[saih-promo2002] Tjen Folkets nyhetsbrev #6 – 2018

[Tjen Folket]

--------------------------------------------------------------------------------
Dette nyhetsbrevet har bilder.
Hvis du ser bare tekst og ingen bilder, kan
du se bildeutgaven ved å følge denne lenken:
https://ymlpsend3.com/zE1mkp
--------------------------------------------------------------------------------


Nyhetsbrev #6  –  2018

I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:

Politisk fange i India nektes grunnleggende helsehjelp
Det norske proletariatet og arbeiderpartiene
Kapitalisme og fattigdom i vesten
Klasseanalyse av Norge (2018)
Støtt 2 antifascister!
På Ho Chi Minhs fødselsdag
25 år siden 18. maj-urolighederne i København
Ved 45-årsdagen for mordet på Ibrahim Kaypakkaya
Masselinjen, av Perus Kommunistiske Parti
Leve Palestina! Knus staten Israel!

Politisk fange i India nektes grunnleggende helsehjelp

En kommentator for Tjen Folket Media.

Saibaba er en kjent revolusjonær aktivist og politisk fange i India.
India kalles av og til «verdens største demokrati», men staten
opptrer med fascistisk terror og undertrykking mot landets fattigste
mennesker, og mot den revolusjonære bevegelsen. Som i andre
kapitalistiske stater, gjelder demokratiet bare dem som aksepterer
systemet og dets rammer. De som går utenom dette, eller engang
berører grensene, risikerer forfølgelse.

Den tidligere professoren ved universitetet i Dehli, G. N. Saibaba er
en av de som har fått kjenne denne undertrykkingen på kroppen.
Saibaba regnes som 90% fysisk ufør på grunn av et medfødt syndrom
(post-polio syndrom), og er lenket til rullestolen. Han er en kjent
aktivist for nydemokratisk revolusjon i India. Han har selvsagt ikke
utført noen væpna angrep mot staten, men regnes likevel som så
farlig at han risikerer å sitte i fengsel resten av livet. Mer
dramatisk blir det, av at han ikke får grunnleggende helsehjelp. Han
har nå en udiagnostisert svulst og helsa hans er svært dårlig.

Les hele artikkelen her...

Tjen Folket
06.06.18

Politisk fange i India nektes grunnleggende helsehjelp

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Saibaba er en kjent revolusjonær aktivist og politisk fange i India.
India kalles av og til «verdens største demokrati», men staten
opptrer med fascistisk terror og undertrykking mot landets fattigste
mennesker, og mot den revolusjonære bevegelsen. Som i andre
kapitalistiske stater, gjelder demokratiet bare dem som aksepterer
systemet og dets rammer. De som går utenom dette, eller engang
berører grensene, risikerer forfølgelse.

Den tidligere professoren ved universitetet i Dehli, G. N. Saibaba, er
en av de som har fått kjenne denne undertrykkingen på kroppen.
Saibaba regnes som 90% fysisk ufør på grunn av et medfødt syndrom
(post-polio syndrom), og er lenket til rullestolen. Han er en kjent
aktivist for nydemokratisk revolusjon i India. Han har selvsagt ikke
utført noen væpna angrep mot staten, men regnes likevel som så
farlig at han risikerer å sitte i fengsel resten av livet. Mer
dramatisk blir det av at han ikke får grunnleggende helsehjelp. Han
har nå en udiagnostisert svulst og helsa hans er svært dårlig.

Les hele artikkelen her... (
https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12756 )

Tjen Folket
06.06.18

Det norske proletariatet og arbeiderpartiene

Av Ragnar Røed

Med industrialiseringen på 1800-tallet fikk Norge sin moderne
arbeiderklasse, der kjerna var industriproletariatet, og klassen fikk
sin revolusjonære ideologi. Med klassen og ideologien kom også
klassens organisering og etterhvert dens partier.

Ideologien og inspirasjonen til organisering ble gjerne tilført
klassen fra omreisende utenlandske håndverkere, for eksempel fra
Tyskland, eller av at norske arbeidere som tok arbeid i utlandet kom
tilbake med sosialistiske ideer.

Norge var en politisk og kulturell utkant, og derfor kom den
sosialistiske ideologien og deretter den vitenskapelige sosialismen
(marxismen), relativt sent til landet. Fra 1849 til 1851 vokste
Thrane-bevegelsen raskt fram, før den nesten like raskt ble knust og
lederen Marcus Thrane ble kastet i fengsel. Det hevdes at en av
årsakene var at bevegelsen ikke hadde noen sterk oppslutning blant
industriarbeiderne, men var sterkere blant husmenn og på landet.

Les hele artikkelen her...

Tjen Folket
29.05.18

Det norske proletariatet og arbeiderpartiene

Av Ragnar Røed

Med industrialiseringen på 1800-tallet fikk Norge sin moderne
arbeiderklasse, der kjerna var industriproletariatet, og klassen fikk
sin revolusjonære ideologi. Med klassen og ideologien kom også
klassens organisering og etterhvert dens partier.

Ideologien og inspirasjonen til organisering ble gjerne tilført
klassen fra omreisende utenlandske håndverkere, for eksempel fra
Tyskland, eller av at norske arbeidere som tok arbeid i utlandet kom
tilbake med sosialistiske ideer.

Norge var en politisk og kulturell utkant, og derfor kom den
sosialistiske ideologien og deretter den vitenskapelige sosialismen
(marxismen), relativt sent til landet. Fra 1849 til 1851 vokste
Thrane-bevegelsen raskt fram, før den nesten like raskt ble knust og
lederen Marcus Thrane ble kastet i fengsel. Det hevdes at en av
årsakene var at bevegelsen ikke hadde noen sterk oppslutning blant
industriarbeiderne, men var sterkere blant husmenn og på landet.

Les hele artikkelen her... (
https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12755 )

Tjen Folket
04.06.18

Kapitalisme og fattigdom i vesten

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

NRK skriver i en ny sak at hver tredje innbygger i London må regnes
som fattig, og illustrerer artikkelen med et bilde av et lite hus og
overskriften I dette skuret bor det sju mennesker.

Saken mangler selvsagt koblingen mellom det økonomiske systemet og
fattigdommen. I det borgerlige samfunnet er ideologien om «trickle
down economics» svært dominerende. På norsk heter det at «når det
regner på presten så drypper det på klokkeren». Dette er både
løgn og sannhet. Sannheten i det, kan vi se ved at levestandard i de
imperialistiske landene er større enn i de fattige landene. Dette er
ikke tilfeldig. Til en viss grad har det til og med vært bevisst fra
herskerklassens side. I Lenins bok Imperialismen skriver han
følgende:

«Cecil Rhodes skal, etter hva hans nære venn, journalisten Stead,
forteller, i 1895 ha sagt følgende om sine imperialistiske ideer:

“I går var jeg i Londons East End (arbeiderkvarteret) og besøkte
et møte av arbeidsløse. Og da jeg der hadde hørt de vine talene,
som var et eneste skrik om : ‘brød – brød’, og da jeg gikk
hjem tenkte jeg på dette opptrinn og ble mer enn noen sinne
overbevist om imperialismens betydning . Min store tanke er løsningen
av det sosiale problem, er at vi kolonipolitikere for å beskytte Det
forente kongerikes 40 millioner innbyggere mot en blodig borgerkrig
må skaffe nye landområder som kan oppta befolkningsoverskuddet og gi
nye avsetningsområder for de varer de framstiller i fabrikkene og
gruvene. Imperiet er et matspørsmål. Det har jeg alltid sagt. Vil en
unngå borgerkrig, må en være imperialist.”

