[saih-promo2002] Tjen Folkets nyhetsbrev #6 – 2017

[Tjen Folket]

--------------------------------------------------------------------------------
Dette nyhetsbrevet har bilder.
Hvis du ser bare tekst og ingen bilder, kan
du se bildeutgaven ved å følge denne lenken:
http://ymlp211.net/zRhGeA
--------------------------------------------------------------------------------


Nyhetsbrev #6  –  2017

I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:

MLM for rød makt
Politics over economy
Slå tilbake!
India brenner. Hva skjer?
Stille krig i India
Fra arkivet, 18.07.2008

Naxalbari: Relevant i dag? Hva med i morgen?
Aker Kværner og torturleiren på Guantanamo
Om kapitalisme og krig
Imperialismens bødler vs. nasjonalsjåvinisme
Sosialdemokratiets janusansikt
Staten
Markeringer for Rød 8. Mai

For en Rød 8. mai!

T-skjorte: Mao

T-skjorte med Mao-motiv og sitat. De fem store og «tjen-folket.no»
bak. Finnes i ulike størrelser.

Til nettbutikken ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11247 )

Naxalbari: Relevant i dag? Hva med i morgen?

Den urolige perioden på 1960-tallet brakte med seg opprør,
bevegelser og organisasjoner i mange land som fortsetter å ha
innflytelse også i dag. En av de mest betydningsfulle var opprøret i
mai 1967 i Naxalbari i Vest-Bengal. Det symboliserte det avgjørende
ideologiske bruddet med revisjonismen til ledelsen i CPI og CPM og
etableringen av en linje for væpna kamp for den indiske revolusjonen.
Den landsomfattende omveltningen som oppstod, og den revolusjonære
naxalittbevegelsen og organisasjonene som fulgte, har fortsatt å
inspirere og å oppfordre til progressiv politikk. Denne bevegelsen er
det største håpet for en revolusjonær omveltning av det indiske
samfunnet.

Femtiårsjubileet for mai-opprøret i 1967 er en passende tid for å
se tilbake, og for å se framover. Å se tilbake på erfaringene fra
fem tiår for å kunne trekke slutninger og lære for dagens
bevegelse, å se framover for å best utnytte dagens gevinster for å
oppnå de målene som ennå ikke er oppnådd, som ble satt av
gårsdagens revolusjonære. Men først, la oss ta en kikk på de
viktigste punktene for endring og kontinuitet fra sekstitallet til i
dag.

Les hele artikkelen her...

Naxalbari: Relevant i dag? Hva med i morgen?

Den urolige perioden på 1960-tallet brakte med seg opprør,
bevegelser og organisasjoner i mange land som fortsetter å ha
innflytelse også i dag. En av de mest betydningsfulle var opprøret i
mai 1967 i Naxalbari i Vest-Bengal. Det symboliserte det avgjørende
ideologiske bruddet med revisjonismen til ledelsen i CPI og CPM, og
etableringen av en linje for væpna kamp for den indiske revolusjonen.
Den landsomfattende omveltningen som oppstod, og den revolusjonære
naxalittbevegelsen og organisasjonene som fulgte, har fortsatt å
inspirere og å oppfordre til progressiv politikk. Denne bevegelsen er
det største håpet for en revolusjonær omveltning av det indiske
samfunnet.

Femtiårsjubileet for mai-opprøret i 1967 er en passende tid for å
se tilbake, og for å se framover. Å se tilbake på erfaringene fra
fem tiår for å kunne trekke slutninger og lære for dagens
bevegelse, å se framover for å best utnytte dagens gevinster for å
oppnå de målene som ennå ikke er oppnådd, som ble satt av
gårsdagens revolusjonære. Men først, la oss ta en kikk på de
viktigste punktene for endring og kontinuitet fra sekstitallet til i
dag.

Les hele artikkelen her... (
https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12355 )

Aker Kværner og torturleiren på Guantanamo

Deres arbeid var livsviktig for driften, sier vitner og ansatte.

Guantanamobukta fangeleir er USAs fangeleir på Guantanamo Bay Naval
Station på Cuba. Fangeleiren er kjent og berykta etter avsløringene
om tortur og andre forhold, og har blitt kritisert fra svært mange
hold. Noen stusser nok over at dette skjer nettopp på Cuba, men
Guantánamobukta er og har siden 1903 vært styrt av USA.

I 2005 hadde NRK planlagt visning av dokumentarfilmen Et lite stykke
Norge_. Bak filmen står filmskaperen Erling BorgenBorgen, og den
presenterer en rekke grove avsløringer om norsk innblanding og
deltakelse de store imperialistiske krigene og tilhørende okkupasjon
av Afghanistan og Irak.

I filmen portretteres det norske selskapet Aker/Kværners arbeid på
basen. NRK finansierte filmen, men statskanalen trakk seg fra å sende
den og den ble først sendt på TV2. I filmen Norge på Guantanamo
følger Borgen dette sporet videre.

Les hele artikkelen her...

Aker Kværner og torturleiren på Guantanamo

Deres arbeid var livsviktig for driften, sier vitner og ansatte.

Guantanamobukta fangeleir (
https://no.wikipedia.org/wiki/Guant%C3%A1namobukten_fangeleir#Barn_som_Guant.C3.A1namo-fanger
) er USAs fangeleir på Guantanamo Bay Naval Station på Cuba.
Fangeleiren er kjent og berykta etter avsløringene om tortur og andre
forhold, og har blitt kritisert fra svært mange hold. Noen stusser
nok over at dette skjer nettopp på Cuba, men Guantánamobukta er og
har siden 1903 vært styrt av USA.

I 2005 hadde NRK planlagt visning av dokumentarfilmen Et lite stykke
Norge ( https://vimeo.com/130028391 ). Bak filmen står filmskaperen
Erling Borgen ( https://no.wikipedia.org/wiki/Erling_Borgen ), og den
presenterer en rekke grove avsløringer om norsk innblanding og
deltakelse i de store imperialistiske krigene og tilhørende
okkupasjon av Afghanistan og Irak.

I filmen portretteres det norske selskapet Aker/Kværners arbeid på
basen. NRK finansierte filmen, men statskanalen trakk seg fra å sende
den og den ble først sendt på TV2. I filmen Norge på Guantanamo (
https://erlingborgen.com/index.php/portfolio-item/norge-pa-guantanamo/
) følger Borgen dette sporet videre.

Les hele artikkelen her... (
https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12352 )

Om kapitalisme og krig

For revolusjon og ny arbeiderstat

Innledning til Rødt Forum 1. mai 2017

1. Krig er eldre enn kapitalismen, men kapitalismens krav om vekst
skaper nye kriger.

Med ELDRE mener vi for eksempel i slavetida, antikkens Romerriket og
Hellas, Egypt og føydaltida, med konger og store jordeiere. Der var
det også kriger.

Men det nye med kapitalismen er at hele produksjonen kretser rundt å
gjøre kapitalen større. Få vil investere i produksjon i
kapitalismen, uten å få fortjeneste. Da kan de heller sette pengene
i banken. For å være lønnsom må investeringer gi avkastning.
Altså må man ved å investere kapital, få MER igjen, så man sitter
igjen med en kapital som har vokst. Dette er kjerna i kapitalistisk
produksjon. Sånn var det ikke før kapitalismen.

Kapitalakkumulasjon - å samle mer kapital - skjer ved å selge varer
på et marked. Konkurransen på markedet skaper tapere og vinnere.
Vinnerne kan få enorm innflytelse i deler av, eller hele, markedet og
skape seg monopoler. De kan fjerne den frie konkurransen innad i et
nasjonalt marked. Når de har fylt opp det indre markedet må de vokse
ut over landets grenser. Monopolene vil etablere seg i andre land.

Monopolene har i 100 år hatt makta over statene i de viktigste
kapitalistiske landa. Og de bruker statsmakta til å rydde seg rom i
andre land. Først gjennom kolonirikene, deretter gjennom
nykolonialismen. Kampen om kolonier, ressurser, innflytelse og
markeder, tvinger fram kriger mellom kapitaliststatene. Det var
hovedårsaken til 1. verdenskrig, 2. verdenskrig - og til krigene vi
ser i dag, i Afghanistan, Irak, Libya og Syria.

2. Kapitalismens høyeste stadium er imperialismen som må innebære
krig.

Lenin viste at med monopolenes overtakelse av statene og markedene,
skifta kapitalismen karakter fra sitt barnestadium til sitt voksne
stadium. Han kalte dette for imperialismen. Hans tese var at
imperialismen er kapitalismens høyeste stadium - kapitalismens siste
og råtnende fase.

Imperialisme må innebære krig. Først og fremst krig for å oppnå
to saker:

For det første: Kapitaleksport - altså investeringer av kapital fra
de rike imperialistiske landa, i råvarer, industrivarer og
arbeidskraft fra de fattige tredjeverdenlanda. Gjennom å investere
kapital i slike varer der - og arbeidskraft er den viktigste varen -
kan de akkumulere mer kapital når de selger varene dyrt her. Slik
får de stor fortjeneste, ved å kjøpe billig og selge dyrt. Uten
kapitaleksport vil kapitalen “råtne”. Kapital som står stille
surner og ødelegges. For å leve og vokse, for å være kapital i sin
egentlige betydning, må kapitalen reinvesteres hele tida. Tas pengene
ut av sirkulasjon er de ikke lenger kapital, og kapitalen krymper -
mens konkurrentenes kapital vokser. Kapitalistene er altså DESPERATE
for å få eksportert kapital, de er helt avhengig av det for å
overleve konkurransen.

For det andre: Politisk makt - altså imperialistiske stater sin
politiske makt og innflytelse i den tredje verden - er en forutsetning
for imperialistisk kapitaleksport. Hvis statene i den tredje verden
frigjør seg og etablerer egen industri, hvis de ikke selger sine
arbeidere billig til vestlige selskaper - så vil veksten stagnere og
kanskje stoppe helt opp for de vestlige selskapene. Med politisk makt
kan imperialistene sikre sine selskaper tilgang til arbeidskraft og
råvarer. De kan sikre seg fast tilgang til olje og gass. De kan
stenge sine konkurrenter ute, eller kreve høyere priser av dem. De
kan hindre at deres “egne” halvkolonier inspireres til å rive seg
fri. De kan stoppe sosiale tiltak for de fattigste, de kan stoppe
nasjonal frigjøring og avkolonialisering, og de kan med alle brutale
midler bekjempe den revolusjonære kampen for nydemokrati og
sosialisme.

Vi finner eksempler på dette over hele verden, fra Chile i
Sør-Amerika, til Angola i Afrika, til de interne koloniene i
Nord-Amerika av indianere, latinoer og svarte folk, til Indonesia,
India, Kina, Korea og så videre og så videre.

Vi finner eksempler på denne imperialismen på Filippinene da USA med
krig overtok landet som koloni fra Spania i 1902 - etter å ha drept
200.000 filippinere. Vi finner det da USA drepte 2 millioner
vietnamesere på 60- og 70-tallet for å hindre landet i å bryte med
vestlig imperialisme. Vi finner det i 2017, der USA og NATO har
bidratt til å holde liv i en krig i Syria, som har kostet over en
halv million mennesker livet.

Alle fantasier om at imperialismen skulle føre til en fredelig
homogen verdenskapitalisme er lagt i grus av 1900-tallet - og Irak,
Afghanistan, Syria, Libya, Somalia, Yemen, Sudan og så videre, viser
at vårt nye årtusen ikke blir annerledes, så lenge den
kapitalistiske imperialismen består.

