[saih-promo2002] Tjen Folkets nyhetsbrev #3 – 2017

[Tjen Folket]

--------------------------------------------------------------------------------
Dette nyhetsbrevet har bilder.
Hvis du ser bare tekst og ingen bilder, kan
du se bildeutgaven ved å følge denne lenken:
http://ymlp15.com/zTPrM8
--------------------------------------------------------------------------------


Nyhetsbrev #3  –  2017

 
I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:

Hvordan den kinesiske revolusjonen gjorde slutt på rusavhengighet

 
Hvordan den kinesiske revolusjonen gjorde slutt på rusavhengighet
Rød blokk 8. mars 2017
Ulikhet er ingen naturlov!
Knus norsk utbytting av kvinner – kvinnefrigjøring krever
revolusjon
En klassebasert feminisme?
Norge ødelegger Kongos skog
Indias største feministbevegelse
Fagbevegelsens ekskluderende praksis
Ga alt for revolusjonen

 

 
 
Plakat: Yankee go home

Plakat i størrelsen A3.
 
 
 
 
 
 
Til nettbutikken ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11247 )

 

Hvordan den kinesiske revolusjonen gjorde slutt på rusavhengighet
 
9 av 10 var rusavhengige, men ved hjelp av massenes kraft var
rusavhengigheten iløpet av få år borte. Hvordan skjedde det?
 
 
Målet om å gjøre slutt på rusavhengighet virker umulig.
Reaksjonære verden over påstår at de “bekjemper narkotika”, med
politi, religion og all mulig slags former for terapier og nytteløse
“Si nei til narkotika”-kampanjer. På tross av alt dette,
forsvinner ikke narkotikaproblemet verden opplever. Hvorfor ikke?
Svaret er enkelt; fordi reaksjonære krefter i systemet profiterer på
narkotikahandel, og en slik handel er en naturlig konsekvens av
kapitalismen.
 
Les hele artikkelen her...
 
 
Tjen Folket
12.03.2017

Hvordan den kinesiske revolusjonen gjorde slutt på rusavhengighet

9 av 10 var rusavhengige, men ved hjelp av massenes kraft var
rusavhengigheten iløpet av få år borte. Hvordan skjedde det?

Målet om å gjøre slutt på rusavhengighet virker umulig.
Reaksjonære verden over påstår at de «bekjemper narkotika» med
politi, religion og all mulig slags former for terapier og nytteløse
«Si nei til narkotika»-kampanjer. På tross av alt dette, forsvinner
ikke narkotikaproblemet verden opplever. Hvorfor ikke? Svaret er
enkelt; fordi reaksjonære krefter i systemet profiterer på
narkotikahandel, og en slik handel er en naturlig konsekvens av
kapitalismen.

Les hele artikkelen her... ( http://tjen-folket.no/Sentralt/view/12280
)

Tjen Folket
12.03.2017

 

Rød blokk 8. mars 2017
 
Flere steder i landet dannet aktivister og venner av Tjen folket Rød
blokk under årets 8. mars-markering, med hovedparole “Knus norsk
utbytting av kvinner i 3. verden – Kvinnefrigjøring krever
revolusjon!”.
 
 
I forkant av markeringa har aktivister landet over jobba iherdig med
forberedelser, plakatklistring og bannermaling.
 
På dagen samlet aktivister seg for å gjøre klart lokaler for
arrangement og etterarrangement, som å lage mat og gjøre klart faner
og materiell. Etter forberedelsene holdt lederne for Rød Blokk en
orientering om program og aktivitetsplan for dagen.
 
Les hele artikkelen her...
 
 
Tjen Folket
12.03.2017

Rød blokk 8. mars 2017

Flere steder i landet dannet aktivister og venner av Tjen Folket
«Rød Blokk» under årets 8. mars-markering, med hovedparole «Knus
norsk utbytting av kvinner i 3. verden – Kvinnefrigjøring krever
revolusjon!»

I forkant av markeringa har aktivister landet over jobba iherdig med
forberedelser, plakatklistring og bannermaling.

På dagen samlet aktivister seg for å gjøre klart lokaler for
arrangement og etterarrangement, som å lage mat og gjøre klart faner
og materiell. Etter forberedelsene holdt lederne for Rød Blokk en
orientering om program og aktivitetsplan for dagen.

Les hele artikkelen her... ( http://tjen-folket.no/Sentralt/view/12279
)

Tjen Folket
12.03.2017

 

Ulikhet er ingen naturlov!
 
Hvordan slåss mot den ulike fordelinga av jordas ressurser?
 
 
Skrevet av en aktivist.
 
Ulikhetene i verden er ekstremt høye, uavhengig av hvordan de måles.
0,5% av verdens befolkning eier nesten 40% av verdens rikdom. Dette er
ingen naturlov! Ulikheten øker, og kommer til å fortsette å øke om
det ikke settes i gang altomfattende tiltak.
 
Kommunister ønsker en slutt på verdens fattigdom, men da er det på
høy tid å rette oppmerksomheten mot den ekstreme rikdommen, som
også har økt dramatisk de siste årene. De rike har tatt til seg en
stadig større del av verdenssamfunnets pott. Den eldgamle
problematiseringen av økonomisk ulikhet er fortsatt høyaktuell.
 
 
Politisk fokus på ulikhet
 
Faktisk slo Verdens Økonomiske Forum i 2012 fast at ulikhet er den
største risikofaktoren for en stabil økonomisk utvikling. De siste
årene har grasrota i alle verdensdeler mobilisert mot urettferdig
fordeling. Et eksempel på dette er Occupy-bevegelsen i USA. Dette
viser oss at folk er sinte, men ikke vet hvordan de skal organisere
seg eller rette sinnet. Kapitalismen er problemet, og stadig flere
ressurser vil samle seg hos monopolkapitalister som stadig øker sin
makt og eiendom, og som blir stadig færre. Vi trenger revolusjonær
organisering – ikke flere bønner om rettferdighet til politikere.
 
Etter det arabiske opprøret sa den kenyanske journalisten og
forskeren John Gotongo: ”Hvis de arabiske revolusjonene har lært
oss noe, så er det at ulikhet og oppfatningen av ulikhet i fattige
land har erstattet fattigdom som den viktigste utfordringen for
utvikling i verden. I motsetning til fattigdom blir ulikhet lettere
politisert. Ulikhet skaper en identifiserbar fiende: en klasse med
uforholdsmessig store fordeler fordi de også har solid tilgang på
folk med makt” (sitat hentet fra Norsk Folkehjelps Inequality Watch
– Mind the Gap).
 
Norske og internasjonale politikeres utviklingspolitikk har lagt vekt
på å «fremme vekst og redusere fattigdom», men det fører i
praksis til svært lite. Det er alt for sein brannslukking, eller å
fordekt legge til rette for imperialistiske selskapers utbytting i mer
fredelige områder. At opprør og arbeiderbevegelser blir slått ned
er en viktig forutsetning for at imperialismen skal kunne fortsette
eller i det hele tatt fungere – utviklingen og lønninger må holdes
kunstig tilbake.
 
Verden er i rask endring og vi trenger å se framover og tenke nytt.
Men kapitalismen har vist at dette systemet er til hinder for
frigjøringen av verdens folk, og at kapitalismens vekst ikke kommer
alle til gode. Vi kan ikke lenger late som om fattigdom bare er et
resultat av mangel på ressurser. Da hjelper det ikke med bønner og
trygling – det trengs revolusjonær organisering og mobilisering for
å bygge folkemakt mot kapitalistenes makt.
 
 
Fokus på fordeling av makt og ressurser
 
Tross høy økonomisk vekst det siste tiåret har ikke fattigdommen i
Mosambik gått ned. Det er et av verdens eksempler på at
kapitalistenes økonomiske vekst ikke kommer alle til gode. Det hevdes
ofte at så lenge de rike tjener på veksten, vil også alle andre
tjene på den. Dette er i beste fall overdrevent, og i de fleste
tilfeller direkte feil. At noen få samler store rikdommer på sine
hender er verken en nødvendig eller tilstrekkelig forutsetning for
økonomisk vekst. Tvert imot vil et utbytta lands økonomiske vekst
bestå av imperialistlakeiers vekst, mens forutsetningen for denne
veksten bygger på den dårlig betalte arbeidskrafta og at forholda
ligger til rette for rovdrift på folk og natur.
 
For 20 år siden bodde de virkelig fattige primært i fattige land.
Dette er ikke lenger tilfelle. Nå bor rundt 72% av verdens fattige
ikke lenger i de fattigste landene. De bor i land som har greid å
vokse slik at den totale ”kaka” har blitt større, men hvor denne
kaka er stadig svært ujevnt fordelt.
 
 
Rettferdig fordeling kommer ikke av seg selv
 
Over hele verden organiserer folk seg i fagbevegelser, sosiale
bevegelser og i andre organisasjoner. De mobiliserer for en rettferdig
fordeling, ofte med utgangspunkt i krav om bedre lønninger, retten
til et sted å bo, og for like vilkår for kvinner og menn. Men hva er
vel mer ambisiøst og verdt å kjempe for enn et klasseløst samfunn?
Folket trenger revolusjonær teori for å kunne klare å fremme en
slik kamp, og vi trenger å bryte med systemet som avler fattigdom.
Lavtlønte arbeidere er en forutsetning for kapitalismen.
 
Mobilisering og deltakelse er helt avgjørende for å greie å skape
endringer. Folkets egen organisering og aktive deltakelse gir grunnlag
for å kunne fremme krav om rettferdig fordeling gjennom innføringen
av proletariatets diktatur, som er arbeiderklassens og andre
undertrykte klassers demokratiske samfunnsform. En sosialistisk
politikk som tar makta og ressursene fra borgerskapet, gjennom å
kollektivisere privat eiendom av produksjonsmidlene og gi makta til
den store majoriteten av folk. Det er gjennomslag bak folkemakten! Bli
med i Tjen Folket i dag!
 
 
Tjen Folket
11.03.2017

Ulikhet er ingen naturlov!

Hvordan slåss mot den ulike fordelinga av jordas ressurser?

Skrevet av en aktivist.

Ulikhetene i verden er ekstremt høye, uavhengig av hvordan de måles.
0,5% av verdens befolkning eier nesten 40% av verdens rikdom. Dette er
ingen naturlov! Ulikheten øker, og kommer til å fortsette å øke om
det ikke settes igang altomfattende tiltak.

Kommunister ønsker en slutt på verdens fattigdom, men da er det på
høy tid å rette oppmerksomheten mot den ekstreme rikdommen, som
også har økt dramatisk de siste årene. De rike har tatt til seg en
stadig større del av verdenssamfunnets pott. Den eldgamle
problematiseringen av økonomisk ulikhet er fortsatt høyaktuell.

Politisk fokus på ulikhet

Faktisk slo Verdens Økonomiske Forum i 2012 fast at ulikhet er den
største risikofaktoren for en stabil økonomisk utvikling. De siste
årene har grasrota i alle verdensdeler mobilisert mot urettferdig
fordeling. Et eksempel på dette er Occupy-bevegelsen i USA. Dette
viser oss at folk er sinte, men ikke vet hvordan de skal organisere
seg eller rette sinnet. Kapitalismen er problemet, og stadig flere
ressurser vil samle seg hos monopolkapitalister som stadig øker sin
makt og eiendom, og som blir stadig færre. Vi trenger revolusjonær
organisering – ikke flere bønner om rettferdighet til politikere.

