[saih-promo2002] Tjen Folkets nyhetsbrev #7 – 2017

Tjen Folket nyheter at tjen-folket.no
Mon Jul 10 20:25:16 CEST 2017


--------------------------------------------------------------------------------
Dette nyhetsbrevet har bilder.
Hvis du ser bare tekst og ingen bilder, kan
du se bildeutgaven ved å følge denne lenken:
http://ymlp29.net/zsoF3Z
--------------------------------------------------------------------------------


Nyhetsbrev #7  –  2017

I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:

Brannen i Grenfell Tower – systemet dreper
Klassestandpunkt mot narkotika
Eric Hobsbawm 100 år
PST snubler i egen skygge
Femti år er nok – stopp Israels okkupasjon

Fra arkivet, 17.12.2008

Tjen Folkets fane

Rødt flagg med gul hammer og sigd i Tjen Folkets egen design.
160×120 cm.

Til nettbutikken ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11247 )

Brannen i Grenfell Tower – systemet dreper

Over 600 beboere bodde i den kommunale boligblokken Grenfell Tower i
London. Beboerne var i all hovedsak fattige folk, immigranter,
arbeiderklassefolk. Den første kjente offeret som ble identifisert
var den syriske flyktningen Mohammed Alhajali (23).

Det har kommet fram at beboere i bygget gjentatte ganger har klagd på
brannsikkerheten i bygget. De overlevende har etter brannen forklart
at brannvarslerne ikke gikk av. Bygget ble bygget på 70-tallet, og
hadde kun en trappeoppgang, og ikke noe alarmsystem som gikk over hele
blokka.

I fjor ble blokka ferdig med en stor utbedring av fasaden, som kosta
nesten ni millioner pund. Selv om beboere hadde klaget og krevd
utbedring av brannsikkerheten, ble det ikke tatt hensyn til. Blant
annet ble det ikke installert sprinkleranlegg. Det som ble utbedret
var fasaden, og her ble det lagt en type billig plast (polystyren),
som er brennbart, og også innblandet i branner i høyblokker i
Frankrike, Australia og De forente arabiske emirater.
Fasadeutbedringen var delvis for å tilfredsstille velstående beboere
i området blokka ligger i. Området (Kensington and Chelsea) er prega
av store klasseskiller, med både svært velstående folk og svært
fattige folk. Dette har skapt stort raseri i Storbritannia og siden
brannen har det vært flere store demonstrasjoner og aksjoner. I
stedet for å høre på beboernes krav om bedre brannsikkerhet, ble
det lagt vekt på andre, mer velstående gruppers ønsker om at bygget
skulle se penere ut. Det er også stilt spørsmål til om hvorvidt
utskiftingen av fasaden har medvirket til brannen, i og med at brannen
spredte seg uvanlig raskt i fasaden.

Dette er ikke bare en slags tilfeldig tragedie. På flere nivåer er
dette helt knytta til systemet: I stedet for å høre på fattige
folk, flyktninger, arbeiderklassefolk, de som bodde i blokka, hørte
selskapet på mer velstående hvite folk. Sikkerheten til
arbeiderklassefolk og flyktninger ble regnet som mindre viktig enn hva
folk fra høyere klasse mente var «pent». Folk er sinte fordi
brannsikkerheten var meldt fra om, gang på gang, men livene og
sikkerheten til disse folka ble ikke regna som viktig. Overlevende,
tidligere beboere og andre i miljøet uttaler gang på gang at denne
tragedien var et resultat av grådighet, at det var en katastrofe de
så komme og at de ansvarlige må betale for det. Etter brannen ser
man dette også i hvordan myndighetene takler krisa, de får mye
kritikk for manglende vilje, at de ikke administrerer og at det er
frivillige som gjør alt arbeidet. Hadde dette vært høyklassefolk
hadde reaksjonen vært en helt annen.

Selskapene driver for profitt. Profitt er viktigere enn liv for disse.
Huseierorganisasjonen Kensington and Chelsea Tenant Management
Organisation (KCTMO) er den største huseierorganisasjonen i England,
og forvalter nesten 10 000 eiendommer. En tidligere arbeider har
beskrevet hvordan nedskjæringer førte til mindre og mindre arbeid
med brannsikkerhet, mens klasseforakten mot beboerne førte til
opptrapping i å gå fra dør til dør hos beboerne, sjekke ID og
spørre invaderende spørsmål om inntekt og lignende. KCTMO har
skjært ned på bekostning av liv, og deres klasseforakt og rasisme
var medvirkende til at dette kunne skje. På et større plan henger
dette også sammen med nedskjæringspolitikken på nasjonalt plan i
Storbritannia. Ifølge forskere ved universitetet i Liverpool har
nedskjæringspolitikken ført til langt flere dødsfall, mellom 2014
og 2015 steg dødsfallene i Storbritannia med 40 000. Nedskjæringer i
både helse, brannsikkerhet og annet dreper. At profitt er viktigere
enn liv i kapitalismen er ikke en frase, det er den fryktelige
virkeligheten som hundretusener av mennesker dør av i verden –
hvert år.

Antar at minst 58 døde i London-brannen: Ber overlevende melde seg:
https://www.nrk.no/urix/antar-at-minst-58-dode-i-london-brannen_-ber-overlevende-melde-seg-1.13563934

Who owns Grenfell Tower, who are KCTMO and what other properties do
they run?:
https://www.thesun.co.uk/news/3804090/who-owns-grenfell-tower-kctmo-properties/

When I worked for KCTMO I had nightmares about burning tower blocks
:https://www.theguardian.com/commentisfree/2017/jun/16/worked-kctmo-nightmares-burning-tower-blocks

Wealth and poverty sit side by side in Grenfell Tower's borough:
https://www.theguardian.com/uk-news/2017/jun/15/wealth-and-poverty-sit-side-by-side-in-grenfell-towers-borough

BBC: Kledningen knyttet til flere branner rundt om i verden:
https://www.nrk.no/urix/bbc_-kledningen-knyttet-til-flere-branner-rundt-om-i-verden-1.13560558

Brannen i Grenfell Tower – systemet dreper

Over 600 beboere bodde i den kommunale boligblokken Grenfell Tower i
London. Beboerne var i all hovedsak fattige folk, immigranter,
arbeiderklassefolk. Den første kjente offeret som ble identifisert
var den syriske flyktningen Mohammed Alhajali (23).

Det har kommet fram at beboere i bygget gjentatte ganger har klagd på
brannsikkerheten i bygget. De overlevende har etter brannen forklart
at brannvarslerne ikke gikk av. Bygget ble bygget på 70-tallet, og
hadde kun én trappeoppgang, og ikke noe alarmsystem som gikk over
hele blokka.

