[saih-promo2002] Tjen Folkets nyhetsbrev #12 – 2014

[Tjen Folket]

--------------------------------------------------------------------------------
Dette nyhetsbrevet har bilder.
Hvis du ser bare tekst og ingen bilder, kan
du se bildeutgaven ved å følge denne lenken:
http://ymlp344.net/zdvfYh
--------------------------------------------------------------------------------


Nyhetsbrev #12  –  2014

I dette nyhetsbrevet vil vi dekke følgende saker:

Uansett hva staten sier så er betjent Darren Wilson skyldig!
Stalin og deportasjonene
Politivenstre
75 år siden Norman Bethune døde
Nei til salg av Norge
Møt nederlag med et smil

Kommunist nummer 10

MLM mot trotskisme – del 2. Inneholder blant annet kritikk av det
trotskistiske overgangsprogrammet og gjennomgang av trotskismens
historie etter 2. verdenskrig og litt om trotskisme i Norge. Også i
dette heftet settes trotskisme opp mot MLM for å avsløre
trotskismens negative konsekvenser.

Til nettbutikken ( http://tjen-folket.no/sentralt/view/11247 )

Uansett hva staten sier så er betjent Darren Wilson skyldig!

Tjen Folket støtter massene som gjør opprør i Ferguson mot
rasistisk politi og overgrep og har oversatt en tekst om saken fra
amerikanske kommunister.

Vi har oversatt følgende tekst fra New Communist Party – Liaison
Committee. Teksten kan leses på engelsk på deres nettsider. (
http://ncplc.wordpress.com/2014/11/25/no-matter-what-the-state-says-officer-darren-wilson-is-guilty/
)

Uansett hva staten sier så er betjent Darren Wilson skyldig!

Gårsdagens nyheter (24. november) om at en storjury i St. Louis fylke
ikke vil reise tiltale mot den hvite politimannen Darren Wilson for
drapet på den ubevæpna 18-år gamle afroamerikaneren Michael Brown,
kommer ikke som noen overraskelse. På tross av flere vitner, blant
annet Browns venn Dorian Johnson som var med ham på tidspunktet for
drapet, så Brown med hendene opp i lufta før han ble skutt, til
tross for video og lydopptak rett etter skytingen som strider med
politibetjentens rapporter, på tross av en uavhengig obduksjon
utstedt av Brownfamilien som motsier opprinnelige påstander om at
Brown ble tatt opp som et resultat av slåsskamp med betjent Wilson,
på tross av at det tårner seg opp med bevis som motsier Ferguson
Politistasjon sine uttalelser og rapporter, så har St. Louis fylke
besluttet ikke å tiltale betjent Wilson.

På tross av Ferguson-politiets ondskapsfulle forsøk på karakterdrap
av Michael Brown når de har spredd en overvåkningsvideo av en mann
de hevder var Brown som nasker fra en butikk, har massene i Ferguson
og deres allierte ikke latt seg lure av disse hvit-makt-taktikkene.
Det som er blitt gjort med så mange andre unge menn av afrikansk
avstamning i dette landet, inkludert Oscar Grant, Trayvon Martin og
mengder av andre, ble nok en gang oppskriftsmessig forsøkt på
Michael Brown.

I stedet har St. Louis fylke, staten Missouri og det undertrykkende
statsapparatet i USA bevist nok en gang for flere og flere av de
undertrykte og utbyttede massene i USA at vi faktisk blir mishandla,
jaget, forfulgt, systemisk diskriminert og systemisk myrdet.

