[saih-promo2002] Tjen Folkets nyhetsbrev #4 – 2017
Tjen Folket
nyheter at tjen-folket.no
Sun Apr 9 21:21:06 CEST 2017
--------------------------------------------------------------------------------
Dette nyhetsbrevet har bilder.
Hvis du ser bare tekst og ingen bilder, kan
du se bildeutgaven ved å følge denne lenken:
http://ymlp120.com/zhoWt9
--------------------------------------------------------------------------------
Nyhetsbrev #4 – 2017
I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:
Hvordan den kinesiske revolusjonen gjorde slutt på rusavhengighet
Stopp USAs krigshandlinger mot Syria
Revolusjonen blir ikke TV-sendt
Tjen Folkets nye nettsider
Om NKPs feil da Norge ble invadert
Hva må gjøres med ulikheten?
Ungdomsforbundet må ta omsyn til særtrekka ved ungdommen i arbeidet
sitt
Seks år siden bombingen av Libya
Nytt podkast-avsnitt om Kulturrevolusjonen
«Maos lille røde» på nett
Klistremerker: Knus sexismen
Klistremerker fra Tjen Folket. Ett A4-ark med 4 stykk merker.
Til nettbutikken ( https://tjen-folket.no/sentralt/view/12290 )
Stopp USAs krigshandlinger mot Syria
Tjen Folket fordømmmer USAs rakettangrep mot Syria.
To amerikanske marinefartøy avfyrte natt til fredag 7. april, 59
tomahawk-raketter mot en syrisk flybase. En håndfull er drept og den
militære flybasen er meldt totalødelagt. Angrepet er i følge USA et
svar på et påstått kjemisk angrep fra den syriske hæren mot en by
som holdes av opprørere mot regimet.
Norske politikere – som utenriksminister Brende og AP-leder Støre
– sier de “forstår USA”, og gir slik igjen norsk støtte til
USAs aggresjon.
Angrepet bryter mot internasjonal rett. USA er ikke i krig med Syria,
men slår likevel til med militære midler – i strid med
folkeretten. Det er altså en kriminell krigshandling.
Det påståtte kjemiske angrepet er ikke ferdig etterforska. Det er
helt typisk at USA bruker slike påskudd for å legitimere angrep.
Invasjonen av Irak i 2003 ble rettferdiggjort med påstander om
masseødeleggelsesvåpen – påstander som seinere er bevist som
løgn. Også bombinga av Jugoslavia (1999) og angrepene på Libya
(2011) ble legitimert på samme vis: som forsvar av sivile og
menneskerettigheter.
Spørsmålet er ikke om de nevnte regimene, eller regjeringa i Syria,
selv bryter menneskerettigheter og undertrykker folk. Det var for
eksempel ingen tvil om at Saddam Husseins regime i Irak undertrykka
det irakiske folket og spesielt den kurdiske minoriteten. Og Assad er
ikke bedre enn Saddam. Men spørsmålet her er om USA har noen rett
til å angripe land, drepe folk, avsette regjeringer og sette inn sine
egne allierte.
Spørsmålet er også hvorfor USA gjør dette. For oss er det
åpenbart at det ikke er for menneskerettigheter og sivilbefolkning
– da USA ikke tar hensyn til disse hos noen av sine allierte, som i
Saudi Arabia, eller i sitt eget land. USA har imperialistiske
interesser, politiske og økonomiske ambisjoner, og det er utelukkende
for å tjene disse at de slipper løs den amerikanske terrormaskinen.
Hendelsen er også en brutal oppvåkning for de som hadde illusjoner
om at Trump ville føre en fredeligere utenrikspolitikk enn Clinton.
Slike spørsmål som krig og interesser i utlandet, overlates ikke til
noe så tilfeldig som hva folket mener og vil. USA-imperialismen er et
svært apparat som driver fram aggresjon i andre land, uansett hvilken
gallionsfigur som holder pressekonferanser fra Det hvite hus.
Stopp USAs krigshandlinger – ingen krig mot Syria! Bekjemp de norske
krigspartiene og deres støttespillere!
Lenker:
Brende sier til NRK at angrepet er forståelig.
China Daily om angrepet.
BBC om angrepet
Stopp USAs krigshandlinger mot Syria
Tjen Folket fordømmmer USAs rakettangrep mot Syria.
To amerikanske marinefartøy avfyrte natt til fredag 7. april, 59
tomahawk-raketter mot en syrisk flybase. En håndfull er drept og den
militære flybasen er meldt totalødelagt. Angrepet er ifølge USA et
svar på et påstått kjemisk angrep fra den syriske hæren mot en by
som holdes av opprørere mot regimet.
Norske politikere – som utenriksminister Brende og AP-leder Støre
– sier de «forstår USA», og gir slik igjen norsk støtte til USAs
aggresjon.
Angrepet bryter mot internasjonal rett. USA er ikke i krig med Syria,
men slår likevel til med militære midler – i strid med
folkeretten. Det er altså en kriminell krigshandling.
Det påståtte kjemiske angrepet er ikke ferdig etterforska. Det er
helt typisk at USA bruker slike påskudd for å legitimere angrep.
Invasjonen av Irak i 2003 ble rettferdiggjort med påstander om
masseødeleggelsesvåpen – påstander som seinere er bevist som
løgn. Også bombinga av Jugoslavia (1999) og angrepene på Libya
(2011) ble legitimert på samme vis: som forsvar av sivile og
menneskerettigheter.
Spørsmålet er ikke om de nevnte regimene, eller regjeringa i Syria,
selv bryter menneskerettigheter og undertrykker folk. Det var for
eksempel ingen tvil om at Saddam Husseins regime i Irak undertrykka
det irakiske folket og spesielt den kurdiske minoriteten. Og Assad er
ikke bedre enn Saddam. Men spørsmålet her er om USA har noen rett
til å angripe land, drepe folk, avsette regjeringer og sette inn sine
egne allierte.
Spørsmålet er også hvorfor USA gjør dette. For oss er det
åpenbart at det ikke er for menneskerettigheter og sivilbefolkning
– da USA ikke tar hensyn til disse hos noen av sine allierte, som i
Saudi Arabia, eller i sitt eget land. USA har imperialistiske
interesser, politiske og økonomiske ambisjoner, og det er utelukkende
for å tjene disse at de slipper løs den amerikanske terrormaskinen.
Hendelsen er også en brutal oppvåkning for de som hadde illusjoner
om at Trump ville føre en fredeligere utenrikspolitikk enn Clinton.
Slike spørsmål som krig og interesser i utlandet, overlates ikke til
noe så tilfeldig som hva folket mener og vil. USA-imperialismen er et
svært apparat som driver fram aggresjon i andre land, uansett hvilken
gallionsfigur som holder pressekonferanser fra Det hvite hus.
Stopp USAs krigshandlinger – ingen krig mot Syria! Bekjemp de norske
krigspartiene og deres støttespillere!
Lenker:
Brende sier til NRK at angrepet er forståelig (
http://www.nrk.no/urix/utenriksminister-borge-brende-har-forstaelse-for-usa-angrepet-1.13465217
)
China Daily om angrepet (
http://www.chinadaily.com.cn/world/2017-04/07/content_28829918.htm )
BBC om angrepet ( http://www.bbc.com/news/world-us-canada-39523654 )
Revolusjonen blir ikke TV-sendt
Om offentlighet, ekte og uekte nyheter.
Skrevet av en aktivist i Tjen folket.
Mediene sier de er redde for “fake news”, men er det sånn at
deres nyheter faktisk viser virkeligheten på en riktig måte? I
realiteten er den borgerlige offentligheten så innfiltra i
kapitalisme og liberalistisk utopisme, at den aldri kan fungere
virkelig sannferdig og demokratisk.
For ikke lenge siden lanserte Dagbladet, VG og NRK deres
faktasjekkende samarbeidprosjekt «Faktisk». På initiativets
hjemmesider hevder de å være et «unikt, historisk og
ikke-kommersielt samarbeid», med mål om å «faktasjekke det
offentlige ordskiftet og avdekke falske nyheter som sprer seg i det
norske samfunnet». Et tiltak som skal bøte på «tillitskrisa» som
tilsynelatende har oppstått som følge av trumpismen og de nye,
digitale mediene, og som formodentlig vil kunne fungere som sutteklut
for (små-) borgerlige politikere og kommentatorer med bekymring for
det «postfaktuelle».
Les hele artikkelen her...
Revolusjonen blir ikke TV-sendt
Om offentlighet, ekte og uekte nyheter.
Skrevet av en aktivist i Tjen Folket.
Mediene sier de er redde for «fake news», men er det sånn at deres
nyheter faktisk viser virkeligheten på en riktig måte? I realiteten
er den borgerlige offentligheten så innfiltra i kapitalisme og
liberalistisk utopisme, at den aldri kan fungere virkelig sannferdig
og demokratisk.
For ikke lenge siden lanserte Dagbladet, VG og NRK deres
faktasjekkende samarbeidprosjekt Faktisk. På initiativets hjemmesider
hevder de å være et «unikt, historisk og ikke-kommersielt
samarbeid», med mål om å «faktasjekke det offentlige ordskiftet og
avdekke falske nyheter som sprer seg i det norske samfunnet». Et
tiltak som skal bøte på «tillitskrisa» som tilsynelatende har
oppstått som følge av trumpismen og de nye, digitale mediene, og som
formodentlig vil kunne fungere som sutteklut for (små-) borgerlige
politikere og kommentatorer med bekymring for det «postfaktuelle».
Les hele artikkelen her... (
https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12309 )
Tjen Folkets nye nettsider
Aktivister i Tjen Folket har designet og programmert nye nettsider.
Arbeidet er gjort på dugnad, der svært mange arbeidstimer er lagt
ned for å lage best mulig sider som kan tilfredsstille de
forskjellige behovene for Tjen Folkets arbeid med egne medier.
Den største forandringen er at sidene er responsive, slik at de kan
brukes på alle plattformer – både mobil, nettbrett og PC. “Denne
forandringen var sidene overmodne for,” sier Josef, en av de som
programmerte den nye sida.
En annen forandring er at både artikler og andre medier, som film og
podcast, får mer plass på forsida.
“Det har vært flere utfordringer med å lage en ny side,”
forteller Josef. “Å lage en fin og enkel side er ikke så
vanskelig, men våre sider skal tilfredsstille mange behov. For det
første er det nettportalen for Tjen Folket, som skal presentere
forbundet for nye folk, gi et godt førsteinntrykk, formidle
forbundets politikk og vise hva forbundet står for – og hvilke
aktiviteter Tjen Folket gjør. For det andre er det en slags nettavis,
som oppdateres flere ganger i uka og gjerne har aktuelle saker på
topp. For det tredje er det en portal for kommunistisk teori, med
tekster fra klassikere, studietekster og ressurser som kan og bør
brukes. Sidene er et svært arkiv, som et kommunistisk oppslagsverk,
der man kan søke seg fram blant tusenvis av artikler, og arkivet
måtte videreføres på nye sider. For det fjerde skal sidene føre
folk videre til film, lyd, nettbutikk og sosiale medier. I tillegg
skal sidene tilfredsstille grunnleggende krav til sikkerhet, basert
på åpen programvare, og være nettsider vi sjøl har kontroll over.
Det var altså mange behov å ta hensyn til, noe som gjorde det
komplisert å lage sidene.”
Tjen Folket takker aktivistene som har lagt ned mange arbeidstimer på
å lage sidene. Og vi ber alle brukere av dem om å tipse oss om
eventuelle bugs etter omleggingen – lenker som ikke fungerer eller
liknende.
Vi ber også kommunister og aktivister om å bruke sidene. Ikke bare
som et sted for å lese aktuelle saker, men som et oppslagsverk og en
ressurs for studier og for å informere folk gjennom å dele med
andre. Bruk søkefunksjonen flittig og utforsk temasider og samlinger
av ressurser.