I fjor ble blokka ferdig med en stor utbedring av fasaden, som kosta
nesten ni millioner pund. Selv om beboere hadde klaget og krevd
utbedring av brannsikkerheten, ble det ikke tatt hensyn til. Blant
annet ble det ikke installert sprinkleranlegg. Det som ble utbedret
var fasaden, og her ble det lagt en type billig plast (polystyren) som
er brennbart, og også innblandet i branner i høyblokker i Frankrike,
Australia og De forente arabiske emirater. Fasadeutbedringen var
delvis for å tilfredsstille velstående beboere i området blokka
ligger i. Området (Kensington and Chelsea) er prega av store
klasseskiller, med både svært velstående folk og svært fattige
folk. Dette har skapt stort raseri i Storbritannia og siden brannen
har det vært flere store demonstrasjoner og aksjoner. I stedet for å
høre på beboernes krav om bedre brannsikkerhet, ble det lagt vekt
på andre, mer velstående gruppers ønsker om at bygget skulle se
penere ut. Det er også stilt spørsmål til om hvorvidt utskiftingen
av fasaden har medvirket til brannen, i og med at brannen spredte seg
uvanlig raskt i fasaden.

Dette er ikke bare en slags tilfeldig tragedie. På flere nivåer er
dette helt knytta til systemet: I stedet for å høre på fattige
folk, flyktninger, arbeiderklassefolk, de som bodde i blokka, hørte
selskapet mer på velstående hvite folk. Sikkerheten til
arbeiderklassefolk og flyktninger ble regnet som mindre viktig enn hva
folk fra høyere klasse mente var «pent». Folk er sinte fordi
brannsikkerheten var meldt fra om, gang på gang, men livene og
sikkerheten til disse folka ble ikke regna som viktig. Overlevende,
tidligere beboere og andre i miljøet uttaler gang på gang at denne
tragedien var et resultat av grådighet, at det var en katastrofe de
så komme og at de ansvarlige må betale for det. Etter brannen ser
man dette også i hvordan myndighetene takler krisa, de får mye
kritikk for manglende vilje, at de ikke administrerer og at det er
frivillige som gjør alt arbeidet. Hadde dette vært høyklassefolk
hadde reaksjonen vært en helt annen.

Selskapene driver for profitt. Profitt er viktigere enn liv for disse.
Huseierorganisasjonen Kensington and Chelsea Tenant Management
Organisation (KCTMO) er den største huseierorganisasjonen i England,
og forvalter nesten 10 000 eiendommer. En tidligere arbeider har
beskrevet hvordan nedskjæringer førte til mindre og mindre arbeid
med brannsikkerhet, mens klasseforakten mot beboerne førte til
opptrapping i å gå fra dør til dør hos beboerne, sjekke ID og
spørre invaderende spørsmål om inntekt og lignende. KCTMO har
skjært ned på bekostning av liv, og deres klasseforakt og rasisme
var medvirkende til at dette kunne skje. På et større plan henger
dette også sammen med nedskjæringspolitikken på nasjonalt plan i
Storbritannia. Ifølge forskere ved universitetet i Liverpool har
nedskjæringspolitikken ført til langt flere dødsfall. Mellom 2014
og 2015 steg dødsfallene i Storbritannia med 40 000. Nedskjæringer i
både helse, brannsikkerhet og annet dreper. At profitt er viktigere
enn liv i kapitalismen er ikke en frase, det er den fryktelige
virkeligheten som hundretusener av mennesker dør av i verden –
hvert år.

Antar at minst 58 døde i London-brannen: Ber overlevende melde seg (
https://www.nrk.no/urix/antar-at-minst-58-dode-i-london-brannen_-ber-overlevende-melde-seg-1.13563934
)

Who owns Grenfell Tower, who are KCTMO and what other properties do
they run? (
https://www.thesun.co.uk/news/3804090/who-owns-grenfell-tower-kctmo-properties/
)

When I worked for KCTMO I had nightmares about burning tower blocks (
https://www.theguardian.com/commentisfree/2017/jun/16/worked-kctmo-nightmares-burning-tower-blocks
)

Wealth and poverty sit side by side in Grenfell Tower's borough (
https://www.theguardian.com/uk-news/2017/jun/15/wealth-and-poverty-sit-side-by-side-in-grenfell-towers-borough
)

BBC: Kledningen knyttet til flere branner rundt om i verden (
https://www.nrk.no/urix/bbc_-kledningen-knyttet-til-flere-branner-rundt-om-i-verden-1.13560558
)

Tjen Folket
20.06.2017

Klassestandpunkt mot narkotika

Problemet med narkotika er noe som angår hele vår klasse og alle
kommunister.

Når vi kommunister tar et standpunkt i forhold til narkotika, så er
vi nødt til å ta stilling til det med utgangspunkt i vårt
klassestandpunkt for proletariatet, og ikke ut i fra subjektive
oppfatninger og erfaringer. Disse er begrensa og har et liberalistisk
individperspektiv.

Det er hevet over enhver tvil at det er vår klasse som tar mest skade
når det kommer til misbruk og avhengighet av narkotika, men også den
innflytelse på andre plan i livene til vår klasse. Dette betyr at
spørsmålet om dop ikke er et individuelt spørsmål, men et
klassespørsmål.

Narkotika slavebinder ikke bare deler av vår klasse til misbruk, den
blir også et levebrød for en del i vår klasse, og spesielt blant
den proletære ungdommen. Dop blir ikke bare den midlertidig
"letteste" veien ut av hard og stressende livssituasjon på grunn av
rusen, narkoindustrien blir også en inntektskilde og en jobb,
spesielt i urbane "ghettoer" hvor den borgerlige staten holder store
deler av proletariatet utenfor arbeid og utenfor samfunnet.

På grunn av dette blir svært mange fanget og holdt nede i en
posisjon de ikke kommer ut av, hvor alt dreier seg om narko. Narkotika
blir en inntekt og et misbruk, en ond sirkel hvor noen få tjener bra
på mange andres misbruk og død. Narkotikaen spiser opp deler av vår
klasse innenfra. Den spiser oss opp fysisk og mentalt og holder oss i
sjakk, ute av stand til å ødelegge eller knuse noe annet enn oss
sjøl.

Den skaden man påfører seg selv og andre er ikke bare enorm
helsemessig, men misbruk degenererer også mentaliteten. Narkotikaen
fører ikke bare med seg at man ødelegger seg sjøl, det er også
vanlig at man ødelegger sine nærmeste. Både psykisk og fysisk,
spesielt om noen står i veien for misbrukerens jakt på penger eller
dop.

Det er mye man kunne skrevet om rus og narkotika, men som nevnt
tidligere må vi ta et standpunkt som stemmer best overens med hva som
trengs i kampen for proletariatets seier. Narkotika påvirker og
ødelegger ikke bare for vår klasse, men er et problem for hele
samfunnet. Likevel er det uten tvil slik at rus og narkotika har aller
størst skadeomfang blant proletariatet og undertrykka deler av
folket. Dette betyr at kommunister også må ha det klareste
standpunktet i forhold til dette.

En proletær og revolusjonær ruspolitikk er å motarbeide
narkotikaens innflytelse på vår klasse, politisk og kulturelt.

Vi må ta et standpunkt mot småborgerlige og liberale holdninger som
glorifiserer rus og blander det sammen med livsstil og kultur. Dette
er holdninger som borgerskapet og deler av småborgerskapet tjener på
at proletariatet tar som sine egne. Men til syvende og sist så er det
proletariatet som må betale den dyreste prisen.