Etter det arabiske opprøret sa den kenyanske journalisten og
forskeren John Gotongo: «Hvis de arabiske revolusjonene har lært oss
noe, så er det at ulikhet og oppfatningen av ulikhet i fattige land
har erstattet fattigdom som den viktigste utfordringen for utvikling i
verden. I motsetning til fattigdom blir ulikhet lettere politisert.
Ulikhet skaper en identifiserbar fiende: en klasse med uforholdsmessig
store fordeler fordi de også har solid tilgang på folk med makt.»
(sitat hentet fra Norsk Folkehjelps Inequality Watch – Mind the
Gap).

Norske og internasjonale politikeres utviklingspolitikk har lagt vekt
på å «fremme vekst og redusere fattigdom», men det fører i
praksis til svært lite. Det er altfor sein brannslukking, eller å
fordekt legge til rette for imperialistiske selskapers utbytting i mer
fredelige områder. At opprør og arbeiderbevegelser blir slått ned
er en viktig forutsetning for at imperialismen skal kunne fortsette
eller i det hele tatt fungere – utviklingen og lønninger må holdes
kunstig tilbake.

Verden er i rask endring og vi trenger å se framover og tenke nytt.
Men kapitalismen har vist at dette systemet er til hinder for
frigjøringen av verdens folk, og at kapitalismens vekst ikke kommer
alle til gode. Vi kan ikke lenger late som om fattigdom bare er et
resultat av mangel på ressurser. Da hjelper det ikke med bønner og
trygling – det trengs revolusjonær organisering og mobilisering for
å bygge folkemakt mot kapitalistenes makt.

Fokus på fordeling av makt og ressurser

Tross høy økonomisk vekst det siste tiåret har ikke fattigdommen i
Mosambik gått ned. Det er et av verdens eksempler på at
kapitalistenes økonomiske vekst ikke kommer alle til gode. Det hevdes
ofte at så lenge de rike tjener på veksten, vil også alle andre
tjene på den. Dette er i beste fall overdrevent, og i de fleste
tilfeller direkte feil. At noen få samler store rikdommer på sine
hender er verken en nødvendig eller tilstrekkelig forutsetning for
økonomisk vekst. Tvert imot vil et utbytta lands økonomiske vekst
bestå av imperialistlakeiers vekst, mens forutsetningen for denne
veksten bygger på den dårlig betalte arbeidskrafta og at forholda
ligger til rette for rovdrift på folk og natur.

For 20 år siden bodde de virkelig fattige primært i fattige land.
Dette er ikke lenger tilfelle. Nå bor rundt 72% av verdens fattige
ikke lenger i de fattigste landene. De bor i land som har greid å
vokse slik at den totale «kaka» har blitt større, men hvor denne
kaka er stadig svært ujevnt fordelt.

Rettferdig fordeling kommer ikke av seg selv

Over hele verden organiserer folk seg i fagbevegelser, sosiale
bevegelser og i andre organisasjoner. De mobiliserer for en rettferdig
fordeling, ofte med utgangspunkt i krav om bedre lønninger, retten
til et sted å bo, og for like vilkår for kvinner og menn. Men hva er
vel mer ambisiøst og verdt å kjempe for enn et klasseløst samfunn?
Folket trenger revolusjonær teori for å kunne klare å fremme en
slik kamp, og vi trenger å bryte med systemet som avler fattigdom.
Lavtlønte arbeidere er en forutsetning for kapitalismen.

Mobilisering og deltakelse er helt avgjørende for å greie å skape
endringer. Folkets egen organisering og aktive deltakelse gir grunnlag
for å kunne fremme krav om rettferdig fordeling gjennom innføringen
av proletariatets diktatur, som er arbeiderklassens og andre
undertrykte klassers demokratiske samfunnsform. En sosialistisk
politikk som tar makta og ressursene fra borgerskapet, gjennom å
kollektivisere privat eiendom av produksjonsmidlene og gi makta til
den store majoriteten av folk. Det er gjennomslag bak folkemakten! Bli
med i Tjen Folket i dag!

Tjen Folket
11.03.2017

 

Knus norsk utbytting av kvinner - kvinnefrigjøring krever revolusjon
 
Innledning på Rødt Forum 8. mars i Trondheim.
 
 
Hovedtema i dag er kvinnekamp og kampen mot imperialismen. Vi sier at
den norske staten og kapitalen er en fiende av verdens kvinner, og jeg
skal si litt om dette nå. Etter denne innledninga håper jeg at folk
vil stille spørsmål, komme med kommentarer og si meninga si om tema
og hva vi kan gjøre med det.
 
 
Del 1: Norsk utbytting av tredje verden
 
De tre største norske selskapene er: Statoil Telenor Norsk Hydro
 
På topp-ti-lista finner vi også Norgesgruppen og Reitangruppen, som
eier nesten alle butikker og kiosker som ikke eies av Coop, og banken
DNB. Samtlige av disse selskapene har svært stor og lønnsom
virksomhet i den tredje verden.
 
 
Hva er den tredje verden?
 
Mao er en av de som delte verden i tre. Han og vi regner det meste av
Asia, Afrika og Latin-Amerika som den tredje verden. Dette er de land
og nasjoner som er undertrykt – de holdes nede som fattige, samtidig
som de har mest folk, flest arbeidere, gjør det meste av arbeidet i
verden og har de fleste ressursene.
 
 
Statoil
 
Norges største selskap er Statoil, og den norske staten er Statoils
hovedeier med 67% av aksjene. Selskapet er aktivt i 36 land og er
blant verdens 50 største selskaper(!).
 
Statoils primære inntekter er fra olje- og gassproduksjon på norsk
sokkel, men NRK skriver: “Statoils engasjement i Angola er
selskapets største i utlandet. Statoil betaler mer i skatt til Angola
enn Norge gir i bistand til hele det afrikanske kontinentet til
sammen.”
 
Fattigdommen og forskjellen på rik og fattig er grotesk i Angola.
Halvparten av angolereserne lever på under 2 dollar dagen og er
underernært. Forventa levealder er 52 år. Samtidig kan en kald cola
koste 10 dollar i de rike områdene i hovedstaden. Statoils profitter
kommer også Angolas rike byråkrater og kapitalister til gode.
 
Hvor mye har Statoil tjent på å utbytte Angola? Forskere og
journalister har prøvd å finne det ut, men de klarer det ikke.
Statoil holder dette hemmelig. Men man kan finne ut at i 2014 ga de
penger og olje til en verdi av 23 milliarder kroner i skatt til staten
i Angola…
 
De er også avslørt for å ha betalt 420 millioner til et mystisk
forskningssenter som bare finnes på papiret – altså et skalkeskjul
for korrupsjon.
 
De fleste kvinnene i Angola jobber med jordbruk. Oljerikdommen skulle
gjort deres liv bedre. Den kunne vært brukt til å utvikle egen
industri i Angola og modernisere jordbruket i landet. Imperialistene
og byråkratene får sine hender fulle av rikdom fra Angolas jord –
mens Angolas kvinnelige proletarer og fattigbønder, sliter sine
hender til blods på utdaterte redskaper.
 
 
Telenor
 
Telenor er også aktive i tredje verden. Staten eier over halve
Telenor også. Og Telenor har også vært involvert i skandaler. For
eksempel i 2008 da norsk media avslørte omfattende barnearbeid hos
Telenors underleverandører i Bangladesh.
 
Barn under 14 og folk som sveiser uten verneutstyr, har levert de
billige varene som Telenor bruker for å oppnå superprofitt i
Sørøst-Asia. Bare toppen av isfjellet dekkes av media. Og bare når
det er snakk om barnearbeid eller korrupsjon – den vanlige
utbyttinga av fattige kvinner i tredje verden, får ikke store
overskrifter.
 
 
Norsk Hydro
 
Norsk Hydro har virksomhet i 50 land. Staten eier 43% av aksjene og
selskapet driver gruvevirksomhet, produserer aluminium, produserer
strøm og en rekke andre produkter.
 
I 2011 kjøpte Norsk Hydro aluminumsvirksomheten til Brasils største
gruveselskap Vale. De er verdens største eksportør av jernmalm. Vale
ble privatisert i 1997, mot store protester fra arbeidere i Brasil.
Norsk Hydro har kjøpt det brasilianske folkets aluminum.
 
I 2012 ble Vale utnevnt av blant annet Greenpeace til det selskapet i
verden som har “mest forakt for miljø og menneskerettigheter”.
 
 
Oppsummering
 
Dette er bare noen av eksemplene på norsk utbytting av tredje verden.
Store norske selskaper regelrett raner verdens fattigste for
ressurser. For smøring til byråkrater og korrupte kapitalister, kan
norsk kapital – privat og statlig – vokse seg feitere på
bekostning av miljø og mennesker i verdens fattigste land.
 
Kort sagt er norsk stat og kapital en integrert del av et
imperialistisk verdenssystem som plyndrer tredje verden – og rammer
verdens fattigste kvinner hardest.
 
 
Del 2: Hvordan utbyttes og undertrykkes kvinner særegent av
imperialismen?
 
Imperialismen er et system. Eksemplene er bare eksempler, men de viser
et mønster. Mønsteret er systematisk undertrykking og utbytting av
tredje verden – fra de imperialistiske statene og kapitalene. Og det
verste er ikke avvikene, korrupsjonen eller brudd på etiske regler
– det verste er hvordan imperialismen fungerer i sitt vesen. Det
verste er kjerna i imperialismen, imperialistenes makt over tredje
verden og deres plyndring av jord, vann og mennesker i verdens
fattigste land.
 
Imperialismen gjør i hovedsak to ting mot tredje verden: For det
første: Den organiserer plyndring av den tredje verden. Først og
fremst ved å superutbytte arbeidskrafta til proletarer i de fattigste
landene. Dernest ved å rane til seg råvarer og ressurser til
underpris. I begge tilfeller dreier det seg om ulikt bytte, at de
kjøper arbeid og ressurser fra tredje verden til langt under sin
verdi. Marxismen viser at imperialistene raner til seg superprofitt
fra disse landene – et større utbytte enn de ville fått ved å
investere samme kapital i de imperialistiske landa sjøl.
 
For det andre: Den kuer utviklinga i tredje verden og holder den nede
i kunstig tilbakeliggenhet, i halvføydale og halvkoloniale forhold.
De nektes å utvikle en sjølstendig nasjonal produksjon. Korrupte og
reaksjonære politikere blir kjøpt opp som partnere for
imperialistiske selskaper og stater. Revolusjonære ledere,
sosialister og nasjonalister blir systematisk fjerna med kupp og
militærmakt, de avsettes og myrdes – eller jages inn i eksil.
Økonomien holdes nede i gammeldags jordbruk, kulturen holdes nede i
gamle føydale og undertrykkende strukturer. Misjonærer som preker
homohat og kvinneundertrykking får sin virksomhet sponset med
milliarder fra vesten.
 