3. Vi er mot kapitalistenes kriger, men vi er FOR rettferdig krig!

Det finnes ikke bare urettferdige kriger for kapital og politisk makt.
Det finnes også rettferdige kriger. Det finnes rettferdige kriger for
nasjonal og sosial frigjøring. Det finnes rettferdige kriger mot
fascistiske militærjuntaer, mot kolonimakter og mot kapitalismen.

Mao Zedong sa det slik:

“Vi er for at krigen skal avskaffes, vi ønsker ingen krig. Men
krigen kan bare avskaffes ved krig. Den som vil at det ikke lenger
skal finnes geværer – han må gripe til geværet.”

Ikke bare er vi kommunister for at krigen skal avskaffes - vi tror at
dette er fullstendig mulig og realistisk. I et kommunistisk samfunn,
der makta er i hendene på massene i stedet for stat og kapital, så
har makthaverne ingen interesse i krig. Når massene sjøl har makta,
er det sånn. Massene av verdens folk har alt å tjene på fred - så
lenge vi er fri.

Men så lenge verdens masser lever i ufrihet; så lenge barn jobber i
fabrikker for å sy klær til luksusforbruk i vesten; så lenge barn
sulter selv om det finnes nok mat til alle; så lenge miljøet
seigpines og utarmes; så lenge syke og fattige fornedres og
trakasseres av staten, snuten og storkapitalen; så lenge
proletariatets arbeid røves av en ørliten klasse parasitter - så
lenge er vi FOR den rettferdige, langvarige folkekrigen mot dette
barbariske, umenneskelige, ulogiske systemet.

Ikke bare er vi for det - kommunister må vie seg til å realisere
dette. For hvis ikke vi, hvem da? Er dette noe vi skal overlate helt
og holdent til de som har plukket opp geværet i desperat sjølforsvar
i verdens fattigste land?

Hvem andre enn revolusjonære her i dette landet skal ellers etablere
sosialismen her? Den norske staten fremstiller seg som en fredsdue,
men er egentlig en rovfugl som herjer blant verdens fattigste. På lag
med USA-imperialismen plyndrer og dreper norsk stat og kapital i
Latin-Amerika, Afrika og Asia. Er det noen andre som skal stoppe
dette? Hvem da?

Sosialismen vokser ikke fram av seg sjøl. Den faller ikke ned fra
himmelen som manna fra Gud. Den kan bare skapes om proletariatet
etablerer rød makt og en ny arbeiderstat. Bare med en slik makt i
sine hender kan vår klasse rive produksjonen helt ut av hendene på
borgerskapet, etablere folkekommuner - og begynne den lange marsjen
mot et klasseløst verdensfellesskap i den moderne kommunismen.

En forutsetning for å lykkes i dette er en svært sterk
kamporganisasjon; et kjempende kommunistisk parti. Og dette er Tjen
Folkets fremste formål; å etablere dette partiet av en ny type.

Takk for oppmerksomheten. God første mai! Rød Front, kamerater!

Om kapitalisme og krig

For revolusjon og ny arbeiderstat.

Innledning til Rødt Forum 1. mai 2017.

1. Krig er eldre enn kapitalismen, men kapitalismens krav om vekst
skaper nye kriger.

Med ELDRE mener vi for eksempel i slavetida, antikkens Romerrike og
Hellas, Egypt og føydaltida, med konger og store jordeiere. Der var
det også kriger.

Men det nye med kapitalismen er at hele produksjonen kretser rundt å
gjøre kapitalen større. Få vil investere i produksjon i
kapitalismen, uten å få fortjeneste. Da kan de heller sette pengene
i banken. For å være lønnsom må investeringer gi avkastning.
Altså må man ved å investere kapital, få MER igjen, så man sitter
igjen med en kapital som har vokst. Dette er kjerna i kapitalistisk
produksjon. Sånn var det ikke før kapitalismen.

Kapitalakkumulasjon – å samle mer kapital – skjer ved å selge
varer på et marked. Konkurransen på markedet skaper tapere og
vinnere. Vinnerne kan få enorm innflytelse i deler av, eller hele,
markedet og skape seg monopoler. De kan fjerne den frie konkurransen
innad i et nasjonalt marked. Når de har fylt opp det indre markedet
må de vokse ut over landets grenser. Monopolene vil etablere seg i
andre land.

Monopolene har i 100 år hatt makta over statene i de viktigste
kapitalistiske landa. Og de bruker statsmakta til å rydde seg rom i
andre land. Først gjennom kolonirikene, deretter gjennom
nykolonialismen. Kampen om kolonier, ressurser, innflytelse og
markeder, tvinger fram kriger mellom kapitaliststatene. Det var
hovedårsaken til 1. verdenskrig, 2. verdenskrig – og til krigene vi
ser i dag, i Afghanistan, Irak, Libya og Syria.

2. Kapitalismens høyeste stadium er imperialismen, som må innebære
krig.

Lenin viste at med monopolenes overtakelse av statene og markedene,
skifta kapitalismen karakter fra sitt barnestadium til sitt voksne
stadium. Han kalte dette for imperialismen. Hans tese var at
imperialismen er kapitalismens høyeste stadium – kapitalismens
siste og råtnende fase.

Imperialisme må innebære krig. Først og fremst krig for å oppnå
to saker:

For det første: Kapitaleksport – altså investeringer av kapital
fra de rike imperialistiske landa, i råvarer, industrivarer og
arbeidskraft i de fattige tredjeverdenlanda. Gjennom å investere
kapital i slike varer der – og arbeidskraft er den viktigste varen
– kan de akkumulere mer kapital når de selger varene dyrt her. Slik
får de stor fortjeneste, ved å kjøpe billig og selge dyrt. Uten
kapitaleksport vil kapitalen «råtne». Kapital som står stille
surner og ødelegges. For å leve og vokse, for å være kapital i sin
egentlige betydning, må kapitalen reinvesteres hele tida. Tas pengene
ut av sirkulasjon er de ikke lenger kapital, og kapitalen krymper –
mens konkurrentenes kapital vokser. Kapitalistene er altså DESPERATE
for å få eksportert kapital, de er helt avhengig av det for å
overleve konkurransen.

For det andre: Politisk makt – altså imperialistiske stater sin
politiske makt og innflytelse i den tredje verden – er en
forutsetning for imperialistisk kapitaleksport. Hvis statene i den
tredje verden frigjør seg og etablerer egen industri, hvis de ikke
selger sine arbeidere billig til vestlige selskaper – så vil
veksten stagnere og kanskje stoppe helt opp for de vestlige
selskapene. Med politisk makt kan imperialistene sikre sine selskaper
tilgang til arbeidskraft og råvarer. De kan sikre seg fast tilgang
til olje og gass. De kan stenge sine konkurrenter ute, eller kreve
høyere priser av dem. De kan hindre at deres «egne» halvkolonier
inspireres til å rive seg fri. De kan stoppe sosiale tiltak for de
fattigste, de kan stoppe nasjonal frigjøring og avkolonialisering, og
de kan med alle brutale midler bekjempe den revolusjonære kampen for
nydemokrati og sosialisme.

Vi finner eksempler på dette over hele verden, fra Chile i
Sør-Amerika, til Angola i Afrika, til de interne koloniene i
Nord-Amerika av indianere, latinoer og svarte folk, til Indonesia,
India, Kina, Korea og så videre og så videre.

Vi finner eksempler på denne imperialismen på Filippinene da USA med
krig overtok landet som koloni fra Spania i 1902 – etter å ha drept
200.000 filippinere. Vi finner det da USA drepte 2 millioner
vietnamesere på 60- og 70-tallet for å hindre landet i å bryte med
vestlig imperialisme. Vi finner det i 2017, der USA og NATO har
bidratt til å holde liv i en krig i Syria, som har kostet over en
halv million mennesker livet.

Alle fantasier om at imperialismen skulle føre til en fredelig
homogen verdenskapitalisme er lagt i grus av 1900-tallet. Og Irak,
Afghanistan, Syria, Libya, Somalia, Yemen, Sudan og så videre, viser
at vårt nye årtusen ikke blir annerledes, så lenge den
kapitalistiske imperialismen består.

3. Vi er mot kapitalistenes kriger, men vi er FOR rettferdig krig!

Det finnes ikke bare urettferdige kriger for kapital og politisk makt.
Det finnes også rettferdige kriger. Det finnes rettferdige kriger for
nasjonal og sosial frigjøring. Det finnes rettferdige kriger mot
fascistiske militærjuntaer, mot kolonimakter og mot kapitalismen.

Mao Zedong sa det slik:

«Vi er for at krigen skal avskaffes, vi ønsker ingen krig. Men
krigen kan bare avskaffes ved krig. Den som vil at det ikke lenger
skal finnes geværer – han må gripe til geværet.»

Ikke bare er vi kommunister for at krigen skal avskaffes – vi tror
at dette er fullstendig mulig og realistisk. I et kommunistisk
samfunn, der makta er i hendene på massene i stedet for stat og
kapital, så har makthaverne ingen interesse i krig. Når massene
sjøl har makta, er det sånn. Massene av verdens folk har alt å
tjene på fred – så lenge vi er fri.

Men så lenge verdens masser lever i ufrihet; så lenge barn jobber i
fabrikker for å sy klær til luksusforbruk i vesten; så lenge barn
sulter selv om det finnes nok mat til alle; så lenge miljøet
seigpines og utarmes; så lenge syke og fattige fornedres og
trakasseres av staten, snuten og storkapitalen; så lenge
proletariatets arbeid røves av en ørliten klasse parasitter – så
lenge er vi FOR den rettferdige, langvarige folkekrigen mot dette
barbariske, umenneskelige, ulogiske systemet.

Ikke bare er vi for det – kommunister må vie seg til å realisere
dette. For hvis ikke vi, hvem da? Er dette noe vi skal overlate helt
og holdent til de som har plukket opp geværet i desperat sjølforsvar
i verdens fattigste land?

Hvem andre enn revolusjonære her i dette landet skal ellers etablere
sosialismen her? Den norske staten fremstiller seg som en fredsdue,
men er egentlig en rovfugl som herjer blant verdens fattigste. På lag
med USA-imperialismen plyndrer og dreper norsk stat og kapital i
Latin-Amerika, Afrika og Asia. Er det noen andre som skal stoppe
dette? Hvem da?

Sosialismen vokser ikke fram av seg sjøl. Den faller ikke ned fra
himmelen som manna fra Gud. Den kan bare skapes om proletariatet
etablerer rød makt og en ny arbeiderstat. Bare med en slik makt i
sine hender kan vår klasse rive produksjonen helt ut av hendene på
borgerskapet, etablere folkekommuner – og begynne den lange marsjen
mot et klasseløst verdensfellesskap i den moderne kommunismen.

En forutsetning for å lykkes i dette er en svært sterk
kamporganisasjon; et kjempende kommunistisk parti. Og dette er Tjen
Folkets fremste formål; å etablere dette partiet av en ny type.

Takk for oppmerksomheten. God første mai! Rød Front, kamerater!

Imperialismens bødler vs. nasjonalsjåvinisme

Å hylle en leiesoldat

Illustrasjonsbildet er tatt av French og mannen som smilende vasker
blod ut av bilen er hans partner Moland.

French blir nærmest hyllet etter å ha blitt løsgitt fra kongolesisk
fengsel. Saken dreier seg ikke om to turister som gikk seg vill i
jungelen, men om unge menn som satt seg som mål å profitere på den
militære konflikten i Kongo.