Det faktum at betjent Wilson, som utallige andre før ham og sikkert
hundrevis av andre etter, er i stand til å slippe unna med kaldblodig
drap uten tiltale, ryster samfunnene til de undertrykte nasjonene i
USA. Samtidig som de sliter med fattigdom, arbeidsløshet og
mangelfull skolegang; diskriminert i nesten alle fasetter av det
amerikanske samfunnet, blir vår kamp ytterligere forverret av en
politistyrke som tjener borgerskapet og håndhever en rasistisk,
nasjonal undertrykking som er klar som dagen for det blotte øye. Det
er særlig tydelig når vi ser Missouris guvernør Jay Nixon erklære
en statsomfattende krise i forkant av storjuryens avgjørelse, der
Missouri National Guard, Missouri Highway Patrol, St. Louis County
Police Department og St. Louis Metropolitan Police Department ble
samla i Ferguson under en felles kommando under dekke av å skulle
“beskytte sivile rettigheter”.

Men massene blir lei av undertrykking.

Det som vil skje, og som har skjedd, er fortsatt uro og opprør i
Ferguson og over hele USA. Det er rett av undertrykte å gjøre
opprør. Men det som trengs nå mer enn noen gang er den
revolusjonære forståelsen av noen lærdommer:

1) USA er et nybyggerkolonialistisk kapitalistisk imperium med indre
kolonier/undertrykte nasjoner, som inkluderer Den svarte nasjonen;
denne motsetningen er voldelig og dødelig og arbeiderklassen i disse
undertrykte nasjonene må gå sammen med arbeiderklassen fra den
euroamerikanske nasjonen og danne en enhetsfront for å bekjempe ikke
bare nasjonal undertrykking og euroamerikansk sjåvinisme, men mot
selve kapitalismen, og denne prosessen omfatter etableringen av den
flernasjonale arbeiderklassens marxist-leninistiske-maoistiske parti.

2) Massene kan ikke stole på politiet (eller noen annen statlig
myndighet) for virkelig vern og hjelp; det er ikke i det
kapitalismelojale politiets interesse å beskytte og betjene våre
lokalsamfunn.

3) Undertrykte nasjonaliteter, først og fremst folk av afrikansk
avstamning, har alltid blitt mishandla og undertrykka; Michael Brown
er ikke et unikt fenomen i den nybyggerkoloniale
kapitalistisk-imperialistiske historien til USA.

4) Massene trenger sin egen proletariske beskyttelse, våre egne
baser, våre egne styrker, vår egen bevegelse for mothegemoni: vår
egen dobbeltmakt. Massene trenger en folkehær, og denne hæren kan
bare bli ledet av kommunistpartiet, og vi må altså bygge det
marxist-leninist-maoistiske kommunistpartiet. I kampene i ulike
lokalsamfunn bør det dannes selvforsvarsgrupper for å danne et
forsøk på motstand, for eksempel dannelse av Cop Watch, til å
fungere som en motvekt mot politibrutalitet, med erkjennelsen av at
disse organisasjonsformene er begrenset både i innflytelse og omfang,
men er nødvendige for å gi praktisk hjelp til massene som lider
under brutale former for vold og utenomrettslige drap.

Vi står i solidaritet med massene i Ferguson, og massene over hele
USA som organiserer seg mot politiets terror. Vi støtter fullt ut
opprør fra de undertrykte massene som roper på grunnleggende
forandring. Vi står for utvetydig støtte til alle de som ser disse
urettferdighetene som ytterligere bevis, som en tiltale mot USAs natur
som kapitalistisk-imperialistisk og dominert av hvite.

Lenge leve Fergusons opprørske masser!

Lenge leve de undertrykte folkene i USA!

Ned med kapitalismen og imperialismen!

Opp med henda! Motstand mot staten!

Tjen Folket
25.11.2014

Stalin og deportasjonene

Antikommunister bruker ofte behandlinga av krimtartarer og andre
nasjonale minoriteter mot Sovjet og Stalin, men hva skjedde egentlig
og i hvilken kontekst?

Skrevet av en gjesteskribent.

