ujevne
mellomrom, sier Jacob Ravndal, forsker ved Forsvarets
forskningsinstitutt.

Ord blir fattige i møte med hva som passerer som forsker i Forsvaret.
Og kommentator i media. Dette sier han til Dagbladet uten at
kloakkorganet klarer å følge opp med et eneste kritisk spørsmål.
Slike spørsmål er det mange av:

Hva med Breivik? Hva med Hadelandsdrapene? Hva med Benjamin? Hva med
at Tommy Olsen som er avbilda og navngitt i artikkelen knivstakk en
afrikaner? Hva med at Ole Nicolai Kvisler som drap Benjamin Hermansen
er en del av samme organisasjon? Hva med at organisasjonens stifter og
mangeårige leder, Klas Lund, er dømt for drap?

Nazister har drept folk ved flere tilfeller i Norge og Skandinavia,
samt angrepet med bomber og skutt etter demonstrasjoner.
Flyktningemottak og flyktningers hjem har blitt påtent. Mange har
blitt angrepet på gata. Også kaller forsvarsforskeren venstresida
for «mer voldelige»? Verken påstanden eller mangelen på kritiske
spørsmål kan skyldes uvitenhet. Det er ideologi. Forsvarets forskere
har en ideologisk overbevisning om at venstresida er verre enn
nazistene. Eller snu på det – nazistene er bedre enn venstresida.
Greit å få det så åpenlyst. Det er en ideologisk, nær religiøs,
overbevisning som gjør fakta irrelevant for “forskeren”.
I helga drap de igjen

28 år gamle Jimi Joonas Karttusta ble nylig drept av nazistene i
Finland. Dette fordi han var antirasist. Dette er ikke første gang
nazistene dreper – tvert imot føyer dette seg inn i rekka. Dette
drapet er grunnlaget for artikkelen. Hvorfor i alle dager skal
Dagbladet lage en slik artikkel som legitimerer dette drapet? Hva er
poenget? Hva vil de oppnå med det?

I samme artikkel lar avisa nazistene framføre sin propaganda. Leder
for den svenske naziterrororganisasjonen, Haakon Forwald, taler
uimotsagt. De får unnskylde sine drap med “selvforsvar”, og
artikkelen tjener til å reinvaske nazistenes vold og drap. Volden
festes verken til nazismens menneskefiendtlige ideologi eller til
historia til nettopp denne bevegelsen disse representerer. Krona på
verket er at saken «prydes» med nazistenes egne propagandabilder.
Slik reklame ville mange firmaer og organisasjoner måtte betale
hundretusener for, men nazistene får det gratis – rett i fanget.
Folk må organisere seg sjøl

Ser man disse sakene i sammenheng er det gode argument for at folk
sjøl må organisere seg og ikke bare protestere, men aktivt knuse
nazistorganisasjonene – før de dreper flere.

PS: Breiviks største inspirasjon, bloggeren Fjordman, skriver i dag
kronikk på nrk.no.

Tjen Folket
20.09.2016

Forsvaret: Venstresida som driver med vold

Illustrasjonsbildet viser folk som minnes 28 år gamle Jimi Joonas
Karttusta som nylig ble drept av nazister i Finland.

- I Norge er venstreekstreme mer voldelige enn høyreekstreme, og selv
om konflikten ikke er er så stor som på nittitallet, blir aktivister
fra høyresiden angrepet av aktivister fra venstresiden med ujevne
mellomrom, sier Jacob Ravndal, forsker ved Forsvarets
forskningsinstitutt.

Ord blir fattige i møte med hva som passerer som forsker i Forsvaret.
Og kommentator i media. Dette sier han til Dagbladet, uten at
kloakkorganet klarer å følge opp med et eneste kritisk spørsmål.
Slike spørsmål er det mange av:

Hva med Breivik? Hva med Hadelandsdrapene? Hva med Benjamin? Hva med
at Tommy Olsen som er avbilda og navngitt i artikkelen knivstakk en
afrikaner? Hva med at Ole Nicolai Kvisler som drap Benjamin Hermansen
er en del av samme organisasjon? Hva med at organisasjonens stifter og
mangeårige leder, Klas Lund, er dømt for drap?

Nazister har drept folk ved flere tilfeller i Norge og Skandinavia,
samt angrepet med bomber og skutt etter demonstrasjoner.
Flyktningemottak og flyktningers hjem har blitt påtent. Mange har
blitt angrepet på gata. Og så kaller forsvarsforskeren venstresida
for «mer voldelige»? Verken påstanden eller mangelen på kritiske
spørsmål kan skyldes uvitenhet. Det er ideologi. Forsvarets forskere
har en ideologisk overbevisning om at venstresida er verre enn
nazistene. Eller snu på det: nazistene er bedre enn venstresida.
Greit å få det så åpenlyst. Det er en ideologisk, nær religiøs,
overbevisning som gjør fakta irrelevant for «forskeren».

I helga drap de igjen

28 år gamle Jimi Joonas Karttusta ble nylig drept av nazistene i
Finland. Dette fordi han var antirasist. Dette er ikke første gang
nazistene dreper – tvert imot føyer dette seg inn i rekka. Dette
drapet er grunnlaget for artikkelen. Hvorfor i alle dager skal
Dagbladet lage en slik artikkel som legitimerer dette drapet? Hva er
poenget? Hva vil de oppnå med det?

I samme artikkel lar avisa nazistene framføre sin propaganda. Leder
for den svenske naziterrororganisasjonen, Haakon Forwald, taler
uimotsagt. De får unnskylde sine drap med «selvforsvar», og
artikkelen tjener til å reinvaske nazistenes vold og drap. Volden
festes verken til nazismens menneskefiendtlige ideologi eller til
historia til nettopp denne bevegelsen disse representerer. Krona på
verket er at saken «prydes» med nazistenes egne propagandabilder.
Slik reklame ville mange firmaer og organisasjoner måtte betale
hundretusener for, men nazistene får det gratis – rett i fanget.

Folk må organisere seg sjøl

Ser man disse sakene i sammenheng er det gode argument for at folk
sjøl må organisere seg og ikke bare protestere, men aktivt knuse
nazistorganisasjonene – før de dreper flere.

PS: Breiviks største inspirasjon, bloggeren Fjordman, skrev nylig
kronikk på nrk.no.

Tjen Folket
20.09.2016

Om marxismen-leninismen-maoismen (MLM)

Fra Perus Kommunistiske Partis (PKP) grunnleggende dokumenter.
Oversatt til norsk av Tjen Folket.

I en varm smeltedigel av klassekamp, oppsto ideologien til det
internasjonale proletariatet først som marxisme. Den utviklet seg
senere til marxismen-leninismen og så til
marxismen-leninismen-maoismen. Den vitenskapelige proletariske
ideologien, allmektig fordi den er sann, har tre stadier eller
milepæler i sin dialektiske utviklingsprosess: 1) marxismen, 2)
leninismen og 3) maoismen. Disse tre stadiene er en del av samme
helhet. Den begynte med ‘Det kommunistiske manifest’ for ett
hundre og førti år siden, et epos av heltemodig klassekamp. Den
utviklet seg i hard og fruktbar tolinjekamp innenfor de kommunistiske
partiene selv. Den ble til av det enorme arbeidet, både teoretisk og
praktisk, som bare arbeiderklassen bært fram. I dag skiller tre
uslukkelige lys seg ut spesielt: Marx, Lenin og Mao Zedong, som
gjennom tre store sprangene har bevæpnet oss med den uovervinnelige
ideologien marxismen-leninismen-maoismen, i dag først og fremst
maoismen.

Selv om marxismen-leninismen har fått en anerkjennelse av sin
universelle gyldighet, er ikke maoismen helt anerkjent som den tredje
etappen. Noen fornekter den helt, mens andre bare kaller det “Mao
Zedongs tenkning”. Tross de åpenbare forskjellene mellom de to
synene, har de til felles at de nekter for at formann Mao Zedong har
gjort en universell utviklingen av marxismen. Fornektelsen av
“isme”-karakteren til maoismen er å avvise dens universelle
gyldighet og dermed dens tilstand som det tredje, nye og overlegne
stadium av ideologien til det internasjonale proletariatet:
marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, som vi støtter,
forsvarer, og bruker.

Som en innledning, for bedre å forstå maoismen og nødvendigheten av
å kjempe for den, ser vi til Lenin. Han lærte oss at når
revolusjonen avanserte østover til nye særegne forhold marxismen
ikke kunne ignorere. Sjøl om nye forhold ikke avkreftet marxismens
prinsipper eller lover, var det en risiko for nederlag hvis den ikke
utviklet seg videre. Tross oppstyr og protester fra pedantiske og
bokdyrkende intellektuelle, fulle av liberalisme og falsk marxisme, er
det eneste rette å bruke marxismen på de konkrete forholdene og til
å vurdere nye situasjoner og løse nye problemer som hver nytt skritt
nødvendigvis fører til. Dette må skje mot skrekkslagne og
fariseiske «forsvar av ideologien, klassen og folket» ved
revisjonister, opportunister og forrædere, eller mot rasende angrep
mot marxismen med demoraliserte akademikere og den gamle ordens
tjenere, som er fordervet av råtten borgerlig ideologi og blindt
forsvarer det gamle samfunnet som de lever på ryggen av. Lenin sa
også at revolusjonen i øst ville overraske mange og spesielt store
ville overraskelsene bli for bokdyrkere og de som bare følger
velkjente stier og er ute av stand til å se de nye; og som vi vet,
stolte han på at kameratene i øst ville løse de spørsmålene som
marxismen ennå ikke hadde svar på.

Videre må vi huske at at når kamerat Stalin rett og riktig slo fast
at vi hadde gått inn i leninismens stadium, som en videreutvikling av
marxismen, var det i kamp mot de som tilsynelatende gjorde alt for å
forsvare marxismen. Også da var det de som sa at leninismen var bare
aktuell for tilbakeliggende land. Men gjennom kampen har leninismen
blitt konsentrert i praksis som en storslagen utvikling av marxismen,
og dermed kunne den proletariske ideologien stå lysende fram i møte
med verden som marxisme-leninisme.

I dag står maoismen i en liknende situasjon. Alle nye ting, som
marxismen selv var en gang, må alltid etablere seg gjennom kamp. På
samme måte, vil maoismen tvinge seg fram og til slutt bli anerkjent.

I forhold til konteksten der formann Mao Zedong utviklet og smidde
maoismen, skjedde det på grunnlag av imperialismen, verdenskrigene,
den internasjonale proletariske bevegelsen, de nasjonale
frigjøringsbevegelsene, kampen mellom marxismen og revisjonismen, og
gjeninnføringen av kapitalismen i Sovjetunionen. Tre store historiske
landemerker må vektlegges i dette århundret. For det første er det
Oktoberrevolusjonen i 1917, som åpnet æra av verden proletariske
revolusjon. For det andre, seieren i den kinesiske revolusjonen i
1949, som endret styrkeforholdet i favør av sosialismen. Og for det
tredje; Den store proletariske kulturrevolusjonen, som begynte i 1966
som en videreføring av revolusjonen under proletariatets diktatur for
å opprettholde den revolusjonære kursen mot kommunismen. Det er nok
å understreke at formann Mao ledet to av disse enorme historiske
bragder.

I Kina, som senter for verdensrevolusjonen, ble maoismen konkret
formulert innenfor en enormt kompleks sammenfiltring av motsigelser.
Det skjedde i den intense og hensynsløse klassekampen, preget av
imperialistmaktenes forsøk på å rive opp og dele Kina mellom seg
etter sammenbruddet av det Mandsjuriske riket (1911), den
antiimperialistiske bevegelsen i 1919, bondemassenes opprør, tjueto
år med væpnet kamp i den demokratiske revolusjonen, den store kampen
for å bygge og utvikle sosialismen og ti års revolusjonær storm for
kulturrevolusjon, samt de skarpeste tolinjekamper i kommunistpartiet i
Kina, spesielt mot revisjonismen. Alt dette ble rammet inn av den
internasjonale situasjonen beskrevet ovenfor. Det er ut fra denne
samlingen av historiske hendelser vi må trekke ut fire som er av
særlig stor betydning: Opprettelsen av kommunistpartiet i Kina (KKP)
i 1921; Høstopprøret i 1925 som var starten på veien fra landsbygda
til byen; opprettelsen av Folkerepublikken i 1949; og Den store
proletariske kulturrevolusjonen (SPKR) fra 1966 til 1976. I alle fire
spilte formann Mao en hovedrolle og var anerkjent som leder for den
kinesiske revolusjonen.

Vi kan fra formann Mao Zedongs biografi fortelle at han ble født 26.
desember 1893 og åpnet øynene til en urolig verden, svidd av krigens
flammer. Han var sønn av bønder og syv år gammel da
«Boxeropprøret» begynte. Han studerte ved en lærerhøyskole og var
i sitt attende år da imperiet kollapset og han vervet seg som soldat.
Senere ble han en viktig bonde- og ungdomsorganisator i hjemprovinsen
Hunan. Han var en grunnlegger av kommunistpartiet og den røde armé
av arbeidere og bønder, han uforma strategien med å omringe byene
fra landsbygda og utviklet folkekrigen som den proletære
militærteorien. Han var teoretikeren bak nydemokratiet og grunnlegger
av Folkerepublikken. Han tok initativ til det store spranget og sto i
spissen for utvikling av sosialismen. Han ledet kampen mot den moderne
Krustsjov-revisjonismen og Krustsjovs håndlangere og var leder av og
gallionsfigur for Den store proletariske kulturrevolusjonen. Dette er
milepælenee i et liv som var fullt og helt viet til revolusjonen.
Proletariatet har hatt tre gigantiske seiere i dette århundret. To av
dem tilhører formann Mao, og hvis én er ærerik nok, så er to enda
mer.

Om innholdet i maoismen, om dens vesen, må vi peke ut følegnde
grunnleggende punkter:

1. Teori

Marxismen har tre deler: marxistisk filosofi, marxistisk politisk
økonomi, og den vitenskapelige sosialismen. Utvikling av alle disse
tre bestanddelene er opphav til store kvalitative sprang i marxismen
som en helhet, som én enhet på et overordnet nivå, og fører til et
nytt stadium. Derfor er det viktig ting å vise at formann Maos teori
og praksis har lagt til rette for et slikt kvalitativt sprang. La oss
belgge dette med følgende punkter:

I marxistisk filosofi utviklet han kjerna i dialektikken, loven om
motsigelsen og etablerte dette som den eneste grunnloven i
dialektikken. Hans dype dialektiske forståelse av kunnskapsteorien,
der kjerna er de to sprangene som utgjør dens lovmessighet (fra
praksis til kunnskap og fra kunnskap til praksis – der spranget fra
kunnskap til praksis er det viktigste). Vi vil også legge vekt på
mesterlig bruk av loven om motsigelsen i politikk; og at han dessuten
brakte filosofien til folkemassene, og således løste han den
oppgaven som Marx etterlot seg.

Innenfor marxistisk politisk økonomi, brukte formann Mao dialektikken
til å analysere forholdet mellom basis og overbygning. Han fortsatte
kampen for marxismen-leninismen mot den revisjonistiske
«produktivkraft-teorien» og konkluderte med at overbygningen,
bevisstheten, kan føre til endringer i basis, og at produktivkreftene
kan utvikles med politisk makt. Ved å videreutvikle den leninistiske
tesen om at politikk er et konsentrert uttrykk for økonomi, slo han
fast at politikken må ha kommandoen (på alle nivå), og at politisk
arbeid må lede økonomisk arbeid. Dette fører oss fram til den
korrekte håndteringa av politisk økonomi, ikke bare en enkel
økonomisk politikk.

Til tross for sin betydning, er det særlig en ufordring avdekket av
maoismen som blir oversett spesielt av de som står i de demokratiske
revolusjonene, nemlig den maoistiske tesen om byråkratkapitalisme.
Dette er den kapitalismen som utvikles i de undertrykte nasjonene av
imperialismen sammen med ulike grader av underliggende føydalisme og
tilogmed førføydale forhold. Dette er et viktig problem,
hovedsakelig i Asia, Afrika og Latin-Amerika, siden en god
revolusjonær ledelse vokser fram av sin forståelse av dette,
spesielt når beslagleggelse av byråkratisk kapital utgjør det
økonomiske grunnlaget for sosialistisk revolusjon som neste etappe
(av den nydemokratiske revolusjonen, red.anm.).

Men det viktigste er at formann Mao Zedong har utviklet sosialismens
politiske økonomi. Hans kritikk av den sosialistiske oppbygginga i
Sovjetunionen er av stor betydning, så vel som hans teser om å
utvikle sosialismen i Kina. Han forsto landbruket som grunnlag og
industrien som ledende økonomiske kraft, fremmet industrialisering
på grunnlag av nært forhold mellom tungindustri, lett industri og
jordbruk og så tungindustrien som kjerna i økonomisk oppbygging uten
å forsømme lett industri og landbruk. Det store spranget og
betingelsene for gjennomføringa av dette bør fremheves. For det
første den politiske linjen som ga kampanjen en rettferdig og riktig
kurs. For det andre de små, mellomstore og store organisasjonsformer
henholdsvis fra en større til mindre kvantitet. For det tredje; et
svært driv, en gigantisk innsats fra massene for å sette kampanjen i
gang og føre den fram til suksess. Det var et sprang fremover der
resultatene bør verdsettes enda mer for de nye prosessene de satte i
bevegelse og den historiske betydnigen, enn de umiddelbare
resultatene, og for forbindelsen med kollektivisering av landbruket og
etablering av folkekommuner. Avsluttningsvis må vi ta med oss hans
lære om objektivitet og subjektivisme i forståelsen og håndteringen
av sosialismens lover. Dette fordi noen tiår med sosialisme fortsatt
ikke har latt oss se dens fullstendige utvikling, og dermed en bedre
forståelse av dens særegne lover. Og først og fremst forholdet som
mellom revolusjon og den økonomiske utviklingen, formulert i
slagordet «grip revolusjonen og frem produksjonen». Til tross for
sin overskridende betydning, har denne utviklingen av marxistisk
politisk økonomi fått lite oppmerksomhet.

Innenfor den vitenskapelige sosialismen, videreutviklet formann Mao
teorien om sosiale klasser ved å analysere dem på både det
økonomiske, politiske og ideologiske plan. Han førte revolusjonær
vold videre som en universell lov uten noen unntak; at revolusjon en
den voldelige fortrengelsen av en klasse av en annen, og etablerte med
dette den store tesen om at «politisk makt vokser ut av
geværløpet». Han løste spørsmålet om erobringen av den politiske
makta i undertrykte nasjoner med strategien for å omringe byene fra
landsbygda, og påviste de allmenne lovene for dette. Han formulerte
og utviklet teorien om klassekampen innenfor sosialismen, der han
briljant påviste at den antagonistiske kampen mellom proletariatet og
borgerskapet, mellom den sosialistiske veien og den kapitalistiske
veien, og mellom sosialisme og kapitalisme fortsetter i sosialismen.
Han påviste at i sosialismen var det ikke forutbestemt hvem som
skulle beseire hvem, og at dette var et problem som bare kunne løses
over tid gjennom en prosess med oppbygging og nedrving, for at
proletariatet skulle sikre sin politisk makt definitivt gjennom
proletariatets diktatur. Og sist, men ikke minst, den storslagne og
historisk overskridende løsninga av dette sprsmålet; Den store
proletariske kulturrevolusjonen som en videreføring av den
sosialistiske revolusjonen under proletariatets diktatur.