 
Hva er halvføydal?
 
Landa i tredje verden er fortsatt delvis føydale. Føydalismen er
produksjonssystemet før kapitalismen. Den baserer seg på
jordbruksproduksjon og direkte utbytting, i stedet for industri og mer
indirekte utbytting via lønnsarbeid.
 
Underutvikling er en forutsetning for superutbytting. Imperialistene
er avhengig av at den tredje verden holdes nede i en form for
tilbakeliggenhet politisk, økonomisk og sosialt. Dette er en
forutsetning for å holde prisen på arbeidskraft nede, for å sørge
for billige proletarer til imperialistene og for å slå ned all
organisering som kan true profitten.
 
Samtidig kan de ikke unngå å bidra til noe infrastruktur, til
urbanisering og til det som kommer til å bli deres bane –
hundretalls millioner fattige proletarer som bare har sine lenker å
miste på å drive imperialismen ut av sine land.
 
Det er kvinner som betaler den største prisen for superutbyttinga og
underutviklinga. Det er de som dør i barsel, av mangel på medisiner
eller rent vann. De reaksjonære regimene holder kvinnene nede. I
imperialistenes fabrikker er det kvinner som gjør det dårligst
betalte arbeidet. I fabrikkene er menn direktører og formenn, der
kvinner er underordna proletarer. Det føydale patriarkatet er en
nyttig støttespiller for å holde kvinnelige proletarer nede.
 
Det føydale patriarkatet råder i storfamiliene, vold mot kvinner er
svært utbredt og kvinner er ikke bare underlagt imperialisme,
kapitalisme og halvføydal makt – de er underlagt sin far eller sin
mann. I nasjonale og antikoloniale revolusjoner har kvinner i tredje
verden vunnet en rekke rettigheter, men disse blir slått tilbake
overalt der imperialismen har slått tilbake de nasjonaldemokratiske
revolusjonene – eller der reaksjonære og jihadister har penset
disse inn på sine blindspor.
 
Kvinner spiller ingen birolle i tredje verden og den imperialistiske
produksjonen og arbeidsdelinga. De bærer hovedbyrden i familiene, som
igjen bærer hovedansvaret for å reprodusere arbeidskrafta og
oppfostre barna. De gjør det ubetalte eller dårligst betalte
arbeidet i det meste av samfunnet. De er reservearbeidskraft for en
rekke industrier, og de utgjør en stor del av arbeidsstyrken i en
rekke industrier som produserer direkte for vestlige markeder – som
jordbruksprodukter, klær og elektronikk.
 
I tillegg er kvinner ofre for velstående sexturister, kvinner selges
som sexslaver til prostitusjon og stripping og det arrangeres ekteskap
mellom fattige kvinner i tredje verden og velstående menn fra
imperialistiske land.
 
Jeg mener vi kan oppsummere fem viktige forhold som gjør at kvinner i
tredje verden rammes særegent av imperialismen, i tillegg til
utbytting og undertrykking av hele proletariatet og folket i disse
landene: Halvføydale produksjonsforhold på landsbygda, der kvinner
har særegne oppgaver. Den patriarkalske familien, der menn har makta
og kvinner passer hjem og barn. Den halvføydale kulturen, som
behandler kvinner som annenrangs. Ekstra dårlig lønn og
arbeidsvilkår for kvinner, i den kapitalistiske produksjonen.
Seksualisert utbytting, kjøp og salg av kropp, sexindustri og
trafficking.
 
 
Del 3: Hvorfor krever kvinnefrigjøring revolusjon?
 
Marxismen hevder at opprinnelsen til privateiendommen, familien og
staten, også innebar den historiske underordninga av kvinnen under
mannen. Opprettelsen av klassesamfunn førte direkte til opprettelsen
av patriarkatet.
 
Kapitalismen har ikke avskaffa patriarkatet. Den har vevd den
kapitalistiske og imperialistiske produksjonen, kulturen og politikken
tett sammen med patriarkatet. De kan i dag ikke skilles fra hverandre.
 
Bare kommunisme er et alternativ til dette systemet. Kommunismen
baserer seg på felleseie til ressurser og produksjon. Det er et
klasseløst samfunn og vil oppheve staten som klasseorganisering. Og
det er et kollektivistisk samfunn som ikke overlater byrdene med
reproduksjon, oppfostring av barn og folks helse til individer og
familier. Det er kort sagt et samfunn som kan fjerne alt som
patriarkatet er avhengig av.
 
Kommunisme kan bare etableres gjennom folkekriger. I den tredje verden
er det første skrittet nasjonal-demokratiske revolusjoner, der folket
kaster ut imperialismen og knuser alle rester av føydalisme. I alle
land må kvinner, først og fremst proletariatets kvinner, være en
del av den harde kjernen i de revolusjonære styrkene. Slik har det
vært i tidligere revolusjoner – den sosialistiske
oktoberrevolusjonen i Russland, for 100 år siden i år, ble innledet
av arbeiderkvinnenes demonstrasjoner og kamp.
 
Folkekrig og revolusjon er ikke teselskap. Det er ikke lettvint, fort
gjort eller en gang morsomt. Det er slitsomt, langvarig, hardt og
farlig. Revolusjoner møtes med blodig undertrykking, og krever
militant kamp, disiplin og autoritet fra de revolusjonære. Den
hardeste kampen står tredje verdens kvinner i, de bærer de tyngste
byrdene også i de revolusjonære kampene – men det er vår plikt å
stille oss solidariske med dem ikke bare i ord men også i handling.
 
Vær en del av denne kampen. Delta, les, studér, diskuter, ta ansvar,
ta oppgaver, bygg organisasjon, bygg rød kultur og rød makt.
 
 
Kilder:
 
Norges ti største selskaper
 
Wikipedia om Statoil
 
NRK om Statoil
 
New Yorker om ulikhet i Angola
 
Houston Press om fattigdom i Angola
 
E24 om Statoils hemmelige fortjeneste
 
Aftenposten om Statoil-korrupsjon i Angola
 
NRK om Telenors barnearbeid
 
Dagens Næringsliv om Telenors barnearbeid
 
Wikipedia om Norsk Hydro
 
Om Norsk Hydro i Brasil
 
Norske korrupsjonskandaler i VG
 
 
Tjen Folket
10.03.2017

Knus norsk utbytting av kvinner – kvinnefrigjøring krever
revolusjon

Innledning på Rødt Forum 8. mars i Trondheim.

Hovedtema i dag er kvinnekamp og kampen mot imperialismen. Vi sier at
den norske staten og kapitalen er en fiende av verdens kvinner, og jeg
skal si litt om dette nå. Etter denne innledninga håper jeg at folk
vil stille spørsmål, komme med kommentarer og si meninga si om tema
og hva vi kan gjøre med det.

Del 1: Norsk utbytting av tredje verden

De tre største norske selskapene er: Statoil, Telenor, Norsk Hydro.

På topp-10-lista finner vi også Norgesgruppen og Reitangruppen, som
eier nesten alle butikker og kiosker som ikke eies av Coop, og banken
DNB. Samtlige av disse selskapene har svært stor og lønnsom
virksomhet i den tredje verden.

Hva er den tredje verden?

Mao er en av de som delte verden i tre. Han og vi regner det meste av
Asia, Afrika og Latin-Amerika som den tredje verden. Dette er de land
og nasjoner som er undertrykt – de holdes nede som fattige, samtidig
som de har mest folk, flest arbeidere, gjør det meste av arbeidet i
verden og har de fleste ressursene.

Statoil

Norges største selskap er Statoil, og den norske staten er Statoils
hovedeier med 67% av aksjene. Selskapet er aktivt i 36 land og er
blant verdens 50 største selskaper(!).

Statoils primære inntekter er fra olje- og gassproduksjon på norsk
sokkel, men NRK skriver: «Statoils engasjement i Angola er selskapets
største i utlandet. Statoil betaler mer i skatt til Angola enn Norge
gir i bistand til hele det afrikanske kontinentet til sammen.»

Fattigdommen og forskjellen på rik og fattig er grotesk i Angola.
Halvparten av angolereserne lever på under 2 dollar dagen og er
underernært. Forventa levealder er 52 år. Samtidig kan en kald cola
koste 10 dollar i de rike områdene i hovedstaden. Statoils profitter
kommer også Angolas rike byråkrater og kapitalister til gode.

Hvor mye har Statoil tjent på å utbytte Angola? Forskere og
journalister har prøvd å finne det ut, men de klarer det ikke.
Statoil holder dette hemmelig. Men man kan finne ut at i 2014 ga de
penger og olje til en verdi av 23 milliarder kroner i skatt til staten
i Angola…

De er også avslørt for å ha betalt 420 millioner til et mystisk
forskningssenter som bare finnes på papiret – altså et skalkeskjul
for korrupsjon.

De fleste kvinnene i Angola jobber med jordbruk. Oljerikdommen skulle
gjort deres liv bedre. Den kunne vært brukt til å utvikle egen
industri i Angola og modernisere jordbruket i landet. Imperialistene
og byråkratene får sine hender fulle av rikdom fra Angolas jord –
mens Angolas kvinnelige proletarer og fattigbønder, sliter sine
hender til blods på utdaterte redskaper.

Telenor

Telenor er også aktive i tredje verden. Staten eier over halve
Telenor også. Og Telenor har også vært involvert i skandaler. For
eksempel i 2008 da norsk media avslørte omfattende barnearbeid hos
Telenors underleverandører i Bangladesh.

Barn under 14 og folk som sveiser uten verneutstyr, har levert de
billige varene som Telenor bruker for å oppnå superprofitt i
Sørøst-Asia. Bare toppen av isfjellet dekkes av media. Og bare når
det er snakk om barnearbeid eller korrupsjon – den vanlige
utbyttinga av fattige kvinner i tredje verden, får ikke store
overskrifter.

Norsk Hydro

Norsk Hydro har virksomhet i 50 land. Staten eier 43% av aksjene og
selskapet driver gruvevirksomhet, produserer aluminium, produserer
strøm og en rekke andre produkter.

I 2011 kjøpte Norsk Hydro aluminumsvirksomheten til Brasils største
gruveselskap Vale. De er verdens største eksportør av jernmalm. Vale
ble privatisert i 1997, mot store protester fra arbeidere i Brasil.
Norsk Hydro har kjøpt det brasilianske folkets aluminum.

I 2012 ble Vale utnevnt av blant annet Greenpeace til det selskapet i
verden som har «mest forakt for miljø og menneskerettigheter».

Oppsummering

Dette er bare noen av eksemplene på norsk utbytting av tredje verden.
Store norske selskaper regelrett raner verdens fattigste for
ressurser. For smøring til byråkrater og korrupte kapitalister, kan
norsk kapital – privat og statlig – vokse seg feitere på
bekostning av miljø og mennesker i verdens fattigste land.

Kort sagt er norsk stat og kapital en integrert del av et
imperialistisk verdenssystem som plyndrer tredje verden – og rammer
verdens fattigste kvinner hardest.

Del 2: Hvordan utbyttes og undertrykkes kvinner særegent av
imperialismen?