Slik talte i 1895 Cecil Rhodes, millionær, finanskonge og den som
hadde hovedskylden for boerkrigen.»

Med andre ord har det i over hundre år vært kapitalister som har
sett en sammenheng mellom imperialisme, velferd og unngåelse av
borgerkrig (revolusjon).

Men det er også løgn i den borgerlige påstanden om at
kapitalistenes rikdom kommer alle andre til gode. For det første
øker deres rikdommer enormt, mens verdens fattigste mennesker holdes
nede i sult og fattigdom i den tredje verden. For det andre er det
slik at selv i de rikeste imperialistiske landene, verken kan eller
vil herskerne løfte massene ut av fattigdommen. Dels skyldes dette
deres uslukkelige tørst etter å øke profitten - en nødvendighet i
en økonomi der kapitalistene konkurrerer mot hverandre og
konkurransen skjer med små marginer - og dels skyldes det den almenne
krisa i kapitalismen. Dette er den underliggende årsaken til
nyliberalismen som brøyt gjennom i vestlig politikk mot slutten av
70-tallet og særlig på 80-tallet.

NRKs artikkel dekker noe av konsekvensene av dette. Proletarer i et av
verdens rikeste land, i århundrer verdens største kolonimakt, lever
i fattigdom og fortvilelse. Så mange som en tredjedel av hovedstadens
befolkning, folk som lever tett på et av imperialismens viktigste
politiske og økonomiske sentre.

Også i Norge finnes fattigdom. 600 000 regnes som fattige etter EU
sine kriterier. Rusmisbruk, arbeidsløshet, diskriminering, psykisk
sjukdom, aleneansvar for barn og så videre - dette er utfordringer
som skaper en ekstremt vanskelig situasjon for mange mennesker. Dette
er masser som trenger sosialismen. De har behov som skriker etter å
bli dekket, i en sosialistisk planøkonomi og et framtidig
kommunistisk samfunn.

Disse problemene kan ikke løses i kapitalismen. Kapitalismen bygger
på å tjene penger på andres arbeid. Det er en umulighet uten
utbytting, og utbytting er den direkte årsaken til fattigdom. Enten
det er arbeidere som utbyttes direkte i økonomien, eller det er
reservearbeidskraft og fattigfolk som bare ved sin eksistens holder
lønna nede og presset oppe.

Kommunismen er det eneste alternativet. Revolusjon, all makt til
folket, en ny arbeiderstat, en sosialistisk planøkonomi - dette er
nøklene til å låse opp en lys framtid for hele verdens folk. Det er
fullstendig mulig å sysselsette alle som kan arbeide, det er
fullstendig mulig å skaffe alle mat og klær og tak over hodet.
Allerede finnes alt dette i overflod i de vestlige landene. Selv om vi
gjør slutt på imperialismen og utbyttinga av den tredje verden, har
vi alt vi trenger for å løfte de fattige ut av elendighet. Alt som
trengs for at de fattige selv løfter seg ut av fattigdom er enda mer
korrekt. Det er nok mat, det er nok hus, det er nok å sysselsette
folk med.

Alt som står i veien er kapitalismen. Og den er dømt til å kastes
på historiens skraphaug. Den kan umulig overleve, når den selv i de
mest såkalt vellykka kapitalistiske landene, skaper millioner av
fattige proletarer som hater systemet. Alt som trengs er å organisere
massene og utvikle den revolusjonære kampen.

Bli med - arbeidere, ungdom, kvinner, studenter - organisér dere for
rød front mot kapitalismen!

Tjen Folket
29.05.18

Kapitalisme og fattigdom i vesten

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

NRK skriver i en ny sak at hver tredje innbygger i London må regnes
som fattig, og illustrerer artikkelen med et bilde av et lite hus og
overskriften I dette skuret bor det sju mennesker (
https://www.nrk.no/urix/superrike-og-fattige-bor-side-om-side-i-london-1.14041314
).

Saken mangler selvsagt koblingen mellom det økonomiske systemet og
fattigdommen. I det borgerlige samfunnet er ideologien om «trickle
down economics» svært dominerende. På norsk heter det at «når det
regner på presten så drypper det på klokkeren». Dette er både
løgn og sannhet. Sannheten i det, kan vi se ved at levestandard i de
imperialistiske landene er større enn i de fattige landene. Dette er
ikke tilfeldig. Til en viss grad har det til og med vært bevisst fra
herskerklassens side. I Lenins bok Imperialismen (
https://tjen-folket.no/Sentralt/view/10645 ) skriver han følgende:

«Cecil Rhodes skal, etter hva hans nære venn, journalisten Stead,
forteller, i 1895 ha sagt følgende om sine imperialistiske ideer:

“I går var jeg i Londons East End (arbeiderkvarteret) og besøkte
et møte av arbeidsløse. Og da jeg der hadde hørt de ville talene,
som var et eneste skrik om : ‘brød – brød’, og da jeg gikk
hjem tenkte jeg på dette opptrinn og ble mer enn noen sinne
overbevist om imperialismens betydning. Min store tanke er løsningen
av det sosiale problem, er at vi kolonipolitikere for å beskytte Det
forente kongerikes 40 millioner innbyggere mot en blodig borgerkrig
må skaffe nye landområder som kan oppta befolkningsoverskuddet og gi
nye avsetningsområder for de varer de framstiller i fabrikkene og
gruvene. Imperiet er et matspørsmål. Det har jeg alltid sagt. Vil en
unngå borgerkrig, må en være imperialist.”

Slik talte i 1895 Cecil Rhodes, millionær, finanskonge og den som
hadde hovedskylden for boerkrigen.»

Med andre ord har det i over hundre år vært kapitalister som har
sett en sammenheng mellom imperialisme, velferd og unngåelse av
borgerkrig (revolusjon).

Men det er også løgn i den borgerlige påstanden om at
kapitalistenes rikdom kommer alle andre til gode. For det første
øker deres rikdommer enormt, mens verdens fattigste mennesker holdes
nede i sult og fattigdom i den tredje verden. For det andre er det
slik at selv i de rikeste imperialistiske landene, verken kan eller
vil herskerne løfte massene ut av fattigdommen. Dels skyldes dette
deres uslukkelige tørst etter å øke profitten – en nødvendighet
i en økonomi der kapitalistene konkurrerer mot hverandre og
konkurransen skjer med små marginer – og dels skyldes det den
almenne krisa i kapitalismen. Dette er den underliggende årsaken til
nyliberalismen som brøyt gjennom i vestlig politikk mot slutten av
70-tallet og særlig på 80-tallet.

NRKs artikkel dekker noe av konsekvensene av dette. Proletarer i et av
verdens rikeste land, i århundrer verdens største kolonimakt, lever
i fattigdom og fortvilelse: så mange som en tredjedel av hovedstadens
befolkning – folk som lever tett på et av imperialismens viktigste
politiske og økonomiske sentre.

Også i Norge finnes fattigdom. 600 000 regnes som fattige etter EU
sine kriterier. Rusmisbruk, arbeidsløshet, diskriminering, psykisk
sjukdom, aleneansvar for barn og så videre – dette er utfordringer
som skaper en ekstremt vanskelig situasjon for mange mennesker. Dette
er masser som trenger sosialismen. De har behov som skriker etter å
bli dekket, i en sosialistisk planøkonomi og et framtidig
kommunistisk samfunn.