Hvordan kan noen klasser tjene på liberale holdninger til rus?

Det finnes deler av borgerskapet som tjener store penger direkte på
narkotika. Blant de fremste kapitalistene finnes det forbindelser til
svart økonomi og mafia.

Hele borgerskapet tjener på at samfunnets mest frustrerte og
desperate, velger rusen framfor opprøret. At mennesker som kan by på
problemer sløves ned, er en fordel for borgerskapet. I historien har
kapitalister betalt arbeidsfolk dels i alkohol, med det bevisste
målet å gjøre det vanskeligere å organisere fagforeninger.

Deler av borgerskapet og småborgerskapet dyrker liberalismen som et
livssyn; alle skal kunne gjøre hva de vil. Fritt valg er idealet -
fordi dette er den ideologiske legitimeringa av å gjøre alle ting
til varer. Kapitalismen gjør alt til varer, og den trenger ideologi
som rettferdiggjør dette.

Ikke bare som ideologi er liberalismen en forutsetning for
kapitalismen. Flyt av varer over grensene og pengeøkonomi er helt
nødvendig for de store kapitalistene. Med flyten av varer kommer
flyten av narkotika. Med pengeøkonomi kommer svarte sektorer av
illegal kapitalisme. Mafiaen ble etablert på Sicilia under boomen av
sitrusfrukt-industri - i utkanten av denne blomstrende økonomien. De
kinesiske kriminelle triadene kjempet på liv og død mot kommunistisk
maktovertagelse i Kina. Kapitalisme og kriminalitet går hånd i
hånd, fordi de begge er produkter av kjøp og salg, av penger og
profitt. Derfor kan ikke det liberale borgerlige “demokratiet”
fjerne den organiserte kriminaliteten.

Borgerskapet og de øvre delene av småborgerskapet, har ressurser og
muligheter til å bruke narkotika til rekreasjon på en tryggere måte
enn proletariatet. De har råd til bedre kvalitet, som er mindre
helsefarlig. De har penger til rehabilitering om det trengs. De har
mer fleksibilitet i arbeidet og livet, som gjør at dop gjør mindre
skade på hverdagen.

Både den fysiske og psykiske helsa er bedre i borgerskapet og
småborgerskapet, enn i proletariatet. Dette gjør det lettere å
bruke dop som rekreasjon, uten å bli avhengig eller få varige
skader. Slik blir narkotika mindre farlig for disse.

Når det er sagt ønsker borgerskapet å begrense rusen slik at det
ikke tar overhånd, spesielt blant proletarene som arbeider for dem.
Derfor vil de og staten deres sponse programmer for begrense rusen og
hjelpe noen ut av den. Men på grunn av alle de ovennevnte punktene,
verken kan eller vil de ta problemet ved rota.

Narkotika er en byrde og en fotlenke på vår klasse, nok en lenke som
holder oss på plass. Vårt standpunkt er at arbeiderklassen må og
skal bryte alle sine lenker.

Kommunister bør ikke bare avvise narkotika og ruskultur - vi bør
fremme alternativer, som idrett, friluftsliv, rød kultur,
kampfellesskap, samhold og solidaritet. Vi kjemper for arbeideridrett,
rød musikk og kollektiver som tar vare på hverandre. Og vi vil
kjempe for at proletære nabolag skal bli bastioner mot mafia og
langing.

Vi kjemper for behandling i stedet for polititrakassering for de som
har rusproblemer. Rusmisbruk er helseproblemer og har som regel
sosiale røtter, eller rot i psykiske lidelser og andre utfordringer
som skaper behov som folk vil dekke med rus.

Klassestandpunkt mot narkotika

Problemet med narkotika er noe som angår hele vår klasse og alle
kommunister.

Når vi kommunister tar et standpunkt i forhold til narkotika, så er
vi nødt til å ta stilling til det med utgangspunkt i vårt
klassestandpunkt for proletariatet, og ikke ut ifra subjektive
oppfatninger og erfaringer. Disse er begrensa og har et liberalistisk
individperspektiv.

Det er hevet over enhver tvil at det er vår klasse som tar mest skade
når det kommer til misbruk og avhengighet av narkotika, men også den
innflytelse på andre plan i livene til vår klasse. Dette betyr at
spørsmålet om dop ikke er et individuelt spørsmål, men et
klassespørsmål.

Narkotika slavebinder ikke bare deler av vår klasse til misbruk, den
blir også et levebrød for en del i vår klasse, og spesielt blant
den proletære ungdommen. Dop blir ikke bare den midlertidig
«letteste» veien ut av en hard og stressende livssituasjon på grunn
av rusen, narkoindustrien blir også en inntektskilde og en jobb,
spesielt i urbane «ghettoer» hvor den borgerlige staten holder store
deler av proletariatet utenfor arbeid og utenfor samfunnet.

På grunn av dette blir svært mange fanget og holdt nede i en
posisjon de ikke kommer ut av, hvor alt dreier seg om narko. Narkotika
blir en inntekt og et misbruk, en ond sirkel hvor noen få tjener bra
på mange andres misbruk og død. Narkotikaen spiser opp deler av vår
klasse innenfra. Den spiser oss opp fysisk og mentalt, og holder oss i
sjakk, ute av stand til å ødelegge eller knuse noe annet enn oss
sjøl.

Den skaden man påfører seg selv og andre er ikke bare enorm
helsemessig, men misbruk degenererer også mentaliteten. Narkotikaen
fører ikke bare med seg at man ødelegger seg sjøl, det er også
vanlig at man ødelegger sine nærmeste. Både psykisk og fysisk,
spesielt om noen står i veien for misbrukerens jakt på penger eller
dop.

Det er mye man kunne skrevet om rus og narkotika, men som nevnt
tidligere må vi ta et standpunkt som stemmer best overens med hva som
trengs i kampen for proletariatets seier. Narkotika påvirker og
ødelegger ikke bare for vår klasse, men er et problem for hele
samfunnet. Likevel er det uten tvil slik at rus og narkotika har aller
størst skadeomfang blant proletariatet og undertrykka deler av
folket. Dette betyr at kommunister også må ha det klareste
standpunktet i forhold til dette.

En proletær og revolusjonær ruspolitikk er å motarbeide
narkotikaens innflytelse på vår klasse, politisk og kulturelt.

Vi må ta et standpunkt mot småborgerlige og liberale holdninger som
glorifiserer rus og blander det sammen med livsstil og kultur. Dette
er holdninger som borgerskapet og deler av småborgerskapet tjener på
at proletariatet tar som sine egne. Men til syvende og sist så er det
proletariatet som må betale den dyreste prisen.

Hvordan kan noen klasser tjene på liberale holdninger til rus?