Drapet på familiefaren Abedi Kosongo

Drapet på Abedi Kosongo skjedde i mai 2009. Kosongo etterlot seg kone
og seks barn. Drapet skjedde i et svært urolig område i Øst-Kongo,
der en rekke militser holdt til. Utenlandske sikkerhetsselskaper og
leiesoldater var og er tungt inne i regionen. Det er et område med
svært mye ressurser og mineraler. French og Moland hadde leid bil med
sjåfør, Kosongo, samt en medhjelper og en tolk. Ifølge medhjelperen
og tolken skal Moland ha skreket til sjåføren «Get out, get out,
get out», før han deretter skøyt han i hodet på kloss hold. Joshua
French skal da ha forsøkt å kvele Kasimu Aradjabu, som kom seg unna
og løp mot skogen. Også Kepo Aila løp mot skogen. French og Moland
skal da ha skutt etter både Aradjabu og Aila. De klarte likevel å
rømme og meldte ifra om drapet til sikkerhetspolitiet. French og
Moland skal da ha tatt bilen og dratt. Etter noen dagers intensiv
leting ble French funnet, og Moland måtte overgi seg. Moland og
French hevdet derimot at de ble angrepet av en bande som skøyt
sjåføren og mot dem, men at de kom seg unna ved å løpe mot skogen.

Senere ble det funnet bildebevis som viser enn smilende Moland som
vasker blod av bilen. Det som gjorde at saken virkelig ble stor var at
Moland og French hadde på seg ID-kort fra det norske forsvaret, disse
ble beslaglagt da de ble pågrepet av kongolesisk politi. Dette var
også årsaken til at nordmennene ble dømt i en militær rett. På
grunn av dette ble de mistenkt for spionasje på vegne av den norske
stat, noe som også førte til erstatningskrav rettet mot den norske
stat. ID-kortene var gyldige til 2016 og 2017, og kongolesiske
myndigheter trodde ikke på at nordmennene hadde dette uten tillatelse
fra norske myndigheter. De to hadde også identitetspapirer med falske
navn, utstedt av sikkerhetsselskapet SIG. Kongolesiske myndigheter la
til grunn at Moland og French var aktive yrkessoldater, på tjeneste
for Norge. Moland ble dømt for drapet, French for drapsforsøk. I
tillegg ble de dømt for spionasje, væpnet ran og for besittelse av
ulovlig våpen, samt å opprette/delta i et kriminelt forbund. Moland
ble dømt for ledelse av det nevnte forbund.

Senere ble French også dømt for drapet på Moland, som ble funnet
død i cella de to delte.

Moland og French nektet for tidligere å ha vært i Kongo, men dette
ble tilbakevist av både dokumenter, personer og i en artikkel i
«Fellesrådet for Afrika», der French forteller at de har vært på
flere oppdrag i Kongo. De har selv hevdet at de var på guttetur, og
at de tenkte på å starte en slags oppdagelsesreise for rike folk i
området. De to brukte falske navn, ID-kortene utstedt fra forsvaret,
og hadde også et falskt FN-skilt.

Bakgrunn

French og Moland hadde begge bakgrunn fra forsvaret, men sluttet der i
2007. Moland tjenestegjorde tidligere i Garden som fenrik og i
Telemarksbataljonen på Rena. French tjenestegjorde som
fallskjermjeger i Storbritannia og i 2007 i Telemarksbataljonen. Like
etter dro de til Uganda. Der kom de i kontakt med det norskstartede
selskapet «Special Intervention Group» eller SIG. Sjefen for SIG,
Friksen, har siden saken ble kjent i mediene forsøkt å ta avstand
fra Moland og French, men han kunne ikke komme unna da han ble
konfrontert med bildebevis fra at de hadde våpentrening sammen.
Imidlertid startet Moland og French ikke lenge etter sitt eget
selskap, Shannon Invest i 2008. Ifølge dokumenter TV2 har sett hadde
Moland og French planer om å opprette en innsatsstyrke på 16 mann
som skulle operere i Afrika. Shannon Invest skulle videre starte en
rekke prosjekter i Afrika.

Leiesoldater?

En tidligere britisk leiesoldat har fortalt at French og Moland
arbeidet som leiesoldater. Han ble selv hyret av disse for å drive
med såkalt konfliktløsning, men fant fort ut at det ikke var
konfliktløsning det gikk ut på. Han har både e-poster og bildebevis
på sitt kjennskap til nordmennene. Den tidligere leiesoldaten ville
ikke fortelle om oppdragene, utover at det var i Kongo og var «så
langt fra konfliktløsning som du kunne komme». Han fortalte også at
Moland og French ønsket å starte en treningsleir for leiesoldater,
for å trene opp soldater til å slåss i jungelen. Den tidligere
leiesoldaten ble hentet inn av Moland og French fordi han hadde
trening i jungelkrigføring fra det britiske forsvaret. Han
tilbakeviser at dette dreide seg om opplevelsesturer for rike, slik
Moland og French har påstått. Han hevdet også at ingen kunne funnet
på å starte turistprosjekter i den delen av landet.

Det er videre funnet et brev der Moland skal ha tilbudt sine tjenester
til General Laurent Nkunda, med kallenavnet «Slakteren fra
Kisangani». Nkunda er nå fengslet, men hadde på den tiden kontroll
over en styrke på 5000 mann, og var beryktet for å ha stått bak
overgrep i Øst-Kongo. I brevet uttalte Moland seg på vegne av
selskapet Shannon invest og French. Brevet viser utvilsomt at det er
grunn til å undersøke hva French egentlig holdt på med i Kongo.
Ifølge forklaringen Moland selv ga, ønsket han å forsvare tutsiene
i landet, (Nkunda var lederen for tutsimonoriteten) og å skaffe
kjennskap til fraksjonene som kjempet militært i Kongo.

Rasismen forsvarer imperialismen

Denne saken dreier seg ikke bare om drap og drapsforsøk, men om
nordmennenes involvering i leiesoldatvirksomhet i Kongo. Kongo er et
svært rikt land som har blitt herjet av militser, utenlandske
leiesoldater, selskaper og andre som har forsøkt å få kontroll over
de enorme rikdommene. Norske påtalemyndigheter tar ut tiltale mot
fremmedkrigere som drar til Syria, men hva med de som drar til Kongo?
De som ikke bare bidrar til å ødelegge og destabilisere et annet
land, men i tillegg profitterer på det? French har ingen dom mot seg
i Norge, understrekte utenriksminister Børge Brende.

Det andre som er verdt å merke seg er måten rasisme aktivt brukes
for å dekke over denne virksomheten. I stedet for å grave i hva
nordmenn, forsvaret og norske selskaper faktisk driver med i Kongo og
det sentrale Afrika, er det en del folk som heller fokuserer på at
saken ikke er troverdig. Hvorfor? Fordi Kongo er et herja land, ergo
gjøres dette bare for å tyne penger ut av Norge. Eller for å dekke
over en eller annen skjult agenda. Man kan ikke stole på
rettssystemet i Kongo, ergo er disse stakkars guttene feilaktig dømt.
Rasisme brukes her for å skjule imperialismens overgrep og dens
bødler. Folk i et land som Kongo har ikke «rett» til å dømme
nordmenn. Slik rasisme er til fordel for imperialismens profitører.
Rasismen er inngrodd i norsk og vestlig kultur, og ved å spille på
folks følelse av overlegenhet, rettes fokuset mot omsorg for French,
heller enn å avsløre mer av det som foregår i Kongo, og norske
selskapers deltakelse i det. Imperialistene forsøker å selge oss den
ideen at nordmenn må beskytte andre nordmenn uansett hva. Undertrykte
nordmenn skal stå side ved side ved nordmenn som undertrykker,
arbeidere skal føle tilhørighet med sjefen og vanlige folk skal
forsvare Moland og Frenchs leiesoldatvirksomhet i Kongo. Det tjener de
herskende klasser på. De tjener på sjåvinistiske holdninger, som
bruker nasjonale følelser til å dekke over for undertrykkelse.
Nasjonalsjåvinisme fører til at noen nordmenn får et behov for å
unnskylde French uansett hvilke groteske handlinger han står bak.

Andre argumenterer med at selv om French eventuelt er skyldig så
fortjener han en rettferdig rettsak. Menes det da en norsk rettsak?
Hvorfor ville det vært mer rettferdig? Når har den norske staten
angrepet den leiesoldatvirksomheten, og den imperialistiske utsugingen
i verden? Den norske staten bryr seg helt ikke om det, og er derfor
ikke interessert i en rettsak. Og hvem hadde da sittet uten en
rettferdig rettsak? Jo, nemlig det virkelige offeret, drepte Abedi
Kosongo og hans familie.

Virkeligheten er at disse folkene får altfor sjeldent straff, og
altfor lite straff. Virkeligheten er at i praksis er det lovlig i
Norge å være leiesoldat og være med på å destabilisere Kongo.
Virkeligheten er at disse mennene har vært med på å ødelegge for
utallige liv, ikke bare det ene de drepte, som det finnes bevis for og
som de er dømt for. Kongolesisk rett la vekt på at det har blitt
drept om lag fire-fem millioner mennesker i destabiliseringen av det
østlige Kongo. Å verdsette menneskeliv er å avsløre disse
fryktelige forbrytelsene som nordmenn som French og Moland, og norske
selskaper bidrar til. Nordmenn skal ikke unnskyldes for drap fordi de
er nordmenn. Ingen støtte til French. Fengsel til French, og mer
avsløring av norske selskaper og den norske stats involvering i
destabiliseringen av Kongo.

Tidligere TF-saker om dette emnet:

"Om de fengslede nordmennene i Kongo"

Om Kongo og den utbyttinga som foregår der: "Norge ødelegger Kongos
skog"

Referanser:

"– Moland og French ville starte treningsleir for leiesoldater"

"Joshua French meldte ID-kortet fra Forsvaret tapt"

"Moland og French ville hjelpe pygméer i Kongo"

"Ugandisk avis: - Moland og French satte opp base i Kampala"

"Reiste rundt under falske navn"

Dommen i ankesaken kan leses her.Imperialismens bødler vs.
nasjonalsjåvinisme

Å hylle en leiesoldat

Illustrasjonsbildet er tatt av French og mannen som smilende vasker
blod ut av bilen er hans partner Moland.

French blir nærmest hyllet etter å ha blitt løsgitt fra kongolesisk
fengsel. Saken dreier seg ikke om to turister som gikk seg vill i
jungelen, men om unge menn som satt seg som mål å profitere på den
militære konflikten i Kongo.

Drapet på familiefaren Abedi Kosongo

Drapet på Abedi Kosongo skjedde i mai 2009. Kosongo etterlot seg kone
og seks barn. Drapet skjedde i et svært urolig område i Øst-Kongo,
der en rekke militser holdt til. Utenlandske sikkerhetsselskaper og
leiesoldater var og er tungt inne i regionen. Det er et område med
svært mye ressurser og mineraler. French og Moland hadde leid bil med
sjåfør, Kosongo, samt en medhjelper og en tolk. Ifølge medhjelperen
og tolken skal Moland ha skreket til sjåføren «Get out, get out,
get out», før han deretter skøyt han i hodet på kloss hold. Joshua
French skal da ha forsøkt å kvele Kasimu Aradjabu, som kom seg unna
og løp mot skogen. Også Kepo Aila løp mot skogen. French og Moland
skal da ha skutt etter både Aradjabu og Aila. De klarte likevel å
rømme og meldte ifra om drapet til sikkerhetspolitiet. French og
Moland skal da ha tatt bilen og dratt. Etter noen dagers intensiv
leting ble French funnet, og Moland måtte overgi seg. Moland og
French hevdet derimot at de ble angrepet av en bande som skøyt
sjåføren og mot dem, men at de kom seg unna ved å løpe mot skogen.