Disse grunnleggende spørsmål, oppgitt kort og enkelt, kjente og
ubestridelige, viser formannens utvikling av marxismens forente
bestanddeler, og løftet av marxismen-leninismen til et nytt, tredje
og bedre stadium: marxismen-leninismen-maoismen, først og fremst
maoismen.

I fortsettelsen av denne korte framstillingen vil vi se på noen andre
særlig viktige punkter, som selv om de er utviklet på grunnlag av
det ovennevnte, burde vektlegges og vurderes for seg.

2. Den nydemokratiske revolusjonen

Dette er en videreutvikling av den marxistiske teorien om staten som
påviser tre typer diktaturer:

1) Borgerskapets diktatur, i de gamle borgerlige demokratier som USA,
en type diktaturer som de undertrykte nasjonene som de
latinamerikanske kan bli en del av;

2) Proletariatets diktatur, som i Sovjetunionen eller i Kina før
revisjonistene tok makta; og

3) Nydemokrati, et fellesdiktatur basert på en
arbeider-bonde-allianse, ledet av proletariatet under
kommunistpartiets ledelse. Dette som i Kina, der det oppsto i løpet
av landets demokratiske revolusjon, og også konkret uttrykt i Peru i
dag i Folkekomiteene i baseområdene og i den nydemokratiske
Folkerepublikken under konstruksjon. Det er viktig å understreke at
det i denne videreutviklingen av teorien om staten, skilles skarpt
mellom statsform som et diktatur av en klasse eller klasser som har
den politiske makta, og regjeringsform, som forstås som en
organisasjon for å utøve denne politiske makta. Statsform er det
primære og regjeringsformen sekundær.

For det andre viser nydemokratiet, en av de store utviklingene
formulert av formann Mao, viser på mesterlig vis en borgerlig
revolusjon av ny type, som bare proletariatet kan lede. Kort sagt er
dette den demokratiske revolusjonen i den nye æraen av proletarisk
verdensrevolusjon som vi er en del av. Den nydemokratiske revolusjonen
innebærer ny økonomi, ny politikk, og ny kultur, som knuser den
gamle orden og innfører den nye med våpen; den eneste måten å
forandre verden på.

Til slutt er det viktig å understreke at nyemokratiet er en
demokratisk revolusjon som i hovedsak oppfyller de demokratiske
oppgavene, men også tar fatt på enkelte sosialistiske oppgaver, slik
at spørsmålet om to statier, et demokratisk og et sosialistisk, som
begge står på dagsorden i et land som vårt, løses skikkelig ved å
slå fast at når den demokratiske fasen er avsluttet vil revolusjonen
fortsette som en sosialistisk revolusjon, uten noen pause.

3. De tre verktøyene

Spørsmålet om å skape verktøyene for revolusjon, stiller partiet
foran problemet med å forstå sammenhengen mellom partiet, hæren og
enhetsfronten; og å forstå og behandle den parallelle oppbyggingen
av de tre verktøyene midt i krigen eller i forsvaret av den nye
staten basert på krafta til det væpna folket, og på denne måten
utføre sin ledende oppgave på rett og rittferdig vis. Oppbygginga
styres av prinsippet om at en rett og riktig ideologisk linje avgjør
alt, og det er på grunnlag av denne at den organisatoriske
oppbygginga utvikles parallelt og midt i kampen mellom den
proletariske og den borgerlige linja, og i en storm av klassekampen,
og først og fremst i krig; den høyeste form av nåværende eller
framtidig kamp.

I forhold til partiet tar formann Mao utgangspunkt i nødvendigheten
av kommunistpartiet, et parti av en ny type, et proletariatets parti.
I dag ville vi sagt et marxist-leninist-maoistisk parti: et parti der
målet er å erobre den politiske makta og holde på den, og derfor er
det uløselig knytta til folkekrig for å starte den, utvikle den
eller føre den for å forsvare seg selv. Et parti som må stole på
folkets masser, det være seg i form av folkekrig som er en massenes
krig, eller i en enhetsfront som ved å være en samling av klasser,
er basert på de breie massene. Partiet utvikler seg og endrer seg i
henhold til stadier av revolusjonen og understadier av disse.
Drivkraften i denne utviklingen er motsigelsen i dets hjerte som viser
seg i tolinjekampen mellom den proletariske linja og den borgerlige
eller generelt ikke-proletariske linja, som i hovedsak og hovedsaklig
er en kamp mot revisjonismen. Dette fører til den avgjørende
betydningen av ideologi partiets liv og til utviklingen av
korrigeringskampanjer som tjener til å justere kursen til alle
medlemmer, systemer og organisasjonsledd i partiet til å følge mer
korrekte ideologiske og politiske linjer, for at den proletære linja
skal dominere og holde partiledelsen i et jerngrep. Partiet tjener
etableringa av proletariatets politiske makt, som den ledende klassen
i nydemokratiet, og først og fremst etablering, syrking og
videreutvikling av proletariatets diktatur, og gjennom
kulturrevolusjoner nå fram til det store, endelige målet:
kommunismen. På dette grunnlaget må partiet lede alt på en god og
allsidig måte.

Den revolusjonære hæren er også av en ny type. Det er en hær med
det formålet å oppfylle de politiske oppgavene som partiet setter, i
samsvar med interessene til proletariatet og folket. Dens vesen er
konkret uttrykt i tre oppgaver: Å føre krig, å produsere slik at
den ikke blir en byrde for folket og å mobilisere massene. Dette er
en hær som baserer seg på den politiske utviklingen av
proletariatets ideologi, på marxismen-leninismen-maoismen (i dag), og
på den politiske samt militære linja som partiet fastslår. Det er
en hær basert først og fremst på folk og ikke på våpen, en hær
som vokste ut av massene, som den alltid har vært nært knyttet til
og tjener helhjertet, noe som gjør at den kan bevege seg blant folk
som fisken i vannet. Uten en folkehær har folket ingenting sa formann
Mao. Samtidig lærte han oss at det er nødvendig at partiet har
kontroll over hæren og hans viktige prinsipp: Det er partiet som må
styre geværet, vi vil aldri ha det på noen annen måte. Foruten å
ha etablert fundamentale prinsipper og retningslinjer for å bygge en
hær av en ny type, gikk formannen selv også inn for å forebygge mot
at hæren kunne brukes til å gjeninnføre kapitalismen og gjennom
kontrarevolusjonært statskupp, der han utviklet Lenins tese om
folkemilitsen og gikk lenger enn noen før i politikken for allmenn
folkevæpning, og skapte en åpning for og pekte ut veien til et hav
av væpna masser som vil føre oss til den endelige frigjøringa av
folket og proletariatet.

Det var formann Mao som for første gang utviklet en helhetlig teori
om enhetsfronten og etablerte lovene for dennes utvikling. En front av
sosiale klasser basert på arbeider-bondealliansen som en garanti for
proletariatets hegemoni i revolusjonen, ledet av proletariatet
representert av kommunistpartiet. Kort sagt; en enhetsfront under
ledelse av kommunistpartiet, en enhetsfront for folkekrig, for
revolusjon, for proletariatets og folkets erobring av makta. Kort
sagt; enhetsfronten er en samling av de revolusjonære kreftene mot de
kontrarevolusjonære kreftene, for å føre framover kampen mellom
revolusjon og kontrarevolusjon i hovedsak gjennom den væpna
folkekrigen. Enhetsfronten er selvsagt ikke den samme gjennom alle
faser av revolusjonen, og har dessuten sine særtrekk på de ulike
historiske periodene for hvert stadium. På samme måte er
enhetsfronten i en konkret revolusjon ikke lik den på verdensnivå,
selv om begge følger de samme allmenne lover. I tillegg til dette, er
det viktig å understreke sammenhengen mellom fronten og staten som
formann Mao etablerte da motstandskrigen mot Japan var under
utvikling, der han beskriver enhetsfronten som en form for
fellesdiktatur, et spørsmål som bør studeres grundig av de som
står foran demokratiske revolusjoner.

4. Folkekrigen

...er det internasjonale proletariatets militærteori; som for første
gang oppsummerer i en systematisk og fullstendig form, de teoretiske
og praktiske erfaringer fra kamper, militære handlinger og kriger
ført av proletariatet, og kinesernes langvarige erfaring med folkets
væpna kamp, og spesielt fra krigene i landet. Det er med formann Mao
at proletariatet får sin militære teori; Likevel er det mye
forvirring og misforståelser i denne saken. Mye av forvirringen
kommer fra hvordan folkekrigen i Kina blir vurdert. Vanligvis
nedvurderes det bare som geriljakrig, noe som betyr en mangel på
forståelse. Formann Mao påpekte at geriljakrig får en strategisk
funksjon; men at den på grunn av sin flytende karakter, er
utviklingen av geriljakrigføring ikke forstått som den er, som
hvordan den utvikler mobilitet, en bevegelig krig, en posisjonskrig,
hvordan den utfolder seg etter store planer for den strategiske
offensiven og erobringen av små, mellomstore og store byer, med
millioner av innbyggere, som kombinerer angrep utenfra med opprør
innenfra. En oppsummering av de fire hovedetapppene av den kinesiske
revolusjonen, og hovedsakelig fra bondekrigen til folkets
frigjøringskrig, uten å glemme den antijapanske væpna motstanden i
begge, viser mange ulike sider og den store kompleksiteten i den
revolusjonære krigen som ble ført gjennom mer enn tjue år, midt i
en svært stor befolkning og med en enorm mobilisering og deltakelse
av massene. I denne krigen finnes alle slags eksempler; og hva som er
hovedsida har vært usedvanlig grundig studert. Dens prinsipper ,
regler og lover, strategi og taktikk og så videre, er mesterlig
formulert. Det er derfor i denne fantastiske smeltedigelen og på
grunnlag av marxismen-leninismen, at formann Mao utviklet
proletariatets militærteori: folkekrigen.

Vi må i ettertid huske godt på at formann Mao, fullt klar utvklinga
av atombomber og raketter som Kina selv utviklet i hans tid, holdt
fast på og utviklet folkekrigen for å føre den under de nye
forholdene med atomvåpen og krig mot stormakter og supermakter. Kort
sagt er folkekrigen proletariatets og folkets våpen også til å
bekjempe atomkrig.

Et sentralt og avgjørende spørsmål er forståelsen av folkekrigens
universelle gyldighet og ut fra denne tillempinga til den konkrete
situasjonen for ulike typer revolusjon og de særegne betingelsene for
hvert skrtt fram. For å komme til bunns i dette viktige spørsmålet
må man vurdere det at ingen opprør som den russiske Petrograd-typen,
eller de antifascistiske motstands- og geriljabevegelsene i Europa
under andre verdenskrig, har blitt gjentatt seinere, samt se på de
væpna kampene som i dag blir ført i Europa. Til syvende og ist var
ikke Oktoberrevolusjonen bare et opprør, men en revolusjonær krig
som varte i flere år. Som følge av dette må vi også i de
imperialistiske landene oppfatte revolusjonen som en revolusjonær
krig, og i dag; rett og slett folkekrig.

Til slutt, i dag mer enn noensinne, vi kommunister og revolusjonære,
proletariatet og folket, må slå tydelig fast at «Ja, vi er talsmenn
for den revolusjonære krigs allmakt. Det er ikke en dårlig ting, det
er en god ting, det er i samsvar med marxismen.»; noe som i dag betyr
at man slutter seg til folkekrigens uovervinnelighet.

5. Den store proletære kulturrevolusjonen

...er i et historisk perspektiv den mest grenseoverskridende
utviklingen av marxismen-leninismen av formann Mao. Det er løsningen
på det store og påtrengende problemet med å videreføre
revolusjonen under proletariatets diktatur. «Den er en ny etappe i
utviklingen av den sosialistiske revolusjon i landet vårt, en etappe
som griper dypere og er meget vidtrekkende.»

Hva var situasjonen som de sto oppe i? I Kinas Kommunistpartis vedtak
om Den store proletariske kulturrevolusjonen heter det: «Selv om
borgerskapet er blitt styrtet, prøver det fremdeles å bruke
utbytterklassens gamle ideer, kultur, skikker og vaner til å
korrumpere massene, få et grep over deres sinn og gjøre alt de kan
for å gjøre et come-back. Proletariatet må gjøre akkurat det
motsatte: det må straks møte enhver utfordring fra borgerskapet på
det ideologiske område og bruke proletariatets nye ideer, kultur,
skikker og vaner til å omdanne det åndelige livssyn i hele
samfunnet. For tiden består vårt mål i å bekjempe og knuse de
personer i maktstillinger som slår inn på den kapitalistiske vei,
kritisere og tilbakebevise de reaksjonære borgerlige akademiske
«autoriteter» og borgerskapets og alle andre utbytterklassers
ideologi og legge om undervisningen, litteraturen og kunsten og alle
andre deler av overbygningen som ikke står i samsvar til det
sosialistiske økonomiske grunnlaget, for på denne måten å gjøre
det lettere å befeste og utvikle det sosialistiske system.»

Det var under disse forholdene at et jordskjelv av en politisk
prosess, den største mobilisering av massene verden noensinne har
sett, brøt ut. Og målet var klart formulert av formann Mao: «Den
nåværende Kulturrevolusjonen er helt nødvendig og svært betimelig
for å konsolidere proletariatets diktatur, for å hindre
gjeninnføring av kapitalismen og bygge sosialismen».

Vi legger også vekt på to forhold:

1) Den store proletære kulturrevolusjonen er en milepæl i
utviklingen av proletariatets diktatur og kampen for å befeste
proletariatets politiske makt, konkret uttrykt i revolusjonskomiteene;
og

2) Gjeninnføringen av kapitalismen i Kina etter det
kontrarevolusjonære kuppet i 1976 gjør ikke Den store proletære
kulturrevolusjonen ugyldig, men er kun den andre sida i motsigelsen
mellom gjeninnføring og kamp mot gjeninnførng, og viser oss tvert
imot den grensesprengende historiske betydningen av kulturrevolusjonen
i menneskehetens ubønnhørlige marsj mot kommunismen.

6. Verdensrevolusjonen

Formann Mao understreker viktigheten av verdensrevolusjonen som en
enhet, på grunnlag av at revolusjon er hovedtendensen mens
imperialismens forråtnelse øker for hver dag, og den rollen massene
spiller vokser i innflytelse hvert år. Massene som gjør og skal
gjøre sine omstyrtende og ustoppelig styrke merket, bekrefter den
store sannheten: «Enten når vi alle kommunismen ellers gjør ingen
av oss det». Innenfor dette tidsperspektivet i imperialismens epoke,
tidfestet han det store historiske øyeblikket i løpet av de «neste
50 til 100 år». I denne sammenhengen ser vi kampen mellom
yankeeimperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, papirtigre
som kjemper om hegemoni og truer verden med atomkrig. For det første
må vi fordømme denne, og for det andre må vi forberede oss på å
bekjempe den med folkekrig og revolusjon. På den andre siden, fra den
historiske betydningen av de undertrykte nasjoner og dessuten fra
deres synspunkt på det økonomiske og politiske forholda som utvikler
seg på grunnlag av prosessen der imperialismen brytes ned, formulerte
formann Mao sin tese om at «verden deler seg i tre». Alt dette
fører til nødvendigheten av å utvikle strategi og taktikk av
verdensrevolusjonen. Dessverre vet vi lite eller nesten ingenting om
formann Maos skrifter og uttalelser på dette viktige området.
Likevel viser det lille som er kjent de store perspektivene som han
fulgte tett, og den grove skissen vi må følge for å forstå og jene
den proletariske verdensrevolusjonen.

7. Overbygning, ideologi, kultur og utdanning

Disse og andre liknende spørsmål har vært nøye og dypt studert av
formann Mao. Derfor er dette også et grunnleggende spørsmål som
fortjener vår oppmerksomhet.

Vi konkluderer med at innholdet i disse punktene viser tydelig til den
som ønsker å se og forstå, at vi nå har fått et nytt, tredje og
overlegent stadium av marxismen – maoismen – og skal man være
marxist i dag må man være marxist-leninist-maoist, først og fremst
maoist.

Alt som har blitt forklart i disse punktene fører oss til to
spørsmål:

Hva er kjerna i maoismen? Politisk makt er kjerna i maoismen. Politisk
makt for proletariatet, makta til proletariatets diktatur, makt som
støtter seg på væpna styrke under ledelse av kommunistpartiet. Mer
eksplisitt:

1) Politisk makt under ledelse av proletariatet i den demokratiske
revolusjonen;

2) Politisk makt for proletariatets diktatur i sosialistiske
revolusjoner og kulturrevolusjoner;

3) Politisk makt basert på væpna styrke ledet av kommunistpartiet,
erobret og forsvart gjennom folkekrig.

Og hva er maoismen? Maoismen er marxismen-leninismen som løftes til
et nytt, tredje og overlegent stadium i kampen for proletariatets
ledelse av den demokratiske revolusjonen, utvikling av sosialismens
oppbygging og videreføring av revolusjonen under proletariatets
diktatur gjennom proletarisk kulturrevolusjon; i epoken der
imperialismen går dypere ned i sin nedbrytning og revolusjon har
blitt den historiske hovedtendensen, midt blant de mest komplekse og
omfattende krigene sett til dags dato, og i midt i den uforsonlige
kampen mot moderne revisjonisme.

Om kampen om maoismen. Kort fortalt, begynte kampen for å etablere
Mao Zedongs tenkning i 1935 på Tsunyimøtet, da formann Mao overtok
ledelsen av kommunistpartiet i Kina. I 1945 ble den 7. partikongressen
enig om at KKP ble veiledet av marxismen-leninismen Mao Zedongs
tenkning, en klargjøring som ble undertrykket av den 8.
partikongressen, der en høyrelinje vant fram. Den 9. partikongressen
i 1969 fortsatte Den store proletære kulturrevolusjonen og slo igjen
fast at KKP sin rettesnor var marxismen-leninismen Mao Zedongs
tenkning. Så langt kom de.

På det internasjonale planet, fikk denne retningen innflytelse fra
1950-tallet og fremover. Men det var med Kulturrevolusjonen at den
vokste eksplosivt i utbredelse og prestisje. Formann Mao ble anerkjent
som leder av verdensrevolusjonen og opprinnelse til et nytt stadium i
marxismen-leninismen. Dermed tok et stort antall kommunistiske
partiene opp marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning. På
verdensbasis tok maoismen opp kampen mot den moderne revisjonismen og
avslørte den grundig og uforsonlig. Kampen ble også tatt i KKP sine
egne rekker. Alt dette hevet formannens storslåtte røde fane enda
mer; Det nye, tredje og overlegne stadiet i det internasjonale
proletariatets ideologi. I dag (1988) står maoismen under angrep på
tre fronter, fra sovjetisk, kinesisk og albansk revisjonisme. Men selv
blant de som anerkjenner formannens store bidrag og videreutvikling av
marxismen, er det noen som tror at vi fortsatt bare er i
marxismen-leninismens stadium. Andre godtar Mao Zedongs tenkning, men
ikke maoismen.

I dette landet tar revisjonistene selvsagt opp stafettpinnen fra sine
ulike førere, Gorbatsjov, Deng, Alia eller Castro, og de har hele
tiden angrepet maoismen. Blant dem må vi fordømme, avsløre og
bekjempe resolutt Del Prados skruppelløse revisjonisme og gjengen
hans, det såkalte «Perus Kommunistiske Parti»; de ynkelige
lureriene til det sjølutnevnte «Perus Kommunistiske Parti – Patria
Roja» som etter å ha posert som «gode maoister», ble Deng Xiapings
tjenere. Dette etter å først ha fordømt ham da han ble avsatt i
1976. Vi nevner også antimaoismen til det såkalte «Izquierda
Unida» (Forente Venstre), der det vrimler av revisjonistiske og
selverklært antimarxistiske posisjoner og falske marxister og
opportunister av mange slag. Vi må holde fram maoismen som et
avslørende speil for revisjonistene for å bekjempe dem skikkelig,
når vi jobber for å utvikle folkekrigen og for at den pågående
demokratiske revolusjonen skal seire; en uunngåelig og ufravikelig
oppgave av strategisk karakter.