Mange antikommunister som vil sverte Sovjetunionen og Stalin sin
politikk overfor nasjonalitetene, gjør ofte et stort nummer ut av
deporteringa av noen av disse under andre verdenskrig. Det er godt
mulig det blei gjort overgrep under denne prosessen, men om man bare
henger seg fast ved dette glemmer man både kontekst og de faktiske
hendelsene. Ettersom dette er en påstand som slenges mot kommunismen
så ofte bør det være på sin plass å se nærmere på
omstendighetene og begrunnelsene for deporteringene.

Anklagene og hetsen mot Stalins politikk overfor nasjonalitetene har
sin opprinnelse i Krustjovs hemmelige tale i 1956 på den 20.
partikongressen til kommunistpartiet i Sovjetunionen. Her anklaga
Krustjov Stalin for å ha deportert alle som én – “kvinner og
barn, og medlemmer av Komsomol”. Han sier også at “ingen
marxist-leninist kan stille seg bak dette”. Både Krustjovs tale og
seinere bruk av påstandene fra denne, overser totalt detaljene bak
dette.

1) Det var eksempler på unntak fra deporteringene. Det er altså en
rein løgn at “alle” blei deportert.

2) Den militære begrunnelsen var ganske enkel den sterke viljen til
samarbeid med nazistene som rådde i store deler av disse mindre
nasjonene. Deporteringene skjedde etter at den røde armé avanserte
vestover. Her var det ekstremt viktig at man sikra den bakre flanken
fra dolkestikk fra opprørske elementer i tidligere tyskokkuperte
områder. Man kunne heller ikke være sikker på at tyskerne ikke kom
på offensiven igjen, og gjorde bruk av de tyskvennlige i Sovjet.

I krimtartarenes tilfelle var det i 1939 så mange som 218 000 av dem.
Dette bør innebære om lag 22 000 våpenføre menn – om lag 10 % av
befolkninga. I 1941 hadde 20 000 krimtartarer desertert, og i 1944 var
et tilsvarende antall på nazistenes side. Vi kan altså slå fast at
det var massivt samarbeid med tyskerne og forræderi mot
Sovjetunionen, spørsmålet bør være; hva skulle egentlig
Sovjetmyndighetene gjort?

De kunne ha skutt alle sammen. De kunne også valgt å deportere bare
de 20 000 våpenføre mennene. Begge deler ville i realiteten betydd
slutten for krimtartarene som nasjon. Det ville tross alt ikke vært
noen menn som blei igjen. Kommunistenes politikk overfor nasjonene
hadde alltid vært å ivareta nasjonenes egenart, og sørge for at de
fikk utvikle seg og sin kultur under sosialismen. Det blei klart at en
splittelse av befolkninga ville betydd dødsstøtet for en slik
politikk.

I stedet for dette valgte sovjetregjeringa å deportere hele nasjonen
til sentral-Asia i 1944. Her fikk de land, og noen års skattefritak i
kompensasjon. Tartarnasjonen forble intakt, og økte i antall i
etterkrigstida. Mange valgte også ikke å flytte tilbake igjen da de
fikk tillatelse til dette.

Bildet viser krimtartarer i tyske Waffen SS i 1942:

To andre grupper det kan være verdt å nevne er tsjetsjenerne og
ingusjene. I 1943 var det rundt 450 000 av disse i den Autonome
Tsjetjensk-ingusje sosialistiske republikk. Dette bør tilsvare om lag
40-50 000 våpenføre menn. Av disse blei 14 576 menn innkalt til
tjeneste, hvorav 13560, eller hele 93 % deserterte og/eller gjemte seg
og tilslutta seg bandittgrupper i fjellene. Også her var altså
samarbeidet svært djuptgripende. Disse blei også deportert, og sjøl
om dette foregikk under den ekstreme russiske vinteren trur man
dødsraten lå så lavt som på 0,25 % av de deporterte – et svært
lavt tall tatt forholda i betraktning.