Senere ble det funnet bildebevis som viser enn smilende Moland som
vasker blod av bilen. Det som gjorde at saken virkelig ble stor var at
Moland og French hadde på seg ID-kort fra det norske forsvaret, disse
ble beslaglagt da de ble pågrepet av kongolesisk politi. Dette var
også årsaken til at nordmennene ble dømt i en militær rett. På
grunn av dette ble de mistenkt for spionasje på vegne av den norske
stat, noe som også førte til erstatningskrav rettet mot den norske
stat. ID-kortene var gyldige til 2016 og 2017, og kongolesiske
myndigheter trodde ikke på at nordmennene hadde dette uten tillatelse
fra norske myndigheter. De to hadde også identitetspapirer med falske
navn, utstedt av sikkerhetsselskapet SIG. Kongolesiske myndigheter la
til grunn at Moland og French var aktive yrkessoldater, på tjeneste
for Norge. Moland ble dømt for drapet, French for drapsforsøk. I
tillegg ble de dømt for spionasje, væpnet ran og for besittelse av
ulovlig våpen, samt å opprette/delta i et kriminelt forbund. Moland
ble dømt for ledelse av det nevnte forbund.

Senere ble French også dømt for drapet på Moland, som ble funnet
død i cella de to delte.

Moland og French nektet for tidligere å ha vært i Kongo, men dette
ble tilbakevist av både dokumenter, personer og i en artikkel i
«Fellesrådet for Afrika», der French forteller at de har vært på
flere oppdrag i Kongo. De har selv hevdet at de var på guttetur, og
at de tenkte på å starte en slags oppdagelsesreise for rike folk i
området. De to brukte falske navn, ID-kortene utstedt fra forsvaret,
og hadde også et falskt FN-skilt.

Bakgrunn

French og Moland hadde begge bakgrunn fra forsvaret, men sluttet der i
2007. Moland tjenestegjorde tidligere i Garden som fenrik og i
Telemarksbataljonen på Rena. French tjenestegjorde som
fallskjermjeger i Storbritannia og i 2007 i Telemarksbataljonen. Like
etter dro de til Uganda. Der kom de i kontakt med det norskstartede
selskapet «Special Intervention Group» eller SIG. Sjefen for SIG,
Friksen, har siden saken ble kjent i mediene forsøkt å ta avstand
fra Moland og French, men han kunne ikke komme unna da han ble
konfrontert med bildebevis fra at de hadde våpentrening sammen.
Imidlertid startet Moland og French ikke lenge etter sitt eget
selskap, Shannon Invest i 2008. Ifølge dokumenter TV2 har sett hadde
Moland og French planer om å opprette en innsatsstyrke på 16 mann
som skulle operere i Afrika. Shannon Invest skulle videre starte en
rekke prosjekter i Afrika.

Leiesoldater?

En tidligere britisk leiesoldat har fortalt at French og Moland
arbeidet som leiesoldater. Han ble selv hyret av disse for å drive
med såkalt konfliktløsning, men fant fort ut at det ikke var
konfliktløsning det gikk ut på. Han har både e-poster og bildebevis
på sitt kjennskap til nordmennene. Den tidligere leiesoldaten ville
ikke fortelle om oppdragene, utover at det var i Kongo og var «så
langt fra konfliktløsning som du kunne komme». Han fortalte også at
Moland og French ønsket å starte en treningsleir for leiesoldater,
for å trene opp soldater til å slåss i jungelen. Den tidligere
leiesoldaten ble hentet inn av Moland og French fordi han hadde
trening i jungelkrigføring fra det britiske forsvaret. Han
tilbakeviser at dette dreide seg om opplevelsesturer for rike, slik
Moland og French har påstått. Han hevdet også at ingen kunne funnet
på å starte turistprosjekter i den delen av landet.

Det er videre funnet et brev der Moland skal ha tilbudt sine tjenester
til General Laurent Nkunda, med kallenavnet «Slakteren fra
Kisangani». Nkunda er nå fengslet, men hadde på den tiden kontroll
over en styrke på 5000 mann, og var beryktet for å ha stått bak
overgrep i Øst-Kongo. I brevet uttalte Moland seg på vegne av
selskapet Shannon invest og French. Brevet viser utvilsomt at det er
grunn til å undersøke hva French egentlig holdt på med i Kongo.
Ifølge forklaringen Moland selv ga, ønsket han å forsvare tutsiene
i landet, (Nkunda var lederen for tutsimonoriteten) og å skaffe
kjennskap til fraksjonene som kjempet militært i Kongo.

Rasismen forsvarer imperialismen

Denne saken dreier seg ikke bare om drap og drapsforsøk, men om
nordmennenes involvering i leiesoldatvirksomhet i Kongo. Kongo er et
svært rikt land som har blitt herjet av militser, utenlandske
leiesoldater, selskaper og andre som har forsøkt å få kontroll over
de enorme rikdommene. Norske påtalemyndigheter tar ut tiltale mot
fremmedkrigere som drar til Syria, men hva med de som drar til Kongo?
De som ikke bare bidrar til å ødelegge og destabilisere et annet
land, men i tillegg profitterer på det? French har ingen dom mot seg
i Norge, understrekte utenriksminister Børge Brende.

Det andre som er verdt å merke seg er måten rasisme aktivt brukes
for å dekke over denne virksomheten. I stedet for å grave i hva
nordmenn, forsvaret og norske selskaper faktisk driver med i Kongo og
det sentrale Afrika, er det en del folk som heller fokuserer på at
saken ikke er troverdig. Hvorfor? Fordi Kongo er et herja land, ergo
gjøres dette bare for å tyne penger ut av Norge. Eller for å dekke
over en eller annen skjult agenda. Man kan ikke stole på
rettssystemet i Kongo, ergo er disse stakkars guttene feilaktig dømt.
Rasisme brukes her for å skjule imperialismens overgrep og dens
bødler. Folk i et land som Kongo har ikke «rett» til å dømme
nordmenn. Slik rasisme er til fordel for imperialismens profitører.
Rasismen er inngrodd i norsk og vestlig kultur, og ved å spille på
folks følelse av overlegenhet, rettes fokuset mot omsorg for French,
heller enn å avsløre mer av det som foregår i Kongo, og norske
selskapers deltakelse i det. Imperialistene forsøker å selge oss den
ideen at nordmenn må beskytte andre nordmenn uansett hva. Undertrykte
nordmenn skal stå side ved side ved nordmenn som undertrykker,
arbeidere skal føle tilhørighet med sjefen og vanlige folk skal
forsvare Moland og Frenchs leiesoldatvirksomhet i Kongo. Det tjener de
herskende klasser på. De tjener på sjåvinistiske holdninger, som
bruker nasjonale følelser til å dekke over for undertrykkelse.
Nasjonalsjåvinisme fører til at noen nordmenn får et behov for å
unnskylde French uansett hvilke groteske handlinger han står bak.

Andre argumenterer med at selv om French eventuelt er skyldig så
fortjener han en rettferdig rettsak. Menes det da en norsk rettsak?
Hvorfor ville det vært mer rettferdig? Når har den norske staten
angrepet den leiesoldatvirksomheten, og den imperialistiske utsugingen
i verden? Den norske staten bryr seg helt ikke om det, og er derfor
ikke interessert i en rettsak. Og hvem hadde da sittet uten en
rettferdig rettsak? Jo, nemlig det virkelige offeret, drepte Abedi
Kosongo og hans familie.

Virkeligheten er at disse folkene får altfor sjeldent straff, og
altfor lite straff. Virkeligheten er at i praksis er det lovlig i
Norge å være leiesoldat og være med på å destabilisere Kongo.
Virkeligheten er at disse mennene har vært med på å ødelegge for
utallige liv, ikke bare det ene de drepte, som det finnes bevis for og
som de er dømt for. Kongolesisk rett la vekt på at det har blitt
drept om lag fire-fem millioner mennesker i destabiliseringen av det
østlige Kongo. Å verdsette menneskeliv er å avsløre disse
fryktelige forbrytelsene som nordmenn som French og Moland, og norske
selskaper bidrar til. Nordmenn skal ikke unnskyldes for drap fordi de
er nordmenn. Ingen støtte til French. Fengsel til French, og mer
avsløring av norske selskaper og den norske stats involvering i
destabiliseringen av Kongo.

Tidligere TF-saker om dette emnet:

"Om de fengslede nordmennene i Kongo"

Om Kongo og den utbyttinga som foregår der: "Norge ødelegger Kongos
skog"

Referanser:

"– Moland og French ville starte treningsleir for leiesoldater"

"Joshua French meldte ID-kortet fra Forsvaret tapt"

"Moland og French ville hjelpe pygméer i Kongo"

"Ugandisk avis: - Moland og French satte opp base i Kampala"

"Reiste rundt under falske navn"

Dommen i ankesaken kan leses her.

Imperialismens bødler vs. nasjonalsjåvinisme

Å hylle en leiesoldat.

Illustrasjonsbildet er tatt av French og mannen som smilende vasker
blod ut av bilen er hans partner Moland.

French blir nærmest hyllet etter å ha blitt løsgitt fra kongolesisk
fengsel. Saken dreier seg ikke om to turister som gikk seg vill i
jungelen, men om unge menn som satte seg som mål å profitere på den
militære konflikten i Kongo.

Drapet på familiefaren Abedi Kosongo

Drapet på Abedi Kosongo skjedde i mai 2009. Kosongo etterlot seg kone
og seks barn. Drapet skjedde i et svært urolig område i Øst-Kongo,
der en rekke militser holdt til. Utenlandske sikkerhetsselskaper og
leiesoldater var og er tungt inne i regionen. Det er et område med
svært mye ressurser og mineraler. French og Moland hadde leid bil med
sjåfør, Kosongo, samt en medhjelper og en tolk. Ifølge medhjelperen
og tolken skal Moland ha skreket til sjåføren «Get out, get out,
get out», før han deretter skøyt han i hodet på kloss hold. Joshua
French skal da ha forsøkt å kvele Kasimu Aradjabu, som kom seg unna
og løp mot skogen. Også Kepo Aila løp mot skogen. French og Moland
skal da ha skutt etter både Aradjabu og Aila. De klarte likevel å
rømme og meldte ifra om drapet til sikkerhetspolitiet. French og
Moland skal da ha tatt bilen og dratt. Etter noen dagers intensiv
leting ble French funnet, og Moland måtte overgi seg. Moland og
French hevdet derimot at de ble angrepet av en bande som skøyt
sjåføren og mot dem, men at de kom seg unna ved å løpe mot skogen.

Senere ble det funnet bildebevis som viser enn smilende Moland som
vasker blod av bilen. Det som gjorde at saken virkelig ble stor var at
Moland og French hadde på seg ID-kort fra det norske forsvaret, disse
ble beslaglagt da de ble pågrepet av kongolesisk politi. Dette var
også årsaken til at nordmennene ble dømt i en militær rett. På
grunn av dette ble de mistenkt for spionasje på vegne av den norske
stat, noe som også førte til erstatningskrav rettet mot den norske
stat. ID-kortene var gyldige til 2016 og 2017, og kongolesiske
myndigheter trodde ikke på at nordmennene hadde dette uten tillatelse
fra norske myndigheter. De to hadde også identitetspapirer med falske
navn, utstedt av sikkerhetsselskapet SIG. Kongolesiske myndigheter la
til grunn at Moland og French var aktive yrkessoldater, på tjeneste
for Norge. Moland ble dømt for drapet, French for drapsforsøk. I
tillegg ble de dømt for spionasje, væpnet ran og for besittelse av
ulovlig våpen, samt å opprette/delta i et kriminelt forbund. Moland
ble dømt for ledelse av det nevnte forbund.