Kommunistpartiet i Peru, gjennom fraksjonen ledet av president
Gonzalo, som drev fram rekonstruksjonen av partiet, vedtok
marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning i 1966. I 1979 vedtok
partiet slagordet «Oppretthold, forsvar og bruk marxismen-leninismen
Mao Zedong tenkning!». I 1981 vedtok partiet «Fram til maoismen!».
I 1982 vedtok partiet at maoismen er en integrert del og overlegen
utvikling av ideologien til det internasjonale proletariatet:
marxismen-leninismen-maoismen. Det er med folkekrigen at vi har fått
en enda dypere forståelse av hva maoismen innebærer, og vi har gjort
det høytidelige løftet å «Opprettholde, forsvare og bruke
marxismen-leninismen-maoismen, først og fremst maoismen!» og å
arbeide utrettelig for å gjøre den til rettesnor og veiviser for
verdensrevolusjonen. Å gjøre den til den alltid like røde og
skinnende fanen som garanterer triumf for proletariatet, de
undertrykte nasjoner og folkeslag i verden i deres ubønnhørlige og
kjempende marsj av stålsatte legioner mot det strålende gyldne
målet om kommunismen.

Tjen Folket
19.09.2016

Om marxismen-leninismen-maoismen (MLM)

Fra Perus Kommunistiske Partis (PKP) grunnleggende dokumenter.
Oversatt til norsk av Tjen Folket.

I en varm smeltedigel av klassekamp, oppsto ideologien til det
internasjonale proletariatet først som marxisme. Den utviklet seg
senere til marxismen-leninismen og så til
marxismen-leninismen-maoismen. Den vitenskapelige proletariske
ideologien, allmektig fordi den er sann, har tre stadier eller
milepæler i sin dialektiske utviklingsprosess: 1) marxismen, 2)
leninismen og 3) maoismen. Disse tre stadiene er en del av samme
helhet. Den begynte med Det kommunistiske manifest for ett hundre og
førti år siden – et epos av heltemodig klassekamp. Den utviklet
seg i hard og fruktbar tolinjekamp innenfor de kommunistiske partiene
selv. Den ble til av det enorme arbeidet, både teoretisk og praktisk,
som bare arbeiderklassen bært fram. I dag skiller tre uslukkelige lys
seg ut spesielt: Marx, Lenin og Mao Zedong, som gjennom tre store
sprang har bevæpnet oss med den uovervinnelige ideologien
marxismen-leninismen-maoismen, i dag først og fremst maoismen.

Selv om marxismen-leninismen har fått en anerkjennelse av sin
universelle gyldighet, er ikke maoismen helt anerkjent som den tredje
etappen. Noen fornekter den helt, mens andre bare kaller det «Mao
Zedongs tenkning». Tross de åpenbare forskjellene mellom de to
synene, har de til felles at de nekter for at formann Mao Zedong har
gjort en universell utviklingen av marxismen. Fornektelsen av
«isme»-karakteren til maoismen, er å avvise dens universelle
gyldighet og dermed dens tilstand som det tredje, nye og overlegne
stadium av ideologien til det internasjonale proletariatet:
marxismen-leninismen-maoismen – hovedsakelig maoismen, som vi
støtter, forsvarer, og bruker.

Som en innledning, for bedre å forstå maoismen og nødvendigheten av
å kjempe for den, ser vi til Lenin. Han lærte oss at revolusjonen
avanserte østover til nye særegne forhold marxismen ikke kunne
ignorere. Sjøl om nye forhold ikke avkreftet marxismens prinsipper
eller lover, var det en risiko for nederlag hvis den ikke utviklet seg
videre. Tross oppstyr og protester fra pedantiske og bokdyrkende
intellektuelle, fulle av liberalisme og falsk marxisme, er det eneste
rette å bruke marxismen på de konkrete forholdene og til å vurdere
nye situasjoner og løse nye problemer som hvert nytt skritt
nødvendigvis fører til. Dette må skje mot skrekkslagne og
fariseiske «forsvar av ideologien, klassen og folket» ved
revisjonister, opportunister og forrædere, eller mot rasende angrep
mot marxismen fra demoraliserte akademikere og den gamle ordens
tjenere, som er fordervet av råtten borgerlig ideologi og blindt
forsvarer det gamle samfunnet som de lever på ryggen av. Lenin sa
også at revolusjonen i øst ville overraske mange, og spesielt store
ville overraskelsene bli for bokdyrkere og de som bare følger
velkjente stier og er ute av stand til å se de nye; og som vi vet,
stolte han på at kameratene i øst ville løse de spørsmålene som
marxismen ennå ikke hadde svar på.

Videre må vi huske at at når kamerat Stalin rett og riktig slo fast
at vi hadde gått inn i leninismens stadium, som en videreutvikling av
marxismen, var det i kamp mot de som tilsynelatende gjorde alt for å
forsvare marxismen. Også da var det de som sa at leninismen var bare
aktuell for tilbakeliggende land. Men gjennom kampen har leninismen
blitt konsentrert i praksis som en storslagen utvikling av marxismen,
og dermed kunne den proletariske ideologien stå lysende fram i møte
med verden som marxisme-leninisme.

I dag står maoismen i en liknende situasjon. Alle nye ting, som
marxismen selv var en gang, må alltid etablere seg gjennom kamp. På
samme måte, vil maoismen tvinge seg fram og til slutt bli anerkjent.

I forhold til konteksten der formann Mao Zedong utviklet og smidde
maoismen, skjedde det på grunnlag av imperialismen, verdenskrigene,
den internasjonale proletariske bevegelsen, de nasjonale
frigjøringsbevegelsene, kampen mellom marxismen og revisjonismen, og
gjeninnføringen av kapitalismen i Sovjetunionen. Tre store historiske
landemerker må vektlegges i dette århundret. For det første er det
Oktoberrevolusjonen i 1917, som åpnet æra av verden proletariske
revolusjon. For det andre, seieren i den kinesiske revolusjonen i
1949, som endret styrkeforholdet i favør av sosialismen. Og for det
tredje; Den store proletariske kulturrevolusjonen, som begynte i 1966
som en videreføring av revolusjonen under proletariatets diktatur,
for å opprettholde den revolusjonære kursen mot kommunismen. Det er
nok å understreke at formann Mao ledet to av disse enorme historiske
bragder.

I Kina, som senter for verdensrevolusjonen, ble maoismen konkret
formulert innenfor en enormt kompleks sammenfiltring av motsigelser.
Det skjedde i den intense og hensynsløse klassekampen, preget av
imperialistmaktenes forsøk på å rive opp og dele Kina mellom seg
etter sammenbruddet av det Mandsjuriske riket (1911), den
antiimperialistiske bevegelsen i 1919, bondemassenes opprør, tjueto
år med væpnet kamp i den demokratiske revolusjonen, den store kampen
for å bygge og utvikle sosialismen og ti års revolusjonær storm for
kulturrevolusjon, samt de skarpeste tolinjekamper i kommunistpartiet i
Kina, spesielt mot revisjonismen. Alt dette ble rammet inn av den
internasjonale situasjonen beskrevet ovenfor. Det er ut fra denne
samlingen av historiske hendelser vi må trekke ut fire som er av
særlig stor betydning: Opprettelsen av kommunistpartiet i Kina (KKP)
i 1921; Høstopprøret i 1925, som var starten på veien fra
landsbygda til byen; opprettelsen av Folkerepublikken i 1949; og Den
store proletariske kulturrevolusjonen (SPKR) fra 1966 til 1976. I alle
fire spilte formann Mao en hovedrolle og var anerkjent som leder for
den kinesiske revolusjonen.

Vi kan fra formann Mao Zedongs biografi fortelle at han ble født 26.
desember 1893 og åpnet øynene til en urolig verden, svidd av krigens
flammer. Han var sønn av bønder og syv år gammel da
«Boxeropprøret» begynte. Han studerte ved en lærerhøyskole og var
i sitt attende år da imperiet kollapset og han vervet seg som soldat.
Senere ble han en viktig bonde- og ungdomsorganisator i hjemprovinsen
Hunan. Han var en grunnlegger av kommunistpartiet og den røde armé
av arbeidere og bønder, han uforma strategien med å omringe byene
fra landsbygda og utviklet folkekrigen som den proletære
militærteorien. Han var teoretikeren bak nydemokratiet og grunnlegger
av Folkerepublikken. Han tok initativ til det store spranget og sto i
spissen for utvikling av sosialismen. Han ledet kampen mot den moderne
Krustsjov-revisjonismen og Krustsjovs håndlangere, og var leder av og
gallionsfigur for Den store proletariske kulturrevolusjonen. Dette er
milepælene i et liv som var fullt og helt viet til revolusjonen.
Proletariatet har hatt tre gigantiske seiere i dette århundret. To av
dem tilhører formann Mao, og hvis én er ærerik nok, så er to enda
mer.

Om innholdet i maoismen, om dens vesen, må vi peke ut følgende
grunnleggende punkter:

1. Teori

Marxismen har tre deler: marxistisk filosofi, marxistisk politisk
økonomi, og den vitenskapelige sosialismen. Utvikling av alle disse
tre bestanddelene er opphav til store kvalitative sprang i marxismen
som en helhet, som én enhet på et overordnet nivå, og fører til et
nytt stadium. Derfor er det viktig ting å vise at formann Maos teori
og praksis har lagt til rette for et slikt kvalitativt sprang. La oss
belgge dette med følgende punkter:

I marxistisk filosofi utviklet han kjerna i dialektikken, loven om
motsigelsen og etablerte dette som den eneste grunnloven i
dialektikken. Hans dype dialektiske forståelse av kunnskapsteorien,
der kjerna er de to sprangene som utgjør dens lovmessighet (fra
praksis til kunnskap og fra kunnskap til praksis – der spranget fra
kunnskap til praksis er det viktigste). Vi vil også legge vekt på
mesterlig bruk av loven om motsigelsen i politikk; og at han dessuten
brakte filosofien til folkemassene, og således løste han den
oppgaven som Marx etterlot seg.

Innenfor marxistisk politisk økonomi, brukte formann Mao dialektikken
til å analysere forholdet mellom basis og overbygning. Han fortsatte
kampen for marxismen-leninismen mot den revisjonistiske
«produktivkraft-teorien» og konkluderte med at overbygningen,
bevisstheten, kan føre til endringer i basis, og at produktivkreftene
kan utvikles med politisk makt. Ved å videreutvikle den leninistiske
tesen om at politikk er et konsentrert uttrykk for økonomi, slo han
fast at politikken må ha kommandoen (på alle nivå), og at politisk
arbeid må lede økonomisk arbeid. Dette fører oss fram til den
korrekte håndteringa av politisk økonomi, ikke bare en enkel
økonomisk politikk.

Til tross for sin betydning, er det særlig én ufordring avdekket av
maoismen som blir oversett, spesielt av de som står i de demokratiske
revolusjonene, nemlig den maoistiske tesen om byråkratkapitalisme.
Dette er den kapitalismen som utvikles i de undertrykte nasjonene av
imperialismen, sammen med ulike grader av underliggende føydalisme og
tilogmed førføydale forhold. Dette er et viktig problem,
hovedsakelig i Asia, Afrika og Latin-Amerika, siden en god
revolusjonær ledelse vokser fram av sin forståelse av dette,
spesielt når beslagleggelse av byråkratisk kapital utgjør det
økonomiske grunnlaget for sosialistisk revolusjon som neste etappe
(av den nydemokratiske revolusjonen, red.anm.).

Men det viktigste er at formann Mao Zedong har utviklet sosialismens
politiske økonomi. Hans kritikk av den sosialistiske oppbygginga i
Sovjetunionen er av stor betydning, så vel som hans teser om å
utvikle sosialismen i Kina. Han forsto landbruket som grunnlag og
industrien som ledende økonomiske kraft, fremmet industrialisering
på grunnlag av nært forhold mellom tungindustri, lett industri og
jordbruk og så tungindustrien som kjerna i økonomisk oppbygging uten
å forsømme lett industri og landbruk. Det store spranget, og
betingelsene for gjennomføringa av dette, bør fremheves. For det
første den politiske linjen som ga kampanjen en rettferdig og riktig
kurs. For det andre de små, mellomstore og store organisasjonsformer
henholdsvis fra en større til mindre kvantitet. For det tredje; et
svært driv, en gigantisk innsats fra massene for å sette kampanjen i
gang og føre den fram til suksess. Det var et sprang fremover der
resultatene bør verdsettes enda mer for de nye prosessene de satte i
bevegelse og den historiske betydnigen, enn de umiddelbare
resultatene, og for forbindelsen med kollektivisering av landbruket og
etablering av folkekommuner. Avsluttningsvis må vi ta med oss hans
lære om objektivitet og subjektivisme i forståelsen og håndteringen
av sosialismens lover. Dette fordi noen tiår med sosialisme fortsatt
ikke har latt oss se dens fullstendige utvikling, og dermed en bedre
forståelse av dens særegne lover. Og først og fremst forholdet
mellom revolusjon og den økonomiske utviklingen, formulert i
slagordet «grip revolusjonen og frem produksjonen». Til tross for
sin overskridende betydning, har denne utviklingen av marxistisk
politisk økonomi fått lite oppmerksomhet.

Innenfor den vitenskapelige sosialismen, videreutviklet formann Mao
teorien om sosiale klasser ved å analysere dem på både det
økonomiske, politiske og ideologiske plan. Han førte revolusjonær
vold videre som en universell lov uten noen unntak; at revolusjon en
den voldelige fortrengelsen av en klasse av en annen, og etablerte med
dette den store tesen om at «politisk makt vokser ut av
geværløpet». Han løste spørsmålet om erobringen av den politiske
makta i undertrykte nasjoner med strategien for å omringe byene fra
landsbygda, og påviste de allmenne lovene for dette. Han formulerte
og utviklet teorien om klassekampen innenfor sosialismen, der han
briljant påviste at den antagonistiske kampen mellom proletariatet og
borgerskapet, mellom den sosialistiske veien og den kapitalistiske
veien, og mellom sosialisme og kapitalisme, fortsetter i sosialismen.
Han påviste at i sosialismen var det ikke forutbestemt hvem som
skulle beseire hvem, og at dette var et problem som bare kunne løses
over tid gjennom en prosess med oppbygging og nedrving, for at
proletariatet skulle sikre sin politisk makt definitivt gjennom
proletariatets diktatur. Og sist, men ikke minst, den storslagne og
historisk overskridende løsninga av dette sprsmålet; Den store
proletariske kulturrevolusjonen som en videreføring av den
sosialistiske revolusjonen under proletariatets diktatur.

Disse grunnleggende spørsmål, oppgitt kort og enkelt, kjente og
ubestridelige, viser formannens utvikling av marxismens forente
bestanddeler, og løftet av marxismen-leninismen til et nytt, tredje
og bedre stadium: marxismen-leninismen-maoismen, først og fremst
maoismen.

I fortsettelsen av denne korte framstillingen vil vi se på noen andre
særlig viktige punkter, som selv om de er utviklet på grunnlag av
det ovennevnte, burde vektlegges og vurderes for seg.

2. Den nydemokratiske revolusjonen

Dette er en videreutvikling av den marxistiske teorien om staten, som
påviser tre typer diktaturer:

1) Borgerskapets diktatur, i de gamle borgerlige demokratier som USA,
en type diktaturer som de undertrykte nasjonene som de
latinamerikanske kan bli en del av;

2) Proletariatets diktatur, som i Sovjetunionen eller i Kina før
revisjonistene tok makta; og

3) Nydemokrati, et fellesdiktatur basert på en
arbeider-bonde-allianse, ledet av proletariatet under
kommunistpartiets ledelse. Dette som i Kina, der det oppsto i løpet
av landets demokratiske revolusjon, og også konkret uttrykt i Peru i
dag i Folkekomiteene i baseområdene og i den nydemokratiske
Folkerepublikken under konstruksjon. Det er viktig å understreke at
det i denne videreutviklingen av teorien om staten, skilles skarpt
mellom statsform som et diktatur av en klasse eller klasser som har
den politiske makta, og regjeringsform, som forstås som en
organisasjon for å utøve denne politiske makta. Statsform er det
primære og regjeringsformen sekundær.

For det andre viser nydemokratiet, en av de store utviklingene
formulert av formann Mao, på mesterlig vis en borgerlig revolusjon av
ny type, som bare proletariatet kan lede. Kort sagt er dette den
demokratiske revolusjonen i den nye æraen av proletarisk
verdensrevolusjon som vi er en del av. Den nydemokratiske revolusjonen
innebærer ny økonomi, ny politikk, og ny kultur, som knuser den
gamle orden og innfører den nye med våpen; den eneste måten å
forandre verden på.

Til slutt er det viktig å understreke at nyemokratiet er en
demokratisk revolusjon som i hovedsak oppfyller de demokratiske
oppgavene, men også tar fatt på enkelte sosialistiske oppgaver, slik
at spørsmålet om to stadier, et demokratisk og et sosialistisk, som
begge står på dagsorden i et land som vårt, løses skikkelig ved å
slå fast at når den demokratiske fasen er avsluttet vil revolusjonen
fortsette som en sosialistisk revolusjon, uten noen pause.

3. De tre verktøyene

Spørsmålet om å skape verktøyene for revolusjon, stiller partiet
foran problemet med å forstå sammenhengen mellom partiet, hæren og
enhetsfronten; og å forstå og behandle den parallelle oppbyggingen
av de tre verktøyene midt i krigen eller i forsvaret av den nye
staten basert på krafta til det væpna folket, og på denne måten
utføre sin ledende oppgave på rett og rettferdig vis. Oppbygginga
styres av prinsippet om at en rett og riktig ideologisk linje avgjør
alt, og det er på grunnlag av denne at den organisatoriske
oppbygginga utvikles parallelt og midt i kampen mellom den
proletariske og den borgerlige linja, og i en storm av klassekampen,
og først og fremst i krig; den høyeste form av nåværende eller
framtidig kamp.

I forhold til partiet tar formann Mao utgangspunkt i nødvendigheten
av kommunistpartiet, et parti av en ny type, et proletariatets parti.
I dag ville vi sagt et marxist-leninist-maoistisk parti: et parti der
målet er å erobre den politiske makta og holde på den, og derfor er
det uløselig knytta til folkekrig for å starte den, utvikle den
eller føre den for å forsvare seg selv. Et parti som må stole på
folkets masser, det være seg i form av folkekrig som er en massenes
krig, eller i en enhetsfront som ved å være en samling av klasser,
er basert på de breie massene. Partiet utvikler seg og endrer seg i
henhold til stadier av revolusjonen og understadier av disse.
Drivkraften i denne utviklingen er motsigelsen i dets hjerte, som
viser seg i tolinjekampen mellom den proletariske linja og den
borgerlige eller generelt ikke-proletariske linja, som i hovedsak og
hovedsaklig er en kamp mot revisjonismen. Dette fører til den
avgjørende betydningen av ideologi partiets liv og til utviklingen av
korrigeringskampanjer som tjener til å justere kursen til alle
medlemmer, systemer og organisasjonsledd i partiet til å følge mer
korrekte ideologiske og politiske linjer, for at den proletære linja
skal dominere og holde partiledelsen i et jerngrep. Partiet tjener
etableringa av proletariatets politiske makt, som den ledende klassen
i nydemokratiet, og først og fremst etablering, styrking og
videreutvikling av proletariatets diktatur, og gjennom
kulturrevolusjoner nå fram til det store, endelige målet:
kommunismen. På dette grunnlaget må partiet lede alt på en god og
allsidig måte.