Disse problemene kan ikke løses i kapitalismen. Kapitalismen bygger
på å tjene penger på andres arbeid. Det er en umulighet uten
utbytting, og utbytting er den direkte årsaken til fattigdom. Enten
det er arbeidere som utbyttes direkte i økonomien, eller det er
reservearbeidskraft og fattigfolk som bare ved sin eksistens holder
lønna nede og presset oppe.

Kommunismen er det eneste alternativet. Revolusjon, all makt til
folket, en ny arbeiderstat, en sosialistisk planøkonomi – dette er
nøklene til å låse opp en lys framtid for hele verdens folk. Det er
fullstendig mulig å sysselsette alle som kan arbeide, det er
fullstendig mulig å skaffe alle mat og klær og tak over hodet.
Allerede finnes alt dette i overflod i de vestlige landene. Selv om vi
gjør slutt på imperialismen og utbyttinga av den tredje verden, har
vi alt vi trenger for å løfte de fattige ut av elendighet. Alt som
trengs for at de fattige selv løfter seg ut av fattigdom er enda mer
korrekt. Det er nok mat, det er nok hus, det er nok å sysselsette
folk med.

Alt som står i veien er kapitalismen. Og den er dømt til å kastes
på historiens skraphaug. Den kan umulig overleve, når den selv i de
mest såkalt vellykka kapitalistiske landene, skaper millioner av
fattige proletarer som hater systemet. Alt som trengs er å organisere
massene og utvikle den revolusjonære kampen.

Bli med – arbeidere, ungdom, kvinner, studenter – organisér dere
for rød front mot kapitalismen!

Tjen Folket
29.05.18

Klasseanalyse av Norge (2018)

[ENGLISH VERSION: Class Analysis of Norway (2018)]

I 2011 skrev jeg et utkast til klasseanalyse til diskusjon i Tjen
Folket: Klassene i det norske samfunnet. Denne har både gode og
dårlige sider.

Jeg mener i dag at den bruker begrepet filleproletariat feil, at den
definerer kjerna i proletariatet feil, at den bruker for mye plass på
småborgerskapet og fokuserer for lite på proletariatet og at den i
for liten grad legger vekt på øvre, mellomliggende og lavere sjikt.
Den brukes også begrepet «arbeiderklasse» framfor det mer presise
og korrekte begrepet «proletariat». Den bærer preg av å være
nettopp det den skulle være – et utkast til analyse, lagd som
grunnlag for diskusjon.

Jeg mener teksten fra 2011 også har gode sider, særlig i
beskrivelsen av psykologien til de forskjellige klassene og gruppene,
men at denne nyere analysen gir en mer korrekt beskrivelse av hvordan
folk i Norge deler seg i klasser i dag.

Målet med denne teksten er å utruste norske maoister med en brukbar
klasseanalyse av dagens Norge. Kommunistenes oppgave er å organisere
proletariatet som herskende klasse, gjennom klassekamp – og å gripe
makta til proletariatet gjennom folkekrig. Organiseringen av
proletariatet, og den kommunistiske organiseringens klassekarakter, er
blitt forsømt i praksis av norske kommunister gjennom lang tid. Som
resultat av en høyrelinje, har slik organisering blitt «utsatt» til
en gang i framtida. Det er min oppfatning at det er å forsømme selve
kjernen i maoismen – politisk makt til proletariatet.

Det er på høy tid å korrigere denne feilen. Det er på høy tid at
kommunistene orienterer seg direkte til vår egen klasse, forener oss
med den og politiserer, mobiliserer og organiserer den for
revolusjonær kamp mot kapitalismen.

For å forstå i dybden hva som er forsømt må kommunistene forstå
klassene, klassekampen og proletariatets historiske oppgave – som er
å avskaffe seg selv som klasse ved å for alltid avskaffe all deling
av mennesker i klasser.

Ragnar Røed, mai 2018

Les hele artikkelen her...

Tjen Folket
25.05.18

Klasseanalyse av Norge (2018)

[ENGLISH VERSION: Class Analysis of Norway (2018) (
https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12754 )]

I 2011 skrev jeg et utkast til klasseanalyse til diskusjon i Tjen
Folket: Klassene i det norske samfunnet. Denne har både gode og
dårlige sider.

Jeg mener i dag at den bruker begrepet filleproletariat feil, at den
definerer kjerna i proletariatet feil, at den bruker for mye plass på
småborgerskapet og fokuserer for lite på proletariatet og at den i
for liten grad legger vekt på øvre, mellomliggende og lavere sjikt.
Den bruker også begrepet «arbeiderklasse» framfor det mer presise
og korrekte begrepet «proletariat». Den bærer preg av å være
nettopp det den skulle være – et utkast til analyse, lagd som
grunnlag for diskusjon.

Jeg mener teksten fra 2011 også har gode sider, særlig i
beskrivelsen av psykologien til de forskjellige klassene og gruppene,
men at denne nyere analysen gir en mer korrekt beskrivelse av hvordan
folk i Norge deler seg i klasser i dag.

Målet med denne teksten er å utruste norske maoister med en brukbar
klasseanalyse av dagens Norge. Kommunistenes oppgave er å organisere
proletariatet som herskende klasse, gjennom klassekamp – og å gripe
makta til proletariatet gjennom folkekrig. Organiseringen av
proletariatet, og den kommunistiske organiseringens klassekarakter, er
blitt forsømt i praksis av norske kommunister gjennom lang tid. Som
resultat av en høyrelinje, har slik organisering blitt «utsatt» til
en gang i framtida. Det er min oppfatning at det er å forsømme selve
kjernen i maoismen – politisk makt til proletariatet.

Det er på høy tid å korrigere denne feilen. Det er på høy tid at
kommunistene orienterer seg direkte til vår egen klasse, forener oss
med den og politiserer, mobiliserer og organiserer den for
revolusjonær kamp mot kapitalismen.

For å forstå i dybden hva som er forsømt må kommunistene forstå
klassene, klassekampen og proletariatets historiske oppgave – som er
å avskaffe seg selv som klasse ved å for alltid avskaffe all deling
av mennesker i klasser.

Ragnar Røed, mai 2018

Les hele artikkelen her... (
https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12752 )

Tjen Folket
25.05.18

Støtt 2 antifascister!

Komitéen for Rød Solidaritet driver i mai/juni en
innsamlingskampanje.

Kampanje for å samle inn penger til 2 antifascister som forfølges av
politiet. Den ene i Texas og den andre i Hordaland.

Kamerat Dallas møter alvorlige siktelser i Texas. De er fabrikkerte
og retter seg mot han for hans antifascistiske og røde aktivitet.

Kamerat Hordaland og hans familie har opplevd polititrakassering,
razzia og anmeldelse for påstått eksponering av nazister.

Begge aktivister har familie og vi vil dele bidragene likt mellom de
to. Merk innbetaling «gave 2 antifa» og sett pengene inn på konto:
4230.55.51613

Rød Solidaritet!

Tjen Folket
24.05.18

Støtt 2 antifascister!

Komitéen for Rød Solidaritet driver i mai/juni en
innsamlingskampanje.

Kampanje for å samle inn penger til 2 antifascister som forfølges av
politiet: den ene i Texas og den andre i Hordaland.

Kamerat Dallas møter alvorlige siktelser i Texas. De er fabrikkerte
og retter seg mot han for hans antifascistiske og røde aktivitet.

Kamerat Hordaland og hans familie har opplevd polititrakassering,
razzia og anmeldelse for påstått eksponering av nazister.