Senere ble French også dømt for drapet på Moland, som ble funnet
død i cella de to delte.

Moland og French nektet for tidligere å ha vært i Kongo, men dette
ble tilbakevist av både dokumenter, personer og i en artikkel i
«Fellesrådet for Afrika», der French forteller at de har vært på
flere oppdrag i Kongo. De har selv hevdet at de var på guttetur, og
at de tenkte på å starte en slags oppdagelsesreise for rike folk i
området. De to brukte falske navn, ID-kortene utstedt fra forsvaret,
og hadde også et falskt FN-skilt.

Bakgrunn

French og Moland hadde begge bakgrunn fra forsvaret, men sluttet der i
2007. Moland tjenestegjorde tidligere i Garden som fenrik og i
Telemarksbataljonen på Rena. French tjenestegjorde som
fallskjermjeger i Storbritannia og i 2007 i Telemarksbataljonen. Like
etter dro de til Uganda. Der kom de i kontakt med det norskstartede
selskapet «Special Intervention Group» eller SIG. Sjefen for SIG,
Friksen, har siden saken ble kjent i mediene forsøkt å ta avstand
fra Moland og French, men han kunne ikke komme unna da han ble
konfrontert med bildebevis fra at de hadde våpentrening sammen.
Imidlertid startet Moland og French ikke lenge etter sitt eget
selskap, Shannon Invest, i 2008. Ifølge dokumenter TV2 har sett hadde
Moland og French planer om å opprette en innsatsstyrke på 16 mann
som skulle operere i Afrika. Shannon Invest skulle videre starte en
rekke prosjekter i Afrika.

Leiesoldater?

En tidligere britisk leiesoldat har fortalt at French og Moland
arbeidet som leiesoldater. Han ble selv hyret av disse for å drive
med såkalt konfliktløsning, men fant fort ut at det ikke var
konfliktløsning det gikk ut på. Han har både e-poster og bildebevis
på sitt kjennskap til nordmennene. Den tidligere leiesoldaten ville
ikke fortelle om oppdragene, utover at det var i Kongo og var «så
langt fra konfliktløsning som du kunne komme». Han fortalte også at
Moland og French ønsket å starte en treningsleir for leiesoldater,
for å trene opp soldater til å slåss i jungelen. Den tidligere
leiesoldaten ble hentet inn av Moland og French fordi han hadde
trening i jungelkrigføring fra det britiske forsvaret. Han
tilbakeviser at dette dreide seg om opplevelsesturer for rike, slik
Moland og French har påstått. Han hevdet også at ingen kunne funnet
på å starte turistprosjekter i den delen av landet.

Det er videre funnet et brev der Moland skal ha tilbudt sine tjenester
til General Laurent Nkunda, med kallenavnet «Slakteren fra
Kisangani». Nkunda er nå fengslet, men hadde på den tiden kontroll
over en styrke på 5000 mann, og var beryktet for å ha stått bak
overgrep i Øst-Kongo. I brevet uttalte Moland seg på vegne av
selskapet Shannon invest og French. Brevet viser utvilsomt at det er
grunn til å undersøke hva French egentlig holdt på med i Kongo.
Ifølge forklaringen Moland selv ga, ønsket han å forsvare tutsiene
i landet, (Nkunda var lederen for tutsimonoriteten) og å skaffe
kjennskap til fraksjonene som kjempet militært i Kongo.

Rasismen forsvarer imperialismen

Denne saken dreier seg ikke bare om drap og drapsforsøk, men om
nordmennenes involvering i leiesoldatvirksomhet i Kongo. Kongo er et
svært rikt land som har blitt herjet av militser, utenlandske
leiesoldater, selskaper og andre som har forsøkt å få kontroll over
de enorme rikdommene. Norske påtalemyndigheter tar ut tiltale mot
fremmedkrigere som drar til Syria, men hva med de som drar til Kongo?
De som ikke bare bidrar til å ødelegge og destabilisere et annet
land, men i tillegg profitterer på det? French har ingen dom mot seg
i Norge, understrekte utenriksminister Børge Brende.

Det andre som er verdt å merke seg er måten rasisme aktivt brukes
for å dekke over denne virksomheten. I stedet for å grave i hva
nordmenn, forsvaret og norske selskaper faktisk driver med i Kongo og
det sentrale Afrika, er det en del folk som heller fokuserer på at
saken ikke er troverdig. Hvorfor? Fordi Kongo er et herja land, ergo
gjøres dette bare for å tyne penger ut av Norge. Eller for å dekke
over en eller annen skjult agenda. Man kan ikke stole på
rettssystemet i Kongo, ergo er disse stakkars guttene feilaktig dømt.
Rasisme brukes her for å skjule imperialismens overgrep og dens
bødler. Folk i et land som Kongo har ikke «rett» til å dømme
nordmenn. Slik rasisme er til fordel for imperialismens profitører.
Rasismen er inngrodd i norsk og vestlig kultur, og ved å spille på
folks følelse av overlegenhet, rettes fokuset mot omsorg for French,
heller enn å avsløre mer av det som foregår i Kongo, og norske
selskapers deltakelse i det. Imperialistene forsøker å selge oss den
ideen at nordmenn må beskytte andre nordmenn, uansett hva.
Undertrykte nordmenn skal stå side ved side ved nordmenn som
undertrykker, arbeidere skal føle tilhørighet med sjefen og vanlige
folk skal forsvare Moland og Frenchs leiesoldatvirksomhet i Kongo. Det
tjener de herskende klasser på. De tjener på sjåvinistiske
holdninger, som bruker nasjonale følelser til å dekke over for
undertrykkelse. Nasjonalsjåvinisme fører til at noen nordmenn får
et behov for å unnskylde French uansett hvilke groteske handlinger
han står bak.

Andre argumenterer med at selv om French eventuelt er skyldig så
fortjener han en rettferdig rettsak. Menes det da en norsk rettsak?
Hvorfor ville det vært mer rettferdig? Når har den norske staten
angrepet den leiesoldatvirksomheten, og den imperialistiske utsugingen
i verden? Den norske staten bryr seg helt ikke om det, og er derfor
ikke interessert i en rettsak. Og hvem hadde da sittet uten en
rettferdig rettsak? Jo, nemlig det virkelige offeret, drepte Abedi
Kosongo og hans familie.

Virkeligheten er at disse folkene får altfor sjeldent straff, og
altfor lite straff. Virkeligheten er at i praksis er det lovlig i
Norge å være leiesoldat og være med på å destabilisere Kongo.
Virkeligheten er at disse mennene har vært med på å ødelegge for
utallige liv, ikke bare det ene de drepte, som det finnes bevis for og
som de er dømt for. Kongolesisk rett la vekt på at det har blitt
drept om lag fire-fem millioner mennesker i destabiliseringen av det
østlige Kongo. Å verdsette menneskeliv er å avsløre disse
fryktelige forbrytelsene som nordmenn som French og Moland, og norske
selskaper bidrar til. Nordmenn skal ikke unnskyldes for drap fordi de
er nordmenn. Ingen støtte til French. Fengsel til French, og mer
avsløring av norske selskaper og den norske stats involvering i
destabiliseringen av Kongo.

Tidligere TF-saker om dette emnet:

"Om de fengslede nordmennene i Kongo" (
https://tjen-folket.no/sentralt/view/10732 )

Om Kongo og den utbyttinga som foregår der: "Norge ødelegger Kongos
skog" ( https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12265 )

Referanser:

"– Moland og French ville starte treningsleir for leiesoldater" (
http://www.tv2.no/a/2900893 )

"Joshua French meldte ID-kortet fra Forsvaret tapt" (
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/kongo/joshua-french-meldte-id-kortet-fra-forsvaret-tapt/a/573006/
)

"Moland og French ville hjelpe pygméer i Kongo" (
http://www.tv2.no/a/2940115/ )

"Ugandisk avis: - Moland og French satte opp base i Kampala" (
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/kongo/ugandisk-avis-moland-og-french-satte-opp-base-i-kampala/a/572971/
)

"Reiste rundt under falske navn" (
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/kongo/reiste-rundt-under-falske-navn/a/566020/
)

Dommen i ankesaken kan leses her (
http://www.freefrenchandmoland.com/nb/saken/saken/181-dommen-fra-3-desember-2009-norsk
).

Sosialdemokratiets janusansikt

Med revisjonismens og reformismens inntog i arbeiderbevegelsen fikk
sosialdemokratiet sitt janusansikt.

Reformismen utgir seg for å være en “fredelig vei” til
sosialismen. Denne “fredelige veien” domineres av valgkamp for å
ta plass i borgerlige parlamentene og av kortsiktig
fagforeningsarbeid. Spesielt byråkratene i bevegelsen, fikk fort
sansen for reformismen. Den ga dem risikofritt muligheten til å
gjøre karriere - på ryggen til arbeiderklassen.

Revisjonisme er ideologi som under dekke av marxistiske fraser har
fjerna den proletariske revolusjonen og proletariatets diktatur fra
marxismen. Revisjonisme og reformisme har dominert det meste av
europeisk og norsk arbeiderbevegelse i mer enn hundre år. Dette gjør
at dette vesenet framstår som guden Janus i romersk mytologi; med to
fjes.

Med det ene fjeset, preker sosialdemokratene pasifismen. De hevder
sosialisme og arbeidermakt er mulig gjennom “den fredelige veien”.
De avviser kommunistenes væpna revolusjon, de avviser den langvarige
folkekrigen, og avviser all krig og all vold. De fremmer pasifisme og
antimilitarisme. Dette er ideologisk avvæpning som hindrer væpning
av proletariatet til forsvar mot fascismen, og kamp mot stat og
kapital. Historiske eksempler har vi fra da Arbeiderpartiet sa “ned
med våpnene” og da Arbeiderpartiregjeringa hindret unge arbeidere
å dra til Spania for å bekjempe Franco-fascismen på 1930-tallet.

Pasifismen kan enten komme åpent, og tilsynelatende avvise all vold
på prinsipp-grunnlag. Dette er som regel falskt, siden de samme
“pasifistene” verken angriper fengsler, politi eller andre former
for systemisk vold. Eller så kan pasifismen ta en mer fordekt form,
som legalisme eller som kritikk av militant kamp, opptøyer eller
bråk. Funksjonen er den samme; der den vinner fram vil den avvæpne
folk og fungere som støtte til borgerstatens voldsmonopol.

Med det andre fjeset, spyr de ut sosialsjåvinismen. Pasifismen og
freden må vike når deres eget borgerskap går til krig. Blant
sosialdemokratene finner vi i dagens Norge de fremste krigshisserne -
som NATO-generalsekretær Stoltenberg og AP-leder Gahr Støre. De
viderefører den mørke tradisjonen fra da lederne i sosialdemokratiet
svikta arbeiderklassen og hjalp til med å føre millioner av
arbeidere til slaktebenken i 1. verdenskrig. Den samme tradisjonen var
“fredspartiet” Sosialistisk Venstreparti en del av da de stemte
for å bombe Libya i 2011.

Å støtte Russland og Putin i dagens situasjon er ikke et alternativ
til sosialdemokratiet. Det er en videreføring av de to fjesene.
Tidligere og nåværende RV/Rødt-folk som Hans Olav Brendberg, Pål
Steigan, Kari Fjørtoft med flere, gir forskjellig grad av støtte til
Putin i Syria og i rivaliseringa med USA og vestlig imperialisme.
Denne tendenser er også utbredt i andre land. Det er et janusansikt
når man under dekke av å være antiimperialist, støtter én
imperialisme - den russiske - mot dens konkurrenter. Med en kjeft
angriper man imperialisme fra vest, med den andre forsvarer man
imperialisme fra øst.