* Det finnes deler av borgerskapet som tjener store penger direkte
på narkotika. Blant de fremste kapitalistene finnes det forbindelser
til svart økonomi og mafia.
* Hele borgerskapet tjener på at samfunnets mest frustrerte og
desperate, velger rusen framfor opprøret. At mennesker som kan by på
problemer sløves ned, er en fordel for borgerskapet. I historien har
kapitalister betalt arbeidsfolk dels i alkohol, med det bevisste
målet å gjøre det vanskeligere å organisere fagforeninger.
* Deler av borgerskapet og småborgerskapet dyrker liberalismen som
et livssyn; alle skal kunne gjøre hva de vil. Fritt valg er idealet
– fordi dette er den ideologiske legitimeringa av å gjøre alle
ting til varer. Kapitalismen gjør alt til varer, og den trenger
ideologi som rettferdiggjør dette.
* Ikke bare som ideologi er liberalismen en forutsetning for
kapitalismen. Flyt av varer over grensene og pengeøkonomi er helt
nødvendig for de store kapitalistene. Med flyten av varer kommer
flyten av narkotika. Med pengeøkonomi kommer svarte sektorer av
illegal kapitalisme. Mafiaen ble etablert på Sicilia under boomen av
sitrusfrukt-industri – i utkanten av denne blomstrende økonomien.
De kinesiske kriminelle triadene kjempet på liv og død mot
kommunistisk maktovertagelse i Kina. Kapitalisme og kriminalitet går
hånd i hånd, fordi de begge er produkter av kjøp og salg, av penger
og profitt. Derfor kan ikke det liberale borgerlige «demokratiet»
fjerne den organiserte kriminaliteten.
* Borgerskapet og de øvre delene av småborgerskapet, har ressurser
og muligheter til å bruke narkotika til rekreasjon på en tryggere
måte enn proletariatet. De har råd til bedre kvalitet, som er mindre
helsefarlig. De har penger til rehabilitering om det trengs. De har
mer fleksibilitet i arbeidet og livet, som gjør at dop gjør mindre
skade på hverdagen.
* Både den fysiske og psykiske helsa er bedre i borgerskapet og
småborgerskapet, enn i proletariatet. Dette gjør det lettere å
bruke dop som rekreasjon, uten å bli avhengig eller få varige
skader. Slik blir narkotika mindre farlig for disse.

Når det er sagt ønsker borgerskapet å begrense rusen slik at det
ikke tar overhånd, spesielt blant proletarene som arbeider for dem.
Derfor vil de og staten deres sponse programmer for begrense rusen og
hjelpe noen ut av den. Men på grunn av alle de ovennevnte punktene,
verken kan eller vil de ta problemet ved rota.

Narkotika er en byrde og en fotlenke på vår klasse, nok en lenke som
holder oss på plass. Vårt standpunkt er at arbeiderklassen må og
skal bryte alle sine lenker.

Kommunister bør ikke bare avvise narkotika og ruskultur – vi bør
fremme alternativer, som idrett, friluftsliv, rød kultur,
kampfellesskap, samhold og solidaritet. Vi kjemper for arbeideridrett,
rød musikk og kollektiver som tar vare på hverandre. Og vi vil
kjempe for at proletære nabolag skal bli bastioner mot mafia og
langing.

Vi kjemper for behandling i stedet for polititrakassering for de som
har rusproblemer. Rusmisbruk er helseproblemer og har som regel
sosiale røtter, eller rot i psykiske lidelser og andre utfordringer
som skaper behov som folk vil dekke med rus.

Tjen Folket
16.06.2017

Eric Hobsbawm 100 år

Den 9. juni 2017 er det hundre år siden den engelske historikeren
Eric Hobsbawm ble født.

Hobsbawm skulle bli en av de viktigste historikerne i det 20.
århundre, og lot marxistisk tenkning – som han tidlig kom i kontakt
med – gjennomsyre sitt arbeid og være retningsgivende for sin
forskning. Han brukte også sine enorme historiekunnskaper ikke bare
til å forklare verden, men også å formidle hvorfor det var
nødvendig å endre den.

Han ble født i Alexandria i Egypt, hvor faren arbeidet. Hans mor var
fra Østerrike, slik at han tidlig kom i kontakt med andre kulturer og
språk. Familien slo seg etter hvert ned i Wien, hvor Hobsbawm vokste
opp. Etter at foreldrene døde i henholdsvis 1929 og 1931, flyttet han
sammen med sin søster Nancy til sin onkel i Berlin. I et Tyskland
hvor de politiske skillelinjene var voldsomme begynte han å lese Marx
og definerte seg raskt som kommunist. Han var også med i
sosialistiske ungdomsorganisasjoner etter at Hitler kom til makten i
1933.

I 1934 tok onkelen ham og søsteren med tilbake til England, hvor
Hobsbawm endelig lærte seg å snakke skikkelig engelsk. Han begynte
å studere ved Cambridge i 1936 og vakte raskt oppmerksomhet som en
usedvanlig talentfull akademiker. Etter utbruddet av andre verdenskrig
meldte han seg til tjeneste for britisk etterretning siden han snakket
flytende tysk. Her ble han imidlertid avvist på grunn av sine
politiske holdninger.

Etter krigen fortsatte han sine studier og fikk i 1947 jobb som
foreleser ved Birkbeck College i London. Som medlem av det britiske
kommunistpartiet var han en drivkraft i det som ble kjent som
Communist Party Historians Group sammen med flere andre av de ledende
historikerne i Storbritannia den gangen. Forbildet for denne
grupperingen av The Fabian Society, som var tema for Hobsbawms egen
doktorgradsavhandling.

I 1956 la han ned sin aktivitet i kommunistpartiet som følge av
partiets offentlige standpunkt etter den sovjetiske intervensjonen i
Ungarn. Han forlot imidlertid ikke partiet før i 1991 og aldri sitt
politiske grunnsyn. Dette preger også hans forfatterskap og
forskning. Særlig ble han kjent for sin Age of-serie (The Age of
Revolution: 1789-1848 (utgitt i 1962), The Age of Capital: 1848-1875
(utgitt i 1975), The Age of Empire: 1875-1914 (utgitt i 1987) og til
sist The Age of Extremes: 1914-91 (utgitt i 1994)). Det var også
Hobsbawm som introduserte begrepet «det lange 1800-tallet», som
etter hans mening startet med Den franske revolusjon i 1789 og ble
avsluttet med utbruddet av første verdenskrig i 1914.

I tillegg til sin forskning skrev han også en mengde artikler til
ulike tidsskrifter, under pseudonymet Francis Newton fungerte han
også som musikkanmelder, blant annet i tidsskriftet New Statesman.
Også her var hans marxistiske grunnsyn fremtredende, pseudonymet var
lånt av Billie Holidays kommunistiske trompetist Frankie Newton.
Gjennom sine bøker og artikler var han også viktig i å bringe
historieforskningen ut av de akademiske elfenbenstårnene og ut til
folket, som den britiske Labour-lederen Ed Milliband sa.

Hans sosiale engasjement gjennomsyret hans livsverk, og han advarte
kraftig mot markedsliberalismens herjinger, blant annet i sitt eget
hjemland. Intellektuelt beholdt han sin kraft til han var i høy
alder, og da han var 93 år overtok han som president i
organisasjonskomiteen for en lokal litteraturfestival. Imidlertid
skulle alderen til slutt kreve sitt, og da han fikk en lungebetennelse
høsten 2012 var han også såpass redusert av begynnende leukemi at
han 1. oktober døde, 95 år gammel.