Begge aktivister har familie og vi vil dele bidragene likt mellom de
to. Merk innbetaling «gave 2 antifa» og sett pengene inn på konto:
4230.55.51613

Rød Solidaritet!

Tjen Folket
24.05.18

På Ho Chi Minhs fødselsdag

Den 19. mai i 1890 ble den vietnamesiske revolusjonlederen for
nasjonal frigjøring, Ho Chi Minh, født. Hans kamp for Vietnams
frigjøring ga USA-imperialismen et kraftig nederlag og hele verdens
undertykte håp.

Ved 21 års alder forlot han fødelandet for å bli en revolusjonær.
Han reiste til New York, Moskva, London og Paris. Da han kom tilbake
til Vietnam ledet han an i kampen for å forene landets venstrekrefter
til felles kamp mot imperialismen i Indo-Kina. Da det nye venstre
vokste frem på sekstitallet, ble navnet hans ropt av demonstranter
over hele verden, og hans ansikt var et symbol på kampen mot vestlig
imperialisme, spesielt USA-imperialismen.

Til tross for at han først var en vietnamesisk nasjonalist, ble han
etter å ha lest Lenins Imperialismen overbevist om sosialismens
nødvendighet. Lenin hevdet at ingen nasjon kan bli fri hvis den
undertrykker andre nasjoner og forklarte nødvendigheten av å kjempe
mot alle former for undertrykkelse og utbytting, både for
arbeiderklassen i kolonimaktene og for massene i de koloniserte
landene.

Han skrev selv en gang at «[k]olonialismen er som en igle som suger
fra begge ender; en som utbytter proletariatet i de utviklede landene
og en som utbytter koloniene. Hvis vi ønsker å drepe dette
monsteret, må vi kutte av begge endene samtidig. Hvis bare den ene
endene kuttes av, vil den andre fortsette å suge blodet ut av sitt
offer, monsteret vi overleve og den andre enden vil vokse ut igjen.»

Fra boka Presidenten vår Ho Chi Minh (Oktober forlag, 1976) kan vi
hente følgende sitat fra forordet:

«I ei bok han skreiv midt i 20-åra sette Ho Chi Minh opp desse
kjennemerka på ein revolusjonær: Han må vera flittig og nøysam,
via seg heilt til å gjera det beste for samfunnet og vera heilt
usjølvisk, vera fullrådd på å retta feila sine, halda seg vekk
frå fåfengd og hovmot, la gjerningane sine svara til orda, halda seg
strengt til den revolusjonære trua si, vera reide til å tola offer
og ikkje lata materielle interesser få noka makt over seg. Slik var
han sjølv heile livet.»

Vi kan også avslutte på samme måte som forordet i den ovennevnte
boka avsluttes:

«For arbeidarklassen og folket i båe landa er vegen med folkekrig
det einaste som duger mot aggresssive imperialistmakter, og
sosialismen er det einaste som kan gjera folket fritt og tryggja fullt
sjølvstende for nasjonen.»

Tjen Folket
20.05.18

På Ho Chi Minhs fødselsdag

Den 19. mai i 1890 ble den vietnamesiske revolusjonlederen for
nasjonal frigjøring, Ho Chi Minh, født. Hans kamp for Vietnams
frigjøring ga USA-imperialismen et kraftig nederlag og hele verdens
undertykte håp.

Ved 21 års alder forlot han fødelandet for å bli en revolusjonær.
Han reiste til New York, Moskva, London og Paris. Da han kom tilbake
til Vietnam ledet han an i kampen for å forene landets venstrekrefter
til felles kamp mot imperialismen i Indo-Kina. Da det nye venstre
vokste frem på sekstitallet, ble navnet hans ropt av demonstranter
over hele verden, og hans ansikt var et symbol på kampen mot vestlig
imperialisme, spesielt USA-imperialismen.

Til tross for at han først var en vietnamesisk nasjonalist, ble han
etter å ha lest Lenins «Imperialismen» overbevist om sosialismens
nødvendighet. Lenin hevdet at ingen nasjon kan bli fri hvis den
undertrykker andre nasjoner, og forklarte nødvendigheten av å kjempe
mot alle former for undertrykkelse og utbytting, både for
arbeiderklassen i kolonimaktene og for massene i de koloniserte
landene.

Han skrev selv en gang at «[k]olonialismen er som en igle som suger
fra begge ender; en som utbytter proletariatet i de utviklede landene
og en som utbytter koloniene. Hvis vi ønsker å drepe dette
monsteret, må vi kutte av begge endene samtidig. Hvis bare den ene
endene kuttes av, vil den andre fortsette å suge blodet ut av sitt
offer, monsteret vi overleve og den andre enden vil vokse ut igjen.»

Fra boka «Presidenten vår Ho Chi Minh» (Oktober forlag, 1976) kan
vi hente følgende sitat fra forordet:

«I ei bok han skreiv midt i 20-åra sette Ho Chi Minh opp desse
kjennemerka på ein revolusjonær: Han må vera flittig og nøysam,
via seg heilt til å gjera det beste for samfunnet og vera heilt
usjølvisk, vera fullrådd på å retta feila sine, halda seg vekk
frå fåfengd og hovmot, la gjerningane sine svara til orda, halda seg
strengt til den revolusjonære trua si, vera reide til å tola offer
og ikkje lata materielle interesser få noka makt over seg. Slik var
han sjølv heile livet.»

Vi kan også avslutte på samme måte som forordet i den ovennevnte
boka avsluttes:

«For arbeidarklassen og folket i båe landa er vegen med folkekrig
det einaste som duger mot aggressive imperialistmakter, og sosialismen
er det einaste som kan gjera folket fritt og tryggja fullt
sjølvstende for nasjonen.»

Tjen Folket
20.05.18

25 år siden 18. maj-urolighederne i København

25 år etter de såkalte 18. maj-urolighederne i København kommer det
frem nye opplysninger om at politiledelsen visste om ordren om å
skyte med skarpt mot demonstranter.

Først litt om bakgrunnen for 18. maj-urolighederne. 18. mai 1993 var
det folkeavstemning i Danmark om den såkalte Edinburgh-avtalen. Året
før hadde danskene stemt nei til innføring av EFs
Maastricht-traktat, noe som skapte sjokkbølger i den politiske eliten
i EF. Maastricht-traktaten markerte overgangen fra EF til det som i
dag heter EU og var et resultat av ønsket om å opprette en politisk
union med blant annet mål om et felles forsvar og valuta, slik at
landene som var medlemmer i unionen ville være underlagt EU både i
sikkerhetspolitikk og økonomisk politikk.

Det danske nej’et ville ødelegge for hele prosjektet siden en
forutsetning var at traktaten skulle ratifiseres i samtlige av EUs
medlemsland. Etter forhandlinger mellom den danske regjeringa og EU
kom man derfor frem til en avtale hvor Danmark fikk visse unntak fra
traktaten – de såkalte fire forbehold.

Borgerskapet nekter å respektere folkets nej

Det ble dermed utlyst en ny folkeavstemning, til tross for at folket
under ett år tidligere hadde sagt nei til å innføre traktaten i
Danmark. Antifascistisk Aktion (AFA) søkte derfor om tillatelse til
å demonstrere i bydelen Nørrebro samme kveld som folkeavstemningen
skulle finne sted. Søknaden ble innvilget, og politiet ble satt i
beredskap.