Den revolusjonære hæren er også av en ny type. Det er en hær med
det formålet å oppfylle de politiske oppgavene som partiet setter, i
samsvar med interessene til proletariatet og folket. Dens vesen er
konkret uttrykt i tre oppgaver: Å føre krig, å produsere slik at
den ikke blir en byrde for folket og å mobilisere massene. Dette er
en hær som baserer seg på den politiske utviklingen av
proletariatets ideologi, på marxismen-leninismen-maoismen (i dag), og
på den politiske samt militære linja som partiet fastslår. Det er
en hær basert først og fremst på folk og ikke på våpen, en hær
som vokste ut av massene, som den alltid har vært nært knyttet til
og tjener helhjertet, noe som gjør at den kan bevege seg blant folk
som fisken i vannet. Uten en folkehær har folket ingenting, sa
formann Mao. Samtidig lærte han oss at det er nødvendig at partiet
har kontroll over hæren, og hans viktige prinsipp: Det er partiet som
må styre geværet, vi vil aldri ha det på noen annen måte. Foruten
å ha etablert fundamentale prinsipper og retningslinjer for å bygge
en hær av en ny type, gikk formannen selv også inn for å forebygge
at hæren kunne brukes til å gjeninnføre kapitalismen gjennom
kontrarevolusjonært statskupp, der han utviklet Lenins tese om
folkemilitsen og gikk lenger enn noen før i politikken for allmenn
folkevæpning, og skapte en åpning for og pekte ut veien til et hav
av væpna masser som vil føre oss til den endelige frigjøringa av
folket og proletariatet.

Det var formann Mao som for første gang utviklet en helhetlig teori
om enhetsfronten og etablerte lovene for dennes utvikling. En front av
sosiale klasser basert på arbeider-bondealliansen som en garanti for
proletariatets hegemoni i revolusjonen, ledet av proletariatet
representert av kommunistpartiet. Kort sagt; en enhetsfront under
ledelse av kommunistpartiet, en enhetsfront for folkekrig, for
revolusjon, for proletariatets og folkets erobring av makta. Kort
sagt; enhetsfronten er en samling av de revolusjonære kreftene mot de
kontrarevolusjonære kreftene, for å føre framover kampen mellom
revolusjon og kontrarevolusjon i hovedsak gjennom den væpna
folkekrigen. Enhetsfronten er selvsagt ikke den samme gjennom alle
faser av revolusjonen, og har dessuten sine særtrekk på de ulike
historiske periodene for hvert stadium. På samme måte er
enhetsfronten i en konkret revolusjon ikke lik den på verdensnivå,
selv om begge følger de samme allmenne lover. I tillegg til dette, er
det viktig å understreke sammenhengen mellom fronten og staten som
formann Mao etablerte da motstandskrigen mot Japan var under
utvikling, der han beskriver enhetsfronten som en form for
fellesdiktatur, et spørsmål som bør studeres grundig av de som
står foran demokratiske revolusjoner.

4. Folkekrigen

...er det internasjonale proletariatets militærteori; som for første
gang oppsummerer i en systematisk og fullstendig form de teoretiske og
praktiske erfaringer fra kamper, militære handlinger og kriger ført
av proletariatet, og kinesernes langvarige erfaring med folkets væpna
kamp, og spesielt fra krigene i landet. Det er med formann Mao at
proletariatet får sin militære teori; Likevel er det mye forvirring
og misforståelser i denne saken. Mye av forvirringen kommer fra
hvordan folkekrigen i Kina blir vurdert. Vanligvis nedvurderes det
bare som geriljakrig, noe som betyr en mangel på forståelse. Formann
Mao påpekte at geriljakrig får en strategisk funksjon; men at den
på grunn av sin flytende karakter er utviklingen av
geriljakrigføring ikke forstått som den er, som hvordan den utvikler
mobilitet, en bevegelig krig, en posisjonskrig, hvordan den utfolder
seg etter store planer for den strategiske offensiven og erobringen av
små, mellomstore og store byer, med millioner av innbyggere, som
kombinerer angrep utenfra med opprør innenfra. En oppsummering av de
fire hovedetapppene av den kinesiske revolusjonen, og hovedsakelig fra
bondekrigen til folkets frigjøringskrig, uten å glemme den
anti-japanske væpna motstanden i begge, viser mange ulike sider og
den store kompleksiteten i den revolusjonære krigen som ble ført
gjennom mer enn tjue år, midt i en svært stor befolkning og med en
enorm mobilisering og deltakelse av massene. I denne krigen finnes
alle slags eksempler; og hva som er hovedsida har vært usedvanlig
grundig studert. Dens prinsipper, regler og lover, strategi og taktikk
og så videre, er mesterlig formulert. Det er derfor i denne
fantastiske smeltedigelen og på grunnlag av marxismen-leninismen, at
formann Mao utviklet proletariatets militærteori: folkekrigen.

Vi må i ettertid huske godt på at formann Mao, fullt klar over
utvklinga av atombomber og raketter som Kina selv utviklet i hans tid,
holdt fast på og utviklet folkekrigen for å føre den under de nye
forholdene med atomvåpen og krig mot stormakter og supermakter. Kort
sagt er folkekrigen proletariatets og folkets våpen, også til å
bekjempe atomkrig.

Et sentralt og avgjørende spørsmål er forståelsen av folkekrigens
universelle gyldighet og ut fra denne tillempinga til den konkrete
situasjonen for ulike typer revolusjon og de særegne betingelsene for
hvert skrtt fram. For å komme til bunns i dette viktige spørsmålet
må man vurdere det at ingen opprør som den russiske Petrograd-typen,
eller de antifascistiske motstands- og geriljabevegelsene i Europa
under andre verdenskrig, har blitt gjentatt seinere, samt se på de
væpna kampene som i dag blir ført i Europa. Til syvende og sist var
ikke Oktoberrevolusjonen bare et opprør, men en revolusjonær krig
som varte i flere år. Som følge av dette må vi også, i de
imperialistiske landene, oppfatte revolusjonen som en revolusjonær
krig, og i dag; rett og slett folkekrig.

Til slutt, i dag mer enn noensinne, vi kommunister og revolusjonære,
proletariatet og folket, må slå tydelig fast at «Ja, vi er talsmenn
for den revolusjonære krigs allmakt. Det er ikke en dårlig ting, det
er en god ting, det er i samsvar med marxismen.»; noe som i dag betyr
at man slutter seg til folkekrigens uovervinnelighet.

5. Den store proletære kulturrevolusjonen

...er i et historisk perspektiv den mest grenseoverskridende
utviklingen av marxismen-leninismen av formann Mao. Det er løsningen
på det store og påtrengende problemet med å videreføre
revolusjonen under proletariatets diktatur. «Den er en ny etappe i
utviklingen av den sosialistiske revolusjon i landet vårt, en etappe
som griper dypere og er meget vidtrekkende.»

Hva var situasjonen som de sto oppe i? I Kinas Kommunistpartis vedtak
om Den store proletariske kulturrevolusjonen heter det: «Selv om
borgerskapet er blitt styrtet, prøver det fremdeles å bruke
utbytterklassens gamle ideer, kultur, skikker og vaner til å
korrumpere massene, få et grep over deres sinn og gjøre alt de kan
for å gjøre et come-back. Proletariatet må gjøre akkurat det
motsatte: det må straks møte enhver utfordring fra borgerskapet på
det ideologiske område og bruke proletariatets nye ideer, kultur,
skikker og vaner til å omdanne det åndelige livssyn i hele
samfunnet. For tiden består vårt mål i å bekjempe og knuse de
personer i maktstillinger som slår inn på den kapitalistiske vei,
kritisere og tilbakebevise de reaksjonære borgerlige akademiske
«autoriteter» og borgerskapets og alle andre utbytterklassers
ideologi og legge om undervisningen, litteraturen og kunsten og alle
andre deler av overbygningen som ikke står i samsvar til det
sosialistiske økonomiske grunnlaget, for på denne måten å gjøre
det lettere å befeste og utvikle det sosialistiske system.»

Det var under disse forholdene at et jordskjelv av en politisk
prosess, den største mobilisering av massene verden noensinne har
sett, brøt ut. Og målet var klart formulert av formann Mao: «Den
nåværende Kulturrevolusjonen er helt nødvendig og svært betimelig
for å konsolidere proletariatets diktatur, for å hindre
gjeninnføring av kapitalismen og bygge sosialismen».

Vi legger også vekt på to forhold:

1) Den store proletære kulturrevolusjonen er en milepæl i
utviklingen av proletariatets diktatur og kampen for å befeste
proletariatets politiske makt, konkret uttrykt i revolusjonskomiteene;
og

2) Gjeninnføringen av kapitalismen i Kina etter det
kontrarevolusjonære kuppet i 1976 gjør ikke Den store proletære
kulturrevolusjonen ugyldig, men er kun den andre sida i motsigelsen
mellom gjeninnføring og kamp mot gjeninnførng, og viser oss tvert
imot den grensesprengende historiske betydningen av kulturrevolusjonen
i menneskehetens ubønnhørlige marsj mot kommunismen.

6. Verdensrevolusjonen

Formann Mao understreker viktigheten av verdensrevolusjonen som en
enhet, på grunnlag av at revolusjon er hovedtendensen, mens
imperialismens forråtnelse øker for hver dag og den rollen massene
spiller vokser i innflytelse hvert år. Massene som gjør, og skal
gjøre, sine omstyrtende og ustoppelig styrke merket, bekrefter den
store sannheten: «Enten når vi alle kommunismen ellers gjør ingen
av oss det». Innenfor dette tidsperspektivet i imperialismens epoke,
tidfestet han det store historiske øyeblikket i løpet av de «neste
50 til 100 år». I denne sammenhengen ser vi kampen mellom
yankee-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, papirtigre
som kjemper om hegemoni og truer verden med atomkrig. For det første
må vi fordømme denne, og for det andre må vi forberede oss på å
bekjempe den med folkekrig og revolusjon. På den andre siden, fra den
historiske betydningen av de undertrykte nasjoner og dessuten fra
deres synspunkt på det økonomiske og politiske forholda som utvikler
seg på grunnlag av prosessen der imperialismen brytes ned, formulerte
formann Mao sin tese om at «verden deler seg i tre». Alt dette
fører til nødvendigheten av å utvikle strategi og taktikk av
verdensrevolusjonen. Dessverre vet vi lite eller nesten ingenting om
formann Maos skrifter og uttalelser på dette viktige området.
Likevel viser det lille som er kjent de store perspektivene som han
fulgte tett, og den grove skissen vi må følge for å forstå og
tjene den proletariske verdensrevolusjonen.

7. Overbygning, ideologi, kultur og utdanning

Disse og andre liknende spørsmål har vært nøye og dypt studert av
formann Mao. Derfor er dette også et grunnleggende spørsmål som
fortjener vår oppmerksomhet.

Vi konkluderer med at innholdet i disse punktene viser tydelig til den
som ønsker å se og forstå, at vi nå har fått et nytt, tredje og
overlegent stadium av marxismen – maoismen – og skal man være
marxist i dag må man være marxist-leninist-maoist, først og fremst
maoist.

Alt som har blitt forklart i disse punktene fører oss til to
spørsmål:

Hva er kjerna i maoismen? Politisk makt er kjerna i maoismen. Politisk
makt for proletariatet, makta til proletariatets diktatur, makt som
støtter seg på væpna styrke under ledelse av kommunistpartiet. Mer
eksplisitt:

1) Politisk makt under ledelse av proletariatet i den demokratiske
revolusjonen;

2) Politisk makt for proletariatets diktatur i sosialistiske
revolusjoner og kulturrevolusjoner;

3) Politisk makt basert på væpna styrke ledet av kommunistpartiet,
erobret og forsvart gjennom folkekrig.

Og hva er maoismen? Maoismen er marxismen-leninismen som løftes til
et nytt, tredje og overlegent stadium i kampen for proletariatets
ledelse av den demokratiske revolusjonen, utvikling av sosialismens
oppbygging og videreføring av revolusjonen under proletariatets
diktatur gjennom proletarisk kulturrevolusjon; i epoken der
imperialismen går dypere ned i sin nedbrytning og revolusjon har
blitt den historiske hovedtendensen, midt blant de mest komplekse og
omfattende krigene sett til dags dato, og i midt i den uforsonlige
kampen mot moderne revisjonisme.

Om kampen om maoismen. Kort fortalt begynte kampen for å etablere Mao
Zedongs tenkning i 1935 på Tsunyimøtet, da formann Mao overtok
ledelsen av kommunistpartiet i Kina. I 1945 ble den 7. partikongressen
enig om at KKP ble veiledet av marxismen-leninismen Mao Zedongs
tenkning, en klargjøring som ble undertrykket av den 8.
partikongressen, der en høyrelinje vant fram. Den 9. partikongressen
i 1969 fortsatte Den store proletære kulturrevolusjonen og slo igjen
fast at KKP sin rettesnor var marxismen-leninismen Mao Zedongs
tenkning. Så langt kom de.

På det internasjonale planet, fikk denne retningen innflytelse fra
1950-tallet og fremover. Men det var med Kulturrevolusjonen at den
vokste eksplosivt i utbredelse og prestisje. Formann Mao ble anerkjent
som leder av verdensrevolusjonen og opprinnelse til et nytt stadium i
marxismen-leninismen. Dermed tok et stort antall kommunistiske partier
opp marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning. På verdensbasis tok
maoismen opp kampen mot den moderne revisjonismen og avslørte den
grundig og uforsonlig. Kampen ble også tatt i KKP sine egne rekker.
Alt dette hevet formannens storslåtte røde fane enda mer; Det nye,
tredje og overlegne stadiet i det internasjonale proletariatets
ideologi. I dag (1988) står maoismen under angrep på tre fronter,
fra sovjetisk, kinesisk og albansk revisjonisme. Men selv blant de som
anerkjenner formannens store bidrag og videreutvikling av marxismen,
er det noen som tror at vi fortsatt bare er i marxismen-leninismens
stadium. Andre godtar Mao Zedongs tenkning, men ikke maoismen.

I dette landet tar revisjonistene selvsagt opp stafettpinnen fra sine
ulike førere, Gorbatsjov, Deng, Alia eller Castro, og de har hele
tiden angrepet maoismen. Blant dem må vi fordømme, avsløre og
bekjempe resolutt Del Prados skruppelløse revisjonisme og gjengen
hans, det såkalte «Perus Kommunistiske Parti»; de ynkelige
lureriene til det sjølutnevnte «Perus Kommunistiske Parti – Patria
Roja» som etter å ha posert som «gode maoister», ble Deng Xiapings
tjenere. Dette etter å først ha fordømt ham da han ble avsatt i
1976. Vi nevner også antimaoismen til det såkalte «Izquierda
Unida» (Forente Venstre), der det vrimler av revisjonistiske og
selverklært anti-marxistiske posisjoner og falske marxister og
opportunister av mange slag. Vi må holde fram maoismen som et
avslørende speil for revisjonistene for å bekjempe dem skikkelig,
når vi jobber for å utvikle folkekrigen og for at den pågående
demokratiske revolusjonen skal seire; en uunngåelig og ufravikelig
oppgave av strategisk karakter.

Kommunistpartiet i Peru, gjennom fraksjonen ledet av president
Gonzalo, som drev fram rekonstruksjonen av partiet, vedtok
marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning i 1966. I 1979 vedtok
partiet slagordet «Oppretthold, forsvar og bruk marxismen-leninismen
Mao Zedong tenkning!». I 1981 vedtok partiet «Fram til maoismen!».
I 1982 vedtok partiet at maoismen er en integrert del og overlegen
utvikling av ideologien til det internasjonale proletariatet:
marxismen-leninismen-maoismen. Det er med folkekrigen at vi har fått
en enda dypere forståelse av hva maoismen innebærer, og vi har gjort
det høytidelige løftet å «Opprettholde, forsvare og bruke
marxismen-leninismen-maoismen, først og fremst maoismen!» og å
arbeide utrettelig for å gjøre den til rettesnor og veiviser for
verdensrevolusjonen. Å gjøre den til den alltid like røde og
skinnende fanen som garanterer triumf for proletariatet, de
undertrykte nasjoner og folkeslag i verden i deres ubønnhørlige og
kjempende marsj av stålsatte legioner mot det strålende gyldne
målet om kommunismen.

Tjen Folket
19.09.2016

Tjen Folkets sommerleir 2016

Tidligere i sommer arrangerte Tjen Folket sin årlige sommerleir.
Gjennom en hel uke har kamerater fra Norge, Sverige, Tyskland, Polen,
Wales, Syria, Iran og en rekke andre steder deltatt i et tettpakket
program, og delt erfaringer om organisering og kamp for rød makt.

Blant de mange aktivitetene som har blitt satt opp for årets leir, er
førstehjelpskurs, kampsportkurs, verksteder for podcast-produksjon,
bannermaling og grafitti, samt seminarer om rød organisering og
baseområder, norsk nazisme og fascisme, og mye, mye mer.

– Det ene er det sosiale, å bli bedre kjent gjennom å jobbe i
grupper og jobbe i fellesskap, forklarer Endre, som er en av de mange
som har stått på for å lede og organisere årets leir. Det andre er
at vi får produsert masse nyttige ting, som eksempelvis bannere,
skilt, nettartikler og reportasjer.

På denne måten tjener seminarene og verkstedene til å diskutere
forskjellige aktuelle temaer og å løse mange av de samme oppgavene
som inngår i det lokale arbeidet.

Grafittiverksted: Formålet med grafitti-verkstedet har vært å lære
folk å lage sjablonger og forskjellige sprayeteknikker, slik at de
enklere kan ta initiativ selv, forteller verkstedholder Are. Det
praktiske har gått veldig greit. Deltakerne har vært veldig
dedikerte og flinke, og vi har fått til mye.

Blant de mange spørsmålene som har blitt diskutert, er norske
myndigheters imperialistiske krigføring i Libya, og hvordan skape
bevissthet om imperialisme og agitere for anti-imperialisme.
Seminarleder Silje utdyper:

– Det er noe nytt med Norge som aggressiv krigfører. Helt nytt er
det jo ikke – hvis man sjekker lista over alle krigene Norge har
deltatt i, får man bakoversveis. Men det er nytt på den måten at
norske politikere her har tatt et valg om at «nå skal vi vise hva vi
er gode for i krig» – de bidrar fordi de er en del av en
imperialistisk militærallianse.

Et vesentlig problem som flere av deltakerne peker på, er manglende
bevissthet om hva imperialisme er for noe. Det finnes ingen sterke
kommunistiske partier eller anti-imperialistiske organisasjoner i
Norge, noe som også betyr svekket krigsmotstand. Målet må være å
bygge et slikt kommunistparti, og en sterk folkefront mot
imperialistisk krigføring.

SUKP-seminar: Seminar om Sovjets Kommunistparti, også kjent som
Bolsjevikene.

Et annet tema for leiren har i så måte vært organisering og bygging
av røde baser og rød makt.

– Hvordan bygge baser og hvor, er alltid et vanskelig spørsmål.
Men vi har lest på flere gode tekster, og delt erfaringer, forteller
Paul, en av de internasjonale deltakerne.

Blant de mer praktisk retta aktivitetene har eksempelvis vært
podcast-verksted, grafitti-verksted og kampsport-kurs.