Tjen Folkets nye nettsider
Aktivister i Tjen Folket har designet og programmert nye nettsider.
Arbeidet er gjort på dugnad, der svært mange arbeidstimer er lagt
ned for å lage best mulig sider som kan tilfredsstille de
forskjellige behovene for Tjen Folkets arbeid med egne medier.
Den største forandringen er at sidene er responsive, slik at de kan
brukes på alle plattformer – både mobil, nettbrett og PC. «Denne
forandringen var sidene overmodne for,» sier Josef, en av de som
programmerte den nye sida.
En annen forandring er at både artikler og andre medier, som film og
podcast, får mer plass på forsida.
«Det har vært flere utfordringer med å lage en ny side,» forteller
Josef. «Å lage en fin og enkel side er ikke så vanskelig, men våre
sider skal tilfredsstille mange behov. For det første er det
nettportalen for Tjen Folket, som skal presentere forbundet for nye
folk, gi et godt førsteinntrykk, formidle forbundets politikk og vise
hva forbundet står for – og hvilke aktiviteter Tjen Folket gjør.
For det andre er det en slags nettavis, som oppdateres flere ganger i
uka og gjerne har aktuelle saker på topp. For det tredje er det en
portal for kommunistisk teori, med tekster fra klassikere,
studietekster og ressurser som kan og bør brukes. Sidene er et svært
arkiv – som et kommunistisk oppslagsverk – der man kan søke seg
fram blant tusenvis av artikler, og arkivet måtte videreføres på
nye sider. For det fjerde skal sidene føre folk videre til film, lyd,
nettbutikk og sosiale medier. I tillegg skal sidene tilfredsstille
grunnleggende krav til sikkerhet, basert på åpen programvare, og
være nettsider vi sjøl har kontroll over. Det var altså mange behov
å ta hensyn til, noe som gjorde det komplisert å lage sidene.»
Tjen Folket takker aktivistene som har lagt ned mange arbeidstimer på
å lage sidene. Og vi ber alle brukere av dem om å tipse oss om
eventuelle bugs etter omleggingen – lenker som ikke fungerer eller
liknende.
Vi ber også kommunister og aktivister om å bruke sidene. Ikke bare
som et sted for å lese aktuelle saker, men som et oppslagsverk og en
ressurs for studier og for å informere folk gjennom å dele med
andre. Bruk søkefunksjonen flittig, og utforsk temasider og samlinger
av ressurser.
Om NKPs feil da Norge ble invadert
Nazi-Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, men ledelsen for
Kommunistpartiet gikk ikke inn for motstand før årsskiftet
1941/1942.
Skrevet av en aktivist i Tjen Folket.
Kommunister mest aktive mot Tyskland
Under okkupasjonen av Norge sto kommunister i spissen for den mest
konsekvente og effektive motstanden. Osvaldgruppa, under ledelse av
kommunisten Asbjørn Sunde (dekknavn Osvald), var den mest aktive
sabotasjeorganisasjonen mot den fascistiske okkupasjonen. Men Sunde
jobba ikke under ledelse Norges Kommunistiske Parti. Hans organisasjon
sprang ut av Wollweber-organisasjonen, et illegalt internasjonalt
antifascistisk nettverk som var oppretta av Sovjetunionens
sikkerhetstjeneste NKVD. Denne ble oppretta allerede i 1935 for å
angripe nazi-Tysklands skipsfart.
I løpet av krigen ble kommunistene kjerna i den aktive motstanden i
Norge. Mens den norske regjeringen hadde reist til London, og
oppfordra folk til å unngå væpna motstand, bygget kommunister opp
illegale grupper som angrep tyske interesser og norske forrædere.
Les hele artikkelen her...
Om NKPs feil da Norge ble invadert
Nazi-Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, men ledelsen for
Kommunistpartiet gikk ikke inn for motstand før årsskiftet
1941/1942.
Skrevet av en aktivist i Tjen Folket.
Kommunister mest aktive mot Tyskland
Under okkupasjonen av Norge sto kommunister i spissen for den mest
konsekvente og effektive motstanden. Osvaldgruppa, under ledelse av
kommunisten Asbjørn Sunde (dekknavn Osvald), var den mest aktive
sabotasjeorganisasjonen mot den fascistiske okkupasjonen. Men Sunde
jobba ikke under ledelse Norges Kommunistiske Parti. Hans organisasjon
sprang ut av Wollweber-organisasjonen, et illegalt internasjonalt
anti-fascistisk nettverk som var oppretta av Sovjetunionens
sikkerhetstjeneste NKVD. Denne ble oppretta allerede i 1935 for å
angripe nazi-Tysklands skipsfart.
I løpet av krigen ble kommunistene kjerna i den aktive motstanden i
Norge. Mens den norske regjeringen hadde reist til London, og
oppfordra folk til å unngå væpna motstand, bygget kommunister opp
illegale grupper som angrep tyske interesser og norske forrædere.
Les hele artikkelen her... (
https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12295 )
Hva må gjøres med ulikheten?
Er ønsket om likhet et godt nok utgangspunkt for å forebygge
ulikhet? Hvordan påvirker strukturelle forhold, og hva kan være de
djupere konsekvensene av ulikhet i et samfunn?
Denne teksten er skrevet av en aktivist i Tjen Folket.
Om man overfokuserer på fattigdom og enkeltgrupper i befolkningen,
står man i fare for å ende opp med å tenke at problemene ligger hos
de fattige selv. Man overser hvordan fattigdommen hos svært mange
henger nøye sammen med rikdommen til noen få andre.
Skifte av fokus for mer omfattende resultater
I en viss grad kan fattigdomsgrensene hjelpe oss å forstå omfanget
og karakteren av fattigdommen, men disse grensene er oftest satt
nokså tilfeldig. Ifølge FN er man fattig dersom man tjener under
12kr dagen, noe som tilsvarer 2 dollar. Man regnes som ekstremt fattig
dersom man tjener under 6kr dagen, tilsvarende én dollar. Fattigdom
måles også i forhold til prisen på et utvalg varer man trenger for
å kunne overleve. Hvilke varer som regnes med her, avgjør om man kan
betegnes som fattig eller ikke. Fattigdomsgrensene gir imidlertid
ingen forståelse for hva som skjer dersom man befinner seg rett over
denne fattigdomsgrensen. Om man kun tjener 14kr dagen, vil man
garantert fortsatt oppleve seg selv som fattig – ihvertfall hvis
naboen din i tillegg er søkkrik!
Et ensidig fokus på fattigdom og kunstig satte fattigdomsgrenser går
ikke til rota av de økonomiske skillene mellom folk. Om vi heller
retter søkelys på ulikhet, så omfatter dette den totale
omfordelingen av ressursene i hele befolkningen. Derfor kan det
argumenteres for at økt fokus på (og problematisering) av ulikhet
vil gi et langt bedre grunnlag for å fremme utvikling for alle,
fremfor fokus på fattigdom i snever forstand.
Strukturelle problemer oppfattes som individuelle problemer
Noen hevder at fordelingen av ressurser i samfunnet er rettferdig så
lenge folk ikke blir diskriminert og har like muligheter og
rettigheter til skole og helse. Deretter vil den enkeltes talent og
anstrengelser avgjøre hvordan ressursene fordeles. Ut fra en slik
argumentasjon kan ulikhet ses på som noe positivt, fordi den
stimulerer folk til å anstrenge seg mer. Denne måten å tenke på
tar dog ikke hensyn til at sosial ulikhet gjerne er noe som arves
gjennom generasjoner.
Like muligheter til utdanning og helsetjenester er bra, men dette er
ikke nok i seg selv. Man må kunne nyttegjøre seg av utdanningen
gjennom arbeid, og med en inntekt som er til å leve av. Tilgang til
arbeid og levelig inntekt handler om atskillig mer enn kun den
enkeltes egne anstrengelser!
Mange av ungdommene som har protestert mot styresmaktene i Egypt og
Tunis de siste årene, har hatt muligheter til utdanning, men fant
allikevel ikke arbeid, og hadde liten, eller ingen, grad av
innflytelse på samfunnet.
I praksis har ikke folk like muligheter i land der ulikhetene er
store. Det er viktig å forstå hvordan strukturelle forhold som
ressursfordeling, arbeids- og familieforhold lager forutsetninger for
menneskets handlinger. Vi må forstå de strukturene som skaper
ulikheter i samfunnet for å kunne endre dem.
Ulikhetens effekter
Stor ulikhet i et samfunn har mange negative effekter. Selv borgerlige
økonomer kan dokumentere at store inntektsforskjeller reduserer
økonomisk vekst, og øker fattigdom, arbeidsløshet og konflikter i
samfunnet (se eks.: Norsk Folkehjelps rapport Inequality Watch –
Mind the Gap).
Høy grad av økonomisk ulikhet gir seg også utslag i ulik politisk
innflytelse. Situasjonen legger til rette for herskernes totalkontroll
over statsapparatet, og gir dem mulighet til å føre en politikk
basert på rene egeninteresser.
Stor ulikhet i fordelingen av makt og økonomiske ressurser
undergraver likeverd og rettigheter. Ulikhet innebærer undertrykkelse
av store deler av befolkningen. Det er dypt urettferdig at noen samler
enorme rikdommer på andres bekostning. Folk med lite makt og
ressurser har liten eller ingen innflytelse på politiske
beslutninger. Mindre ulikhet vil derfor bidra til å fremme både
rettferdighet og demokrati, og bør derfor være det uttalte målet
for ethvert samfunn.
Å endre systemet
Det kapitalistiske samfunnet vi lever i er imidlertid basert på
klasseforskjeller og ulikhet. Det er innebygd i systemet at noen få
selskaper, stater og mennesker blir rikere og rikere på bekostning av
andre. Noen “må” være arbeidere i de rikes fabrikker og
bedrifter, og noen land “må” være fattige for at det skal være
mest mulig lønnsomt for bedriftene å produsere varer der. En rekke
institusjoner forsterker forskjellene aktivt og med vilje. Det gjelder
selskaper, stater og internasjonale institusjoner.
I et samfunn med klasser vil det alltid være ulikhet. Kapitalisten
som eier bedriftene vil alltid ha både mer penger, frihet og politisk
makt enn arbeideren. Hele systemet er lagd for kapitalistenes og
borgerskapets interesser og krav om økt profitt og makt. For å
fjerne ulikheten må vi avskaffe hele klassesystemet, som er basert
på at noen kan tjene penger på andres arbeid.
Hva er vel et samfunn med mindre sosial ulikhet enn nettopp det
kommunistiske, klasseløse samfunnet? Et samfunn er altså ikke
kommunistisk fordi det er mindre sosial ulikhet, det er kommunistisk
fordi det ikke lengre eksisterer noen klasser, hvorpå noen gjør seg
rike på andres fattigdom.
Bli med og riv ned systemet som fører til ulikheten! Bli med og kjemp
for et klasseløst samfunn!
Hva må gjøres med ulikheten?
Er ønsket om likhet et godt nok utgangspunkt for å forebygge
ulikhet? Hvordan påvirker strukturelle forhold, og hva kan være de
djupere konsekvensene av, ulikhet i et samfunn?
Denne teksten er skrevet av en aktivist i Tjen Folket.
Om man overfokuserer på fattigdom og enkeltgrupper i befolkningen,
står man i fare for å ende opp med å tenke at problemene ligger hos
de fattige selv. Man overser hvordan fattigdommen hos svært mange
henger nøye sammen med rikdommen til noen få andre.