Svært mange var sinte over at folkets nei ikke hadde blitt
respektert. En enorm kampanje fra tilhengerne av EF gjorde at 57 %
stemte ja til den nye avtalen. Mange rasende EF-motstandere støttet
derfor opp om AFAs demonstrasjon. Til å begynne med forløp det hele
fredelig, men da demonstrasjonen var over i ti-tida på kvelden
fortsatte et par tusen mennesker mot Nørrebrogade, hvor det ble hengt
opp et banner med teksten «EF-Fri zone». Politiet kunne ikke finne
seg i dette, og skjøt tåregassgranater mot de fredelige
demonstrantene, uten å ta hensyn til beboere i området som ikke
deltok i demonstrasjonene.

Politiet infiltrerer demonstrasjonen

Skt. Hans Torv, som var åsted for demonstrasjonen, var under
ombygging, og det var derfor løs brostein på stedet. Store mengder
brostein ble derfor samlet opp med hjelp fra sivile politibetjenter
som hadde infiltrert demonstrasjonen. Imidlertid ble det etter hvert
lagt merke til at disse folkene også hadde vært bak politiets linjer
tidligere, og de blir derfor jaget fra demonstrasjonen. Enkelte
demonstranter kaster brostein mot de sivile politibetjentene, som
dermed trekker våpen og varsler til sin ledelse at demonstrantene
«angriper sivile».

De første skuddene løsnes noen minutter senere, og er veldokumentert
av både fjernsynsteam som dekket demonstrasjonen og av mer enn hundre
uavhengige vitner. Først skyter politiet varselskudd i lufta, før
det ropes «skyd efter benene!». På opptakene fra demonstrasjonen
kan man klart og tydelig høre og se hvordan det skytes med skarpt
rett inn i menneskemengden. Det samme gjentok seg åtte minutter
senere, da demonstrantene var i ferd med å trekke seg tilbake og
politiet var på offensiven.

Etterspillet

Som ved et mirakel ble ingen drept av politiet denne kvelden. Elleve
demonstranter og tilskuere fikk skuddskader. Av de 113 skudd som
ifølge politiet selv ble avfyrt, så ble bare sju kuler samlet inn
for ballistisk undersøkelse. Samtlige av disse ble samlet inn fra
Rigshospitalet, seks fra skadde demonstranter og ei kule som graves ut
av ei vindusramme i 16. etasje, mer enn 600 meter vekk fra der hvor
demonstrasjonen fant sted.

De første dagene etter hendelsene er både politiske partier og
presse unisone i sin fordømmelse av demonstrantene og forsvar av
politiets innsats. Men ledende krefter både i det autonome miljøet,
fra DKP/ML (den gang søsterpartiet til norske AKP) og fra den
antiimperialistiske masseorganisasjonen Internationalt Forum danner en
gruppe som skal jobbe for å endre dette bildet. 21. mai blir det
avholdt en ny demonstrasjon på Skt. Hans Torv i protest mot politiets
innsats. Demonstrantene krever en uavhengig gransking av hva som
egentlig skjedde. Fra Internationalt Forums side tar man initiativ til
å be Amnesty Internationals hovedkontor i London gjennomføre
undersøkelsen, da man ikke forventer at danske myndigheter vil
gjennomføre en uavhengig granskning. Amnesty International
gjennomfører faktisk granskningen, og fordømmer i 1994 politiets
bruk av våpen.

I media fastholdt politiet hardnakket de første dagene at de
utelukkende hadde skutt varselskudd opp i lufta. Men en fotograf fra
Vesterbro Lokal TV viser til at hans bilder fra demonstrasjonen viser
at politiet skyter med skarpt inn i menneskemengden. Disse opptakene
når ut i mediene 25. mai. Ikke overraskende konkluderes det
imidlertid med både fra politiets egne granskninger og myndighetenes
granskninger at politiets handlinger var helt i orden. Men ingen av
rapportene – seks i tallet – har konkludert med hvem som gav
ordren om å skyte og om dette var klarert med politiets ledelse.

Nye opplysninger 25 år etter

Dansk fjernsyn har i forbindelse med 25-årsmarkeringen for hendelsene
på Nørrebro laget en dokumentar som heter «Skydeordren der
forsvant». Her går den tidligere politimannen Flemming Sloth
Andersen ut med opplysninger om at politiledelsen visste om og
godkjente handlemåten allerede samme natt.

At politiet slår til med alle midler mot politisk opposisjon er ikke
bare noe som skjer i land langt borte. At de forsøker å legitimere
sine handlinger med skitne triks, løgn og fortielse er heller ikke
uvanlig. Dette skjer også i relativt fredelige og «demokratiske»
land som Norge og Danmark. Det som skjedde for 25 år siden i
København er typisk – først det skitne spillet hvor den politiske
eliten ikke vil godta resultatet i en folkeavstemning, deretter
provokasjoner og hensynsløs bruk av vold mot demonstranter som i
utgangspunktet var fredelige. Da en del av disse forsøkte å forsvare
seg mot tåregass og kuler med brostein, spredte løgnene seg i
borgerlige media om at demonstrantene hadde angrepet politiet.

Dette handler om politiets og politikerelitens klassekarakter.
Politiet er statens voldsapparat, og redskapet borgerskapet har for å
disiplinere og straffe opposisjonelle – gjerne med alle midler. De
lyver og manipulerer og vet at de har støtte fra den politiske
eliten. Lærdommene fra Danmark for 25 år siden er at våre teorier
om dette bekreftes.

Tjen Folket
20.05.18

25 år siden 18. maj-urolighederne i København

25 år etter de såkalte 18. maj-urolighederne i København kommer det
frem nye opplysninger om at politiledelsen visste om ordren om å
skyte med skarpt mot demonstranter.

Først litt om bakgrunnen for 18. maj-urolighederne. 18. mai 1993 var
det folkeavstemning i Danmark om den såkalte Edinburgh-avtalen. Året
før hadde danskene stemt nei til innføring av EFs
Maastricht-traktat, noe som skapte sjokkbølger i den politiske eliten
i EF. Maastricht-traktaten markerte overgangen fra EF til det som i
dag heter EU og var et resultat av ønsket om å opprette en politisk
union med blant annet mål om et felles forsvar og valuta, slik at
landene som var medlemmer i unionen ville være underlagt EU både i
sikkerhetspolitikk og økonomisk politikk.

Det danske nej’et ville ødelegge for hele prosjektet siden en
forutsetning var at traktaten skulle ratifiseres i samtlige av EUs
medlemsland. Etter forhandlinger mellom den danske regjeringa og EU
kom man derfor frem til en avtale hvor Danmark fikk visse unntak fra
traktaten – de såkalte fire forbehold.

Borgerskapet nekter å respektere folkets nej

Det ble dermed utlyst en ny folkeavstemning, til tross for at folket
under ett år tidligere hadde sagt nei til å innføre traktaten i
Danmark. Antifascistisk Aktion (AFA) søkte derfor om tillatelse til
å demonstrere i bydelen Nørrebro samme kveld som folkeavstemningen
skulle finne sted. Søknaden ble innvilget, og politiet ble satt i
beredskap.

Svært mange var sinte over at folkets nei ikke hadde blitt
respektert. En enorm kampanje fra tilhengerne av EF gjorde at 57 %
stemte ja til den nye avtalen. Mange rasende EF-motstandere støttet
derfor opp om AFAs demonstrasjon. Til å begynne med forløp det hele
fredelig, men da demonstrasjonen var over i ti-tida på kvelden
fortsatte et par tusen mennesker mot Nørrebrogade, hvor det ble hengt
opp et banner med teksten «EF-Fri zone». Politiet kunne ikke finne
seg i dette, og skjøt tåregassgranater mot de fredelige
demonstrantene, uten å ta hensyn til beboere i området som ikke
deltok i demonstrasjonene.