– Praktisk aktivitet og idrett har i alle tider vært en viktig del
av kulturen til den organiserte arbeiderklassen, forteller Terje. I
løpet av de siste årene har kampsport blitt en sentral del av
fritidsprogrammet vårt. Det holdes av oss aktivister som har erfaring
fra forskjellige kampsportformer, hvor vi trener på bruk av teknikker
fra brasiliansk Jiu Jitsu, thai-boksing og MMA. En ting er det
fysiske, det er lurt å trene sånn at så mange som mulig er i god
fysisk form. Det andre er at det er viktig å lære seg selvforsvar,
det har en praktisk funksjon, også i den politiske aktivismen.

Podcast-verksted: Podkast-produksjon er et viktig middel for å nå ut
til folk, også for folk som kanskje ikke liker å lese, forteller
verkstedholder Henriette. Arbeidet har gått bra, vi har tatt masse
opptak og har en del råmateriale som vi skal klippe og redigere til
å bli flere podkaster som vi forhåpentligvis kan legge ut på
soundcloud-sida vår.

I tillegg til dette kommer en rekke andre aktiviteter, både
dugnadarbeid og fritidsaktiviteter, for både store og små.

Det må vaskes, ryddes og lages mat. Mye av det praktiske arbeidet er
lite synlig men kjempeviktig for at leiren skal fungere. Endre
oppsummerer:

– Man får brukt både hodet og hendene. Det er sunt, og reflekterer
hva vi ønsker å være – et praktisk forbund.

Tjen Folket
15.09.2016

Tjen Folkets sommerleir 2016

Tidligere i sommer arrangerte Tjen Folket sin årlige sommerleir.
Gjennom en hel uke har kamerater fra Norge, Sverige, Tyskland, Polen,
Wales, Syria, Iran og en rekke andre steder deltatt i et tettpakket
program, og delt erfaringer om organisering og kamp for rød makt.

Blant de mange aktivitetene som har blitt satt opp for årets leir, er
førstehjelpskurs, kampsportkurs, verksteder for podcast-produksjon,
bannermaling og grafitti, samt seminarer om rød organisering og
baseområder, norsk nazisme og fascisme, og mye, mye mer.

– Det ene er det sosiale, å bli bedre kjent gjennom å jobbe i
grupper og jobbe i fellesskap, forklarer Endre, som er en av de mange
som har stått på for å lede og organisere årets leir. Det andre er
at vi får produsert masse nyttige ting, som eksempelvis bannere,
skilt, nettartikler og reportasjer.

På denne måten tjener seminarene og verkstedene til å diskutere
forskjellige aktuelle temaer og å løse mange av de samme oppgavene
som inngår i det lokale arbeidet.

Grafittiverksted:Formålet med grafitti-verkstedet har vært å lære
folk å lage sjablonger og forskjellige sprayeteknikker, slik at de
enklere kan ta initiativ selv, forteller verkstedholder Are. Det
praktiske har gått veldig greit. Deltakerne har vært veldig
dedikerte og flinke, og vi har fått til mye.

Blant de mange spørsmålene som har blitt diskutert, er norske
myndigheters imperialistiske krigføring i Libya, og hvordan skape
bevissthet om imperialisme og agitere for anti-imperialisme.
Seminarleder Silje utdyper:

– Det er noe nytt med Norge som aggressiv krigfører. Helt nytt er
det jo ikke – hvis man sjekker lista over alle krigene Norge har
deltatt i, får man bakoversveis. Men det er nytt på den måten at
norske politikere her har tatt et valg om at «nå skal vi vise hva vi
er gode for i krig» – de bidrar fordi de er en del av en
imperialistisk militærallianse.

Et vesentlig problem som flere av deltakerne peker på, er manglende
bevissthet om hva imperialisme er for noe. Det finnes ingen sterke
kommunistiske partier eller anti-imperialistiske organisasjoner i
Norge, noe som også betyr svekket krigsmotstand. Målet må være å
bygge et slikt kommunistparti, og en sterk folkefront mot
imperialistisk krigføring.

SUKP-seminar:Seminar om Sovjets Kommunistparti, også kjent som
Bolsjevikene.

Et annet tema for leiren har i så måte vært organisering og bygging
av røde baser og rød makt.

– Hvordan bygge baser og hvor, er alltid et vanskelig spørsmål.
Men vi har lest på flere gode tekster, og delt erfaringer, forteller
Paul, en av de internasjonale deltakerne.

Blant de mer praktisk retta aktivitetene har eksempelvis vært
podcast-verksted, grafitti-verksted og kampsport-kurs.

– Praktisk aktivitet og idrett har i alle tider vært en viktig del
av kulturen til den organiserte arbeiderklassen, forteller Terje. I
løpet av de siste årene har kampsport blitt en sentral del av
fritidsprogrammet vårt. Det holdes av oss aktivister som har erfaring
fra forskjellige kampsportformer, hvor vi trener på bruk av teknikker
fra brasiliansk Jiu Jitsu, thai-boksing og MMA. Én ting er det
fysiske – det er lurt å trene sånn at så mange som mulig er i god
fysisk form. Det andre er at det er viktig å lære seg selvforsvar
– det har en praktisk funksjon, også i den politiske aktivismen.

Podcast-verksted:Podkast-produksjon er et viktig middel for å nå ut
til folk, også for folk som kanskje ikke liker å lese, forteller
verkstedholder Henriette. Arbeidet har gått bra, vi har tatt masse
opptak og har en del råmateriale som vi skal klippe og redigere til
å bli flere podkaster som vi forhåpentligvis kan legge ut på
Soundcloud-sida vår.

I tillegg til dette kommer en rekke andre aktiviteter, både
dugnadarbeid og fritidsaktiviteter, for både store og små.

Det må vaskes, ryddes og lages mat. Mye av det praktiske arbeidet er
lite synlig, men kjempeviktig for at leiren skal fungere. Endre
oppsummerer:

– Man får brukt både hodet og hendene. Det er sunt, og reflekterer
hva vi ønsker å være – et praktisk forbund.

Tjen Folket
15.09.2016

Demonstrasjon til støtte for folket i Kashmir

Tjen Folket deltok lørdag 10. september på demonstrasjon i Bergen,
mot Indias okkupasjon av Kashmir og den brutale aksjonen de nå har
satt i verk for å undertrykke den kashmirske frigjøringskampen.

Roger Solsvik, offentleg talsperson for Tjen Folket i Bergen holdt
denne appellen:

Venner, Kameratar “Myndighetene har mista tilliten til folket.
Myndighetene har bestemt seg for å oppløse folket og utpeke et
nytt.” Dette sitatet fra Bertold Brecht er ein veldig god
beskrivelse av dagens situasjon i India. Fra Nagaland i aust til
Kashmir i nord driv den indiske staten såkalla anti-terror
operasjoner. Anti-terror, begrepet er velkjent også her til lands.
Det kjennetegnes for oss vanligvis av norske kampfly som slepp bomber
over uklare mål i andre verdensdeler. Det kalles imperialisme,
uansett kor fine ord dei set på det. I Kashmir i dag er den
imperialistiske trusselen mykje meir direkte. 700 000 militære og
paramilitære okkupasjonssoldater er utplassert for å holde folk i
konstant frykt og spre fatalisme, følelsen av at makta er
uovervinnelig.

Men, okkupasjon og undertrykkelse har alltid og vil alltid føre til
motstand. Det er dette vi ser no, og det er dette vi er her idag for
å løfte fram. Mens vi står her demonstrerer tusenvis av kashmirere
mot statens undertrykking, portforbudet, terrorisering av lokale
medier, sensurering av internett og generell vold mot sivile. I
motsetning til oss blir desse demonstrantane møtt med kuler.
Riktignok kuler av såkalla «ikkje dødelig» karakter, men dei som
har sett resultatene av denne ikkje-dødeligheten veit at det er til
å grøsse av… Aktivisten i Bergen støtter det kashmirske folkets
kamp for frigjering!

Styresmaktene i India viser idag sin desperasjon i Kashmir. Gjennom
utstrakt bruk av brutal vold mot sivile viser dei at dei frykter
folket, frykter makta som ligg i folkemassane, frykter folkets
organisering og motstand. Vår oppgåve her i Norge, på den andre
sida av kloden, er å gjere folk oppmerksom på at dette skjer. Den
indiske staten forsøker å sensurere alle nyheter fra området som
ikkje taler deira sak. Dei fleste i vår del av verden veit ikkje ein
gong at den største konflikten i verden i dag utkjempes innad i
vestlige makters bestevenn i Asia, det landet vi på skulen fekk lære
var «verdens største demokrati».

Kvar er demokratiet for folket i Kashmir, som blir pepra med
haglpatroner for å seie meininga si? Kvar er demokratiet for folk som
blir fengsla uten tiltale? Eller dei som tilfeldigvis berre forsvinn
etter å ha blitt satt i varetekt? Staten mot folket. Avisene skriv
ikkje om det, nyhetene snakkar ikkje om det, det er ein skjult
konflikt. Det foregår ei hemningslaus sensurering på sosiale medier,
først og fremst på facebook. Innlegg som viser brutaliteten i den
indiske okkupasjonen av Kashmir blir fjerna. Sterke Kashmirske stemmer
blir sensurert og får sine innlegg som fordømmer den indiske volden
i Kashmir fjernet.

Dette er den største imperialistiske konflikten i vår tid. Den
Indiske staten beleirer sin eigen befolkning i massive militære
operasjoner i store deler av landet. Dei driv fram eit korstog mot
fattigfolk og nasjonale minoriteter. Dei beordrar tortur og drap på
uavhengighetsaktivister og folk som flagger si støtte til
seperatistbevegelser. Den indiske staten viser her tydelege
fascistiske tendenser.

Våre kamerater i India, våre likemenn og -kvinner kjemper. Dei
kjemper i gatene, på universitetene, og dei kjemper i jungelen. Dei
kjemper med penn, sang og gevær. Og aller fremst; Dei kjemper for sin
rett til å kalle seg folket, og folket lar seg ikkje bytte ut!

Les våre tidligere saker om India her:

India brenner. Hva skjer?

Fascisme og markedsliberalisme – hånd i hånd?

Les om situasjonen i Kashmir på Indiasolidaritet:

Kashmir i unntakstilstand etter indisk kolonial vold

Tjen Folket
13.09.2016

Demonstrasjon til støtte for folket i Kashmir

Tjen Folket deltok lørdag 10. september på demonstrasjon i Bergen,
mot Indias okkupasjon av Kashmir og den brutale aksjonen de nå har
satt i verk for å undertrykke den kashmirske frigjøringskampen.

Roger Solsvik, offentleg talsperson for Tjen Folket i Bergen, holdt
denne appellen:

Venner, Kameratar. «Myndighetene har mista tilliten til folket.
Myndighetene har bestemt seg for å oppløse folket og utpeke et
nytt.» Dette sitatet fra Bertolt Brecht er ein veldig god beskrivelse
av dagens situasjon i India. Fra Nagaland i aust til Kashmir i nord
driv den indiske staten såkalla anti-terror operasjoner.
«Anti-terror» – begrepet er velkjent også her til lands. Det
kjennetegnes for oss vanligvis av norske kampfly som slepp bomber over
uklare mål i andre verdensdeler. Det kalles imperialisme, uansett kor
fine ord dei set på det. I Kashmir i dag er den imperialistiske
trusselen mykje meir direkte. 700 000 militære og paramilitære
okkupasjonssoldater er utplassert for å holde folk i konstant frykt
og spre fatalisme, følelsen av at makta er uovervinnelig.

Men, okkupasjon og undertrykkelse har alltid og vil alltid føre til
motstand. Det er dette vi ser no, og det er dette vi er her idag for
å løfte fram. Mens vi står her, demonstrerer tusenvis av kashmirere
mot statens undertrykking, portforbudet, terrorisering av lokale
medier, sensurering av internett og generell vold mot sivile. I
motsetning til oss blir desse demonstrantane møtt med kuler.
Riktignok kuler av såkalla «ikkje dødelig» karakter, men dei som
har sett resultatene av denne ikkje-dødeligheten veit at det er til
å grøsse av… Aktivisten i Bergen støtter det kashmirske folkets
kamp for frigjering!

Styresmaktene i India viser idag sin desperasjon i Kashmir. Gjennom
utstrakt bruk av brutal vold mot sivile viser dei at dei frykter
folket, frykter makta som ligg i folkemassane, frykter folkets
organisering og motstand. Vår oppgåve her i Norge, på den andre
sida av kloden, er å gjere folk oppmerksom på at dette skjer. Den
indiske staten forsøker å sensurere alle nyheter fra området som
ikkje taler deira sak. Dei fleste i vår del av verden veit ikkje ein
gong at den største konflikten i verden i dag utkjempes innad i
vestlige makters bestevenn i Asia, det landet vi på skulen fekk lære
var «verdens største demokrati».

Kvar er demokratiet for folket i Kashmir, som blir pepra med
haglpatroner for å seie meininga si? Kvar er demokratiet for folk som
blir fengsla uten tiltale? Eller dei som tilfeldigvis berre forsvinn
etter å ha blitt satt i varetekt? Staten mot folket. Avisene skriv
ikkje om det, nyhetene snakkar ikkje om det, det er ein skjult
konflikt. Det foregår ei hemningslaus sensurering på sosiale medier,
først og fremst på Facebook. Innlegg som viser brutaliteten i den
indiske okkupasjonen av Kashmir blir fjerna. Sterke Kashmirske stemmer
blir sensurert og får sine innlegg som fordømmer den indiske volden
i Kashmir fjernet.

Dette er den største imperialistiske konflikten i vår tid. Den
indiske staten beleirer sin eigen befolkning i massive militære
operasjoner i store deler av landet. Dei driv fram eit korstog mot
fattigfolk og nasjonale minoriteter. Dei beordrar tortur og drap på
uavhengighetsaktivister og folk som flagger si støtte til
seperatistbevegelser. Den indiske staten viser her tydelege
fascistiske tendenser.

Våre kamerater i India, våre likemenn og -kvinner kjemper. Dei
kjemper i gatene, på universitetene, og dei kjemper i jungelen. Dei
kjemper med penn, sang og gevær. Og aller fremst; Dei kjemper for sin
rett til å kalle seg folket, og folket lar seg ikkje bytte ut!

Les mer om India her:

India brenner. Hva skjer? ( http://tjen-folket.no/Sentralt/view/12120
)

Les om situasjonen i Kashmir på Indiasolidaritet:

Kashmir i unntakstilstand etter indisk kolonial vold (
http://indiasolidaritet.no/kashmir-i-unntakstilstand-etter-kolonial-indisk-vold/
)

Tjen Folket
13.09.2016

Fascisme og markedsliberalisme – hånd i hånd?

Kapitalisme og markedsliberalisme fremstilles ofte som «frihet».
Likevel ser vi i flere land at markedsliberalisme og autoritære
regimer med fascistiske tendenser går hånd i hånd.

Markedstilhengerne hevder ofte at liberalisme og fascisme ikke kan
forenes fordi markedsliberalisme handler om «frihet» mens fascisme
handler om undertrykkelse. Men i flere land er det en skremmende
utvikling der fascistiske partier styrer en brutal og folkefiendtlig
liberalisering av økonomien. Dette gjør at en kan stille spørsmål
om hva fascisme egentlig er og om det går hånd i hånd med
markedsliberalisme.

Det er mange som sier at fascisme kun er fascisme dersom det er helt
likt som det var på 30-tallet. Den økonomiske politikken i fascismen
må være en sterk stat som bygger opp og ut økonomien. Det har vært
en seigliva myte at arbeidsfolk fikk det bedre under nazismen i
Tyskland før krigen. Arbeidsledigheten i Tyskland gikk drastisk ned
fra midten på 30-tallet. Det hang sammen med militariseringa av
Tyskland, 22 % arbeida med krigsindustrien i 1939. Også obligatorisk
militærtjeneste fikk ned arbeidsledigheten. Andre tiltak var jobbnekt
for jøder, og oppfordring til kvinnene om å holde seg i hjemmet. I
tillegg ble det innført tvangsarbeid og konsentrasjonsleirer. Til
tross for at arbeidsledigheten sank var lønningene dårligere enn de
hadde vært før Wall Street krakket. Lønningene til arbeidere i
Tyskland var lavere enn de var i USA, Storbritannia, Frankrike og
Sverige. Lavere arbeidsledighet så bra ut på papiret men hørte ikke
nødvendigvis sammen med bedre forhold for arbeiderne [1]

Men i dagens verden ser vi flere steder at markedsliberalistisk
kapitalisme går hånd i hånd med stater med fascistiske trekk. Vi
så det allerede i Chile, da Pinochet tok makta gjennom et USA-støtta
kupp. Det ble innført markedsliberalisme, mens tusenvis av
motstandere ble massakrert og undertrykt. Den nyliberale politikken
gikk ut på deregulering, å minske statens rolle i økonomien og
kraftig undertrykkelse av arbeidernes rettigheter.
Fagforeningsaktivister, sosialister og kommunister ble forfulgt. Det
er ikke nødvendigvis noen motsigelse mellom på den ene siden å
gjøre statens rolle i økonomien mindre, og på den andre siden
utvide statens volds og undertrykkelsesapparat. Statens rolle blir å
tilrettelegge for markedet og med politi og militære slå hardt ned
på protester og krav. Dette så vi da nyliberalismen ble innført på
80-tallet, av Pinochet i Chile, Thatcher i Storbritannia og Reagan i
USA. Slike regimer har bredt seg i verden og i hele den tredje verden
har folkelig motstand vokst opp mot nyliberal politikk, etter at
autoritære regimer har begrensa arbeideres rettigheter og gitt store
selskaper fritt leide for å utbytte billig arbeidskraft. Friheten
markedsliberalismen tilbyr gjelder først og fremst kapitalistenes
frihet til å spre sine bedrifter utover verden, kjøpe billig
arbeidskraft over grensene og eksportere og importere som de vil.
Menneskenes frihet og rett til et verdig liv, mat på bordet, rett til
jorda si og muligheter i livet er mindre viktig, og når de er i strid
med kapitalistenes friheter og behov så vil det overses og
undertrykkes. Der markedsliberalismen utfordres og kritiseres ser vi
at regimene ikke nøler med å slå ned på protestene med vold og
makt.

Fascisme og det frie marked gikk hånd i hånd i Chile. Vi ser det
også i dagens verden, blant annet i India. Der styrer
regjeringspartiet BJP, (Bharatiya Janata Party)eller Indisk
folkeparti, som er en del av en hindunasjonalistisk bevegelse
(Hindutva). De innfører en skruppelløs liberalisering i India, der
ressurser og arbeidskraft blir solgt ut for en slikk og ingenting,
mens opposisjonelle stadig slås hardere ned på. Å være kritisk til
statens politikk er farlig, en kan fort anklages for å være
antinasjonal eller kommunist – og lynsjes av fascistmobber, eller
fengsles eller drepes av politiet i falske sammenstøt. Minoriteter og
folk som tilhører lave kaster er utsatt for grov diskriminering, vold
og ydmykelse. Sentrale medlemmer av BJP har flere ganger blitt
avslørt å delta i sjåvinistiske drap og massakrer på minoriteter
og lavkastefolk. Dette blant annet i gujaratopprørene. I opprørene
brukte flere politikere retorikk som oppildnet motsetningene, og i
tillegg til dette ble statlige registre brukt for å angripe muslimer.
Narendra Modi (statsminister i India for BJP) fikk ikke dra til USA
(av det amerikanske utenriksdepartementet) på grunn av hans mistenkte
rolle i angrepene. [2] [3] Det foregår et fanatisk forsøk på å
skape en eneste kulturell identitet i India, og å slå ned på de som
ikke passer i denne, et kjennetegn som også gjaldt i Tyskland og
Italia på 30-tallet. Grunnleggerne av den radikale hindunasjonalismen
så på Hitler og Mussolini som forbilder.