Skifte av fokus for mer omfattende resultater
I en viss grad kan fattigdomsgrensene hjelpe oss å forstå omfanget
og karakteren av fattigdommen, men disse grensene er oftest satt
nokså tilfeldig. Ifølge FN er man fattig dersom man tjener under
12kr dagen, noe som tilsvarer 2 dollar. Man regnes som ekstremt fattig
dersom man tjener under 6kr dagen, tilsvarende 1 dollar. Fattigdom
måles også i forhold til prisen på et utvalg varer man trenger for
å kunne overleve. Hvilke varer som regnes med her, avgjør om man kan
betegnes som fattig eller ikke. Fattigdomsgrensene gir imidlertid
ingen forståelse for hva som skjer dersom man befinner seg rett over
denne fattigdomsgrensen. Om man kun tjener 14kr dagen, vil man
garantert fortsatt oppleve seg selv som fattig – ihvertfall hvis
naboen din i tillegg er søkkrik!
Et ensidig fokus på fattigdom og kunstig satte fattigdomsgrenser går
ikke til rota av de økonomiske skillene mellom folk. Om vi heller
retter søkelys på ulikhet, så omfatter dette den totale
omfordelingen av ressursene i hele befolkningen. Derfor kan det
argumenteres for at økt fokus på (og problematisering) av ulikhet
vil gi et langt bedre grunnlag for å fremme utvikling for alle,
fremfor fokus på fattigdom i snever forstand.
Strukturelle problemer oppfattes som individuelle problemer
Noen hevder at fordelingen av ressurser i samfunnet er rettferdig så
lenge folk ikke blir diskriminert og har like muligheter og
rettigheter til skole og helse. Deretter vil den enkeltes talent og
anstrengelser avgjøre hvordan ressursene fordeles. Ut fra en slik
argumentasjon kan ulikhet ses på som noe positivt, fordi den
stimulerer folk til å anstrenge seg mer. Denne måten å tenke på
tar dog ikke hensyn til at sosial ulikhet gjerne er noe som arves
gjennom generasjoner.
Like muligheter til utdanning og helsetjenester er bra, men dette er
ikke nok i seg selv. Man må kunne nyttegjøre seg av utdanningen
gjennom arbeid, og med en inntekt som er til å leve av. Tilgang til
arbeid og levelig inntekt handler om atskillig mer enn kun den
enkeltes egne anstrengelser!
Mange av ungdommene som har protestert mot styresmaktene i Egypt og
Tunis de siste årene, har hatt muligheter til utdanning, men fant
allikevel ikke arbeid, og hadde liten, eller ingen, grad av
innflytelse på samfunnet.
I praksis har ikke folk like muligheter i land der ulikhetene er
store. Det er viktig å forstå hvordan strukturelle forhold som
ressursfordeling, arbeids- og familieforhold lager forutsetninger for
menneskets handlinger. Vi må forstå de strukturene som skaper
ulikheter i samfunnet for å kunne endre dem.
Ulikhetens effekter
Stor ulikhet i et samfunn har mange negative effekter. Selv borgerlige
økonomer kan dokumentere at store inntektsforskjeller reduserer
økonomisk vekst, og øker fattigdom, arbeidsløshet og konflikter i
samfunnet (se eks.: Norsk Folkehjelps rapport Inequality Watch –
Mind the Gap (
https://www.folkehjelp.no/Vaart-arbeid/Utviklingssamarbeid/Inequality-Watch/Inequality-Watch-1
)).
Høy grad av økonomisk ulikhet gir seg også utslag i ulik politisk
innflytelse. Situasjonen legger til rette for herskernes totalkontroll
over statsapparatet, og gir dem mulighet til å føre en politikk
basert på rene egeninteresser.
Stor ulikhet i fordelingen av makt og økonomiske ressurser
undergraver likeverd og rettigheter. Ulikhet innebærer undertrykkelse
av store deler av befolkningen. Det er dypt urettferdig at noen samler
enorme rikdommer på andres bekostning. Folk med lite makt og
ressurser har liten eller ingen innflytelse på politiske
beslutninger. Mindre ulikhet vil derfor bidra til å fremme både
rettferdighet og demokrati, og bør derfor være det uttalte målet
for ethvert samfunn.
Å endre systemet
Det kapitalistiske samfunnet vi lever i er imidlertid basert på
klasseforskjeller og ulikhet. Det er innebygd i systemet at noen få
selskaper, stater og mennesker blir rikere og rikere på bekostning av
andre. Noen «må» være arbeidere i de rikes fabrikker og bedrifter,
og noen land «må» være fattige for at det skal være mest mulig
lønnsomt for bedriftene å produsere varer der. En rekke
institusjoner forsterker forskjellene aktivt og med vilje. Det gjelder
selskaper, stater og internasjonale institusjoner.
I et samfunn med klasser vil det alltid være ulikhet. Kapitalisten
som eier bedriftene vil alltid ha både mer penger, frihet og politisk
makt enn arbeideren. Hele systemet er lagd for kapitalistenes og
borgerskapets interesser og krav om økt profitt og makt. For å
fjerne ulikheten må vi avskaffe hele klassesystemet, som er basert
på at noen kan tjene penger på andres arbeid.
Hva er vel et samfunn med mindre sosial ulikhet enn nettopp det
kommunistiske, klasseløse samfunnet? Et samfunn er altså ikke
kommunistisk fordi det er mindre sosial ulikhet, det er kommunistisk
fordi det ikke lengre eksisterer noen klasser, hvorpå noen gjør seg
rike på andres fattigdom.
Bli med og riv ned systemet som fører til ulikheten! Bli med og kjemp
for et klasseløst samfunn!
Ungdomsforbundet må ta omsyn til særtrekka ved ungdommen i arbeidet
sitt
Tjen Folket har scannet og korrekturlest denne talen av formann Mao
fra da han mottok presidiet i Nye Demokratiske Kina’s
Ungdomsforbund’s andre nasjonale kongress, den 30. Juni 1953.
Ungdomsforbundets hevding av sjølstendighet i forhold til partiet er
allerede noe som hører fortida til. I dag er problemet med
ungdomsforbundet at det mangler sjølstendig virksomhet, ikke at det
hevder sjølstendighet.
Ungdomsforbundet må samordne virksomheten sin med de sentrale
oppgavene til partiet, men samtidig må det ha sin egen sjølstendige
virksomhet og ta omsyn til særtrekka ved ungdommen. l en samtale med
kameratene i ungdomsforbundets sentralkomite i 1952, satte jeg fram to
spørsmål som den skulle tenke over: For det første hvordan partiet
skal lede arbeidet til forbundet, og for det andre hvordan forbundet
skal gjøre arbeidet sitt. Begge innebærer omsyn til særtrekka ved
ungdommen. På ulike steder har partíkomiteene sagt seg fornøyde med
ungdomsforbundet, fordi det har samordna arbeidet sitt med de sentrale
oppgavene til partiet. Nå er tida inne til á uttrykke misnøye, det
vil si misnøye med at ungdomsforbundet mislykkes i å planlegge
sjølstendig virksomhet som høver for særtrekka ved ungdommen. De
ledende organene i partiet og forbundet må lære hvordan de skal lede
forbundet i arbeidet det gjør, og for å organisere og skolere
massene av unge mennesker må de være flinke til å samordne
virksomheten til forbundet med de sentrale oppgavene til partiet og ta
omsyn til særtrekka ved ungdommen.
Under partíets ledelse har ungdomsforbundet vært aktivt på alle
områder av det revolusjonære arbeidet og har mye å være stolt av.
Den revolusjonære saka vår, enten den gjelder fabrikkene, gardene
på landsbygda, enhetene i hæren eller skolene, kan ikke lykkes uten
unge mennesker. Kinas ungdom har god disiplin og de har oppfylt alle
oppgavene som partiet har gitt dem. Nå som krigen er i ferd med å ta
slutt i Korea og jordbruksreformen er fullført, skifter vekta i
arbeidet vårt hjemme over til sosialistisk omforming og sosialistisk
oppbygging. Dette gjør at studier blir tvingende nødvendíg.
Ungdomsforbundet må vite hvordan det skal lede unge mennesker til å
gjøre felles innsats med eldre folk for å gjøre godt arbeid i
jordbruket på landsbygda, i industrien i byene, i studiene på
skolen, i å utføre pliktene sine på kontora, såvel som i treninga
i hærenhetene for å skape de nasjonale forsvarsstyrkene våre om til
en modernisert hær.
Unge mennesker mellom fjorten og femogtjue må studere og arbeide, men
ettersom ungdommen er alderen for fysisk vekst, blir mye satt pà
spill hvis en overser helsa. De unge må studere mye mer, for de må
lære mange ting som eldre folk allerede veit. Men de må ikke
overlesses verken med studier eller arbeid. Og særlig må en ikke
sette fjorten- til attenåringene til å arbeide like hardt som
voksne. Fordi unge mennesker er unge, trenger de mer tid til leik,
rekreasjon og sport. Ellers vil de ikke være lykkelige. Og i sin tur
kommer de til å forelske seg og gifte seg. Alt dette gjør dem
forskjellige fra eldre folk.
Jeg vil gjerne si noen få ord til våre unge mennesker: For det
første ønsker jeg dem god helse, for det andre ønsker jeg dem
framgang med studiene sine og for det tredje ønsker jeg dem framgang
i arbeidet sitt.
Jeg foreslår at all studerende ungdom får en time ekstra søvn. De
skulle ha åtte timer søvn, men i virkeligheten sover de bare seks
eller sju timer og føler vanligvis at de ikke får nok søvn. Unge
mennesker i skolen har tendenser til nervøse spenninger og har svært
ofte vansker med å sovne og dermed vansker med å stå opp. Ta
alvorlig på at ni timer søvn blir en regel. Det må sendes ut en
ordre om dette og den må settes i verk, og det skal ikke være noen
diskusjon om dette. La unge mennesker få nok søvn, og lærerne
ogsá.
Revolusjonen har brakt oss mange bra saker, men også ei sak som ikke
er så bra. Alle er alt for aktive og entusiastiske, og de blir ofte
utslitte. Nå må vi sikre at alle. også arbeidere. bønder,
soldater, studenter og kadrer, holder seg i form. Sjølsagt betyr ikke
det nødvendigvis at hvis du har god helse så er du dyktig i
studiene, for studiene må gjøres skikkelig.
For øyeblikket tar timene i den lavere rniddelskolen for mye av tida
til elevene, og det vil være å foretrekke at de blei kutta ned til
høvelige mengder. Aktivistmøtene er for hyppige og må også
skjæres ned. En må ta tilstrekkelig omsyn både til studier på den
ene sida, og rekreasjon, hvile og søvn på den andre. Unge arbeidere,
bønder og soldater lærer mens de arbeider, og derfor må. en også
ta tilstrekkelig omsyn til arbeid og studier så vel som til
rekreasjon, hvile og søvn.
Vi må ta et fast grep om saka i begge ender, med studier og arbeid i
den ene enden og søvn, hvile og rekreasjon i den andre. Tidligere tok
vi et fast grep i den ene enden, og greip ikke den andre enden i det
hele tatt eller vi gjorde det halvhjerta. Nå er det nødvendig å
sørge for noe rekreasjon, og det krever tid og muligheter, og vi må
ta et fast grep om denne enden også. Sentralkomiteen i partiet har
vedtatt å kutte ned antallet møter og studietimer, og dere må
sørge for at dette vedtaket blir satt ut i livet. Ga skarpt imot alle
som nekter å gjøre det. Kort sagt, unge mennesker må få høve til
å holde seg i form, studere godt og arbeide bra. Noen ledende
kamerater er bare interessert i a få arbeid ut av unge mennesker og
bryr seg ikke om helsa deres. Dette kan dere si rett opp i ansiktet
pâ dem. Dere er nemlig på trygg grunn, dere verner den yngre
generasjonen slík at den kan vokse seg sterk. Vi i den eldre
generasjonen blei fratatt vår rett, for de voksne brydde seg ganske
enkelt ikke om barna sine. De voksne hadde et bord å spise ved, mens
barna måtte greie seg uten. Barna hadde ikke noe å si i familien, og
hvis de gråt, var de sikre på å få seg en lusing. l det nye Kina
av i dag må vi endre holdninga vår og tenke mer til fordel for barna
og ungdommene våre.