Politiet infiltrerer demonstrasjonen

Skt. Hans Torv, som var åsted for demonstrasjonen, var under
ombygging, og det var derfor løs brostein på stedet. Store mengder
brostein ble derfor samlet opp med hjelp fra sivile politibetjenter
som hadde infiltrert demonstrasjonen. Imidlertid ble det etter hvert
lagt merke til at disse folkene også hadde vært bak politiets linjer
tidligere, og de blir derfor jaget fra demonstrasjonen. Enkelte
demonstranter kaster brostein mot de sivile politibetjentene, som
dermed trekker våpen og varsler til sin ledelse at demonstrantene
«angriper sivile».

De første skuddene løsnes noen minutter senere, og er veldokumentert
av både fjernsynsteam som dekket demonstrasjonen og av mer enn hundre
uavhengige vitner. Først skyter politiet varselskudd i lufta, før
det ropes «skyd efter benene!» På opptakene fra demonstrasjonen kan
man klart og tydelig høre og se hvordan det skytes med skarpt rett
inn i menneskemengden. Det samme gjentok seg åtte minutter senere, da
demonstrantene var i ferd med å trekke seg tilbake og politiet var
på offensiven.

Etterspillet

Som ved et mirakel ble ingen drept av politiet denne kvelden. Elleve
demonstranter og tilskuere fikk skuddskader. Av de 113 skudd som
ifølge politiet selv ble avfyrt, så ble bare sju kuler samlet inn
for ballistisk undersøkelse. Samtlige av disse ble samlet inn fra
Rigshospitalet, seks fra skadde demonstranter og ei kule som graves ut
av ei vindusramme i 16. etasje, mer enn 600 meter vekk fra der hvor
demonstrasjonen fant sted.

De første dagene etter hendelsene er både politiske partier og
presse unisone i sin fordømmelse av demonstrantene og forsvar av
politiets innsats. Men ledende krefter både i det autonome miljøet,
fra DKP/ML (den gang søsterpartiet til norske AKP) og fra den
antiimperialistiske masseorganisasjonen Internationalt Forum danner en
gruppe som skal jobbe for å endre dette bildet. 21. mai blir det
avholdt en ny demonstrasjon på Skt. Hans Torv i protest mot politiets
innsats. Demonstrantene krever en uavhengig gransking av hva som
egentlig skjedde. Fra Internationalt Forums side tar man initiativ til
å be Amnesty Internationals hovedkontor i London gjennomføre
undersøkelsen, da man ikke forventer at danske myndigheter vil
gjennomføre en uavhengig granskning. Amnesty International
gjennomfører faktisk granskningen, og fordømmer i 1994 politiets
bruk av våpen.

I media fastholdt politiet hardnakket de første dagene at de
utelukkende hadde skutt varselskudd opp i lufta. Men en fotograf fra
Vesterbro Lokal TV viser til at hans bilder fra demonstrasjonen viser
at politiet skyter med skarpt inn i menneskemengden. Disse opptakene
når ut i mediene 25. mai. Ikke overraskende konkluderes det
imidlertid med både fra politiets egne granskninger og myndighetenes
granskninger at politiets handlinger var helt i orden. Men ingen av
rapportene – seks i tallet – har konkludert med hvem som gav
ordren om å skyte og om dette var klarert med politiets ledelse.

Nye opplysninger 25 år etter

Dansk fjernsyn har i forbindelse med 25-årsmarkeringen for hendelsene
på Nørrebro laget en dokumentar som heter «Skydeordren der
forsvant». Her går den tidligere politimannen Flemming Sloth
Andersen ut med opplysninger om at politiledelsen visste om og
godkjente handlemåten allerede samme natt.

At politiet slår til med alle midler mot politisk opposisjon er ikke
bare noe som skjer i land langt borte. At de forsøker å legitimere
sine handlinger med skitne triks, løgn og fortielse er heller ikke
uvanlig. Dette skjer også i relativt fredelige og «demokratiske»
land som Norge og Danmark. Det som skjedde for 25 år siden i
København er typisk – først det skitne spillet hvor den politiske
eliten ikke vil godta resultatet i en folkeavstemning, deretter
provokasjoner og hensynsløs bruk av vold mot demonstranter som i
utgangspunktet var fredelige. Da en del av disse forsøkte å forsvare
seg mot tåregass og kuler med brostein, spredte løgnene seg i
borgerlige media om at demonstrantene hadde angrepet politiet.

Dette handler om politiets og politikerelitens klassekarakter.
Politiet er statens voldsapparat, og redskapet borgerskapet har for å
disiplinere og straffe opposisjonelle – gjerne med alle midler. De
lyver og manipulerer og vet at de har støtte fra den politiske
eliten. Lærdommene fra Danmark for 25 år siden er at våre teorier
om dette bekreftes.

Tjen Folket
20.05.18

Ved 45-årsdagen for mordet på Ibrahim Kaypakkaya

18. mai er det 45 år sidan den tyrkiske staten drap kommunisten
Ibrahim Kaypakkaya.

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Ibrahim Kaypakkaya har vorte eit symbol på den revolusjonære krigen
i Tyrkia og ei kjelde til inspirasjon for revolusjonære og
opprørarar i heile verda. Jamvel om han berre var 23 eller 24 år
når han vart drepen, leverte han viktige bidrag til teorien vår,
maoismen.

Han vart fødd i Tyrkia i 1949, og kom i kontakt med revolusjonære
krefter når han byrja studiar i fysikk ved universitetet i Istanbul
på slutten av sekstitalet. Raskt etter vart han medlem av det
forbodne partiet for revolusjonære arbeidarar og bønder i Tyrkia
(TIIKP).

I 1972 vart partiet splitta då Kaypakkaya stilte seg i spissen for
dei som ynskte at partiet skulle driva folkekrig mot den
undertrykkande statsmakta. Han braut ut og danna Tyrkias Kommunistiske
Parti (Marxistisk-Leninistisk), forkorta TKP/ML. Den væpna greina av
partiet forkortast TIKKO på tyrkisk.

Berre åtte månader etter at partiet vart skipa, vart Kaypakkaya
teken til fange av det brutale og USA-støtta fascistregimet i Tyrkia.
Trass i omfattande tortur, veik han ikkje og nekta å tysta på
kameratane sine. Til slutt drap dei han og skapte martyren Kaypakkaya.

Partiet hans er framleis aktivt og driv folkekrig mot den tyrkiske
staten. Dei stør aktivt den kurdiske frigjeringskrigen og har vore
mellom dei leiande kreftene i kampen mot IS-terroristane, noko ein
naturlegvis ikkje får høyra om i vestlege media.

Om Kaypakkaya har TKP/ML uttalt følgjande:

«Han peikte klart ut at vegen til revolusjon går via folkekrig. Han
gjorde det klart at kommunistpartiet har som si hovudoppgåve å
organisera geriljakrig for å skapa raud makt. For å klare dette må
partiet arbeida mellom bøndene på landsbygda. Ibrahim Kaypakkaya
knuste også den femti år gamle myten om kemalistane som frigjerarar.
Han sa at den fascistiske staten Tyrkia vart tufta på kemalistane sin
ideologi. I samtida vart ikkje det kurdiske folket ein gong mellom
revolusjonære sett på som eit eige folk, men Ibrahim Kaypakkaya
gjorde det heilt klart at landet vårt er eit multinasjonalt land.