Breivik skrev i følge thehindu.com om den hinduistiske
nasjonalistbevegelsen som en viktig alliert, og han nevnte også BJP.
Han nevnte faktisk India i mer enn 100 sider. Manifestet støtter
«nasjonalistene i den indiske borgerkrigen og deportering av alle
muslimer fra India». Han nevnte også Russland, Filippinene, Kina og
Thailand som land der han håper nasjonalister vil kjempe. Selv om han
oppfordrer til en felles nasjonalistisk-fascistisk kamp på tvers av
grenser ønsker han ikke påvirkning av andre folk i Europa. Han
ønsker en tjenerklasse av ikke-muslimer fra Bangladesh, Pakistan og
India, som skal jobbe 12 timer om dagen og leve i segregerte samfunn.
[4] Til tross for at Breivik ønska seg samarbeid mellom ulike
fascistiske bevegelser i verden anså han tydelig disse som
laverestående. Til tross for at fascismen er internasjonal og finnes
i så godt som alle samfunn med klasser, så er den aldri
internasjonalistisk, den er alltid sjåvinistisk i sitt vesen.

Den økonomiske krisa øker mulighetene for fascismen. De politiske
partiene reklamerer med at de skal få til bedre vekst med en sterkere
stat. Den folkelige misnøyen kanaliseres mot minoriteter og lave
kaster eller klasser. Den sterke staten skal sikre selskapenes
rettigheter. I India for eksempel må staten sikre at selskapene får
tilgang til de feltene og ressursene de vil. For å få til det må de
rydde de folkelige bevegelsene av veien – fagforeninger,
urfolksorganisasjoner, kommunister og befolkningen i områdene. Slik
sikres undertrykkinga og markedsliberalismen. Det man ser i India er
en nyliberal politikk støtta av radikale hindufascister. Man ser at
en autoritær stat med fascistiske tendenser fungerer som en viktig
alliert for nyliberalismen. [5]

I den tredje verden er fascisme heller regelen enn unntaket.
Borgerskapet har ikke interesse av å fullføre den demokratiske
revolusjonen i den tredje verden. Kompradorborgerskap og føydalherrer
kan i hovedsak ikke bruke borgerlig-liberalt demokrati som sin
regjeringsform. Hvis folk får organisere seg, samle seg og drive
bevegelser rundt valgene vil de raskt rette sitt sinne mot
kompradorene (imperialistlakeiene) og føydalherrene som tjener på at
landet ligger under imperialismen. Ikke bare de fattigste folka vil
vekk fra situasjonen som halvkoloni, også småborgerskapet og det
nasjonale borgerskapet vil det. Så hvis de får organisere seg og
bruke demokratiske friheter og rettigheter relativt fritt, så blir
det fort problemer for kompradorene. Derfor er ikke fascisme uvanlig i
den tredje verden.

De som hevder nazismen var annerledes fordi den bygde ut økonomien
med statlige midler overser viktige poenger. Hitler drev en
grunnleggende kapitalistisk stat, en grovt utbyttende stat som var
hyperimperialistisk. At en stat bruker imperialismens profitter
direkte til å bygge ut for eksempel jernbane er ikke det viktigste
kjennetegne til fascismen. Typisk for fascismen er voldsromantikk,
antikommunisme og førerkult. Fascismen vokser typisk opp ved kriser
og fungerer som en bevarer av samfunnssystemet – gjennom å slå ned
på og undertrykke kritiske stemmer, kommunister, minoriteter og
statlig sett gjennom å innføre en brutal, undertrykkende stat.

“Kamerater, Eksekutivkomiteen for Den Kommunistiske Internasjonale
karakteriserte ganske riktig fascismen ved makta som det åpne
terroristiske diktaturet til finanskapitalens mest reaksjonære, mest
sjåvinistiske og mest imperialistiske elementer». -Dimitrov [6]

Kilder:

1: Nazi-Tysklands økonomi
2: BJP støtter massakre på kasteløse Gujaratopprørene
3: Massakre på muslimer støtta av BJP
4: Breivik om hindunasjonalister
5: Towards a new Dawn, editorial, mai-juni 2016.
6: Dimitrov: Fascismens klassekarakter

Tjen Folket
05.09.2016

Fascisme og markedsliberalisme – hånd i hånd?

Kapitalisme og markedsliberalisme fremstilles ofte som «frihet».
Likevel ser vi i flere land at markedsliberalisme og autoritære
regimer med fascistiske tendenser går hånd i hånd.

Markedstilhengerne hevder ofte at liberalisme og fascisme ikke kan
forenes, fordi markedsliberalisme handler om «frihet», mens fascisme
handler om undertrykkelse. Men i flere land er det en skremmende
utvikling der fascistiske partier styrer en brutal og folkefiendtlig
liberalisering av økonomien. Dette gjør at en kan stille spørsmål
om hva fascisme egentlig er og om det går hånd i hånd med
markedsliberalisme.

Det er mange som sier at fascisme kun er fascisme dersom det er helt
likt som det var på 30-tallet. Den økonomiske politikken i fascismen
må være en sterk stat som bygger opp og ut økonomien. Det har vært
en seigliva myte at arbeidsfolk fikk det bedre under nazismen i
Tyskland før krigen. Arbeidsledigheten i Tyskland gikk drastisk ned
fra midten på 30-tallet. Det hang sammen med militariseringa av
Tyskland: 22 % arbeida med krigsindustrien i 1939. Også obligatorisk
militærtjeneste fikk ned arbeidsledigheten. Andre tiltak var jobbnekt
for jøder, og oppfordring til kvinnene om å holde seg i hjemmet. I
tillegg ble det innført tvangsarbeid og konsentrasjonsleirer. Til
tross for at arbeidsledigheten sank, var lønningene dårligere enn de
hadde vært før Wall Street-krakket. Lønningene til arbeidere i
Tyskland var lavere enn de var i USA, Storbritannia, Frankrike og
Sverige. Lavere arbeidsledighet så bra ut på papiret, men hørte
ikke nødvendigvis sammen med bedre forhold for arbeiderne. [1]

Men i dagens verden ser vi flere steder at markedsliberalistisk
kapitalisme går hånd i hånd med stater med fascistiske trekk. Vi
så det allerede i Chile, da Pinochet tok makta gjennom et USA-støtta
kupp. Det ble innført markedsliberalisme, mens tusenvis av
motstandere ble massakrert og undertrykt. Den nyliberale politikken
gikk ut på deregulering, å minske statens rolle i økonomien og
kraftig undertrykkelse av arbeidernes rettigheter.
Fagforeningsaktivister, sosialister og kommunister ble forfulgt. Det
er ikke nødvendigvis noen motsigelse mellom på den ene siden å
gjøre statens rolle i økonomien mindre, og på den andre siden
utvide statens volds og undertrykkelsesapparat. Statens rolle blir å
tilrettelegge for markedet, og med politi og militære slå hardt ned
på protester og krav. Dette så vi da nyliberalismen ble innført på
80-tallet av Pinochet i Chile, Thatcher i Storbritannia og Reagan i
USA. Slike regimer har bredt seg i verden, og i hele den tredje verden
har folkelig motstand vokst opp mot nyliberal politikk, etter at
autoritære regimer har begrensa arbeideres rettigheter og gitt store
selskaper fritt leide for å utbytte billig arbeidskraft. Friheten
markedsliberalismen tilbyr gjelder først og fremst kapitalistenes
frihet til å spre sine bedrifter utover verden, kjøpe billig
arbeidskraft over grensene og eksportere og importere som de vil.
Menneskenes frihet og rett til et verdig liv, mat på bordet, rett til
jorda si og muligheter i livet er mindre viktig, og når de er i strid
med kapitalistenes friheter og behov så vil det overses og
undertrykkes. Der markedsliberalismen utfordres og kritiseres, ser vi
at regimene ikke nøler med å slå ned på protestene med vold og
makt.

Fascisme og det frie marked gikk hånd i hånd i Chile. Vi ser det
også i dagens verden, blant annet i India. Der styrer
regjeringspartiet BJP (Bharatiya Janata Party, eller Indisk
folkeparti) som er en del av en hindunasjonalistisk bevegelse
(Hindutva). De innfører en skruppelløs liberalisering i India, der
ressurser og arbeidskraft blir solgt ut for en slikk og ingenting,
mens opposisjonelle stadig slås hardere ned på. Å være kritisk til
statens politikk er farlig: en kan fort anklages for å være
antinasjonal eller kommunist, og lynsjes av fascistmobber, eller
fengsles eller drepes av politiet i falske sammenstøt. Minoriteter og
folk som tilhører lave kaster er utsatt for grov diskriminering, vold
og ydmykelse. Sentrale medlemmer av BJP har flere ganger blitt
avslørt å delta i sjåvinistiske drap og massakrer på minoriteter
og lavkastefolk. Dette blant annet i Gujarat-opprørene. I opprørene
brukte flere politikere retorikk som oppildnet motsetningene, og i
tillegg til dette ble statlige registre brukt for å angripe muslimer.
Narendra Modi (statsminister i India for BJP) fikk ikke dra til USA
(av det amerikanske utenriksdepartementet) på grunn av hans mistenkte
rolle i angrepene. [2] [3] Det foregår et fanatisk forsøk på å
skape en eneste kulturell identitet i India, og å slå ned på de som
ikke passer i denne – et kjennetegn som også gjaldt i Tyskland og
Italia på 30-tallet. Grunnleggerne av den radikale hindunasjonalismen
så på Hitler og Mussolini som forbilder.

Breivik skrev ifølge thehindu.com om den hinduistiske
nasjonalistbevegelsen som en viktig alliert, og han nevnte også BJP.
Han nevnte faktisk India i mer enn 100 sider. Manifestet støtter
«nasjonalistene i den indiske borgerkrigen og deportering av alle
muslimer fra India». Han nevnte også Russland, Filippinene, Kina og
Thailand som land der han håper nasjonalister vil kjempe. Selv om han
oppfordrer til en felles nasjonalistisk-fascistisk kamp på tvers av
grenser, ønsker han ikke påvirkning av andre folk i Europa. Han
ønsker en tjenerklasse av ikke-muslimer fra Bangladesh, Pakistan og
India, som skal jobbe 12 timer om dagen og leve i segregerte samfunn.
[4] Til tross for at Breivik ønska seg samarbeid mellom ulike
fascistiske bevegelser i verden, anså han tydelig disse som
laverestående. Til tross for at fascismen er internasjonal og finnes
i så godt som alle samfunn med klasser, så er den aldri
internasjonalistisk, den er alltid sjåvinistisk i sitt vesen.

Den økonomiske krisa øker mulighetene for fascismen. De politiske
partiene reklamerer med at de skal få til bedre vekst med en sterkere
stat. Den folkelige misnøyen kanaliseres mot minoriteter og lave
kaster eller klasser. Den sterke staten skal sikre selskapenes
rettigheter. I India for eksempel må staten sikre at selskapene får
tilgang til de feltene og ressursene de vil. For å få til det må de
rydde de folkelige bevegelsene av veien – fagforeninger,
urfolksorganisasjoner, kommunister og befolkningen i områdene. Slik
sikres undertrykkinga og markedsliberalismen. Det man ser i India er
en nyliberal politikk støtta av radikale hindufascister. Man ser at
en autoritær stat med fascistiske tendenser fungerer som en viktig
alliert for nyliberalismen. [5]

I den tredje verden er fascisme heller regelen enn unntaket.
Borgerskapet har ikke interesse av å fullføre den demokratiske
revolusjonen i den tredje verden. Kompradorborgerskap og føydalherrer
kan i hovedsak ikke bruke borgerlig-liberalt demokrati som sin
regjeringsform. Hvis folk får organisere seg, samle seg og drive
bevegelser rundt valgene, vil de raskt rette sitt sinne mot
kompradorene (imperialistlakeiene) og føydalherrene, som tjener på
at landet ligger under imperialismen. Ikke bare de fattigste folka vil
vekk fra tilstanden som halvkoloni, også småborgerskapet og det
nasjonale borgerskapet vil det. Så hvis de får organisere seg og
bruke demokratiske friheter og rettigheter relativt fritt, så blir
det fort problemer for kompradorene. Derfor er ikke fascisme uvanlig i
den tredje verden.

De som hevder nazismen var annerledes fordi den bygde ut økonomien
med statlige midler, overser viktige poenger. Hitler drev en
grunnleggende kapitalistisk stat, en grovt utbyttende stat som var
hyperimperialistisk. At en stat bruker imperialismens profitter
direkte til å bygge ut for eksempel jernbane, er ikke det viktigste
kjennetegne til fascismen. Typisk for fascismen er voldsromantikk,
antikommunisme og førerkult. Fascismen vokser typisk opp ved kriser,
og fungerer som en bevarer av samfunnssystemet gjennom å slå ned på
og undertrykke kritiske stemmer, kommunister, minoriteter og statlig
sett gjennom å innføre en brutal, undertrykkende stat.

«Kamerater, Eksekutivkomiteen for Den Kommunistiske Internasjonale
karakteriserte ganske riktig fascismen ved makta som det åpne
terroristiske diktaturet til finanskapitalens mest reaksjonære, mest
sjåvinistiske og mest imperialistiske elementer.» -Dimitrov [6]

Kilder:

1: Nazi-Tysklands økonomi (
http://www.historylearningsite.co.uk/nazi-germany/nazi-germany-and-the-economic-miracle/
)
2: BJP støtter massakre på kasteløse (
http://www.tehelka.com/2015/08/bjp-helped-to-massacre-dalits-say-ranveer-sena-activists/
), Gujaratopprørene (
https://en.wikipedia.org/wiki/2002_Gujarat_riots )
3: Massakre på muslimer støtta av BJP (
https://en.wikipedia.org/wiki/Naroda_Patiya_massacre )
4: Breivik om hindunasjonalister (
http://www.thehindu.com/news/national/norwegian-mass-killers-manifesto-hails-hindutva/article2293829.ece
)
5: Towards a new Dawn, editorial, mai-juni 2016.
6: Dimitrov: Fascismens klassekarakter (
http://tjen-folket.no/sentralt/view/10407#1.1 )

Tjen Folket
05.09.2016

Experiences from the Norwegian ML Movement

Pål Steigan was in the leadership of the Norwegian Marxist-Leninist
movement. Now he has written an autobiography, with an emphasis on the
best years of the ML movement. M-L movement’s best years.

This text is translated from a earlier text in Norwegian. The
Norwegian version is available here.

Steigan’s account of his upbringing in post-war Norway is
interesting to those who have not lived through it, and probably
nostalgic for those readers who remembers the 50s and 60s. Steigan
writes well about this, and the book clearly shows how enormously
Norway has changed over the past 60 years. He writes about at least
three time periods: the social democratic post-war era, the tumultuous
60s and 70s, and the yuppie 80s.

This is not a book review, nor a complete summary of Steigen’s book.
Rather it is an attempt to draw out some educational keypoints for
those attempting to build a communist party.

Pål Steigan yesterday and today

Pål Steigan was the leader for the Worker’s Community Party
(Marxist-Leninist) from 1975 to 1984. Before that, he was a leading
member of its predecessor, SUF and SUF (M-L).

Today, Pål Steigan is connected to the party Rødt (Red). Rødt is a
remnant of AKP (M-L), but has drifted far from its roots. Steigan is
nonetheless no enthusiast for the party—he devotes most of his time
to independent projects, for instance his blog, where he writes about
the contradictions of capitalism, ecology and more. In the book, he
writes that the AKP movement has not been particularly relevant since
around year 1990.

Pål Steigan is also not exactly excited about Rødt, but has not
endorsed any other group either. He has been quite negative in his
comments about Tjen Folket—he claims that the organization disgraces
communism. His alternative is “Communism 5.0”—a communism he
describes in his earlier book, Sammenbruddet [The Collapse]. The new
communism is “open source,” says Steigan, and separate itself from
the old forms of communism because nobody has a monopoly on what is
the right or wrong communism.

Regardless of where Steigan stands today, his insights to the
Norwegian ML movement has been important. Despite some failures and
gaps, it was an extremely successful communist movement from 1970 to
1980. It was one of the largest in the world. In sheer numbers alone,
there were quite few—if any—ML parties in Europe that had nearly
as many activists, members and friends as the Norwegian AKP (M-L). He
(and all the thousands of grassroots activists) deserve respect for
this, both from those of us who maintain that the ML movement was very
valuable and those who despise it.

Learn from the ML movement

The most interesting thing in the book for the modern day communist is
probably Steigan’s analysis of their methods—both the good and the
bad. Regardless of whether or not one agrees or disagrees with his
analysis, they can learn from them. Unfortunately, it appears that he
puts more weight on their failures than their recipes for success.
Perhaps it is only human to be self-critical, or maybe we can also
find this error within the reader.

It is not like Steigan besmirches the movement—there is a lot of joy
and pride to find there—but in places like his book, På den
himmelske freds plass [In the square of heavenly peace, the Norwegian
name for the Chinese Tiananmen square], the tone is occasionally
sharply defensive and self-critical.

The Norwegian ML movement was completely dominant in Norway’s answer
to the international communist movement in the 1960s. In 1966, Steigan
was enlisted in Sosialistisk Ungdomsforbund [The Socialist Youth
Organization] (SUF)—or a “enrolled Maoist Communist” as he
himself describes it—by the older Tron Øgrim. As an ambitous
teenager, his plan was clear: he was going to use the reformist
organization as a springboard to create the true communist movement in
Norway. It was inspired by Mao, his struggle against Soviet
revisionism and eventually the Great Proletarian Cultural
Revolution—but also by the communist oppositional struggle during
WWII nazi occupation and Norwegian workers’ history.

In the start, Øgrim and Steigan’s political environment was first
and foremost the local Bryn/Hellerud SUF on the eastern edge of Oslo.
However, they had relations with several other environments: radical
members of the Norwegian Communist Party (NKP), a Marxist bookstore
run by a left-oriented member of the same party, Swedish
Marxist-Leninists, radical students and other radical SUF chapters.
All these environments were more or less characterized by the leftist
wind that blew over the west—the world, in fact—during that time.
The Black Panthers’ struggle against American racism and apartheid,
the Vietnam War, the Cultural Revolution, the 1968 uprising in
France—these were the global movements that rocked Norway as so many
other nations.

After political struggle, studies, and practical work, SUF became a
Marxist-Leninist organization. They broke with the moderated SF
(Socialist People’s party) in 1969 and in 1973, and they established
the Arbeidernes Kommunistparti (ML) [Workers’ Communist Party].
During the 70s, many thousands of people joined the movement. At its
highest stage, the party and their youth organizations, Red Youth and
the Norwegian Communist Student Union (NKS)) had a few thousand
members. Marxism-Leninism led the anti-Vietnam War movement, were
critical in the struggle against the EU, organized workers’ strikes,
dominated university politics, and were eventually a powerful
oppositional force in the labor movement.

Steigan points to three virtues that were crucial for the success of
the ML movement.

1. Hard Work

Steigan describes how a relatively small political youth environment
used huge amounts of time in the work of building up the organization
from a small youth environment to a large national apparatus, all in
just a few years. They used all their savings and wages from summer
jobs to finance their political activites. They worked, sometimes day
and night, to build their own publishing company, print flyers and
organize meetings, actions and demonstrations. They studied, discussed
and were passionately dedicated to their work.