Unge kadrer må velges til sentralkomiteen i forbundet, l tida med de
tre kongedømmene førte Tsao Tsao den svære hæren sin til
Yangtze-elva for å angripe kongedømmet Wu i Øst-Kina. Chou Yu, som
da var et «ungdomsforbundsmedlem» etter alderen, blei pekt ut til
kommanderende general i Wu-hæren. Cheng Pit og andre generaler som
hadde erfaring fra mange slag protesterte, men blei seinere overtalt
til å godta kommandoen hans, og til slutt blei slaget vunnet. Nå
ønsker vi at dagens «Chou Yu’er» skal sitte i sentralkomiteen i
forbundet, og likevel vil ikke folk høre snakk om det! Bare eldre
folk er kandidater til sentralkomiteen i forbundet – svært få
unge. Duger det? Sjølsagt kan vi ikke
dømme bare etter alder, dyktighet teller også. Opprinnelig var det
bare ni personer under tredve år på lista over kandidatene til
sentralkomiteen i forbundet, men etter diskusjon i partiets
sentralkomite er dette tallet blitt økt til mer enn seksti, og
likevel utgjør det bare litt over en fjerdedel. De over tredve år
utgjør fortsatt nesten tre fjerdedeler av helheten, og likevel klager
noen kamerater over at dette tallet ikke er stort nok. Jeg trur det er
fullstendig nok. Noen kamerater sier de ikke er sikre på om alle
disse noen og seksti unge menneskene er kompetente på alle vis. Vi
må ha full tiltru til de unge folka vare, de fleste av dem vil vise
seg voksne til jobbene sine. Noen få kan komme til å vise seg
udugelige, men det er ingen grunn til å engste seg, de kan erstattes
gjennom seinere valg. På dette viset vil ikke den grunnleggende
innrettinga bli feilaktig. De unge er ikke underlegne oss. Eldre folk
har mer erfaring, som sjølsagt er et sterkt punkt, men på den andre
sida går det nedover med den fysiske styrken deres, synet og
hørselen er ikke så skarpe som før og lemmene deres ikke så ledige
som de unges. Dette er en naturlov. Del er nødvendig å overbevise de
kameratene som er uenige.
Ungdomsforbundets organisasjoner må ta omsyn til særtrekka ved
ungdommen og ha sitt eget arbeidsområde, men samtidig må de
underordne seg ledelsen til partikomiteene på tilsvarende plan. Dette
er ikke noe nytt, men noe som har stått ved lag lenge, og har alltid
vært ei grunnsetning i marxismen. Dette er å ta utgangspunkt i
virkeligheten. Tross alt, ungdom er ungdom, hvorfor ellers bry seg med
å ha et ungdomsforbund? Unge mennesker er forskjellige fra voksne og
Iikeens unge kvinner fra unge menn. Overse disse særtrekka og dere
kommer til å fjerne dere fra massene. Nå har dere ni millioner
forbundsmedlemmer, og hvis dere overser særtrekka ved ungdommen, vil
kanskje bare en million støtte dere og åtte millioner vil ikke.
Ungdomsforbundet må ta omsyn til flertallet av medlemmene i arbeidet
sitt, og samtidig gi akt på de framskredne. Dette vil kanskje ikke
tilfredsstille enkelte av de framskredne elementene, for de ønsker at
forbundsorganisasjonen skal sette strengere krav til alle medlemmene.
Dette er ikke helt riktig, dere må prøve å overbevise dem. Utkastet
til vedtekter for forbundet setter opp alt for mange plikter og for
få rettigheter. Det må være en del spillerom, slik at flertallet
kan holde tritt. Dere må samle oppmerksomheten om de mange, og ikke
bare om de få.
I utkastet til vedtekter er det fastsatt at et medlem vil bli rekna
som automatisk utmeldt av forbundet hvis han ikke deltar i de
regelmessige cellemøtene på fire måneder. Dette er altfor strengt.
Sjøl partivedtektene tillater seks måneder, kan ikke dere gjøre det
samme? Ikke ta inn i forbundsvedtektene det som er umulig å
gjennomføre eller det som bare er mulig for en million medlemmer og
ikke for de andre åtte millionene. Det kreves tøyelighet når en
skal anvende prinsipper. Det er ei kløft mellom det som bør være og
det som faktisk er. Det tar år for noen lover blir satt fullstendig
ut i livet. For eksempel er mange av artiklene i ekteskapsloven
programmatiske, og det kommer til å ta minst en periode på tre
femårsplaner før de er skikkelig gjennomført. Artikkelen om «ikke
å sladre bak ryggen på folk», er riktig i prinsippet, men behøver
ikke bli tatt inn i forbundsvedtektene. Å bekjempe Liberalismen er ei
langsiktig oppgave, og den fins til og med i partiet i ikke liten
grad. Dere kan forby baksnakk, men i virkeligheten kommer det ikke til
å fungere. Ikke tving gjennom for snevre grenser. Den viktgiste saka
er å trekke et klart skille mellom oss sjøl og fienden.
Ry bygges opp gradvis. Det var ei tid da noen folk i hæren dikta opp
visestubber for å skjelle ut andre. Vi tvang ikke gjennom noe forbud
og satte heller ikke i gang noen etterforskning, likevel blei ikke
hæren vår ødelagt. Vi hadde et fast grep om bare noen få
hovedsaker, slike som de tre hovedreglene for disiplin og de åtte
påbuda, og de væpna styrkene våre blei fast Ieda ut på den riktige
vegen. Den ekte beundringa massene føler for lederne sine skriver seg
fra det de får vite om dem gjennom revolusjonær praksis. Tillit
vokser ut av virkelig forståelse. Nå har sentralkomlteen i
ungdomsforbundet allerede ganske stort ry. Sjøl om noen mennesker
ennå ikke beundrer den, kommer de til å gjøre det i tidas løp.
Når en ung mann for første gang får et verv og ikke blir høyt
vurdert, er det ingen grunn til å engste seg, for det er bare å
vente at det vil være en del kritikk og utskjelling, «Tisking og
hvisking» eksisterer fordi det ikke fins noe «åpent utløp for
synspunkter». Hvis det er fullt demokrati og dere lar andre få
klemme til på ømme punkter hos dere sjøl i åpne konfrontasjoner,
da kommer folk til â si – sjøl om dere ønsker at de skal
fortsette å sladre – at de ikke har tid til slikt nå, og at det
får være nok for i dag. Men likevel kommer det alltid til à dukke
opp problemer, og ikke innbill dere at de kan løses en gang for alle.
Det er problemer i dag, og det kommer til å være problemer i morgen.
Hovedoppgava for partiet i overgangsperioden er å gjennomføre
sosialistisk industrialisering og den sosialistiske omdanninga av
jordbruk, handverk og kapitalistisk industri og handel i det
vesentlige i løpet av tre femårsplaner. Tre femårsplaner dekker en
periode på femten år. Ta et lite skritt hvert år og et stort skritt
hvert femte år, og med de tre store skritta er arbeidet nesten gjort.
«Gjennomføre i det vesentlige» betyr ikke «gjennomføre
fullstendig». Å si at det er gjennomført i det vesentlige er en
forsiktig talemåte. Det er alltid best å være forsiktig i alt vi
gjør.
På dette stadiet har Kinas jordbruksøkonomi i det store og hele en
individuell karakter, og den trenger skrittvis sosialistisk omforming.
Prinsippet med frivillig deltaking må fastholdes for å fremme
bevegelsen for gjensidig hjelp og kooperasjon i jordbruket. Å ikke
fremme den vil føre inn på den kapitalistiske vegen, og det vil
være et høyreavvik. Å drive den fram for hardt duger heller ikke,
for det vil være et «venstre»avvik. Bevegelsen må gå framover
skritt for skritt etter skikkelige forberedelser. Vi går alltid mot
å utkjempe et slag uten å være forberedt og sikre på seieren,
eller å utkjempe et slag når vi er forberedt, men ikke sikre på
seieren. I den tida vi kjempa mot Chiang Kai-shek vingla noen personer
over til subjektivismen i begynnelsen. Men seinere da denne
subjektivismen var overvunnet gjennom korrigering, gikk vi seirende ut
av kampen. Vi står nå oppe i slaget om sosialismen og kjemper for å
gjennomføre sosialistisk industrialisering og den sosialistiske
omforminga av jordbruket. handverket og den kapitalistiske industrien
og handelen. Dette er hovedoppgava for hele nasjonen. Når det gjelder
hvordan ungdomsforbundet skal sette denne hovedoppgava ut i livet, må
dere fastsette høvelige retningslinjer i lys av særtrekka ved
ungdommen.
Ungdomsforbundet må ta omsyn til særtrekka ved ungdommen i arbeidet
sitt
Tjen Folket har scannet og korrekturlest denne talen av formann Mao
fra da han mottok presidiet i Nye Demokratiske Kinas Ungdomsforbunds
andre nasjonale kongress, den 30. juni 1953.
Ungdomsforbundets hevding av sjølstendighet i forhold til partiet er
allerede noe som hører fortida til. I dag er problemet med
ungdomsforbundet at det mangler sjølstendig virksomhet, ikke at det
hevder sjølstendighet.
Ungdomsforbundet må samordne virksomheten sin med de sentrale
oppgavene til partiet, men samtidig må det ha sin egen sjølstendige
virksomhet og ta omsyn til særtrekka ved ungdommen. l en samtale med
kameratene i ungdomsforbundets sentralkomite i 1952, satte jeg fram to
spørsmål som den skulle tenke over: For det første hvordan partiet
skal lede arbeidet til forbundet, og for det andre hvordan forbundet
skal gjøre arbeidet sitt. Begge innebærer omsyn til særtrekka ved
ungdommen. På ulike steder har partikomiteene sagt seg fornøyde med
ungdomsforbundet, fordi det har samordna arbeidet sitt med de sentrale
oppgavene til partiet. Nå er tida inne til å uttrykke misnøye, det
vil si misnøye med at ungdomsforbundet mislykkes i å planlegge
sjølstendig virksomhet som høver for særtrekka ved ungdommen. De
ledende organene i partiet og forbundet må lære hvordan de skal lede
forbundet i arbeidet det gjør, og for å organisere og skolere
massene av unge mennesker må de være flinke til å samordne
virksomheten til forbundet med de sentrale oppgavene til partiet og ta
omsyn til særtrekka ved ungdommen.
Under partiets ledelse har ungdomsforbundet vært aktivt på alle
områder av det revolusjonære arbeidet og har mye å være stolt av.
Den revolusjonære saka vår, enten den gjelder fabrikkene, gardene
på landsbygda, enhetene i hæren eller skolene, kan ikke lykkes uten
unge mennesker. Kinas ungdom har god disiplin og de har oppfylt alle
oppgavene som partiet har gitt dem. Nå som krigen er i ferd med å ta
slutt i Korea og jordbruksreformen er fullført, skifter vekta i
arbeidet vårt hjemme over til sosialistisk omforming og sosialistisk
oppbygging. Dette gjør at studier blir tvingende nødvendig.
Ungdomsforbundet må vite hvordan det skal lede unge mennesker til å
gjøre felles innsats med eldre folk for å gjøre godt arbeid i
jordbruket på landsbygda, i industrien i byene, i studiene på
skolen, i å utføre pliktene sine på kontora, såvel som i treninga
i hærenhetene for å skape de nasjonale forsvarsstyrkene våre om til
en modernisert hær.