Han prova at attmed det tyrkiske folket lever også den undertrykte
kurdiske nasjonen i tillegg til andre etniske og nasjonale minoritetar
som blir undertrykte av staten. Det var berre Ibrahim Kaypakkaya som
stod for den marxist-leninistiske-maoistiske lina som konfronterte
tyrkisk sjåvinisme og kurdisk nasjonalisme ved å framheva det
internasjonale proletariatet sine prinsipp kring det nasjonale
spørsmålet. Han forsvarte ein kvar nasjon sin rett til å rå seg
sjølv og meinte at alle nasjonar har dei same rettane.

Han gjorde det også klart at partiet han grunnla, TKP/ML, var
inspirert av Pariskommunen, av oktoberrevolusjonen, den kinesiske
revolusjonen og den store proletære kulturrevolusjonen. Ikkje berre
forsvarte han Mao Zedong og Kinas Kommunistiske Parti, han sa også at
Maos bidrag til det internasjonale proletariatet sin vitskap ikkje er
enkelte bidrag, men opphøyer heile vitskapen til eit nytt nivå. Han
sa at formann Maos bidrag til å halda fram revolusjonen under
proletariatets diktatur, hans analyse av det sosialistiske samfunnet,
klassene og klassekampen under sosialismen betydde eit nytt framskritt
i det internasjonale proletariatet sin vitskap. Han rekna den store
proletære kulturrevolusjonen som det største det internasjonale
proletariatet nokon gong hadde oppnådd.»

For oss er framleis Kaypakkaya til inspirasjon. Gjennom sitt korte liv
vart han eit symbol på motstand og opprør, både i Tyrkia og i andre
land. For jamvel om staten klarte å drepa han, klarer dei ikkje å
drepa ideane hans eller inspirasjonen han har gjeve i dei mange åra
som har gått sidan då, For som dei seier i Tyrkia:

Ibo yaşıyor, TİKKO savaşıyor! (Ibo lever - TIKKO kjempar!)

Tjen Folket
18.05.18

Ved 45-årsdagen for mordet på Ibrahim Kaypakkaya

18. mai er det 45 år sidan den tyrkiske staten drap kommunisten
Ibrahim Kaypakkaya.

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Ibrahim Kaypakkaya har vorte eit symbol på den revolusjonære krigen
i Tyrkia og ei kjelde til inspirasjon for revolusjonære og
opprørarar i heile verda. Jamvel om han berre var 23 eller 24 år
når han vart drepen, leverte han viktige bidrag til teorien vår,
maoismen.

Han vart fødd i Tyrkia i 1949, og kom i kontakt med revolusjonære
krefter når han byrja studiar i fysikk ved universitetet i Istanbul
på slutten av sekstitalet. Raskt etter vart han medlem av det
forbodne partiet for revolusjonære arbeidarar og bønder i Tyrkia
(TIIKP).

I 1972 vart partiet splitta då Kaypakkaya stilte seg i spissen for
dei som ynskte at partiet skulle driva folkekrig mot den
undertrykkande statsmakta. Han braut ut og danna Tyrkias Kommunistiske
Parti (Marxistisk-Leninistisk), forkorta TKP/ML. Den væpna greina av
partiet forkortast TIKKO på tyrkisk.

Berre åtte månader etter at partiet vart skipa, vart Kaypakkaya
teken til fange av det brutale og USA-støtta fascistregimet i Tyrkia.
Trass i omfattande tortur, veik han ikkje og nekta å tysta på
kameratane sine. Til slutt drap dei han og skapte martyren Kaypakkaya.

Partiet hans er framleis aktivt og driv folkekrig mot den tyrkiske
staten. Dei stør aktivt den kurdiske frigjeringskrigen og har vore
mellom dei leiande kreftene i kampen mot IS-terroristane, noko ein
naturlegvis ikkje får høyra om i vestlege media.

Om Kaypakkaya har TKP/ML uttalt følgjande:

«Han peikte klart ut at vegen til revolusjon går via folkekrig. Han
gjorde det klart at kommunistpartiet har som si hovudoppgåve å
organisera geriljakrig for å skapa raud makt. For å klare dette må
partiet arbeida mellom bøndene på landsbygda. Ibrahim Kaypakkaya
knuste også den femti år gamle myten om kemalistane som frigjerarar.
Han sa at den fascistiske staten Tyrkia vart tufta på kemalistane sin
ideologi. I samtida vart ikkje det kurdiske folket ein gong mellom
revolusjonære sett på som eit eige folk, men Ibrahim Kaypakkaya
gjorde det heilt klart at landet vårt er eit multinasjonalt land.

Han prova at attmed det tyrkiske folket lever også den undertrykte
kurdiske nasjonen i tillegg til andre etniske og nasjonale minoritetar
som blir undertrykte av staten. Det var berre Ibrahim Kaypakkaya som
stod for den marxist-leninistiske-maoistiske lina som konfronterte
tyrkisk sjåvinisme og kurdisk nasjonalisme ved å framheva det
internasjonale proletariatet sine prinsipp kring det nasjonale
spørsmålet. Han forsvarte ein kvar nasjon sin rett til å rå seg
sjølv og meinte at alle nasjonar har dei same rettane.

Han gjorde det også klart at partiet han grunnla, TKP/ML, var
inspirert av Pariskommunen, av oktoberrevolusjonen, den kinesiske
revolusjonen og den store proletære kulturrevolusjonen. Ikkje berre
forsvarte han Mao Zedong og Kinas Kommunistiske Parti, han sa også at
Maos bidrag til det internasjonale proletariatet sin vitskap ikkje er
enkelte bidrag, men opphøyer heile vitskapen til eit nytt nivå. Han
sa at formann Maos bidrag til å halda fram revolusjonen under
proletariatets diktatur, hans analyse av det sosialistiske samfunnet,
klassene og klassekampen under sosialismen betydde eit nytt framskritt
i det internasjonale proletariatet sin vitskap. Han rekna den store
proletære kulturrevolusjonen som det største det internasjonale
proletariatet nokon gong hadde oppnådd.»

For oss er framleis Kaypakkaya til inspirasjon. Gjennom sitt korte liv
vart han eit symbol på motstand og opprør, både i Tyrkia og i andre
land. For jamvel om staten klarte å drepa han, klarer dei ikkje å
drepa ideane hans eller inspirasjonen han har gjeve i dei mange åra
som har gått sidan då, For som dei seier i Tyrkia:

Ibo yaşıyor, TİKKO savaşıyor! (Ibo lever - TIKKO kjempar!)

Tjen Folket
18.05.18

Masselinjen, av Perus Kommunistiske Parti

Denne teksten er del av den politiske generallinjen til Perus
Kommunistiske Parti som består av fem dokumenter:

Militærlinjen
Masselinjen
Internasjonal linje
Linjen for den nydemokratiske revolusjonen
Linjen for å bygge opp revolusjonens tre verktøy

Dette er noen av PKPs viktigste dokumenter, sammen med Grunnleggende
dokumenter som består av «Om marxismen-leninismen-maoismen», «Om
Gonzalos tenkning» og «Program og vedtekter».

Denne teksten er oversatt til norsk fra en engelsk versjon og også
noe korrigert i samsvar med spansk utgave.

Oversetterne tar ansvar for alle feil og mangler ved oversettelsen.
Oversettelsen er ikke profesjonell, og lesere oppfordres til å være
bevisst på dette. Oversetterne har også tatt seg noen små friheter
i oversettelsen for å gjøre den mer tilgjengelig for norske lesere.

Les hele artikkelen her...