Imperialismen er et system. Eksemplene er bare eksempler, men de viser
et mønster. Mønsteret er systematisk undertrykking og utbytting av
tredje verden – fra de imperialistiske statene og kapitalene. Og det
verste er ikke avvikene, korrupsjonen eller brudd på etiske regler
– det verste er hvordan imperialismen fungerer i sitt vesen. Det
verste er kjerna i imperialismen, imperialistenes makt over tredje
verden og deres plyndring av jord, vann og mennesker i verdens
fattigste land.

Imperialismen gjør i hovedsak to ting mot tredje verden: For det
første: Den organiserer plyndring av den tredje verden. Først og
fremst ved å superutbytte arbeidskrafta til proletarer i de fattigste
landene. Dernest ved å rane til seg råvarer og ressurser til
underpris. I begge tilfeller dreier det seg om ulikt bytte, at de
kjøper arbeid og ressurser fra tredje verden til langt under sin
verdi. Marxismen viser at imperialistene raner til seg superprofitt
fra disse landene – et større utbytte enn de ville fått ved å
investere samme kapital i de imperialistiske landa sjøl.

For det andre: Den kuer utviklinga i tredje verden og holder den nede
i kunstig tilbakeliggenhet, i halvføydale og halvkoloniale forhold.
De nektes å utvikle en sjølstendig nasjonal produksjon. Korrupte og
reaksjonære politikere blir kjøpt opp som partnere for
imperialistiske selskaper og stater. Revolusjonære ledere,
sosialister og nasjonalister blir systematisk fjerna med kupp og
militærmakt, de avsettes og myrdes – eller jages inn i eksil.
Økonomien holdes nede i gammeldags jordbruk, kulturen holdes nede i
gamle føydale og undertrykkende strukturer. Misjonærer som preker
homohat og kvinneundertrykking får sin virksomhet sponset med
milliarder fra vesten.

Hva er halvføydal?

Landa i tredje verden er fortsatt delvis føydale. Føydalismen er
produksjonssystemet før kapitalismen. Den baserer seg på
jordbruksproduksjon og direkte utbytting, i stedet for industri og mer
indirekte utbytting via lønnsarbeid.

Underutvikling er en forutsetning for superutbytting. Imperialistene
er avhengig av at den tredje verden holdes nede i en form for
tilbakeliggenhet politisk, økonomisk og sosialt. Dette er en
forutsetning for å holde prisen på arbeidskraft nede, for å sørge
for billige proletarer til imperialistene og for å slå ned all
organisering som kan true profitten.

Samtidig kan de ikke unngå å bidra til noe infrastruktur, til
urbanisering og til det som kommer til å bli deres bane –
hundretalls millioner fattige proletarer som bare har sine lenker å
miste på å drive imperialismen ut av sine land.

Det er kvinner som betaler den største prisen for superutbyttinga og
underutviklinga. Det er de som dør i barsel, av mangel på medisiner
eller rent vann. De reaksjonære regimene holder kvinnene nede. I
imperialistenes fabrikker er det kvinner som gjør det dårligst
betalte arbeidet. I fabrikkene er menn direktører og formenn, der
kvinner er underordna proletarer. Det føydale patriarkatet er en
nyttig støttespiller for å holde kvinnelige proletarer nede.

Det føydale patriarkatet råder i storfamiliene, vold mot kvinner er
svært utbredt og kvinner er ikke bare underlagt imperialisme,
kapitalisme og halvføydal makt – de er underlagt sin far eller sin
mann. I nasjonale og antikoloniale revolusjoner har kvinner i tredje
verden vunnet en rekke rettigheter, men disse blir slått tilbake
overalt der imperialismen har slått tilbake de nasjonaldemokratiske
revolusjonene – eller der reaksjonære og jihadister har penset
disse inn på sine blindspor.

Kvinner spiller ingen birolle i tredje verden og den imperialistiske
produksjonen og arbeidsdelinga. De bærer hovedbyrden i familiene, som
igjen bærer hovedansvaret for å reprodusere arbeidskrafta og
oppfostre barna. De gjør det ubetalte eller dårligst betalte
arbeidet i det meste av samfunnet. De er reservearbeidskraft for en
rekke industrier, og de utgjør en stor del av arbeidsstyrken i en
rekke industrier som produserer direkte for vestlige markeder – som
jordbruksprodukter, klær og elektronikk.

I tillegg er kvinner ofre for velstående sexturister, kvinner selges
som sexslaver til prostitusjon og stripping, og det arrangeres
ekteskap mellom fattige kvinner i tredje verden og velstående menn
fra imperialistiske land.

Jeg mener vi kan oppsummere fem viktige forhold som gjør at kvinner i
tredje verden rammes særegent av imperialismen, i tillegg til
utbytting og undertrykking av hele proletariatet og folket i disse
landene: Halvføydale produksjonsforhold på landsbygda, der kvinner
har særegne oppgaver. Den patriarkalske familien, der menn har makta
og kvinner passer hjem og barn. Den halvføydale kulturen, som
behandler kvinner som annenrangs. Ekstra dårlig lønn og
arbeidsvilkår for kvinner, i den kapitalistiske produksjonen.
Seksualisert utbytting, kjøp og salg av kropp, sexindustri og
trafficking.

Del 3: Hvorfor krever kvinnefrigjøring revolusjon?

Marxismen hevder at opprinnelsen til privateiendommen, familien og
staten, også innebar den historiske underordninga av kvinnen under
mannen. Opprettelsen av klassesamfunn førte direkte til opprettelsen
av patriarkatet.

Kapitalismen har ikke avskaffa patriarkatet. Den har vevd den
kapitalistiske og imperialistiske produksjonen, kulturen og politikken
tett sammen med patriarkatet. De kan i dag ikke skilles fra hverandre.

Bare kommunisme er et alternativ til dette systemet. Kommunismen
baserer seg på felleseie til ressurser og produksjon. Det er et
klasseløst samfunn og vil oppheve staten som klasseorganisering. Og
det er et kollektivistisk samfunn som ikke overlater byrdene med
reproduksjon, oppfostring av barn og folks helse til individer og
familier. Det er kort sagt et samfunn som kan fjerne alt som
patriarkatet er avhengig av.

Kommunisme kan bare etableres gjennom folkekriger. I den tredje verden
er det første skrittet nasjonal-demokratiske revolusjoner, der folket
kaster ut imperialismen og knuser alle rester av føydalisme. I alle
land må kvinner, først og fremst proletariatets kvinner, være en
del av den harde kjernen i de revolusjonære styrkene. Slik har det
vært i tidligere revolusjoner – den sosialistiske
Oktoberrevolusjonen i Russland, for 100 år siden i år, ble innledet
av arbeiderkvinnenes demonstrasjoner og kamp.

Folkekrig og revolusjon er ikke teselskap. Det er ikke lettvint, fort
gjort eller engang morsomt. Det er slitsomt, langvarig, hardt og
farlig. Revolusjoner møtes med blodig undertrykking, og krever
militant kamp, disiplin og autoritet fra de revolusjonære. Den
hardeste kampen står tredje verdens kvinner i, de bærer de tyngste
byrdene også i de revolusjonære kampene – men det er vår plikt å
stille oss solidariske med dem ikke bare i ord, men også i handling.

Vær en del av denne kampen. Delta, les, studér, diskuter, ta ansvar,
ta oppgaver, bygg organisasjon, bygg rød kultur og rød makt.

Kilder:

Norges ti største selskaper (
http://e24.no/naeringsliv/total/dette-er-norges-ti-stoerste-selskaper/20266605
)

Wikipedia om Statoil ( https://no.wikipedia.org/wiki/Statoil )

NRK om Statoil (
https://www.nrk.no/ytring/statoils-penger-i-skitne-hender_-1.11026560
)

New Yorker om ulikhet i Angola (
http://www.newyorker.com/magazine/2015/06/01/extreme-city-specter )

Houston Press om fattigdom i Angola (
http://www.houstonpress.com/news/the-angola-oil-companies-dont-want-you-to-see-8805538
)

E24 om Statoils hemmelige fortjeneste (
http://e24.no/energi/statoil/statoil-holder-angola-fortjenesten-hemmelig/23607803
)

Aftenposten om Statoil-korrupsjon i Angola (
http://www.aftenposten.no/okonomi/Statoil-har-betalt-420-millioner-til-mystisk-forskningssenter-i-Angola-12605b.html
)

NRK om Telenors barnearbeid (
https://www.nrk.no/okonomi/telenor-innrommer-mer-barnearbeid-1.6206752
)

Dagens Næringsliv om Telenors barnearbeid (
http://www.dn.no/tekno/bransje/2008/05/23/telenorskandalen-dag-for-dag
)

Wikipedia om Norsk Hydro ( https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Hydro )

Om Norsk Hydro i Brasil (
http://www.dagbladet.no/nyheter/marerittet-snart-over-for-norsk-hydro/60990426
)

Norske korrupsjonskandaler i VG (
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/panama-papers/oversikt-skandalene-i-statseide-selskaper/a/23654280/
)

Tjen Folket
10.03.2017

 

En klassebasert feminisme?
 
Vi er for en proletær feminisme. Men det er kanskje et begrep som er
litt uklart for folk. Hva er proletær og hva er egentlig forskjell
på proletær feminisme og bare «feminisme»?
 
 
Hva slags kvinnekamp skal vi kjempe? Kvinnekamp, og det meste annet er
knytta til klasse. Den måten vi lever livene våre på, hvordan vi
arbeider, tjener penger og hvor vi er i det samfunnsmessige hierarkiet
påvirker tenkninga vår og hva vi mener om ting. Det påvirker også
hva slags kvinnekamp vi ønsker. Det finnes en kvinnekamp knytta til
alle hovedklassene i samfunnet, en kvinnekamp knytta til borgerlig
feminisme, småborgerlig feminisme og proletær feminisme.
 
Les hele artikkelen her...
 
 
Tjen Folket
03.03.2017

En klassebasert feminisme?

Vi er for en proletær feminisme. Men det er kanskje et begrep som er
litt uklart for folk. Hva er proletær og hva er egentlig forskjell
på proletær feminisme og bare «feminisme»?

Hva slags kvinnekamp skal vi kjempe? Kvinnekamp, og det meste annet,
er knytta til klasse. Den måten vi lever livene våre på, hvordan vi
arbeider, tjener penger og hvor vi er i det samfunnsmessige
hierarkiet, påvirker tenkninga vår og hva vi mener om ting. Det
påvirker også hva slags kvinnekamp vi ønsker. Det finnes en
kvinnekamp knytta til alle hovedklassene i samfunnet: en kvinnekamp
knytta til borgerlig feminisme, småborgerlig feminisme og proletær
feminisme.

Les hele artikkelen her... ( http://tjen-folket.no/Sentralt/view/12266
)

Tjen Folket
03.03.2017

 

Norge ødelegger Kongos skog
 
Uhjelp som raserer regnskog, imperialisme mot Afrika og voldtekt som
våpen.
 
 
Leon Bafondoko skriver i Agenda Magasin at norske millionbeløp går
til korrupte regnskogsprosjekter i Kongo.
 