Unge mennesker mellom fjorten og femogtjue må studere og arbeide, men
ettersom ungdommen er alderen for fysisk vekst, blir mye satt på
spill hvis en overser helsa. De unge må studere mye mer, for de må
lære mange ting som eldre folk allerede veit. Men de må ikke
overlesses verken med studier eller arbeid. Og særlig må en ikke
sette fjorten- til attenåringene til å arbeide like hardt som
voksne. Fordi unge mennesker er unge, trenger de mer tid til leik,
rekreasjon og sport. Ellers vil de ikke være lykkelige. Og i sin tur
kommer de til å forelske seg og gifte seg. Alt dette gjør dem
forskjellige fra eldre folk.
Jeg vil gjerne si noen få ord til våre unge mennesker: For det
første ønsker jeg dem god helse, for det andre ønsker jeg dem
framgang med studiene sine og for det tredje ønsker jeg dem framgang
i arbeidet sitt.
Jeg foreslår at all studerende ungdom får en time ekstra søvn. De
skulle ha åtte timer søvn, men i virkeligheten sover de bare seks
eller sju timer og føler vanligvis at de ikke får nok søvn. Unge
mennesker i skolen har tendenser til nervøse spenninger og har svært
ofte vansker med å sovne og dermed vansker med å stå opp. Ta
alvorlig på at ni timer søvn blir en regel. Det må sendes ut en
ordre om dette og den må settes i verk, og det skal ikke være noen
diskusjon om dette. La unge mennesker få nok søvn, og lærerne
også.
Revolusjonen har brakt oss mange bra saker, men også ei sak som ikke
er så bra. Alle er alt for aktive og entusiastiske, og de blir ofte
utslitte. Nå må vi sikre at alle, også arbeidere, bønder,
soldater, studenter og kadrer, holder seg i form. Sjølsagt betyr ikke
det nødvendigvis at hvis du har god helse så er du dyktig i
studiene, for studiene må gjøres skikkelig.
For øyeblikket tar timene i den lavere rniddelskolen for mye av tida
til elevene, og det vil være å foretrekke at de blei kutta ned til
høvelige mengder. Aktivistmøtene er for hyppige og må også
skjæres ned. En må ta tilstrekkelig omsyn både til studier på den
ene sida, og rekreasjon, hvile og søvn på den andre. Unge arbeidere,
bønder og soldater lærer mens de arbeider, og derfor må en også ta
tilstrekkelig omsyn til arbeid og studier så vel som til rekreasjon,
hvile og søvn.
Vi må ta et fast grep om saka i begge ender, med studier og arbeid i
den ene enden og søvn, hvile og rekreasjon i den andre. Tidligere tok
vi et fast grep i den ene enden, og greip ikke den andre enden i det
hele tatt eller vi gjorde det halvhjerta. Nå er det nødvendig å
sørge for noe rekreasjon, og det krever tid og muligheter, og vi må
ta et fast grep om denne enden også. Sentralkomiteen i partiet har
vedtatt å kutte ned antallet møter og studietimer, og dere må
sørge for at dette vedtaket blir satt ut i livet. Gå skarpt imot
alle som nekter å gjøre det. Kort sagt, unge mennesker må få høve
til å holde seg i form, studere godt og arbeide bra. Noen ledende
kamerater er bare interessert i å få arbeid ut av unge mennesker og
bryr seg ikke om helsa deres. Dette kan dere si rett opp i ansiktet
på dem. Dere er nemlig på trygg grunn, dere verner den yngre
generasjonen slik at den kan vokse seg sterk. Vi i den eldre
generasjonen blei fratatt vår rett, for de voksne brydde seg ganske
enkelt ikke om barna sine. De voksne hadde et bord å spise ved, mens
barna måtte greie seg uten. Barna hadde ikke noe å si i familien, og
hvis de gråt, var de sikre på å få seg en lusing. l det nye Kina
av i dag må vi endre holdninga vår og tenke mer til fordel for barna
og ungdommene våre.
Unge kadrer må velges til sentralkomiteen i forbundet. l tida med de
tre kongedømmene førte Tsao Tsao den svære hæren sin til
Yangtze-elva for å angripe kongedømmet Wu i Øst-Kina. Chou Yu, som
da var et «ungdomsforbundsmedlem» etter alderen, blei pekt ut til
kommanderende general i Wu-hæren. Cheng Pit og andre generaler som
hadde erfaring fra mange slag protesterte, men blei seinere overtalt
til å godta kommandoen hans, og til slutt blei slaget vunnet. Nå
ønsker vi at dagens «Chou Yu’er» skal sitte i sentralkomiteen i
forbundet, og likevel vil ikke folk høre snakk om det! Bare eldre
folk er kandidater til sentralkomiteen i forbundet – svært få
unge. Duger det? Sjølsagt kan vi ikke dømme bare etter alder,
dyktighet teller også. Opprinnelig var det bare ni personer under
tredve år på lista over kandidatene til sentralkomiteen i forbundet,
men etter diskusjon i partiets sentralkomite er dette tallet blitt
økt til mer enn seksti, og likevel utgjør det bare litt over en
fjerdedel. De over tredve år utgjør fortsatt nesten tre fjerdedeler
av helheten, og likevel klager noen kamerater over at dette tallet
ikke er stort nok. Jeg trur det er fullstendig nok. Noen kamerater
sier de ikke er sikre på om alle disse noen og seksti unge menneskene
er kompetente på alle vis. Vi må ha full tiltru til de unge folka
våre, de fleste av dem vil vise seg voksne til jobbene sine. Noen
få kan komme til å vise seg udugelige, men det er ingen grunn til å
engste seg, de kan erstattes gjennom seinere valg. På dette viset vil
ikke den grunnleggende innrettinga bli feilaktig. De unge er ikke
underlegne oss. Eldre folk har mer erfaring, som sjølsagt er et
sterkt punkt, men på den andre sida går det nedover med den fysiske
styrken deres, synet og hørselen er ikke så skarpe som før og
lemmene deres ikke så ledige som de unges. Dette er en naturlov. Del
er nødvendig å overbevise de kameratene som er uenige.
Ungdomsforbundets organisasjoner må ta omsyn til særtrekka ved
ungdommen og ha sitt eget arbeidsområde, men samtidig må de
underordne seg ledelsen til partikomiteene på tilsvarende plan. Dette
er ikke noe nytt, men noe som har stått ved lag lenge, og har alltid
vært ei grunnsetning i marxismen. Dette er å ta utgangspunkt i
virkeligheten. Tross alt, ungdom er ungdom, hvorfor ellers bry seg med
å ha et ungdomsforbund? Unge mennesker er forskjellige fra voksne og
Iikeens unge kvinner fra unge menn. Overse disse særtrekka og dere
kommer til å fjerne dere fra massene. Nå har dere ni millioner
forbundsmedlemmer, og hvis dere overser særtrekka ved ungdommen, vil
kanskje bare én million støtte dere og åtte millioner vil ikke.
Ungdomsforbundet må ta omsyn til flertallet av medlemmene i arbeidet
sitt, og samtidig gi akt på de framskredne. Dette vil kanskje ikke
tilfredsstille enkelte av de framskredne elementene, for de ønsker at
forbundsorganisasjonen skal sette strengere krav til alle medlemmene.
Dette er ikke helt riktig, dere må prøve å overbevise dem. Utkastet
til vedtekter for forbundet setter opp alt for mange plikter og for
få rettigheter. Det må være en del spillerom, slik at flertallet
kan holde tritt. Dere må samle oppmerksomheten om de mange, og ikke
bare om de få.
I utkastet til vedtekter er det fastsatt at et medlem vil bli rekna
som automatisk utmeldt av forbundet hvis han ikke deltar i de
regelmessige cellemøtene på fire måneder. Dette er altfor strengt.
Sjøl partivedtektene tillater seks måneder, kan ikke dere gjøre det
samme? Ikke ta inn i forbundsvedtektene det som er umulig å
gjennomføre eller det som bare er mulig for en million medlemmer og
ikke for de andre åtte millionene. Det kreves tøyelighet når en
skal anvende prinsipper. Det er ei kløft mellom det som bør være og
det som faktisk er. Det tar år for noen lover blir satt fullstendig
ut i livet. For eksempel er mange av artiklene i ekteskapsloven
programmatiske, og det kommer til å ta minst en periode på tre
femårsplaner før de er skikkelig gjennomført. Artikkelen om «ikke
å sladre bak ryggen på folk», er riktig i prinsippet, men behøver
ikke bli tatt inn i forbundsvedtektene. Å bekjempe Liberalismen er ei
langsiktig oppgave, og den fins til og med i partiet i ikke liten
grad. Dere kan forby baksnakk, men i virkeligheten kommer det ikke til
å fungere. Ikke tving gjennom for snevre grenser. Den viktgiste saka
er å trekke et klart skille mellom oss sjøl og fienden.
Ry bygges opp gradvis. Det var ei tid da noen folk i hæren dikta opp
visestubber for å skjelle ut andre. Vi tvang ikke gjennom noe forbud
og satte heller ikke i gang noen etterforskning, likevel blei ikke
hæren vår ødelagt. Vi hadde et fast grep om bare noen få
hovedsaker, slike som de tre hovedreglene for disiplin og de åtte
påbuda, og de væpna styrkene våre blei fast Ieda ut på den riktige
vegen. Den ekte beundringa massene føler for lederne sine skriver seg
fra det de får vite om dem gjennom revolusjonær praksis. Tillit
vokser ut av virkelig forståelse. Nå har sentralkomiteen i
ungdomsforbundet allerede ganske stort ry. Sjøl om noen mennesker
ennå ikke beundrer den, kommer de til å gjøre det i tidas løp.
Når en ung mann for første gang får et verv og ikke blir høyt
vurdert, er det ingen grunn til å engste seg, for det er bare å
vente at det vil være en del kritikk og utskjelling. «Tisking og
hvisking» eksisterer fordi det ikke fins noe «åpent utløp for
synspunkter». Hvis det er fullt demokrati og dere lar andre få
klemme til på ømme punkter hos dere sjøl i åpne konfrontasjoner,
da kommer folk til å si – sjøl om dere ønsker at de skal
fortsette å sladre – at de ikke har tid til slikt nå, og at det
får være nok for i dag. Men likevel kommer det alltid til å dukke
opp problemer, og ikke innbill dere at de kan løses én gang for
alle. Det er problemer i dag, og det kommer til å være problemer i
morgen.
Hovedoppgava for partiet i overgangsperioden er å gjennomføre
sosialistisk industrialisering og den sosialistiske omdanninga av
jordbruk, handverk og kapitalistisk industri og handel i det
vesentlige i løpet av tre femårsplaner. Tre femårsplaner dekker en
periode på femten år. Ta et lite skritt hvert år og et stort skritt
hvert femte år, og med de tre store skritta er arbeidet nesten gjort.
«Gjennomføre i det vesentlige» betyr ikke «gjennomføre
fullstendig». Å si at det er gjennomført i det vesentlige er en
forsiktig talemåte. Det er alltid best å være forsiktig i alt vi
gjør.
På dette stadiet har Kinas jordbruksøkonomi i det store og hele en
individuell karakter, og den trenger skrittvis sosialistisk omforming.
Prinsippet med frivillig deltaking må fastholdes for å fremme
bevegelsen for gjensidig hjelp og kooperasjon i jordbruket. Å ikke
fremme den vil føre inn på den kapitalistiske vegen, og det vil
være et høyreavvik. Å drive den fram for hardt duger heller ikke,
for det vil være et «venstre»avvik. Bevegelsen må gå framover
skritt for skritt etter skikkelige forberedelser. Vi går alltid mot
å utkjempe et slag uten å være forberedt og sikre på seieren,
eller å utkjempe et slag når vi er forberedt, men ikke sikre på
seieren. I den tida vi kjempa mot Chiang Kai-shek vingla noen personer
over til subjektivismen i begynnelsen. Men seinere da denne
subjektivismen var overvunnet gjennom korrigering, gikk vi seirende ut
av kampen. Vi står nå oppe i slaget om sosialismen og kjemper for å
gjennomføre sosialistisk industrialisering og den sosialistiske
omforminga av jordbruket, handverket og den kapitalistiske industrien
og handelen. Dette er hovedoppgava for hele nasjonen. Når det gjelder
hvordan ungdomsforbundet skal sette denne hovedoppgava ut i livet, må
dere fastsette høvelige retningslinjer i lys av særtrekka ved
ungdommen.