Vi kan med dette i bakhodet slå fast tre kjensgjeringer:

1) Det fantes unntak 2) Det fantes militære grunner og 3) Det var
massivt, og ikke bare individuelt forræderi blant gruppene.

Som sagt, så forekom det antakelig stygge overgrep på lokalt plan.
Ting kunne sikkert blitt gjort annerledes – men de fantastiske
påstandene om målretta forsøk på “folkemord” og etnisk rensing
holder ikke vann. At begge disse folkegruppene eksisterer i beste
velgående den dag i dag og har fått ivaretatt både kultur og språk
bør eliminere alle slike påstander for framtida.

Kilde for teksten er boka Khrushchev Lied av Grover Furr. Se foredrag
her på Tjen Folkets kanal på Youtube. (
https://www.youtube.com/watch?v=Ccmj2Lj5jB0 )

Man kan også lese mer i denne artikkelen. (
http://survincity.com/2010/09/the-deportation-of-the-crimean-tatars-it-was/
)

Tjen Folket
24.11.2014

Politivenstre

Aslak Sira Myhre sier ”gjør din plikt, krev din rett”, men hva er
plikt og hva er rett i et kapitalistisk samfunn?

Karl Marx og Fredrich Engels behandla slike spørsmål for 150 år
siden da fagforeninger krevde ei rettferdig lønn. I en artikkel om
fagforeningsparolen ”En rimelig dagslønn for et rimelig dagsverk”
( http://tjen-folket.no/Sentralt/view/11762 ) konkluderer Fredrich
Engels slik: ”La derfor den gamle parole være begravet for alltid
og erstatt den med en annen: Arbeidsmidlene, – råstoffer,
fabrikker, maskiner – skal gå over i selve det arbeidende folks
eie!”

Aslak Sira Myhre skriver om sjukelønn når han sier ”gjør din
plikt, krev din rett” og han moraliserer over arbeidsfolk som ”tar
en tredager”. Dette er like ille som å betale rørleggeren svart
eller snyte på skatten, sier han. (
http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread307223/#post_307223
)

Vi klarer slett ikke å mobilisere den samme moralske forargelsen. Han
rettferdiggjør dette med erfaringer fra Rosenbergverftet i Stavanger
og den sosiale kontrollen i arbeiderklassen. Sammenlikningen strekkes
alt for langt. For han snakker ikke her om forpliktelser overfor sine
arbeidskamerater, men om forpliktelser overfor ”fellesskapet”
(staten). Han snakker om å skatte til en røverstat, som om dette kan
sammenliknes med å være en belastning for andre arbeidere.

Den norske staten er en kapitalistisk stat som røver verdier fra
arbeiderklassen i Norge – og i enda større grad i andre land. En
stat som bomber fattige folk, suger oljeprofitt fra verdens fattigste
land og som i tillegg tråkker på norske trygda og fattigfolk. Ingen
norsk arbeider skylder denne staten noe som helst.

I samme moralbåt som Sira Myhre, sitter Mimir Kristjansson også ved
årene. I 2013 tok han til orde for mer lov og rett på
”venstresida”. Blant annet skrev han:

Selv reagerer jeg når venner med hjertet på venstresiden unnskylder
asylsøkere som oppgir falsk identitet, som om det ikke er noen sak at
folk lyver for myndighetene.

Moralen til Sira Myhre og Kristjansson er helt mainstream. De kan helt
sikkert med rette påberope seg utbredt støtte blant ”folk flest”
for sine syn. Men dette skyldes først og fremst sannheten i Marx sin
tese om at herskernes tanker er de herskende tanker. Overklassens
moral dominerer offentligheten, og har stort sett overtaket blant
folk. For denne hyllesten til politi og plikt er i sitt vesen
gjennomborgerlig. Det er ikke marxisme, men protestantisme som gjør
seg gjeldende i slagord som ”gjør din plikt og krev din rett”.