Noen av Hobsbawms bøker er oversatt til norsk:

Revolusjon i Europa 1789-1848 (Pax forlag 1972)

Kapitalismens tidsalder 1848-1875 (Pax forlag 1978):

Bind 1

Bind 2

Ekstremismens tidsalder : det tjuende århundres historie 1914-1991

Eric Hobsbawm 100 år

Den 9. juni 2017 er det hundre år siden den engelske historikeren
Eric Hobsbawm ble født.

Hobsbawm skulle bli en av de viktigste historikerne i det 20.
århundre, og lot marxistisk tenkning – som han tidlig kom i kontakt
med – gjennomsyre sitt arbeid og være retningsgivende for sin
forskning. Han brukte også sine enorme historiekunnskaper ikke bare
til å forklare verden, men også å formidle hvorfor det var
nødvendig å endre den.

Han ble født i Alexandria i Egypt, hvor faren arbeidet. Hans mor var
fra Østerrike, slik at han tidlig kom i kontakt med andre kulturer og
språk. Familien slo seg etter hvert ned i Wien, hvor Hobsbawm vokste
opp. Etter at foreldrene døde i henholdsvis 1929 og 1931, flyttet han
sammen med sin søster Nancy til sin onkel i Berlin. I et Tyskland
hvor de politiske skillelinjene var voldsomme begynte han å lese Marx
og definerte seg raskt som kommunist. Han var også med i
sosialistiske ungdomsorganisasjoner etter at Hitler kom til makten i
1933.

I 1934 tok onkelen ham og søsteren med tilbake til England, hvor
Hobsbawm endelig lærte seg å snakke skikkelig engelsk. Han begynte
å studere ved Cambridge i 1936 og vakte raskt oppmerksomhet som en
usedvanlig talentfull akademiker. Etter utbruddet av andre verdenskrig
meldte han seg til tjeneste for britisk etterretning siden han snakket
flytende tysk. Her ble han imidlertid avvist på grunn av sine
politiske holdninger.

Etter krigen fortsatte han sine studier og fikk i 1947 jobb som
foreleser ved Birkbeck College i London. Som medlem av det britiske
kommunistpartiet var han en drivkraft i det som ble kjent som
Communist Party Historians Group sammen med flere andre av de ledende
historikerne i Storbritannia den gangen. Forbildet for denne
grupperingen var The Fabian Society, som var tema for Hobsbawms egen
doktorgradsavhandling.

I 1956 la han ned sin aktivitet i kommunistpartiet som følge av
partiets offentlige standpunkt etter den sovjetiske intervensjonen i
Ungarn. Han forlot imidlertid ikke partiet før i 1991 og aldri sitt
politiske grunnsyn. Dette preger også hans forfatterskap og
forskning. Særlig ble han kjent for sin Age of-serie (The Age of
Revolution: 1789-1848 (utgitt i 1962), The Age of Capital: 1848-1875
(utgitt i 1975), The Age of Empire: 1875-1914 (utgitt i 1987) og til
sist The Age of Extremes: 1914-91 (utgitt i 1994)). Det var også
Hobsbawm som introduserte begrepet «det lange 1800-tallet», som
etter hans mening startet med Den franske revolusjon i 1789 og ble
avsluttet med utbruddet av første verdenskrig i 1914.

I tillegg til sin forskning skrev han også en mengde artikler til
ulike tidsskrifter. Under pseudonymet Francis Newton fungerte han
også som musikkanmelder, blant annet i tidsskriftet New Statesman.
Også her var hans marxistiske grunnsyn fremtredende, pseudonymet var
lånt av Billie Holidays kommunistiske trompetist Frankie Newton.
Gjennom sine bøker og artikler var han også viktig i å bringe
historieforskningen ut av de akademiske elfenbenstårnene og ut til
folket, som den britiske Labour-lederen Ed Milliband sa.

Hans sosiale engasjement gjennomsyret hans livsverk, og han advarte
kraftig mot markedsliberalismens herjinger, blant annet i sitt eget
hjemland. Intellektuelt beholdt han sin kraft til han var i høy
alder, og da han var 93 år overtok han som president i
organisasjonskomiteen for en lokal litteraturfestival. Imidlertid
skulle alderen til slutt kreve sitt, og da han fikk en lungebetennelse
høsten 2012 var han også såpass redusert av begynnende leukemi at
han 1. oktober døde, 95 år gammel.

Noen av Hobsbawms bøker er oversatt til norsk:

Revolusjon i Europa 1789-1848 (Pax forlag 1972) (
http://www.nb.no/nbsok/nb/fcdd195f6b101b5a8dd13baec06f9f5d?index=3#0 )

Kapitalismens tidsalder 1848-1875 (Pax forlag 1978): Bind 1 (
http://www.nb.no/nbsok/nb/579ba732a0427e7ea0cb24835e5771cb?index=1#0
), Bind 2 (
http://www.nb.no/nbsok/nb/ce2e7db4f362275ae3c4e806f755a8fe?index=2#0 )

Ekstremismens tidsalder : det tjuende århundres historie 1914-1991 (
http://www.nb.no/nbsok/nb/94934042cba67d5e9815b96e8f6f88ec?index=4#0 )

Tjen Folket
14.06.2017

PST snubler i egen skygge

En aktivist skriver om PSTs nye terrormelding, og hvordan PST slett
ikke beskytter oss.

Skrevet av en aktivist.

11. juni slapp PST en liste over kjennetegn på soloterrorister.
Målet skal være å sette folk i stand til å gjenkjenne dem.
Problemet er at PST ikke anerkjenner det åpenbare – nemlig at all
terrorisme i det moderne Norge er utført av nazister med en rasistisk
ideologi. Og mens PST fortsetter i et spor der verden er en kamp
mellom ekstremisme og sentrum, vil vi påpeke at norske bomber over
Libya har drept langt flere enn noe IS-angrep.

Norges største soloterrorist Breivik handlet ut fra et verdensbilde
som også den norske staten – og PST! – har bidratt til. Gjennom
mange år har den staten, media, enkelte partier og PST spydd ut
teorier om sivilisasjonskrig og kulturkrig. Norske soldater har blant
anna vært en del den såkalte krigen mot terror, og de USA-allierte
styrkene i Libya, Afghanistan og Irak – nå også i Syria. Dette er
kriger som har krevd enorme mengder menneskeliv og sendt langt flere
på flukt, og ikke minst har rekruttert folk til grupper som retter et
enormt hat mot vesten. Disse gruppene har igjen, nesten samtlige om
ikke alle, blitt brukt av NATO/USA til å fremme egne interesser i
området og mange steder etterlatt et vakuum av progressive krefter
– krefter som både er mot NATO/USA og mot reaksjonære regionale
grupper. Noe vi har vist til i vår sak om spørreundersøkelsen som
viste at 93% av unge irakere ser USA som sin fiende.