Seks år siden bombingen av Libya
Hva har vi lært?
Denne måneden er det 6 år siden bombingen av Libya startet. Det var
første gang Norge bomba et afrikansk land. Det var 100 år siden de
første bombene i historien ble sluppet, også da over Libya, av
kolonimakta Italia i 1911. I 2011 slapp Italia igjen bomber over
Libya, men da i samarbeid med blant annet Storbritannia, Frankrike,
USA, Norge, Danmark og Qatar.
Hva har skjedd i Libya?
I juli 2012 var det første valget i Libya etter Gaddafis fall. Det
førte til dannelse av en nasjonalkongress. Flere voldshandlinger
varslet at situasjonen ikke ville stabilisere seg. Den amerikanske
ambassaden ble angrepet, ambassadøren drept. [1] Attentater og
militser som nektet å gi fra seg våpnene, eller underlegge seg
myndighetene gjorde situasjonen spent. De lokale og regionale
forskjellene hadde stor betydning, og opprørere på bakken ville ikke
underlegge seg regjeringen. I 2014 var det nytt valg for et nytt
parlament. Volden økte og deltakelsen var lav. Væpnede tilhengere av
Nasjonalkongressen okkuperte Tripoli, og tvang det nyvalgte
parlamentet til å flykte til Tobruk i øst. FN støttet å opprette
enda en ny regjering i 2015. Det er altså i praksis tre regjeringer i
tillegg til en rekke militser, som kontrollerer hver sine områder, og
som særlig kjemper om de stedene med oljeproduksjon. Flere militser
forsvarer sine lokale områder og vil ikke underlegge seg sentralmakt.
Også IS var aktive og tok makta over noen byer, men er nå drevet
tilbake. Konflikten påvirka også Mali, der franske styrker
intervenerte. I Libya i dag eksisterer ikke en statsmakt og
situasjonen er utrygg og ustabil. Nyhetsbildet er prega av manglende
informasjon, blant annet fordi å oppholde seg i Libya, og å reise
fra sted til sted og stille spørsmål er farlig.
Konsekvensene for Europa er blant annet økt immigrasjon. Libya fikk
betalt av vestlige land for å begrense innvandringen fra Afrika til
Europa. Vi ser at noen på «venstresiden» bruker det som et slags
argument mot krigen, at nå som Gaddafi er borte så blir det synd for
Europa at de får all denne innvandringen. Det er ikke progressivt å
hindre immigranter å dra over landegrensene. Det var ikke progressivt
av Gaddafis regime å hindre det og det er ikke progressivt å bruke
det som årsak til at samarbeidet med Gaddafi var bra.
Stopp SViket
Vi har lært at SV i regjering ikke på noen måte hjelper mot krig.
Aldri før har Norge gått så offensivt til angrep på et annet land.
Siden andre verdenskrig er ca. 7 bomber sluppet fra norske bombefly,
alle i Afghanistan. I Libya ble 569 bomber sluppet. [2] Den
rødgrønne regjeringa var altså den mest aggressive krigsregjeringa
i norsk historie. I SV er det svært mange som ikke lenger har noen
forståelse av imperialisme. SV vil ha en «FN-styrt verden». En
verden styrt av de største imperialistmaktene: Storbritannia, USA,
Frankrike, med Kina og Russland på si. Ledelsen i partiet tror på at
imperialistmaktene går til krig for å redde et par hundre libyere,
mens atter hundrevis av libyere drukner i havet like utenfor de
militære skipene. Ingen ble reddet. SV har byttet ut forståelsen av
at imperialistmaktene intervenerer i andre land på grunn av kamp om
kontroll, makt, ressurser og innflytelse, mot en teori om at de
vestlige statene bare er interessert i menneskerettigheter og
demokrati. Det er ingen unnskyldning for å ha en så dårlig
forståelse av verden når du sitter i regjeringa og autoriserer
bombing. I debattene om Libya på Stortinget så vi at SV fortsatte
med sin dårlige analyse selv etter avsløringer om at norske bombefly
bomba Gaddafis kontor, og etter at huset til sønnen og barnebarna
hans ble bombet. Selv om ledere fra de ledende statene i angrepet sa
offentlig at regimeskiftet var nødvendig så nektet SV og regjeringen
for det. SV har helt ukritisk i Stortinget, og kritikken enkelte fra
partiet kom med offentlig og i media ble ikke på noen måte brukt for
å påvirke hendelsene i de politiske organene. SV brukte ikke sin
innflytelse til å hindre vestlig imperialisme og bombing. Da SV ville
trekke styrkene ut var oppdraget allerede fullført fra norsk side. SV
er ikke lenger et antiimperialistisk parti.
FN
Hvis du ikke visste det før, så veit du det nå: FN er ikke et organ
som representerer verdens folk, men et organ der de mektigste
imperialiststatene i verden bestemmer reglene. Alle de mektige
imperialiststatene i verden var i praksis for krigen. FN fungerer som
et organ som legitimerer stormaktsinteresser og imperialistiske
kriger.
Norsk «fredsmekling»
Det er all grunn til å være skeptisk til den norske fredsmeklinga.
Med bomber i bakhånd meklet norske politikere om Libyas skjebne.
Tidligere har de samme folkene lurt PLO trill rundt og tjent Israels
interesser i det som ble Oslo-avtalen. I følge Hillary Clintons
offentliggjorte eposter var norske myndigheters krav hele tiden at
Gaddafi måtte gå. Dette var samtidig som norske bomber ble sluppet
over Libya og norske myndigheter beroliget offentligheten med at
målet ikke var regimeskifte. Det er en ganske opplagt løgn. Dersom
en stat bomber et land og samtidig krever at myndighetene skal trekke
seg så er målet regimeskifte. Den norske regjeringa latet hele tiden
som om den ikke skjønte dette. Hverken norske myndigheter eller de
ledende imperialistmaktene bak krigen, Frankrike, Storbritannia og
USA, viste interesse for reelle fredsforhandlinger. Norske myndigheter
rapporterte antakeligvis all viktig informasjon videre til blant annet
USA, for slik å få en viktigere rolle selv, som dermed kan utnyttes
i Norges interesse i framtiden. Norsk fredsmekling har ingen fin
historie. Norske politikere bruker fredsmeklingen for å få
informasjon som kommer den norske stat til gode. Informasjonen
meklerne får tilgang til i fredsprosessene brukes til å få innpass
i viktige internasjonale beslutningsprosesser, til å få avtaler om
olje eller fisk, eller andre næringer som er viktige for Norge. Det
kyniske med dette er at informasjonen Norge tilegner seg fra partene
brukes til å kjøre over partene Norge liksom skulle hjelpe. Det er
kjent fra den kjente Osloavtalen, der norske utsendinger fikk
informasjon fra palestinske utsendinger, bare for å gi det videre til
israelerne slik at de kunne presse palestinerne enda hardere.
Resultatet ble en fryktelig dårlig avtale for palestinerne, feiret
som en seier for Norge.
Også politikerne får fordeler av å delta i krigføringa. Jens
Stoltenberg ble i 2013 utnevnt til generalsekretær for NATO. Dette
henger utvilsomt sammen med den norske interessen for å spille en
større rolle i internasjonal krigføring, vist ved deltakelsen i
Libya. Det var USA som drev «valgkampen» i NATO for å fremme
kandidaturet. Dette var både en premie for innsatsen i Libya og
omleggingen av forsvaret til et intervensjonsforsvar, med kampfly som
raskt kan settes inn i internasjonal krigføring.
Geopolitisk
Frankrikes interesser ble avslørt blant annet i Hillary Clintons
eposter. Frankrikes innflytelse og ønske om kontroll og makt i Afrika
kolliderte med Gaddafis ambisjoner om det samme. Andre årsaker som
ble trukket fram var ønske om økt andel av oljeproduksjonen,
forbedring av interne forhold og øving for det franske militæret.
[3] Også Kina var negativ til myndighetene i Libya. Libya hadde blant
annet nektet å delta på konferanser om kinesisk-afrikansk samarbeid
og anklagde også Kina for å okkupere Afrika. Bakgrunnen for det er
at Kina har ekspandert som den største imperialisten i Afrika de
siste ti årene. Også USA ønsket innflytelse i Afrika. De siste 10
årene hadde det amerikanske arbeidet for økt innflytelse i Afrika
økt, særlig på grunn av den kinesiske konkurrenten. Africom ble
oppretta i 2007, under det amerikanske forsvarsdepartementet. Africom
skulle fungerer som en militærving for å forsvare USAs interesser i
Afrika. USA begrunnet selv dette med Afrikas økte betydning i verden.
I tillegg til dette driver amerikanerne en rekke prosjekter der sivile
organisasjoner læres opp i amerikanske prinsipper og
markedsliberalisme. Prosjekter som støtter amerikanske interesser
støttes, og både grupper og enkeltindivider finansieres. Både
africom og slike sivile prosjekter var aktive i Libya. Det var altså
mange imperialistiske makter som ønsket kontroll over Libya.
Frankrike var den fremste blant disse og den staten som hadde ledelse
og tok initiativ til hele intervensjonen. Det er ikke unormalt at de
vestlige statene likevel samarbeider om imperialistisk krig. Normalt
sett er det likevel strid mellom noen imperialiststater om militære
intervensjoner. Russland og Kina har ofte motstridende interesser enn
vestlige imperialistmakter. Denne gangen var det ikke uenighet.
Hvorfor ikke? Antakeligvis fordi såpass mange stater så for seg at
de kunne få mer ut av både Afrika og Libya uten Gaddafi. Gaddafi
hadde få venner, mange fiender og han kjempet om innflytelse over et
rikt kontinent der mange ville ha en del av kaka. De fleste
imperialistiske makter så for seg bedre betingelser uten Gaddafi enn
med han.
Granskning
Norske politikere er ikke interessert i en granskning av prosessen. I
Storbritannia har de hatt en slik granskning. [4] På den ene siden
var dette positivt. Rapporten pekte på mange kritikkverdige forhold,
blant annet trakk den fram Frankrikes motivasjoner som ble diskutert i
de offentliggjorte e-postene til Hillary Clinton. Her kom det fram at
Frankrikes mål var kontroll over «fransk» Afrika, større andel av
olja og lignende. I norsk sammenheng er det oppsiktsvekkende. I den
norske offentligheten legges virkelige årsaker til krigføring lokk
på, og kun ideelle hensikter som menneskerettigheter og beskyttelse
av sivile trekkes fram som årsaker. Samtidig la den britiske
rapporten ansvaret på Frankrike, og hevdet at Storbritannia bare
slang seg på og stolte på dem. I «god tro». Frankrike var uten
tvil hovedinitiativtaker, men Storbritannia arbeidet nært med
Frankrike. Det er lite trolig at dette foregikk uten noen seriøs
vurdering fra britisk side, og også lite trolig at ikke britiske
myndigheter forstod Frankrikes interesser av krigen. Frankrikes
interesser i regionen er velkjent, og begge statene er store
imperialistiske makter som er kjent med hvordan vurdere interesser og
innflytelse ved intervensjon i andre land. Det er lite trolig at en
norsk granskning ville vært banebrytende på noe vis. Allikevel ville
det vært positivt å få en debatt basert på mer seriøse kilder enn
kun vurdering av «beskyttelse av sivile» og «menneskerettigheter»,
som åpenbart ikke er de eneste årsakene til krigen. Alt som kan
gjøre norske politikere litt mer forsiktig med å gå til krig, eller
avsløre noe av overgrepene er bra. Samtidig veit vi, basert på
fortiden, at slike granskninger dessverre ikke hindrer hverken krig
eller andre overgrep. Derfor må den største delen av arbeidet vårt
legges ned i å organisere folk antiimperialistisk, ikke påvirke
parlamentariske organer.