I stedet for å bidra til utvikling eller å bevare regnskogen, går
pengene til å støtte store selskaper fra Europa og Asia, slik at de
kan hogge skogen lovlig. De subsidierer imperialisme, under dekke av
å bekjempe “ulovlig hogst”. Bafondoko skriver at hogsten
ødelegger ikke bare skogen for klima og miljø, men også gjør det
umulig for urbefolkningen å leve av regnskogen – slik de har rett
til.
 
 
Utbyttingshjelp og imperialisme
 
Under dekke av “miljøvern” og “bistand”, går staten inn og
smører imperialistisk utbytting av landet. Dette er ikke et avvik
eller noe usedvanlig – dette er normalen for norsk “u-hjelp”.
Kommunister i Norge har derfor brukt å kalle denne
“utviklingshjelpa” for “utbyttingshjelp” istedet.
 
Imperialismen i Kongo, som norske miljøvernpenger smører, rammer
urbefolkning og fattigbønder. Og imperialismen og utbyttinga er
hovedårsaken til at Kongo og andre land i tredje verden er så
fattige – og at kvinner undertrykkes så grovt.
 
 
Voldtekt som våpen
 
Kvinneundertrykkinga er hard i Kongo. Dinastiftelsen sier at 1100
kvinner blir voldtatt i Kongo – hver dag! Voldtekt brukes som våpen
mot hele samfunn i krigen mellom forskjellige stater, militser og
andre aktører. Dette kan ikke sees isolert fra imperialismen. Jakten
på mineraler og makt, kampen om innflytelse, er de direkte årsakene
til krigen i Øst-Kongo – og dermed en direkte årsak til voldtekt
som våpen. En støtte til Kongos kvinner blir fort meningsløs, om
den er blind for imperialismen.
 
DR Kongo er på mange lister blant de ti verste landene for kvinner.
Men måten vestlige bistandsorganisasjoner omtaler afrikanske land
på, kan ofte være motivert av at de ønsker flere penger til sine
prosjekter. Bistandsorganisasjonenes feminisme er borgerlig feminisme.
Ikke fordi de som jobber der er onde mennesker, men fordi de
samarbeider med imperialismen i stedet for å konfrontere den.
 
 
Et av verdens rikeste og fattigste land
 
Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) er et av verdens
største land. Det er Afrikas nest største land i areal og fjerde
største i folketall (nesten 80 millioner). Og det er et av verdens
rikeste land når det kommer til naturressurser. Det meste av koltanen
som er nødvendig i mobiltelefoner, graves opp i Kongos gruver.
 
Kongos folk er blant verdens fattigste. Faktisk mente FN i 2011 at DR
Kongo var verdens fattigste land.
(http://www.infoplease.com/ipa/A0908763.html) Hvordan kan et land rikt
på ressurser ha et så fattig folk?
 
Hovedårsaken er at Kongo de siste 200 årene har blitt herjet med og
plyndret av utenlandske stater og selskaper. Belgias Kong Leopold
koloniserte landet og myrdet millioner av mennesker i grotesk
undertrykking.
 
 
Imperialistene vil ha korrupte regimer
 
Etter et folkelig opprør i 1960 ble det etablert en regjering ledet
av Patrice Lumumba, som jobba for sosial og nasjonal frigjøring. Men
i 1965 støtta USA et kupp mot han. Lumumba ble drept. Og et
USA-vennlig despotisk regime ble oppretta under navnet Zaïre. Dette
har skjedd systematisk i Afrika – utenlandske stormakter fjerner de
lederne de ikke liker med vold. Og det skjer den dag i dag! Libyas
statsleder Gaddafi ble bombet vekk fra makta i 2011, og han ble
etterpå brutalt drept på gata.
 
Hver gang vestlige bistandsorganisasjoner, medier og myndigheter
snakker om korrupsjon i Afrika, så er det dypt dobbeltmoralskt. De
representerer imperialistene som har valgt de korrupte regimene.
Våpnene til militsene kommer fra vesten. Despotene kom til makta med
stormakter i ryggen. Vestlige selskaper gir milliarder i smøring til
byråkrater og politikere. De mest korrupte regimene i verden, er
nettopp imperialiststater, som den norske. Som gir bistandsmidler til
selskaper som hogger ned trær, som via Statoil betaler hundretalls
millioner i nesten åpne bestikkelser for kontrakter og som gjerne
holder hender med verdens mest reaksjonære regimer, som Saudi Arabia.
Imperialistene bare hykler – for de vil sjølsagt ha korrupte
regimer. De jobber gjerne med politikere som selger folkets ressurser
mot bestikkelser.
 
 
Diamanter og koltan lokker til seg gribbene
 
Siden kuppet i 1965 har også landet opplevd en rekke uroligheter,
maktskifter, kuppforsøk og store kriger. Kongos svære
naturressurser, for eksempel diamanter, kipper, zink og koltan, lokker
en rekke andre makter og selskaper inn i landet.
 
Den andre Kongokrigen ble kalt “Afrikas verdenskrig”, på grunn av
det store antallet involverte stater og grupper. Kongos regjering, med
støtte av Angola, Tsjad, Namibia og Zimbabwe – og en rekke militser
og krefter retta mot Rwanda og Uganda, sto mot Rwanda, Uganda og
Burundi, rwandiske militser, Uganda-militser og anti-angolesiske
krefter. Det er usikkert hvor mange som døde som følger av krigen,
men sannsynligvis flere hundre tusen.
 
De største importørene fra Kongo er Kina (soleklar førsteplass),
Zambia, Italia, Sør-Korea og Finland. Råvarene er grunnlag for en
rekke varer som selges på vestlige markeder.
 
Kontrollen over varene og eksporten av dem, ligger i følge BBC i
hendene på eventyrere, skrupeløse selskaper, krigsherrer og korrupte
regjeringer, og de har splitta landet i nasjonaliteter og
folkegrupper, med grunnlag i de økonomiske interessene.
 
 
Krig og frigjøring
 
Krigene og plyndringa av landet, holder folket nede i fattigdom. Og
kvinnene er de som betaler den største prisen, i et land der voldtekt
er et av de viktigste våpnene i krigføringa og der kvinner bærer de
tyngste byrdene i hjem og jordbruk.
 
Først når proletarer, fattigbønder og Kongos kvinner reiser seg og
kaster korrupte kapitalistlakeier og imperialister ut av landet, kan
de sette en endelig stopper for fattigdom og kjønnsbasert vold.
 
 
Tjen Folket har skrevet om Kongo før:
 
Kongos røde jord
 
Om de fengslede nordmennene i Kongo
 
Asks antiimperialisme
 
 
Nyhetssaker om Kongo:
 
Norge raserer Kongos regnskog
 
BBC Q&A: DR Congo conflict
 
25 sivile hakket til døde i angrep i Kongo
 
Dinastiftelsen på kvinnedagen: Krigen mot kvinner i Kongo
 
 
Tjen Folket
02.03.2017

Norge ødelegger Kongos skog

U-hjelp som raserer regnskog, imperialisme mot Afrika og voldtekt som
våpen.

Leon Bafondoko skriver i Agenda Magasin at norske millionbeløp går
til korrupte regnskogsprosjekter i Kongo.

I stedet for å bidra til utvikling eller å bevare regnskogen, går
pengene til å støtte store selskaper fra Europa og Asia, slik at de
kan hogge skogen lovlig. De subsidierer imperialisme, under dekke av
å bekjempe «ulovlig hogst». Bafondoko skriver at hogsten ødelegger
ikke bare skogen for klima og miljø, men gjør det også umulig for
urbefolkningen å leve av regnskogen – slik de har rett til.

Utbyttingshjelp og imperialisme

Under dekke av «miljøvern» og «bistand», går staten inn og
smører imperialistisk utbytting av landet. Dette er ikke et avvik
eller noe usedvanlig – dette er normalen for norsk «u-hjelp».
Kommunister i Norge har derfor brukt å kalle denne
«utviklingshjelpa» for «utbyttingshjelp» istedet.

Imperialismen i Kongo, som norske miljøvernpenger smører, rammer
urbefolkning og fattigbønder. Og imperialismen og utbyttinga er
hovedårsaken til at Kongo og andre land i tredje verden er så
fattige – og at kvinner undertrykkes så grovt.

Voldtekt som våpen

Kvinneundertrykkinga er hard i Kongo. Dinastiftelsen sier at 1100
kvinner blir voldtatt i Kongo – hver dag! Voldtekt brukes som våpen
mot hele samfunn i krigen mellom forskjellige stater, militser og
andre aktører. Dette kan ikke sees isolert fra imperialismen. Jakten
på mineraler og makt, kampen om innflytelse, er de direkte årsakene
til krigen i Øst-Kongo – og dermed en direkte årsak til voldtekt
som våpen. En støtte til Kongos kvinner blir fort meningsløs dersom
den er blind for imperialismen.

DR Kongo er på mange lister blant de ti verste landene for kvinner.
Men måten vestlige bistandsorganisasjoner omtaler afrikanske land
på, kan ofte være motivert av at de ønsker flere penger til sine
prosjekter. Bistandsorganisasjonenes feminisme er borgerlig feminisme.
Ikke fordi de som jobber der er onde mennesker, men fordi de
samarbeider med imperialismen i stedet for å konfrontere den.

Et av verdens rikeste og fattigste land

Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) er et av verdens
største land. Det er Afrikas nest største land i areal og fjerde
største i folketall (nesten 80 millioner). Og det er et av verdens
rikeste land når det kommer til naturressurser. Det meste av koltanen
som er nødvendig i mobiltelefoner, graves opp i Kongos gruver.

Kongos folk er blant verdens fattigste. Faktisk mente FN i 2011 at DR
Kongo var verdens fattigste land. (
http://www.infoplease.com/ipa/A0908763.html ) Hvordan kan et land
rikt på ressurser ha et så fattig folk?

Hovedårsaken er at Kongo de siste 200 årene har blitt herjet med og
plyndret av utenlandske stater og selskaper. Belgias Kong Leopold
koloniserte landet og myrdet millioner av mennesker i grotesk
undertrykking.

Imperialistene vil ha korrupte regimer

Etter et folkelig opprør i 1960 ble det etablert en regjering ledet
av Patrice Lumumba, som jobba for sosial og nasjonal frigjøring. Men
i 1965 støtta USA et kupp mot han. Lumumba ble drept. Og et
USA-vennlig despotisk regime ble oppretta under navnet Zaïre. Dette
har skjedd systematisk i Afrika – utenlandske stormakter fjerner de
lederne de ikke liker med vold. Og det skjer den dag i dag! Libyas
statsleder Gaddafi ble bombet vekk fra makta i 2011, og han ble
etterpå brutalt drept på gata.

Hver gang vestlige bistandsorganisasjoner, medier og myndigheter
snakker om korrupsjon i Afrika, så er det dypt dobbeltmoralskt. De
representerer imperialistene som har valgt de korrupte regimene.
Våpnene til militsene kommer fra vesten. Despotene kom til makta med
stormakter i ryggen. Vestlige selskaper gir milliarder i smøring til
byråkrater og politikere. De mest korrupte regimene i verden, er
nettopp imperialiststater, som den norske. Som gir bistandsmidler til
selskaper som hogger ned trær, som via Statoil betaler hundretalls
millioner i nesten åpne bestikkelser for kontrakter og som gjerne
holder hender med verdens mest reaksjonære regimer, som Saudi Arabia.
Imperialistene bare hykler – for de vil sjølsagt ha korrupte
regimer. De jobber gjerne med politikere som selger folkets ressurser
mot bestikkelser.