Samtidig som PST bygger opp under hets mot muslimer, og en fantasifull
Ringenes Herre-overbygning om at det vi står overfor er en kamp
mellom det gode og det onde, bygger de opp fiendebilder for å
legitimere krig og plyndring. De begrenser seg til å forsøke å
slukke branner som vi vet vil oppstå i dette systemet. En enkel
forståelse av Newtons handlingsreaksjon, handling/mothandling, duger
for å forstå dette. Ekstremismebegrepet virker skreddersydd for å
unngå praten om dette – praten om hvordan imperialistisk krig avler
desperat motstand og terrorisme.

Det er videre paradoksalt at samtidig som PST retter en masse fokus
mot IS, så vil samtidig politiet tillatte den nazistiske
terrororganisasjonen Nordfront (Den norske “motstandsbevegelsen”)
å marsjere i Fredrikstad. De lar nazistene organisere seg og vokse
fram, og bruker ingen krefter på å signalisere til samfunnet at
nazisme er en trussel. Vi ser ingen oppgjør med nazistisk ideologi.
Naziterroristene får mobilisere og rekruttere, selv om de fortsetter
med sine bombeangrep, brannstiftinger på flyktningemottak, voldelige
angrep mot demonstrasjoner og enkeltpersoner og drap. Akkurat nå
sitter tillitsvalgte i denne gruppa i svenske fengsler, etter
bombeattentater der. Og en rekke av medlemmene har drept for nazismen.

Når vi har vært gjennom dette grunnlaget – hva er det PST
forteller oss i den nye meldinga?

PST forteller at soloterroristene er folk som er forbanna. Folk som er
lei av sitt eget liv, av isolering i samfunnet og av å ikke lykkes
sosialt og økonomisk. Altså snakker vi her om folk som føler de
ikke har noe å tape – systemproblemer forvoldt av de samme
politikerne som sender bomber over fattigere land. Hva som kom før
det andre kan en spekulere i.

Hva kom egentlig først? Var det oppgittheten over den skeive
fordelinga i verden, og volden som forvolder enorme lidelser i
imperialismens interesser? Eller var det følelsen av utenforskap,
maktesløshet overfor politikere som forvolder de enorme lidelsene?

Som kommunister fordømmer vi terrorhandlinger mot vanlige folk. Vi er
imot verdens kriger og elsker verdens folk, og vår drivkraft er
kjærlighet og et brennende ønske om rettferdighet. Vi kan fordømme
både IS og den norske staten, og peker samtidig på at ingen av dem
er et reelt alternativ. Og mens PST gjennomfører en påstått
beskyttelsesoppgave på vegne av den norske imperialiststaten, kan vi
se at de slett ikke handler i folkets interesse – men i sine
oppdragsgiveres interesse: for den imperialistiske staten.

Når nazismens folkemorderiske bødler får marsjere i gatene med
politiets velsignelse, og når en som kommunistisk frihetssøkende
krigsmotstander blir et mål for PST – da forstår man hvor deres
lojalitet ligger. Den ligger ikke hos massene. Og mens vi drømmer om
en bedre verden, forsvarer de et undertrykkende helvete av status quo.
Et system av urettferdighet og lidelse som vil avle terror, og
politikere som er ansvarlig for terror som vil få IS til å skjemmes:
nemlig den imperialistiske kapitalismen.

Det er avgjørende at vi løsner grepet fra den virkelighetsfjerne
verdensoppfattelsen PST og andre organer i den imperialistiske staten
sprer. Vårt mål er ikke status quo, men en verden der samfunnet
preges av rettferdighet og solidaritet. På veien mot dette målet er
verken CIA eller PST våre venner, og slett heller ikke partier som
kaller seg røde eller solidariske og sender bomber over folk i den
tredje verden.

PST snubler i egen skygge

En aktivist skriver om PSTs nye terrormelding, og hvordan PST slett
ikke beskytter oss.

Skrevet av en aktivist.

11. juni slapp PST en liste over kjennetegn på soloterrorister (
http://www.tv2.no/nyheter/9183273/ ). Målet skal være å sette folk
i stand til å gjenkjenne dem. Problemet er at PST ikke anerkjenner
det åpenbare, nemlig at all terrorisme i det moderne Norge er utført
av nazister med en rasistisk ideologi. Og mens PST fortsetter i et
spor der verden er en kamp mellom ekstremisme og sentrum, vil vi
påpeke at norske bomber over Libya har drept langt flere enn noe
IS-angrep.

Norges største soloterrorist, Breivik, handlet ut fra et verdensbilde
som også den norske staten – og PST! – har bidratt til. Gjennom
mange år har den staten, media, enkelte partier og PST spydd ut
teorier om sivilisasjonskrig og kulturkrig. Norske soldater har blant
anna vært en del av den såkalte krigen mot terror, og de
USA-allierte styrkene i Libya, Afghanistan og Irak – nå også i
Syria. Dette er kriger som har krevd enorme mengder menneskeliv og
sendt langt flere på flukt, og ikke minst har rekruttert folk til
grupper som retter et enormt hat mot vesten. Disse gruppene har igjen
– nesten samtlige, om ikke alle – blitt brukt av NATO/USA til å
fremme egne interesser i området, og mange steder etterlatt et vakuum
av progressive krefter – krefter som både er mot NATO/USA og mot
reaksjonære regionale grupper. Noe vi har vist til i vår sak om
spørreundersøkelsen som viste at 93% av unge irakere ser USA som sin
fiende ( https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12321 ).

Samtidig som PST bygger opp under hets mot muslimer, og en fantasifull
Ringenes Herre-overbygning om at det vi står overfor er en kamp
mellom det gode og det onde, bygger de opp fiendebilder for å
legitimere krig og plyndring. De begrenser seg til å forsøke å
slukke branner som vi vet vil oppstå i dette systemet. En enkel
forståelse av Newtons handlingsreaksjon, handling/mothandling, duger
for å forstå dette. Ekstremismebegrepet virker skreddersydd for å
unngå praten om dette – praten om hvordan imperialistisk krig avler
desperat motstand og terrorisme.

Det er videre paradoksalt at samtidig som PST retter en masse fokus
mot IS, så vil samtidig politiet tillatte den nazistiske
terrororganisasjonen Nordfront (Den norske «motstandsbevegelsen») å
marsjere i Fredrikstad. De lar nazistene organisere seg og vokse fram,
og bruker ingen krefter på å signalisere til samfunnet at nazisme er
en trussel. Vi ser ingen oppgjør med nazistisk ideologi.
Naziterroristene får mobilisere og rekruttere, selv om de fortsetter
med sine bombeangrep, brannstiftinger på flyktningemottak, voldelige
angrep mot demonstrasjoner og enkeltpersoner, og drap. Akkurat nå
sitter tillitsvalgte i denne gruppa i svenske fengsler, etter
bombeattentater der. Og en rekke av medlemmene har drept for nazismen.

Når vi har vært gjennom dette grunnlaget, hva er det PST forteller
oss i den nye meldinga?

PST forteller at soloterroristene er folk som er forbanna. Folk som er
lei av sitt eget liv, av isolering i samfunnet og av å ikke lykkes
sosialt og økonomisk. Altså snakker vi her om folk som føler de
ikke har noe å tape – systemproblemer forvoldt av de samme
politikerne som sender bomber over fattigere land. Hva som kom før
det andre kan en spekulere i.