[1]
http://edition.cnn.com/2012/09/12/world/africa/libya-consulate-attack-scene/
[2]
https://itjenestefornorge.no/operasjoner/operation-unified-protector
[3] http://tjen-folket.no/start/view/12048
[4]
https://www.parliament.uk/business/committees/committees-a-z/commons-select/foreign-affairs-committee/inquiries1/parliament-2015/libya-policy/
Podcast om situasjonen i Libya her: Norsk imperialisme: Bombinga av
Libya
Les mer om Libya her:
Stans bombinga av Libya
Frankrike til krig mot Libya for makt og penger?
Hvor ble det av fredsinitiativet?
Oversatt intervju om Libya
Sør-Afrika lurt med på Libyakrig
Nato-bomber – til støtte for sivilbefolkninga?
Seks år siden bombingen av Libya
Hva har vi lært?
Denne måneden er det 6 år siden bombingen av Libya startet. Det var
første gang Norge bomba et afrikansk land. Det var 100 år siden de
første bombene i historien ble sluppet, også da over Libya, av
kolonimakta Italia i 1911. I 2011 slapp Italia igjen bomber over
Libya, men da i samarbeid med blant annet Storbritannia, Frankrike,
USA, Norge, Danmark og Qatar.
Hva har skjedd i Libya?
I juli 2012 var det første valget i Libya etter Gaddafis fall. Det
førte til dannelse av en nasjonalkongress. Flere voldshandlinger
varslet at situasjonen ikke ville stabilisere seg. Den amerikanske
ambassaden ble angrepet, ambassadøren drept. [1] Attentater og
militser som nektet å gi fra seg våpnene, eller underlegge seg
myndighetene, gjorde situasjonen spent. De lokale og regionale
forskjellene hadde stor betydning, og opprørere på bakken ville ikke
underlegge seg regjeringen. I 2014 var det nytt valg for et nytt
parlament. Volden økte og deltakelsen var lav. Væpnede tilhengere av
Nasjonalkongressen okkuperte Tripoli, og tvang det nyvalgte
parlamentet til å flykte til Tobruk i øst. FN støttet å opprette
enda en ny regjering i 2015. Det er altså i praksis tre regjeringer,
i tillegg til en rekke militser, som kontrollerer hver sine områder,
og som særlig kjemper om de stedene med oljeproduksjon. Flere
militser forsvarer sine lokale områder og vil ikke underlegge seg
sentralmakt. Også IS var aktive og tok makta over noen byer, men er
nå drevet tilbake. Konflikten påvirka også Mali, der franske
styrker intervenerte. I Libya i dag eksisterer ikke en statsmakt og
situasjonen er utrygg og ustabil. Nyhetsbildet er prega av manglende
informasjon, blant annet fordi å oppholde seg i Libya, og å reise
fra sted til sted og stille spørsmål, er farlig.
Konsekvensene for Europa er blant annet økt immigrasjon. Libya fikk
betalt av vestlige land for å begrense innvandringen fra Afrika til
Europa. Vi ser at noen på «venstresiden» bruker det som et slags
argument mot krigen – at nå som Gaddafi er borte så blir det synd
for Europa at de får all denne innvandringen. Det er ikke progressivt
å hindre immigranter å dra over landegrensene. Det var ikke
progressivt av Gaddafis regime å hindre det og det er ikke
progressivt å bruke det som årsak til at samarbeidet med Gaddafi var
bra.
Stopp SViket
Vi har lært at SV i regjering ikke på noen måte hjelper mot krig.
Aldri før har Norge gått så offensivt til angrep på et annet land.
Siden andre verdenskrig er ca. 7 bomber sluppet fra norske bombefly,
alle i Afghanistan. I Libya ble 569 bomber sluppet. [2] Den
rødgrønne regjeringa var altså den mest aggressive krigsregjeringa
i norsk historie. I SV er det svært mange som ikke lenger har noen
forståelse av imperialisme. SV vil ha en «FN-styrt verden». En
verden styrt av de største imperialistmaktene: Storbritannia, USA,
Frankrike, med Kina og Russland på si. Ledelsen i partiet tror på at
imperialistmaktene går til krig for å redde et par hundre libyere,
mens atter hundrevis av libyere drukner i havet like utenfor de
militære skipene. Ingen ble reddet. SV har byttet ut forståelsen av
at imperialistmaktene intervenerer i andre land på grunn av kamp om
kontroll, makt, ressurser og innflytelse, mot en teori om at de
vestlige statene bare er interessert i menneskerettigheter og
demokrati. Det er ingen unnskyldning for å ha en så dårlig
forståelse av verden når du sitter i regjeringa og autoriserer
bombing. I debattene om Libya på Stortinget så vi at SV fortsatte
med sin dårlige analyse selv etter avsløringer om at norske bombefly
bomba Gaddafis kontor, og etter at huset til sønnen og barnebarna
hans ble bombet. Selv om ledere fra de ledende statene i angrepet sa
offentlig at regimeskiftet var nødvendig så nektet SV og regjeringen
for det. SV var helt ukritisk i Stortinget, og kritikken enkelte fra
partiet kom med offentlig og i media ble ikke på noen måte brukt for
å påvirke hendelsene i de politiske organene. SV brukte ikke sin
innflytelse til å hindre vestlig imperialisme og bombing. Da SV ville
trekke styrkene ut var oppdraget allerede fullført fra norsk side. SV
er ikke lenger et antiimperialistisk parti.
FN
Hvis du ikke visste det før, så veit du det nå: FN er ikke et organ
som representerer verdens folk, men et organ der de mektigste
imperialiststatene i verden bestemmer reglene. Alle de mektige
imperialiststatene i verden var i praksis for krigen. FN fungerer som
et organ som legitimerer stormaktsinteresser og imperialistiske
kriger.
Norsk «fredsmekling»
Det er all grunn til å være skeptisk til den norske fredsmeklinga.
Med bomber i bakhånd meklet norske politikere om Libyas skjebne.
Tidligere har de samme folkene lurt PLO trill rundt og tjent Israels
interesser i det som ble Oslo-avtalen. I følge Hillary Clintons
offentliggjorte e-poster var norske myndigheters krav hele tiden at
Gaddafi måtte gå. Dette var samtidig som norske bomber ble sluppet
over Libya og norske myndigheter beroliget offentligheten med at
målet ikke var regimeskifte. Det er en ganske opplagt løgn. Dersom
en stat bomber et land og samtidig krever at myndighetene skal trekke
seg, så er målet regimeskifte. Den norske regjeringa latet hele
tiden som om den ikke skjønte dette. Verken norske myndigheter eller
de ledende imperialistmaktene bak krigen – Frankrike, Storbritannia
og USA – viste interesse for reelle fredsforhandlinger. Norske
myndigheter rapporterte antakeligvis all viktig informasjon videre til
blant annet USA, for slik å få en viktigere rolle selv, som dermed
kan utnyttes i Norges interesse i framtiden. Norsk fredsmekling har
ingen fin historie. Norske politikere bruker fredsmeklingen for å få
informasjon som kommer den norske stat til gode. Informasjonen
meklerne får tilgang til i fredsprosessene brukes til å få innpass
i viktige internasjonale beslutningsprosesser, til å få avtaler om
olje eller fisk, eller andre næringer som er viktige for Norge. Det
kyniske med dette er at informasjonen Norge tilegner seg fra partene
brukes til å kjøre over partene Norge liksom skulle hjelpe. Det er
kjent fra den kjente Oslo-avtalen, der norske utsendinger fikk
informasjon fra palestinske utsendinger, bare for å gi det videre til
israelerne slik at de kunne presse palestinerne enda hardere.
Resultatet ble en fryktelig dårlig avtale for palestinerne, men
feiret som en seier for Norge.
Også politikerne får fordeler av å delta i krigføringa. Jens
Stoltenberg ble i 2013 utnevnt til generalsekretær for NATO. Dette
henger utvilsomt sammen med den norske interessen for å spille en
større rolle i internasjonal krigføring, vist ved deltakelsen i
Libya. Det var USA som drev «valgkampen» i NATO for å fremme
kandidaturet. Dette var både en premie for innsatsen i Libya og
omleggingen av forsvaret til et intervensjonsforsvar, med kampfly som
raskt kan settes inn i internasjonal krigføring.
Geopolitisk
Frankrikes interesser ble avslørt blant annet i Hillary Clintons
e-poster. Frankrikes innflytelse og ønske om kontroll og makt i
Afrika, kolliderte med Gaddafis ambisjoner om det samme. Andre
årsaker som ble trukket fram var ønske om økt andel av
oljeproduksjonen, forbedring av interne forhold og øving for det
franske militæret. [3] Også Kina var negativ til myndighetene i
Libya. Libya hadde blant annet nektet å delta på konferanser om
kinesisk-afrikansk samarbeid og anklagde også Kina for å okkupere
Afrika. Bakgrunnen for det er at Kina har ekspandert som den største
imperialisten i Afrika de siste ti årene. Også USA ønsket
innflytelse i Afrika. De siste 10 årene hadde det amerikanske
arbeidet for økt innflytelse i Afrika økt, særlig på grunn av den
kinesiske konkurrenten. Africom ble oppretta i 2007, under det
amerikanske forsvarsdepartementet. Africom skulle fungerer som en
militærving for å forsvare USAs interesser i Afrika. USA begrunnet
selv dette med Afrikas økte betydning i verden. I tillegg til dette
driver amerikanerne en rekke prosjekter der sivile organisasjoner
læres opp i amerikanske prinsipper og markedsliberalisme. Prosjekter
som støtter amerikanske interesser støttes, og både grupper og
enkeltindivider finansieres. Både Africom og slike sivile prosjekter
var aktive i Libya. Det var altså mange imperialistiske makter som
ønsket kontroll over Libya. Frankrike var den fremste blant disse, og
den staten som hadde ledelse og tok initiativ til hele intervensjonen.
Det er ikke unormalt at de vestlige statene likevel samarbeider om
imperialistisk krig. Normalt sett er det likevel strid mellom noen
imperialiststater om militære intervensjoner. Russland og Kina har
ofte motstridende interesser enn vestlige imperialistmakter. Denne
gangen var det ikke uenighet. Hvorfor ikke? Antakeligvis fordi såpass
mange stater så for seg at de kunne få mer ut av både Afrika og
Libya uten Gaddafi. Gaddafi hadde få venner, mange fiender og han
kjempet om innflytelse over et rikt kontinent der mange ville ha en
del av kaka. De fleste imperialistiske makter så for seg bedre
betingelser uten Gaddafi enn med han.