Tjen Folket
16.05.18

Masselinjen, av Perus Kommunistiske Parti

Denne teksten er del av den politiske generallinjen til Perus
Kommunistiske Parti som består av fem dokumenter:

* Militærlinjen
* Masselinjen
* Internasjonal linje
* Linjen for den nydemokratiske revolusjonen
* Linjen for å bygge opp revolusjonens tre verktøy

Dette er noen av PKPs viktigste dokumenter, sammen med Grunnleggende
dokumenter som består av «Om marxismen-leninismen-maoismen», «Om
Gonzalos tenkning» og «Program og vedtekter».

Denne teksten er oversatt til norsk fra en engelsk versjon og også
noe korrigert i samsvar med spansk utgave.

Oversetterne tar ansvar for alle feil og mangler ved oversettelsen.
Oversettelsen er ikke profesjonell, og lesere oppfordres til å være
bevisst på dette. Oversetterne har også tatt seg noen små friheter
i oversettelsen for å gjøre den mer tilgjengelig for norske lesere.

Les hele artikkelen her... (
https://tjen-folket.no/Sentralt/view/12745 )

Tjen Folket
16.05.18

Leve Palestina! Knus staten Israel!

I går feiret den israelske staten erklæringen av Jerusalem som sin
hovedstad.

USA viste sin støtte til erklæringen, og Trumps datter Ivanka og
hennes ektefelle, seniorrådgiver Kushner, var tilstede for å delta i
feiringen.

Dagen ble preget av kraftige palestinske protester, og av blodige
overgrep fra den israelske staten. Over 50 palestinere ble drept og
mer enn 2400 skadet av angrep fra israelske soldater, og dagen går
inn i historien som den blodigste siden Israels bombinger av landet i
2014.

Igjen må palestinerne lide som et eksempel på imperialistenes
overgrep.

Nakba-dagen 15. mai

Nakba-dagen er en viktig markeringsdag for den palestinske
frigjøringskampen. Ordet nakba betyr «katastrofen» på arabisk, og
dagen markerer grunnleggelsen av den israelske staten og fordrivelsen
av palestinerne.

Ifølge palestinske myndigheter måtte 900 000 forlate sine hjem og
hjemland. Med det britiske militæret ble det ryddet plass for den nye
staten, og palestinerne ble fordrevet til begrensede deler av
området.

Protestene fortsetter i dag. Mediene sender bilder fra kraftige
protester og harde gateslag mot tungt bevæpnede israelske soldater.

Israel er en illegitim settlerstat

Den israelske staten er en apartheid- og settlerstat. Siden sin
begynnelse har staten vært illegitim og etablert på stjålet land.
Siden den gang har staten stadig ekspandert gjennom militær
fordrivelse av palestinerne, og store deler av den palestinske
befolkningen er fanget i innestengte områder hvor Israel sørger for
svært kummerlige forhold.

Staten er helt avhengig av, og får utpreget mye, militær og
økonomisk støtte fra spesielt USA. Israel er et brohode for
USA-imperialismen i regionen og en av USAs nærmeste allierte der.
Innbyggerne i staten er i hovedsak kolonister, eller barn av
kolonister, som har flyttet fra andre land.

Palestinerne fortjener vår ubetingede støtte!

Mange palestinere ønsker nå en ny intensivering av intifadaen. Vi
understreker nok en gang: Den palestinske kampen mot de israelske
okkupasjonsmakta er legitim og rettferdig! Staten Israel fortsetter
med overgrep og trakkasering mot sivile palestinere. Dette er terror!
Staten Israel fortsetter med å bygge nye bosetninger på land de har
tatt fra palestinerne gjennom krig. Dette er okkupasjon! Kan da
palestinerne legge ned våpnene og be om fred? Nei, den væpna kampen
er det eneste som kan knuse den væpna okkupanten. Og så lenge kampen
fortsetter er det håp. Det er umulig for imperialismen og sionismen
å undertrykke hele det palestinske folket for alltid. Så lenge
nasjonen består og kjemper, må den seire til slutt.

Full støtte til palestinernes væpna kamp mot terror-, imperialist-
og apartheidstaten Israel!

Tjen Folket
15.05.18

Leve Palestina! Knus staten Israel!

I går feiret den israelske staten erklæringen av Jerusalem som sin
hovedstad. USA viste sin støtte til erklæringen, og Trumps datter
Ivanka og hennes ektefelle, seniorrådgiver Kushner, var tilstede for
å delta i feiringen.

Dagen ble preget av kraftige palestinske protester, og av blodige
overgrep fra den israelske staten. Over 50 palestinere ble drept og
mer enn 2400 skadet av angrep fra israelske soldater, og dagen går
inn i historien som den blodigste siden Israels bombinger av landet i
2014.

Igjen må palestinerne lide som et eksempel på imperialistenes
overgrep.

Nakba-dagen 15. mai

Nakba-dagen er en viktig markeringsdag for den palestinske
frigjøringskampen. Ordet nakba betyr «katastrofen» på arabisk, og
dagen markerer grunnleggelsen av den israelske staten og fordrivelsen
av palestinerne.

Ifølge palestinske myndigheter måtte 900 000 forlate sine hjem og
hjemland. Med det britiske militæret ble det ryddet plass for den nye
staten, og palestinerne ble fordrevet til begrensede deler av
området.

Protestene fortsetter i dag. Mediene sender bilder fra kraftige
protester og harde gateslag mot tungt bevæpnede israelske soldater.

Israel er en illegitim settlerstat

Den israelske staten er en apartheid- og settlerstat. Siden sin
begynnelse har staten vært illegitim og etablert på stjålet land.
Siden den gang har staten stadig ekspandert gjennom militær
fordrivelse av palestinerne, og store deler av den palestinske
befolkningen er fanget i innestengte områder hvor Israel sørger for
svært kummerlige forhold.

Staten er helt avhengig av, og får utpreget mye, militær og
økonomisk støtte fra spesielt USA. Israel er et brohode for
USA-imperialismen i regionen og en av USAs nærmeste allierte der.
Innbyggerne i staten er i hovedsak kolonister, eller barn av
kolonister, som har flyttet fra andre land.

Palestinerne fortjener vår ubetingede støtte!

Mange palestinere ønsker nå en ny intensivering av intifadaen. Vi
understreker nok en gang: Den palestinske kampen mot den israelske
okkupasjonsmakta er legitim og rettferdig! Staten Israel fortsetter
med overgrep og trakkasering mot sivile palestinere. Dette er terror!
Staten Israel fortsetter med å bygge nye bosetninger på land de har
tatt fra palestinerne gjennom krig. Dette er okkupasjon! Kan da
palestinerne legge ned våpnene og be om fred? Nei, den væpna kampen
er det eneste som kan knuse den væpna okkupanten. Og så lenge kampen
fortsetter er det håp. Det er umulig for imperialismen og sionismen
å undertrykke hele det palestinske folket for alltid. Så lenge
nasjonen består og kjemper, må den seire til slutt.

Full støtte til palestinernes væpna kamp mot terror-, imperialist-
og apartheidstaten Israel!

Tjen Folket
15.05.18

© 2018   Tjen Folket – kommunistisk forbund

_____________________________
Meld ut / Oppdater e-postadresse: https://ymlpsend3.com/ugbeuwsjgsgmubegmqyuggembqh
Powered by YourMailingListProvider

-------------- next part --------------
An HTML attachment was scrubbed...
URL: <http://lists.copyleft.no/pipermail/saih-promo2002/attachments/20180610/0f98d26e/attachment-0001.html>