Hva kom egentlig først? Var det oppgittheten over den skeive
fordelinga i verden, og volden som forvolder enorme lidelser i
imperialismens interesser? Eller var det følelsen av utenforskap,
maktesløshet overfor politikere som forvolder de enorme lidelsene?

Som kommunister fordømmer vi terrorhandlinger mot vanlige folk. Vi er
imot verdens kriger og elsker verdens folk, og vår drivkraft er
kjærlighet og et brennende ønske om rettferdighet. Vi kan fordømme
både IS og den norske staten, og peker samtidig på at ingen av dem
er et reelt alternativ. Og mens PST gjennomfører en påstått
beskyttelsesoppgave på vegne av den norske imperialiststaten, kan vi
se at de slett ikke handler i folkets interesse, men i sine
oppdragsgiveres interesse: for den imperialistiske staten.

Når nazismens folkemorderiske bødler får marsjere i gatene med
politiets velsignelse, og når en som kommunistisk frihetssøkende
krigsmotstander blir et mål for PST, da forstår man hvor deres
lojalitet ligger. Den ligger ikke hos massene. Og mens vi drømmer om
en bedre verden, forsvarer de et undertrykkende helvete av status quo.
Et system av urettferdighet og lidelse som vil avle terror, og
politikere ansvarlige for terror som vil få IS til å skjemmes:
nemlig den imperialistiske kapitalismen.

Det er avgjørende at vi løsner grepet fra den virkelighetsfjerne
verdensoppfattelsen PST og andre organer i den imperialistiske staten
sprer. Vårt mål er ikke status quo, men en verden der samfunnet
preges av rettferdighet og solidaritet. På veien mot dette målet er
verken CIA eller PST våre venner, og slett heller ikke partier som
kaller seg røde eller solidariske og sender bomber over folk i den
tredje verden.

Tjen Folket
12.06.2017

Femti år er nok – stopp Israels okkupasjon

I juni 1967 endte den kortvarige seksdagerskrigen med at Israel
okkuperte Vestbredden, Golan, Gaza, Øst-Jerusalem og Sinai.

Som militæroperasjon var den briljant, og for mange israelvenner er
krigen selve symbolet på at gud støtter Israel. For det lille landet
slo sine langt større naboer Egypt, Jordan og Syria ned i
militærstøvlene i løpet av kun seks dager. Naboene var også
forsterket militært av andre arabiske land, men det nyttet ikke å
stå mot det veltrente og moderne israelske krigsmaskineriet.

Selve krigen kom som en konsekvens av lengre tids munnhuggeri mellom
nabolandene. Mye tydet på at en krig var nært forestående, men de
fleste ventet seg at det var Egypt som ville angripe først. Israel
kom imidlertid nabolandene i forkjøpet og sikret seg kontrollen over
Golan (Syria), Vestbredden (Jordan), Sinai og Gaza (Egypt) og
tredoblet slik sitt areal. Flere hundre tusen palestinere ble drevet
på flukt – en flukt mange fortsatt er på femti år etter.

I dag bor det mer enn 600 000 israelske bosettere på Vestbredden og i
Øst-Jerusalem. Den israelske staten gir statsborgerskap til nesten
alle bosettere og subsidierer boligene. Dette er en del av en
systematisk ekspansjon inn på okkuperte områder av Palestina.
Drivkreftene er offensive sionister som har et mål om et stor-Israel.
Hvor de kan tenke seg å stoppe, er det ikke mulig å få svar på fra
israelske ledere.

Selv om militæroperasjonen kun varte i seks dager, varer krigen mot
okkupasjonen ennå. Fem millioner palestinere lever i flyktningleire
som konsekvens av Israels okkupasjon av deres land, og snaut to
millioner palestinere lever som annenrangs borgere i sitt eget land
som ofre for den israelske apartheidpolitikken. Det israelske
krigsmaskineriet er fortsatt knusende overlegent, og uansett hvilke
overgrep de skulle begå, så kan de regne med USAs militære,
økonomiske og moralske støtte.

Femti år med okkupasjon er nok. Fortsatt er Israel imperialismens
brohode i Midtøsten og må følgelig knuses. Israel har aldri vært
en stat i normal forstand, og er heller ingen nasjonalstat.
Landområdene er okkupert og plyndret fra et annet folk, og USA og
Vesten har støttet Israel økonomisk og militært helt siden
opprettelsen av staten i 1948. Milliarder av dollar pumpes årlig inn
i landet av USA, mens palestinere flest må leve fra hånd til munn.

De palestinske ofrene for okkupasjonen fortjener vår støtte. Deres
kamp er legitim og rettferdig, og kan moralsk sett sammenliknes med
vår egen motstandskamp mot naziokkupantene under andre verdenskrig.
Staten Israels overgrep og trakassering av sivile palestinere kan ikke
kalles annet enn terror. Den ekspansive bosettingspolitikken på
okkuperte områder er en del av en strategi for å tilintetgjøre det
palestinske folket. Selvfølgelig har palestinerne da rett til å
forsvare seg, også med våpen i hånd.

Femti år er nok – stopp Israels okkupasjon

I juni 1967 endte den kortvarige seksdagerskrigen med at Israel
okkuperte Vestbredden, Golan, Gaza, Øst-Jerusalem og Sinai.

Som militæroperasjon var den briljant, og for mange israelvenner er
krigen selve symbolet på at gud støtter Israel. For det lille landet
slo sine langt større naboer Egypt, Jordan og Syria ned i
militærstøvlene i løpet av kun seks dager. Naboene var også
forsterket militært av andre arabiske land, men det nyttet ikke å
stå mot det veltrente og moderne israelske krigsmaskineriet.

Selve krigen kom som en konsekvens av lengre tids munnhuggeri mellom
nabolandene. Mye tydet på at en krig var nært forestående, men de
fleste ventet seg at det var Egypt som ville angripe først. Israel
kom imidlertid nabolandene i forkjøpet og sikret seg kontrollen over
Golan (Syria), Vestbredden (Jordan), Sinai og Gaza (Egypt) og
tredoblet slik sitt areal. Flere hundre tusen palestinere ble drevet
på flukt – en flukt mange fortsatt er på femti år etter.

I dag bor det mer enn 600 000 israelske bosettere på Vestbredden og i
Øst-Jerusalem. Den israelske staten gir statsborgerskap til nesten
alle bosettere og subsidierer boligene. Dette er en del av en
systematisk ekspansjon inn på okkuperte områder av Palestina.
Drivkreftene er offensive sionister som har et mål om et stor-Israel.
Hvor de kan tenke seg å stoppe, er det ikke mulig å få svar på fra
israelske ledere.

Selv om militæroperasjonen kun varte i seks dager, varer krigen mot
okkupasjonen ennå. Fem millioner palestinere lever i flyktningleire
som konsekvens av Israels okkupasjon av deres land, og snaut to
millioner palestinere lever som annenrangs borgere i sitt eget land
som ofre for den israelske apartheidpolitikken. Det israelske
krigsmaskineriet er fortsatt knusende overlegent, og uansett hvilke
overgrep de skulle begå, så kan de regne med USAs militære,
økonomiske og moralske støtte.