Det ligger i sosialdemokratiets vesen å forbinde sjåvinisme til én
kant, med pasifisme til en annen. Å kreve ikkevold fra de
undertrykte, og støtte vold fra undertrykkere. Helst vil de selv ta
plass blant undertrykkerne, men kanskje mildne undertrykkinga med å
gi den et mer humant fjes. Dét er i det hele tatt den eneste
funksjonen sosialdemokratiet har: å være et fjes, eller heller en
tom maske, som kan smile omsorgsfullt og hviske betryggende ord, mens
imperialismens brutale herjinger fortsetter.

Sosialdemokratiets janusansikt

Med revisjonismens og reformismens inntog i arbeiderbevegelsen fikk
sosialdemokratiet sitt janusansikt.

Reformismen utgir seg for å være en «fredelig vei» til
sosialismen. Denne «fredelige veien» domineres av valgkamp for å ta
plass i de borgerlige parlamentene og av kortsiktig
fagforeningsarbeid. Spesielt byråkratene i bevegelsen fikk fort
sansen for reformismen. Den ga dem risikofritt muligheten til å
gjøre karriere – på ryggen til arbeiderklassen.

Revisjonisme er ideologi som under dekke av marxistiske fraser har
fjerna den proletariske revolusjonen og proletariatets diktatur fra
marxismen. Revisjonisme og reformisme har dominert det meste av
europeisk og norsk arbeiderbevegelse i mer enn hundre år. Dette gjør
at dette vesenet framstår som guden Janus i romersk mytologi; med to
fjes.

Med det ene fjeset preker sosialdemokratene pasifismen. De hevder
sosialisme og arbeidermakt er mulig gjennom «den fredelige veien».
De avviser kommunistenes væpna revolusjon, de avviser den langvarige
folkekrigen, og avviser all krig og all vold. De fremmer pasifisme og
antimilitarisme. Dette er ideologisk avvæpning som hindrer væpning
av proletariatet til forsvar mot fascismen, og kamp mot stat og
kapital. Historiske eksempler har vi fra da Arbeiderpartiet sa «ned
med våpnene» og da Arbeiderpartiregjeringa hindret unge arbeidere å
dra til Spania for å bekjempe Franco-fascismen på 1930-tallet.

Pasifismen kan enten komme åpent, og tilsynelatende avvise all vold
på prinsipp-grunnlag. Dette er som regel falskt, siden de samme
«pasifistene» verken angriper fengsler, politi eller andre former
for systemisk vold. Eller så kan pasifismen ta en mer fordekt form,
som legalisme eller som kritikk av militant kamp, opptøyer eller
bråk. Funksjonen er den samme; der den vinner fram vil den avvæpne
folk og fungere som støtte til borgerstatens voldsmonopol.

Med det andre fjeset spyr de ut sosialsjåvinismen. Pasifismen og
freden må vike når deres eget borgerskap går til krig. Blant
sosialdemokratene finner vi i dagens Norge de fremste krigshisserne
– som NATO-generalsekretær Stoltenberg og AP-leder Gahr Støre. De
viderefører den mørke tradisjonen fra da lederne i sosialdemokratiet
svikta arbeiderklassen og hjalp til med å føre millioner av
arbeidere til slaktebenken i 1. verdenskrig. Den samme tradisjonen var
«fredspartiet» Sosialistisk Venstreparti en del av da de stemte for
å bombe Libya i 2011.

Å støtte Russland og Putin i dagens situasjon er ikke et alternativ
til sosialdemokratiet. Det er en videreføring av de to fjesene.
Tidligere og nåværende RV/Rødt-folk som Hans Olav Brendberg, Pål
Steigan, Kari Fjørtoft med flere, gir forskjellig grad av støtte til
Putin i Syria og i rivaliseringa med USA og vestlig imperialisme.
Denne tendensen er også utbredt i andre land. Det er et janusansikt
når man under dekke av å være antiimperialist, støtter én
imperialisme – den russiske – mot dens konkurrenter. Med én kjeft
angriper man imperialisme fra vest, med den andre forsvarer man
imperialisme fra øst.

Det ligger i sosialdemokratiets vesen å forbinde sjåvinisme til én
kant, med pasifisme til en annen. Å kreve ikkevold fra de
undertrykte, og støtte vold fra undertrykkere. Helst vil de selv ta
plass blant undertrykkerne, men kanskje mildne undertrykkinga med å
gi den et mer humant fjes. Dét er i det hele tatt den eneste
funksjonen sosialdemokratiet har: å være et fjes, eller heller en
tom maske, som kan smile omsorgsfullt og hviske betryggende ord, mens
imperialismens brutale herjinger fortsetter.

Staten

Hva mener vi når vi sier vi vil knuse kapitaliststaten, bygge en ny
arbeiderstat og så at denne staten skal visne vekk?

Kommunister skiller seg fra både anarkister og reformister i synet
på staten. Anarkister mener veien til frigjøring går gjennom først
å umiddelbart avskaffe enhver statsmakt. Reformister mener veien til
arbeiderklassens maktovertagelse går gjennom at arbeiderne ved valg
overtar regjeringsmakt i dagens stat, og forvandler denne til en stat
for hele folket.

Vi har et annet syn enn begge disse – fordi vi mener de er
blindspor, uansett hvor velment de for enkelte kan være.

Lenin skriver: «Utan ein valdeleg revolusjon er det uråd å setja
proletarstaten i staden for borgarstaten. Å avskaffa proletarstaten,
dvs staten allment, er uråd utan ved bortvisningsprosessen.» Lenin,
Staten og revolusjonen

Lenins bok «Staten og revolusjonen» er det fremste marxistiske
verket om staten. Her forsvarer Lenin marxismen mot opportunistene.
For det første viser han at Marx og Engels, grunnleggerne av
marxismen, sto for væpna revolusjon for å knuse den borgerlige
staten. For det andre viser han at Marx og Engels mente at den nye
staten – proletariatets stat – ville utspille sin rolle og visne
vekk når det klasseløse samfunnet kommunismen vokser fram. For det
tredje brukte Lenin denne teorien på konkrete eksempler, på
Pariskommunen og erfaringer fra Russland. Han angrep både
opportunister til høyre (sosialdemokrater) og til «venstre»
(anarkister) og han ga oss dermed en dypere forståelse av problemet
med staten.

Lenin siterer Engels slik: «Staten har såleis ikkje vore til i all
æve. Det har vore samfunn som har greidd seg utan, og som ikkje hadde
nokon tanke om staten og statsmakta. På eit visst steg i den
økonomiske utviklinga, som var nøydd til å hengja nær saman med at
samfunnet vart kløyvt i klassar, vart staten naudsynt på grunn av
denne kløyvinga. No nærmar vi oss raskt eit steg i
produksjonsutviklinga der det ikkje berre er slik at klassane ikkje
lenger er naudsynte, men der dei vil verta eit røynleg hinder for
produksjonen. Dei vil falla like uunngåeleg som dei oppsto på eit
tidlegare steg. Saman med dei er staten nøydd til å falla. Det
samfunnet som då kjem til å omorganisera produksjonen på grunnlag
av ei fri og lik samanslutning mellom produsentane, kjem til å setja
heile statsmaskinen der han då vil høyra heime: i oldsaksamlinga,
ved sida av rokken og bronseøksa.» Engels, sitert av Lenin samme
sted

Med andre ord mente Engels at den historiske utviklinga vil gjøre
staten overflødig. Lenin siterer også Engels på at allerede gjennom
at proletariatet griper makta og etablerer sin egen politiske makt,
vil den nye staten være en annen type stat enn den borgerlige. Det
vil være en slags «halvstat» ifølge Lenin, for staten vil ikke
lenger være et redskap for en liten parasittisk herskerklasse, men et
redskap for proletariatet og folket.

Prosessen med at proletariatet overtar produksjonen og samfunnet, og
dermed opphever seg selv (og alle andre klasser) som klasse, vil
ifølge Engels også oppheve staten som stat. Men både Lenin, Stalin
og seinere Mao, legger vekt på at denne prosessen må ta tid.

Mao skriver følgende, og åpner med et tenkt spørsmål til
kommunistene: «“Ønsker dere ikke å avskaffe statsmakta?” Jo,
det gjør vi, men ikke akkurat nå. Vi kan ikke gjøre det ennå.
Hvorfor? Fordi imperialismen fortsatt fins, fordi reaksjonen i Kina
fortsatt fins, og fordi det fortsatt fins klasser i landet vårt.
Oppgava vår nå er å styrke statsapparatet til folket – i hovedsak
folkehæren, folkepolitiet og folkedomstolene – for å konsolidere
forsvaret av landet og verne interessene til folket. På det vilkåret
kan Kina, under ledelse av arbeiderklassen og kommunistpartiet,
utvikle seg med sikre steg fra et jordbruksland til et industriland og
fra et nydemokratisk til et sosialistisk og kommunistisk samfunn,
avskaffe klassene og gjøre Den store harmonien til virkelighet.»
Mao, Om folkets demokratiske diktatur

Den marxist-leninist-maoistiske linjen i spørsmålet om staten kan
oppsummeres sånn:

1. Den borgerlige staten må knuses, og det kan bare skje gjennom
væpna revolusjon og etableringa av proletariatets politiske makt.

2. Så lenge det finnes imperialisme, reaksjon og klasser, må det
finnes en proletarisk statsmakt for å forsvare folkets interesser.

3. Først ved den endelige seieren over klassedelinga, og den
fullstendige sosialiseringa av produksjonen, vil staten visne vekk.

Hva ligger i at staten visner vekk? I dagligtale, og i borgerlig
ideologi av forskjellig slag, er stat i dag mer eller mindre synonymt
med «offentlige organer». Sosialtjeneste, trygder, skoler, sykehus
og så videre – alt dette rotes sammen i det svære begrepet
«staten». Mener kommunistene at alt offentlig skal «visne vekk»?
Det høres temmelig meningsløst ut. Og det er også meningsløst.

Også i kommunismen vil samfunnet være organisert – ja, mye mer
organisert enn i dag. Også i kommunismen vil oppgaver og
administrasjon ikke bare løses lokalt, men også på høyere nivå
– og også internasjonalt. Planlegging og sentralisering av enkelte
oppgaver er en naturlig del av også et klasseløst kommunistisk
samfunn.

Det som vil visne vekk, er staten som en særegen klasseorganisasjon.
Et fenomen som først oppsto med klassedelinga av samfunnet, og
menneskets utvikling ut av stamme- og ættesamfunna. Marxismen
påviser at denne spesielle formen for organisasjon først oppsto da
makta over produksjonen og privateiendommen, ble samla på hendene til
en liten klasse av herskere. Og denne særegne organisasjonen
kjennetegnes ifølge Lenin og Engels først og fremst av;

1. at den (med makt) deler undersåttene etter territorium

2. at den etablerer seg som en offentlig makt, adskilt fra
undersåttene, og organiserer seg som en væpna styrke

3. at denne makta er sammensatt av væpna mennesker og har
hjelpemidler, tukthus (fengsler) og andre sanksjoner som tidligere var
ukjent for mennesker

4. at staten er et redskap i klassekampen, men også er vokst ut av
den og delvis har stilt seg «over» og «utenfor» den

At staten visner vekk innebærer da altså at denne særskilte væpna
organisasjonen ikke lenger finnes, at det ikke lenger finnes en
våpenmakt utenfor massene og at enhver organisering av produksjon,
velferd og samfunn utgår direkte fra massene – som ikke lenger er
delt i klasser.