He describes a lively environment with large projects that never stood
still. And yet, without a doubt, these activists found much joy in
what they were doing. Not least, it’s obvious that this true work
gave true results. The ML movement found work both for young bookworms
and writers, as well as practical and technical people that could
devote themselves to keep the presses running. This can be seen
clearly in the accounts of the SUF publishing house – how quickly
they went from ideas to action and became a local chapter with their
own printing press. The movement also had projects ready for artists,
organizers, economists, athletes and so on.

It is wonderful to read Steigan’s writing about the SUF press. It
was a breakneck affair that was expensive and demanded facilities for
the equipment. Nonetheless, they counted on it’s success and kept on
driving forward. That the Marxist-Leninists in SUF had their own press
was of course an advantage in the internal struggle. It is also
tempting to think that they must have been made of gold to be able to
develop such an active and diverse setting. At the time, running a
printing press was no simple endeavor. It demanded a lot of work and
practical sense. This is why the movement had ample room for all types
of members, not just those that liked to write and talk.

There existed, according to Steigan, and this is completely true,
hardly any organization in Norway with people who were more willing to
work than AKP(m-l).

2. A collected and organized leading core

Steigan says that the ML movement’s young leaders were conscious of
how damaging splinter groups were for the ideology of movements in
other countries. They saw the ML movement in Germany, France and other
countries fragment themselves into new parties and groups in conflict
with each other. Steigan says that they were always aware of this and
entered a pact to keep the leading core indivisible, despite a number
of conflicts throughout the years. He calls this a fellowship that
agreed to always stand together, regardless of what might happen.

He claims that this core also could have a negative side—that the
leadership could appear monolithic to the members and that this was
not at all always positive.

Steigan also describes how they also consciously fought against
competition and potential splintering. But the most important thing
was the unit in the leading core. This unit held itself together from
1965 to 1980. There were of course replacements during this time, but
a few key people were there during the whole time – these were
Øgrim and Steigan, as well as Sigurd Allern and Sverre Knutsen. The
leadership never split—even through the resolution with right
deviation in 1976—before the party crisis hit in 1980.

3. The Mass Line

Steigan also writes about the mass line, formulated by Mao Zedong. He
writes about how important some of Mao’s writings were for him and
many others in the movement. Mao’s most popular texts was read over
and over again. The mantra about serving the people and that the
masses were the true heroes challenged Steigan’s individualist
tendencies. Already as young Marxist-Leninists, they wanted to be
important for the people and to make a difference. They wanted to be
amongst the people, hold discourse with them and participate where the
people were having a movement.

Although they were just a small organization, they were not afraid to
take initiative. When the Soviet Union invaded Czechoslovakia in 1968,
Sosialistisk Folkeparti [The Socialist People’s Party] held
demonstrations that suggested similarities between Socialism and
Nazism. SUF(M-L) instead took the initiative to demonstrate against
the Soviet invasion with a message that said “no to revisionism, yes
to socialism”. They also worked against the industrialists, for the
class struggle and workers’ strikes. The new spring for socialism
was also a new spring for striking and an active worker’s movement.
Marxism-Leninism participated here from the very earliest point to the
best of its ability.

Steigan devotes space to point out the errors of the movement.

1. Too much focus on history and foreign struggles?

Steigan writes that the movement used a lot of time splitting hairs in
the history of Portugal, Spain, Germany, Albania and Indonesia. He
claims that this could be both interesting and relevant, but not for a
political party. According to Steigan, they placed themselves in an
impossible situation when they set out to have a position on
everything.

2. Bet on a base that disappeared?

Steigan writes about how the ML movement depended on building
organizational bases within industry. The movement’s analysis was
classically Marxist in that the industry workers are seen as the core
of the proletariat. They encouraged their activists to search there to
establish the worker’s party within this setting. They planned to
build their base within large factories. Oslo, Bergen, Trondheim and
Stavanger had large shipbuilding factories and other industrial zones
in central locations in the 1970s. They no longer exist today.
Additionally, a large portion of workers today are migrants.

The ML movement went far when they vied for positions in the
industrial work places, but the crisis in the party was nearly
parallel with the radicalization of the Norwegian industrial workers.

3. Blinders and lighthouses

Despite the fact that the ML movement was influenced and inspired by
China, Albania was much closer. They sent some delegations to China,
but thousands of people flocked to Albana, “the lighthouse of
socialism in Europe”. Steigen claims that the party leadership was
implicated in a lot of the impacts there, and that they had blinders
over Albania for quite some time. They did not want to see Albania’s
errors and eventually had disagreements among themselves. Steigan
maintains that the “resolution with right deviation” was
influenced by the Albanian leadership’s stiff-armed and dogmatic
interpretation of Marxism.

4. Resolution with right deviation

Steigan is extremely critical of the party’s 1975 correction
campaign, “resolution with right deviation.” He portrays how Tron
Øgrim—after conversations with Albanian communists—caught Steigan
and the party leadership off guard with a long and comprehensive paper
called “Theses on right deviation”. Despite the fact that Steigan
and the rest of the party leadership felt that it was a slap in the
face, the document was accepted unanimously by the central committee.

Steigan says that this resolution was an “earthquake” and that it
stood in opposition against the history of concessions and compromises
with social democrats and revisionists. The thesis was 200,000
characters long. In typical “Øgrim” fashion, says Steigan, it was
poorly supported by facts or analysis. Steigan claims that the
treatment of right deviation the same kinds of elements of guilt that
can be seen in Protestantism and that right deviation was whitewashed
(“right deviation had done this” and “I would not have been able
to do that were it not for right deviation”). To put it concretely,
the campaign was a call for collaboration and alliance with SV
[Socialist Left] and NKP (Norwegian Communist Party). Steigan writes
that this settlement was the closest they ever came to a cultural
revolution within the movement, and that the period from 1976-78 was
plagued by sectarianism, ultra radicalism and dogmatism. He concludes
it was damaging to any flexible tactics because it divided them from
revolutionaries in other parties and environments. He says they cut
off a fire gate between them and NKP and SV. Steigan points out that
when one isolates oneself from damaging influence from revisionists
and opportunists, one also often end up isolating these people from
revolutionary influence. If one does it to hard to get over from one
side, it will probably be difficult going the other way too. This
campaign led to Sigurd Allern’s resignation as a chairman, replaced
by a strictly reluctant Pål Steigan. Steigan is – despite intense
bitterness over what he saw as a damaging settlement – not only
negative. He believes that a firming of the party was necessary,
following that the two first years (1973-75) became to relaxed. In the
aftermath of the settlement the party undertook big tasks, amongst
them a campaign to transform Klassekampen (the Class Struggle) into a
daily newspaper. It may be a small paradox that the party had it’s
peak, regarding membership numbers and most likely also in the amount
of working effort dedicated to the party – in this period which both
Steigan and others has summarized as most dogmatic and sectarian. But
isn’t it impossible to imagine this type of sacrifice and dedication
without a strong zeal and conviction? Maybe the leadership became
overconfident as a result of steady progress, and could have averted
the crises if they had taken better care of both effort and
dedication?

5. The meeting grind

Steigan calls the meeting culture in AKP (M-L) a “meeting mill”
and that there were far too many meetings. Steigan’s young son used
to call him “the meeting man”. According to Steigan’s own notes,
in 1976 alone, he took part in: 50 meetings with the worker’s
committee, 25 meetings in the central committee (three of which lasted
for the entire weekend), 2 political meetings that lasted 2-3 days, a
congressional meeting that lasted 3-4 days, 22 small team meetings,
and at least 50 miscellaneous meetings, union meetings. This is not to
mention a few meetings that dealt with assorted topics, like the
Albanian party congress (which lasted for 14 days), meetings with
foreign parties, guest meetings and so on.

A major excess of the meetings were the internal party meetings.
Steigan claims that the ML movement had a very strong believe in
meetings, but that most of the time spent in these meetings was in
reality wasted.

6. Debate Style

Steigan says that the ML movement had an unfortunate debate style.
According to him, it was cocky, very tough and unforgiving. Often in a
style which was referred to as “the style of hard strikes”.
Steigan suggests that it would have been a lot better if it had been
less arrogant and more relaxed.

7. The Hamster Wheel

Steigan says that the leadership style in AKP (M-L) was defined by
many directives and very little flexibility for the local chapters. He
calls these directives a “hailstorm of papers over the chapters”.
Each month, a thick manual was sent to the party chapters.

This is why Steigan now sees that a Maoist organization ought to have
a greater degree of operational freedom and flexibility as its basis.
He looks towards a leadership style that to a large degree summarizes
experiences and inspires through examples, rather than firm directives
from the center. Steigan describes an AKP calendar full of duties
through a long line of special days, obligatory meetings, discussions
and campaigns. Instead, says Steigan, a small organization with
powerful enemies should not binds its forces, but rather strike
quickly here and there, chosing times and places and being flexible.
To bind forces is opposed to what Mao outlined in his guerrilla
strategy.

Early in 1978, Steigan received a report that they had recruited 1000
new members in 1977, but a third of these recruits were gone within
one year.

8. To dig down the party

>From 1976, AKP (M-L) started a movement that would make parts of the
party go underground. Ever since the party congress in 1976, the party
only had one official spokesperson, the party chairman Pål Steigan.
Motivated by the threat of a new world war and the goal of leading a
national revolutionary peoples’ war, the party was prepared for
illegality and persecution.

Steigan claims he agreed that security politics were the correct way
to go, but he said that it was idiotic to make parts of the party go
underground. He hits especially hard against classified directives
where the members were divided into four categories: 1. Known members
and the spokesperson, 2. Known member, normal members, 3. Closeted
members, who sympathized with the movement, and 4. Closeted members
who never openly sympathized with the party.

Steigan writes that a few in the party wanted 90% of the members to be
in the fourth category, while his own suggestion was to recruit more
people as spokespeople and create more order within the mass
membership.

In the book, Steigen writes that this classification was one of the
silliest things they could do. He claimed that if there would be war,
the classification would not have helped AKP (M-L). On the contrary,
he said that this would isolate the party from the people and all but
a few of the closest contacts with the masses could have supported the
party. He also claimed that this would have made it easy to round up
and crush a party that was so isolated from the people, regardless of
how good the security was that they practiced.

Steigan further describes that he means that this system recreated the
conditions for sectarianism. When people could be secret communists
and never held accountable for the party’s politics, it was open for
sectarian positions. The fourth category never needed to expose their
politics publicly, so they did not need to worry about what people in
the street or their colleagues thought about the party. According to
Steigan, people also used this as an easy excuse to simply disappear
when they decided they were “tired of being communists”.

9. Economic crisis

Steigan devoted a great deal of his book to the huge economic crisis
that afflicted AKP (M-L) in 1978. It is still not clear what the
causes of this were. Steigan was—as the chairman—taken by surprise
when the party’s financial officers presented a budgetary deficit of
20 million (in 2016 kroners). They had used way too much money here
and there. Steigan mentions a few examples, without getting to the
bottom of the matter.

The newsletter Klassekampen was a big drain on the ML movement’s
economy. The party leadership had said no to state funding (“the
enemy’s sugarcoated bullets) of the newsletter on principle and had
insisted that the members’ money and labor should remain free.
Additionally, Oktober Forlag (The October Publishing Company) was also
a large drain on resources—under Tron Øgrim’s leadership, many
books were printed without anybody buying them.

Steigan depicts a large party economy with several party businesses
and varieties that in the grand scheme worked as independent machines.
There was very little control and some of the leading people
(including Tron Øgrim and Sverre Knutsen) had their own political
hobbies that demanded large expenses with little outcome and that had
not reflected on the bigger picture.

Steigan says that while he wanted to step down as the chairman after
the economic crisis, he was simply not allowed to. The party’s
treasurer, on the other hand, was allowed to step down and was
replaced by an incredibly reluctant Sverre Kutsen. Three years later,
Knutsen left the party with a critique of the party for having been
too disinterested in the struggle, for their critical perspective of
Stalin, and for the support of Deng revisionism in China. Steigan
believes that Sverre Knutsen betrayed the leftists in AKP (M-L) when
he would have been the natural choice for their leadership. In 1984, a
stream of members left the party, citing revisionism, but they never
organized any concrete projects after leaving.

Steigan claims that the leadership lost its authority in 1978. This
was the end of Marxism-Leninism as a “charismatic movement”.

10. Dependence on and views of China

Steigan writes that AKP(M-L) developed a dependence on China and
Albania which they would quickly regret. Shortly after Mao’s death,
the so called “Gang of Four” organized a coup in China. Tron
Øgrim and the AKP leadership bought most of the rhetoric surrounding
the “Gang of Four”. In the transition period under Hua Guofeng,
China addressed the Gang of Four and resolved their conflicts, but did
not attack their counterrevolutionary character.

Steigan considers Øgrim’s two long articles about the Gang of Four
in the party’s newspaper, Røde Fane [The Red Banner] as
“intellectual acrobatics” and “a house of cards” that ought to
be torn down. He also claims that Øgrim’s (unsigned) articles tied
AKP(M-L) to the leadership of China’s communist party in the fall of
1976.

Steigan asks the question of whether or not it would have been
possible to “take it easy” and wait a little before taking a
position on the party struggle in a country on the other side of the
planet. Steigan’s goal in the party congress of 1980 was to have no
major discussions on China. In the final analysis, the party appeared
to have a friendly relationship with China up until the massacre at
Tiananmen Square in 1989—which Klassekampen and AKP(M-L) denounced
as a fascist oppression on the part of the Chinese state. He does not
even discuss the possibility that what had happened in 1976 was a
bourgeois counterrevolution.

Conclusion

In addition to organizing Steigan’s view on the 3 positives and 10
negatives of the party, there are also a few other issues to consider:

It is interesting to see that of all the leaders in the party during
the time Steigan writes about, nobody wanted to be the front-leader.
Tromn Øgrim flatly refused, Steigan was more or less forced and
wanted to step down from the start. Sigurd Allern stepped down freely
after the resolution with right deviation and not even Sverre Knutsen
sought the position. Steigan writes that the women’s movement in
1984 kicked in unlocked doors. Steigan happily gave up his position as
the chairman.

If nothing else, it dismantles the myth of power hungry and corrupt
“Stalinists”. It shows also that there was a collective group that
held power in the party and not a single “party owner”—unlike
most foreign parties. But doesn’t it also reveal a weakness in the
party when the most active people in it are not willing to step
forward or hold responsibilities?

It is also interesting that Steigan writes that in 1984, the party’s
most important properties were no longer directly control by the
party. The paper Klassekampen took in millions in donations and was
edited according to so-called “editorial discretion”—wherein the
editor was given full freedoms in daily operations and content
control. All of the sudden, it was Klassekampen’s editor—former
chairman Sigurd Allern (!)—who controlled the absolute most of human
and economic resources in the movement. This set the stage for the
large struggles over Klasssekampen in the 90s, which culminated in
open war over the editorship in 1997.

Steigan also describes how important election work was for him and
that his prioritization of Rød Valgallianse [Red Election Alliance]
and the election struggle 1979 to a large degree happened without the
engagement of the rest of the party leadership. Steigan writes that at
the time, he claimed that the way out of the party crisis was with
more external political work, while the rest of the leadership wanted
to prioritize “internal work”.

There is a clear contradiction in Steigan’s account of AKP(M-L) in
the 80s. On the one hand, he portrays a deep crisis within the party:
economic crisis and a nearly bankrupt and broken leadership unit
(“fellowship destroyed”), many leave the party with passive
critiques from “the left”. From outside, the upheavals in China
and the collapse of the international ML movement must have had a
strong influence upon the situation in AKP(M-L). The party reached
it’s peak just four years after its foundation, at a time that
coincided with what Steigan calls the sectarian period.

On the other hand, Steigan seeks to frame the AKP in the 80s as a more
mature party: a party that has resolved its issues with
“sectarianism”, was anchored in the everyday Norwegian experience,
and took part in important struggles. Steigan nearly suggests a
“friendly” feminism politics that met open doors when the old
“diamond gang” in the leadership was on the way out of the machine
of their own making.

Steigan deals first with a comprehensive crisis when restructuring
politics and it appears that he wants to convince readers that he was
satisfied with the changes and developments—but then declares that
by 1990 the party had lost all relevance for him. This description has
a poor grasp of the situation. He gives no explanation as to why what
he describes as a largely positive development has ended with him
saying that the party is no longer relevant. How is it that a positive
development and maturation led to the party being unimportant? Or does
Steigan mean that these were just two different processes operating
independently from one another?

It is tempting to think that Steigan neither can nor wants to answer
these questions. Steigan’s book is his conclusion for the movement.
He seems finished with the ML movement, and that’s OK.

All experiences can be helpful for today’s communists, but the way
we must go cannot be identical to the way anyone else has gone before
us. New communists are probably eager to listen to as many stories
from earlier struggle as possible, but to paraphrase Marx: it’s
about creating new histories, not interpreting that which has already
been written

Tjen Folket
03.09.2016

Experiences from the Norwegian ML Movement

Pål Steigan was in the leadership of the Norwegian Marxist-Leninist
movement. Now he has written an autobiography, with an emphasis on the
best years of the ML movement.

This text is translated from a earlier text in Norwegian. The
Norwegian version is available here (
http://tjen-folket.no/sentralt/view/11593 ).

Steigan’s account of his upbringing in post-war Norway is
interesting to those who have not lived through it, and probably
nostalgic for those readers who remembers the 50s and 60s. Steigan
writes well about this, and the book clearly shows how enormously
Norway has changed over the past 60 years. He writes about at least
three time periods: the social democratic post-war era, the tumultuous
60s and 70s, and the yuppie 80s.

This is not a book review, nor a complete summary of Steigen’s book.
Rather it is an attempt to draw out some educational keypoints for
those attempting to build a communist party.

Pål Steigan yesterday and today

Pål Steigan was the leader for the Worker’s Community Party
(Marxist-Leninist) from 1975 to 1984. Before that, he was a leading
member of its predecessor, SUF and SUF (M-L).

Today, Pål Steigan is connected to the party Rødt (Red). Rødt is a
remnant of AKP (M-L), but has drifted far from its roots. Steigan is
nonetheless no enthusiast for the party—he devotes most of his time
to independent projects, for instance his blog, where he writes about
the contradictions of capitalism, ecology and more. In the book, he
writes that the AKP movement has not been particularly relevant since
around year 1990.

Pål Steigan is also not exactly excited about Rødt, but has not
endorsed any other group either. He has been quite negative in his
comments about Tjen Folket—he claims that the organization disgraces
communism. His alternative is “Communism 5.0”—a communism he
describes in his earlier book, Sammenbruddet [The Collapse]. The new
communism is “open source,” says Steigan, and separates itself
from the old forms of communism because nobody has a monopoly on what
is the right or wrong communism.

Regardless of where Steigan stands today, his insights to the
Norwegian ML movement has been important. Despite some failures and
gaps, it was an extremely successful communist movement from 1970 to
1980. It was one of the largest in the world. In sheer numbers alone,
there were quite few—if any—ML parties in Europe that had nearly
as many activists, members and friends as the Norwegian AKP (M-L). He
(and all the thousands of grassroots activists) deserve respect for
this, both from those of us who maintain that the ML movement was very
valuable and those who despise it.

Learn from the ML movement

The most interesting thing in the book for the modern day communist is
probably Steigan’s analysis of their methods—both the good and the
bad. Regardless of whether or not one agrees or disagrees with his
analysis, they can learn from them. Unfortunately, it appears that he
puts more weight on their failures than their recipes for success.
Perhaps it is only human to be self-critical, or maybe we can also
find this error within the reader.

It is not like Steigan besmirches the movement—there is a lot of joy
and pride to find there—but in places like his book, På den
himmelske freds plass [In the square of heavenly peace, the Norwegian
name for the Chinese Tiananmen square], the tone is occasionally
sharply defensive and self-critical.