Og dette er noe så umusikalsk som et politivenstre – en
”sosialisme” som hegner om staten og dens lover og regler. Vi
kjenner det godt fra 100 år med sterkt sosialdemokrati i dette
landet, og det har røtter tilbake til den tyske ”jernkansleren”
Bismarck. Et klassesamarbeid – der kapitalister tar ”sosialt
ansvar” og arbeiderklassen ”gjør sin plikt”. Det er i sitt
vesen ideologi for ”status quo”. Det er herskerideologi med et
tynt lag rødmaling.

Revolusjonære sin oppgave er å avsløre makta, ikke tilsløre den.
Og river vi vekk noen av slørene – som Kristjansson og Sira Myhre
gjerne draperer makta i – så har verken flyktninger eller
arbeidsfolk noen plikter overfor den norske staten. Denne staten lyver
gjennomført om sine handlinger og sine hensikter. Den hevder å bombe
folk for demokrati og menneskerettigheter, men passer egentlig bare
sine egne maktpolitiske interesser. Den hevder å ta vare på sjuke
folk, men har som hovedoppgave å reprodusere borgerskapets makt og
den kapitalistiske produksjonen.

På samme måte som man ikke har noen plikt til å betale mafiaen
”beskyttelsespenger” for å unngå å få rutene sine knust, har
man ingen forpliktelser overfor en slik stat. Men kanskje Kristjansson
og Sira Myhre har en del å være takknemmelige for? Stort sett har jo
begge fått lønna si direkte eller indirekte fra denne staten. Lønna
for å synse og moralisere i offentligheten. Er det ”plikten” som
kaller, når de betaler tilbake med hyllest av ”lov og rett”?

Tjen Folket
22.11.2014

75 år siden Norman Bethune døde

12. november i 1939 døde kommunisten og internasjonalisten Norman
Bethune. Mao Zedong skrev følgende tekst til hans minne.

Til Norman Bethunes minne

Kamerat Norman Bethune [1] var medlem av Canadas Kommunistiske Parti.
Han var omkring femti år da han ble sendt til Kina av
kommunistpartiene i Canada og USA, og han gjorde ingenting av å reise
tusenvis av mil for å komme og hjelpe oss i vår motstandskrig mot
Japan. På vårparten i fjor kom han til Yenan og gikk så til arbeid
i fjellområdet Wutai, der han til vår store sorg døde på sin post
som martyr. Hvilken ånd er det som får en utlending til uselvisk å
betrakte det kinesiske folkets frigjøringssak som sin egen sak? Det
er internasjonalismens ånd, kommunismens ånd, som alle kinesiske
kommunister må lære av. Leninismen lærer oss at verdensrevolusjonen
bare kan seire så sant proletariatet i de kapitalistiske landa
støtter folkenes frigjøringskamp i koloniene og halvkoloniene og så
sant roletariatet i koloniene og halvkoloniene støtter proletariatets
frigjøringskamp i de kapitalistiske landa. Kamerat Bethune har satt
denne leninistiske linja ut i praksis. Vi kinesiske kommunister må
likeledes følge denne linja i praksis. Vi må forene oss med
proletariatet i alle kapitalistiske land, med proletariatet i Japan,
England, USA, Tyskland, Italia og alle andre kapitalistiske stater.
Bare da kan vi styrte imperialismen, bare da kan vi nå fram til
frigjøring av vår nasjon og vårt folk og frigjøring av alle
verdens nasjoner og folk. Dette er vår internasjonalisme, som vi
bruker til å bekjempe både snever nasjonalisme og snever
patriotisme.