Diamanter og koltan lokker til seg gribbene

Siden kuppet i 1965 har også Kongo opplevd en rekke uroligheter,
maktskifter, kuppforsøk og store kriger. Kongos svære
naturressurser, for eksempel diamanter, kopper, zink og koltan, lokker
en rekke andre makter og selskaper inn i landet.

Den andre Kongokrigen ble kalt «Afrikas verdenskrig», på grunn av
det store antallet involverte stater og grupper. Kongos regjering, med
støtte av Angola, Tsjad, Namibia, Zimbabwe, og en rekke militser og
krefter retta mot Rwanda og Uganda, sto mot Rwanda, Uganda, Burundi,
rwandiske militser, Uganda-militser og anti-angolesiske krefter. Det
er usikkert hvor mange som døde som følge av krigen, men
sannsynligvis flere hundre tusen.

De største importørene fra Kongo er Kina (soleklar førsteplass),
Zambia, Italia, Sør-Korea og Finland. Råvarene er grunnlag for en
rekke varer som selges på vestlige markeder.

Kontrollen over varene og eksporten av dem, ligger i følge BBC i
hendene på eventyrere, skruppelløse selskaper, krigsherrer og
korrupte regjeringer, og de har splitta landet i nasjonaliteter og
folkegrupper, med grunnlag i de økonomiske interessene.

Krig og frigjøring

Krigene og plyndringa av landet, holder folket nede i fattigdom. Og
kvinnene er de som betaler den største prisen, i et land der voldtekt
er et av de viktigste våpnene i krigføringa og der kvinner bærer de
tyngste byrdene i hjem og jordbruk.

Først når proletarer, fattigbønder og Kongos kvinner reiser seg og
kaster korrupte kapitalistlakeier og imperialister ut av landet, kan
de sette en endelig stopper for fattigdom og kjønnsbasert vold.

Tjen Folket har skrevet om Kongo før:

Kongos røde jord ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/10467 )

Om de fengslede nordmennene i Kongo (
http://tjen-folket.no/sentralt/view/10732 )

Asks anti-imperialisme ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/10480 )

Nyhetssaker om Kongo:

Norge raserer Kongos regnskog (
http://agendamagasin.no/debatt/norge-raserer-kongos-regnskog/ )

BBC Q&A: DR Congo conflict (
http://www.bbc.com/news/world-africa-11108589 )

25 sivile hakket til døde i angrep i Kongo (
http://www.aftenposten.no/verden/25-sivile-hakket-til-dode-i-angrep-i-Kongo-615508b.html
)

Dinastiftelsen på kvinnedagen: Krigen mot kvinner i Kongo (
http://dinastiftelsen.no/blogg/item/128-kvinnedagen-krigen-mot-kvinner-i-kongo/128-kvinnedagen-krigen-mot-kvinner-i-kongo
)

Tjen Folket
02.03.2017

 

Indias største feministbevegelse
 
Medlemmene kan bli skutt på stedet.
 
 
Indias største feministiske bevegelse er karakterisert som en
terrororganisasjon av den indiske staten. KAMS (de revolusjonære
kasteløses kvinneorganisasjon) har blitt utviklet hånd i hånd med
den væpna kampen mot den indiske kapitalismen.
 
«Jeg dro med en klar fordom. At i en væpna konflikt var kvinnene de
som ble utsatt for vold. Men jeg tok feil. Jeg så at 48 % av de i
geriljaen var kvinner. De ble med etter å ha sett sine mødre og
søstre bli voldtatt, husene sine brent ned eller de flykta fra
patriarkatet i deres egne samfunn. Krantikari Adivasi Mahila Sangathan
(KAMS – Revolusjonære kasteløses kvinneorganisasjon) har 90 000
medlemmer og er antakeligvis den største feministbevegelsen i India.
Men de blir alle kalt terrorister og kan skytes på stedet.»
- Arundhati Roy, om KAMS og kvinnenes deltakelse i geriljaen i India
(PLGA) [1]
 
Den indiske statens unntakslover gjør at tilhengere av maoistpartiet
kan skytes uten lov og dom, og KAMS anses som en frontorganisasjon for
Indias kommunistiske parti (maoistene).
 
 
Kvinnebevegelsen og den væpna kampen gikk hånd i hånd
 
Vi publiserer her et utdrag fra Anuradha Ghandy om utviklingen av en
kvinnebevegelse i India:
 
Idet vi nærmer oss 8. mars tidlig i begynnelsen av dette nye
århundret skjer en bemerkelsesverdig utvikling på kvinnefronten i
India. Dypt inne i skogene og slettene i det sentrale India, i de
tilbakeliggende landsbyene Andhra Pradesh og opp i åsene blant
urbefolkningen i skogene og slettene i Bihar og Jharkhand organiserer
kvinner seg aktivt for å bryte lenkene til det føydale patriarkatet
og å lage den nye demokratiske revolusjonen.
 
Det er en kvinnefrigjøringsbevegelse av bondekvinner i det landlige
India, en del av folkekrigen som føres av de undertrykte bøndene
under revolusjonær ledelse. De siste årene har tusenvis av kvinner
samlet seg i hundrevis av landsbyer for å feire 8. mars. Kvinner
samles for å marsjere gjennom gatene i en liten by som Narayanpur for
å motsette seg Miss World skjønnhetskonkurransen, de marsjerer med
sine barn gjennom byer og landsbyer i det tilbakeliggende Bastar for
å kreve skikkelig skolegang for sine barn. De blokkerer veier for å
protestere mot voldtektssaker, og konfronterer politiet for å kreve
at salget av brennevin stenges.
 
Og hundrevis av unge kvinner blir geriljasoldater i hæren av de
undertrykte, de bryter lenkene som holdt dem nede i slit i deres
tradisjonelle liv. Kledd i uniformer, med en rød stjerne på de
olivengrønne capsene, og med en rifle over skuldrene, er disse unge
kvinnene fulle av tillit til at kampen mot patriarkatet er knyttet til
kampen mot de herskende klasser i det semiføydale, semikoloniale
India, og for å kjempe denne kampen utstyrer de seg med den militære
kunnskap til å gå mot den tredje største hæren av utbyttere. Dette
er en sosial og politisk oppvåkning blant de fattigste av de fattige
kvinnene i det landlige India. Det er et scenario som har dukket opp
langt fra de blinde øynene til de borgerlige mediene, langt fra lyset
og glitteret til TV-kameraer. De er tegn på en endring av livene til
de fattige på landsbygda som deltar i den store kampen for
revolusjon.
 
Men denne revolusjonære kvinnebevegelsen har ikke dukket opp over
natten, og heller ikke har den dukket opp spontant bare som et
resultat av propaganda. Kvinnebevegelsen har vokst med veksten av
væpnet kamp. I motsetning til den generelle mening, så førte
starten på væpnet kamp tidlig på 1980-tallet som de kommunistiske
revolusjonære krefter i ulike deler av landet ledet, den militante
kampen mot den føydale undertrykkelsen, til at bondekvinner fikk
tillit til å delta i kamper i stort antall og deretter å stå opp og
kjempe for sine rettigheter. Kvinner som utgjør de mest undertrykte
blant de undertrykte, fattige bonde- og jordløse bondekvinner, som
ikke bare har manglet en identitet og stemme, men også et navn, har
blitt aktivister for kvinneorganisasjoner i sine landsbyer og blitt
geriljasoldater. Med spredningen og veksten av den væpnede kampen har
kvinnenes mobilisering og kvinneorganisasjonene også vokst, noe som
fører til fremveksten av denne revolusjonære kvinnebevegelsen, en av
de sterkeste og mest kraftfulle kvinnebevegelsen i landet i dag. Men
det er ukjent og ignorert, noe de herskende klasser vil prøve å
undertrykke noen nyheter om og anerkjennelse av, så lenge de kan. [2]
 
Anuradha Ghandy
 
Fritt oversatt av Tjen Folket.
 
 
[1] http://www.chinadailyasia.com/news/2011-06/14/content_104815.html
[2]
https://revolutionaryfrontlines.wordpress.com/2012/02/13/arundhati-roy-foreword-to-scripting-the-change-selected-writings-of-anuradha-ghandy/
 
 
Tjen Folket
19.02.2017

Indias største feministbevegelse

Medlemmene kan bli skutt på stedet.

Indias største feministiske bevegelse er karakterisert som en
terrororganisasjon av den indiske staten. KAMS (de revolusjonære
kasteløses kvinneorganisasjon) har blitt utviklet hånd i hånd med
den væpna kampen mot den indiske kapitalismen.

«Jeg dro med en klar fordom. At i en væpna konflikt var kvinnene de
som ble utsatt for vold. Men jeg tok feil. Jeg så at 48 % av de i
geriljaen var kvinner. De ble med etter å ha sett sine mødre og
søstre bli voldtatt, husene sine brent ned eller de flykta fra
patriarkatet i deres egne samfunn. Krantikari Adivasi Mahila Sangathan
(KAMS – Revolusjonære kasteløses kvinneorganisasjon) har 90 000
medlemmer og er antakeligvis den største feministbevegelsen i India.
Men de blir alle kalt terrorister og kan skytes på stedet.»

– Arundhati Roy, om KAMS og kvinnenes deltakelse i geriljaen i India
(PLGA) [1]

Den indiske statens unntakslover gjør at tilhengere av maoistpartiet
kan skytes uten lov og dom, og KAMS anses som en frontorganisasjon for
Indias kommunistiske parti (maoistene).

Kvinnebevegelsen og den væpna kampen gikk hånd i hånd

Vi publiserer her et utdrag fra Anuradha Ghandy om utviklingen av en
kvinnebevegelse i India:

Idet vi nærmer oss 8. mars tidlig i begynnelsen av dette nye
århundret skjer en bemerkelsesverdig utvikling på kvinnefronten i
India. Dypt inne i skogene og slettene i det sentrale India, i de
tilbakeliggende landsbyene Andhra Pradesh og opp i åsene blant
urbefolkningen i skogene og slettene i Bihar og Jharkhand, organiserer
kvinner seg aktivt for å bryte lenkene til det føydale patriarkatet
og å lage den nye demokratiske revolusjonen.

Det er en kvinnefrigjøringsbevegelse av bondekvinner i det landlige
India, en del av folkekrigen som føres av de undertrykte bøndene
under revolusjonær ledelse. De siste årene har tusenvis av kvinner
samlet seg i hundrevis av landsbyer for å feire 8. mars. Kvinner
samles for å marsjere gjennom gatene i en liten by som Narayanpur for
å motsette seg skjønnhetskonkurransen Miss World, de marsjerer med
sine barn gjennom byer og landsbyer i det tilbakeliggende Bastar for
å kreve skikkelig skolegang for sine barn. De blokkerer veier for å
protestere mot voldtektssaker, og konfronterer politiet for å kreve
at salget av brennevin stenges.