Granskning
Norske politikere er ikke interessert i en granskning av prosessen. I
Storbritannia har de hatt en slik granskning. [4] På den ene siden
var dette positivt. Rapporten pekte på mange kritikkverdige forhold,
blant annet trakk den fram Frankrikes motivasjoner som ble diskutert i
de offentliggjorte e-postene til Hillary Clinton. Her kom det fram at
Frankrikes mål var kontroll over «fransk» Afrika, større andel av
olja og lignende. I norsk sammenheng er det oppsiktsvekkende. I den
norske offentligheten legges virkelige årsaker til krigføring lokk
på, og kun ideelle hensikter som menneskerettigheter og beskyttelse
av sivile trekkes fram som årsaker. Samtidig la den britiske
rapporten ansvaret på Frankrike, og hevdet at Storbritannia bare
slang seg på og stolte på dem. I «god tro». Frankrike var uten
tvil hovedinitiativtaker, men Storbritannia arbeidet nært med
Frankrike. Det er lite trolig at dette foregikk uten noen seriøs
vurdering fra britisk side, og også lite trolig at ikke britiske
myndigheter forstod Frankrikes interesser av krigen. Frankrikes
interesser i regionen er velkjent, og begge statene er store
imperialistiske makter som er kjent med hvordan vurdere interesser og
innflytelse ved intervensjon i andre land. Det er lite trolig at en
norsk granskning ville vært banebrytende på noe vis. Allikevel ville
det vært positivt å få en debatt basert på mer seriøse kilder enn
kun vurdering av «beskyttelse av sivile» og «menneskerettigheter»,
som åpenbart ikke er de eneste årsakene til krigen. Alt som kan
gjøre norske politikere litt mer forsiktig med å gå til krig, eller
avsløre noe av overgrepene, er bra. Samtidig veit vi, basert på
fortiden, at slike granskninger dessverre ikke hindrer hverken krig
eller andre overgrep. Derfor må den største delen av arbeidet vårt
legges ned i å organisere folk anti-imperialistisk, ikke påvirke
parlamentariske organer.
[1]http://edition.cnn.com/2012/09/12/world/africa/libya-consulate-attack-scene/
(
http://edition.cnn.com/2012/09/12/world/africa/libya-consulate-attack-scene/
)
[2]https://itjenestefornorge.no/operasjoner/operation-unified-protector
( https://itjenestefornorge.no/operasjoner/operation-unified-protector
)
[3]http://tjen-folket.no/start/view/12048 (
http://tjen-folket.no/start/view/12048 )
[4]https://www.parliament.uk/business/committees/committees-a-z/commons-select/foreign-affairs-committee/inquiries1/parliament-2015/libya-policy/
(
https://www.parliament.uk/business/committees/committees-a-z/commons-select/foreign-affairs-committee/inquiries1/parliament-2015/libya-policy/
)
Podcast om situasjonen i Libya:Norsk imperialisme: Bombinga av Libya (
https://soundcloud.com/tjen-folket-661639370/norsk-imperialisme-bombinga-av-libya
)
Les mer om Libya her:
Stans bombinga av Libya ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11155 )
Frankrike til krig mot Libya for makt og penger? (
http://tjen-folket.no/sentralt/view/12048 )
Hvor ble det av fredsinitiativet? (
http://tjen-folket.no/sentralt/view/11145 )
Oversatt intervju om Libya ( http://tjen-folket.no/Sentralt/view/12114
)
Sør-Afrika lurt med på Libyakrig (
http://tjen-folket.no/sentralt/view/12051 )
Nato-bomber – til støtte for sivilbefolkninga? (
http://tjen-folket.no/sentralt/view/11167 )
Nytt podkast-avsnitt om Kulturrevolusjonen
To aktivister holder innledninger om Kulturrevolusjonen på rød
minifestival i Trondheim høsten 2016. Et kort overblikk over
Kulturrevolusjonen i Kina 1966 til 1976.
Tjen Folket Media har lagt ut sitt 13. avsnitt av Tjen Folkets
Podkast. Denne gangen er det opptak fra Rød minfestival i Trondheim,
høsten 2016. I beskrivelsen av festivalen skreiv Tjen Folket:
“I 1966 gikk startskuddet for Den store proletære
kulturrevolusjonen i Kina. Kina var allerede sosialistisk, men
innenfor partiet og staten var det krefter som ville gjeninnføre
kapitalismen. Den kinesiske ungdommen gikk i spissen for å utvide
arbeiderklassens makt på alle områder. Det fattigste og mest
undertrykka, de som i århundrer hadde vært nederst – skulle nå
være på topp. Kulturrevolusjonen pågikk mer eller mindre i 10 år
og var verdenshistoriens største og mest omfattende revolusjon. Flere
hundre millioner mennesker var involvert. Metoden med kulturrevolusjon
er ikke bare for Kina i 1966 men en metode for alle som vil knuse
kapitalismen og bygge kommunismen. Vi feirer at kulturrevolusjonen er
50 år med rød minifestival.”
Tjen Folket Medias Podkast: Kort om Kulturrevolusjonen i Kina
1966-1976
Nytt podkast-avsnitt om Kulturrevolusjonen
To aktivister holder innledninger om Kulturrevolusjonen på rød
minifestival i Trondheim høsten 2016 – et kort overblikk over
Kulturrevolusjonen i Kina 1966 til 1976.
Tjen Folket Media har lagt ut sitt 13. avsnitt (
https://soundcloud.com/tjen-folket-661639370/kort-om-kulturrevolusjonen-i-kina-1966-1976
) av Tjen Folkets Podkast. Denne gangen er det opptak fra Rød
minfestival i Trondheim, høsten 2016. I beskrivelsen av festivalen
skreiv Tjen Folket:
«I 1966 gikk startskuddet for Den store proletære kulturrevolusjonen
i Kina. Kina var allerede sosialistisk, men innenfor partiet og staten
var det krefter som ville gjeninnføre kapitalismen. Den kinesiske
ungdommen gikk i spissen for å utvide arbeiderklassens makt på alle
områder. Det fattigste og mest undertrykka, de som i århundrer hadde
vært nederst – skulle nå være på topp. Kulturrevolusjonen
pågikk mer eller mindre i 10 år og var verdenshistoriens største og
mest omfattende revolusjon. Flere hundre millioner mennesker var
involvert. Metoden med kulturrevolusjon er ikke bare for Kina i 1966,
men en metode for alle som vil knuse kapitalismen og bygge
kommunismen. Vi feirer at kulturrevolusjonen er 50 år med rød
minifestival.»
Klikk her for å komme til Tjen Folket Medias Podkast: Kort om
Kulturrevolusjonen i Kina 1966-1976 (
https://soundcloud.com/tjen-folket-661639370/kort-om-kulturrevolusjonen-i-kina-1966-1976
)
Maos lille røde på nett
For første gang på norsk på nett – boka med utvalgte sitater fra
formann Mao Zedong.
Aktivister har jobba dugnad for å få såkalte “Maos lille røde”
digitalisert. De har:
Skaffet et eksemplar fra antikvariat.
Skannet inn hele boka.
Korrekturlest alle kapitler.
Lagt ut på nettsida.
Noen feil er det fortsatt, og vi setter pris på om folk kan tipse oss
hvis de finner slike.
Kinesiske statsfabrikker skal ha trykket 6,5 milliarder eksemplarer av
‘Sitater fra formann Mao Zedong’ mellom 1966 og 1976, på svært
mange forskjellige språk. Den er en av verdens mest trykte, omsatte
og leste bøker. Tjen Folket er de første til å legge boka ut på
norsk på internett.
Boka er i selskap med Bibelen og Koranen som en av de mest omsatte og
leste bøkene. Og den ble det fremste symbolet på Kulturrevolusjonen
i Kina – der rødegardister holdt boka oppe på arrangementer og i
propaganda. Boka består av 33 kapitler om forskjellig tema, og
kapitlene er fylt av sitater fra Maos artikler, taler og nedskrevne
samtaler.
Mao Zedong var i sin tid verdens største marxist-leninist. Han var
leder og symbol for den kinesiske folkekrigen som førte til
opprettelsen av Folkerepublikken Kina i 1949. Han var leder og symbol
for den sosialistiske oppbygginga i verdens mest folkerike land, og
for kulturrevolusjonen 1966-1976 for å hindre Kina i å bli
kapitalistisk.
Fortsatt er Mao populær blant folket i Kina, men lederne hater han og
drar navnet hans ned i søla. De har gjort den kinesiske staten til en
som utøver fascistisk undertrykking av massene, imperialisme i Afrika
og ekstrem kapitalistisk utbytting av sitt eget proletariat som i
hovedsak produserer for vestlige markeder.
Maos bidrag er resultatet av kampen til Kinas Kommunistiske Parti for
å organisere Kinas folkelige klasser for revolusjon og utvikle landet
til kommunismen. Det er et produkt ikke av Mao alene, men av millioner
av menneskers strev, innsats og vurderinger.
Mao bør leses og studeres av alle som virkelig ønsker at folket skal
ta makta fra kapitalistene og løse de brennende problemene dette
systemet skaper.
«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært
parti. Uten et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den
marxistisk-leninistiske revolusjonære teori og som er av
marxistisk-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede
arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse
imperialismen og dens lakeier.» - Revolusjonære krefter i verden,
foren dere, kjemp mot imperialistisk aggresjon! (november 1948)
Sitater av Mao Zedong
(Klikk på lenken over for å komme til boka.)
«Maos lille røde» på nett
For første gang på norsk på nett – boka med utvalgte sitater fra
formann Mao Zedong.
Aktivister har jobba dugnad for å få såkalte «Maos lille røde»
digitalisert. ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/12225 ) De har:
* Skaffet et eksemplar fra antikvariat.
* Skannet inn hele boka.
* Korrekturlest alle kapitler.
* Lagt ut på nettsida.
Noen feil er det fortsatt, og vi setter pris på om folk kan tipse oss
hvis de finner slike.
Kinesiske statsfabrikker skal ha trykket 6,5 milliarder eksemplarer av
Sitater fra formann Mao Zedong mellom 1966 og 1976, på svært mange
forskjellige språk. Den er en av verdens mest trykte, omsatte og
leste bøker. Tjen Folket er de første til å legge boka ut på norsk
på internett.
Boka er i selskap med Bibelen og Koranen som en av de mest omsatte og
leste bøkene. Og den ble det fremste symbolet på Kulturrevolusjonen
i Kina – der rødegardister holdt boka oppe på arrangementer og i
propaganda. Boka består av 33 kapitler om forskjellig tema, og
kapitlene er fylt av sitater fra Maos artikler, taler og nedskrevne
samtaler.
Mao Zedong var i sin tid verdens største marxist-leninist. Han var
leder og symbol for den kinesiske folkekrigen som førte til
opprettelsen av Folkerepublikken Kina i 1949. Han var leder og symbol
for den sosialistiske oppbygginga i verdens mest folkerike land, og
for Kulturrevolusjonen 1966-1976 for å hindre Kina i å bli
kapitalistisk.
Fortsatt er Mao populær blant folket i Kina, men lederne hater han og
drar navnet hans ned i søla. De har gjort den kinesiske staten til en
som utøver fascistisk undertrykking av massene, imperialisme i Afrika
og ekstrem kapitalistisk utbytting av sitt eget proletariat som i
hovedsak produserer for vestlige markeder.
Maos bidrag er resultatet av kampen til Kinas Kommunistiske Parti for
å organisere Kinas folkelige klasser for revolusjon og utvikle landet
til kommunismen. Det er et produkt ikke av Mao alene, men av millioner
av menneskers strev, innsats og vurderinger.
Mao bør leses og studeres av alle som virkelig ønsker at folket skal
ta makta fra kapitalistene og løse de brennende problemene dette
systemet skaper.
«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært
parti. Uten et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den
marxistisk-leninistiske revolusjonære teori og som er av
marxistisk-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede
arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse
imperialismen og dens lakeier.»
- Revolusjonære krefter i verden, foren dere, kjemp mot
imperialistisk aggresjon! (november 1948)
Klikk her for å komme til Sitater fra formann Mao Zedong. (
http://tjen-folket.no/sentralt/view/12225 )
© 2017 Tjen Folket – kommunistisk forbund
_____________________________
Meld ut / Oppdater e-postadresse: http://ymlp120.com/ugbeuwsjgsgmubegejqmggembqh
Powered by YourMailingListProvider
-------------- next part --------------
An HTML attachment was scrubbed...
URL: <http://lists.copyleft.no/pipermail/saih-promo2002/attachments/20170409/79398172/attachment-0001.html>
More information about the Saih-promo2002
mailing list