Den ånd som preget kamerat Bethune – hans ubetingede
tjenestevillighet overfor andre uten tanke på seg selv – fikk
uttrykk i den store ansvarsfølelsen han hadde overfor sitt eget
arbeid og hans absolutt varme kjærlighet til kameratene og folket.
Alle kommunister må lære av ham. Det finnes ikke så reint få som
opptrer ansvarsløst i arbeidet sitt, som bare tar lette oppgaver og
viker unna for de tunge, som legger de tunge byrdene på andres
skuldrer og selv tar de lette. I alt dette tenker de først på seg
selv framfor andre. Har de fått gjort noe småtteri, svulmer de opp
av stolthet og skryter fordi de er redde for at det ellers ikke ville
bli kjent av andre. De føler ingen varm kjærlighet overfor
kameratene og folket, men er kalde, likegyldige og følelsesløse. I
grunnen er ikke slike mennesker kommunister, i hvert fall kan en ikke
regne dem som ekte kommunister. Ingen av dem som vendte tilbake fra
fronten, unnlot å gi uttrykk for sin beundring for Bethune hver gang
navnet hans ble nevnt, og overhodet ingen kunne unngå å føle seg
rørt over den ånd han la for dagen. I grenseområdet
Shansi-Chahar-Hopei fantes det ikke en eneste soldat eller sivilist
som selv var blitt behandlet av doktor Bethune eller som hadde sett
ham i arbeid, som ikke var beveget. Enhver kommunist må lære denne
ekte kommunistiske ånd av kamerat Bethune.

Kamerat Bethune var lege, hans yrke var medisinsk behandling av
mennesker, og han arbeidet til stadighet for å forbedre sin kyndighet
og viten, som lå på et meget høyt plan innen Den åttende
rute-armes sanitetstjeneste. Dette er en utmerket lærdom for alle som
vil skifte yrke så fort de ser noe som er annerledes, og for alle som
forakter teknisk arbeid og som betrakter det som betydningsløst og
uten framtidsutsikter.

Jeg hadde ikke anledning til å treffe kamerat Bethune mer enn en
gang. Etterpå skrev han mange brev til meg. Jeg hadde meget å
gjøre, så jeg svarte ham bare med ett eneste brev, og jeg vet ikke
engang om det nådde fram til ham. Jeg sørger dypt over at han er
død. I dag ærer vi alle hans minne, og det vitner om i hvor høy
grad hans ånd har inspirert oss alle. Vi må alle lære den absolutte
uselviskhetens ånd av ham. Med en slik ånd, kan ethvert menneske bli
svært nyttig for folket. Et menneske kan være mer eller mindre
dyktig, men er det preget av denne ånden, da er det edelt og rent, et
moralsk og rettskaffent menneske hevet over lavtliggende interesser,
et menneske som kan være folket til nytte.

Mao Tsetung – 21. desember 1939

Noter:
1: Norman Bethune var medlem av Canadas Kommunistiske parti og en
kjent lege. Da de tyske og italienske fascistbandittene rykket inn i
Spania i 1936, dro han til fronten og arbeidet for det
anti-fascistiske, spanske folket. Han kom til Kina i spissen for ei
sanitetsgruppe for å hjelpe det kinesiske folket i dets motstandskrig
mot Japan, og ankom til Yenan våren 1938. Gjennomsyret av en
brennende internasjonalisme tjente han armeen og folket i de frigjorte
områdene i nesten to år. Han pådro seg blodforgiftning under
operasjoner på sårede soldater og døde i Tanghsien, Hopei den 12.
november 1939.

Tjen Folket
12.11.2014

Nei til salg av Norge

Tjen Folket har mottatt dette diktet.

NEI TIL SALG AV NORGE

Langsomt ble landet vårt eget
Med fjorder og fjell og fossekraft
Med havner, fabrikker og arbeidsplasser

Nå selger de ut det som folket eier -
og alt det som folket har skapt

Med ERNA og SIV i spissen
gjør de landet vårt om
til en Markedsplass.

NEI TIL SALG AV NORGE

“Poesi og finans”
RN

Tjen Folket
03.11.2014

Møt nederlag med et smil

Det finnes ingen endelig seier, bare en uendelig strøm av kamper.