Kan det finnes våpen i kommunismen? Ja, men de vil i så fall ikke
være monopolisert av en makt som dels er utenfor massene sjøl. Kan
det finnes tvang i kommunismen? Ja, men igjen, bare som en del av
massenes egenorganisering, ikke som en makt «utenfra» og «over»
dem.

På denne måten gjøres politisk undertrykking og økonomisk
utbytting til en umulighet. Bare gjennom den særskilte
klasseorganiseringa av borgerskapet, og den voldelige undertrykkinga
av motstand, kan borgerskapet fortsette sine kriger, utpininga av
miljøet, plyndringa av ressurser og utsultinga av verdens fattigste.
Denne undertrykkinga er skjult i en tett tåke av borgerlig ideologi.
Og spesielt i de rike landa, er den daglige undertrykkinga mest
økonomisk, kulturell og ideologisk. Deres hegemoni baserer seg ikke
bare på naken vold, men på forkledt systemisk og indirekte
undertrykking. Men kjerna i staten er den væpna klasseorganiseringen;
politiet, fengslene og militæret. Når det trengs for å opprette
kapitalistisk ro og orden, så settes voldsapparatet brutalt inn mot
de som truer denne. Derfor er kommunisme bare mulig om man knuser
dette apparatet – og erstatter det med proletariatets eget.

Kommunismen innebærer på dette grunnlaget muligheten for en totalt
bærekraftig, rettferdig og fornuftig organisering og arbeidsdeling
på alle nivå, fra den lokale bygd og bydel til de globale
spørsmålene som angår hele kloden.

Staten

Hva mener vi når vi sier vi vil knuse kapitaliststaten, bygge en ny
arbeiderstat og så at denne staten skal visne vekk?

Kommunister skiller seg fra både anarkister og reformister i synet
på staten. Anarkister mener veien til frigjøring går gjennom først
å umiddelbart avskaffe enhver statsmakt. Reformister mener veien til
arbeiderklassens maktovertagelse går gjennom at arbeiderne ved valg
overtar regjeringsmakt i dagens stat, og forvandler denne til en stat
for hele folket.

Vi har et annet syn enn begge disse – fordi vi mener de er
blindspor, uansett hvor velment de for enkelte kan være.

Lenin skriver:
«Utan ein valdeleg revolusjon er det uråd å setja proletarstaten i
staden for borgarstaten. Å avskaffa proletarstaten, dvs staten
allment, er uråd utan ved bortvisningsprosessen.»
Lenin, Staten og revolusjonen (
https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10189 )

Lenins bok «Staten og revolusjonen» er det fremste marxistiske
verket om staten. Her forsvarer Lenin marxismen mot opportunistene.
For det første viser han at Marx og Engels, grunnleggerne av
marxismen, sto for væpna revolusjon for å knuse den borgerlige
staten. For det andre viser han at Marx og Engels mente at den nye
staten – proletariatets stat – ville utspille sin rolle og visne
vekk når det klasseløse samfunnet kommunismen vokser fram. For det
tredje brukte Lenin denne teorien på konkrete eksempler, på
Pariskommunen og erfaringer fra Russland. Han angrep både
opportunister til høyre (sosialdemokrater) og til «venstre»
(anarkister), og han ga oss dermed en dypere forståelse av problemet
med staten.

Lenin siterer Engels slik:
«Staten har såleis ikkje vore til i all æve. Det har vore samfunn
som har greidd seg utan, og som ikkje hadde nokon tanke om staten og
statsmakta. På eit visst steg i den økonomiske utviklinga, som var
nøydd til å hengja nær saman med at samfunnet vart kløyvt i
klassar, vart staten naudsynt på grunn av denne kløyvinga. No
nærmar vi oss raskt eit steg i produksjonsutviklinga der det ikkje
berre er slik at klassane ikkje lenger er naudsynte, men der dei vil
verta eit røynleg hinder for produksjonen. Dei vil falla like
uunngåeleg som dei oppsto på eit tidlegare steg. Saman med dei er
staten nøydd til å falla. Det samfunnet som då kjem til å
omorganisera produksjonen på grunnlag av ei fri og lik samanslutning
mellom produsentane, kjem til å setja heile statsmaskinen der han då
vil høyra heime: i oldsaksamlinga, ved sida av rokken og
bronseøksa.»
Engels, sitert av Lenin samme sted

Med andre ord mente Engels at den historiske utviklinga vil gjøre
staten overflødig. Lenin siterer også Engels på at allerede gjennom
at proletariatet griper makta og etablerer sin egen politiske makt,
vil den nye staten være en annen type stat enn den borgerlige. Det
vil være en slags «halvstat» ifølge Lenin, for staten vil ikke
lenger være et redskap for en liten parasittisk herskerklasse, men et
redskap for proletariatet og folket.

Prosessen med at proletariatet overtar produksjonen og samfunnet, og
dermed opphever seg selv (og alle andre klasser) som klasse, vil
ifølge Engels også oppheve staten som stat. Men både Lenin, Stalin
og seinere Mao, legger vekt på at denne prosessen må ta tid.

Mao skriver følgende, og åpner med et tenkt spørsmål til
kommunistene:
«“Ønsker dere ikke å avskaffe statsmakta?” Jo, det gjør vi,
men ikke akkurat nå. Vi kan ikke gjøre det ennå. Hvorfor? Fordi
imperialismen fortsatt fins, fordi reaksjonen i Kina fortsatt fins, og
fordi det fortsatt fins klasser i landet vårt. Oppgava vår nå er å
styrke statsapparatet til folket – i hovedsak folkehæren,
folkepolitiet og folkedomstolene – for å konsolidere forsvaret av
landet og verne interessene til folket. På det vilkåret kan Kina,
under ledelse av arbeiderklassen og kommunistpartiet, utvikle seg med
sikre steg fra et jordbruksland til et industriland og fra et
nydemokratisk til et sosialistisk og kommunistisk samfunn, avskaffe
klassene og gjøre Den store harmonien til virkelighet.»
Mao, Om folkets demokratiske diktatur (
https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10186 )

Den marxist-leninist-maoistiske linjen i spørsmålet om staten kan
oppsummeres sånn:

1. Den borgerlige staten må knuses, og det kan bare skje gjennom
væpna revolusjon og etableringa av proletariatets politiske makt.

2. Så lenge det finnes imperialisme, reaksjon og klasser, må det
finnes en proletarisk statsmakt for å forsvare folkets interesser.

3. Først ved den endelige seieren over klassedelinga, og den
fullstendige sosialiseringa av produksjonen, vil staten visne vekk.

Hva ligger i at staten visner vekk? I dagligtale, og i borgerlig
ideologi av forskjellig slag, er stat i dag mer eller mindre synonymt
med «offentlige organer». Sosialtjeneste, trygder, skoler, sykehus
og så videre – alt dette rotes sammen i det svære begrepet
«staten». Mener kommunistene at alt offentlig skal «visne vekk»?
Det høres temmelig meningsløst ut. Og det er også meningsløst.

Også i kommunismen vil samfunnet være organisert – ja, mye mer
organisert enn i dag. Også i kommunismen vil oppgaver og
administrasjon ikke bare løses lokalt, men også på høyere nivå
– og også internasjonalt. Planlegging og sentralisering av enkelte
oppgaver er en naturlig del av også et klasseløst kommunistisk
samfunn.

Det som vil visne vekk, er staten som en særegen klasseorganisasjon.
Et fenomen som først oppsto med klassedelinga av samfunnet, og
menneskets utvikling ut av stamme- og ættesamfunna. Marxismen
påviser at denne spesielle formen for organisasjon først oppsto da
makta over produksjonen og privateiendommen, ble samla på hendene til
en liten klasse av herskere. Og denne særegne organisasjonen
kjennetegnes ifølge Lenin og Engels først og fremst av;

1. at den (med makt) deler undersåttene etter territorium

2. at den etablerer seg som en offentlig makt, adskilt fra
undersåttene, og organiserer seg som en væpna styrke

3. at denne makta er sammensatt av væpna mennesker og har
hjelpemidler, tukthus (fengsler) og andre sanksjoner som tidligere var
ukjent for mennesker

4. at staten er et redskap i klassekampen, men også er vokst ut av
den og delvis har stilt seg «over» og «utenfor» den

At staten visner vekk innebærer da altså at denne særskilte væpna
organisasjonen ikke lenger finnes, at det ikke lenger finnes en
våpenmakt utenfor massene og at enhver organisering av produksjon,
velferd og samfunn utgår direkte fra massene – som ikke lenger er
delt i klasser.

Kan det finnes våpen i kommunismen? Ja, men de vil i så fall ikke
være monopolisert av en makt som dels er utenfor massene sjøl. Kan
det finnes tvang i kommunismen? Ja, men igjen, bare som en del av
massenes egenorganisering, ikke som en makt «utenfra» og «over»
dem.

På denne måten gjøres politisk undertrykking og økonomisk
utbytting til en umulighet. Bare gjennom den særskilte
klasseorganiseringa av borgerskapet, og den voldelige undertrykkinga
av motstand, kan borgerskapet fortsette sine kriger, utpininga av
miljøet, plyndringa av ressurser og utsultinga av verdens fattigste.
Denne undertrykkinga er skjult i en tett tåke av borgerlig ideologi.
Og spesielt i de rike landa, er den daglige undertrykkinga mest
økonomisk, kulturell og ideologisk. Deres hegemoni baserer seg ikke
bare på naken vold, men på forkledt systemisk og indirekte
undertrykking. Men kjerna i staten er den væpna klasseorganiseringen;
politiet, fengslene og militæret. Når det trengs for å opprette
kapitalistisk ro og orden, så settes voldsapparatet brutalt inn mot
de som truer denne. Derfor er kommunisme bare mulig om man knuser
dette apparatet – og erstatter det med proletariatets eget.

Kommunismen innebærer på dette grunnlaget muligheten for en totalt
bærekraftig, rettferdig og fornuftig organisering og arbeidsdeling
på alle nivå, fra den lokale bygd og bydel til de globale
spørsmålene som angår hele kloden.

Markeringer for Rød 8. Mai

Aktivister fra Tjen Folket markerte Frigjøringsdagen 8. mai i
Trondheim og i Stavanger.

Trondheim

8. mai markerte aktivister Frigjøringsdagen og Seiersdagen på vegne
av Tjen Folket.

Aktivistene tente 5 røde fakler – 1 fakkel for hvert hjørne av
stjerna i flagget til Den røde armé. Andre hadde vært der før
aktivistene og lagt ned en krans og blomster. Utdrag fra talen som ble
holdt på markeringen:

“Vi markerer Frigjøringsdagen, Seiersdagen og Den røde armé her
på gravfeltet for sovjetiske og jugoslaviske krigsfanger i Norge.
Ikke noe annet land mottok så mange krigsfanger som Norge. 140 000
russere, polakker og jugoslaver gjorde slavearbeid på veier,
jernbaner og flyplasser. Over 15 000 krigsfanger fra Sovjet og
Jugoslavia døde i Norge. Likevel forsvinner krigsfangene i stor grad
fra det kollektive minnet i Norge.”

“Den borgerlige staten har gjort denne Frigjøringsdagen til en
“Veterandag” – og bruker den nå til å vise fram jagerfly av
samme type som de bombet Libya med i 2011, og å skryte av norske
bidrag til okkupasjonen av Afghanistan. De gjør skam på en dag som
markerer motstand mot okkupasjon og fascisme – ved å hylle
okkupasjon og drive fram militarisme. Vi markerer derfor
kompromissløs motstand mot NATO, militarisme og norske
imperialistiske kriger denne dagen.”