Og hundrevis av unge kvinner blir geriljasoldater i hæren av de
undertrykte, de bryter lenkene som holdt dem nede i slit i deres
tradisjonelle liv. Kledd i uniformer, med en rød stjerne på de
olivengrønne capsene, og med en rifle over skuldrene, er disse unge
kvinnene fulle av tillit til at kampen mot patriarkatet er knyttet til
kampen mot de herskende klasser i det semiføydale, semikoloniale
India, og for å kjempe denne kampen utstyrer de seg med den militære
kunnskap til å gå mot den tredje største hæren av utbyttere. Dette
er en sosial og politisk oppvåkning blant de fattigste av de fattige
kvinnene i det landlige India. Det er et scenario som har dukket opp
langt fra de blinde øynene til de borgerlige mediene, langt fra lyset
og glitteret til TV-kameraer. De er tegn på en endring av livene til
de fattige på landsbygda som deltar i den store kampen for
revolusjon.

Men denne revolusjonære kvinnebevegelsen har ikke dukket opp over
natten, og heller ikke har den dukket opp spontant bare som et
resultat av propaganda. Kvinnebevegelsen har vokst med veksten av
væpnet kamp. I motsetning til den generelle mening, så førte
starten på væpnet kamp tidlig på 1980-tallet som de kommunistiske
revolusjonære krefter i ulike deler av landet ledet, den militante
kampen mot den føydale undertrykkelsen, til at bondekvinner fikk
tillit til å delta i kamper i stort antall og deretter å stå opp og
kjempe for sine rettigheter. Kvinner som utgjør de mest undertrykte
blant de undertrykte, fattige jordløse bondekvinner, som ikke bare
har manglet en identitet og stemme, men også et navn, har blitt
aktivister for kvinneorganisasjoner i sine landsbyer og blitt
geriljasoldater. Med spredningen og veksten av den væpnede kampen har
kvinnenes mobilisering og kvinneorganisasjonene også vokst, noe som
fører til fremveksten av denne revolusjonære kvinnebevegelsen, en av
de sterkeste og mest kraftfulle kvinnebevegelsen i landet i dag. Men
den er ukjent og ignorert, et spill i regi av herskerklassene, som vil
forsøke å undertrykke nyheter og anerkjennelse om den så lenge de
kan. [2]

– Anuradha Ghandy

Fritt oversatt av Tjen Folket.

[1]:http://www.chinadailyasia.com/news/2011-06/14/content_104815.html
[2]:https://revolutionaryfrontlines.wordpress.com/2012/02/13/arundhati-roy-foreword-to-scripting-the-change-selected-writings-of-anuradha-ghandy/
(
https://revolutionaryfrontlines.wordpress.com/2012/02/13/arundhati-roy-foreword-to-scripting-the-change-selected-writings-of-anuradha-ghandy/
)

Tjen Folket
19.02.2017

 

Fagbevegelsens ekskluderende praksis
 
Noen betraktninger om anarkismens ideologiske utgangspunkt i
underklassen
 
 
Skrevet av aktivist i Tjen Folket.
 
 
Splitting av de undertrykte – svakere kollektivt samhold
 
Som elev og student kan man få billig medlemskap i en fagforening,
men hvorfor gjelder ikke også dette uføre, arbeidsløse, og lignende
grupperinger i samfunnet som det Marx betegnet som filleproletariatet?
Proletariatet består også av disse gruppene. Alle undertrykka
grupper må stå sammen mot undertrykkinga til borgerskapet. Hva slags
syn er det at de som har falt utafor arbeidslivet ikke bør eller skal
få være med i denne kampen?
 
LO bidrar med å bygge opp under den rådende politiske føring om å
kjempe for økonomistiske tiltak blant lønnsarbeidere, og ikke reelt
sett samle folket for å slå tilbake borgerskapet. Det er dette som
er reformismens mål i praksis; prosessen er deres mål. Dersom
filleproletariatet ikke opplever tilhørighet til arbeiderklassens
kollektiv er det ikke rart at grupperinger som regnes som underklasse,
henfaller til anarkistiske tendenser, da de ikke får muligheten til
å oppleve positive ting i forhold til en sterk ledelse i spissen for
fellesskapets kamper.
 
 
Betraktninger om anarkismens grobunn blant underklassen
 
Det er under slike splittende og isolerende forhold at den
anarkistiske tanken om at det er hierarkiet i seg selv som er årsaken
til urettferdighet, fremfor den konkrete klasses bruk av denne makten
som er årsaken til undertrykkinga. Underklassens kamp blir et opprør
mot de autoriteter som undertrykker og holder de nede. Ut ifra denne
logikken forsvinner kapitalismen dersom hierarkiet som definerer
kapitalismen forsvinner. Om man kun har negative opplevelser med
autoriteter og sentraliserte løsninger er det en naturlig følge at
man vil kjempe mot all form for autoritet, noe som også inkluderer
arbeiderklassens styre i et samfunn – proletariatets diktatur. Det
på tross av at proletariatets diktatur er arbeiderklassen (de
undertrykte) sitt eget styre. Vi må bekjempe de som utbytter oss for
å kunne bli sosialt frigjort, og det bør gjøres gjennom
innføringen av arbeidernes diktatur.
 
Det er i en slik sammenheng synd å se hvordan fagbevegelsen har
frastøtt seg underklassene ved å kun fokusere på organisering av
lønnstakende arbeidere, noe som i sin konsekvens har frastøtt dem
underklassens sympati og kampkraft.
 
 
Fagbevegelsens konservative side
 
LO har gjennom et slikt perspektiv en konserverende effekt ved at de
opprettholder arbeiderklassens stadige klassekompromiss, fremfor
kvalitativ forandring i form av en revolusjon med mål om å frigjøre
arbeiderklassen. Slikt sett tjener LO på å ikke organisere de ulike
delene av underklassen, da en svakere stilt, samt mer velstående (i
form av at de faktisk har arbeid), utbyttet klasse er mer medvillig
til å inngå klassekompromiss fremfor en samlet fagbevegelse
bestående av alle undertrykka grupperinger.
 
 
Hva må gjøres?
 
Underklassen trenger å oppleve fellesskap og se hvordan ledelse og
organisering i kameratslig fellesskap kan føre til den endelige
frigjøringen av alle klasser ved å kjempe på de undertryktes
premisser. Men en slik holdning ville krevd en fagbevegelse med
revolusjonær glød; det er ikke LO man skal se til om man ønsker
frigjøring fra klassesystemet.
 
Kommunister trenger å søke fellesskap med alle undertrykte i
samfunnet dersom vi skal ha håp om å forandre samfunnet kvalitativt
gjennom en revolusjon og innføring av proletariatets diktatur. Vi må
ikke se oss blinde på organisering av lønnsbetalte fagarbeidere, lik
fagbevegelsen gjør, da alle grupperinger i samfunnet, forutenom
borgerskapet, vil ha utbytte av en revolusjon og innføring av
proletariatets diktatur!
 
Til kamp, kamerater! For frigjøring av individet gjennom frigjøring
av fellesskapet!
 
 
Tjen Folket
14.02.2017

Fagbevegelsens ekskluderende praksis

Noen betraktninger om anarkismens ideologiske utgangspunkt i
underklassen.

Skrevet av aktivist i Tjen Folket.

Splitting av de undertrykte – svakere kollektivt samhold

Som elev og student kan man få billig medlemskap i en fagforening,
men hvorfor gjelder ikke også dette uføre, arbeidsløse, og lignende
grupperinger i samfunnet som det Marx betegnet som filleproletariatet?
Proletariatet består også av disse gruppene. Alle undertrykka
grupper må stå sammen mot undertrykkinga til borgerskapet. Hva slags
syn er det at de som har falt utafor arbeidslivet ikke bør eller skal
få være med i denne kampen?

LO bidrar med å bygge opp under den rådende politiske føring om å
kjempe for økonomistiske tiltak blant lønnsarbeidere, og ikke reelt
sett samle folket for å slå tilbake borgerskapet. Det er dette som
er reformismens mål i praksis; prosessen er deres mål. Dersom
filleproletariatet ikke opplever tilhørighet til arbeiderklassens
kollektiv er det ikke rart at grupperinger som regnes som underklasse,
henfaller til anarkistiske tendenser, da de ikke får muligheten til
å oppleve positive ting i forhold til en sterk ledelse i spissen for
fellesskapets kamper.

Betraktninger om anarkismens grobunn blant underklassen

Under slike splittende og isolerende forhold gror den anarkistiske
tanken om at det er hierarkiet i seg selv som er årsaken til
urettferdighet, fremfor den konkrete klasses bruk av denne makten som
er årsaken til undertrykkinga. Underklassens kamp blir et opprør mot
de autoriteter som undertrykker og holder de nede. Ut ifra denne
logikken forsvinner kapitalismen dersom hierarkiet som definerer
kapitalismen forsvinner. Om man kun har negative opplevelser med
autoriteter og sentraliserte løsninger er det en naturlig følge at
man vil kjempe mot all form for autoritet, noe som også inkluderer
arbeiderklassens styre i et samfunn – proletariatets diktatur. Det
på tross av at proletariatets diktatur er arbeiderklassen (de
undertrykte) sitt eget styre. Vi må bekjempe de som utbytter oss for
å kunne bli sosialt frigjort, og det bør gjøres gjennom
innføringen av arbeidernes diktatur.

Det er i en slik sammenheng synd å se hvordan fagbevegelsen har
frastøtt seg underklassene ved å kun fokusere på organisering av
lønnstakende arbeidere, noe som i sin konsekvens har frastøtt dem
underklassens sympati og kampkraft.

Fagbevegelsens konservative side

LO har gjennom et slikt perspektiv en konserverende effekt ved at de
opprettholder arbeiderklassens stadige klassekompromiss, fremfor
kvalitativ forandring i form av en revolusjon med mål om å frigjøre
arbeiderklassen. Slikt sett tjener LO på å ikke organisere de ulike
delene av underklassen, da en svakere stilt, samt mer velstående (i
form av at de faktisk har arbeid), utbyttet klasse er mer medvillig
til å inngå klassekompromiss fremfor en samlet fagbevegelse
bestående av alle undertrykka grupperinger.

Hva må gjøres?

Underklassen trenger å oppleve fellesskap og se hvordan ledelse og
organisering i kameratslig fellesskap kan føre til den endelige
frigjøringen av alle klasser ved å kjempe på de undertryktes
premisser. Men en slik holdning ville krevd en fagbevegelse med
revolusjonær glød; det er ikke LO man skal se til om man ønsker
frigjøring fra klassesystemet.

Kommunister trenger å søke fellesskap med alle undertrykte i
samfunnet dersom vi skal ha håp om å forandre samfunnet kvalitativt
gjennom en revolusjon og innføring av proletariatets diktatur. Vi må
ikke se oss blinde på organisering av lønnsbetalte fagarbeidere, lik
fagbevegelsen gjør, da alle grupperinger i samfunnet, forutenom
borgerskapet, vil ha utbytte av en revolusjon og innføring av
proletariatets diktatur!