The Norwegian ML movement was completely dominant in Norway’s answer
to the international communist movement in the 1960s. In 1966, Steigan
was enlisted in Sosialistisk Ungdomsforbund [The Socialist Youth
Organization] (SUF)—or a “enrolled Maoist Communist” as he
himself describes it—by the older Tron Øgrim. As an ambitous
teenager, his plan was clear: he was going to use the reformist
organization as a springboard to create the true communist movement in
Norway. It was inspired by Mao, his struggle against Soviet
revisionism and eventually the Great Proletarian Cultural
Revolution—but also by the communist oppositional struggle during
WWII nazi occupation and Norwegian workers’ history.

In the start, Øgrim and Steigan’s political environment was first
and foremost the local Bryn/Hellerud SUF on the eastern edge of Oslo.
However, they had relations with several other environments: radical
members of the Norwegian Communist Party (NKP), a Marxist bookstore
run by a left-oriented member of the same party, Swedish
Marxist-Leninists, radical students and other radical SUF chapters.
All these environments were more or less characterized by the leftist
wind that blew over the west—the world, in fact—during that time.
The Black Panthers’ struggle against American racism and apartheid,
the Vietnam War, the Cultural Revolution, the 1968 uprising in
France—these were the global movements that rocked Norway as so many
other nations.

After political struggle, studies, and practical work, SUF became a
Marxist-Leninist organization. They broke with the moderated SF
(Socialist People’s party) in 1969 and in 1973, and they established
the Arbeidernes Kommunistparti (ML) [Workers’ Communist Party].
During the 70s, many thousands of people joined the movement. At its
highest stage, the party and their youth organizations, Red Youth and
the Norwegian Communist Student Union (NKS)) had a few thousand
members. Marxism-Leninism led the anti-Vietnam War movement, was
critical in the struggle against the EU, organized workers’ strikes,
dominated university politics, and was eventually a powerful
oppositional force in the labor movement.

Steigan points to three virtues that were crucial for the success of
the ML movement:

1. Hard Work

Steigan describes how a relatively small political youth environment
used huge amounts of time in the work of building up the organization
from a small youth environment to a large national apparatus, all in
just a few years. They used all their savings and wages from summer
jobs to finance their political activites. They worked, sometimes day
and night, to build their own publishing company, print flyers and
organize meetings, actions and demonstrations. They studied, discussed
and were passionately dedicated to their work.

He describes a lively environment with large projects that never stood
still. And yet, without a doubt, these activists found much joy in
what they were doing. Not least, it’s obvious that this true work
gave true results. The ML movement found work both for young bookworms
and writers, as well as practical and technical people that could
devote themselves to keep the presses running. This can be seen
clearly in the accounts of the SUF publishing house – how quickly
they went from ideas to action and became a local chapter with their
own printing press. The movement also had projects ready for artists,
organizers, economists, athletes and so on.

It is wonderful to read Steigan’s writing about the SUF press. It
was a breakneck affair that was expensive and demanded facilities for
the equipment. Nonetheless, they counted on it’s success and kept on
driving forward. That the Marxist-Leninists in SUF had their own press
was of course an advantage in the internal struggle. It is also
tempting to think that they must have been made of gold to be able to
develop such an active and diverse setting. At the time, running a
printing press was no simple endeavor. It demanded a lot of work and
practical sense. This is why the movement had ample room for all types
of members, not just those that liked to write and talk.

There existed, according to Steigan, and this is completely true,
hardly any organization in Norway with people who were more willing to
work than AKP(m-l).

2. A collected and organized leading core

Steigan says that the ML movement’s young leaders were conscious of
how damaging splinter groups were for the ideology of movements in
other countries. They saw the ML movement in Germany, France and other
countries fragment themselves into new parties and groups in conflict
with each other. Steigan says that they were always aware of this and
entered a pact to keep the leading core indivisible, despite a number
of conflicts throughout the years. He calls this a fellowship that
agreed to always stand together, regardless of what might happen.

He claims that this core also could have a negative side—that the
leadership could appear monolithic to the members and that this was
not at all always positive.

Steigan also describes how they also consciously fought against
competition and potential splintering. But the most important thing
was the unit in the leading core. This unit held itself together from
1965 to 1980. There were of course replacements during this time, but
a few key people were there during the whole time – these were
Øgrim and Steigan, as well as Sigurd Allern and Sverre Knutsen. The
leadership never split—even through the resolution with right
deviation in 1976—before the party crisis hit in 1980.

3. The Mass Line

Steigan also writes about the mass line, formulated by Mao Zedong. He
writes about how important some of Mao’s writings were for him and
many others in the movement. Mao’s most popular texts was read over
and over again. The mantra about serving the people and that the
masses were the true heroes challenged Steigan’s individualist
tendencies. Already as young Marxist-Leninists, they wanted to be
important for the people and to make a difference. They wanted to be
amongst the people, hold discourse with them and participate where the
people were having a movement.

Although they were just a small organization, they were not afraid to
take initiative. When the Soviet Union invaded Czechoslovakia in 1968,
Sosialistisk Folkeparti [The Socialist People’s Party] held
demonstrations that suggested similarities between Socialism and
Nazism. SUF(M-L) instead took the initiative to demonstrate against
the Soviet invasion with a message that said “no to revisionism, yes
to socialism”. They also worked against the industrialists, for the
class struggle and workers’ strikes. The new spring for socialism
was also a new spring for striking and an active worker’s movement.
Marxism-Leninism participated here from the very earliest point to the
best of its ability.

Steigan devotes space to point out the errors of the movement:

1. Too much focus on history and foreign struggles?

Steigan writes that the movement used a lot of time splitting hairs in
the history of Portugal, Spain, Germany, Albania and Indonesia. He
claims that this could be both interesting and relevant, but not for a
political party. According to Steigan, they placed themselves in an
impossible situation when they set out to have a position on
everything.

2. Bet on a base that disappeared?

Steigan writes about how the ML movement depended on building
organizational bases within industry. The movement’s analysis was
classically Marxist in that the industry workers are seen as the core
of the proletariat. They encouraged their activists to search there to
establish the worker’s party within this setting. They planned to
build their base within large factories. Oslo, Bergen, Trondheim and
Stavanger had large shipbuilding factories and other industrial zones
in central locations in the 1970s. They no longer exist today.
Additionally, a large portion of workers today are migrants.

The ML movement went far in winning positions in industry, but almost
paralell to the crisis in the party, Norwegian industry was radically
changed.

3. Blinders and lighthouses

Despite the fact that the ML movement was influenced and inspired by
China, Albania was much closer. They sent some delegations to China,
but thousands of people flocked to Albana, “the lighthouse of
socialism in Europe”. Steigen claims that the party leadership was
implicated in a lot of the impacts there, and that they had blinders
over Albania for quite some time. They did not want to see Albania’s
errors and eventually had disagreements among themselves. Steigan
maintains that the “resolution with right deviation” was
influenced by the Albanian leadership’s stiff-armed and dogmatic
interpretation of Marxism.

4. The resolution with right deviation

Steigan is extremely critical of the party’s 1975 correction
campaign, “resolution with right deviation.” He portrays how Tron
Øgrim—after conversations with Albanian communists—caught Steigan
and the party leadership off guard with a long and comprehensive paper
called “Theses on right deviation”. Despite the fact that Steigan
and the rest of the party leadership felt that it was a slap in the
face, the document was accepted unanimously by the central committee.

Steigan says that this resolution was an “earthquake” and that it
opposed concessions and compromises with social democrats and
revisionists. The thesis was 200,000 characters long. In typical
“Øgrim” fashion, says Steigan, it was poorly supported by facts
or analysis. Steigan claims that the treatment of the “right
deviation” had much in common with the concept of guilt seen in
Protestantism, and that the right deviation was “given a soul”
(“the right deviation did this” and “the right deviation made me
do that”). To put it concretely, the campaign was against
collaboration and alliance with SV [Socialist Left] and NKP (Norwegian
Communist Party).

Steigan writes that this settlement was the closest they ever came to
a cultural revolution within the movement, and that the period from
1976-78 was plagued by sectarianism, ultra radicalism and dogmatism.
He concludes it was damaging to any flexible tactics because it
divided them from revolutionaries in other parties and environments.
He says they cut off a fire gate between them and NKP and SV. Steigan
points out that when one isolates oneself from damaging influence from
revisionists and opportunists, one also often end up isolating these
people from revolutionary influence. If one makes it too hard to go
over from one side, it will probably be difficult going the other way
too.

This campaign led to Sigurd Allern’s resignation as chairman,
replaced by a strictly reluctant Pål Steigan. Steigan is – despite
intense bitterness over what he saw as a damaging settlement – not
only negative. He believes that a firming of the party was necessary,
seeing the first two years (1973-75) as too relaxed. In the aftermath
of the settlement the party undertook big tasks, amongst them a
campaign to transform Klassekampen (the Class Struggle) into a daily
newspaper.

It may be a small paradox that the party had it’s peak, regarding
membership numbers and most likely also in the amount of working
effort dedicated to the party, in this period which both Steigan and
others has summarized as most dogmatic and sectarian. But isn’t it
impossible to imagine this type of sacrifice and dedication without a
strong zeal and conviction? Maybe the leadership became overconfident
as a result of steady progress, and could have averted the crises if
they had taken better care of both effort and dedication?

5. The meeting grinder

Steigan calls the meeting culture in AKP (M-L) a “meeting grinder”
and thinks that there were far too many meetings. Steigan’s young
son used to call him “the meeting man”. According to Steigan’s
own notes, in 1976 alone, he took part in: 50 meetings with the
worker’s committee, 25 meetings in the central committee (three of
which lasted for the entire weekend), 2 political meetings that lasted
2-3 days, a congressional meeting that lasted 3-4 days, 22 small team
meetings, and at least 50 miscellaneous meetings, union meetings. This
is not to mention a few meetings that dealt with assorted topics, like
the Albanian party congress (which lasted for 14 days), meetings with
foreign parties, guest meetings and so on.

A large majority of the meetings were the internal party meetings.
Steigan claims that the ML movement had a very strong belief in
meetings, but that most of the time spent in these meetings was in
reality wasted.

6. Debating style

Steigan says that the ML movement had an unfortunate debating style.
According to him, it was cocky, very tough and unforgiving. Often in a
style referred to as “the style of hard strikes”. Steigan suggests
that it would have been a lot better if it had been less arrogant and
more relaxed.

7. The hamster wheel

Steigan says that the leadership style in AKP (M-L) was defined by
many directives and very little flexibility for the local chapters. He
calls these directives a “hailstorm of papers over the chapters”.
Each month, a thick manual was sent to the party chapters.

This is why Steigan now sees that a Maoist organization ought to have
a greater degree of operational freedom and flexibility as its basis.
He envisions a leadership style that to a large degree summarizes
experiences and inspires through examples, rather than firm directives
from the center. Steigan describes an AKP calendar full of duties
through a long line of special days, obligatory meetings, discussions
and campaigns. Instead, says Steigan, a small organization with
powerful enemies should not bind its forces, but rather strike quickly
here and there, chosing times and places and being flexible. To bind
forces is opposed to what Mao outlined in his guerrilla strategy.

Early in 1978, Steigan received a report that they had recruited 1000
new members in 1977, but a third of these recruits were gone within
one year.

8. To dig down the party

>From 1976, AKP (M-L) started a movement that would make parts of the
party go underground. Ever since the party congress in 1976, the party
only had one official spokesperson, the party chairman Pål Steigan.
Motivated by the threat of a new world war and the goal of leading a
national revolutionary peoples’ war, the party was prepared for
illegality and persecution.

Steigan claims he agreed that security politics were the correct way
to go, but he said that it was idiotic to make parts of the party go
underground. He hits especially hard against classified directives
where the members were divided into four categories: 1. Known members
and the spokesperson, 2. Known member, normal members, 3. Closeted
members, who sympathized with the movement, and 4. Closeted members
who never openly sympathized with the party.

Steigan writes that a few in the party wanted 90% of the members to be
in the fourth category, while his own suggestion was to recruit more
people as spokespeople and create more order within the mass
membership.

In the book, Steigan writes that this classification was one of the
silliest things they could do. He claims that if there would be war,
the classification would not have helped AKP (M-L). On the contrary,
he said that this would isolate the party from the people and all but
a few of the closest contacts with the masses could have supported the
party. He also claims that this would have made it easy to round up
and crush a party that was so isolated from the people, regardless of
how good security they upheld.

Steigan further describes that he thought this system recreated the
conditions for sectarianism. When people could be secret communists
and never held accountable for the party’s politics, it became easy
to take sectarian positions. The fourth category never needed to
expose their politics publicly, so they did not need to worry about
what people in the street or their colleagues thought about the party.
According to Steigan, people also used this as an easy excuse to
simply disappear when they decided they were “tired of being
communists”.

9. The economic crisis

Steigan devoted a great deal of his book to the huge economic crisis
that afflicted AKP (M-L) in 1978. It is still not clear what the
causes of this were. Steigan was—as the chairman—taken by surprise
when the party’s financial officers presented a budgetary deficit of
20 million (in 2016 kroners). They had used way too much money here
and there. Steigan mentions a few examples, without getting to the
bottom of the matter.

The newsletter Klassekampen was a big drain on the ML movement’s
economy. The party leadership had said no to state funding (“the
enemy’s sugarcoated bullets”) of the newsletter on principle and
had insisted that the members’ money and labor should remain free.
Additionally, Oktober Forlag (The October Publishing Company) was also
a large drain on resources—under Tron Øgrim’s leadership, many
books were printed without anybody buying them.

Steigan depicts a large party economy with several party businesses
and varieties that in the grand scheme worked as independent machines.
There was very little control and some of the leading people
(including Tron Øgrim and Sverre Knutsen) had their own political
hobbies that demanded large expenses with little outcome and that had
not reflected on the bigger picture.

Steigan says that while he wanted to step down as the chairman after
the economic crisis, he was simply not allowed to. The party’s
treasurer, on the other hand, was allowed to step down and was
replaced by an incredibly reluctant Sverre Knutsen. Three years later,
Knutsen left the party with a critique of the party for having been
too disinterested in the struggle, for their critical perspective of
Stalin, and for the support of Deng revisionism in China. Steigan
believes that Sverre Knutsen betrayed the leftists in AKP (M-L) when
he would have been the natural choice for their leadership. In 1984, a
stream of members left the party, citing revisionism, but they never
organized any concrete projects after leaving.

Steigan claims that the leadership lost its authority in 1978. This
was the end of Marxism-Leninism as a “charismatic movement”.

10. Dependence on and views of China

Steigan writes that AKP(M-L) developed a dependence on China and
Albania which they would quickly regret. Shortly after Mao’s death,
the so called “Gang of Four” was deposited in an organized coup in
China. Tron Øgrim and the AKP leadership bought most of the rhetoric
surrounding the “Gang of Four”. In the transition period under Hua
Guofeng, China had a showdown with the Gang of Four, but did not
attack the Culture Revolution.

Steigan considers Øgrim’s two long articles about the Gang of Four
in the party’s newspaper, Røde Fane [The Red Banner] as
“intellectual acrobatics” and “a house of cards” that ought to
be torn down. He also claims that Øgrim’s (unsigned) articles tied
AKP(M-L) to the leadership of China’s communist party in the fall of
1976.

Steigan asks the question of whether or not it would have been
possible to “take it easy” and wait a little before taking a
position on the party struggle in a country on the other side of the
planet. Steigan’s goal in the party congress of 1980 was to have no
major discussions on China. In the final analysis, the party appeared
to have a friendly relationship with China up until the massacre at
Tiananmen Square in 1989—which Klassekampen and AKP(M-L) denounced
as a fascist oppression on the part of the Chinese state. He does not
even discuss the possibility that what had happened in 1976 was a
bourgeois counterrevolution.

Conclusion

In addition to organizing Steigan’s view on the 3 positives and 10
negatives of the party, there are also a few other issues to consider:

It is interesting to see that of all the leaders in the party during
the time Steigan writes about, nobody wanted to be the front-leader.
Tron Øgrim flatly refused. Steigan was more or less forced and wanted
to step down from the start. Sigurd Allern stepped down freely after
the resolution with right deviation and not even Sverre Knutsen sought
the position. Steigan writes that the women’s movement in 1984
kicked in unlocked doors. Steigan happily gave up his position as the
chairman.

If nothing else, it dismantles the myth of power hungry and corrupt
“Stalinists”. It shows also that there was a collective group that
held power in the party and not a single “party owner”—unlike
most foreign parties. But doesn’t it also reveal a weakness in the
party when the most active people in it are not willing to step
forward or hold responsibilities?

It is also interesting that Steigan writes that in 1984, the party’s
most important properties were no longer directly control by the
party. The paper Klassekampen took in millions in donations and was
edited according to so-called “editorial discretion”—wherein the
editor was given full freedoms in daily operations and content
control. All of the sudden, it was Klassekampen’s editor—former
chairman Sigurd Allern (!)—who controlled the majority of human and
economic resources in the movement. This set the stage for the large
struggles over Klasssekampen in the 90s, which culminated in open war
over the editorship in 1997.

Steigan also describes how important election work was for him and
that his prioritization of Rød Valgallianse [Red Election Alliance]
and the election struggle 1979 to a large degree happened without the
engagement of the rest of the party leadership. Steigan writes that at
the time, he claimed that the way out of the party crisis was with
more external political work, while the rest of the leadership wanted
to prioritize “internal work”.

There is a clear contradiction in Steigan’s account of AKP(M-L) in
the 80s. On the one hand, he portrays a deep crisis within the party:
economic crisis and a nearly bankrupt and broken leadership unit
(“fellowship destroyed”), many leaving the party with passive
critiques from “the left”. From outside, the upheavals in China
and the collapse of the international ML movement must have had a
strong influence upon the situation in AKP(M-L). The party reached
it’s peak just four years after its foundation, at a time that
coincided with what Steigan calls the sectarian period.

On the other hand, Steigan seeks to frame the AKP of the 80s as a more
mature party: a party that has resolved its issues with
“sectarianism”, was anchored in the everyday Norwegian experience,
and took part in important struggles. Steigan nearly suggests a
“friendly” feminism politics that met open doors when the old
“diamond gang” in the leadership was on the way out of the machine
of their own making.

Steigan deals first with a comprehensive crisis when restructuring
politics and it appears that he wants to convince readers that he was
satisfied with the changes and developments—but then declares that
by 1990 the party had lost all relevance for him. This description has
a poor grasp of the situation. He gives no explanation as to why what
he describes as a largely positive development has ended with him
saying that the party is no longer relevant. How is it that a positive
development and maturation led to the party being unimportant? Or does
Steigan mean that these were just two different processes operating
independently from one another?

It is tempting to think that Steigan neither can nor wants to answer
these questions. Steigan’s book is his conclusion for the movement.
He seems finished with the ML movement, and that’s OK.

All experiences can be helpful for today’s communists, but the road
we must take cannot be identical to the road anyone else has taken
before us. New communists are probably eager to listen to as many
stories from earlier struggle as possible, but to paraphrase Marx:
it’s about creating new histories, not interpreting that which has
already been written.

Tjen Folket
03.09.2016

© 2016   Tjen Folket – kommunistisk forbund

_____________________________
Meld ut / Oppdater e-postadresse: http://ymlp15.com/ugbeuwsjgsgmubeguqbmggembqh
Powered by YourMailingListProvider

-------------- next part --------------
An HTML attachment was scrubbed...
URL: <http://lists.copyleft.no/pipermail/saih-promo2002/attachments/20161003/d21bb3df/attachment-0001.html>


More information about the Saih-promo2002 mailing list