“Evig ære til de som ofra livet, for sosialisme, fedreland og alle
folks frihet fra fascismen!”

Aktivistene besøkte også Den jødiske kirkegården og monumentet for
Trondheims ofre for den nazistiske jødeforfølgelsen og folkemordet
på jøder.

Stavanger

Tjen Folket markerte frigjøringsdagen 8. mai 1945 fra Nazi-Tyskland
ved de sovjetiske gravene på Eiganes gravplass i Stavanger.

Alle antifascister og demokrater har svært mye å takke Sovjetunionen
for. De tok 80% av kostnadene med å knekke det nazistiske forsøket
på verdensherredømme.

Markeringer for Rød 8. Mai

Aktivister fra Tjen Folket markerte Frigjøringsdagen 8. mai i
Trondheim og i Stavanger.

Trondheim

8. mai markerte aktivister Frigjøringsdagen og Seiersdagen på vegne
av Tjen Folket.

Aktivistene tente 5 røde fakler – 1 fakkel for hvert hjørne av
stjerna i flagget til Den røde armé. Andre hadde vært der før
aktivistene og lagt ned en krans og blomster. Utdrag fra talen som ble
holdt på markeringen:

«Vi markerer Frigjøringsdagen, Seiersdagen og Den røde armé her
på gravfeltet for sovjetiske og jugoslaviske krigsfanger i Norge.
Ikke noe annet land mottok så mange krigsfanger som Norge. 140 000
russere, polakker og jugoslaver gjorde slavearbeid på veier,
jernbaner og flyplasser. Over 15 000 krigsfanger fra Sovjet og
Jugoslavia døde i Norge. Likevel forsvinner krigsfangene i stor grad
fra det kollektive minnet i Norge.»

«Den borgerlige staten har gjort denne Frigjøringsdagen til en
“Veterandag” – og bruker den nå til å vise fram jagerfly av
samme type som de bombet Libya med i 2011, og å skryte av norske
bidrag til okkupasjonen av Afghanistan. De gjør skam på en dag som
markerer motstand mot okkupasjon og fascisme – ved å hylle
okkupasjon og drive fram militarisme. Vi markerer derfor
kompromissløs motstand mot NATO, militarisme og norske
imperialistiske kriger denne dagen.»

«Evig ære til de som ofra livet, for sosialisme, fedreland og alle
folks frihet fra fascismen!»

Aktivistene besøkte også Den jødiske kirkegården og monumentet for
Trondheims ofre for den nazistiske jødeforfølgelsen og folkemordet
på jøder.

Stavanger

Tjen Folket markerte frigjøringsdagen 8. mai 1945 fra Nazi-Tyskland
ved de sovjetiske gravene på Eiganes gravplass i Stavanger.

Alle antifascister og demokrater har svært mye å takke Sovjetunionen
for. De tok 80% av kostnadene med å knekke det nazistiske forsøket
på verdensherredømme.

For en Rød 8. mai!

Tjen Folket vil markere seieren over Hitler-fascismen, og hedre ofrene
som ble gjort i kampen mot den – spesielt av røde partisaner, av
Osvaldgruppa og Pellegruppa, av Den røde armé og hele det sovjetiske
folket.

Vi er for den kompromissløse kampen mot nazismen – og markerer oss
mot at den norske krigsstaten gjør Frigjøringsdagen til en
“veterandag” som også forsøker å gjøre ære på okkupasjonen
av Afghanistan og annen norsk imperialistisk krigføring.

Staten forsøker å skitne til denne dagen med en “Veterandag” og
propaganda for norsk okkupasjon i Afghanistan. Vi vil hedre
kommunistene og andre aktive motstandsfolk som slåss mot
Nazi-Tyskland, de røde partisanene over hele Europa og i andre
verdensdeler og de enorme ofrene som Sovjetunionene og Den røde armé
gjorde for å knuse Hitler-regimet.

Søk gjerne på internett på Osvaldgruppa, Pellegruppa, de russiske
og sovjetiske krigsfangene og ofrene til Den røde armé – for å
få innsikt i de største ofrene, den viktigste innsatsen og
fortielsen av dette…

I tråd med annekteringen av frigjøringsdagen 8. mai – hvis
okkupasjon går under det amerikanskklingende navnet
‘Veterandagen’ – gikk Norges forsvarsstyrker – hvis
hovedoppgave er å forsvare det norske borgerskapet – på offensiven
igjen. Denne gang mot den hjemlige befolkninga.
Fra Gribbene flyr

Når politikere oier seg over det som skjedde i London, men ikke
føler noe for ofrene for norsk imperialisme, så er det et utslag av
den groveste dobbeltmoral. En dobbeltmoral som også synes når de
gjør frigjøringsdagen fra nazi-Tyskland til en feiring av de som har
sluppet bomber over fattigfolk i Afghanistan og Libya.
Fra Mest kvalm av drone eller machete?

Ny norsk krigskultur

Det humanitære bildet har de siste årene slått sprekker. Krigen har
snart vart i 10 år og flere norske soldater har kommet hjem i kister.
Pr i dag er rundt 600 norske soldater stasjonert i Afghanistan og
staten bruker en milliard kroner årlig på den norske okkupasjonen.
Lenge har det også vært en stor andel av befolkningen som har
ønsket å avslutte de norske bidragene. I denne situasjonen har
krigshisserne satset hardt på å piske opp støtte til okkupasjonen.
Dette har de blant annet gjort på følgende måter:

Gjennom å fokusere på støtte til soldatene etter amerikansk manér,
med kampanjer som “støtt soldatene våre”. Gjennom å begynne å
dele ut krigskors og gjøre om frigjøringsdagen 8. mai til en
“veterandag” der regjeringen kan velte seg i kvalmende
krigsretorikk, som hentet fra amerikanske filmer. Ved at forsvaret har
rykket ut og krevd støtte til soldatene fra hele det politiske Norge,
noe SV og Rødt ser ut til å ha tatt konsekvensen av med sine besøk
hos norske okkupasjonssoldater og smilene poseringer på bilder med
disse. I kjølvannet av okkupasjonen av Afghanistan er det i ferd med
å bygges opp en ny norsk krigskultur. Dette passer som hånd i hanske
med omlegginga av det norske “forsvaret”, der man går vekk fra
vernepliktshær som skal forsvare landet og over til en vervehær som
skal sendes til alle verdens hjørner. Den amerikanske krigskulturen
er ikke først og fremst amerikansk, men typisk imperialistisk
sjåvinisme. En slik mentalitet der “vi er best” og “vi må
rydde opp” er typisk koloniherretenkning, og den finnes i alle land
som sender sine soldater for å forsvare statens interesser på andre
kontinenter. Vi ser en sjåvinisme som bygges opp i Norge, der døde
barn i Afghanistan gjemmes vekk til fordel for kvalmende
sammenlikninger mellom motstandsfolk i andre verdenskrig og dagens
leiesoldater i Afghanistan.
Utdrag fra Ingen snille okkupantsoldater

For en Rød 8. mai!

Tjen Folket vil markere seieren over Hitler-fascismen, og hedre ofrene
som ble gjort i kampen mot den – spesielt av røde partisaner, av
Osvaldgruppa og Pellegruppa, av Den røde armé og hele det sovjetiske
folket.

Vi er for den kompromissløse kampen mot nazismen – og markerer oss
mot at den norske krigsstaten gjør Frigjøringsdagen til en
«veterandag» som også forsøker å gjøre ære på okkupasjonen av
Afghanistan og annen norsk imperialistisk krigføring.

Staten forsøker å skitne til denne dagen med en «Veterandag» og
propaganda for norsk okkupasjon i Afghanistan. Vi vil hedre
kommunistene og andre aktive motstandsfolk som slåss mot
Nazi-Tyskland, de røde partisanene over hele Europa og i andre
verdensdeler og de enorme ofrene som Sovjetunionene og Den røde armé
gjorde for å knuse Hitler-regimet.

Søk gjerne på internett på Osvaldgruppa, Pellegruppa, de russiske
og sovjetiske krigsfangene og ofrene til Den røde armé – for å
få innsikt i de største ofrene, den viktigste innsatsen og
fortielsen av dette…

I tråd med annekteringen av frigjøringsdagen 8. mai – hvis
okkupasjon går under det amerikanskklingende navnet «Veterandagen»
– gikk Norges forsvarsstyrker – hvis hovedoppgave er å forsvare
det norske borgerskapet – på offensiven igjen. Denne gang mot den
hjemlige befolkninga.
Fra Gribbene flyr ( https://tjen-folket.no/Sentralt/view/11677 )

Når politikere oier seg over det som skjedde i London, men ikke
føler noe for ofrene for norsk imperialisme, så er det et utslag av
den groveste dobbeltmoral. En dobbeltmoral som også synes når de
gjør frigjøringsdagen fra nazi-Tyskland til en feiring av de som har
sluppet bomber over fattigfolk i Afghanistan og Libya.
Fra Mest kvalm av drone eller machete? (
https://tjen-folket.no/sentralt/view/11509 )

Ny norsk krigskultur

Det humanitære bildet har de siste årene slått sprekker. Krigen har
snart vart i 10 år og flere norske soldater har kommet hjem i kister.
Pr. i dag er rundt 600 norske soldater stasjonert i Afghanistan og
staten bruker en milliard kroner årlig på den norske okkupasjonen.
Lenge har det også vært en stor andel av befolkningen som har
ønsket å avslutte de norske bidragene. I denne situasjonen har
krigshisserne satset hardt på å piske opp støtte til okkupasjonen.
Dette har de blant annet gjort på følgende måter:

Gjennom å fokusere på støtte til soldatene etter amerikansk manér,
med kampanjer som «støtt soldatene våre». Gjennom å begynne å
dele ut krigskors og gjøre om frigjøringsdagen 8. mai til en
«veterandag» der regjeringen kan velte seg i kvalmende
krigsretorikk, som hentet fra amerikanske filmer. Ved at forsvaret har
rykket ut og krevd støtte til soldatene fra hele det politiske Norge,
noe SV og Rødt ser ut til å ha tatt konsekvensen av med sine besøk
hos norske okkupasjonssoldater og smilene poseringer på bilder med
disse. I kjølvannet av okkupasjonen av Afghanistan er det i ferd med
å bygges opp en ny norsk krigskultur. Dette passer som hånd i hanske
med omlegginga av det norske «forsvaret», der man går vekk fra
vernepliktshær som skal forsvare landet og over til en vervehær som
skal sendes til alle verdens hjørner. Den amerikanske krigskulturen
er ikke først og fremst amerikansk, men typisk imperialistisk
sjåvinisme. En slik mentalitet der «vi er best» og «vi må rydde
opp» er typisk koloniherretenkning, og den finnes i alle land som
sender sine soldater for å forsvare statens interesser på andre
kontinenter. Vi ser en sjåvinisme som bygges opp i Norge, der døde
barn i Afghanistan gjemmes vekk til fordel for kvalmende
sammenlikninger mellom motstandsfolk i andre verdenskrig og dagens
leiesoldater i Afghanistan.
Utdrag fra Ingen snille okkupantsoldater (
https://tjen-folket.no/sentralt/view/11175 )

© 2017   Tjen Folket – kommunistisk forbund

_____________________________
Meld ut / Oppdater e-postadresse: http://ymlp211.net/ugbeuwsjgsgmubegehumggembqh
Powered by YourMailingListProvider

-------------- next part --------------
An HTML attachment was scrubbed...
URL: <http://lists.copyleft.no/pipermail/saih-promo2002/attachments/20170607/ed516d62/attachment-0001.html>