Til kamp, kamerater! For frigjøring av individet gjennom frigjøring
av fellesskapet!

Tjen Folket
14.02.2017

 

Ga alt for revolusjonen
 
I 2008 døde Anuradha Ghandy, gerlijasoldat, og i spissen for kampen
mot kastesystemet og kvinneundertrykkelse i India. Hun var den eneste
kvinnen i Indias Kommunistparti (maoistene) sin sentralkomite.
 
 
Anuradha var født i 1954 og var ung i en tid med store politiske
konflikter og sosiale protester. Hun vokste opp i et privilegert og
progressivt hjem. Faren var advokat som hjalp siktede kommunister.
Både moren og faren var aktivister i kommunistpartiet. På 70-tallet
gjorde blant annet kulturrevolusjonen og motstanden mot Vietnamkrigen
at politisk engasjement spredde seg over Sør-Asia. I India vokste
naxalittbevegelsen. Unge folk, studenter, bønder og arbeidere la fra
seg arbeidet og studiene og ble med i geriljabevegelsen, for
revolusjon og kommunisme. Anuradha ble dypt påvirket av
sultkatastrofen i det landlige Maharashtra på 70-tallet. Hun arbeida
med ofre for sult og det var noe som påvirket henne til militant
politikk. Hun var på den tiden med i Progressive Youth Movement, som
var inspirert av naxalittbevegelsen. Anuradha var en av mange
studenter som forlot en privilegert tilværelse til fordel for kampens
vei.
 
I 1977 giftet hun seg med kommunisten Kumud. I 1980 var
naxalittgrupper i ferd med å etablere en geriljabase i Dandakaranja,
en region som omfatter deler av Andhra Pradesh, Chhattisgarh,
Maharashtra, og Orissa. I 1981 ba grunnleggeren av People’s War
Group Kondapalli Seetharamaiah om å møte Kobad under en konferanse i
Andhra Pradesh. People’s War Group ville gå inn i Gadchiroli i
Maharashtra. Naxalittideologen Varvara Rao sier møtet mellom de to
banet vei for etableringa av folkekrig i Maharashtra. Anuradha var
hele veien nært på utviklingen av den militante kampen for
revolusjon. På 80-tallet arbeida Anuradha i Nagpur, Chandrapur,
Amravati, Jabalpur and Yavatmal med å organisere arbeidere, særlig
bygningsarbeidere og gruvearbeidere. Dette gjorde at hennes
forståelse for de kasteløses bevegelse økte og hun bygde opp et
grunnlag for sin analyse av kastesystemet.
 
På slutten av 90-tallet dro hun til Bastar, gikk under jorda og bodde
i skogene i Dandakaranya med PLGA (Peoples Liberations Guerilla Army
– maoistenes geriljahær). Hun arbeida blant annet med å styrke
kvinnebevegelsen, som kanskje er den største i India. Krantikari
Adivasi Mahila Sanghatan (KAMS- de kasteløses revolusjonære
kvinneorganisasjon) som har mer enn 90 000 medlemmer. Livet i jungelen
var hardt. En kunne aldri bli værende lenge på et sted, og dagene
besto av vandring med tung last, trening og til tider lite og dårlig
mat. Anuradha fikk malaria flere ganger, noe som til slutt førte til
hennes død.
 
På den niende kongressen til Kommunistpartiet i India (maoistene) i
2007 ble Anuradha medlem i sentralkomiteen. Hun bidro blant annet i
propagandaarbeid, med oversettelser og i arbeidet med å utvide
bevegelsen til urbane strøk. Det var Anuradhas arbeid som la
grunnlaget for naxalittenes første politikk når det gjaldt
kastespørsmålet. Hun bidro til å endre den mangelfulle forståelsen
av kaste blant de dogmatiske kommunistene som hadde oppfatningen
«kaste er klasse», noe som kunne gjøre de blinde for den særegne
undertrykkelsen de kasteløse opplevde. Hun skrev også om marxisme og
feminisme og kritiserte patriarkalsk oppførsel og
kvinnediskriminering i partiet. Hun fikk også partiet til å få
øynene opp for arbeiderkooperativer i jordbruksområder i
Dandakaranya og slik utvide bevegelsen.
 
Mens hun var i Jharkhand og hadde seminarer med urbefolkningen om
kvinneundertrykkelse i 2008 fikk hun malaria. Hun hadde allerede
systemisk sklerose (en bindevevssykdom som angriper de indre organer)
og var flere ganger blitt angrepet av malaria og andre sykdommer. Til
slutt brøt organene hennes sammen. Tjen Folket har oversatt Anuradha
Ghandys «Filosofiske retninger i den feministiske bevegelsen» til
norsk. Teksten selges i nettbutikken og studeres i våre studiesirkler
rundt i landet. Ta kontakt på post at tjen-folket.no hvis du ønsker å
være med.
 
Til minne om Anuradha:
 
It’s thousands of years old
their anger
thousands of years old
is their bitterness
I am only returning their scattered words
with rhyme and rhythm
and you fear that
I am spreading fire.
 
av Gorakh Pandey
 
Les mer:
 
Seven Years Gone: Remembering Anuradha Ghandy
 
Wikipedia om Anuradha Ghandy
 
Remembering Anuradha Ghandy : “She’s gone now — Anu, Avanti,
Janaki”, writes Arundhati Roy
 
 
Tjen Folket
09.02.2017

Ga alt for revolusjonen

I 2008 døde Anuradha Ghandy, gerlijasoldat, og i spissen for kampen
mot kastesystemet og kvinneundertrykkelse i India. Hun var den eneste
kvinnen i Indias Kommunistparti (maoistene) sin sentralkomite.

Anuradha var født i 1954 og var ung i en tid med store politiske
konflikter og sosiale protester. Hun vokste opp i et privilegert og
progressivt hjem. Faren var advokat som hjalp siktede kommunister.
Både moren og faren var aktivister i kommunistpartiet. På 70-tallet
gjorde blant annet kulturrevolusjonen og motstanden mot Vietnamkrigen
at politisk engasjement spredde seg over Sør-Asia. I India vokste
naxalittbevegelsen. Unge folk, studenter, bønder og arbeidere la fra
seg arbeidet og studiene og ble med i geriljabevegelsen, for
revolusjon og kommunisme. Anuradha ble dypt påvirket av
sultkatastrofen i det landlige Maharashtra på 70-tallet. Hun arbeida
med ofre for sult og det var noe som påvirket henne til militant
politikk. Hun var på den tiden med i Progressive Youth Movement, som
var inspirert av naxalittbevegelsen. Anuradha var en av mange
studenter som forlot en privilegert tilværelse til fordel for kampens
vei.

I 1977 giftet hun seg med kommunisten Kumud. I 1980 var
naxalittgrupper i ferd med å etablere en geriljabase i Dandakaranja,
en region som omfatter deler av Andhra Pradesh, Chhattisgarh,
Maharashtra og Orissa. I 1981 ba grunnleggeren av People’s War
Group, Kondapalli Seetharamaiah, om å møte Kobad under en konferanse
i Andhra Pradesh. People’s War Group ville gå inn i Gadchiroli i
Maharashtra. Naxalittideologen Varvara Rao sier møtet mellom de to
banet vei for etableringa av folkekrig i Maharashtra. Anuradha var
hele veien nært på utviklingen av den militante kampen for
revolusjon. På 80-tallet arbeida Anuradha i Nagpur, Chandrapur,
Amravati, Jabalpur and Yavatmal med å organisere arbeidere, særlig
bygningsarbeidere og gruvearbeidere. Dette gjorde at hennes
forståelse for de kasteløses bevegelse økte og hun bygde opp et
grunnlag for sin analyse av kastesystemet.

På slutten av 90-tallet dro hun til Bastar, gikk under jorda og bodde
i skogene i Dandakaranya med PLGA (Peoples Liberations Guerilla Army
– maoistenes geriljahær). Hun arbeida blant annet med å styrke
kvinnebevegelsen, som kanskje er den største i India. Krantikari
Adivasi Mahila Sanghatan (KAMS – de kasteløses revolusjonære
kvinneorganisasjon) har mer enn 90 000 medlemmer. Livet i jungelen var
hardt. En kunne aldri bli værende lenge på et sted, og dagene besto
av vandring med tung last, trening og til tider lite og dårlig mat.
Anuradha fikk malaria flere ganger, noe som til slutt førte til
hennes død.

På den niende kongressen til Kommunistpartiet i India (maoistene) i
2007 ble Anuradha medlem i sentralkomiteen. Hun bidro blant annet i
propagandaarbeid, med oversettelser og i arbeidet med å utvide
bevegelsen til urbane strøk. Det var Anuradhas arbeid som la
grunnlaget for naxalittenes første politikk når det gjaldt
kastespørsmålet. Hun bidro til å endre den mangelfulle forståelsen
av kaste blant de dogmatiske kommunistene som hadde oppfatningen
«kaste er klasse», noe som kunne gjøre de blinde for den særegne
undertrykkelsen de kasteløse opplevde. Hun skrev også om marxisme og
feminisme, og kritiserte patriarkalsk oppførsel og
kvinnediskriminering i partiet. Hun fikk også partiet til å få
øynene opp for arbeiderkooperativer i jordbruksområder i
Dandakaranya og slik utvide bevegelsen.

Mens hun var i Jharkhand og hadde seminarer med urbefolkningen om
kvinneundertrykkelse i 2008 fikk hun malaria. Hun hadde allerede
systemisk sklerose (en bindevevssykdom som angriper de indre organer)
og var flere ganger blitt angrepet av malaria og andre sykdommer. Til
slutt brøt organene hennes sammen. Tjen Folket har oversatt Anuradha
Ghandys «Filosofiske retninger i den feministiske bevegelsen» til
norsk. Teksten selges i nettbutikken og studeres i våre studiesirkler
rundt i landet. Ta kontakt på post at tjen-folket.no hvis du ønsker å
være med.
 

Til minne om Anuradha:

It’s thousands of years old
their anger
thousands of years old
is their bitterness
I am only returning their scattered words
with rhyme and rhythm
and you fear that
I am spreading fire.

av Gorakh Pandey
 

Les mer:

Seven Years Gone: Remembering Anuradha Ghandy (
https://revolutionaryfrontlines.wordpress.com/2015/04/14/seven-years-gone-remembering-anuradha-ghandy/
)

Wikipedia om Anuradha Ghandy (
https://en.wikipedia.org/wiki/Anuradha_Ghandy )

Remembering Anuradha Ghandy : “She’s gone now — Anu, Avanti,
Janaki”, writes Arundhati Roy (
http://www.eyeartcollective.com/remembering-anurandha-ghandy/ )

Tjen Folket
09.02.2017

© 2017   Tjen Folket – kommunistisk forbund

_____________________________
Meld ut / Oppdater e-postadresse: http://ymlp15.com/ugbeuwsjgsgmubegemwuggembqh
Powered by YourMailingListProvider

-------------- next part --------------
An HTML attachment was scrubbed...
URL: <http://lists.copyleft.no/pipermail/saih-promo2002/attachments/20170314/19424ca8/attachment-0001.html>