I en tekst sier Mao at nederlag er mor til framgang. La oss se litt
på nederlag og kampen for arbeiderklassens frigjøring.

Ofte møter kommunister påstander som at “det gikk til helvete i
Sovjet”. Og mange kommunister tenker kanskje selv på samme måte.
Det er fort gjort å tenke at sosialismen led nederlag i Sovjet og
Kina – den ble jo tross alt avskaffet.

Men bak sånne tanker ligger et håp om “evigheten”. En tro på at
revolusjonen en gang skal løse alle problemer – for alltid.

Det er ikke rett å tenke sånn. Vi tenker jo ikke sånn om andre
forhold. Noen barn prøver seg med “ingen vits i å rydde rommet,
det blir jo rotete igjen uansett”, men en slik logikk forsøker de
fleste foreldre å bekjempe. Og skjelden hører man i en begravelse at
“hun levde et rikt liv, men det gikk jo til helvete til slutt! hun
ble jo bare 80 år…”. Ingen mener at et liv er bortkasta fordi det
tar slutt. Man kan være lei seg for at det ikke varte lenger – og
noen ønsker å leve evig selv om det er umulig – men det ville
vært merkelig å hevde at liv var bortkasta fordi de tok slutt.

Marxistisk filosofi har et prinsipp om at alt har en begynnelse og en
slutt. Dette gjelder alle ting – ingenting varer evig. Slik er det
med sosialismen også. Mao viste at klassekampen fortsetter i
sosialismen, og at kampen tilogmed kan bli hardere etter revolusjonen
enn før. Han utvikla metoden med kulturrevolusjoner til kommunismen,
som i dag er en del av vår teori (MLM).

I dette perspektivet – hva da med nederlag?

I historien om folkets kamp, har noen av de største seierne vokst ut
av nederlag. Vendepunktet for Vietnamkrigen var Tet-offensiven – en
offensiv der de vietnamesiske styrkene angrep USA hardt, og tapte.
Pariserkommunen i 1871 var et stort nederlag, men også
arbeiderklassens første virkelig store seier. Oktoberrevolusjonen
ville nok ikke vært mulig uten nederlaget i 1905-revolusjonen. Kamper
får ringvirkninger, og i kampene skapes historier og strukturer som
lever videre. Det skapes erfaringer og det skapes organisasjoner.

Dette betyr ikke at veien er alt og målet ingenting. Det er fullt
mulig å få til store framskritt for menneskeheten. Det er mulig å
utrydde sult, gjøre teknologiske framskritt, knuse undertrykkende
strukturer og så videre. Det er mulig å knuse imperialismen og
avskaffe delinga av menneskeheten i klasser. Men forestillingen om et
evig paradis kan være en trussel mot kampen for å oppnå disse
målene.

Forestillingen om “evigheten” og den endelige seieren – dette er
religiøse forestillinger som vi finner i Bibelen. Der finner vi
himmel og helvete, der finner vi Armageddon. I virkeligheten finner vi
bare nye kamper. Dette gjør ikke kampene verdiløse. Tvert om – det
er dette som gjør kampene verdifulle. Hvis alt bare handla om Den Ene
Seieren – så ville alt blitt meningsløst. Siden denne aldri
kommer. Men når selv nederlag kan føre til framgang, det er da det
virkelig blir spennende…

Gi mig de brendende hjerter, som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag med det samme
usårlige smil.

- Rudolf Nilsen

Tjen Folket
30.10.2014

© 2014   Tjen Folket – kommunistisk forbund

_____________________________
Meld ut / Oppdater e-postadresse: http://ymlp344.net/ugbeuwsjgsgmubeghswggbewmus
Powered by YourMailingListProvider

-------------- next part --------------
An HTML attachment was scrubbed...
URL: <http://lists.copyleft.no/pipermail/saih-promo2002/attachments/20141201/dc0f258b/attachment-0001.html>