Femti år med okkupasjon er nok. Fortsatt er Israel imperialismens
brohode i Midtøsten og må følgelig knuses. Israel har aldri vært
en stat i normal forstand, og er heller ingen nasjonalstat.
Landområdene er okkupert og plyndret fra et annet folk, og USA og
Vesten har støttet Israel økonomisk og militært helt siden
opprettelsen av staten i 1948. Milliarder av dollar pumpes årlig inn
i landet av USA, mens palestinere flest må leve fra hånd til munn.

De palestinske ofrene for okkupasjonen fortjener vår støtte. Deres
kamp er legitim og rettferdig, og kan moralsk sett sammenliknes med
vår egen motstandskamp mot naziokkupantene under andre verdenskrig.
Staten Israels overgrep og trakassering av sivile palestinere kan ikke
kalles annet enn terror. Den ekspansive bosettingspolitikken på
okkuperte områder er en del av en strategi for å tilintetgjøre det
palestinske folket. Selvfølgelig har palestinerne da rett til å
forsvare seg, også med våpen i hånd.

Tjen Folket
09.06.2017

Fra arkivet, 18.07.2008

Nei til Nato-rakettskjold i Tsjekkia!

Vestleg imperialisme, med USA i spissen, ynskjer å oppretta eit
rakettskjold i Tsjekkia. Grunnen til dette er visst at skjoldet skal
vera eit forsvar mot land som Iran og Nord-Korea.

Men rakettskjoldet møter sterk motstand i Nato-landet Tsjekkia. To
tredelar av folket seier at dei er i mot planane om eit rakettskjold.
Eit slikt prosjekt er berre med på å auka spenningsnivået
internasjonalt. Mellom linene ligg det også at det skal vera eit
teikn til Russland og andre land i det eurasiske grenseområdet om å
lyda vestlege ordrer.

Den konservative tsjekkiske regjeringa har sagt ja til planane om
rakettskjold av di dei vonar det amerikanske nærveret vil leia til
“økonomisk vekst” (!), og dei samanliknar situasjonen no med den
dei vesteuropeiske landa gjekk gjennom etter andre verdskrigen då USA
tilbaud Marshall-hjelp for å få landa på fote att. Ten folket
meiner at dette, i likskap med Marshall-“hjelpa” etter krigen,
berre er imperialisme med eit anna andlet.

Imperialismen er mangefasettert

For imperialismen har mange uttrykksformer. Det er ikkje berre med
direkte militære middel eit land kan sikra seg herredøme over andre
land. Imperialismen kan også vera kulturell eller økonomisk. Ten
folket er mot alle former for imperialisme. USA er i dag den verste
imperialisten i verda, men jamvel om landet er den sterkaste
imperialisten og deira selskap dominerer verdsmarknaden, har dei også
store veikskapar. Igjen er den amerikanske økonomien inne i ei krise,
gjelda har hopa seg opp og den amerikanske staten er den institusjonen
pr i dag med størst gjeld (Du kan lesa meir om dette i heftet vårt
Krise i kapitalismen).

Mao Zedong sa i si tid at USA, på same vis som alle andre
reaksjonære, er papirtigrar. Som alle andre tigrar kan dei sjå
skumle ut, men dei brenn lett opp. Alle imperium har falle. Dette kjem
til å skje også med USA.

Imperialisme tyder krig

Det var Lenin som kalte tida me lever i for imperialismens tidbolk.
Imperialismen er det høgste stadiet i kapitalismen, og i denne
tidbolken har statar stått mot kvarandre og leia til krig. Første
verdskrigen (1914-18) var ein krig om koloniar og marknader. Andre
verdskrigen starta som ein krig kor Tyskland sloss for
“Lebensraum” (“Livsrom”, altså ei utviding av sine område),
og dei tallause krigane og konfliktane i Afrika, Asia og Latin-Amerika
dei siste 50-60 åra har stormaktene vore tungt inne i.

Før USA invaderte Irak i 2003, hadde dei lenge messa om at det var
krig mot terror og uskadeleggjering av såkalla
masseøydeleggjingsvåpen som var årsaka til aggresjonen.
Propagandaen om masseøydeleggjingsvåpen viste seg å vera bløff
etter at regimet fall og dei kunne setja inn sitt eige quislingregime.

Motstand er riktig!

All motstand USA møter gagner folket i verda. Jamvel om motstand er
bra og riktig, er det diverre ikke nok til å avskaffa sjølve
imperialismen og okkupasjonane og invasjonane som den skaper. Krig og
liding er naudsynte konsekvensar av kapitalisme og imperialisme. Det
me treng, er kamp mot systemet! Me treng eit anna system. Me treng
revolusjon og kommunisme for endeleg å bli kvitt krig og
imperialisme.

Tjen Folket
18.07.2008

Fra arkivet, 17.12.2008

Hjelper Norges Banks rentekutt på 1,75%?

Norges Bank satte i dag ned renta fra 4,75% til 3%. Dette er det
største rentekuttet i Norge på over 20 år. Hvorfor gjør Norges
Bank dette? Og vil det hjelpe mot krisa?

Isolert sett, så hjelper rentekuttet. Lavere rente, fører til at
låneavdragene for privatpersoner og bedrifter synker. Dette sørger
for færre konkurser. Det sørger for at folk generelt må spare
mindre enn uten rentekutt, og at forbruket derfor vil holde flere
bedrifter opp, enn uten rentekuttet.

Allikevel er det ikke slik at rentekutt og milliardpakker til industri
og finansvesen løser krisa. Tvertimot vil de heller forlenge krisa,
og forsterke krisa. Innenfor kapitalismen er det kun krisa sjøl som
løser den motsigelsen som forårsaker krisa.

Problemet er at det ikke bare er Norges sentralbank som senker renta.
I hele den industrialiserte verden senkes renta, og hver enkelt
kapitalistisk stat spytter inn penger i sin industri. For det enkelte
land kan dette være lurt, for fører til at nasjonal industri i
mindre grad går over ende under krisa. Men noen må gå over ende.
Det er nettopp ødeleggelse av kapital (dvs. at en del fabrikker og
lignende går konkurs, eller blir lagt ned av andre årsaker) som gir
grunnlag for fornya vekst.

Når alle land forsøker å redde sin industri, så hales krisa ut i
langdrag. I tillegg kan rentekuttet føre til at nye bobler oppstår,
som igjen fører til at motsigelsen vokser seg større.

Tjen Folket
17.12.2008

© 2017   Tjen Folket – kommunistisk forbund

_____________________________
Meld ut / Oppdater e-postadresse: http://ymlp29.net/ugbeuwsjgsgmubegewjuggembqh
Powered by YourMailingListProvider

-------------- next part --------------
An HTML attachment was scrubbed...
URL: <http://lists.copyleft.no/pipermail/saih-promo2002/attachments/20170710/d2a7936f/attachment-0001.html>


More information about the Saih-promo2002 mailing list